Hun hadde et nært familiemedlem som var stortingsmann, og hun kom i det hele tatt fra en slekt med tradisjon for å ta samfunnsansvar og ha ledende posisjoner, både i lokalsamfunnet og nasjonalt. Han kom også fra en respektabel familie og var en handlingens mann med integritet og stor omsorg for sine nærmeste. Allerede året etter de giftet seg fikk de sitt første barn, en datter, men hun døde nesten med en gang. To år etter det fikk de et nytt barn – min bestemor.

Å få sitt første barn i en alder av 33 var en uvanlighet på den tida. Men oldemor lot seg ikke skremme av alderen og fikk flere barn. Femten år etter at bildet ble tatt, i 1928, døde hun av noe som sannsynligvis var kreft. Min bestemor, som da var 12 år og eldst i søskenflokken, tok over mye av omsorgsansvaret for sine yngste søsken. I følge en av dem ble hun ’en klippe i tilværelsen’ i ei vanskelig tid som var preget av børskrakk i USA (1929) og nedgang over hele verden. Også i Nord-Norge kunne man merke konsekvensene av handelsnedgang og harde tider. Men heldigvis klare min familie seg relativt bra sammenlignet med mange andre.

Mine oldeforeldre hadde, som andre velstandsfamilier på den tida, selvfølgelig hushjelp. Hun het Ingrid. Etter at oldemor Berntine døde, ble oldefar glad i hushjelpa Ingrid. To år etter Berntines død gikk han til det skritt å gifte seg med Ingrid, i 1930. Med henne fikk han enda tre barn. Men lykken skulle ikke vare; før minstebarnet ble tenåring døde også Ingrid fra ham. Selv rakk han å bli 90 år før han døde i 1973, og han var ’åndsfrisk’ helt til det siste.

Det hender jeg skulle ønske jeg hadde kjent ham.

Alle tre: Oooooj! [Stor sjanse.]
Far: Det var like før det ble stang inn! Det ville blitt stang inn!
Mor: Tror du?
Far: Ja, bare litt mer så hadde det blitt stang inn.
Mor: Jeg skulle gjerne sett at det ble stang inn.

Taushet.

[Datter snur hodet bort fra TV’n og mot Mor og Far.]

Datter: Er det bare jeg som tror at dere ikke lenger snakker om fotball?
Mor: [fniser] Vi snakker om det vi vil snakke om!
Far: [fårete glis] Vi snakket om stang inn, la det bli med det.

Datter: [Snur hodet mot skjermen og forteller seg selv at det siste minuttet ikke har skjedd.]

End of story. Forhåpentligvis.

Lyset her gir farger. Syrinene er ikke bare lilla, de er bleklilla før sola står opp om morgenen, klarlilla mesteparten av dagen og gyldenlilla om kvelden, rett før sola forsvinner bak naboens garasjetak. Gresset er grønnere, friskere enn det er i hagen min. Det er mykt å gå på med sommerbare ben, det vitner ikke om solsvidd jord under, det er ikke hardt som betong. Lyset spiller med hvert enkelt gresstrå etter som sola beveger seg; gresset lever og blinker og lokker meg ut.

Lyset speiler seg ved enhver anledning. I naboens plendusjer, i femåringens øyne når hun får på seg bikini fra forleden dag og kan løpe ut for å leke med venninna i nabohuset. Lyset glimter fandenivoldsk i treåringens øyne når hun setter seg ned på et hjørne av plenen og bæsjer fordi hun ikke vil inn når det er så morsomt ute. Lyset blir til en liten regnbue i vann når vannglasset akkompagnerer en grillmiddag som kiler øynene og neseborene like mye som smaksløkene i munnen. Lyset starter i øyekroken til broderen og sprer seg raskt til munnvikene og kroppsspråket når han skjønner at tante gjerne er barnevakt så han og fruen kan ta en uventa og etterlengta golfrunde sammen.

Lyset forteller meg at jeg nesten er hjemme, mye nærmere enn jeg er til daglig. Lyset kvikker meg opp; jeg sover mindre uten å være trett. Jeg leker mer uten å bli lei. Selv om ingenting har forandret seg kjennes alt mye lettere. Det er enklere å leve i lyset, bokstavelig talt. Det er lys overalt og hele tida. Og enda er det en liten evighet til sola snur. Det er vanskelig å forestille seg at livet kan være bedre enn akkurat her, akkurat nå.

Venninne N våkner hver morgen kvart på sju av stønning fra leiligheta under. (Datra har heldigvis eget rom annet steds.) Søndager starter stønninga kvart over åtte. Det er ikke eksepsjonelt lytt i bygget, så det er tydelig at det er høylydte stønn og grynt som stiger opp. Og venninna blir naturlig nok ille til mote; selv ikke diverse lydlige mottiltak for å gjøre naboen oppmerksom på at hun kan høre dette har noen som helst effekt.

Så en dag kommer – tarararaaah, virveltromme og spenning – naboen, mannen, fra leiligheta under og ringer på døra til N. I handa har han ei lita skål med tre små kuler i. ”Ser du hva dette er?” sier han litt morskt. N sier at det ligner mistenkelig på kaninbæsj og beklager så mye, hun trodde kanten rundt balkongen hennes var tett. Han skuler. Hun beklager enda litt mer og naboen mildner. ”Jeg er glad du ser det kan være litt ubehagelig når de ramler ned” sier han.

”Ja”, sier N, ”men mens vi snakker om ubehagelig... Har du også lagt merke til hvor lytt det er her? Hver eneste ukedag vekkes jeg i sjutida av høylydt stønning som om jeg var midt i noens soverom. Det er ordentlig ubehagelig. Har du også lagt merke til det?” Naboen rødmer. Stotrer at nei, det har han ikke lagt merke til. Er glad hun skal fikse balkongkanten sin skikkelig. Tar høflig avskjed og går ned til seg selv igjen.

Siden har hun sovet godt – jeg burde si uforstyrret – hver morgen, hverdag som helg.

På invitasjonen står det faktisk ’[Alter Ego] + gjest’. Gjest? Det betyr altså at jeg kan – og mellom linjene forventes å – ta med meg et menneske dit, og kjæresteløs som jeg er har dette skapt et voldsomt dilemma i mitt lille hode.

Jeg kan selvfølgelig ta med en venninne. Men det er egentlig utelukket. Det er også utelukket å ta med seg en bror, uansett hvor kjekk han er. Jeg kan dra alene, uten ’gjest’. Det er en mulighet, men i en såpass blandet forsamling (alder, nasjonalitet, kultur osv) som bryllupet vil være er jeg usikker på hvor taktisk det er. For ikke å snakke om at det kan bli ensomt, hvis jeg skal være ærlig. Men venninner og familie er utelukket, så jeg bør strengt tatt finne noen et annet sted jeg kan ta med meg. Hvis jeg drar.

