Så egentlig var det nok i oldtiden jeg var en av Kattarussen i Trondheim. På gamle og ærverdige Trondheim Katedralskole hadde jeg tråkket rundt i tre år, og så var den der.

Russetiden.

Det var den gangen vi hadde bokmålseksamen 14 mai og sidemålseksamen 15 mai, og så begynte festen. Først tok vi på oss luene nede på Marinen før vi for avgårde til party i Devlebukta. Jeg kan huske det var en skrekkelig kald natt. Jeg og venninnen gikk oss varme fra Lade til Byåsen, sov noen timer, og rett på frokost på festningen, så tror jeg vi duppet av på Sentrum Kino, før vi fortsatte festen på Lerkendal, hvem som spilte er meg ukjent, hva resultatet ble er vel enda mer ukjent, jeg har ikke vært der verken før eller siden. Etterpå stod Samfunnet for tur før vi tidlig på morgenen ble transportert i en gammel lastebil for å vekke lærere. Vi satt på lasteplanet, og vi pådro oss mer eller mindre grad av whiplasj hele gjengen, men vi var vel såpass bedøvd at vi kjente lite til det. Så bar det avgårde til skikkelig frokost hjemme hos en klassekamerat, før vi vandret ned til byen og barnetoget. Etterpå tok jeg fram trompeten og spilte i toget på hjemplassen før vi gikk det berømmelige russetoget, som selvfølgelig var tidenes beste. Etterpå sovna jeg, men ble dratt opp i stående stilling og transportert til Leangen, for der var det visstnok en russefest, men jeg ga opp ganske fort og kom meg hjem til senga. Jeg sov i 20 timer i strekk, og så var russetida over. Kort og hektisk. Nesten ingen penger brukt.

Det var den tiden vi sydde våre egne russedresser. Det var den tiden vi ikke gikk rundt i slikt tøy i en hel måned. Jo, det var nok i oldtiden.

Men en ting har de fortsatt i Trøndelag. De holder seg til russefrakken. En fin-fin tradisjon. Selvfølgelig har ingen noen sinne hatt like fin russefrakk som min. Jeg hadde en tegning av Zsa Zsa Gabor sittende i et champgneglass båkpå ryggen min. Den var bare lekker.

Har du ikke hørt om russefrakk, sier du? Da er du ikke trønder.

Hun sier at hun ikke vil skrive om kjærlighet, hun sier at hun vil forsøke å unngå  å skrive om kjærlighet.

Jeg bruker å se på henne, med et hevet øyenbryn, og si; "hvorfor det?"
Det er jo det største i verden, det er roten til alt ondt, ungdomskilden og lyset i øynene mine. Og her snakker jeg om å elske.

Jeg snakker ikke om sånn med "I love you so much" og sånn. Ikke den med oss to for bestandig, oss to mot resten. Jeg snakker definitivt ikke om tårer som ikke vises på grunn av at det regner, og for en gangs skyld ikke hun der som står og holder på hjertet sitt.

Jeg mener ikke den der med å leie i grønne enger, og kanskje ikke engang den der med kuk og fitte skal sammen sitte. Jeg snakker ikke om romantikk og lys og vin og turer i skog og mark (eller SM, som noen sier), men om å elske.

Jeg for eksempel, jeg elsker softis, med jordbærstrø på den ene siden og sjokoladestrø på den andre.
Jeg elsker den perioden på vinteren i NordNorge, når lyset kommer tilbake, smygende, skrått. Og det er så rart, for det er mangelen på lys som farger himmelen grønn og rosa og gull og grå. Det er helt absurd, og jeg elsker det.

Jeg elsker semikolon. Jeg oppfordrer herved alle til å bruke dette tegnet, dette tegnet som de sier lider av utrydningstruelse. Dette tegnet som min søster omtaler som den ideelle blanding av tankestrek og kolon;
 tegnet for kunstpauser.

Jeg elsker kunstpauser.

Jeg elsker sprettballer, og jeg elsker at noen helt på ordentlig har samlet 270 000 sprettballer kun for å slippe dem ut igjen.
Jeg elsker det når de andre på jobb har gått til formiddagsmat før meg, og jeg hører at de ler, og kanskje ler de av meg og jeg hører det på latteren deres, de er glad i meg, og når jeg kommer inn så ser de på meg, med forventning i blikket, og en av gutta er klar med en helt idiotisk og garantert mannsjåvinistisk spøk, og dette, dette ELSKER jeg.

Jeg elsker den nye stiftemaskinen min, den lager fine lyder. Når jeg trykker den sammen forsiktig, slik at det ikke kommer stift ut, men bare nesten, så høres det ut som en morse-signal-maskin. Har slike et annet navn?

Jeg elsker nordlys, og jeg elsker at en som engang forsøkte å elske meg kalte meg for Nordlysjenta, jeg er det, jeg er Nordlysjenta. Uansett om han ikke elsker meg, hva for trille spiller det. Trille, det kan jeg gjøre når jeg blir førti.

Jeg elsker lukten av filmruller, og den kleime følelsen man får på fingrene av å ta på bilder og filmer som nettopp er fremkalt. Det elsker jeg. Jeg elsker når ting er sant, jeg elsker å lyve, jeg elsker å spinne i tankespinn. Og jeg elsker at noen forstår hvor jeg har stjålet det jeg nettopp sa, jeg elsker at ord kan stjeles, og nå er jeg ikke på universitetet i Bergen og da er det lov!

