Jeg tror kjæreste xkcd her er inne på grunnen til at jeg aldri helt klarte å ta litteraturvitenskap seriøst, selv da jeg studerte det selv. Jeg satt altfor mye og fniste for meg selv da jeg skrev hjemmeeksamner, og hadde det veldig moro med alle de rare konklusjonene jeg kunne trekke ut av tekster. Så det ble aldri noen seriøs litteraturviter ut av meg. Men moro var det. Hm, må kanskje lese litt Barthes i helga for mimringens skyld...

Ud over et par Anders And-blade fra ’54 og nogle forskellige first edition af forskellige serier, består min samling af mainstream fra 70’erne og begyndelsen 80’erne. Det er hæfter fra den tid, hvor serierne begyndte at få selvbevidsthed, større kvalitet og blev modtaget mere seriøst. Hidtil havde Super Oves brevkasse i Superman været det tætteste man kom reflektering over tegneserier, men nu dukkede magasiner om tegneserier op – fx ”Kulørte Sider”. Ligesom specialbutikken Fantask åbnede, og der kom alternative danske udgivelser som ”Sejd”.

På comix-hylderne i min reol er der materiale nok til mange blogindlæg. Men da det at skrive weblog i høj grad er en selviscenesættelse, kan jeg reelt kun vælge mellem to emner: ”Kvinderne” eller ”Heltene og deres storbyer.” I denne omgang vælger jeg kvinderne.

Fra at have været stafage – i det omfang de over hovedet var til stede – blev comix-kvinder i 70’erne til helte og skurke og centrum for erotiske serier. Et eksempel er X-men: På trods af navnet så rummer superteamene faktisk et overtal af kvinder. Der kom også heroiske kvinder med mindre overnaturlige evner. Fx den danske Sussi Bechs Nofret, der drager rundt i det mytologiske Ægypten og roder sig ind og ud af alskens eventyr, og Francois Waltherys barmfagre stewardesse Natacha, der er en letbenet spændingsserie i klassiske europæiske streg. Asterix-tegneren Lauzier slog sig løs med albummet "Lilly Fatal" om en hjemmegående husmor, der får nok og går amok.

De kvindelige skurke var især sexede femme fatales i tegneserieverdenens film noir-pasticher. Fx i Will Eisners Spirit (der konkurrerer med Hævneren om at være den dårligst maskerede superhelt), hos Loros down and out-detektiv Phil Garlic i album med gode titler som ”Fandens til vejr at dø i” og i Matthias Schultheis’ tegneserieudgave af Charles Bukowskis noveller, der ikke handler om andet end druk, vold og sex i et comix-univers, der får film noir til at ligne en lalleglad Brodway musical af Roger og Hammerstein.

Kvindeoprøret nåede selvfølgelig også frem til tegneserierne – fx i albummet med den alt-sigende titel ”Giv ham kniven søster”. Det er en samling  feministiske historier tegnet af amerikanske, mandlige (!) undergrunds-tegnere. I flere af historierne bliver mændene først kneppet og siden kastreret. Det giver dog albummet en skærende mislyd, at undergrundstegnernes mester og mest maniske mandschauvinist, Robert Crumb, havde et bidrag med. Crumb er kendt for Fritz the Cat, men  nok især for sine syrede små-psykotiske serier med store kvinder som, med kæmpe røve, kæmpe barme og fede behårede ben, bliver voldbollet så det sprøjter af små mænd.

I det hele taget havde de fleste tegneseriekvinder bryster, der kunne få Dolly Parton og Pamela Anderson til at se hulbrystede ud. Bryster var der fx masser af i de erotiske serier. Fx i albumserien "Fanny", hvor en række af Europas bedste tegnere med held prøvede kræfter med den erotiske genre. De bedste af dem var tegnere som Prado, Varenne, Beltran og Martel – Varenne lavede også en række udmærkede - muntre - erotiske soloalbums.  

Nu sidder jeg så her med et næsten færdigt blogindlæg og et gulv dækket til med tegneserier og har ikke præsteret andet end en opremsning af navne. Men der er til gengæld alle sammen navne på tegneserietegnere, der har fortjent en lille hyldest.  
 
(Billederne er fra ”Natacha”, ”Giv ham kniven søster”, Jean Pierre Gibrats feministiske selvtægthistorie ”Udflugter” og ”Lilly Fatal”)

Af Per Vad

Tittel: «The Rough Guide To Superheroes»
Forfatter: Diverse
Hylle: PopKult, Drammensbiblioteket (spør oss gjerne!)
Antall sider: 322

Visste du at superheltserier solgte uvanlig godt i USA i tiden etter 11. septemer 2001? Når vi føler oss maktesløse overtar gjerne fantasien - for hva om Spiderman eller Supermann hadde vært til stede og reddet situasjonen?

Det vanlige mennesket med de uvanlige kreftene - superhelten og supermennesket - er utvilsomt blant de eldste og mest brukte mytebildene menneskeheten har skapt. Denne hendige lille boka gir deg alt du trenger for å navigere rundt i den amerikanske utgaven av superheltuniverset, en fantasiverden full av mer eller mindre prima helter og deres respektive medhjelpere og erkefiender. Her får du også full oversikt over filmer og tv-serier, tegneserier og romaner som omhandler de ulike figurene.

Dersom du nekter å tro at du kan dra nytte av denne boken tar du feil, for det er utvilsomt ingen dårlig egenskap å kunne ramse opp alle superheltene som begynner med «super». Inkludert Superbaby (!), Super-Monkey (!!) og ikke minst Super-Horse (!!!).

Sjekk tilgjengelighet og reserver denne boken på drammensbiblioteket.no

Der er naturligvis tale om en (næsten nøjagtig) "frame for frame" gengivelse af filmen. Har man set filmen, har man derfor også læst tegneserien. Der er dog visse steder hvor der optræder informationer om karakterene som ikke findes i filmen. Blandt andet får vi en tegnet udgave af en scene, som endte med at blive klippet fra i den endelige udgave af filmen.  

Tegningerne og farvelægningen er for så vidt hæderlig. Dog kan det være svært at forstå at man ikke har valgt at kopierer skuespillernes udseende nøjagtigt/korrekt. Men der er nok tale om rettigheder og copyrights. Man er dog ikke i tvivl om at der er taget udgangspunkt i Jeff Goldblum, til at gengive Ian Malcom - det giver sikkerhed for læseren, og man kan ikke lade være med at følge sig en smule hjemme.

Teknisk set må jeg sige at man i denne udgivelse, har "misforstået" tegneserien som medie. Hvad der burde være forklaret med billeder, er i flere tilfælde forklaret i tekstbokse. Tekstbokse som er dårligt oversat, og enormt dårligt skrevet. Man kan ikke lade være med at få en fornemmelse af at man sidder med en tegneserieudgave af en bog. Det er dog ikke tilfældet. Jeg har læst bogen, som ligger til grund for filmen, og der er ikke ret meget der falder sammen.

