Og jeg tenker på deg hver dag der jeg sitter i bilen, på vei ut for å levere. Jeg tenker at denne gangen, DENNE ganger er det du som kommer ut av døre for å ta i mot, men hver gang tar jeg feil. Jeg har begynt å vende meg til det nå. Jeg sitter å tenker, de siste femhundre meterene, at det er ikke deg. At jeg kommer til å ta feil. Men jeg vil ha en siste klem. En siste klem fortjener jeg. En siste klem der du forklarer alt. For noe er det å forklare, er det ikke?

Jeg kan ikke lenger sitte å vente på deg. Da føler jeg heller for å henge med deg. Naiv? Det er jeg som har vært faen så naiv. Jeg trodde... Jeg skjønner ikke at jeg var så forbanna dum i det hele tatt. Jeg trodde alt endelig var i ferd med å ordne seg. Jeg burde skjønt det for en måned tilbake, om ikke mer. Jeg prøver, men vettu hva? Jeg orker det ikke lenger. Jeg orker ikke å havne på det nivået jeg var før jeg flytta vekk. Jeg orker ikke å gå rundt å være dødsparanoid. Og jeg gidder ikke gå rundt å være falsk. Jeg kunne sagt det, men orka ikke la frokosten gå til helvete, men mulig du skjønte noe. Jeg vet ikke.

Og jeg syns synd på deg, men ikke på samme måte som andre gjør.

Aner du i det hele tatt at dette er til deg? Og ja, jeg er som alle andre, men jeg skulle ønske jeg ikke var det. Jeg skal skjerpe meg nå. Iallefall prøve. Det er bedre å prøve å feile, man lærer jo stadig av erfaringer. Men man lærer som regel av de dårlige erfaringene og jeg føler jeg alt har altfor mange DÅRLIGE erfaringer. Jeg har venner som er enige og jeg er evig glad i han for det. Du er og blir den BESTE! <3

Fjortis? Se til helvete å se på folk! Yay! :D Jaaa!

Du skjønner hva jeg mener du... Men hold kjeft!

Og slutt å klem på meg og kall meg "jenta di" og "baby" og fortell at du er glad i meg, når jeg ikke aner om det kun er fylla som snakker. Ikke kyss meg på halsen, da kommer jeg til å bli sprø til slutt. Ikke hold rundt meg når du sover. Du aner ikke hva som går gjennom hodet mitt. Du skjønner ikke en dritt, gjør du vel?

Halvannen uke gikk det plutselig, før jeg igjen hørte fra deg. En tekstmelding: "Jeg har skjerpa meg". Det var du som begynte igjen. For jeg hadde jo aldri gitt meg. Iallefall ikke helt. Men jeg hadde gitt opp deg. Nesten. Jeg var på vei, jeg var på god vei til å få andre tanker i hodet. Jeg hade bestemt meg, jeg skulle ting. Jeg skal fortsatt ting, du har ikke klart å komme like godt under huden på meg denne gangen, til tross for at du har gitt mer.

Jeg fikk sjokk når jeg fikk den klemmen. Og ikke minst når du sa de ordene. Du klemte ikke henne. Hvorfor ikke? Fordi du bare vil pule henne? Fordi både du og jeg VEIT at du kan få nesten hvem du vil. Du er en jævel, men samtidig farlig sjarmerende.

Og det er to tanker som dukker opp i hodet mitt:
1. Er dette en test igjen, slik hun sa det kunne være? "Mamma" sa også det.
2. Hva faen er det du driver med?

Så får vi se når vi sees igjen, min venn.

Men du vet ikke hva det egentlig handler om, gjør du vel? Nei, og uansett om du spør vet jeg ikke om jeg kommer til å svare. Ærlig. Beklager. Vennskapet er over, er det ikke? Jo, var det jeg regna med. Og alle visste det fra før, gjorde vi ikke?

Jeg vurderer å bare slutte. Prøve å glemme og alt som var. Jeg orker ikke disse bergogdalbane-følelsene for tiden. Fra å være glad til å bli lei, for så å ende med sinna. Bedre å glemme enn å drive å angre så hele tiden. Å glemme tre år med ulike stunder er mye å forlange av meg selv. Men jeg tror det er det jeg må. Jeg må bare komme meg vekk fra dette. Slik at jeg ikke blir såra. For det kommer jeg til å bli/være en stund til. Og hver gang jeg tror at jeg ikke kommer til å tenke på det, så går det to timer. Boom! Jeg er hjemme. Det er mørkt ute. Tankene samles rundt det lille lyset som skinner fra telyset jeg har tent. Det er derfor jeg skriver sånt.

Slutt å unngå meg på byen. Tør du ikke møte meg med alkohol etter.... Slutt å bruk kjeften din hele tiden. Må du snakke så jævla mye hele tiden... Slutt å late som du ikke er klar over at du kritiserer meg, for det er du klar over at du gjør. Jeg ser det på deg. Slutt å kyss meg, for jeg kan føle alt og ingenting på to sekunder. Slutt å være stor i kjeften, jeg driter i at du ikke har pult alle de kompisene dine tror du har pult. It's the wrong time. Slutt å gi meg de herlige, mørke blikkene dine, for jeg blir mo i knærne i de sekundene. Er det noe galt i at jeg er betatt... Slutt å le av meg. Det er en grunn til at jeg ikke vil at folk skal vite om denne. Men jeg tør ikke heller.. She's pulling me through. Spesielt når du ler. Så sitter jeg der. Tilbake på ungdomsskolen. Skal lese høyt fra engelskboka, men vet ikke hvordan jeg skal utale alle disse rare ordene. Og folk ler når jeg leser. Der er jeg når du ler og det er ingen god følelse. Slutt å sende meg sånne meldinger, jeg begynner å fantasere om en annen verden. Slutt å ta kontakt bare fordi du kjeder ræva av deg... It's a small crime. Slutt å lat som du er ei annen jente. Men jeg vil ha det annderledes jo? Ja, men du kan ikke forandre noe annet enn deg selv. Så slutt.. For du veit hvor såra du blir. Jeg kjenner deg innerst inne. Du veit det like godt som meg, fordi vi er hverandre. Det eneste jeg ikke savner av deg er lukta. And I've got no excuse.

Har du noen gang tenkt at livet egentlig er ganske likt det sorte hullet, men så smiler du jo og tenker at de smilene ikke er falske, men så kommer du til deg selv og innser at de kanskje er der likevel?

I know I've been a liar and I know I've been a fool
I hope we didn't break yet, but I'm glad we broke the rules

Kan noen bare ta meg med storm? På forhånd takk :)

*klikk* Melding!

Fra deg. Jeg smilte for meg selv der jeg sto å gredde det nesten tørre håret.

"Hei søta. Du... Jeg beklager, men det har oppstått en situasjon. Jeg kan ikke komme. Igjen, beklager"

Smilet mitt forsvant, og ble borte resten av kvelden.

En situasjon, du lissom... Jeg vet ikke hva jeg skal tro jeg..

Jeg endte med å knaske i meg hele bollen med potetgull, så Bridget Jones. Fikk tårer i øynene og åpnet rødvinen som var perfekt temperert. Til og med hun fant den rette... Røyka en pakke røyk og la meg tidlig. Småfull, innrøyka og ensom.

Jeg elsker disse menneskene. Takk.