-Hei Vaskemaskin.
-Hei Detektiv Sonja
-Jeg står fast.  Jeg skjønner ingenting, og jeg ber så ydmykt om hjelp.
-Forsvinningene.
-Forsvinningene, ja.
-Hvor mange er det snakk om til nå?
-La meg se.

Detektiv Sonja plukket opp en liten rund, oransje pappeske, og tok av lokket.  Etter litt sortering så hun opp, med et trist blikk.

-Ti ved forrige sortering.  Og det er en stund siden nå, så det er sikkert blitt flere.  Det er en eller to på kontoret mitt også.
-Og du mener i fullt alvor at du ikke vet hva som har skjedd?
-Ja...nei...eller...hvordan svarer man egentlig på et sånt spørsmål? Jeg aner ikke.
-Det er du!
-Hæ?
-Det er du.  Forsvinningene er din feil.
-Å nei, ikke si at dette er enda en sånn krim hvor det er hovedpersonen som står bak, men ikke vet det fordi hun har splittet personlighet?  Jeg mener det var kult første gangen jeg så det i den Antonio Banderas-filmen på midten av 90-tallet, men det er blitt gjort så mange ganger nå, konseptet er fullstendig oppbrukt.
-Ikke splittet personlighet.  Bare surrehue.
-Hva da, surrehue?
-Du er en rotekopp, og dessuten er du lat.  Du vet foreksempel at du hadde paret med trommene i bilen, før det plutselig bare var en av dem.  Har du gittet å rydde bilen din, støvsugd den, lett gjennom den, så er det ikke umulig at du hadde funnet den.  Men hva gjør du? Ingenting!  Bortsett fra å gå rundt å beskylde Oppvaskmaskin!  Hvordan  i alle dager så du for deg at det skulle ha skjedd?
-Jeg vet ikke.  Jeg bare tenkte...
-Du tenkte ikke.  Du bare lette etter noen andre å klandre.
-Jeg gjorde vel det.  Hva gjør jeg nå?
-Det vet vel ikke jeg.  Let!  Rydd!  Send en ettersøktmelding ut på internettet!  Eller lær deg å leve uten.  Du har mange nok andre.
-Du har nok rett.   Jeg vet hva jeg har å gjøre.

SAVNET
Savner min partner.  Helt lik meg selv.
10 stk øredobber er nå alene, etter at partner forsvant sporløst på forskjellige tidspunkt.
Vennligst ta kontakt om du har sett noen som ligner.
FINNERLØNN!

SLUTTEN

Da jeg for noen år siden ble kjent med Esquil var en av de aller første tingene vi snakket om kunstig intelligens.  Jeg med et i overkant optimistisk syn på alt jeg ikke vet noe særlig om, fikk en del illusjoner knust av en Esquil som virkelig hadde peiling på slikt. Det var likevel én ting som han kunne fortelle, som virkelig gledet meg i så stor grad at det tok vekk den siste skuffelsen over fraværet av rullende fortau, som alle vi som var barn på 80-tallet var sikre på at skulle eksistere allerede i år 2000 (når jeg tenker meg om er en liten kim av skuffelse der fortsatt; jeg har ikke hørt snakk om rullende fortau siden jeg sluttet på barneskolen.  Er det noen som vet hva som skjer der?  Har de gitt opp hele prosjekter?  Tenkt "vi har dem på flyplasser det for holde"?  Jeg vet ikke helt om jeg er enig).  Esquil fortalte meg nemlig at det fantes intelligente støvsugere som kan støvsuge helt av seg selv, og at om ikke alt for mange år, så ville folk som meg kunne kjøpe dem og ha dem i hjemmet sitt.

Lenge var det tanken på en slik en som holdt motet mitt oppe, og som fikk meg gjennom min semiårlige husvask, og så - tror dere ikke - jeg glemte hele greia.  Helt til jeg for noen uker siden kom over denne posten hos turkis, og jammen meg ikke, nå er de her.  Dessverre har jeg vært fryktelig blakk den siste måneden, så jeg måtte vente på lønn.  Nå har jeg endelig fått det, og jeg har vært ute og kjøpt meg .... en robotstøvsuger.  Jeg vet ikke helt hva som gleder meg mer; at jeg eier en robot eller at jeg aldri trenger å støvsuge igjen.

Inne hos turkis mente jeg at denne burde kunne funke som et slags kjæledyr også, men ved nærmere ettertanke, tror jeg at jeg kan ta det hele et hakk videre; jeg skal lære ham å snakke (for det er en han.  Jeg har ikke helt bestemt meg for navn, foreløpig ligger Alan Davies høyt på lista), og så blir det akkurat som å ha en venn boende hos seg.  Og så kan vi vaske leiligheten sammen - han kan støvsuge, og jeg kan rydde, mens vi prater, forteller vitser, og kanskje synger litt.  Esquil påstod riktig nok at det å være roboter å snakke var omtrent det vanskeligste i hele verden, men jeg er overbevist om at de bare ikke har prøvd hardt nok (et i overkant optimistisk syn på alt jeg ikke vet noe særlig om, husker dere).

