Jeg får ikke bort disse røde strekene på bordet, sa hun.

Hm, sa jeg. Mon tro hvem det var som tegnet dem med min røde kulepenn?

Et mer fornærmet fjes har jeg ikke sett på lenge:

Men Hege, - det er jo kjempelenge siden. Da var jeg nemlig så liten. Jeg skjønte ikke!

Så dum jeg var som ikke tenkte på det, M. Det stemmer, du var liten den gangen.

Det var jo i mars!

Jeg ringte legevakten og presenterte meg som trolig hysterisk reservemor, - men det har seg altså sånn at, - og det er vel ikke noe å bry seg om?

Det var noe å bry seg om. Vi skulle komme ned med en gang. Lørdag på legevakta er ikke akkurat my cup of tea, - men vi forlot middag med mormor og kusinen og dro ned. Heldigvis gikk det fort. Først skulle det tisses i en kopp, og det syntes M var stilig, - særlig da hun tisset på hånden min.

Så skulle det stikkes litt og dras ut litt blod. Ikke noe problem for tøffe damer. Hun rakte fram fingeren, og ingen tåre ble felt. Så måtte det ventes igjen. Vi benyttet ventetiden til å sende sms-er til mamma og snakke med henne på telefonen. Det er ikke lett å sitte et helt annet sted når gullungen er på sykehuset.

Jeg vet at legevakta har mye å gjøre, og de bombarderes av hysteriske foreldre. En sånn forelder vil jeg nødig være, men jeg har altså en historie å dra på, - ikke en, men flere. Da Henrik var noe under to år, hadde han en dag 38 i feber, dårlig allmenntilstand og problemer med å stå, - men ingen smerter. Det går bra, sa jeg til Thv. En panodil i stumpen, så er han så god som ny i morgen. Thv var uenig og dro til barnelegen borte i gata. En time senere ringte han hjem, lettere triumferende i stemmen. De var innlagt på sykehuset sporenstreks. Blindtarm! Den sprakk under operasjonen, og ungen måtte gjennom en hestekur med bakreriekillers etterpå. Hadde Thv hørt på meg, ville blindtarmen sprukket hjemme i panodilrus. Ikke lurt!

Så jeg har lært. Og nå var legen på legevakta enda et hakk mer forsiktig enn jeg har lært å være. Etter at han selv hadde undersøkt øyenstenen vår etter alle kunstens regler, sendte han henne til barneavdelingen. Hun hadde en infeksjon i kroppen, men han ville gjerne vite hvor.

Nå var M riktig dårlig. Feberen var oppe i 39.6 og hun måtte bæres. Så ble hun målt og veid, fikk en paracet - og så skulle det avgis mer blod. Et nytt stikk i fingeren. Ingen ting for tøffe damer som vet at de har kroppen full av blod, og som har lært at man ikke skal sippe for ingen ting. Det gikk helt flott. Den svenske barnesykepleiere stoppet opp i døren og så på M: Vet du, du är det sötaste barn jag nogonsinne sett. Ja, ja, - hun har sikkert sett mange barn der nede, men hun sprakk ikke akkurat noen nyhet for meg. Vi vet da vel at vi har verdens søteste lille jente. Og nå var hun veldig syk.

Men så kom tårene, - for det var ikke nok. De måtte ha blod til dyrking også, og det syntes M at så litt skummelt ut: En fremmed sykepleier, en stor vogn med masse glass og rør, flere ukjente mennesker i rommet, høy feber. Det måtte bli noen tårer, men ikke verre enn at prøvene ble tatt. Og nå hadde hun altså tre, flotte plasterlapper å bevise fram for C i morgen. Premie fikk hun også, klistremerke. Så var det verdt det!

Vi tok drosje hjem, og M var enig med meg i at dette hadde vært en spennende lørdagskveld. Ungen sovnet, og nå ringte akkurat legen fra barneavdelingen. Han ville at jeg skulle komme ned for å få antibiotika av ham, sånn at hun kan komme i gang allerede i natt.

Så godt man blir tatt hånd om.

Så grundige de er.

Så betryggende det føles.

Da var det morsommere å få prøve marimbaen, - bare et lite slag, og så ble det flott lyd.

Men nå skal det nok noe mer enn ett lite slag for å blir så god som disse ungene. På kulturskolen i Fredrikstad er de det. Kanskje det hadde vært noe for de to små.