Alt i alt er der tale om et traditionelt stykke film-merchandise. Det er ikke prangende i sit håndværk, men godt nok til at fastholde en gennemsnitlig fan længe nok, til også at købe filmen på DVD/Video, når den engang udkommer.

Dvs, det er jo kun halvparten av familien som blogger, men resten av den er flittige lesere av de allerede nevnte bloggene.

Nevnte jeg at zits er wørd?

Nu har jeg så læst dem, og ihh, hvor er jeg blevet overrasket. Overrasket over at tegninger og farvelægning kan være så dårlig. Overrasket over at en historie fortalt på 46 fuldt illustrerede sider, trods alt kan være spændende en søndag aften. Der er helt klart tale om en gang firser-venstrehåndsarbejde.

Enkelte steder er der tegninger som er decideret ufærdige (Indy mangler pludselig sin pistol, selvom hans hånd helt tydeligt holder om den), og andre gange er der tale om forkert farvelægning (på nogle sider er menneskerne helt grønne i hovedet - nej, ikke søsyge). Historierne lader til at blive bedre og bedre. I blad nummer to virker historierne korte og ligegyldige i forhold til hvor meget Indy udretter i filmene. Men allerede i nummer tre, er der tale om en klar forbedring. Hele bladet er i denne omgang (og i nummer ni) afsat til een fortælling om vores uheldige arkæolog. Det giver historien lidt mere gods, og lidt mere baggrund. Men alt i alt er der faktisk bare tale om en omskrivning af den første Indy film - ny artefakt og ny pige, men flere nazister.

Jeg kan naturligvis kun tale for de tre numre jeg har. Finder jeg flere, skal jeg nok rapportere om dem, men jeg aner, at sagen er den samme.

Jeg kan ikke helt beslutte mig til om jeg kan lide de tre blade. Jeg tror måske der er tale om en situation hvor man kan "elske eller hade", men hvor jeg alligevel planter mig solidt mellem de to. Det er ikke de bedste Indy-fortællinger jeg har mødt. En ting er dog sikkert, de skal ind i reolen, og ikke ned i skraldespanden.

Pondus ja. Endelig er Pondus kvitt M. Det suger hardt. Blir flau. Jeg vet det er en stund siden men fordet. Pondus blir snekret sammen av O store Frode Øverli og du kan se ett intervju av han HER.

Jeg begynte å lese Pondus etter at min bror skaffet seg abonomang på det. Pondus inneholder flere karakterer men hovedrollene består av Pondus, Beate, Jokke, Påsan, Else, Gunther og Sneipen. Pondus er hovedrollen og Beate er kona hans og de har to nydelege barn som heter Påsan og Sneipen (De heter engetlig ikke det men de blir kalt det) Pondus eier en pub som heter Pondus pub (Ellerno) og der jobber han med Turid Laila (Jeg vet. Finnes det noe kulere navn en Turid Laila??) Jokke var samboer med den vakre fruen Camilla og de har en sønn som heter Gordon (I know Gordon WTF!?). Camilla var utro så Jokke flytter til faren sin. Nå er Jokke singel så nå venter vi på å se de vakre damene han kommer til å høvle over. Sånn nok om Pondus.

Larsons Gale Verden er ett annet blad som jeg leser veldig ofte. Oftere en Pondus tror jeg. LGV (Forkortelse for Larsons Gale Verden) Inneholder mye bra. Enter er det Gary Larson sine ett bilders striper eller noen av de andre bi seriene. Jeg tror jeg har lest LGV ganske lenge. For min far kjøper alltid det. Yndlings stripene mine i LGV er Foxtrot, Bizarro, Fuzzy og Perler For Svin. Fuzzy eier ganske hardt. LGV har holdt på en god stund tror jeg og det herjer like mye nå som fra starten(Yeah right. Jeg har lest LGV heeeeelt fra starten. Promise)

Ja det var alt. Det ble utrolig mange sånne ()()(()()()(( i denne posten (Jeg husker ikke hva det heter) men det er bare koselig. Hvis ikke du har lest Pondus eller LGV eller Kollektivet for den slags skyld løp bort til nærmeste butikk og kjøp deg ett eksemplar. Du vil ikke angre. Bare ikke kjøp M. Da kan du bare rottne i KJELLEEERRNN!!!

Jeg slenger med en stripe av LGV, Pondus og Kollektivet

Pondus:

The Far Side av Gary Larson:

Kollektivet: Av en eller annen grunn klarte jeg ikke å finne enn ordentlig stripe på nette så dere får nøye dere med dette søpple kvalitets bildet

Hvilken tegneserie er din yndlings tegneserie?

Superman dukker op som kommunistisk helt i midten af 1950'erne. Han er vokset op med kommunistiske værdier og regler, og har derfor et lidt andet syn på tingene end vi er vant til. Efter Stalins død overtager Superman magten i Sovjet, og der går ikke længe før det meste af verden har kastet sig på knæ for unionens mægtige leder. Kun Amerika, med den alvidende professor Luthor i ryggen, modstår den kommunistiske bølge. Selvsagt bliver det hurtigt Luthors erklærede mål, at fjerne Superman fra magten.

Tom DeSanto fortæller i introduktionen til tegneserien, at en "lesser writer" end Mark Millar, ville have gjort det til en serie om hvad der er godt og hvad der er ondt - i.e. USA = godt og USSR = ondt. Imidlertid mener DeSanto at Millar formår at bevæge sig i en gråzone, hvor det ikke fremgår tydeligt hvad der er godt og hvad der er ondt. Jeg tillader mig at være uenig. På intet tidspunkt er man i tvivl om at det er USA der er "de gode" og USSR der er "de onde". At lade en ærkeskurk (Luthor) kæmpe FOR frihed, lighed og broderskab, gør det ikke mere gårzone-agtigt. Især ikke når helten (Superman) kæmper for totalitarisme, indoktrinering og verdensherredømmet. Der er med andre ord "bare" byttet om på rollerne. Det hele bliver puttet ind i et politisk spil som er den kolde krig værdigt - faktisk foregår store dele af tegneserien under det vi i dag kalder "den kolde krig".

Ser man bort fra at kommunismen er ond og frihed er godt, så har man en fantastisk tegneserie i hånden. Sagen er den at (næsten) alle heltene og skurkene fra DC's univers er blevet "reinvented" til denne tegneserie. Således møder vi både Batman, som frihedskæmper, og Grønne Lygte som statsansat eskadrilleleder.

