Det står plutselig ganske klart for ham: han elsker ikke Mamma!

Men så, litt seinere samme dag, da elsker han Mamma igjen. Hun er ikke der akkurat da, og han har ikke lyst til å ringe, men han elsker henne plutselig igjen. Muligens fordi han kom på noe fint de gjorde en gang, eller fordi han bare husket følelsen, og liker den.

Men når han kommer hjem etter jobben, og Mamma sitter ved bordet med laptopen, og ungene ikke er i seng og heller ikke har spist ... da elsker han slett ikke Mamma. Hun er ei teit og egoistisk Mamma som bryr seg mer om jobben sin enn om mann og barn. Nemlig! Og så tramper han rundt og er sur og bruker lang tid på å stappe mat i ungene og å stappe ungene ned i senga, og han roper ikke Mamma opp til nattasangen, selv om ungene spør. For Pappa elsker ikke Mamma!

Gir nattaklem til ungene og går på kontoret. Mamma kommer inn litt seinere og spør om det er noe. Han sier: "Neida, det er da slett ingenting!" Hun beklager at hun ikke hadde lagd mat til ungene, men ... (hun forklarer noe, men Pappa snur seg mot spillet sitt og hører bare på med et halvt øre). Og når hun er ferdig sier han: "Bra! Jeg er opptatt."

Neste dag står Pappa tidlig opp, får ungene avgårde og kjører til byen for å kose seg på en kafe. Har en fin dag, koser seg, jobber bra, slapper av. Mamma ringer og spør hvordan det går, og takker for at han tok ungene i morres. Pappa kjenner en voldsom kjærlighet flomme opp i seg bare fordi det er stemma hennes, så han sier at han elsker henne. Lavt og inderlig sier han det.

Og den kvelden, helt av seg selv, snakker de sammen når ungene har lagt seg, og det er en samtale så full av underforstått kjærlighet at Pappa kan slappe helt av. Det er ingen fare! Pappa elsker Mamma, og den kjærligheten vil han bære med seg hele livet, selv om han noen ganger ikke kan kjenne den. Det er jo ikke bare kjærlighet i et forhold. Det er irritasjon også, sinne og sorg, glede og frustrasjoner, sårbarhet og stivnakkethet.

Samlivet er fullt av merkelige tilstander vi setter hverandre i, når vi kommer så tett på. Det er ikke rart at kjærligheten blir overskygget en gang imellom. Det gjelder bare å være tålmodig, å ikke få panikk. La kjærligheten få lov til å ha sine sykluser.

Det tenker Pappa i senga den kvelden, og så snur han seg mot Mamma og tar hånda hennes. Og hun sier "god natt" på den halvsøvnige, deilige måten sin. Det er slik hun tar farvel når søvntoget bærer henne ut i natta. Pappa ligger igjen på sin myke perrong, merker at hun blir fjern, at hun sovner.

Og han begynner å grine, stille, for seg selv, med kjærligheten som en verkebyll i brystet.

Har i hvert fall meldt meg inn i Rødt. Tror det kan bli meget bra. *Hytt, hytt*

Fred ut!

Jeg skulle gjerne hatt mot til å være like ærlig som Ida, og jeg setter pris på den ærligheten. Samtidig håper jeg den ikke koster for mye, og føler et behov for å gi noe tilbake. Jeg vil gjerne bidra litt for å hjelpe henne og kjæresten hennes, Mr. Jackson. Jeg kjenner dem bare gjennom bloggen, så derfor gir jeg min støtte gjennom bloggen.

Selv har jeg kjempet en ensom kamp, Ida, i hele mitt voksne liv. Det har vært en kamp for å lege skadene ni års mobbehelvete på skolen ga meg. En del av problemet mitt var at jeg mistet all tillit til mennesker rundt meg, etter å ha blitt sviktet fullstendig av skolens lærere. Så jeg kom aldri inn i noe behandlingsopplegg, fikk aldri noe hjelp, og har derfor brukt hele mitt voksne liv på å hjelpe meg selv. Men slik trenger det ikke være ...

Jeg håper du klarer å ta imot den hjelpa du nå får tilbud om Ida. Tror det er en enorm styrke å ikke stå aleine i kampen mot en psykisk lidelse. Bruk dine gode hjelpere for alt de er verdt. Når du finner mennesker med innsikter du trenger, så lytt og lær og vær med på det opplegget de gir deg. Du må selvsagt stå fremst i kampen mot din sykdom, men du er heldig som får hjelp.

Hjelp er et redskap du kan bruke, Ida. Bruk det!

Jeg håper dette lille inspirativet også kan hjelpe litt:

Mr. Jackson, til deg vil jeg si at det er mange måter å løse ei slik nøtt på. En av de fineste måtene er å være tålmodig nok til å la nøtta åpne seg selv. Ikke glem deg selv mens du venter. Puss tennene, spis maten din og trekk på smilebåndet hver dag. Det hjelper!

___________________________________

Figuren Pigg kom og insisterte på å få være med i denne posten. Selv om han er en figur som nesten aldri går ut, har han faktisk vært på besøk i Ida sin virrvarr-blogg. Han har våget seg dit fordi hun er noe helt eget, et eksempel som har gjort Pigg til en bedre figur, og derfor våger han nå også å skrive noe helt på egen hånd:

Ida! Jeg er glad i deg! Hilsen Pigg!

De andre figurene ba ham hilse og si at selv om du er steike rar i hodet, Ida, så er du flott!

Eit norsk ordtak legg til tålmodet, eller som det spegla ordtaket seier Hastverk er lastverk. Skal ein tolke desse ordtaka må vel langsiktig planlegging og nøye evaluering vere høgt verdsett i den norske folkesjela. Ein skal jo gjerne la tida jobbe for seg; la andre med tida forstå at ein sjølv har rett, sjølv om ikkje resultatet blei akkurat slik ein først hadde førespegla seg det.

...men det er den utålmodige som får ting til å skje
I det moderne samfunnet er det det synlege resultatet som gjeld. Gode leiarar er gjerne dei som får ting til å skje. Ein skal vere dynamisk og tilpassingsdyktig, ha evne til omstrukturering og vere lærevillig. Karrierekonsulentar tilrår klatrande arbeidsløp, med skifte av arbeidsgivar etter tre år, og blir ein ståande i same yrket for lenge kan ein fort bli karakterisert som traust og lite spennande.

Sjølv er eg svært glad i endring og gler meg over alle nye planar som kan vere utviklande på eit personleg plan. Det er likevel alltid ein fare i å misse fotfestet, og det postmoderne mennesket blir gjerne omtalt som det rotlause mennesket. Eit menneske som ikkje har noko fast forhold til identitet, røynd og sanning, men at desse er relative konstruksjonar som ein sjølv kan velje mellom etter eige ønskje.

Relative dyder
Synet vår på kva som er eit dydsmønster er truleg like flyktig som identiteten vår. Vi er altså barn av vår tid, men av ei anna tid enn det Rudolf Nilsen var då han skreiv Revolusjonens Røst på tjuetalet:

"Gi meg de rene og ranke, de faste og sterke menn,
de som har tolmod og vilje og aldri i livet går hen..."

Han sette tålmodet høgt. Så vi får sjå kva veg dydsomgrepet tar framover. Skal vi tru det hegelske prinsippet, vil dagens hovudstrøyming snart bli imøtegått av ei motstrøyming. Så ein må ikkje bli overraska dersom igjen tålmodet blir opphøgd som noko høgverdig og effektiviteten vert uglesett.

.

Titus Maccius Plautus