Vampus mener jeg skal ta kostnaden ved å bo på "bøgda", som hun sier. Fordi hun, som Oslobeboer, tar kostnaden ved å bo i Oslo. Derfor kan vi bare betale for bensinen vår. Jeg er like uenig i deg, Vampus, som jeg er i FrP - ditt tidligere parti. FrP kommer jo til å gå til valg kun på valgspråket "Ja til billigere drivstoff". Jo, jeg og flere til tar kostnaden. Vi følger ikke FrP-tankegangen selv om vi til tider klager på bensinprisen. Vi har ikke valgfrihet vi. Vi tar bilen og er fornøyd med det og er ikke av de som roper høyest. Det er det folk i byene som gjør. Folk som har valgfrihet, som har en buss, en trikk, et tog. Det er de som klager på drivstoffprisen. Ikke vi.

Vi betaler også kostnaden ved å bo her ved ikke å bli hørt og tatt alvorlig av styresmaktene. En gammel tank går i lufta og eksploderer. I etterkant oppstår det luktproblemer som fører til store helseplager hos befolkningen; hele 250 personer rapporterer helseplager etter ulykken. I dag, et år senere, får vi bekreftet det vi hele tiden har visst, men som ledelsen ved anlegget har løyet om: Tankene inneholdt samme type giftstoff som tok livet av minst 14 personer på Elfenbenskysten i 2006. Oljeslammet fra Probo Emu ble lagret på tanker som gikk i lufta. På Elfenbenskysten ble det lagret under åpen himmel. Afrikanerne døde. Her vil man slite med ettervirkningene. Det er kanskje prisen vi skal betale det også, ved å bo i Utkant, der bandittbedrifter får løyve til å drive på denne måten, og til og med lyve så de tror det selv. Hadde dette skjedd i mer sentrale strøk og ikke i dalstroka innanfor og langt uti Utkant, hadde man mye tidligere gått inn med tiltak og man hadde mye tidligere stoppet bedriften. Men altså - vi betaler prisen for det også - ved å være godtroende? Tja.... Bedriften ga jo arbeidsplasser.

Og i Utkant, der står jammen meg gamlekongen og skuer utover hav og himmel. Knut Steens enorme statue som ble for stygg for hovedstaden. Her har han fått sin plass, for i Utkant fantes en person med både vyer og penger, og han tenkte som så at dersom hovedstaden ikke tar kongen, så tar jeg kongen. Og kongen kom. Jeg kan godt si det med en gang: Statuen er ikke særlig vakker. Men her i Utkant passer den utmerket, og her står den fordi bedriftseieren ville gi noe til lokalbefolkningen. Ikke bare en statue, men en opplevelse. En Utkantfestival.

Norge må leve med sine Utkanter, og folk må bo her for å opprettholde Utkant. Da får det så være om drivstoffprisen er høy, om vi har mindre valgmuligheter når det gjelder annen transport, om vi må kjøre langt for å komme oss til mer urbane strøk. Vi finner oss likevel ikke i å bli neglisjert og sett ned på, være det seg fra styresmakter som er seine i avtrekkeren når det gjelder miljøkriminalitet, eller _høye_på_pæra-folk som sier det er dette vi må betale som velger Utkant. Vi velger Utkant fordi det er godt å bo her.

"Hvis ikke han får uføretrygd, skjønner han ikke hvem som skal få det". Ingen steder i artikkelen finner jeg noe som antyder at Pål Enger lider av skade, sykdom eller lyte som har ført til nedsatt inntektsevne.