... jeg skrev nemlig dette i går, full av forventning til støvsugeren jeg visste jeg skulle kjøpe meg i dag, men da jeg kom til butikken var de utsolgt.  Jeg har betalt for den da, men jeg får ikke vidunderet i hus før uti neste uke)

Vi oppsummerer

1 par votter
merkelapper
lilla eyeliner
ylang ylang-olje, vareprøve
negleklipper
happybunny stickers
5 pence
teskje

(og en hel masse støv og smuler)

Det er ikke som om jeg har så sinnssykt mye jeg skulle ha gjort i helga.  Husarbeid, ja, men det er jo ikke noe moro, og hva gjør det at leiligheten min drukner i søppel, når jeg har redde hemmeligheten om den Hellige Gral?  Det setter ting i perspektiv gjør det ikke? 

Jeg kjøpte meg også et nytt spill på lørdag.  Det har jeg ikke pakket ut enda.  Jeg er litt usikker på om jeg skal begynne på det i dag, vente til neste helg, eller bare grave ned hele spillet, og plombere dansematta mi fast i konsollen, slik at Playstationen min kun kan brukes i treningsøyemed fra nå av.

(og ja, jeg vet The Lost Weekend handler om drikking og ikke Playstationspill, men den kunne fort gjort det, om den ikke ble laget på 50-tallet)

• Jeg har trimsykkel på boden (den ble riktignok flittig brukt i sin tid; men likefullt den bor på boden nå)
• Studietiden var den beste tiden i livet mitt
• Jeg kjenner meg bare SÅ igjen i Bridget Jones
• pledd, te-kopp(/dreamisbøtte) og grinefilm(Buffy).  Minst en gang i uka.
• Shopping gjør meg så utrolig lykkelig
• Jeg har flere par sko som er vanvittig fine, men som er helt umulige å gå i.
• Skapet fullt av klær, men ingenting å ha på meg når jeg skal på fest.
• Når jeg vasker, koster jeg støvet under gulvteppe, bortsett fra at jeg ikke har gulvteppe, og bruker stuebordet.  (og når gjestene kommer og dytter ut stuebordet 1/2 meter for å få plass til beina sine, blir det flaut)
• Jeg jobber heller overtid enn å si "nei, jeg har ikke tid" når noen ber meg om noe på jobben.

  Og til sist men ikke minst: når jeg har fakket helten, istedenfor å drepe ham, så binder jeg ham fast til en stol, forteller ham hele den skumle planen min, og forlater rommet for å la ham bli drept av en ikke helt ferdiguttestet torturinnretning, som han klarer å unnslippe i siste sekund.  Hver enda gang.

(Jeg har trodd at jeg har hatt sånn hvit støy-opplevelser, da jeg har hørt lave stemmer fra pc'n min når jeg ikke har hatt musikk på. Det har vært litt skummelt. Det har ikke noe med prioriteringer å gjøre, men jeg tenkte det var verdt å nevne for å få posten lengre, og fordi jeg akkurat skjønte at det av en eller annen grunn lyden fra tv'n som kommer gjennom (jeg har pc'n koblet til tv'n, og bruker den som skjerm))

Sterkere tilbake en annen dag. Sofa nå.

Oppskriften jeg lagde var som følger:

1 stk fasan
2 ss kryddersmør (hvis du ikke har kryddersmør kan du lage det selv ved å smelte vanlig smør og så krydre det litt)
3 små poteter (man kan sikkert bruke flere, men dette var så mange jeg gadd skrelle)
2 gulrøtter
1 løk
2 fedd hvitløk
1 stor sjampinjong
30 gram pepperoni (jeg ser for meg at bacon vel egentlig passer bedre her, men det var nå en gang pepperoni jeg hadde)
2 brødskiver
1 dl matfløte
2 ss madeira
salt og pepper

Dette bildet får meg til å føle meg som en deltager i Kokkekamp.

(Jeg vurderte i fullt alvor å isteden for å vaske kjøkkenet før skrev denne posten, heller fotoshoppe bildene rene. Men så slo det meg at jeg kan jo ikke fotoshop. Kanskje et tips til Thomas og På teppet-serien hans)

Smelt kryddersmøret. Pense bunnen av en ildfast form. Skrell og skjær en potet i tynne skiver (gjerne med en ostehøvel) som legges i formen. Salte og pepre.

Over legger du hakket løk, gulrøtter, sjampinjonger, gulrøtter og brødterninger. Salte og pepre litt mer.

Et tips når man skal hakke opp løk:

del den i to,

skjær parallelle kutt nesten helt inn,

men sånn at den fortsatt henger sammen,

før du snur den 90 grader og skjærer tvers over.