Jeg elsker de røde skoene mine, og den røde lebestiften som jeg har stjelt. Jeg elsker at jeg nettopp har kommet til den sjokkerende oppdagelsen at jeg faktisk liker våren. Og så minnet en venn meg på et blogginnlegg som jeg skrev i mai 2007. Og der hadde jeg jammen meg kommet til den sjokkerende oppdagelsen at jeg liker våren! Jeg lo høyt da jeg fant det ut. Jeg elsker latteren min.

Den buldrer, latteren min. Den triller ikke. Trille kan jeg gjøre når jeg blir førti. Fingrene mine går fort nå, over tastaturet, de skaper en jevn lyd, det murrer, tastaturet mitt. Jeg skriver ikke om krav og krangling, jeg skriver om hva jeg elsker. Jeg sjekket forresten, og jeg fant ut av våren også i 2006. Jeg er fantastisk.

Jeg elsker den grønne kjolen min, og krokus, krokus er den fineste blomsten, sammen med tulipaner da, og jeg elsker lukten av sjettik i gatene i denne byen som jeg bor i, NordNorge, dere vet at jeg elsker NordNorge.

Jeg elsker Glimt, grønne epler, brune hunder (men ikke de små), små jordbær (men ikke de brune) og lukten av snø som smelter. Jeg snakker ikke i metaforer her. Smeltesnø lukter helt annerledes enn nysnø. Det er jo ikke så rart. Den er jo mye eldre. Det er litt som huden til babyer sammenlignet med huden til eldre mennesker. Altså, gamlinger.

Jeg elsker å si formiddagsmat i stedet for lunsj og jeg elsker den lyden datamaskinen min lager når jeg får e-post.

lydspor: Josh Ritter - Kathleen

Men det er også mye jeg ikke liker. Jeg kan ikke si at jeg misliker det, for det er jo ganske sjarmerende. Pengestystemet med alle småmyntene er jo egentlig ganske søtt. Og det at de kjører på feil side av veien, får vi jo bare leve med. Det viser jo bare at de har bodd alt for lenge på sin egen lille øy. Og så har vi de der stikkontaktene. Husk alltid å ha med adapter!

Men det verste - det verste er altså blandebatteriene. Det er ikke sjarmerende en gang. De er bare fullstendig tåpelige.

Hvordan er det mulig at slikt noe kan hende? At ingen ser. At ingen tar seg tid til å se. At ingen lurer. Hvordan bygger man en jordkjeller? Og hvordan i alle dager får man et badekar inn i en jordkjeller? Og hvordan legger man inn strøm? Og vann? Og hvordan lager man mat når det ikke er ventilasjon? Og hvordan ser man ut etter 24 år i en jordkjeller? Og hvordan har man det inni seg? Hvordan formes man som menneske når man ikke får lov til å være et menneske?

Jeg ber elevene om å roe ned loppene sine, eller kaste dem ut. Det er ikke sikkert det er en god idé. Kanskje hadde det vært bedre om de trente dem opp og startet loppesirkus.

Det kunne jo fort bli et levebrød.

Er jeg selv et slikt menneske? Er jeg selv helt uten dårlige egenskaper?

Dagen i dag er en dag for oppsummering av vonde følelser, en dag for å omfavne sin egen sårbarhet, en dag for å se det urettferdige i hele verden. Jeg lever et liv så rikt og flott med mange fine mennesker rundt meg. Jeg trives med meg selv og med mitt, og lengter ikke etter noe annet. Allikevel har jeg siden nyttår opplevd en del trasige hendelser jeg gjerne skulle vært foruten. Jeg er lei meg, og vet at det skal mye til før denne følelsen vil forsvinne helt. En av mine dårlige egenskaper er at jeg kan bli så fryktelig lei meg, jeg kan bli så veldig såret, jeg kan føle meg så tråkka på, så forferdelig dårlig behandlet. Dette kan skje når jeg føler jeg blir utsatt for arroganse, sjalusi, undertrykking, taushet, feighet, løgn, ignoranse, intoleranse, utydelighet og uærlighet.

Dette er egenskaper jeg mener jeg selv ikke har, og det er egenskaper jeg ikke har noe til overs for. Av og til opplever man at personer man har hatt tillit til besitter noen av disse egenskapene, eller skal vi kalle det lyter. En slik oppdagelse kommer ofte overraskende fordi man trodde dette mennesket bare var godt. Jeg har vanskelig for å takle slike opplevelser, men likevel må opplevelsen takles, man må gå videre med hevet hode, med stolthet, med visshet om at man selv har opptrådd annerledes, selv om den oppførselen heller ikke har vært noe å skryte av. Jeg har også oppført meg dumt, men oppdagelsen gjør at jeg egentlig føler en slags befrielse. Man har fått bekreftet en vond følelse. Og det er ikke noe nederlag. Jeg må venne meg til den tanken: det er ikke noe nederlag. Personen var ikke helt lytefri, det tok bare en stund før jeg oppdaget det.

Likevel ønsker jeg å si unnskyld. Jeg ønsker å tilgi. Jo, jeg tilgir for at det ble som det ble. Vi har begge skyld i det. Han sa til meg en gang: "Du skal ikke angre på det du gjorde. Du skal angre på det du ikke gjorde." Derfor er det en befrielse å skrive disse ordene.

Hvor møter man menn nå om dagen??

Tenk deg så at noen opponerer mot forbudet. Tenk deg at han går i 17.-maitog energisk viftende med det svenske, pakistanske eller malawiske flagget. Tenk deg at han blir kastet ut av toget. Tenk deg at han blir arrestert.