Jeg har vurdert å bare ta med meg en kompis. Men etter å han innsett at ganske mange av mine gode guttevenner har fått seg damer, er over halve lista uaktuell. Resten av kandidatene på lista kan jeg teoretisk sett spørre, men hvorfor skulle de ville reise til et annet land for å være med meg i et bryllup når vi bare er venner? Jeg tør ikke gamble på det. Og er litt redd for hvilke signaler jeg skulle sende om jeg spurte, uansett. I voksen alder forventes det gjerne - ikke minst fra omgivelsene - at det er noe alvorlig hvis man tar noen med seg i andres bryllup.

Jeg har vurdert potensielle kandidater som jeg hypotetisk sett kunne gå med som ’date’. Den ene potensielle kandidaten har jeg valgt bort, og det er derfor ikke lurt hvis jeg plutselig skulle be ham bli med i bryllup. Den andre kandidaten bor ganske langt unna, kanskje tre timers flyreise eller deromkring. Han ville glatt kommet hvis jeg ba ham om det, og det kunne vært kjempegøy. Men jeg er redd for at å be ham med i bryllup til ei venninne kan gi signaler han tolker langt mer alvorlig enn jeg ville mene dem. Tror jeg.

Jeg kunne leie en fyr. Det ville kreve litt koordinering av historie og kvalitetssjekk av ... ehm... produktet. Men det kunne funke. Jeg bare klarer ikke helt å forsone meg med tanken; det blir litt for fjernt for meg. For ikke å snakke om at jeg ville hatt et forklaringsproblem overfor alle andre venner der, pluss at det ville blitt uforholdsmessig dyrt for meg. Kjole, reise, gave OG gigolo ville blitt litt vel mye for visakortet mitt.

Så akkurat nå lider jeg av valgets kvaler. Dumme vennene som gifter seg. Kunne de ikke ventet til jeg har møtt Mr Right?

Update: Jeg forandra tittelen litt. For dette er hva jeg egentlig tenker.

Noe av det jeg liker best er kirkegården. Som i gamle dager er kirkegården praktisk talt rett utenfor kirkeveggene. Mange graver er lutgamle og det er umulig å lese inskripsjonene som engang var på gravtavlene. Andre kan man myse seg frem til. Noen steder er årstall gitt med latinske bokstaver i stedet for tall. Størrelse viser ofte verdslig status.

Stedet er fullt av atmosfære, særlig når man besøker det en mandag ettermiddag om høsten, når sola skinner og lufta er så skarp at man kan skjære seg og ingen andre er ved kirka og vi som er der ikke skal noe annet enn å se og suge til oss flest mulig inntrykk. Taushet og enkle signaler preger kommunikasjonen ossimellom; ærefrykten er påtakelig men likevel ikke trykkende.

Jeg vet ikke hvorfor denne grava hadde et langt ’rør’ på toppen. Jeg husker ikke lenger, og har ikke bilde av ’gravsteinen’ så jeg kan lese meg frem til det. Tror det bare er en form for utsmykking. Men akkurat denne dagen var fargene optimale, og naturens dekor overgikk hva ethvert menneske kunne funnet på. Syns jeg.

Til sommeren blir det mer kirkegårdsblogging fra mitt nordlige nabolag. Jeg lover.

Ta hun som er gift med broren min, for eksempel. Da de ble sammen var han en høy, mørk, kjekk og attraktiv fyr som var vant med at han var sjefen i et forhold, som likte damer som gjerne var måtte være søte og litt dumme/bimbo, slik at han ikke fikk for mye motstand, en fyr som tok det han ville ha og gjerne fikk avslag i prisen etterpå. Veldig grei som bror og sønn og kompis, men ikke en fyr du ville bli involvert med på andre måter, tenkte jeg. Og så kommer denne dama inn i bildet, forteller ham hvor skapet skal stå, nekter å godta spillene hans og tvinger han til å møte seg selv i døra, se seg selv i speilet og ta det siste skrittet fra stor gutt til ordentlig mann. I løpet av et halvt år gikk han fra å være min velkjente lillebror til å bli en mann jeg gledet meg stort over å bli enda bedre kjent med, og i dag er han en hengiven familiefar som ikke gir opp når ting blir vanskelige, men tvert i mot tar ansvar for seg og sine slik at alt – absolutt alt – kan finne en løsning. Han har blitt en fyr jeg kunne giftet meg med, om han da ikke var broren min. (Misforstå meg rett – jeg håper du ser poenget.)

Ei anna venninne ble kjent med en fyr vi alle kjente som litt av en slacker; en grei fyr men litt fri for ryggrad og initiativ, slik at han bare gled rundt i livet som en gjenglemt badeball på bølgene – litt uten mål og mening, men ’gulle god’ som kompis og venn. En fyr for nåtida, men kanskje ikke fremtida. Trodde vi. Da hun fant ham tror jeg hun oppdaget en knapp vi andre hadde oversett. Vips hadde fyren mål, mening, fremtidsplaner og en karriere på opptur – samtidig som han var sitt gamle jeg. Han ble ikke en annen person, det var bare noen av rammene i den gamle personen som kom på det som i ettertid ser ut til å være rett plass.

Dette er bare to eksempler. Jeg kunne nevnt mange flere. Det som slår meg er at det er to ting som tilsynelatende er fullstendig uforutsigbart. Den ene tingen er at det er fullstendig uforutsigbart hvilke fyrer som plutselig transformereres til en bunnsolid, ny versjon av seg selv når bare den rette dama (?) kommer forbi. Det andre er at det er relativt uforutsigbart hvilken dame som får den effekten på en fyr. I alle fall har ikke jeg klart å se noe mønster.

Jeg har ikke klart å dedusere meg frem til noe som gjør dette fenomenet forståelig. Jeg vet heller ikke om det er et utelukkende heteroseksuelt fenomen, slik eksemplene mine kan gi inntrykk av. Likevel er jeg ikke i tvil om at det forekommer og kan observeres. Og der står jeg, gapende, og ser på.

Jeg visste lite om at det som voksen ikke alltid er så mye enklere å velge. Selv om jeg er en god del eldre enn den gang da, og har erfaring med mangt og mye siden den gangen, så er det ikke alltid enkelt å velge likevel. Erfaringene som jeg trodde ville gi meg retning gjør meg i stedet splittet fordi jeg vil flere ting på en gang. Og det er ikke alltid de tingene man vil lar seg forene, dessverre.