Fem vilkår må være oppfylt for å ha rett til en uføreytelse

• Hovedreglen er at du må ha vært medlem i folketrygden de siste tre årene fram til du ble ufør.
• Du må være mellom 18 og 67 år.
• Inntektsevnen din må være nedsatt på grunn av langvarig sykdom, skade eller lyte. Det er også et krav at sykdommen, skaden eller lytet er hovedårsaken til den nedsatte inntektsevnen.
• Du må ha gjennomgått hensiktsmessig medisinsk behandling og attføring for å bedre inntektsevnen din.
• Inntektsevnen din må være nedsatt med minst 50 prosent

Tror den menige mann at det er så lett "å få" uførestønad? Slenger man bare ut av seg slikt? Joda, jeg har sett avisreportasjer om at det er alt for mange på uførepensjon her til lands. Og ja, jeg har sett folk hevde at det er alt for lett å få uførepensjon. Allikevel, slike uttalelser er et hån mot dem som sliter, som har sykdom, som går gjennom en byråkratisk kvern, og som til slutt sitter der med papiret. Med vedtaket.

Før vedtaket ligger der har de aller, aller fleste av disse gått sykmeldt over lengre tid, de har vært medisinsk "gjennomlyst" og utlevert seg til leger og byråkrater, de har prøvd seg i arbeid, de har kjørt et attføringsløp. Og de har ikke greid det. De kommer ikke lenger.

Og så skal man høre og lese ordene: "Hvis ikke han får uføretrygd, skjønner han ikke hvem som skal få det". Jeg blir nesten flau over en slik stupid tankegang.

Det er mye jeg kunne svart, men heldigvis - det vil ikke dukke opp et slikt brev. Heldigvis har jeg aldri vært i den situasjonen at jeg har stått ovenfor valg om abort. Jeg sier heldigvis, for jeg er ganske sikker på at det for mitt vedkommende hadde vært et vanskelig valg å ta.

Nå fra nyttår skal alle kvinner som tar abort registreres i et nasjonalt abortregister. Ikke ved navn eller personnummer, men ved en eller annen kode. Helsemyndighetene mener det er viktig med et slikt register for å forebygge uønskede svangerskap og aborter. Det er regelrett obligatorisk å bli registrert.

Jeg blir redd når jeg ser sånt. Jeg kan ikke tenke meg at det er annet enn for forskernes del at det finnes et slikt register. Sosial- og helsedepartementet sier i høringsutkastet fra januar 2006 følgende:

Dagens abortregister gir imidlertid begrensede muligheter for epidemiologisk og klinisk forskning, siden det ikke er personentydig. For å utvikle målrettede og effektive tiltak til ulike målgrupper er slik forskning viktig. Det er blant annet behov for studier som kan belyse:

• Geografiske, aldersmessige og kulturelle forskjeller
• Sosial ulikhet
• Etniske variasjoner
• Kvinners reproduktive helse over tid
• Prevensjonsbruk over tid
• Sammenheng mellom abort og ulike typer helseproblemer

Selvfølgelig er jeg interessert i at aborter og uønskede svangerskap blir redusert, men trenger en kvinne som allerede står i en vanskelig situasjon å bli registrert? Jeg mener man kan finne ut av årsaker og følger av abort uten at forskeren må ta veien om et nasjonalt abortregister. Det å ta vekk et barn er fortsatt et vanskelig valg, selv om retten til selvbestemt abort er der. Dette at du da også skal registreres, får i alle fall meg til å stusse når det da gjelder det "selvbestemte". Data kan kobles, og om det da ligger et nummer der i registeret, kan en forsker koble dette med andre data, og plutselig har kvinnen forskeren på døra, og det blir rippet opp i noe hun faktisk ikke ønsker å dele med omverdenen. Noe hun ønsker å legge bak seg. Jeg kan ikke se at det er etisk riktig å gjøre et register obligatorisk, og jeg finner det heller ikke etisk riktig at det skal forskes på alt mellom himmel og jord. En abort er en abort, og vil være det til alle tider. Jeg føler meg på en eller annen måte hensatt flere år tilbake i tid, en tid med Ludvig Næssa og Børre Knudsen og deres grusomme abortaksjoner. Vil disse mørkemenn komme på krigsstien atter en gang, nå med større følger for de kvinnene det gjelder? Jeg kan for mitt bare liv ikke forstå at vi trenger et nasjonalt abortregister.