På nasjonaldagen feirer vi demokratiet og friheten og nasjonen, - og så skulle vi nekte noen å hilse oss med sitt hjemlands flagg.

Tenk deg avisoverskriftene rundt om i verden. Norge, demokratiets høyborg, arresterer noen for å ytre seg med et flagg.

Det skulle tatt seg ut.

Sånn er det ikke lenger. For det første løper ungene sjeldnere ut for å leke etter middag. Hvis vi drev med organisert idrett eller kultur av noe slag, så var det gjerne en dag i uka. Nå trener ungene både tre, fire, fem og seks dager, og det blir lite fritid igjen. Da jeg var barn, dro jeg rett hjem etter skolen og hadde mange herlige voksenfrie timer før middag. Dagens unger er på SFO, og har nesten ingen tid for seg selv. Det er voksne over alt.

Når de så endelig løper ut for å leke, har de en mobiltelefon i lomma. Den er praktisk på mange måter, men nåde den som ikke svarer på mammas kontrollerende sms: Hvor er du? Når kommer du hjem? Man kan selvfølgelig dikte opp en historie, men følelsen av å bli kontrollert er der.

På vår skole har vi nå så smått begynt å legge inn elevens forseelser i Class Fronter. Der føres fravær, glemming av bøker og andre mindre brudd på reglementet. Når klassene er store og elevene mange, er det nødvendig med en viss form for kontroll. Vi skal jo tross alt oppdra dem.

Men det får da være grenser!

Nå er det nemlig meningen at foreldrene skal få et passord, sånn at de kan gå inn i Class Fronter hver dag for å sjekke podens status. Stakkars unger! Det skal altså ikke lenger gå an å glemme en historiebok, eller komme noen minutter for sent uten at mamma og pappa får greie på det. Det skal ikke lenger gå an å få en reprimande av læreren, og så være ferdig med saken. Nå skal det i tillegg bli et samtaleemne ved middagsbordet.

Jeg liker det ikke!

Når elevene kommer til oss er de tretten år. Tretten år gamle mennesker vet stort sett hvordan de skal oppføre seg, - og de gjør det, - de fleste, - nesten hele tiden. Men de er altså bare tretten år, og da har man en stor tabbekvote. Jeg mener vi skal møte dem uten glemmelister og represalier. Det handler om tillit og romslighet. Utgangspunktet må være at dette skal gå bra. Så er det alltid noen som er litt for langt unna målet. De klarer det ikke ennå. De glemmer bøker, de leverer ikke, de kommer for sent. Det er da vi voksne skal sette inn støtet, men ikke før. Da skal vi gå bak dem og dytte dem vennlig og bestemt inn på stien igjen. Da må vi registrere forseelsene, vi må prate med elevene for å finne ut hva som ligger bak, og hva vi sammen kan gjøre for å endre adferd. Hvis problemet fortsetter, må vi også involvere foreldrene.

Det er mange engstelige mødre og fedre der ute. Et notat på Class Fronter som forteller at lille Per har kommer for sent, kan fort bli mer alvorlig enn det strengt tatt er. Hvis vi jakter på ungenes feilskjær, så er det ikke vanskelig å finne dem, og det kan fort bli mange anmerkninger. Mennesker som bare har øvet seg på å leve i tretten år, gjør fortsatt mye de ikke skal. Men mamma og pappa behøver vel ikke å vite alt, bør de vel?

Unger er ikke annerledes enn oss voksne. Vi har øvet oss i mange, mange år, men likevel velger vi å bryte regler hver eneste dag. Selv plasserer jeg uteskoene mine i ei hylle merket: Kun for gymlærere. Jeg er ikke gymlærer, men skoene mine står der hver dag likevel. Det er ingen grunn til å bli moralsk indignert over hva trettenåringene eller sekstenåringene finner på, - de ligner til forveksling på oss.

Jeg kjenner at min indre anarkist aller helst vil at vi skal la ungene være litt mer i fred.

Det slår meg hvor lykkelige de er alle disse menneskene midt i livet (Vi tror nemlig vi skal bli hundre, - nesten i hvert fall). For flere av dem har livet bydd på til dels store utfordringer, - men de ser ut til å være overvunnet nå. Nå er de ferdige med de største økonomiske utfordringene, og kan leke seg med åpne biler, motorsykler og spennende ferieturer. På jobben har de funnet sin form og sin stil, og de er trygge og selvsikre nok til å kunne utfordre seg selv og prøve ut noe nytt. Dette kan de! På hjemmebane er det ro og fred. Ungene er så store at de ser retningen, - det er ikke så mye å bekymre seg over lenger. De to som lever sammen har blitt enige om at skilsmisse ikke ligger for dem, men at de tvert imot vil fortsette å holde hverandre i hånda.

Livet leker!

Og så inviterer de til fest. Det kommer mange: Mødre og fedre, tanter og onkler, barn, kolleger, venner - bøttevis av venner. Alle har noe pent å si om jubilanten, - og med god grunn. Det blir en lykkestund på jord.

Og så vet vi jo så godt at det slett ikke er sånn for alle. Femtiåringer kan være syke, triste, ensomme nyskilte, deprimerte, arbeidsløse, - men de ber kanskje ikke til femtiårslag?

Noe å tenke på.

