Jada, jeg burde gitt meg selv juling! Vi er i gang igjen. Trekkspiller`n og lindis. Det kan enten være fordi vi liker hverandre selv om han selvfølgelig er helt dust til tider. Ikke jeg. Nehei, ikke jeg, jeg er bare søt og snill og god og grei(særlig!). Eller...det kan være for å gjøre herr Nordberg litt sjalu. Den siste taktikken har jeg stor tro på at jeg straks vil ha stor suksess med.

ja, si det, det lurer jomen jeg på også. Enn så lenge har jeg ikke funnet ut hvordan man gjør det. Seriøst, jeg syns virkelig at et såpass viktig emne som at man både eier og spiller på et trekkspill, bør komme opp på den aller første daten. Kanskje før det også, med fare for at det da ikke ville blitt noen date i det hele tatt. Nei, jeg mener det virkelig. Det er like vesentlig det der med trekkspillet som om noen har barn. Barn snakker gjerne folk om veldig fort, mens et trekkspill kan holdes skjult minst en uke. Har jeg lært meg nå ja.

Ok, du syns jeg er litt pirkete nå kanskje?

"er ikke trekkspill fint heller nå liksom...?"

Nei, så tenk at det er ikke det tenk. I hvertfall ikke hjemme i min egen stue. Sånn helt uventet. Når man selv står på kjøkkenet og lager middag, pusler litt rundt...og aner fred og ingen fare. Brått hører man et trekkspill som bæljer i vei det høyeste det kan like i nærheten, og i løpet av sekunder skjønner jeg at dette skjer inne i min egen stue.

"hjelp! hva skal naboene tro nå!"

Jeg er sjenert da, og vil ikke at naboene skal legge merke til meg. Jeg var lynraskt fremme og lukket dørene ut til terrassen. Og rett etter det, kan det hende muligens kanskje...helt sikkert...at jeg ba noen "pent" om å pakke bort hele bæljen. I hvertfall til etter vi hadde spist.

Vi kan vel trygt si det sånn, at det nok ikke blir meg og han. Med det første. Trolig ikke med det siste heller. Alle vet jo at lindis er ei kløne når det kommer til kjærleik og dess like, så ingen bør overraskes over hvor fort jeg fikk det her til å gå til helvete.

PS: si meg...er trekkspill biologisk nedbrytbare? Går de i oppløsning av seg selv? Jeg er villig til å ofre en diger blomsterpotte og litt jord på et slikt prosjekt.

PS2: jada Peter, hyggelig å se deg igjen også. Så fint at du har savnet lindis`n din :D

Første gang jeg hørte Mike Patton live var med Mr. Bungle, og han sang hele konserten gjennom en gassmaske. Det var morsomt, men litt ensformig i uttrykket. På tirsdagens Borealis konsert var uttrykket alt annet enn ensformig. Patton presser mulighetene for hva en stemme kan gjøre, og synger, hvisker, skriker, og murrer, i tillegg til elektroniske manipulasjoner, der stemmen blir utgangspunkt for loops, bass og rytme. Gi den mannen to mikrofoner og litt elektronikk, og han er et helt komp alene. Legg så til Stian Carstensen, som vi først og fremst har hørt på trekkspill, men som fikk visst hvilken eminent gitarist han også er. Boralis' YouTube kanal har lagt ut et klipp der disse dimensjonene høres godt.

Da Carstensen spilte banjo lød det først som om han hadde tatt Borealis' fokus på alternative stemmingene veldig alvorlig i en skeiv country-blues-aktig ting som gradvis utviklet seg mot det mer ordinære. To mann, altså, den ene med gitarer og trekkspill, den andre med sin stemme og elektronikk. Men innimellom lød de som et helt band. Patton satte i gang loops, brukte samples og la underlag, som Carstensen spilte oppå. Carstensen fikk visst noen av trekkspillets muligheter, i alt fra franskinspirert chansons, via tango, til en lyd som mest av alt minnet om et hammondorgel. Og Patton sang alt fra en nærmest operatisk tenor, via svisker, til blues. Det kunne merkes at de ikke hadde fått øvd så mye; kommunikasjonen på scenen sviktet litt, og noen låter ble abrupt avsluttet. På den andre siden gjorde det ingenting; de var samtidig på hugget og oppmerksomme. Den gjennomførte musikaliteten som preger begge gjør sitt til at de kan være uærbødige og uhøytidelige underveis. Men det var særlig i humoren kontrastene mellom dem kom fram, som da de avsluttet med en versjon av David Bowies "Life on Mars" for vokal og trekkspill. Patton lød alvorlig, mens Carstensen ikke kunne dy seg for å legge inn en kraftig porsjon ironi. Her er et kort opptak av deler av denne (for et lengre spor, men med veldig mye dårligere lyd, se her).