Innimellom tenker jeg for eksempel på hva jeg vil gjøre når jeg drar fra der jeg bor nå. Jobben jeg har nå ser jeg for meg at jeg forlater om ca to år. Da har jeg vært her lenge nok, fått med meg de mulighetene som finnes og er klar for noe nytt. Og tanken på hva som er neste skritt har begynt å lure seg inn, langt bak i bevisstheten.

En mulighet er å fortsette å bo i utlandet men velge et annet land. Det vil gjøre karrieren min godt, det vil gjøre fagkunnskapen min godt, det vil utvide nettverket mitt og by på mange nye opplevelser – og kanskje enda et språk. Kanskje velger jeg da et land som ligger enda lenger sør, eller sogar i en annen verdensdel enn Europa. Mulighetene er nesten uendelige.

En annen mulighet er å si at nok er nok – nå er det på tide å dra hjem. Savnet etter Nord-Norge river i meg mange ganger, særlig om vinteren, og selv om jeg forsøker å dra hjem så ofte jeg kan er det ikke det samme som å bo der hele tida. Jeg tilhører dem som elsker vinteren, som liker sne og fokk og uvær – det gjør meg lykkelig, ikke frustrert. I versjon to av fremtida flytter jeg derfor til Nord-Norge, skaffer meg husky og baserer meg på å bo der i overskuelig fremtid – selv om jobben nødvendigvis tar meg bort en gang i ny og ne.

Jeg må veie sansen for internasjonalt miljø opp mot gleden over aktivt friluftsliv året rundt. Jeg må veie samvær med familien opp mot savnet av gode venner. Jeg må veie varme somre opp mot nordlys om vinteren. Jeg må veie det å ha hund opp mot muligheten for å reise dit jeg vil når jeg vil; og gjerne på impuls. Jeg må veie halve meg mot den andre halvparten av meg. Og de lar seg ikke helt forene.

For øyeblikket velger jeg å ikke velge enda. Jeg velger å ikke tenke på det, velger å utsette avveiinga. For om et år eller to har jeg fortsatt tid på meg, og da er jeg litt eldre.

Det blir sikkert enklere å velge når jeg blir stor.

Uansett. For nordlenninger med streifehjerte, sjøfolk og flyttsameslekt i blodet er ’hjemme’ alltid (dvs i mitt tilfelle) først og fremst stedet man kommer fra. Kanskje er det et litt utvidet begrep slik at det ikke bare omfatter stedet men også regionen som sådan. Hjemme er også som regel, men ikke alltid, stedet jeg til enhver tid bor på. Jeg har bodd et par steder som var og føltes veldig midlertidige, og trivdes der fordi det var betinget av at det ikke var noe blivende sted. Men jeg har også bodd lenge på steder jeg har regnet som hjemme, f.eks. i tigerstaden. (Ja, jeg er en gammel dame, men det er en diskusjon for en annen dag.) Da fantes det et hierarki hvor hjemme hjemme var nordaførr mens bare hjemme var i tigerstaden. For eksempel.

Hjemme er også stedet jeg har lyst til å vise frem. Selvfølgelig viser jeg gjerne frem hjemme nordaførr og har i lange tider dratt folk fra inn- og utland dit for at de skulle få se. Alle som en har blitt forhekset og mange har fått det samme mytelignende forholdet til Nord-Norge som jeg har. Flere står for tur til sommeren, og til neste vinter igjen. Nordlyset er nemlig trinn 2, for dem som allerede har vært der om sommeren.

Men stedet jeg har lyst til å vise frem er også ’min’ by et sted i Øst-Europa. Byen som jeg vender tilbake til gang på gang, byen jeg elsker året rundt og døgnet rundt, byen jeg har bodd i og kommer til å bo i igjen. Den byen rommer stadig flere venner, den har en festning med et navn jeg aldri blir lei av å uttale, en stor park midt i byen hvor jeg finner roen midt i folkehavet, den har utallige grønne lunger hvorav nesten alle er tilrettelagt for barn, den er ikke på langt nær overtatt av turister enda og den er forskjellig fra der jeg for tida bor til vanlig. Når jeg lander på flyplassen der føler jeg meg ikke på tur; jeg føler meg hjemme. Jeg kjenner gatene, jeg kjenner sjappene og vet hvor du finner den beste maten, jeg vet hvor du kan gjøre handlekupp og hvor du skal ta med de som vil shoppe ’profesjonelt’ og jeg vet hvor jeg kan stikke meg bort midt i mylderet. Jeg vet hvor det finnes cafeer i bakhager hvor turister er et fremmedord, ølet er kaldt, maten førsteklasses og prisen nesten latterlig lav. Denne byen er også hjemme.

Hjemme er stedet du vil invitere folk inn til. Det er stedet jeg bor på nå. Huset i Nord-Norge er mitt barndomshjem, men ikke lenger mitt primære hjem. Mitt primære hjem er der jeg bor nå. Jeg vil at ’alle mine’ skal komme hit og se hvordan her er; se at selv om man ikke har høye fjell utenfor stuevinduet og hav en liten spasertur unna kan man likevel være lykkelig og finne vakre oaser og sterke naturopplevelser – bare av en annen art. Den innebygde gjestfriheta jeg har med meg – hjemmefra! – gjør at jeg stadig har overnattingsgjester, kjent og ukjente, planlagte og tilfeldige. Venner og kjente vet at de kan komme hit, eller at de kan invitere sine venner til meg bare jeg får noen timers varsel. Jeg nyter å ha et åpent hus der det alltid finnes rom til en til så lenge folk har fleksibel og velvillig innstilling. Hjemme er stedet hvor jeg kan invitere folk på middag, ha spontan grillfest i hagen, ta imot gjester fra alle verdenshjørner, lage smoothie midt på natta. Hjemme er her. Nå.

For mine yngre søsken er hjem det huset de har kjøpt seg, den basen de har valgt for seg selv og sin familie, med bil i garasjen, lån i banken og fast jobb mandag til fredag ni til fire. For meg er det vanskelig å forestille seg å bo så lenge på et sted. Det er vanskelig å forestille seg hvordan de tenker når de velger seg et sted og vet de skal være der i mange år uten planer for hva som skal bli neste sted. Der jeg har opptil flere steder jeg ønsker å bo på i fremtida, av ulike grunner, har de lyst til å være mer stasjonære og bare ta ’korte’ turer bort. De syns jeg er litt uansvarlig som ikke kjøper meg bolig og begynner å betale ned på lånet slik at jeg får meg litt fast eiendom. Jeg syns det er utenkelig å kjøpe noe siden jeg uansett aldri kommer til å bo der lenge nok til å betale ned lånet og bare får masse ekstra papirarbeid som kompliserer (eller for-kjedeliger, hvis det finnes et slikt ord!) flytteprosessen jeg vet vil komme før eller senere.