Alt i alt er dette en (super) god udgivelse. Selvom man ikke er ret meget til Superman, så er den faktisk et kig værd. Jeg er ikke selv ret meget til Superman (Batman er min helt), og som det fremgår, var jeg ret vild med SRS. Jeg kan på det varmeste anbefale SRS.

Drømmeland er tredje bind i Gaimans "Sandman" fortællinger. Denne udgivelse består af fire adskildte og afsluttede historier. Gaiman er som sædvanligt god for et par gode fortællinger. Han er bakket godt op af en lille håndfuld gode tegnere, og tilsammen udgør det et flot hele.

Historierne spænder vidt. I én møder vi en forfatter der tilraner sig en muse, og gør med hende som det passer ham. En anden historie handler om en hunkats oplevelse af at miste sine killinger. Alle historierne har drømme og Gaimans magiske univers til fælles. Man må acceptere guder og "ældre" (døden, tiden, drøm mv.) så levende entiteter, hvis man vil give sig i kast med denne udgivelse. Ligemeget om det foregår i 1500-tallets england eller på en kirkegård fyldt med katte, så formår Gaiman at få det hele til at fungere.

Jeg kan kun anbefale dette album, men må samtidigt anbefale at man læser de andre udgivelser, som går forud for dette bind. Ikke dermed sagt at man ikke kan læse dem som "stand-alone" oplevelser, men der er bare så meget mere at hente i universet, hvis man er med fra starten.  

Her til lands er Bryan Talbot best kjent som sporadisk tegner av Sandman og Fables, men han har faktisk vært en av Englands mest særegne serieskapere helt siden slutten av 1970-tallet. Hans Eventyret om den slemme rotta (1995) kom på norsk i februar, og i hjemlandet gjør han det nå skarpt med Alice in Sunderland – en oppfinnsom miks av forfatterbiografi, kultur- og lokalhistorie.

Der Eventyret om... tar utgangspunkt i barnebøkene til Beatrix Potter, dykker Talbot her dypt ned i livet til en annen stor barnebokforfatter: Lewis Carroll. Med Alice i eventyrland gjorde Carroll opprør mot den moralske og pedagogiske barnelitteraturen på 1800-tallet, og ga oss et mesterverk som har påvirket alle fra kunstneren Salvador Dalí og forfatterne Franz Kafka og James Joyce til The Beatles, Monty Python og The Matrix.

Denne over 300 sider lange tegneserien er langt mer enn en streit biografi, for Talbot har valgt å utforme historien som et høyst personlig kulturhistorisk portrett av byen Sunderland gjennom flere tusen år. Det er smart og lekkert gjennomført, selv om Talbot kan bli ganske nerdete og går vel langt i å plassere Sunderland som det britiske imperiets navle.

Boka er blitt en suksess på hjemmebane, men av samme grunn blir prosjektet noe smalt for ikke-anglofile. Les Eventyret om den slemme rotta og kultklassikeren The Adventures of Luther Arkwright, Talbots soleklare mesterverk, først, for da vil Alice in Sunderland føles som en naturlig oppfølger.

Bryan Talbot
Alice in Sunderland
(Dark Horse Comics)
4/5

Opprinnelig publisert i Rocky nr. 1, 2008.

Sier du ”krigstegneserie” til noen som var barn på 1980-tallet eller tidligere, får du kjapt en salve ”donnerwetter” og ”achtung” i retur. Fra 1960-tallet og fram til 1990 ble norske bladhyller oversvømt av billige krigsserier, som var svart/hvitt i både strek og budskap. I nesten 30 år var dette en av de viktigste krigshistoriske kildene for norske gutter, som i titler som På vingene, Kamp-serien og Sabotør 05 lærte at tyskere var onde, dumme og sadistiske «fritzer», som kjempet en håpløs kamp mot heltemodige engelskmenn og amerikanere.

Ofret arbeiderklassen
På overflaten ser den engelske krigsserien Charley’s War (1979-85) ut som en hvilken som helst av disse krigsseriene. Men Joe Colquhouns tegninger er av et helt annet kaliber, og når du begynner å lese skjønner du raskt at Charley’s War er noe helt spesielt. Den ble riktignok produsert i høyt tempo for et ungt publikum, og var derfor underlagt en viss sensur, men står i ettertid fram som et sårt tiltrengt motsvar til de masseproduserte krigsseriene som glorifiserte de alliertes handlinger.

For mye er annerledes i Charley’s War. For det første utspiller serien seg i første verdenskrig, der den meningsløse nedslaktingen på begge sider av skyttergravene og fraværet av erkeskurker som Adolf Hitler gjør det vanskeligere å framstille konflikten med svart/hvitt-briller. For det andre er serien skrevet av Pat Mills, som i serier som Judge Dredd, Sláine og Marshal Law alltid lar sine antiautoritære holdninger skinne gjennom.

Menneskeslakten på vestfronten under første verdenskrig var det største forræderiet mot den britiske arbeiderklassen noensinne, mente Mills, som gjorde dette til hovedbudskapet i Charley’s War, der vi følger krigens gang gjennom øynene til den engelske soldaten Charley Bourne.

Absurde scener
Sett med dagens øyne er deler av serien skjemmet av haltende dialog, oppstyltet melodrama, svart/hvite typetegninger og tallrike klisjeer, men samtidig har den noe de fleste krigstegneserier fram til da hadde savnet (med unntak for seriene til EC Comics fra midten av 1950-tallet): Den var preget av hjertevarme for den menige soldat på begge sider, og et nådeløst raseri for autoritetene på begge sider.

Det er den grenseløse brutaliteten, den meningsløse nedslaktingen og den menneskelige ulykken som rammer ungguttene i de blodige slagene ved Somme og Verdun som er den røde tråden. Grundig research gjør at serien troverdig kan skildre absurde scener som de enorme zeppelinernes dødelige bomberegn over England, hester og hunder med gassmasker, samt tanksførere kledd i ringbrynjer.

Moderne overdrivelser
Charley’s War benytter seg av overdrivelsen og melodramaets kraft, men faller aldri for fristelsen for å pynte på sannheten. Det er nok derfor den fortsatt slår så hardt, mens den ferske amerikanske krigssatiren Army @ Love ikke treffer blinken.

Ringreven Rick Veitch skrur sammen en underholdende røverhistorie, men slår for hardt på stortromma når satiren bankes inn. Vi befinner oss i en nær framtid, der den amerikanske hæren sitter fast i ”Afbaghistan”, en ekstrem miks av dagens Afghanistan og Irak. Det amerikanske forsvarets rekrutteringsproblemer er blitt løst ved å fri til ungdommens spenningstørst, og soldatyrket er blitt en blanding av Pepsi Max-reklame, ”Jackass” og ”Robinsonekspedisjonen”. Blant annet oppfordres det til grenseløse sex- og doporgier i militærleirene. Disse friske arbeidsforholdene fører selvsagt også til nye problemer, ikke minst i forhold til sjalusi og drama i rekkene, samt den nærmeste umulige oppgaven det er å holde orgiene hemmelige for offentligheten.