Stempel kan brukes til så mangt. Man kan stemple folk, foreksempel. Sette en merkelapp i panna på dem og si at fordi du gjør sånn og sånn, er du slik og slik, fordi du er blond er du dum, fordi du har slike briller er du nerd, fordi du har Felleskjøpet-caps er du bonde. Så setter vi dem i bås. En veldig enkel tankegang, og til tider har vi rett, men som oftest tar vi feil. Hvis jeg vil, kan jeg sikkert sette et stempel på alle kundene mine og plassere dem i bås alt ettersom.

Så er det noen som vil stemple meg. Fordi jeg jobber der jeg jobber er jeg pr. definisjon bare ute etter å mele min egen kake og derfor udugelig og kunnskapsløs. Jeg leser det ofte jeg. Jeg hører vel med blant de som ble til overs da jobber skulle tildeles. En cand.mag innen kulturfag burde jo heller vært brukt som tyggisslafsende ekspeditrise i en eller annen sjappe.

Som en kollega sier det: NAV handler om å få kjeft. Han har nok rett, så vi får nok bare finne oss i det. Stå til ansvar ovenfor gud og hvermann. Det er mulig vi får en silkepute den dagen Gabriel ønsker oss velkommen til himmelen.

Selv ser jeg på meg selv som en som skal yte service. For å mestre dette er jeg avhengig av en verktøykasse for å komme meg gjennom møte med brukere, arbeidsgivere, leger og andre samarabeidspartnere. Verktøykassa mi er velbrukt, og om jeg lykkes i bruken av mine verktøy, er jeg kanskje ikke den rette til å svare på. Men som bruker av offentlige tjenester, vet jeg i alle fall hvilken offentlig tjenestemann jeg ville ha møtt. Og akkurat slik ønsker jeg å framstå for mine brukere.

Jeg har lest notatene mine fra et kurs jeg var på en gang. Der har jeg notert meg at serviceansatte bruker tre ulike, og mer eller mindre vellykkede, strategier for å mestre jobben:

Entusiasten - som strekker seg langt for å tilfredsstille kundene. Entusiasten tar inn over seg problemer som oppstår. Hun opplever ofte kundemøtene negativt fordi hun gir alt og tappes for krefter. Hun står på, er ofte ung og står i fare for å bli utbrent.

Surferen - som lytter lite til kundene og distanserer seg i høy grad fra deres behov. I stedet for å ta tak i problemer som oppstår, skyver hun dem ofte videre til neste ledd. Surferen er mindre utsatt for utbrenthet enn entusiasten.

Så har vi dirigenten som er i forkant av problemene, som setter tydelige grenser for hvor langt hun er villig til å strekke seg. Hun har kontrollen, har reflektert over sin egen rolle og er flink til å løse vanskelige situasjoner. Derfor får hun ofte overskudd av å jobbe med kundene.

Hvis noen tror jeg er prototypen på en surfer, får de tro om igjen. Jeg er heller ingen rendyrket entusiast eller dirigent. Men noe midt imellom kanskje?

Jeg har tenkt litt på hvor denne bloggen skal gå videre. Planen min var jo å holde den kjemisk fri fra babyprat. Det funker ikke, ser jeg. Jeg har jo Benjamins verden til babyprat, har jeg tenkt. Til alt som har med barn, foreldre og saker og ting å gjøre. Men jeg begynner å merke, at det ikke stemmer. Benjamins verden er Benjamins fotoalbum. Dagbok. Babybok. Det er Benjamins liv og verden der. Mine, noen ganger småstressende, mammatanker hører ikke til der. For det er Benjamins bok. Ikke min.

Men samtidig har jeg behov for å blogge om ting som har med han å gjøre. Som bæring. Tøybleier. Frustrasjoner. Gleder. Søvnmangel. Lunte som er kortere enn kort.

Jeg kan ikke ha en blogg uten å dra inn mammalivet. Det er umulig. For å være mamma er en stor, stor del av meg. Nå som jeg har innsett det, får kanskje bloggen nytt liv?

Jeg har tre blogger nå.

Benjamins verden. Det er rett og slett Benjamins blogg. Som handler om han. Hans liv. Hva han opplever. Om ikke lenge kommer nok den til å bli passordbeskyttet. På en eller annen måte. Jeg må bare få ut fingeren og skaffe meg domene først. *lat*

HobbySerafin. Det sier seg vel egentlig selv? Den er om strikking, sying og slike ting. Den ble først og fremst laget for at Benjamins blogg ikke skulle bli overøst med slikt. Og nå for at denne ikke skal bli det.

Og denne?
Til alt annet. Til meg. Både hun som er mamma, kone, venninne, deltager, student og i det hele tatt.

Jeg kommer til å ta en kjempeopprydding nå. Fjerne linker og alt. Legge til nytt. Begynne litt på nytt. Skal sakte men sikkert flytte svangerskapsdagboka også, men det tar tid....

"Det er en skrekkelig historie i hønsehuset! Jeg tør ikke sove alene i natt! Det er godt at vi er mange sammen oppe på vaglen!" Og så fortalte hun så fjærene reiste seg på de andre hønene og hanen lot kammen falle. Det er helt sant!

Har du hørt den før? Historien om fjæra som ble til fem høns? Hvordan en liten sak kan oppnå store dimensjoner og bli tatt helt ut av sin sammenheng.

Jeg og flere med meg har vært vitne til dette de siste dagene. Rykter svirrer omkring, og det startet så tilforlatelig med en bitte liten aprilspøk. Noen var kjent med at aprilspøken kom og ble bedt om å være med på notene. En har ikke mer morro enn man lager sjøl, mener jeg, og første april er første april. Det må vi leve med. Det blir opprettet en post som ødelegger moroa for folk, og så starter fjæra å fly.