Misforstå meg rett og legg ikke mer mellom linjene enn det som står der. Det handler ikke om å flykte fra noe. Det handler ikke om å jage etter noe. Det handler ikke om mangel på indre eller ytre fred, det handler ikke om noe jeg ikke kan kontrollere. Og det handler ikke om noe jeg kan velge å forandre hvis jeg vil – kanskje jeg en dag bestemmer meg for at nok er nok og jeg vil bo et sted mer eller mindre permanent. Jeg har ingen prinsipielle forestilliner som må bekjempes før jeg evt slår meg til ro et sted. Jobbmessig kan jeg tillate meg veldig mye fleksibilitet i valgene jeg tar.

Men altså: hva er hjemme? Jeg har mange svar som vanskelig kan sammenfattes til noe enkelt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal si det. Men jeg vet hva det er. Heldigvis.

I helga var jeg ute og dansa et sted der DJ’en bare spilte hits fra 1970- og 1980tallet, og litt fra tidlig 1990-tall. Det var med andre ord plenty musikk fra den tida jeg vokste opp – og med litt margin på begge sider, for sikkerhets skyld. Det ble en cabaret av de bedre i mitt lille hode.

En av de første sangene da vi kom dit var ’I wanna dance with somebody’ med Whitney. Jeg husker videoen, selv om vi ikke hadde MTV hjemme på den tida. Jeg pleide nemlig sitte barnevakt hos noen som hadde satellit-TV og der kunne jeg se MTV i fred og ro mens jeg fikk betalt for det. Fredag ble jeg heltinne på dansegulvet fordi jeg huska dansetrinnene hun gjorde der og villig lærte dem bort til kidsa som ble født etter at denne hit’en kom. Det var på den tida jeg var forelska i Jan i klassen over. Men jeg lot ham ikke sjefe over meg, så han mista raskt interessen.

Senere spilte de ’Two princes’. Jeg hoppet opp og ned og rocka vilt så blingøredobbene klirret mens hjernen min ropte ’Tom! Tom! Tom!’ For Tom var amerikansk marinejeger og vi hadde en affære uten at noen av vennene våre visste at vi kjente hverandre en gang. Det var det året jeg bodde midt i Europa for første gang. Tom som gråt da jeg flytta igjen. Tom som døde i tjeneste et par år etterpå.

Jeg fant meg selv hylende som en fjortis da de spilte ’The Look’ med Roxette. Den sangen er Stig fra nabobyen. Stig som gikk i andre gym da jeg gikk i åttende, Stig som fortalte venninna mi at han ville ’satse på skolen og idretten’ da hun spurte om han var interessert i meg, Stig som kapitulerte og ringte meg og ba meg komme tilbake til stedet hans så han fikk danse med meg igjen. Stig som sa at han ikke klarte konsentrere seg om skolen og idretten fordi han tenkte på meg. Stig som ba meg være kjæresten hans – og som jeg avviste blankt fordi jeg ikke lengre var interessert. Den gangen var jakta bedre enn å sitte med fangsten i hånda.

Jeg og venninne R falt fredag i staver over Manic Monday med Bangles. Jeg var på ferie hos farmor, alene på ferie for første gang, og dødsens alvorlig forelska i Arild, kompisen til fetteren min. Jeg var 13, han var 16. Jeg husker enda den morgenen jeg våkna i femtida av et rabalder og gikk ned i kjøkkenet. Det viste seg at han og fetter P hadde vært ute på impulsfisketur på Saltenfjorden og hadde fått mer fisk enn de klarte å bære. To runder måtte til før all fisken var i hus. Farmor stod opp, vekket av støyen, og i stedet for å klandre ungdommen bløgga og fileterte hun fisken med vant hånd mens potetene kokte, agurken ble skivet og bordet dekket med rømme og smør og flatbrød. Så satt vi der, vi tre ungdommene, og spiste fersk sei med tilbehør i halvsjutida en julimorgen, mens farmor gikk i skytteltrafikk til fryseren med det som var til overs. Sola lekte med Steigtind. Og mens alt dette foregikk slo farmor på radioen. Den første sangen som kom ut gjennom den gamle Radionette’n var Manic Monday. Og da jeg sang med av hjertens lyst titta Arild på meg og sa: ’du ligner litt på Susanna Hoffs, egentlig!’ How could I not love him? Selvfølgelig skjønte han hvordan jeg hadde det. All ære til ham for å oppføre seg som om han ikke visste det, og for å flørte med meg akkurat nok til at jeg svevde, men uten å utnytte det på noe vis.

Den kollektive ekstasen kom over dansegulvet da fingrene til Pål – eller Paul, som han kalte (kaller?) seg – hakket det elektroniske kjennetegnet gjennom høyttalerne. A-ha og ’Take on me’ er en sikker vinner og jeg var ikke gamle jenta da de slo gjennom for første gang. Jeg husker andektigheten da jeg fikk bruke bursdagspengene mine til å kjøpe kassetten med a-ha og lyttet til den så mye at den var utslitt etter snaue to måneder. Jeg gråt da bandet i kassetten plutselig lå i en krøll da jeg skulle bytte side. Heldigvis var pappa en forståelsesfull mann og fiksa meg ny kassett – uten at mamma visste det. Rommet mitt var plastret med plakater fra Topp og Bravo. Drama, Shatoo, Glenn Medeiros, Tom Cruise-bilder fra Cocktail-filmen, Paul Young, Duran Duran og Alphaville som gledet mitt spede pikehjerte. Og min piece de resistance var at jeg hadde a-ha på skapveggen som vendte mot senga mi, samt en plakat av Morten Harket alene (med lærreimer rundt håndleddet, flerra jeans og skinnjakke) i taket over senga mi, sånn at han var det første jeg så da jeg våkna om morgenen.

Helten på den tida var Runar i parallellklassen. Runar som var mørk og ligna litt på Morten Harket, Runar som var så sjenert at han ikke turte danse på ungdomsklubben i helgene, Runar som spilte forsvar i stedet for spiss på guttelaget og etterhvert juniorlaget. Jeg skjønte allerede da at det var noe bra med en mann som tok ansvar og spilte forsvar i stedet for å spille spiss og få all oppmerksomheten, på samme måte som jeg hadde en fase der jeg foretrakk bass-spilleren i bandet selv om det var vokalisten (og/eller gitaristen) som fikk størstedelen av oppmerksomheta. Det er noe med å ha trygghet til å ta en støtterolle uten å få alt rampelyset som appellerte til meg, da som nå.