Det er spesielt i forhold til hemmeligholdet at seriens troverdighet får en knekk, siden vi alle har sett torturbildene fra Abu Ghraib-fengselet og kan lese blogger fra soldater ute i felten. Men den største forskjellen er at Army @ Love dikter der Charley’s War presenterer virkeligheten. Hvem trenger overdreven satire når historien er ennå mer absurd og uforståelig?

Pat Mills og Joe Colquhoun
Charley’s War bok 1-4
(Titan Books)
5/5

Rick Veitch og Gary Erskine
Army @ Love vol. 1.0: The Hot Zone Club
Vertigo/DC Comics
3/5

Opprinnelig publisert i Rocky nr. 1, 2008.

Martin Kellermans Rocky hører hjemme i en lang tradisjon med svenske serieskapere som forener amerikansk undergrunn, skandinavisk sosialrealisme og absurd humor. Vi snakker om godfolk som Gunnar Lundkvist, Joakim Pirinen, Max Andersson, Charlie Christensen og Mats Jonsson, og nå er generasjonen født på 1980-tallet på frammarsj. Fremst i køen står kompisene Simon Gärdenfors og Henrik Bromander.

Sistnevntes Tidigt på morgonen er en samling bekmørke tegneserienoveller, stort sett om folk som har meldt seg ut av samfunnet av en eller annen grunn. Ekteparet som sier opp jobben for å bruke all tid og penger på å gjøre de siste dagene til deres kreftsyke sønn så lykkelige som mulig. Enkemannen som i desperat sorg velger å dykke til Estonia-vraket for å finne sin døde kone, og den innesluttede tenåringsgutten som bare blomstrer opp når han får pusle med sitt sofistikerte demningsprosjekt inne i skogen.

På sitt beste skaper Bromander den samme følelsen av snikende uhygge som i Bjarte Breiteigs mørke noveller, om da Breiteig hadde vært fostret opp på skandinavisk rølpehumor og amerikansk undergrunn. For i motsetning til tradisjonell novellekunst løper Bromander ofte løpsk i sin flørt med seksuelle tabuer, noe som iblant kan virke påklistret og bevisst sjokkerende. Streken er grisete og langt fra anatomisk korrekt, men serieskaperen veier opp for sine tekniske svakheter med en særegen vilje og evne til å fortelle om menneskeskjebner vi sjelden møter i tegneserienes verden.

Henrik Bromander
Tidigt på morgonen
(Galago)
3/5

Opprinnelig publisert i Rocky nr. 1, 2008.

OBS! Dette intervjuet er fra 2005. Les mitt 2008-intervju med Simon Gärdenfors her.

Simon Gärdenfors (27) er den klart yngste blant Martin Kellermans seriefavoritter, og også den som skiller seg sterkest ut. Der Robert Crumb, Joe Matt, Daniel Clowes og Mats Jonsson alle var ganske innadvendte og sære gjøkunger som barn, minner Simon mer om en av de aller kuleste gutta. Han er enig.

– Den svenske scenen for alternative tegneserier har forandret seg mye i løpet av de siste årene. Jeg er pen, sosialt begavet, har solid selvtillit og er ganske populær, og da jeg ble en del av det svenske seriemiljøet følte jeg meg som en katt blant kaniner – det vil si motsatsen til de andre serieskaperne på den tiden. Men Martin Kellerman er jo også ganske hot. I dag er serietegning som en hvilken som helst annen kul hobby, og respekten og statusen man får i dag er langt større enn forventet, forklarer Gärdenfors.

Seriene hans handler da også mer om dop, fyll, damesjekking, nihilistiske ferieturer, hiphop og generelt slackerliv enn ulykkelig barndom, sjenerthet og uoppnåelige damer. Simon har også et liv utenfor serieverdenen, og utgjør sammen med Calle Thörn den lovende hiphop-duoen Las Palmas.

– Las Palmas vokser sakte, men sikkert. Vi har gjort mange konserter, hatt en radiohit på svensk P3 og har skrevet kontrakt med det vesle plateselskapet Vertigo Förlag Records. Debutalbumet skal etter planen ut i høst, samt en samling av våre tidlige demolåter. Musikken vår er mer tullete, eksperimentell og slappere enn svensk standard-hiphop, så derfor er det en del folk som virkelig hater musikken vår.

Syden-rølp
Så disset da Las Palmas også så godt som hele Hiphop-Sverige i låta «Spökskrivare», en svensk versjon av Mad Skillz’ «Ghost Writer», med linjer som «Tycker ni att Dogges texter är naiva? / Jag var fan bara fjorton när jag skrev deras första skiva» (om Latin Kings).

Simon er like kjent, og vel så det, som serieskaper, og har bidratt i blader som Galago og Mega-Pyton, og vært redaktør i sistnevnte og Ernie. I 2003 ga han ut sin første serieroman, Turist, en rølpete historie med Syden-tur, marihuanadyrking, skitprat, fyll og dametrøbbel som ingredienser. Simon tilhører den nye generasjonen selvbiografiske serieskapere, og når han oppgir den løgnaktige selvbiografien It’s a Good Life, If You Don’t Weaken av Seth som favorittbok, blir vi mistenksomme på sannhetsgehalten i Turist.

– Turist er ikke 100 prosent sann. Jag diktet opp rundt 25 prosent, for at historien skulle bli heftigere. Det var sant at jeg dyrket gress i leiligheten min, men ikke at vi ble ranet og selv planla å rane andre folk i Spania. Seths serie er min favoritt, og jeg liker også seriene til kompisen min, Henrik Bromander, som er en mester på falske selvbiografier, der det åpenbart for alle at alt er fake. I min nyeste serieroman, Lura mig!, arbeidet jeg mer journalistisk, så der ljuger jeg ikke bevisst – selv om serien handler om lystløgnere. Det ville blitt for komplisert.

Turist handler ikke bare om løgn og virkelighet, men også om dop. «Simon Gärdenfors har gitt verden akkurat hva den trengte: Enda en seriebok om marihuanarøykende slackergutter med dametrøbbel,» som Dagens Nyheters anmelder så syrlig skrev. Her er det flere dopreferanser enn Robert Crumb på sitt mest psykedeliske, og ikke siden Christopher Nielsens To trøtte typer har en skandinavisk serie vært så opphengt i rusmidler. Og det i selvbiografisk form. Simon er etter hvert blitt ganske lei av å snakke om alle dopreferansene i serien.