Egentlig er jo dette veldig greit. Jeg skal bare skrive under og sende tilbake og så blir vår organisasjon representert. Men så var det at en fugl hadde sunget noe i øret mitt, eller var det noe jeg hadde lest? Noe om svindel og bedrag? Noe om å lese den lille skriften? Det har noe med det finansielle, har det ikke? Det er noe som står på baksiden av brevet med en noe diffus skrift. Noe sier meg at jeg ikke skal skrive under dette her. Noe sier meg at dette krølles sammen og kastes i nærmeste papirkurv.

Stop the European City Guide.

Erna er en firkant. Jeg modererer meg litt: Høyre er en firkant. Enda mer moderert: Høyres politikk er en firkant. Og enda litt mere moderert (dette blir flisespikkeri, men la gå): Høyres politikk på velferdsområdet er en firkant.

Utenforskapet er en firkant. Erna har laget et skap utenfor det skapet hun og jeg visstnok er innenfor. I det skapet utenfor vårt skap har hun plassert alle som da står utenfor og som i hennes terminologi er de trygdede. Det er de som er uføretrygdet, de som er kronisk syke, de som er arbeidsledig, de som er funksjonshemmet og de som er sosialklienter. De oppholder seg der inne i skapet. Erna har satt et lokk på det skapet, og så har hun utstyrt alle der inne med de sammen egenskapene. Erna er jo litt snill da. Hun vil jo at mange av disse skal komme seg inn i det skapet hun er i, og da må hun sette i verk noen tiltak, fordi de tiltakene som velferds-Norge har i dag visstnok ikke er gode nok. Utviklingen av velferdssamfunnet har gått i gal retning, sier Erna. Det skal hun gjøre noe med. Erna har laget en rapport om utenforskapet. Huff og huff. Det er dyster lesing. 723 500 personer bor i Utenforskapet. 723 500 helt like mennesker. Med moralisme og mange fine ord skal alle disse menneskene over i det som virkelig gjelder i samfunnet. Lønnet arbeid.

Erna skulle vært litt rundere i kantene, synes jeg. Hva om det virkelig er sånn at de der 723 500 menneskene er 723 500 ulike individer. Hva om deres skavanker faktisk ikke kan sees under ett? Er det slik at Erna tror at sykdom bare kan defineres objektivt og entydig? Er sykdom bare en objektiv og avgrenset enhet som kun gir seg utslag i en diagnosekode? En litt "rundere" Erna ville forstått at vi finner sykdom i et hvert samfunn, og at ingen er fritatt for sykdom. Min egen oppfattelse av min egen sykdom - hvis jeg hadde en, vel og merke - står i direkte forhold til hvordan jeg er, hvilket miljø jeg har vært i og er i, hvilket forhold jeg har til andre mennesker, samt min egen idéverden - altså hva jeg tror på og forestiller meg. Vi har behov for å forstå vår situasjon og se sammenhenger i tid og rom, og på den måten definerer vi oss selv i forhold til andre.

Erna har stor tro på den naturvitenskaplige definisjonen av sykdom, og jeg tror hun har fått følgende definisjon av sykdom på hjernen: "Ved sykdom forstås etter denne lov en sådan forstyrrelse av den legemlige og åndelige sunnhetstilstand at legehjelp anses påkrevet". Definisjonen er hentet fra sykeforsikringskomiteen av 1907. Passe firkanta for Erna den definisjonen.

Erna vil altså ikke ha noe Utenforskap. Det er en stor og god tanke. Men hvis nå alle skal kunne delta i arbeidslivet, så forutsetter det tilgjengelighet. Arbeidslivet må planlegges og utformes slik at det finnes en plass for alle. Vi har ulike behov i ulike faser av livet, og ulikhetene må verdsettes dersom arbeidslivet skal gjenspeile mangfoldet i befolkningen. Det hadde kanskje vært greit om Erna drysset noen slike moment over de 723 500 helt ulike individene i skapet sitt.