Og så var det hagen. Jeg hev meg i plenklippingen. Det er en rask jobb når plenen er på 100 kvadratmeter eller deromkring.

Når man i tillegg har to flinke hjelpere går det om mulig enda raskere :-) De to små kjørte forover, og jeg dro den bakover. Det er best å sørge for at vi ikke kjører over ledningen. Jeg vet egentlig ikke hva som ville skje om vi gjorde det, men jeg ser for meg at det ville gnistre og sprake noe voldsomt.

Nå er det pent og prydelig ute i Edens hage, og etter arbeid er det lek.

Alvoret kommer i form av en oransje sekk og en lærer som ønsker velkommen med håndtrykk og et ønske om øyekontakt.

For andre fortsetter spilopper og ablegøyer et år til.

Han hadde ikke vært fem minutter på stranda før han fant noen jevnaldrende å bade sammen med. Det handler om å lage de mest spektakulære hoppa og finne de dristigste måtene å komme seg i vannet på.

Et godt valg, spør du meg, - men trist for oss.

Etterpå ble det en liten spasertur. M og C elsker å fotografere. De fikk låne kameraet, og så knipset de hit og dit annen hver gang.

Her er resultatet.

Men heller ikke denne gangen fikk jeg bildene til å stille seg opp parvis. Jeg gjør akkurat som jeg alltid har gjort, og denne gangen forminsket jeg til og med bildene litt ekstra. Det må være en eller annen endring Wordpress har gjort, og sånt forstår ikke jeg meg på. Det må da være noen der ute som kan hjelpe meg med dette?

C har fylte seks år nå i juni. Jeg leste i boka mi og var litt fraværende. C og M satt i ved siden av meg i sofaen og skrev navnene sine på pc-en min. C kan skrive navnet sitt, men hittil har navnet bare vært et bilde sammensatt av noen tegn, - et bilde han kunne kopiere. I tillegg kunne han noen bokstavtegn og tilhørende lyder.

Plutselig hadde han skrevet navnet sitt og lagt til oa.

Cxxxxxxxoa.

Det står Cxxxxxxxoa der, sa han.

Oj, sa jeg og grep anledningen.

Kan du kanskje skrive ao også?

Den lille pekefingeren lette seg fram på tastaturet, så sto det der: ao.

Ao, sa han overrasket.

Vet du hvor i er? spurte jeg.

Han skrev en i.

Hvor er s?

S-en kom på plass.

Is, - leste han forundret.

Hele ansiktet hans fortalte hva som nettopp hadde skjedd oppe i hodet hans, og det kan nesten ikke forklares med ord. Plutselig, på et øyeblikk, falt alle brikkene på plass. Han forsto at lydene kunne trekkes sammen og danne ord. Det er en stor aha-opplevelse, - en av de største i livet. Å ja, - er det sånn det er! kunne jeg lese i øynene hans.

Det var et lite mirakel, og jeg var der og så det!

Sommerferie med sus og dus har rykket inn i livet mitt, og det skyldes særlig en strålende, skinnende sol. Ungene sov akkurat så lenge at vi var fornøyde i dag tidlig. Så var det aviser, blogger, tegnefilmer og frokost ad libitum. Men når man har småbarn i huset er det bare en ting som gjelder på sånne dager: Stranden.

Skal vi ikke dra ned for å bade snart?

Er dere ikke ferdige med avisen?

Og så gikk vi. Ungene iført sine helt nødvendige solbriller. Vi har nemlig vært i byen og kjøpt sommertøy og annet utstyr til to små på sommerferie.

(Kan noen snart fortelle meg hvorfor i huleste bildene ikke kommer parvis sånn som de har gjort før???)

På stranda fikk vi besøk av en venninne og hennes ungeskokk, så var vi en hel leir full av unger, spader og kos. Vannet var ikke akkurat hett, men ungene fikk dyppet seg, og ellers var det nok å henge fingrene i for den som er liten og kreativ og full av spring i bena.

Da alle ble sultne ruslet vi opp på hytta. Det er så deilig med sånne gjester som man bare kan be på kneipbrød og gulost, og så er de fornøyde med det. Jordbær hadde de tatt med selv, og de fikk ben å gå på.

Hva mer har vi gjort? Ungene har herjet vilt og uhemmet i hengekøyene, og vi voksne har drukket te. I ettermiddag kjørte vi tur med William sånn at vi fikk vist ham noe han gjerne ville se.