– Jeg var ganske nedsnødd på gress på den tida Turist utspiller seg, men i min nyeste bok finnes det knapt en eneste referanse til dop. Jeg røyker fortsatt et par ganger i uka, og har testet ut alt bortsett fra heroin, men nå synes jeg det blir masete å snakke om det. Jeg er ikke så opptatt av om cannabis legaliseres eller ei i Sverige, for det er allerede veldig lett å få tak i, og heller ikke særlig dyrt.

Slacker Boy
Selv om innholdet i Simons serier er preget av hedonisme, narkotika og til dels dystre voksentemaer, er streken hans svært åpen, enkel og barnlig. Han tegner i en miks av storøyd mangastil og amerikansk undergrunn – med figurer som ser ut som slektninger av oversøte figurer som Pikachu, Smurfene og Bob the Builder. Det er som Richie Rich og Astro Boy er blitt hasjrøykende hiphop-slackere i Sverige. Simon er da også tungt inspirert av katten Mjauritz og andre oversøte tegneserie-, tegnefilm-, reklame- og dataspillfigurer.

– Jeg syntes aldri serien om Mjauritz var spesielt bra, men ble fullstendig fiksert på den da jeg var ti år gammel. Videre gikk det i humor og superhelter, men da jeg var 14-15 år oppdaget jeg seriene til David Liljemark og Martin Fredriksson i Pyton. Jeg bestilte fanzinen deres, og begynte deretter å lage egne fanziner sammen med kompiser.

Som så mange andre av dagens serieskapere bruker Simon seg selv og sine omgivelser for det de er verdt, men når bestemte han seg egentlig for å gjøre seg selv om til en tegneseriefigur? Den storøyde Tegneserie-Simon kan ses som et forsøk på å omskape seg selv til et salgbart varemerke – en ikonisk og lett gjenkjennelig figur på linje med Son-Goku i Dragon Ball og andre supersøte mangafigurer.

– Jeg ga ut mine første selvutleverende serier mens jeg gikk på videregående skole i 1996, sterkt inspirert av Robert Crumb, Mats Jonsson og Joe Matt. På den tiden begynte selvbiografiske serier å bli en trend i Fanzine-Sverige, og jeg syntes det var utrolig pirrende å avsløre hvem jeg var forelsket i og at jeg onanerte. Men da fanzinen kom ut, var det knapt noen som brød seg, så da økte jeg graden av selvutlevering gradvis. Da jeg ga ut Turist ble reaksjonene langt verre. Min daværende kjæreste angrep meg med en stavmikser etter å ha bladd gjennom serien, mest på grunn av sjalusi. Det var nok ikke så moro for henne å se at jeg «gikk ned» på en annen jente.

Koblet med Anna Lindh-drapet
Et drøyt halvår etter Turist fikk Simon en ny dose oppmerksomhet, denne gang fra svensk media. I Galago publiserte Simon serien «Ruffel och Båg» om sin tidligere nabo, som han mente måtte være tidenes lystløgner. Da denne karen i 2003 ble anholdt av politiet, mistenkt for drapet på Sveriges utenriksminister Anna Lindh, fikk serien plutselig stor publisitet. Koblingen mellom den dokumentariske tegneserien og den mistenkte 35-åringen kom fram i et tv-program, og dermed ryddet avisene spalteplass for Simon og serien hans.

– Jeg syntes oppstanden rundt serien bare var moro. Selv «35-åringen» så ut til å nyte oppmerksomheten og pengene han tjente som følge av medieomtalen. Selv om det ikke kan ha vært så moro å være fengslet. Jeg håper han ikke er altfor sint på meg for at jeg utleverte ham i serien og på tv.

35-åringen, som var Simons nabo i et halvår i 1999, fortalte stadig utrolige historier om sine venner i den russiske mafiaen, og hvordan han spilte gitar i The Cardigans og festet med kongefamilien. Det viste seg etter hvert at han ikke hadde noen tilknytning til drapssaken, men han sporet Simon videre til hans andre store prosjekt – Lura mig! – en journalistisk tegneserie om mytomani og lystløgnere. Serien «Ruffel och Båg» inngår i boka, som kom ut i år. Den er både Sveriges første forsøk på tegneseriejournalistikk i stor skala, med egen kildeliste og intervjuer med både eksperter og profesjonelle løgnere, og samtidig et oppgjør med Simons egen lyst til å fortelle skrøner.

– Jeg har gjort noen kortere forsøk på tegneseriejournalistikk tidligere, en serie om lykke og en der jeg prøver å finne ut om det er skadelig å knekke fingerleddene sine. Jeg kommer til å fortsette med slike tegnede reportasjer, og mitt neste prosjekt er en halvlang sak om hjembyen min, Hjärup i Skåne. Når det gjelder løgn, stemmer det at jeg ljugd mye i seriene mine. For eksempel har jeg sagt at jeg har sluttet å tegne på grunn av en religiøs åpenbaring. Jeg ljuger nok mer enn gjennomsnittssvensken i hverdagen også, men ikke så mye at jeg kan klassifiseres som mytoman.

Jackass-spising
Simon driver ikke bare med serier og hiphop, men også med mat. Nærmere bestemt høyst original matjournalistikk på nettstedet Smak, som han driver med forfatteren Johannes Nilsson og serieskaperen Henrik Bromander. Her anmelder de tvilsomme kulinariske gleder som mikrobølgeovn-retter, mystiske leskedrikker, fargesprakende godterier og utenlandsk trashmat. Altså maten vi faktisk fortærer, ikke den vi drømmer om.

– Da jeg og Bromander brevvekslet via epost for en stund siden, innså vi at vi stort sett skrev om mat, godterier og leskedrikker. Vi ga allerede ut en papirfanzine med serier, så veien var kort til en fanzine om mat. Jeg gikk på et kurs i digitale medier for kunstnere gjennom Arbeidsformidlingen, og gjorde Smak-siden som sluttprosjekt. Jeg har nettopp gjort en matserie som heter «Pizza och serier» til en svensk fanzine med matserier, men har ingen planer om å videreføre koblingen mellom mat og serier i stor grad. Men i Japan finnes det blader med bare mat-manga.

Vi må altså vente på Simon Gärdenfors’ kokebok, men i mellomtiden kan du snuse opp Turist og Lura mig!. Til sist må vi som vanlig spørre ham hva han synes om Rocky.

– Det er den avisserien jeg helst leser. Martin Kellerman er modig, som tør å avsløre pinlige detaljer fra sitt eget liv, og det er nok seriens største styrke. Det er nok mange som er blitt interessert i så vel selvbiografi som tegneserier etter å ha lest Rocky. Men tegnestilen er litt for rufsete og overlesset for min smak, selv om den er uttrykksfull.