Som ekstranummer fikk vi "Deep River Blues" og musikken fikk bokstavelig talt tone ut. Carstensen kastet plekteret, skrudde ned volumet, og trakk til slutt fra kabelen på gitaren, mens Patton la bort mikrofonen. Helt uten forsterkning fikk vi de siste strofene, og en flott konsert var slutt.

Slik sett er kommende tirsdags konsert i Bergen med Stian Carstensen og Mike Patton sannsynligvis midt i blinken. De har ikke spilt sammen før, men deres respektive tilnærminger til musikk har noen likhetstrekk som jeg tror kan bli interessante å se og høre sammen. Stian Carstensen er en fantastisk trekkspiller, og kan høres i mange ulike sammensetninger. Han spiller også i Farmers Market, og her er en video fra en konsert i 2002 der Farmers Market spiller en medley.

Jeg synes det er morsomt at den er spilt inn live i Santa Cruz, og tar meg i å lure på hvordan de mer lokale referansene ble mottatt der – de synger da unektelig på norsk også inni der. Jeg har ellers forsøkt å finne "spillelisten," der de begynner med Pink Panther, går til Mozart, og så videre og videre og videre. Men enn så lenge har jeg ikke den totale oversikten her (men det er rimelig underholdende å forsøke å finne alle referansene). Det er også stor humor inni her, men samtidig musikalitet som slår. Farmers Market har for øvrig ny plate ute, Surfin’ USSR på Mike Pattons plateselskap Ipecac.

Den musikalske logikken som kjennetegner Farmers Markets medley kan man også finne i ulike konstellasjoner der Mike Patton deltar. I en viss forstand minner den om de soundscapes Carl Stalling lager til Looney Tunes og lignende som jeg beskrev i en tidligere post. Både Mike Patton og John Zorn (ikke minst med Naked City) gjør lignende ting, men med en mer "oppdatert" musikk. Jeg har tidligere kalt dette "music for people with short attention span," men det er bare delvis riktig. Snarere er det en annen oppmerksomhet som behøves, og den er utfordrende både for musikere og publikum. Her er et annet eksempel med musikalske blandinger, med Fantômas som spiller live fra Suspended Animation (2005). Versjonen er tatt opp live på Montreux Jazzfestival i 2005, og her er Terry Bozzio også med på trommer.

Det musikalske uttrykket til henholdsvis Farmers Market og Fantômas er forskjellig, men det er samtidig mange likheter. Eksemplet over med Fantômas er strengt tatt ikke en medley; snarere er det fem låter fra plata spilt i ett. Men en medley fra Fantômas skal det også bli. Her er deres Slayer-medley (det føles godt å kunne skrive om trekkspill og Slayer i samme posten). Lyden på opptaket her er ikke så god som den gjerne skulle være. Men det er likevel ikke vanskelig å høre intensiteten.

Carstensen og Patton på tirsdag blir nok annerledes enn alle disse eksemplene. Men at det er to musikere som potensielt står godt til hverandre, det tror jeg ikke det kan være mye tvil om.

Det er Uwe Steger som gjør reklame for diverse MIDI-trekkspill-tilbehør. Jeg fant linken hos Music Thing, i en post som relaterer til Rolands V-Accordion – og dermed er vi også i nabolaget til min tidligere post om Rolands digitale cembalo. Om ikke dette betyr at alt henger sammen, så er det da noen forbindelser.

Nå meldes det derimot fra Tromsø om "trekkspillterror." De ansatte ved butikker i Storgata hevder at musikken går dem på nervene, skriver Nordlys. Nå har politimesteren i Tromsø rykket ut og vil anvende loven for å "jage plagsomme trekkspillere fra Tromsø sentrum," igjen i følge Nordlys. Hm. Jeg forstår vel at ikke alle gatemusikere er like interessante å høre på, og graden av musikalitet kan sikkert diskuteres, men "med loven i hånd"?

For alle andre anbefaler jeg altså Stian Carstensen. Og også Guy Klucevsek – særlig hans "The Well-Tampered Accordion" (2004). Og som lesestoff? Vel, hva med Annie Proulx' Accordion Crimes (1996)?