Da vi kom hjem var det kvelden, og ungene var trøtte som strømper. De har lagt seg veldig sent de siste dagene. Rumper ble vasket, pysjer tatt på, kveldsmat fortært, - men det hjalp ikke. Det er ikke så lett å legge seg når sola skinner inn på verandaen som om det var høylys dag, - enda klokka er ni om kvelden. Dessuten er det så deilig når Thv kiler en på hånden.

Omsider sovnet de. Fortsatt var det sol ute, og vi satte oss til med litt kveldsmat, - en liten doft från den stora värden: tomatbruchetta og et glass god rødvin.

Namse!

Og på verandaen henger to små badekåper til tørk og venter på morgendagen.

Når jeg tenker på sommeren i fjor, er jeg takknemlig for hver eneste dag vi kan få av dette slaget. Sånne dager blir nesten sommerklisjéer, - og da kan vi vel avslutte dagen med en klisjé til. Jeg er svak for eksamensfilmer, og med denne ironiske versjonen blir det balanse i det hele:

I går sovnet begge ungene i dobbeltsenga. At ikke vi har tenkt på det før! Thv og jeg la oss på hvert vårt barnerom, - og hva skjedde? Ingen unger kom i løpet av natta, og alle sov glade og fornøyde til klokka åtte.

Hadde vi vært ordentlige mennesker fra møblerte hjem, ville vi selvfølgelig dekket et hyggelig frokostbord. Men sånne er vi altså ikke, i hvert fall har vi glemt det sånn til hverdags. I stedet flyter vi utover i stua alle sammen. Frokosten balanserer vi i sofaen eller på et armlene. Thv og jeg leser nettaviser og blogger, og ungene ser TV. I dag er det igjen Istid 2 Isbit 2. Den går de visst aldri lei!

Så har morgenstund kanskje litt gull i munnen likevel.

Vi startet med å spille ludo, - og det er ingen lek. Den ene innslåinga avløste den andre, og spillet tok over en time. Ungene holdt stand, men Thv og jeg byttet på å spille med de gule brikkene. C tok lue på før han gikk ut. Han har ørebetennelse, og han og jeg har vært mye oppe i natt. Vondten har kommet og gått, og så måtte han trøstes selv om klokka var tre i natt.

Og så dro vi på tur - med GPS! Planen var å finne to skatter, - og jammen klarte vi det ikke. Først spiste vi is, - så dro vi til Mærrapanna. Mærrapanna er alltid er reise verdt. Jeg husker at jeg syntes det var litt skummelt å gå akkurat her da jeg var liten. Jeg tenkte meg hvordan det hadde vært da havet sto over dette området, og fiskene gjemte seg under fjellet her.

Det blir noen Walk to paradise garden-bilder av ungene i løpet av året, - uten at jeg dermed skal si at alle er like vellykka.

Cachen Skatten var ikke helt lett å finne. Vi rotet rundt i skogen en stund før M så den under en sten, - akkurat som beskrivelsen sa. Men først måtte Thv lære C å gå på do i skogen. Det var et bilde verdt, men litt bluferdighet har vi jo, tross alt.

Så gikk ferden videre til Elingård. Thv tok oppgaven dypt seriøst, her ble ingen ting overlatt til tilfeldighetene. Koordinater ble sjekket, - og så var det bare å gå.

Elingård er et vakkert skue på denne tiden av året. Det er roser oppover veggene, og over alt er det grønt.

Thv går fort forbi jasminen, for den får ham til å nyse. M måtte lukte skikkelig på den,

med det resultat at hun ble skikkelig bestøvet.

På geocaching.com hadde vi lest at skatten skulle være i hagen, så da gikk vi dit. Jeg merker at jeg er litt dårlig til å lete. Når jeg ikke finner noe med en gang, så begynner jeg veldig fort å tro at noen har fjernet den og at den ikke finnes der lenger. Men det gjorde den altså. Og denne var spennende. Boksen var full av både det ene og det andre, og M bare måtte ta ut et lite smykke, en nål. Det føltes litt gjerrig å legge igjen en boks med såpebobler, men det var det eneste vi hadde.

Etterpå bar det hjem til grillmiddag og jordbær med fløte, - en skikkelig sommermiddag. Og så var det avislesing. Hun leser avisen - han leser et dameblad.