Simon Gärdenfors
* Født i Malmö i 1978, bor i Stockholm.
* Har gitt ut: Turist (Lystring 2003) og Lura mig! (Galago 2005).
* Interesser: Flipperspill, kjærlighet, tegneserier, lette rusmidler, hiphop og mat.
* Favorittserie: Katten Nisse aka Mjauritz aka Heathcliff.
* Favorittserieskaper: Sam Henderson.
* Besta matrett: Kylling
* Beste film: Office Space.
* Favorittgruppe: Geto Boys.
* Favorittlåt: «Humpty Dance» av Digital Underground.
* Favorittplate: This Is My First Album av Kwest Tha Madd Lad.
* Favorittbok: It's a Good Life, If You Don’t Weaken av Seth.
* Liker: Livet.
* Liker ikke: Verden.

Opprinnelig publisert i Rocky nr. 8, 2005.

Han har sydd ti sting etter å ha blitt banket opp av rohypnoldopede tenåringer i Göteborg. Han overnatter i stuen hos en fullstendig fremmed, og våkner av at han har tisset ned sofaen. Etter å ha kamuflert tisseepisoden ved å søle et glass vann over flekken, innser den svenske serieskaperen Simon Gärdenfors at han og kunstprosjektet hans har nådd bunnen. I 120 dager skal han reise Sverige rundt, fra Borrby i sør til Kiruna i nord, med to enkle regler: Han får bare sove og spise hos folk som har tilbudt ham husrom, og han får ikke lov til å dra hjemom sin egen leilighet underveis. Det er 8. mai 2007, og den nedtissede sofaen er det minste av Gärdenfors' problemer:

1. Bagasjen er stjålet, deriblant alle notatene og skissene til det som skal bli en tegneseriereportasje fra det han kaller «en 30-årskrise på hjul».

2. Han er blakk, fordi damen som bor hjemme hos ham nekter å betale husleie på grunn av vegglus i leiligheten.

3. Etter at han sjekket opp feil jente i Göteborg, har han en drapstrusel fra jentas kickboksende storebror hengende over hodet.

4. Etter slagsmålet i Göteborg har han et alvorlig sår i tegnehånden. Kanskje vil han aldri kunne tegne igjen?

5. På grunn av den hedonistiske livsstilen prosjektet krever, er Simon i ferd med å miste sin store kjærlighet, serieskaperkollegaen Jonna Björnstjerna.

Les resten av saken her.

Se utdrag fra serien her.

Les mitt første intervju med Simon Gärdenfors her.

Endnu engang møder vi Nike, Leyla og Amir i en fjern fremtid, hvor kunst, krig, fourening, fortid, fremtid, andre dimensioner og liv går op i en højere enhed. Vi får endelig (næten) en forklaring på hvem Holeraw er, og hvad hændelsen på den 32. december faktisk handlede om. Forvirret? 

Som det er sædvane for Bilal, skal man helst læse alle albummene i hans serier lige efter hinanden, ellers går der simpelt hen for meget tabt. Bilal er lige så kryptisk og snørklet som han var det i hans "Nikopol Trilogi" - om muligt endnu mere end det. Faktisk er der ikke ret meget man får en direkte forklaring på. Derudover skal man også følge godt med, da der indimellem er nogle kraftige spring i tid og/eller sted. Alt sammen en del af Bilal's trademark.

Det er dumt/undøvendigt/uladsiggøreligt at tale om et budskab eller en pointe i "Fire?" - og så alligevel ikke!! Jeg vil dog lade det være op til den enkelte, at tolke på betydningen af "Fire?" og resten af serien.

Rent tegneteknisk er Bilal i topform. Hans tegninger er blevet og bedre med årene, og han formår virkligt at tegne "det sarte menneske", på en måde så man føler sig overbevist. Samtidig er hans forestilling om fremtiden tilpas dyster og surrealistisk, til at man sagtens kan tro på at det er sådan det bliver.

Har man sagt Bilal, må man også sige "Nikopol" (hvilket jeg allerede har gjort). Det er da også svært, at lade være med at sammenligne hans berømte "Nikopol Trilogi" (NT) med denne udgivelse. Ingen tvivl om at NT er den bedste af de to, den er også den mest forståelige. Der er mange sammenfald mellem NT og denne nye tetralogi. Søgen, overmenneskelig indgriben og planer der er større end de enkelte individer, er ting der gå igen i begge serier. Dermed ikke sagt at "Fire?" og de forgangende album er unødvendige (jo mere Bilal desto bedre), men de bringer ikke meget nyt i forhold til universet/universerne som Bilal skriver i.

Alt i alt er denne, nu afsluttede, tetralogi ganske speciel. Den er virkeligt flot tegnet, og der er mange gode ideer i de fire albums. Det er ikke ligefremt letlæste tegneserier, og der er også en del at tænke over, når man lukker albummet sidste gang. Men er man parat til at tage en tur ind i fremtiden, ridende på ryggen af en paleoderm fisk og med sin minicat ved hånden, så er "Fire?" lidt af en guldklump.

Jeg har to (trenger snart en til) tidsskriftsamlere fra IKEA der de har sitt hjem, og nå er jeg i gang med å lese igjennom hele serien på nytt. Jeg mangler bare noen ytterst få, så det kan være ganske gøy å gå igjennom alle og sortere dem etter nummer, og se hvilke som mangler. Men her begynner altså problemet: Nemi-bladene er ikke alltid helt enkle å finne nummer på. Nummeret er på hvert blad tegnet inn i forsidebildet, og det er mange jeg virkelig ikke får til å finne! Sånn at en nesten får lyst til å skrive inn og høre hvor i all verden tallet gjemmer seg.. :) "Lise må da ha glemt det denne gangen!!!"

Så i dag fant jeg ut at jeg burde jo lete på nettet etter en liste over bladene, det er jo godt mulig at en annen Nemi-fantast har lagt det ut. Men nei. Jeg finner virkelig ikke noe som minner om en sånn liste. Om noen vet om en slik, legg gjerne igjen en kommentar.

Og når man ikke får tak i noe, blir man nødt til å lage det selv! I denne listen tenkte jeg å bare ta med seriebladene, ikke albumene som er gitt ut. De vet jeg at jeg uansett ikke har alle av.

Det som er greit, er at hvert blad har ett tema, som fortelles om i en populærvitenskapelig artikkel. Oftest tar seriene også opp dette temaet.

Av og til når en ikke ser hvilket nummer et blad er, kan en se om det finnes en side angående abonnement (gjerne bakerst). Der ser en ofte bilde av de tre siste bladene. I tillegg kan en se tallet øverst til venstre i en hvit rute. Det er året og uken bladet skal returneres fra butikken (eks.: 0823 er denne uken). Dette har jeg skrevet inn på listen for at det skal være enklere å sortere.
Her kommer listen min. Jeg vil gjerne ha kommentarer dersom noe er feil eller mangelfullt!