Men la oss begynne med begynnelsen. Det hele begynte borte i den andre enden av byen i et hønsehus. Solen gikk ned og hønsene fløy opp. En av dem hadde kvite fjær og lave ben, la sine reglementerte egg og var en respektabel høne på alle måter. Da hun kom opp på pinnen sin, pillet hun seg med nebbet, og så falt det en liten fjær av henne.

"Der gikk den," sa hun. "Jo mer jeg piller meg, jo vakrere blir jeg sikkert". Det var noe hun sa for spøk, for det var hun som var den muntre blant disse hønene, enda hun, som sagt, var meget respektabel. Så sovnet hun.

Eller skal vi skrive det om?

Men la oss begynne med begynnelsen. Det hele begynte borte i den andre enden av Bloggebyen i et bloggerhus. Solen gikk ned og bloggeren satte seg ved tastaturet. Han postet sine reglementerte poster i sin blogg og var en respektabel blogger på alle måter. Han lekte seg ved tastaturet, lo litt for seg selv, og plutselig hadde han opprettet en ny blogg. "Dette gikk da greit", sa han, "dette kan jo bli morsomt". Det var noe han sa for spøk, for det var han som var den muntre blant disse bloggerne, enda han, som sagt, var meget respektabel. Så sovnet han.

Bloggeren gjorde en tabbe. Det ble ikke bare morsomt, og hadde han levd i en annen tid et annet sted, hadde han vel stått i gapestokken.

Mørkt var det rundt omkring dem, høne satt tett ved høne, men den som satt nærmest henne, sov ikke. Hun både hørte og ikke hørte, slik som en bør gjøre det i verden hvis en vil leve i ro og fred. Men til nabohønen på den andre siden måtte hun allikevel hviske: "Hørte du hva som ble sagt, her ved siden av? Jeg vil ikke nevne noe navn, men her er en høne som vil plukke seg for å ta seg ut. Hvis jeg var hane, så ville jeg forakte henne!"

Og så verserte historien, og den ville ikke legge seg, samme hva bloggeren prøvde. Jeg ville ingen noe vondt, sa han til en annen blogger. Dette var ikke personhets. Selv ble han hetset på det groveste, i et samfunn med full ytringsfrihet. Og truet til taushet.

"Sannheten om andre synes oss mer enkel en sannheten om oss selv." Jo, en sak har alltid mer enn en side. Til tider har den også flere sider enn to. Vi må være fullstendig klar over at de fleste av oss som har opprettet en blogg, som prøver å skrive litt, som legger igjen en kommentar her og en kommentar der - vi kjenner ikke hverandre på ordentlig. Det skrevne ord er noe du leser. Du hører ikke nyanser, du forstår kanskje ikke tanken bak, er det ironisk ment, er det alvorlig ment. Hvordan treffer min tekst et annet menneske? Det vi tror vi vet om andre er som regel ikke den hele og fulle sannhet om den andre. Og hva vet vi egentlig hva som har skjedd mellom mennesker? Og er det så lurt å overanalysere andre personers tanker og måter å være på i egne kommentarer eller i egne bloggposter? Jeg bare spør, men vil ei svare - dersom du da ikke leser mellom linjene. Vi er ikke like alle sammen, vi har ikke den samme form for humor, vi "leser" ikke like godt, noen tar kritikk lettere enn andre, noen av oss er rett og slett ikke på bølgelengde. Men selv om vi ikke er på bølgelengde, så truer vi ikke hverandre til taushet. Ikke i virkelighetens verden.

En liten historie, en liten uskyldig lek. Den ble plutselig voldsom. Tatt helt ut av sin kontekst og tillagt annen mening enn leken i utgangspunktet hadde.

"La gå videre!" pep flaggermusene, og hønene klukket og hanene gol: "La gå videre! La gå videre!" Og så fór historien fra hønsehus til hønsehus, og til slutt kom den tilbake til det hønsehuset som den først var gått ut fra."Det er fem høns," het det nå, "som alle sammen har ribbet fjærene av seg for å vise hvem av dem som var blitt magrest på grunn av kjærlighetssorg til hanen. Og så hakket de hverandre til blods og falt døde ned, til skam og skjendsel for familien og til stort tap for eieren."Og så ble det trykt og kom i avisen, og det er helt sant: En liten fjær kan godt bli til fem høns!

Det er helt sant

Jeg furtet og mulket i mange timer. Jeg prøvde å være blid, jeg ville være blid. Men det gikk ikke.

Leppene mine hang nedover. Jeg var sur.
Ikke trist eller frustrert eller sint. Bare sur. Og jeg visste at jeg ikke hadde lov til å være det. Eller grunn. Jeg visste at jeg ikke hadde grunn til å være det.  Jeg var det likevel.

Og mens jeg satt der, svøpt i mine egne mulkebarter og furtetepper, så fant jeg ut noe om meg selv. Jeg er akkurat så barnslig at jeg har ekstremt egoistiske ønsker og blir sur når jeg ikke får det som jeg vil, og akkurat så moden at jeg skjønner at jeg ikke burde være så egoistisk, og at jeg skjønner at jeg ikke har noen grunn til å bli sur når jeg ikke får innfridd mine egoistiske ønsker og krav.

Jeg må si at det er en ekstremt lite tilfredsstillende kombinasjon.