Ikke så fort! Få se hvordan du gjør? Er det strikking?

Kan jeg prøve?

Under der og rundt der og ...

Oj, - der falt masken av!

Hjelp!

Det blir så mange tråder. Kan du holde tråden over fingeren din? Skal jeg trykke der? Faller den av da?

Jeg fikk til en maske!

Nesten!

Litt!

Kanskje!

Så ventet jeg litt til. Kjøttet kom på grillen og alt ble gjort i stand, - og jeg ventet og ventet, og ventet. Nå ser jeg hvor fint det er med vinduene som Thv har motert i veggen på utestua. Jeg kan følge med på alt som skjer i oppkjørselen og ute på gaten.

Da er det lett å se yndlingsdatteren sin når hun kommer.

Vi har spist god middag og pratet. Det er så hyggelig å ha ungen sin hjemme igjen. M og C satte også pris på at hun kom hjem. Først fikk de vannpistoler i gave, så ble det vannkrig og jammen vanket det ikke et lite ukulelekurs også.

Velkommen hjem, Marthefrosk.

Det bygges og bygges i sentrum, og nesten alle leilighetene fylles opp av gamle mennesker. Snart ser sentrum ut som et gamlehjem. Hvis vi vil ha en blandet befolkning i sentrum av byen, må vi tilrettelegge for alle aldersgrupper. Parken fungerer aldeles glimrende.

Det var Inger og hennes små gutter som ringte til oss da vi satt midt i kålrulettene. Hun syntes vi skulle spise middag sammen på Flora, og så leke sammen. Middag hadde vis spist, men is og lek ble det. Og lekeplassen er virkelig flott. Midt på troner ei stor skute, på siden kommer et tog kjørende og så er det fullt opp av utfordrende lekeapparater rundt hele.

Den som har små barn verken sitter eller ligger stille lenge om gangen, - det fikk jeg også merke i dag. En gagne tille! ropte Anders om og om igjen. Fly mele!

Så kan dere vil tenke dere til resten!

Mens Thv og jeg laget middag, var ungene ute for å leke. Da vi ropte dem inn for å spise, tok det litt tid før de kom. De var visst opptatt med noe. Visst var de opptatt. De plukket blomster. Plutselig sto to stolte barn foran oss med hver sin lille bukett rosa tulipaner med korte stilker.

Hva skal man si? Ikke for mye, og ikke for lite. Nå vet de i hvert fall at man aldri skal plukke naboens blomster, at naboen har plantet dem og kan bli lei seg, at de aldri skal gjøre det mer. Bare se hvor skyldbetynget den ene blomsterplukkersynderen ser ut.

Naboen er ikke hjemme i ettermiddag. Når hun kommer hjem må jeg gå over for å fortelle hva som har skjedd.

Uff og uff.

Men det var godt ment, og buketten er fin.

Sånne solfylte fridager glir av sted uten at man egentlig vet hvordan tiden går. Den ene aktiviteten glir over i den andre. Thv er i gang med snekringa. Det er jo det som er hans prosjekt om dagen. Lekestua er flyttet, og nå er det snart nytt gulv der den en gang sto. Materialene ligger klare, og det er langt fler av dem enn jeg hadde trodd det skulle være. De kostet langt mer også! Planen var å komme riktig langt på vei i dag, men med tre små som vil leke og trenger hjelp til både det ene og det andre, går det i sakte tempo. Det er i grunnen helt greit. Vi har god tid, det haster ikke med noe.

Jeg hadde kjøpt en boks med gatekritt, og de fikk ben å gå på. Så var Store C, C og M aktivisert. I en time holdt de på, minst. Store C ville tegne flagg, - M nøyde seg med å gjøre oppkjørselen vår om til et fargerikt rutemønster. Synd det blir borte ved første regnskyll.

Det er tid for årets første innhøsting. Mens frukttrærne ennå bare står i blomst, er rabarbraen klar til å spises. Vi voksne vil ha rabarbragrøt med melk, og det fikk vi. Ungene likte det ikke, i hvert fall ikke ved første forsøk.