Nemi 1. Nytt blad - Drage (0309)
Nemi 2. Cirkusfreaks (0316)
Nemi 3. Edgar Allan Poe (0323) (burde jeg hatt nytt av. det er klippet i !)
Nemi 4. Iskalde Grøss (0329)
Nemi 5. Sommerspesial - Sjømonstre (0336)
Nemi 6. Flaggermus (0341)
Nemi 7. Halloween (0348 )
Nemi 8. Nisser (0403)
Nemi 9. Fremtiden (0407)
Nemi 10. Isdragen / St. Valentines day (0411)
Nemi 11. UFOer (0415)
Nemi 12. André Bjerke (0420)
Nemi 13. Edderkopper (0424)
Nemi 14. Vikinger/ Valkyrier (0428 ) (denne har jeg visst to av)
Nemi 15. Byen Nemi/ Vampyrfilmer (0432)
Nemi 16. Månen (0436)
Nemi 17. Evighetsmaskiner
Nemi 18. Spøkelsesnummeret (0445)
Nemi 19. Theodor Kittelsen (0450)
Nemi 20. Krampus (0502)
Nemi 21. Sjørøvere (0507)
Nemi 22. Spiritisme (0511)
Nemi 23. Jens Bjørneboe (0516)
Nemi 24. Ulv (0521) (jeg klarer ikke å finne tallet her!)
Nemi 25. Pentagrammer (0525) (finner ikke tall her heller)
Nemi 26. Keltere (0529)
Nemi 27. Alver (0533)
Nemi 28. Kjøttetende planter (0538 )
Nemi 29. Demoner (0542)
Nemi 30. De dødes dag (0546)
Nemi 31. Iskalde grøss (0550)
Nemi 32. Grýla (0602)(finner ikke tallet på denne)
Nemi 33. Engler (0607)
Nemi 34. Labyrinter
Nemi 35. Ravner (0615)
Nemi 36. Kong Arthur (0620)
Nemi 37. J.R.R. Tolkien (0624)
Nemi 38. Synsbedrag (0628 )
Nemi 39. Havfruer (0632)(finner ikke nummeret på denne)
Nemi 40. Liv som lyser i mørket (0637)
Nemi 41. Alice i Eventyrland (0641)
Nemi 42. Kirkegårder (0645)
Nemi 43. Medusa (0649)
Nemi 44. Sjokolade (0701)
Nemi 45. Snøkrystaller (0706)
Nemi 46. Verdensrommet (0710) (Med Odilou-bilag)
Nemi 47. Practical jokes (0714)
Nemi 48. Frankenstein (0718 )
Nemi 49. Sjiraffer (0723)
Nemi 50. Jubileumsnummer - Alkymi (0727)
Nemi 51. Svindel (0731)
Nemi 52. Fakirer (0737)
Nemi 53. Det gylne snitt (0743)
Nemi 54. Gresskarlykter (0749)
Nemi 55. Gamle juletradisjoner (0803)
Nemi 56. Varulver (0811)
Nemi 57. Nikola Tesla (0617-tror jammen dette nummeret her er blitt feil på bladet)
Nemi 58. Ungdomskilden (0823)
Nemi 59. Bier (0829)

Dette har altså jeg brukt dagen til nå på. Produktivt, eller hur? :) Jaja, har man sommerferie, så har man sommerferie!

Redigert: Jeg har nå satt inn de bladene jeg manglet - jeg har nå full samling :) Fant dessuten ut i gjennomlesningen at det finnes en oversikt over alle bladene 1-49 pluss alle album i nr. 50, den som har gullforside. Der kan en se alle forsidene.

Tegneseriens teori og estetikk (12,3 mb/pdf) gir en oversikt over tegneserieforskningen de siste tiårene, og den har også sett nærmere på verkene Persepolis av Marjane Satrapi og Fun Home av Alison Bechdel og hvordan disse utnytter tegneseriens muligheter på avansert vis.

Oppgaven ønsker å være en oppfordring til alle som skriver eller vil skrive om tegneserier om å løfte blikket opp fra den overveiende semiotiske tradisjonen som tegneserieteorien domineres av og til å se til filosofisk estetikk for å finne svar på grunnleggende spørsmål og nyttiggjøre seg av erfaringer fra andre teoretiske felter. Med slike tverrfaglige hjelpemidler og støtte i kjente tekster som Walter Benjamins essay Kunstverket i reproduksjonsalderen forsøker oppgaven å nærme seg svar på spørsmål som ”Hva er en tegneserie?”, ”Hvordan forteller en tegneserie?” og ”Er tegneserier en kunstart?”. Innsikter om tegneserien kan også komme andre, beslektede kunstarter til gode i en tid med mange interessante spenningsfelt mellom tekst og bilde i for eksempel bildekunst og litteratur.

Larsen, Ingrid Sande: Tegneseriens teori og estetikk. Bekymringer og byggesteiner i en ny kunstart. Masteroppgave i estetikk ved Institutt for litteraturvitenskap, områdestudier og europeiske språk, Humanistisk fakultet, Universitetet i Oslo (vår 2008).

Heldigvis kom amazon-pakka mi i tide, så får vi bare håpe at det holder :D

Øverst til venstre:

"Buffy the Vampire Slayer: The long way home" (2007). Også kjent som sesong 8, siden den (i motsetning til de andre spin-offene) er skrevet av Joss Whedon og er en direkte fortsettelse av serien.

Øverst til høyre:

"Wet Moon book 1: feeble wanderings". Anbefalt av Virrvarr. Les posten hennes, den forklarer resten...

Nederst til venstre:

"Catherine Ms seksuelle liv" (2001). En av bøkene i Kagges pornografiske klassikere, omtalt som "boken som vedtar at det heter kvinnen opp og ikke ned på alle fire", og skapte furore både i Europa og USA da den kom ut.

Nederst til venstre har jeg Philip Pullmans "Once Upon a Time in the North" (2008 ) som ikke overraskende er en forløper til His Dark Materials, der vi bl.a. tar del i det første møtet mellom Lee Scoresby og Iorek Byrnison. Litt Nordpol-litteratur er kjekt å kjøle seg ned med i sommervarmen!

I 2008 fyller superhelten 70 år. I 1938 debuterte Supermann i bladet Action Comics. Han oppsto ikke fra intet, navnet hadde røtter i Friedrich Nietzches übermensch-begrep, videreført i George Bernard Shaws skuespill Man and Superman.

