Kunst eller interiør som gjør dyr til konsepter har jeg aldri kunnet godta. Jeg spiser både kjøtt og fisk, det er ikke dét, jeg er et rovdyr og lever ut mitt rovdyrvesen, men det å være menneske burde innebære noe mer, en viss moral som lar oss spise uten å leke med maten.

Dyr burde slippe å leve slik, som kalde objekter. Det er ingen metafor, jeg må beholde kåpa og skjerfet på, det kan knapt være tjue grader i rommet. Og fiskene dør, de synker til bunnen med flagrende haler som tropiske slør, før de fjernes og bollene gjøres klar til nye fisker, så lenge utstillingen varer.

Ei uke senere slutter jeg å spise laks. Det er ikke Flygaris skyld, men han murrer i bakhodet, og kanskje er det derfor jeg legger merke til Niels Chr. Geelmuydens artikkel i Morgenbladet. Den får meg til aldri, og jeg gjentar, ALDRI! mer å ville spise laks så lenge det kan være oppdrettsfisk. Artikkelen handler om laksens liv, eller død, i norske oppdrettsanlegg.

«Antagelig må det kunne tolkes som et mulig tegn på mistrivsel at fiskene er kommet i vane med å spise øynene ut av hodet på hverandre.» (Niels Chr. Geelmuyden, Morgenbladet 23/11-07)

Er fisk sunt? Jeg tviler etter dette. Det handler også om forurensning av norske fjorder: Utslipp av antibiotika, miljøgifter, kloakk (fiskene avgir mer avføring enn alle nordmenn til sammen), og forstyrret økobalanse. Nå overfiskes ikke bare arter vi spiser, men arter vi tidligere lot være i fred, og som alltid har vært viktig føde for større fisk (f eks torsk) og sjøfugl (som massedør av sult rundt kysten vår i høst: alke, lomvi, lundefugl - selv om industrifolkene som vanlig påstår at årsaken ikke kan bevises).

«For å fremstille ett kilo syk laks i fangenskap, kreves det at man fanger fire kilo frisk villfisk. Fordi Norge hvert år produserer om lag 600 000 tonn oppdrettslaks, må det årlig drepes over to millioner tonn villfisk til laksefôr.» (Niels Chr. Geelmuyden, Morgenbladet 23/11-07)

Peter An­dre­as Heuch forsvarer fiskeindustrien ved å påpeke at ikke bare oppdrettfisk, men også burfugl fôres med fiskemel. Mener han at andres feil gjør dine egne bedre? Heuch tilføyer at fisken får soyamel i tillegg til fiskemel. Dette burde ikke berolige noen. Tidligere i år gikk Smaken av hund på kino, en dokumentarfilm som opprinnelig var avtalt vist på TV2, men ble avvist etter påtrykk fra Tine. Filmskaperne Are Syvertsen og Jon Martin Førland fant ut at soyabønner i norsk dyrefôr kom fra Amazonas, hvor regnskogen brennes ned for å opprette soyaplantasjer. Som om dette ikke er ille nok, slår det beina under et av de viktigste slagordene til kjøtt- og melkeindustrien. Kan vi virkelig snakke om kortreist mat, når fôret til dyra er alt annet enn kortreist?

Dette innlegget skulle egentlig ikke ha handlet om mat, men om den nordnorske kunstneren Svein Flygari Johansen. Han har en politisk hensikt med gullfiskbollene, selv om det er en annen enn jeg opplevde. Lysorgelet er koblet online til børsen i New York, og fargene skifter i takt med aksjesalget. Vi styres alle av den globaliserte kapitalismen, som gullfisker i bolle - en platt og overtydelig symbolikk, knapt verdt ett fiskeliv. Så til neste gang, Flygari, en alternativ idé: Ta deg en tur til den pakistanske kitschbutikken i Brugata. Der finner du kunstige akvarier med svømmende plastfisk, som sikkert gjør samme nytten rent symbolsk. Eller hva med en titt på det nederste verket her, hvor filmopptak av fugler projiseres på tomme fuglebur, til et levende skyggeteater uten tap av frihet eller liv.

Flygarifiskene kan du se i Vigelandsmuseet fram til 17. februar 2008. Dokumentarfilmen Smaken av hund er tilgjengelig på dvd. Niels Chr. Geelmuydens artikkel om oppdrettsfisk kan du lese i Morgenbladets nettutgave. Les ihvertfall artikkelen. Hvis du ikke er feig.