Rabarbra med sukker ville de imidlertid gjerne prøve. Gjett om det er et barndomsminne. Jeg husker at vi sprang ut og inn for å få stadig mer sukker i eggeglasset vårt. Antagelig var det fordi vi bare dyppet rabarbraen og suttet av sukkeret. Det gjorde M også. Store C gjorde som man skal, - han bet skikkelig til. Selv om det er lenge siden jeg prøvde, kan jeg ennå huske den stikkende følelsen bak på siden av tunga. Når man ser på grimasene til Store C skjønner man at rabarbraen ikke har forandret seg stort.

En tur på lekeplassen ble det også tid til. Alle tre ungene elsker å sykle, men det er litt av et ansvar å sykle av sted med tre sånne livlige røyskatter på hjul. Det går hit og dit og everywhere. M vingler både hit og dit, og forstår ikke hvorfor det er så viktig å holde seg på høyre side av veien. På lekeplassen kunne jeg endelig sette meg på en benk og trekke pusten. Der er det lite galt som kan skje.

Guttene balanserte på lekeapparatene. Det ville ikke M. Etter en stund ville hun fotografere. Det har hun blitt flinkere og flinkere til. Jeg forsøker å lære henne hvordan hun skal holde kameraet, trykke ned i to operasjoner og holde kameraet stille. Hun tok en trillion bilder av løvetann, og de fleste ble riktig, riktig fine.

Det har vært varmt i dag også, om ikke så varmt som i går. Det er visst meldt litt flere skyer og mer normale vårtemperaturerer utover i uka. Likevel har det vært mer enn varmt nok til å spise alle måltider ute. Litt benflørt ble det også tid til.

Da de tre hadde reist hjem, tok vår husvenn S og jeg oss en tur på Plantasjen. Jeg fikk en sånn plutselig trang til flere planter, blomsterpinner, frø, jord - og så roser. Vi kjørte i full fart rett før stengetid, og på rekordtid fikk vi fylt en hel vogn med alt jeg kunne drømme om. Likevel vet jeg at det ikke er siste turen.

Det er moro å ha besøk av tre fine unger, men det er jammen deilig når de reiser hjem igjen også. De er aktive, de lager mye lyd og de vil aller helst være sammen med oss hele tiden. Alt vi skal gjøre går i halvparten av halvt tempo. Da de hadde reist hjem, var det tid for oss. Thvs snekring gikk plutselig mye fortere, jeg fikk plantet i krukkene mine og så var det tid for middag: stearinslys, chablis, kreps, hvitløskmajones og loff.

Ikke den verste avslutninga på en langsom dag.

Det har vært jordbær og is, saft og vann, bading i stamp, utsetting av planter, såing av frø, katter som soler seg, sol og skygge, parasoll og aviser,

og så rundet vi av med grillmiddag på verandaen. Nå er 3 barn badet, 60 barnenegler klippet, et ukjent antall tenner pusset, - og så får vi bare håpe de sover snart.

Værmeldingen for i morgen sier sol, sol, sol!

Hytta vår er ganske moderne. Unntaket er at vi ikke har verken innlagt eller utlagt vann. Men når man som jeg er gift med Reodor Felgen, er ikke det noe problem. Ute på kjøkkenverandaen har vi en deilig, varm dusj og vi mangler ingen ting. Som cisterner bruker vi gamle tønner. De er gratis, lette å bære og enda lettere å skifte ut hvis det skjer noe galt med dem. Ettersom vannbehover øker, kan vi bare skjøte på flere tønner i batteriet. Nå er alle gamle tønner renskurte, og i dag skulle Thv koble to ekstra til den fine serien han allerede har laget. Det foregikk raskt og effektivt ute i regnet.

Det følger ganske mye dritt med vannet som renner fra taket. Dritten består for det meste av pollen og støv fra takrennene. Heretter kommer ikke det til å være noe problem. Mamma ga oss et supert vannfilter til jul, og i dag har Thv montert det. Flotters! Nå kan det bare regne noen dager til, så har vi vann til både oppvask og hårvask.

Jeg har heller ikke ligget på latsiden. Sist vi var der ute, oppdaget jeg at grønnsken er i ferd med å overta alt som er hvitmalt. Det må være den våte milde klimaet som gjør det. Noe har i hvert fall forandret seg. Vi bygde hytta for over 15 år siden, og dette er første gang det har sett sånn ut. I dag har jeg skuret flere kilometer med hvitt rekkverk, skyllet og skrapet. Nå skal regnet få skylle det helt rent, solen tørke det og så kommer mor med hvitmaling og pensel litt senere utpå våren.