Suicide blonde er Magnus. Magnus som jeg møtte på verdens til da tøffeste fest hos Theresa, Magnus som var den første blonde fyren jeg var tiltrukket av, som gjerne ville gå tur i fjæra med meg midt på natta, mens sola hang i nord og tjelden hylte rundt oss. Magnus som kyssa meg og sa at jeg var deilig, men siden jeg ikke var lovlig ville han beherske seg og derfor nøye seg med kyss. Og klinings. Magnus som jeg den dag i dag angrer litt på at jeg ikke satte mer inn på å overtale. Som ikke ante at 'omtanken' kom for sent. Som jeg to uker senere så kyssende på Bente og gråt over i tre timer. Minst.

Jeg kunne fortsatt, men jeg kan ikke nevne alle sangene som ble spilt, og alle guttene de minner meg om. Proust har sine Madeleinekaker, jeg har min musikk. Livet mitt er nedtegnet i de utallige dagbøkene som ligger tett i tett fordelt i to pappesker et sted i en kjeller i Nord-Norge. Men jeg trenger ikke dagbøkene. For å huske fortida, huske oppveksten, huske guttene underveis – da holder det fint om du spiller litt musikk.

Det var bare en ting. Forholdet som skulle ende i bryllup ble avsluttet.

Plutselig en dag skulle de ikke gifte seg lenger. Jeg skal ikke gå inn på detaljer og hjerte og smerte, men bryllupet er avlyst, lokalet avbestilt, kjolen hengt bort og i det hele tatt. Plutselig har kalenderen en stor, hvit flekk. Og jeg tenker: Hva gjør jeg nå?

Jeg kan dra til kompisen i Afrika. Jeg kan dra til vennene på New Zealand. Jeg kan beholde billetten til USA. Jeg kan dra til et sted jeg aldri har vært før. Jeg kan dra til et sted hvor jeg har vært før. Jeg kan dra hjem. Interrail? Jeg kan dra til et sted hvor jeg har venner jeg aldri har besøkt på ’hjemmebane’. Jeg kan dra til et sted hvor jeg ikke kjenner noen.

Jeg sitter med kart foran meg og vurderer. Verden ligger for mine føtter. Og snart skal jeg velge.

Jeg: Blablablablah.
Mamma: Vet du, nå som pappa har kommet seg ut av det vervet har jeg sagt at det er på tide han kommer inn i meg.
Jeg: ???
Hun: Jah! Det begynner å bli ei stund siden.
Jeg: Men det trenger ikke jeg å vite! Du trenger ikke dele sånn informasjon med meg!
Hun: [Meeeget skadefro] Hihihi, jeg visste du ville si det.

...

[Ord blir overflødige. Nevnte jeg at hun er kirkelig ansatt?]

Uansett: nå er verden annerledes enn på 1990-tallet og bryllupet sto i det landet de flyktet til. Jeg fløy dit for å være med og så frem til en ny opplevelse. Og det ble det, men ikke helt slik jeg hadde tenkt.

Jeg hadde tenkt på at det sikkert var andre tradisjoner og måter å gjøre ting på der nede, men hadde ikke forestilt meg min egen reaksjon på disse opplevelsene. Så derfor kan min opplevelse rent emosjonelt beskrives sånn:

Det er noe av det minst romantiske jeg har vært med på. Bruden og brudgommen vandret blant gjestene og småsnakket med alle utenfor lokalet før selve seremonien fant sted. Brudens ankomst var overhodet ikke noe magi. Da de gikk inn i lokalet, fulgte folk etterhvert etter. Lokalet var stort; gjestene var rundt 200 i tallet. Men ikke alle gadd gå inn i rommet hvor seremonien fant sted; mange stod utenfor og snakket med hverandre, røyka og gjorde hva-vet-jeg. Blant de som gikk inn i lokalet var det langt fra alle som fikk med seg seremonien. I et stor, kvadratisk lokale var stedet for seremonien lagt til fremst i det ene hjørnet, uten mikrofoner og med søyler som sperret utsikten for mange. Men for flere gjester var det helt greit – de var uansett mer opptatte av å snakke med hverandre, hvile slitne bein som holdt til i høye hæler – og utveksle sigarer, de godt voksne mennene i dress med sine esker på innerlomma. Det var kanskje to meters avstand mellom seremonimesteren og brudeparet. Rundt dem sto kanskje 20 fotografer som helst ville nærmest mulig, hvilket innebar at jeg observerte ca tre fotografer mellom seremonimesteren og dagens hovedpar. Ingen tale, ingen innledning, bare ’tar du...’, ’ja’, ’tar du...’, ’ja’, ringer schwippschwapp på fingrene og null kyss til slutt. Deretter ble man stående litt; noen hilste på paret og andre gjorde ikke det. Og så dro man til restauranten hvor festen skulle være.

Lokalet var upåklagelig. Men av de 200 gjestene det var bordplass til (og hver eneste stol var opptatt!) var det kanskje 20-30 som med litt godvilje kunne se paret. Det var ingen taler. Ingen sanger. Ingen toastmaster. Ingen koordinering. Konstant bakgrunnsmusikk fra et lokalt band. Det stod forrett på bordet da vi kom inn. Deretter var det hovedrett 1 og 2 og så dessert. Drikke var gratis, uansett slag, og noen steder delte fire personer en karaffel mens andre steder hadde fire personer en karaffel hver. Det ga utslag. Innimellom rettene forlot folk plassene sine, gikk og danset litt, og så tilbake på plass for å spise mer. Hvor brudeparet var og hva de gjorde var det få som fulgte med på. Mens de fleste (?) spiste hovedrett 2 danset brudeparet. I nøyaktig fem sekunder før hver av dem ble kapret av noen andre og forsøket på magi var over. Og så var det bare spising og drikking og spising og drikking og så var festen slutt. Just like that; som når utestedene slår på lysene klokka fem på tre en lørdagskveld og nærmest kaster ut folk.

Og gjestene. Det var som sagt ca 200 av dem, av oss. Det var noen som hadde kledd seg i finstasen og gjort seg flid på den måten jeg er vant til det. Det var også noen som kom i jeans, skjorte og/eller joggesko. En kom f.eks. i DocMartens, wrangler-jeans og tømmerhuggerrutete skjorte. Han var brudgommens bror.

...[Jeg orker ikke fortsette, ei heller si noe om musikken. Det var i samme stil; du/dere skjønner tegninga.]

Og jeg tenkte på et tidspunkt: ”Dette er det minst romantiske jeg har vært borti, hva er vitsen?”

MEN, og her kommer men’et: jeg skjønte også der og da at dette var et resultat av kulturkræsj. Denne gangen ikke var jeg som var den ’sterke’ part; den kloke som tilpasser seg og forstår og er raus med omgivelsene. Tvert imot, jeg var den som var trangsynt (hvorfor gjør de det ikke som hos oss?), som var kulturimperialistisk (vår måte å organisere bryllup på er bedre fordi...) og sutrete (hvorfor gjør de ikke mer for å inkludere og forklare oss som kommer fra utlandet?) og i det hele tatt. Selv om jeg begrensa sutringa til høyst intern mental aktivitet fikk den prege min opplevelse av dagen i uforholdsmessig høy grad.

