«Disse diktene er ikke
bare gripende og
fascinerende i kraft av
tematikken, men
også godt skrevet»

Aftenposten har anmeldt Framandkar under tittelen "Mann i kvinnekropp". Anmelder Mariann Enge konstaterer "Leseverdige dikt om å være transkjønnet" og har åpenbart gjort hjemmeleksa si i forhold til hva transseksualisme er. Jeg forstår godt skepsisen hun gir uttrykk for i forhold til sterke tema og litterær kvalitet. Konklusjonen er heldigvis i min favør:

Jeg var imidlertid ikke så mange sidene inne i boken før jeg senket skuldrene, for disse diktene er ikke bare gripende og fascinerende i kraft av tematikken, men også godt skrevet. Det er en samling korte, konsentrerte og stilsikre dikt, som reflekterer over det å klare å uttrykke seg

Sånt er absolutt hyggelig å høre, spesielt etter at enkelte forlag mente jeg ikke ville klare å kombinere et sterkt tema med litterær kvalitet. Jeg er også glad for å ha satt i gang følelser og refleksjoner:

Etter å ha lest Tarald Steins dikt, sitter jeg igjen både med økt forståelse og økt undring, ikke bare i forhold til fenomenet transseksualisme, men også mer generelt i forhold til den subjektive opplevelsen av kjønn.

Disse to stedene er de to som i særdeleshet burde sette sin ære i å behandle folk med respekt. Det ene føler jeg meg ikke fri til å omtale ennå, men det andre er LFTS - Landsforeninga for transkjønnete som de kaller seg, enn så lenge. Helt fra første gang jeg tok kontakt med dem har jeg følt meg avfeid som noe annet enn jeg er. Selv om jeg i utgangspunktet var usikker på min identitet da jeg tok kontakt med dem første gang, har jeg siden gjentatte ganger påpekt at jeg har en mannlig identitet og vil omtales med tilhørende pronomen o.s.v.

I dag hadde denne parodiske klubben årsmøte. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for at det ble mitt siste og forberedt å si nøyaktig hva jeg mente om måten organisasjonen drives på, dens politikk og forsøk på å stemple enkeltmennesker. Jeg har dem mistenkt for å selv ville bestemme hvem som er transkjønna, "menn eller kvinner som ønsker kjønnsbekreftende behandling på Rikshospitalet" eller hva det enn er som er den korrekte termen på målgruppa for øyeblikket...

Selv om jeg viser solidaritet med dem som har identitet som både menn og kvinner og dem som tilhører et tredje kjønn o.s.v. betyr ikke det nødvendigvis at jeg ikke anser meg selv som mann og vil bli behandlet som det. Jeg ville tro at det ikke er så vanskelig å forstå. I andre sammenhenger er det helt ok å vise solidaritet og kjempe for grupper man ikke selv tilhører. Men altså ikke i LFTS.

I dag forsøkte lederen Tone Maria Hansen atter en gang å framstille meg som transperson. I hennes definisjon er dette mennesker som ikke har noe krav på behandling fordi de ikke kan oppvise en kjønnsidentitet som mann eller kvinne. Hun har konsekvent forsøkt å putte meg i den båsen så lenge jeg har vært medlem i LFTS. Og nå er jeg grundig lei. Det er helt åpenbart et forsøk på å avskrive min kritikk av henne som leder og organisasjonen i sin helhet.

Man skulle tro at en slik forening, med så mange fine ord i arbeidsprogram og vedtekter om omsorg, mangfold, støtte o.s.v. skulle  holde seg for god til å  dyrke  ensretting på den måten de gjør. Jeg lar meg ikke mobbe. Til det er jeg ganske riktig for gammel og erfaren. Det Tone Maria og resten av styret har klart er å frata meg troen på organisasjonsliv som arbeidsform for å skape forandring til det bedre. For et organisasjonsmenneske som meg er det faktisk veldig trist å innse at de fleste organisasjoner gjør ting verre der de skulle gjøre det bedre. Jeg har sett på nært hold hvordan personkonflikter i LLH legger etter seg ødelagte nettverk, ødelagte vennskap og ensomme mennesker.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått høre av lederen i LFTS og hennes lojale tilhengere at GID-klinikken aldri ville eksistert uten dem. Slik som situasjonen er begge steder er jeg nå tilbøyelig til å mene at det hadde vært bedre. Jeg tror ikke alternativet til det nåværende tilbudet er manglende behandling. Det kan etter mitt syn bare bli bedre, ikke verre. Styret i LFTS ligger her 8 år etter utviklinga. Spørsmålet er ikke lenger hvordan vi kan opprettholde et behandlingstilbud, men hvordan vi kan forbedre det.

Og jeg har for lengst skrevet for mye om det andre stedet jeg har møtt fordommer.

Utenom disse to stedene har jeg bare opplevd genuin nysgjerrighet, toleranse og forsøk på å forstå. I likhet med lederen i LLH er jeg ikke så begeistra for ordet toleranse, men det er bedre enn hat og fordommer. Aller helst vil jeg bli respektert som meg selv; en litt annerledes, men like fullt mann. Og det kan jeg åpenbart ikke få i LFTS. Det var på høy til å melde meg ut og jeg føler at jeg fikk sagt i fra om hva jeg mener.

– For vår gruppe handler det om kjønnsidentitet, seksuell orientering er ikke en del av denne problemstilling. Årsaken til transkjønnethet har heller ingen ting med homofili å gjøre. Det er viktig at også denne lille minoriteten får mulighet til å synliggjøre hva det faktisk handler om på samme måte som alle andre minoriteter, sier leder i LFTS, Tone Maria Hansen til Blikk Nett.

Les resten på Blikk.no