De to små har vært rundt oss hele tiden. Det er egentlig underholdning nok å være med de voksne som jobber, men de har også funnet sine egne ting å holde på med. Lekene fra i fjor ble funnet fram, en død fugl (nøtteskrike?) ble studert og så skulle det spises is. Middagen besto av pølser i brød. Da lekte vi at jeg var kioskdamen som serverte over kjøkkendisken. Til slutt kalte de meg bare damen.

Når vi er på hytta skal det bades. I hvert fall i følge M. Ingen nekter henne, så baderingen ble tatt med på stranden. Hun har lært en lekse siden i fjor, da var hun enda tidligere ute og bare vrengte av seg klærne og skulle hive seg uti. I dag tok hun en litt mer sidelengs tilnærming. Sko og sokker ble tatt av på en fot, og så forsøkte hun seg foriktig med et dypp. Alle rettrettmuligheter var der, og hun benyttet dem. Men neste gang, da...

Da vi kom hjem var vi kliss våte alle sammen. Nå er de to små hos mammaen sin, og vi samler krefter til kveldens vennemiddag. Slett ikke dumt å gå bli invitert bort til et dekket bord etter en sånn dag.

I følge ungene finnes det ikke noe bedre i denne verden enn spaghetti på boks. Rådyrmedaljonger, hummer, russisk kaviar og glaserte lerketunger - alt faller dødt til jorden sammenlignet med spaghetti på boks.

At det er lettvint mat er det ingen tvil om. Det var bare å åpne boksen, varme langsomt opp og servere. Ungene frydet seg, smattet og spiste store mengder. Konversasjonen ved taffelet handlet om hva som smaker best, - bollene eller pølsene. Thv og jeg så på hverandre, - deretter ned på tallerkenen. Det første ordet som falt meg inn var gugge. Dette ser ut som skikkelig gugge, - og jeg fikk faktisk assosiasjoner til mat som allerede har blitt spist en gang og så avlevert på velkjent vis.

Spaghetti på boks består av spaghetti i (ekstremt) mild tomatsaus, kjøttboller og coctailpølser-. Jeg forstår ikke hvorfor det er både boller og pølser, for de smaker helt likt, nemlig ingen ting. Selv om vi var sultne da vi satte oss til bords, ble vi voksne utrolig fort mette. Retten inneholder 100 kalorier pr hekto, og med det lille man klarer å trykke ned, kan det nærmest karakteriseres som slankemat. Problemet er bare at vi allerede har diskutert om det ikke finnes noe voksensnadder i fryseren, - noe vi kan spise når de små har lagt seg.

Etter middag lekte ungene både ute og inne. Til barne-TV var de klare for mer mat. De rigget seg til på et pledd foran skjermen. Denne gangen ble de servert brød med ost og skinke. Det gikk ned på høykant, og de spiste tre skiver hver! Det er mye i en sånn liten kropp.

Jeg tror ikke de blir sultne før ved frokosttider i morgen.

Mange av ungene i barnehagen har mye lenger arbeidstid enn sine foreldre, og man kan lure på om ikke arbeidsmiljøloven gjelder for sånne små. Selv om de etter min mening burde være litt mer hjemme enn det de er, så har de det likevel helt supert i barnehagen. Det var tid for sceneskifte da jeg kom for å hente mellom halv og hel tre i dag. Nå skulle alle ungene bevege seg fra ute- til innearenaen. Mens de ventet på å gå inn, var noen i gang med fruktstund. Jeg tror barnehagene er noe av det mest hysterisk sunne som finnes. Det spises gulrøtter og epler, og man spiser ute i øsende regn. Her oppdras vikingunger som skal tåle en støyt!

Jeg er full av beundring for barnehagepersonalet. I barnehagen er det en ordning och reda som jeg ikke ser noe annet sted. Og det krever virkelig grundig organisering og logistikk når en halv million klissvåte og møkkete småunger skal innomhus. Gi disse folka en flyktningeleir, og jeg er sikker på at de hadde fått orden på den på null komma tåteflaske. Og likevel har de lavere lønn enn både lærere og ingeniører. Forstå det den som kan!

De er ikke mange voksne, og bare tenk deg: Her er det unger fra 0 - 5 år. En ting er å få på dem fleecedresser, regntøy, luer, sokker, støvler og hva det nå måtte være sånne små skal ha på før de går ut i regnet, - men de skal pinadø ha det av igjen også. Og disiplinen er i orden. På utsiden stiller ungene i kø puljevis. Så blir de spylt godt av under muntre tilrop.