Sannheten er at dette etter deres målestokk var et særdeles vellykket bryllup! Det var massevis av gjester, seremonien gikk slik den var ment å skulle gå (= de ble gift), musikken spilte hele natta, gjestene var varierte; de dessuten åt og drakk og koste seg, brudeparet var omsvermet og i det hele tatt. Etter alle deres kriterier var det et veldig vellykket bryllup, og paradoksalt nok ’bidro’ jeg på indirekte vis til det fordi jeg var en av de mange som hadde reist langt og bidro til mangfold i selskapet (og derigjennom viste at jeg var veldig glad i og har høy respekt for paret). Dessuten hadde jeg ’blodfersk’ kjole fra et geografisk nabolag hvor moteagendaen ofte gir gjenklang verden over, så jeg ga indirekte status til paret. Sa noen til meg.

En annen sannhet som jeg kvier meg for å innrømme er at min negative opplevelse var min egen feil. I stedet for å spørre på forhånd hvordan ting ville være tok jeg det for gitt at jeg uten forberedelser ville takle hva som helst med min laidbacke kule stil (sic!), i stedet for å ta ting med velvilje og positiv innstilling var jeg inni hodet mitt (for)dømmende og firkantet, i stedet for å ta meg selv i nakken fant jeg noe galt med alt og alle andre. Det var simpelthen hos meg det sviktet.

I rettferdighetens navn skal det sies at jeg etter regler for alminnelig folkeskikk oppførte meg upåklagelig. Jeg konverserte mine bordfeller, jeg viste at jeg satte pris på mat og drikke, jeg hilste på og komplimenterte paret, jeg innledet samtaler med folk jeg ikke kjente og – ikke minst – jeg flørtet ellevilt med han i den svarte skjorta som sendte hormonene mine på rundtur en stakket stund. Så jeg skjemte meg ikke ut.

Men i ettertid gremmes jeg. Jeg gremmes over min tilkortkommethet, over min firkantethet, over at jeg som burde visst (og taklet!) så mye bedre enn jeg tilsynelatende gjorde ikke hoppet ned av min høye hest og stakk fingeren i jorda og bare ga blaffen i fordommene mine og bare kastet meg inn i det hele av et fullstendig hjerte. I stedet var jeg halvhjertet og avgrenset, dum og bedrevitende.

Noen lærer bare gjennom dyrekjøpte erfaringer. Jeg er en av dem. Nå har jeg møtt meg selv i døra. Det hadde jeg utvilsomt godt av.

Jeg har aldri kjent angsten i magen hver gang man i ettertid møter noen fra samme region, angsten for at den andre kan være en av ’dem’. For meg er det utenkelig at et nytt bekjentskap ikke kan spørres om hvor vedkommende kommer fra og hva han eller hun har gjort tidligere i livet. Aldri tenkt over at svarene kan ramme meg like mye som personen selv. Aldri tenkt over at et tilsynelatende uskyldig spørsmål kan føre til våkenetter og mareritt – fordi minnene ikke går ut på dato men er like virkelige i dag som den gang da.

Noen ganger er det å kjenne folk her som å trå i et minefelt. Man må være forsiktig med hva man sier når man blir engasjert fordi et galt valg av ord, en mening som ikke blir forstått kan såre andre. Småprat er ikke bare småprat men en verden full av potensielle fallgruver. Og noen ganger trår jeg feil. Da finnes det heldigvis tilgivelse.

Og det er en av de tingene som forundrer meg. De har levd med bomber, vold, flukt og drap. De har drept og sett drap, rømt og blitt jaget, lidd og bitt tennene sammen for å kunne gå videre. De har fått inntrykk så sterke at selv ikke en livstid eller et verdenshav i avstand kan viske dem ut. Men de er ikke avstumpet. De er ikke emosjonelt flate, ikke apatiske, ikke utilgjengelige på noe vis. Tvert imot.

Og når jeg som kommer fra ei beskytta lita boble oppunder nordpolen sier et ord forkjært eller har en mening som avslører min uvitenhet og sårer dem dypt – da er det de som er rause. Som tilgir, som forklarer, som viser tålmodighet og tar seg sammen. Som sørger for at vi er venner selv etter et feiltråkk.

Det slutter aldri å forundre meg.

Jeg skal i tre bryllup i år. Minst. (Jeg har ca fem andre vennepar som også skal gifte seg, men av ulike grunner vil jeg neppe delta i disse fem.) Og nå er det ikke lenge før det begynner å haste med kjoler. Jeg har ett kjolestoff jeg har fått i gave fra et familiemedlem som tok Sitt Livs Reise til et Utland langt borte, et annet jeg har kjøpt selv – det var kjærlighet ved første blikk der det var drapert rundt ei utstillingsdukke i en stoffbutikk i en hovedstad på Balkan et sted. Og jeg er heldig å kjenne ei fantastisk dame som kan og vil og skal sy kjole til meg av stoffene mine. Og i to av bryllupene kan jeg i teorien ha samme kjole fordi det ikke er et eneste menneske (annet enn jeg, så klart) som skal i begge. Så langt er alt greit.

Problemet er det bryllupet som kommer snart; det som kommer før påske en gang. Jeg hadde opprinnelig belaget meg på å ha et par kjoler klare til sommerens bravader, men tror du ikke venninne D klarte å legge bryllupet sitt til før påske en gang? Det ødela jo alle mine planer om å skinne i all min prakt og være second only to the bride. 

Så nå kan jeg ikke lenger stole på egen vurdering av v-neck, båtkutt, bue eller tversoverkutt, lissestropper eller stoffstropper, kort skjørt, langt skjørt, ettersittende eller romantisk flagrende, splitt eller helt, rett eller skrått, med eller uten ymse detaljer. Og hva med tilbehøret? Det er ikke lenger mine tegninger og skisser som ligger til grunn for valgfriheten min; jeg bestemmer ikke lenger selv hvordan Den Perfekt Kjolen for før-påske-bryllupet skal se ut.

Sagt med andre ord: jeg må sannsynligvis kjøpe noe. Og hva enn alle stereotypier om shoppeglade damer er verdt: jeg er IKKE spesielt glad i å shoppe når det er noe jeg må ha, og kjoler er nesten vanskeligere enn alt annet fordi det er uendelig viktig i en bryllupssetting, samtidig som motebølger gjør utvalget ganske begrenset – selv om butikkene har ulike navn er det gjerne samme snitt og detaljer, mer eller mindre, i utvalget det har. Dessuten vil jeg ikke bruke masse penger på noe som flyselskap kan tenkes å rote bort. (Strengt tatt burde jeg kanskje ha et reserveantrekk i håndbagasjen, men det får da være grenser.) 