Selve figuren hadde mange forbilder, som romanheltene Tarzan, Doc Savage og The Shadow, kroppsbyggingbølgen frontet av Charles Atlas og Bernarr McFadden, den ferske science fiction-fankulturen og glemte romaner som Philip Wylies Gladiator og Jack Williamsons The Girl from Mars. Men den overmenneskelige superhelten var noe helt nytt. Nesten 70 år senere er neste generasjon superhelter klar for å erobre Norge, i form av den NRK3-aktuelle tv-serien Heroes. Første sesong er også tilgjengelig på dvd i Norge.

Spider-Man møter Lost
Da verdens mest prestisjetunge tv-priser ble delt ut i september, ledet The Sopranos ikke overraskende an med 15 nominasjoner. Deretter fulgte etablerte suksesser som Ugly Betty, Grey’s Anatomy og den glimrende amerikaniseringen av The Office, fulgt av nykommere som 30 Rock og Heroes, der sistnevnte har åtte nominasjoner – blant annet i tungvekterkategorien «beste drama».

Siden Batman i 1989 har vi fått en strøm superhelter på kino og i animerte tv-serier, men når kanalen NBC kaster seg over menn og kvinner som flyr og reiser i tid og rom starter de med blanke ark. Tv-superhelter har tidligere lent seg på tegneseriefigurer som Spider-Man og Hulk, Supermann og Batman, men Heroes har skapt sitt eget univers.

En gruppe mennesker over hele verden får plutselig overnaturlige evner, og forenes på grunn av tilfeldigheter for å stå samlet mot en mystisk fiende. Inspirasjonen fra tv-suksessen Lost er påfallende, og som forbildets koreanske ektepar bryter Heroes også språkreglene for amerikansk tv når de blant annet lar seriens japanske figurer snakke japansk med engelske undertekster.

I USA hadde serien over 14 millioner seere i snitt. Sesong to hadde premiere i slutten av september, og NBC annonserte samtidig spinoffserien Heroes: Origins.

I Norge har derimot superheltene aldri festet seg på samme vis, men med superheltenes gullalder fra 1938 til 1945 og den glimrende boka Men of Tomorrow i bakhodet er det lett å forstå hvorfor figurene står så sterkt på den andre siden av Atlanterhavet.

I Men of Tomorrow forteller Gerard Jones om superheltenes fødsel i USA, med Supermann som først og størst. Allerede i 1940 dominerte superheltene i amerikanske tegneserier, med 15 millioner solgte blader i måneden. Ifølge markedsstudier ble hvert hefte lest av fire-fem unger, og 90 prosent av elevene i fjerde og femte klasse beskrev seg selv som faste lesere. Det som to år tidligere var et marginalt fenomen i et lite hjørne av populærkulturen, var i 1940 den største samlende kraften for amerikanske barn. Superheltene ble en samlende amerikansk mytologi for en hel generasjon barn, der svært mange hadde immigranter som foreldre.

Og under andre verdenskrig ble Supermann en perfekt metafor for den fremadstormende supermakten USA. Etter angrepet på Pearl Harbor skiftet den isolasjonistiske og nærmest sjenerte amerikanske staten ham for å vise seg fram som en global supermakt, akkurat slik Clark Kent kastet brillene for å redde verden som Supermann.

Superkrefter og privatliv
Etter andre verdenskrig så det ut som om superheltene hadde utspilt sin rolle, men de kom sterkt tilbake under «sølvalderen» på 1960-tallet – da Marvel Comics’ helter fikk et langt mer trøblete privatliv, og titler som Fantastic Four og Amazing Spider-Man var like deler såpeopera, superheltbatalje og kosmisk eventyr.

På 1970- og 80-tallet kom den virkelige verden enda sterkere inn i superheltenes verden, i form av historier om sosiale problemer som rasisme og narkotika, samt voldelige, mørke og «realistiske» gjenfortellinger av superheltmytene – med Frank Millers The Dark Knight Returns og Alan Moores Watchmen i front.

1940-tallets superhelter brukte sin private identitet for å holde sitt egentlige jeg skjult. «Clark Kent» er en fiksjon, Supermann er jo egentlig Kal-El fra planeten Krypton, mens playboyen Bruce Wayne er et skuespill for å holde Batmans hemmelighet skjult. Gerard Jones påpeker at så godt som alle de første superheltene ble født av andregenerasjons jødiske immigranter, som i det sivile liv holdt masken som «vanlige» amerikanere, mens de i privatlivet var preget av jødisk historie, tro og identitet.

1960-tallets superhelter fant ut at superkrefter ikke var til stor hjelp når det kom til privatlivets utfordringer, men snarere en flukt fra dametrøbbel og familiekrangler. Og på 1970- og 80-tallet ble superkrefter ikke bare et gode, men også et problem, som på linje med homoseksualitet, pubertet og rase kunne sette deg på siden av samfunnet. Det er ikke tilfeldig at den homoseksuelle filmregissøren Bryan Singer føler et sterkt slektskap til X-Men, en gruppe superhelter på siden av samfunnet.

Superhelten som virkemiddel
I dag er superheltenes masseappell ivaretatt av filmer og tv-serier, mens tegneseriene har et mindre publikum. Men der de fleste filmene forsøker å gjenskape superheltenes gull- og sølvalder, er superheltseriene fortsatt i rivende utvikling. I dag er «superhelt» både en sjanger og et virkemiddel i andre sjangre. Dermed får vi krimsuperhelter i Brian Michael Bendis’ Powers og Alan Moores Top Ten, mediesatire i Peter Milligans X-Force, svart humor i Garth Ennis’ superheltserier og variert ensemblespill i Kurt Busieks Astro City.

Heroes er en destillasjon av 70 år med superhelter. Seerfavoritten Hiro Nakamura er et barn av 1940-tallets superhelter, en nerdete kontorarbeider fra Tokyo, som omfavner superkreftene som gir ham mål og mening i livet. Texas-cheerleaderen Claire Bennet fortviler derimot da hun finner ut at hun er usårbar, fordi hun frykter dette vil spolere hennes status som skolens mest populære, og stemple henne som en «freak».

Heroes handler om superkrefter, science fiction og mørke konspirasjoner, men som de beste superheltseriene handler den også om mennesker som blir tvunget ut på nye veier av ytre omstendigheter. Den er 2007s svar på Lost, men historie, dialog og karakterer er ikke like utspekulert som The Sopranos. Serien tar heller snarveier mer typisk for de største amerikanske tv-kanalene, der seerne er flere, men også mindre trofaste og tålmodige. Men moro er det. Hvilken superkraft ville du hatt?

DAVID SEMEL, TIM KRING, DENNIS HAMMER og ALLAN ARKUSH
Heroes: Season 1
NBC (2007), 23 episoder

GERARD JONES
Men of Tomorrow: Geeks, Gangsters and the Birth of the Comic Book
Arrow Books (2006), 384 sider

Opprinnelig publisert i Ny Tid nr. 33, 2007.