Akkurat denne barnehagen tilbyr noe som må være en nytelse for alle foreldre: Det er bare å levere ungen i vanlig innetøy uten å tenke på verken regntøy eller votter. Barnehagen har alt som trengs. Jeg husker med gru da mine var små. Vi kom hjem fra barnehagen med våte og møkket klær, og så var det en kamp mot klokka for å få alt rent og tørt til neste morgen. Vi hadde lite penger den gangen, så det var umulig å holde seg med to sett. Nå koster nok denne sørvisen noen kroner, og kanskje er det et problem for noen. Men at det er lettvint, kan man ikke komme fra.

Når de er på tur i skogen, og det er de omtrent en gang i uka, så kan alle se hvilken barnehage det er som kommer bortetter veien. Så godt som alle ungene har like klær, og de ser ut som en flokk med tjue-fem-linger eller noe sånt. Det eneste som skiller den ene fra den andre er fottøyet, men det er jammen variert også - både utendørs og innendørs.

Inne står en voksen og tar imot de dryppvåte småttingene. De fleste klarer å kle av seg det våte tøyet selv, og jammen klarer de ikke å få på seg tørt også. En har vært litt uheldig å tisse på seg, alle må ha tørre strømpebukser og noen sutrer litt fordi alt er så vanskelig, og så er de slitne, og så er de trøtte, og så er de snørrete, og så .... Da er det fint å ha en tålmodig mann til hjelp. Han ler og tøyser, finner fram strømpebukser, hivet tissetruser i vaska, ordner og fikser. Selv blir jeg småstressa bare av å se på det som skjer.

Sånn sluser de store menneskene de små menneskene inn i barnehagehuset i grupper. Når det er plass inne, slippes et par nye unger inn, og etter en stund, en lang stund, er de fleste innomhus. Noen venter i det lengste. De nyter å leke ute i vårregnet, og det siste de gidder å bruke tida si på er å stå i kø.

Ettersom ungene kommer inn begynner de å leke. Noen er fulle av energi og kaster seg ut i nye aktiviteter. Andre tar det mer med ro, og noen ganger settes det på litt musikk eller en lydbok. Da er det deilig å være i barnehagen. Hvis jeg kommer for å hente M på et sånt tidspunkt, er hun nesten umulig å få med hjem. Da skal hun høre ferdig, og det verste er hvis hun døser av. Det handler om å hente til rett tidspunkt, - ikke for tidlig og ikke for sent.

Og der var hun, gullungen, midt på gulvet. Strømpebuksene var seige og våte, men de kom av til slutt, og så var det på med tørre sokker.

De voksne har allerede en fot i morgendagen. Frokosttrallene er satt fram, og det ryddes og ordnes. Jeg jobber også med unger, store unger, men hos oss har vi ikke tilnærmelsesvis den strukturen som de har i Ms barnehage. Her har vi mye å lære. Jeg merker at disiplinen, ordenen og strukturen gjør at alt glir veldig lett og uanstrengt. Rot er sand i maskineriet, og ettersom jeg kan se er det ikke et sandkorn av det slaget i denne barnehagen.

Barnehagen har mange flotte dekorasjonsmalerier på vegger og vinduer. Siden sist uke hadde det kommet opp noe nytt: Et stort, flott tre. M pekte stolt og viste meg hvilken fugl hun hadde malt. Nydelig, spør du meg.

Da jeg dro i barnehagen for å hente M i dag, så var jeg ganske sliten, - og det er altså en kraftanstrengelse å hente en fire år gammel turbopropell med etterbrenner. Men i stedet for å bli mer sliten, så fikk jeg energi av det. Jeg håper noe av den energien glir inn i personalet. Fuglene skal vite at de kan trenge det.

Kanskje du kan hjelpe Thv og meg når vi blir gamle? spurte jeg håpefullt.

Nei, dessverre, svarte den unge mannen. Du skjønner, da har mamma og pappa også blitt gamle, og da blir de min bestemor og bestefar, og da må jeg nok hjelpe dem.

Dessverre, altså!