Og så er det sko. Veske. Hatt? Smykker! Det eneste enkle er i grunnen sminken; der er jeg veldig minimalistisk og har full kontroll på det lille jeg trenger. Bordkavaleren har brudens svigerbror lovet å sørge for, og med tanke på hans evner på det området er jeg overhodet ikke bekymret – ikke for annet enn hjertefreden:-)

Men tilbake til kjoleproblemet igjen. Jeg føler meg litt rådløs for øyeblikket. Hva gjør jeg?

Inni denne kirka skal jeg gifte meg. Det er opptil flere ting som kan gjøre dette til en potensiell jinx av mitt fremtidige bryllup – for eksempel det faktum at jeg pr i dag ikke har mann. Jeg har sogar bannet innenfor veggene (!!!) i denne kirka. Kanskje Skjebnen ikke lar det skje siden jeg så eplekjekt går ut og annonserer det lang tid på forhånd? Jeg har vært brudepike der noen ganger; three times the bridesmaid and never the bride. Hører du, Skjebne?! Dette er en multi-jinx!

Hva har du tenkt å stille opp med?

I januar 2008 kom jeg tilbake til Oppholdslandet etter hå ha vært Tante Reisende Mac. I Oppholdslandet tok jeg igjen opp mine gamle aktiviteter, luket ut noen og la til andre. Venneflokken var stort sett den samme store, varierte som byr på utfordringer, nyheter, eventyr og åpne hjerter. Våren kom relativt tidlig i forhold til før, og jeg koste meg max i både minus- og plussgrader.

Utover våren begynte ting å utvikle seg mellom meg og F, en kjenning fra før. Vi har vært venner i flere år, men etter at jeg kom tilbake etter å ha vært borte en stund var ting annerledes. Stadig oftere var det bare vi som gikk på kino, stadig oftere kjørte han meg hjem, stadig oftere...i det hele tatt. Det var stadig oftere noe, og jeg likte det. Utpå senvåren, mens pollen og hormoner svevde i lufta, ble vi offisielt et par. Blodets hvisken, benpibernes bøn, ja hele det ubevisste sjelsliv [sitat: Hamsun] fortalte meg at dette var mannen i mitt liv og jeg begynte å drømme at jeg hadde barn, nærmere bestemt en vakker liten treårig gutt som var veldig spent på hva som snart skulle komme ut av magen til mamma.

Av andre begivenheter dette året bør jeg kanskje fortelle om det uventa utfallet av valget i USA. Da Brakkefyren slo den nye Jerndama i starten og hun slo ham senere der det telte mer [nei, jeg tenker ikke på spanking!], var Verden og Junaiten en stund redde for at demokratisk splittelse skulle styrke Rumpeblikkanerne. Men Jerndama og Brakkefyren slo seg sammen, girl on top, og dermed sikret de et valgskred av dimensjoner. De innledende rundene av valgkampen i forbindelse med Stortingsvalget i 2009 satte sitt preg på Gamlelandet, og Mørke Mannen hadde store problemer med å forklare hvordan en flertallsregjering ikke hadde klart å få gjennomslag for politikken sin i Stortinget. Øvrige saker? Sykehus, gamle, skoler, oljepenger, bore-eller-ikke-kanskje-bare-seismikk, innvandring (guess who talks now?) og sånt. Alt ved det gamle. Vi har det kanskje for godt?

I bloggebyen ble det bryllup, forelskelser og intriger – akkurat som før. Siden jeg ikke kjenner alle og ikke har lyst til å starte det nye året med å tråkke på vonde tær hos folk som allerede lider av fremskreden hangover har jeg ikke tenkt å gå i detaljer. Men jeg tror det er litt av hvert å se frem til. Sikkert er det i alle fall at mot tampen av året vil Sjefsreality’en avgjøre hva som er moderne blogging i 2009 ettersom det var mest pop i 2008. Det medfører også en valgkamp som er langt mer underholdende enn den andre, for det meste.

Og snipp snapp snute var kavalkaden ute – bare 365 dager til neste gang!

For eksempel når pappa blir raskere sliten i armene når han bærer ved på hytta. Børa er ikke like stor som før, og han gjør flere turer for å hente samme mengde ved. Når pappa får en kompis til å hjelpe seg å ta båten på land for vinteren, mens han tidligere fiksa det selv. ”Det er jo koselig med selskap” sier han. Og det er sant. Men det er ikke bare derfor T er med... Skrittene er like lange som før, og lårene like sterke. Men det er enklere å sette seg i bilen. Issen har lenge vært blank. Men nå er den omgitt av sølv.

Mamma vil gjerne like mye som før, men kroppen henger ikke helt med. Du vet at når hun er irritabel er hun egentlig bare fysisk sliten. Eller når mamma har begynt å ta forbehold om helse hver gang hun snakker om hva hun har lyst til å gjøre. ”Ja, jeg skal gjerne ta deg med dit [f.eks. opp på nærmeste fjelltopp eller til et bra fiskevann som ligger litt utilgjengelig til], hvis bare helsa holder.” For en dame som et helt liv har satt sin ære i å ha solid helse og klare alt hun setter seg fore er det en seriøs reduksjon i ambisjonsnivå – og et signal om at hun har blitt tvunget [av kroppen] til å forholde seg til at hun ikke lenger er i 30-årene. Før farget hun håret i ny og ne fordi det var ujevnt farget. Hvis hun lar det være nå, er alt hvitt.

Jeg er veldig glad i mammaen og pappaen min, som du skjønner. Jeg vil gjerne ha dem her så lenge som mulig. De har barnebarn de forguder, men blir slitne om de må passe dem mer enn noen timer. Pappa er ikke lenger uforbeholden sikker på om helsa er god, ettersom flere av søskenene hans har fått store problemer med hjertene og til dels lungene sine. Nå har han selv bestilt time for kontroll. ’for å være sikker’ som han sier.

Og inni mitt hode vet jeg at hjertefeilen broren har er arvelig og trigges bl.a. av høy alder og aktivitet. Jeg vet at søstra er i ferd med å bli dement før hun har fylt 60. Og de har begge samme gener som pappa. Jeg vet at mammas søster trenger å operere hofta. Lillesøstra. Jeg vet at mamma kjenner tegn til gikt og må være mer forsiktig med endel ting enn før. Jeg vet at mamma og pappa, som alltid var utforskende og eventyrlystne, i dag er heimkjære og trives best i vante omgivelser. Jeg vet at de, som gjerne rangla og tok ting på sparket, nå foretrekker sine faste rutiner og å stå opp tidlig, i alle fall på ukedagene.