Jeg foretrekker enten å være så gjennomført i min egoisme at jeg ikke ser at den og jeg er urimelige og furter helt uten grunn. Eller så vil jeg være så moden at jeg ikke lenger har disse ønskene for å tilfredstille id, disse tankene om meg, meg selv og mitt. Enten Eller. Ikke Både Og! Dette burde være en selvfølge.

Jeg burde være der nå. Kan jeg ikke bare vokse litt. Bare litt?

Jeg strekker hals, jeg tror jeg er klar.

Eller kanskje jeg bare må spise mer søppeldynga.Drops er et fint ord. Og jeg ville løyet om jeg ikke fortalte sannheten.

 lydspor: Billie Holiday - Me, Myself and I

Nå leser hun nok ikke moteblogger, men hun har funnet noe annet på internett som fungerer som min barndoms papirdukker. Men der jeg hadde ti papirdukker og tegnet klærne selv, har hun et helt arsenal av kjendiser i alle utgaver. Hun kan klikke på en tegnet kjendis - Britney Spears eller hun Gabriellafiguren i High School Musical eller Halle Berry - og så kan hun kle på dem. Sette sammen klær- og fargekombinasjoner. Fiffe opp med litt parykker og assesories og sånt. Dette kan hun sitte med i timevis. Og hun opparbeider seg jo til slutt en viss kjennskap og kunnskap om klær og moter.

Nå aggerer hun motepoliti ovenfor sin egen mamma. Jeg driver og pakker koffert. Ikke et rødt plagg er å se nede i den kofferten. Ingen rød kjole, så jeg blir nok ikke ballets dronning denne gangen heller.

Hva er det du ønsker deg mest av alt? spør hun meg så. Der må jeg nok tenke lenge og vel, svarer jeg henne. Vet du hva jeg ønsker meg mest av alt? sier hun. Jeg vil sitte i en limo sammen med en popstjerne eller noe. Nei, jeg vil ta limo sammen med Kathrine Sørland. Hjelp, tenker jeg, hva har jeg gjort? Hun er bare ei dokke, sier jeg (fy, for en mamma jeg er). Niåringen ser på meg lenge; lurer nok på hva jeg mener med det. Men hun snakker jo, kommer det etter en stund. Ei snakkedokke da, sier jeg. Og ei gådukke, og poseringsdokke, og modelldokke (nå vet jeg at oppdragerrollen min ikke er verdt mye).

Hun er en veldig fin dame, sier det niårige motepolitiet. Og hun har rød kjole.

Jeg leser om en voksen autist i dagens avis (Bergens Tidende). Han kalles Steinmannen, og journalist Tora Benestad Ulstein gir meg et varsomt møte med denne mannen. Han legger småstein på rekke, og vokter daglig sine steinrekker. Samtidig som han vokter steinrekkene, har han full kontroll over bussene i byen. Samtalen mellom Steinmanne og Tora dreier seg om dette. Dette er hans interesser.

Går du i Bergens gater, kanskje i Fjellveien, ved Endregårdsbakken, så vil du kanskje finne et av hans kunstverk. Da skal du ikke trå på det. Det er mulig det hele er svært meningsløst, men steinene danner symmetri, det er for journalisten små kunstverk, og det er det for meg også.

Steinmannen er trofast i tjenesten sin, tenker jeg.
Om det er tvangstanker eller skaperevne han er trofast mot, vet jeg ikke.
Mange vil kanskje tenke at det er en fånyttes jobb han har gitt seg selv.
Han bare utsetter forgjengeligheten litt.
Likevel, eller kanskje nettopp derfor, skal han vite at hans flyktige
spor har satt varige merker i et menneskesinn.
Jeg beundrer ham i hans nidkjærhet og tenker
at flere burde legge stein. Du skal ikke trø på småstein,
sier jeg til meg selv. I hvert fall ikke de som
ligger på rekke.

Dette er så utrolig vakkert skrevet, og journalisten klarer ved bruk av få ord å gi meg dyp respekt for denne mannen. Mulig det er forgjengelighetens kunst, snart er det atter bare gråstein som ligger der. Det er mulig, men før det blir gråstein igjen, bør vi ta oss tid til å legge merke til dette rundt oss, de små tingene i livet.

Jeg har hatt uroen så lenge jeg kan huske. Den driver meg til det ekstreme, når det gjelder oppførsel, slanking, rusing og besettelser på aktiviteter eller ting. Jeg har hatt flere metoder på å holde den under kontroll. Ofte ved å være flink pike. Hvis jeg bare er flink nok, presterer nok i noe, så klarer jeg å dempe uroen. Men det jeg mest av alt vil, er at noen skal holde rundt meg og si at de er glad i meg som jeg er.

Jeg tror at jeg må være flink for at noen skal være glad i meg. Med det minste lille kritikk, eller kommentarer som overfølsome meg kan oppfatte som kritikk, føler jeg meg avvist. Og jeg er livredd for avvisninger. Jeg går hele dagen og tolker og analyserer den minste lille ting, og det er utrolig slitsomt.

Å hele tiden føle seg annerledes. Jeg står på utsiden og ser inn, men når aldri frem. Det hender det går en faen i meg, og jeg tar rollen som syndebukken. Hvis jeg ødlegger for meg selv og oppfører meg umulig, så tar jeg selv avstand og skremmer andre vekk fra meg; de får aldri sjansen til å kunne avvise meg, for jeg hatt tatt kontrollen og sørget for det selv.