Ikke alle var enige i det. Hun kom fra en lang og hektisk dag i barnehagen, men var likevel full av energi. Selv måtte jeg ta meg et kvarter på ryggen, men hun som hadde bakt rundstykker, dekket bord til påskefrokost, danset, lekt inne og klatret ute, - hun hadde mer å gi.

Da hun vannet blomstene, og jeg skal si at de trengte det, oppdaget hun hvor utrolig skitne vinduene var. Her var det ingen tid å miste.

Og det var ikke nok å tørke over dem. Det måtte både gnikking og gnuing til for å få dem blanke. En klut var for lite, hun måtte ha en i hver hånd. Hver milimeter av glasset ble saumfart.

Jeg satt helt lamslått i sofaen og så på all denne aktiviteten, og det eneste hun hadde til overs for meg var et anklagende blikk: Har du ikke tenkt å gjøre noe som helst?

Storebror ser ikke sånne blikk. Men i likhet med meg synes han det er helt ok å utsette til i morgen alt det vi kanskje kunne gjort i dag. Kassa med leker fristet langt mer enn vinduspussing.

Men da lysene skulle tennes over middagsbordet lot han seg friste. Barn skal ikke leke med fyrstikker, men dette er ikke lek. Alle de tolv lysene skal tennes, og for den som er liten og redd for å brenne seg, er det en kjempestor jobb. De delte lysekronen mellom seg, og tente to og to lys. Det gikk med en halv eske fyrstikker før de var ferdige, for det måtte blåses ut ofte.

Nå kunne mormor bare komme på torskemiddag, men ennå var ikke den lille energibunten helt fornøyd med pyntingen. Den gamle duken som mormor broderte i sin ungdom var litt fargeløs, men ikke verre enn at ei kreativ jente og en kulepenn kunne videreutvikle mønsteret.

Nå kan ferien begynne.

Så skulle jo huset være fritt for barnespor, - men sånn er det ikke. Noen dager i måneden går døra opp, og inn kommer noen små som gjerne vil være her litt. Og selv om de er her ganske sjelden, så er det spor etter dem over alt hvor jeg går. Både vi og resten av huset venter på at de skal komme tilbake.

Under skrivebordet i stua står en lekekasse full av leker, og rundt om i huset står det flere av dem. I spisestua står to TrippTrapp-stoler, stoler som ikke egner seg for noen andre enn små barn. De står bare der og venter.

På salongbordet er det et veldig tydelig og rødt spor av barn. Sist hun var her fant M ut at det var så morsomt å tegne på bordet og på duken. Da jeg oppdaget det, utbrøt jeg: Men hva har du gjort? Lett spørsmål å svare på for en som vet hvorfor hun gjør det hun gjør. M var strålende fornøyd, og hadde en god forklaring. Jeg tegnet bare nede i stripene på duken, for det var så deilig. At hun også hadde tegnet på bordet forbigikk hun i stillhet. Jeg har ikke prøvd, men jeg kan godt tenke meg at det var deilig å la kulepennen gli fram og tilbake i rillene på ripsduken. Duken ble kvitt de røde stripene i vaskemaskinen, og litt sandpapir vil fjerne de røde strekene på bordet, - hvis ikke vi beholder dem en stund.

Små barn trenger små klær og små støvler, - og de trenger mye av det. I gangen har vi en lang knaggerekke som er akkurat passe høy for de to små. Men selv om den er lang, så er den ikke lang nok, og så blir den alt for full av tøy. Men snart er det sommer, og da må det pakkes bort. Til høsten er det for smått. Det kunne kalles rot, men hvis du ser riktig godt etter, ser du at det er både dekorativt og hyggelig med de små plaggene og de fine fargene.

På badet er det mye som tilhører de to små. Lekene på badekarkanten får ligge der, i glasset står to små tannbørster og foran do står dokrakken. Hm - hvorfor står den der nå som det ikke er unger i huset? Det kan vel hende det er andre her i huset som ikke er velsignet med så lange ben, og dokrakker er fine for gamle damer også de.

Begge ungene har fått velge sin egen nattlampe. C valgte en med Ole Brumm, mens M ville ha Snehvit. I bokhylla står massevis av barnebøker, - noen er ikke aktuelle på mange år ennå, men de står tålmodige i hylla og venter på at ungene skal bli gamle nok.

Selv om sengene ikke er i bruk hver natt, så står de klare og oppredde. Og oppå dynene ligger to små pysjamaser og venter, to bløte, søte flanellspysjamaser.