Det er greit at årene går. Det er greit at folk blir litt eldre. Det er greit at kroppen har naturlige prosesser i gang. Men kjære Gud, det er nok nå. Ikke mer aldring på ei stund. Ikke min mamma. Eller min pappa. Det holder nå. De skal jo være her i mange år til, ikke sant? Så gi oss en pause. Vær så snill?

Men jeg har gjort en observasjon som jeg tror er psykologisk holdbar: forholdet til en far har mye å si for hvordan jenter får det i livet sitt.

De av mine venninner som har god selvtillit uten å være arrogante, som har et sunt kroppsbilde uten nødvendigvis å passe til ’standardstørrelsen’, som er i stand til å ha – og har – gode forhold til guttevenner og ikke må være kjæreste med alle de møter og liker av det motsatte kjønn, som har lyst til å gjøre noe spesielt i livet og mot til å gå i gang med studier eller andre forberedelser som leder dem dit; de jentene har gode forhold til sin far. De stoler på ham selv om de ikke alltid syns han er kul, de får bekreftelse selv om de ikke har sansen for hans smak på ymse områder (som f.eks.klær), og de lytter til hva han sier selv om han ikke nødvendigvis er høyt utdannet og vet alt i hele verden. Og han er tilstedeværende selv om han ikke nødvendigvis bor sammen med Datteren. Bare i kraft av å være en trygg mann tilstende i mine venninners liv har flere gode fedre gjort verden til et bedre sted å være fordi disse fantastiske damene er en ressurs for seg selv og andre – inkludert meg.

De av mine venninner som har trøblete eller manglende forhold til sin far kan også være sunne, kloke, morsomme og gode mennesker.

Men når jeg møter jenter eller damer som ikke har guttevenner men et lass av eks’er, som tydelig føler at de må bevise noe hele tida selv om ingen ber om det, som har en serie forhold som er like og ikke bra for henne på ulike vis, som drømmer om en utdannelse eller reise men ikke legger to pinner i kryss for å få det til, som tror de må være partyjenter for å bli likt av gutter (og at den eneste sorten gutter som det er verdt å undersøke er Partykongen In Person), eller som mentalt har avskrevet alle tanker på å finne seg en noenlunde permanent mann fordi hun ikke tror det vil være mulig at det kommer noe bra ut av det, eller jenter som ikke kan snakke om sex uten en blanding av skam og trass ... DA antar jeg som regel at hun har et trøblete forhold til faren sin, hvis hun i det hele tatt har noe forhold til ham. Og det stemmer forbløffende ofte.

Jeg sier ikke at ikke mor spiller noen rolle. Jeg sier ikke at andre gode manns-figurer kan bety mye. Jeg sier ikke at jenter som vokser opp uten en farsfigur er dømt til fordervelse senere i livet. Jeg sier ikke at dette er slik det er i alle tilfeller. Men det er en observasjon jeg har gjort og jeg tror den holder stikk: Hvis man er jente og har et godt forhold til sin far stiller man sterkere når man skal forme sitt eget liv og ta ansvar for sin egen og gjerne andres lykke i størst mulig grad.

Og derfor er dette en hyllest til alle de vanlige menn og gutter som er eller har lyst til å bli fedre. Som bekymrer seg for om de noensinne skal møte den rette og få barn med henne, eller som kanskje bekymrer seg fordi de har blitt far selv om Mor ikke var den rette for dem. Til alle de gutter og menn som gjør så godt de kan, har beina på jorda og vet at det er uunngåelig å gjøre feil underveis og derfor har lært seg å ordne opp rot i eget reir. Til alle dem som ikke alltid takler forholdet til Dama like bra, samme hvilken natur det har, men som syns Datra Si er det mest fantastiske vesenet i verden og lar det få konsekvenser for prioriteringer, valg og eget liv på ymse vis. Som har tanker om disiplin og konsekvens og samtidig gir etter for impulser og lager unntak noen ganger. Som har et ideal men ikke er redde for å si at det er et stykke frem dit. Til alle dere vil jeg si: Du aner ikke hvor store konsekvenser dette egentlig har, og hvor store ringvirkninger akkurat du får for både din egen unge og andre sine i lang tid fremover. Du har ingen ide, men du gjør en fantastisk jobb og jeg bøyer meg i støvet for deg. [Når jeg bøyer meg opp fra støvet kan jeg gjerne kysse dine tær og ta med en øl til deg eller noe. Men ikke forvent at Modus Oppvartningus skal være langvarig:-) ]

Det spiller ingen rolle at han i egenskap av å være mann bare kan gjøre en ting av gangen, så lenge den ene tingen oftest er å elske deg over alt i verden. Det betyr ikke så mye om han har hatt en eller flere koner eller samboere, så lenge du er konstant tilstede i livet hans og prioriteres over de fleste. Det betyr ikke noe hvorvidt han er teknisk eller ei så lenge han kan lytte nok til at et brukket hjerte kan komme seg litt. Statusen på jobben hans betyr ikke mer enn spørsmålet om han har anledning til å snakke med deg 9 av 10 ganger når du ringer. Det er ikke så farlig hvorvidt han liker eventyrreiser eller charterturer så lenge han alltid tilbyr et hjem å komme tilbake til. Det er fint hvis han kan lage mat, men kokkelering er en underordnet egenskap så lenge han har sine metoder for å gi deg mental og fysisk føde. Og det er ikke så farlig om han gjør feil i fedregjerningen i ny eller ne så lenge han også lærer deg å be om unnskylding og å bli venner igjen etterpå de gangene det trengs.

Det er ikke alltid at det å prøve er godt nok; det er ikke alltid prestasjonen er underordnet så lenge intensjonen er god. Men alt i alt er det kanskje det som kjennetegner de gode fedrene: de prøver. På mye. Og lykkes i mer enn de er klar over mange ganger. Vi, døtre av slike menn, er levende beviser på det.

Dette var himmelen i dag morges. Den kom ei lita stund etter at jeg tok med meg fireåringen opp i stua for å se julebarneprogrammene, og etter at vi først hadde ligget i min midlertidige seng og diskutert dette og hint som er viktig for en fireåring i disse dager. I de soverommene jeg har hatt de siste månedene har jeg ikke hatt vindu ut mot himmelen, knapt nok vindu i det hele tatt når jeg tenker meg om. Derfor var dette en genial julemorgen.

Heldige meg regner med flere dager som denne i nærmeste fremtid!

[Og til alle nye bekjentskaper og andre gjester her inne: takk for alt som har vært i min lille tid her i 2007! God jul til deg og dine og de du vil skal ha det bra. Jeg håper det nye året gir deg det du ønsker som også er bra for deg og livet ditt:-D ]