Det hele bunner ut i uroen og frykten jeg har for andre mennesker. Eller snarere, den frykten jeg har for å være meg selv. Jeg ser på meg selv som stygg og umulig å bli glad i, og tror automatisk at andre mennesker må syntes det samme. Nå har jeg kommet til ett punkt i livet der jeg må ta tak i dette; la maskene og rollene ligge, og vise meg som jeg er. Sår, følsom og blottlagt. Og da har uroen blitt vekket til live igjen og truer med å kvele meg hel.

Livet har blitt så utrolig skummelt fordi jeg ikke lengre har maskene og rollene mine å gjemme meg bak. Det føles ut som om jeg har tatt ti steg tilbake i behandlingen min og er tilbake til utgangspunktet, men jeg vet det ikke stemmer. Jeg har kommet milesvis frem, fordi den trygge og selvsikre masken jeg hadde var nettopp bare det; en maske. Nå har jeg mulighet til å bli trygg på meg selv for den jeg er.

Stålsett framhever en Gud som elsker alle, også dem som ikke tror på ham. I hans verden er det absurd at mennesker som tar sterk avstand fra tortur her i vårt jordiske liv, skulle synes det er greit at Gud tyr til Helvetes pine for dem som ikke tror. Sæle mener man ikke kan definere seg bort fra Bibelens beskrivelser av Helvete bare fordi det er bekvemt.

Begge snakker de om et valg: Man kan velge å tro, velge å ta imot Jesus. Jeg hører stadig kristne hevde dette: Det handler bare om å ta imot troen. For meg er det et absurd og (ha meg tilgitt) uintelligent resonnement, hvis det over hodet er et resonnement. Noen av oss har faktisk aldri vært i nærheten av å tro. Vi har vokst opp i en humanistisk kultur med respekt for religioner og religiøs kultur, men med fravær og forundring over gudstro.

Jeg som ikke tror kan altså bare velge å tro. Og hvis jeg velger å ikke gjøre det, så havner jeg altså i et eller annen Helvete. Om det blir Sæles eller Stålsetts er kun av akademisk interesse. Jeg havner i Helvete. Det de sier er altså at Gud er en uforsonlig, smålig, hevngjerrig tyrann som straffer alle som ikke velger hans side. Straffeutmålingen kan de diskutere til de blir blå for min del. Ofte koker akkurat det ned til ulike tolkinger og nye eller gamle bibeloversettelser, og det er jo ikke graden av pine det handler om. Det er prinsippet.

Det er veldig godt å ikke være en del av denne debatten. Det er godt å ikke være kristen. Det er godt å være trygg i sin undring og hjelpeløshet over det eneste faktum: Jeg er her i samfunn med mine medmennesker, og jeg har en forpliktelse overfor meg selv og alle de andre. Jeg må streve hvert sekund jeg lever for å være til gavn for jorda, mine medmennesker og meg selv. Vi må holde hverandre i hånda, hjelpe hverandre og forsøke å skape et godt liv.

Nå feirer vi våren og forundrer oss over at naturen våkner til liv ennå en gang. Det er så mye vi ikke forstår og ikke kommer til å forstå. Det gjør ikke noe. Det går an å bruke energien vår på det vi forstår.

Hadde jeg vært kristen hadde jeg sagt: Til Helvete med alt det andre! 

Men jeg ønsker ingen noe vondt.

Det var den langfredagen seint i april, ja så seint i april langfredag kan komme, det var bursdagen min, sånn ca rundt 20 april, på datoen faktisk, og jeg ble 13. En merkedag, sånn sett.

Ikke se deg i speilet. Jeg lå der i overkøya på hytta, denne bittelille to-roms hytta, der vi jentene og mamma fikk soverommet mens pappa måtte nøye seg med sofa i stua. Til gjengjeld våknet han tidlig og kunne varme opp hytta for oss.

Ikke se deg i speilet. Plutselig stirret de på meg alle mann, og jeg forstod at det jeg kjente også var synlig for andre.

Denne hytta i Trollheimen hadde vært utgangspunkt for daglige skiturer hele denne påsken. Været var fantastisk med skyfri himmel og strålende sol, og denne sola gjorde som soler ofte gjør i påskefjellet sent i april. Den brente. Og jeg var spesielt utsatt for brannen.

Selvfølgelig så jeg meg i speilet. Jeg kunne ha sagt "litt for mye botox?" til det fjeset, som med vidåpne øyne stirret tilbake på meg. Hadde jeg som 13 åring visst om dette stoffet, vel og merke. Sola hadde vært min botox. Den hadde skint på meg, jeg hadde blitt svett, jeg hadde gnidd meg inn med snø. Dette hadde ført til det jeg nå både kjente og så. Leppene mine fylte ansiktet mitt, og jeg fikk dem ikke fra hverandre mer enn akkurat så mye at jeg kunne tre et sugerør inn der. Det var umulig å snakke rent. Haken var full av blemmer, hvite og væskefylte.

Der stod jeg ved speilet på min trettenårsdag og gråt. Ute var det fantastisk langfredagsvær. Jeg krøp til køys og gjemte meg under dyna.

Det var liksom ikke ei kvise der på haka, det var 20 blemmer. Og det var ei gedigen leppe, så voldsom at den skulle hatt medisinsk hjelp.

Medisinsk hjelp fikk jeg ikke. Kun mammas medbrakte remedier. Og det var ikke stort å skryte av. Jeg husker likevel vidundermiddelet - Elizabeth Arden Eight Hour Cream. Det var i alle fall det som ble ansett som vidundermiddel i min familie, tatt med fra parfymeriet midt i Trondheim sentrum.

Det ble en usedvanlig snål 13 års dag. Tatt i betraktning at jeg ikke kunne åpne leppene, ble det så som så med kakespising. Som sagt fikk jeg et sugerør inn og kunne derfor suge i meg suppe og drikke.

Utpå kvelden var nok leppene gått ned noe. Jeg husker egentlig ikke. Men det jeg husker, var at blemmene begynte å klø da det gikk hull på dem. Jeg fikk streng beskjed om ikke å klå på blemmene. Ettersom jeg ikke har arr i fjeset, holdt jeg meg nok til den beskjeden.

Det som siden hendte var at min alltid "ikke-tenke-før-du-snakker"-farmor kunne fortelle meg at det virkelig ikke så ut som jeg hadde vært med på påsketur i det hele tatt - aill dæm andran e jo så brun, men du sjer jo itj ut som du har vært utom døra, du. Det er liksom slik man snakker til 13 år gamle jenter, i følge min farmor i alle fall, og som også er en av årsakene til at denne påsken sitter spikret.

Da jeg som 13 åring fikk naturens egen botox. Litt for mye brennende sol.

Sverige. O, lykkeland. Du med dine åpne butikker. Du med ditt åpne Systembolag.

Men, hva er det vi hører. Strømstad liker ikke nordmenn. Nordmenn lager bråk, sies det.

Under Skärtorsdagen är det tradition att många bilburna ungdomar från Norge gästar Strömstad för att fira vårens ankomst. Baksidan av denna tradition har varit att vissa ungdomar ägnar alkoholen alltför stor uppmärksamhet. Bråk och fylleri har förekommit, trafikstockningar och nedskräpning har varit andra problem. De tillkommande kostnaderna för kommunen och polisenhar varit betydande.
Kommunen och Polismyndigheten har utarbetat rutiner för hur skärtorsdagsinvasionen skall hanteras. Trafiken i Strömstad regleras genom enkelriktningar och avstängningar. Polisen förstärker sin personalstyrka i Strömstad under dagen. Säkerhetsarbetet är koncentrarat på att undvika olyckor och andra negativa effekter under dagen.

Vi vet ikke helt hva vi skal synes om det her, vi. Dette er jo innarbeida tradisjoner som Strömstad kommun nå bare bryter sånn tvert av. Kan det være noe mening i det da? Systembolaget har de stengt også, hører vi. Vi som i årevis har tenkt på "at der skulle vi ha vøri Karl", vi blir sittende her vi, med skjegget i postkassa. Her får vi ikke dra til Sverige en gang for å "ta han" helt ut. Hva skal TV fylle tiden sin med nå da når det ikke blir noe Skjærtorsdagsfeiring i Strömstad? Og hva skal vi gjøre, vi stakkars Vestlendinger som ikke får være med på morroa? Bingo på Danskebåten blir liksom ikke helt det samme, synes vi.

Men i alla fulla fall - God påske!

15- åringen har, tross sin hang til amerikanske legeserier, ikke tenkt å bli lege. Ikke har hun tenkt å bli sykepleier heller. Mulig hun skal bli psykolog. Eller detektiv. Eller forfatter. Eller bussjåfør i Los Angeles. EllerVG-journalist. Hun leser i alle fall VG, og i dag har hun bitt seg merke i hun som fikk skiftet en nyre, og fikk ny intelligens på kjøpet. Dette synes 15-åringen er så fascinerende at hun leser det om og om igjen. Fra kjendisblader til Dostojevskij, leser hun. Fra såpeopera til Egyptiologi.

Plutselig står vi foran en revolusjon her, ser jeg. Er du heldig, kan du motta et organ fra et matematisk geni, og du vil framstå som nyintelligent. Fra å være totalt blottet for matematiske kunnskaper, til professorlignende tilstander.

Men, var det ikke det jeg visste! Selvfølgelig. Faglig skepsis - skjønt - ekspertisen avviser det ikke helt. 15-åringen fascineres som sagt, og har fått noe nytt å tenke på.

E-posten min er lest og besvart. Jeg er fremdeles provosert.

Dette er også et apropos til påska. En artist jeg har stor sans for, skal få lov til å bringe meg og andre inn i påskeuken med denne sangen. Hør på kompet! Det er rått og hva jeg vil kall funky. Johnny Cash, værsågod!

Your own, personal, Jesus
someone to hear your prayers,
someone who cares

Your own, personal, Jesus
someone to hear your prayers,
someone who's there

Feeling unknown
and you're all alone,
flesh and bone,
by the telephone,
lift up the receiver,
I'll make you a believer

Take second best,
put me to the test,
things on your chest,
you need to confess,
I will deliver,
you know I'm a forgiver

Reach out and touch faith
Reach out and touch faith

Your own, personal, Jesus
someone to hear your prayers,
someone who cares

Your own, personal, Jesus
someone to hear your prayers,
someone to care

Feeling unknown
and you're all alone,
flesh and bone,
by the telephone,
lift up the receiver,
I'll make you a believer
I will deliver,
you know I'm a forgiver

Reach out and touch faith
Reach out and touch faith
Reach out and touch faith

Reach out and touch faith

Kanskje du kan hjelpe Thv og meg når vi blir gamle? spurte jeg håpefullt.

Nei, dessverre, svarte den unge mannen. Du skjønner, da har mamma og pappa også blitt gamle, og da blir de min bestemor og bestefar, og da må jeg nok hjelpe dem.

Dessverre, altså!