Små biter med løk, uten at det flyr veggimellom.

Vask fasanen. Innvendig også. Fyll fuglen opp med vann og le mens du ser vannet tyte ut av kulehullene på tegneserievis. Få litt dårlig samvittighet, da dette tross alt var en skapning i Guds frie natur som ofret livet for at du skal få middag. Gjenta. Plukk vekk evt fjær som måtte henge igjen, og utfør generell rensing.

Pensle fasanen med litt av kryddersmøret. Salte og pepre.

Hell fløten og madeiraen oppi til resten av smøret. Salte og pepre. Rør godt, og hell over grønnsakene.

På innpakningen til fasanen står det at vilt ikke skal berøre de andre matvarene, men jeg skjønner ikke hvorfor, så det gir jeg balla i. Fasanen legges oppå grønnsakene.

Så hiver du dette i ovnen og baker det på 200 grader i 30 minutter. Snu fasanen etter ca 20 minutter.

Skru så ned til 150 grader og la stå i 10 minutter til. Dekk over med folie om nødvendig.

Det står forresten en advarsel om at man skal passe tennene for hagl når man spiser vilt utenpå pakken, noe som skremte vannet av meg, men det gikk helt fint.

Ting jeg ville gjort annerledes:

Bacon i stedet for pepperoni. Helt klart
Brukt en litt større form enn den minste paiforma i hus
Fuglen hadde sikkert kunne blitt bundet sammen
Loff istedet for grovt gresskarkjernebrød

Men for all del, dette ble overraskende godt. Anbefales om du finner en billig fasan i din butikk. Mat nok til 2 1/2 personer.

Dessuten så forfalt vel egentlig mustasjefristen i går, og jeg angrer bittert på at jeg utsatte voksetimen hos hudpleien med en uke, for å få den tettest mulig opp til julebordet.  Jeg lurer på hvor lang tid jeg kan gå uten at noen merker at jeg ser ut som en 16 år gammel gutt, som lar ansiktshårene gro, i den tro at det ser ut som en bart.  Øyenbrynene begynner også å nærme seg 80-tallstilstander.

Denne helgen skal tilbringes innelåst i leiligheten med en papirpose over hodet.

*Da jeg skrev dette kom jeg på at jeg kunne jo bare kjørt på med sminke før jeg dro hjemmefra.  Det gjorde meg litt deprimert at jeg ikke hadde tenkt tanken før, jeg prøver jo å framstå som forfengelig her.

Tilbake til reklamene.  Der er så mye dårlig, men innimellom er det litt fint.  Den Yade-reklamen, der alle er glade og alt rimer sjokolade, foreksempel.  Det er en verden jeg kunne tenke meg å leve i.  Og jeg belønner god reklame med å kjøpe produktet deres.  Dårlig reklame straffes med boikott (unntaket her er Cillit Bang - fantastiske vaskemiddelet).

Yndlingsreklamen min er den for Center, med en apekatt i dress, som bare er snill og god, men som opplever grov mobbing på arbeidsplassen.  Heldigvis for apen ender det bra, og han får kjøre avgårde i en cabriolet med alle de pene damene, og opp på skjermen kommer "Center - det er det indre som teller" eller noe sånt.  Jeg har lett og lett etter denne reklamen, så om noen finner den på nett, så hadde det vært kjempetrivelig om de sa ifra.

I mellomtiden får dere viseyndlingsreklamen min.  Verdens søteste kjærlighetshistorie på 30 sekunder med product-placement (det heter vel strengt tatt ikke product- placement når det allerede er en reklame.  Men jeg mener i motsetning til Verdens Søteste Kjærlighetshistorie på 30 Sekunder, der Ingenting Blir Promotert)

Benkeoppvaskmaskinen min. Den fungerer fortsatt bare som tørkestativ for min biukendlige oppvask.

Jeg har bygget meg et sminkebord på badet. Dessverre står det litt for nærme vaskemaskinen, så jeg får ikke åpnet doseringskammeret. Alt av vaskemiddel og skyllemiddel må altså direkte inn i trommelen, da den bærende konstruksjonen i sminkebordet antageligvis ikke tåler flytting.

Bilen min driver og råtner innvendig. Cordelia har fuktproblemer.

Jeg har hengt opp 3 av 4 hyller, og bort hull til den siste. Men aner ikke hvordan jeg skal få hengt opp nattbordlampen min, etter å ha returnert betongdrillen.

Potteplantene dør en etter en, men i kjøleskapet er det noe som spirer og gror (OK, dette er en definisjon på en ungkarsbule jeg har lest i en skoledagbok eller noe, men det er likefullt sant for mitt tilfelle også).

Heldigvis har jeg et speil som forsikrer meg om at jeg er vakker (bokstavelig talt, se bilde), Spike på dvd som med jevne mellomrom forteller meg at han elsker meg og evnen til å engangsforelske meg . Ellers vet jeg ikke hvordan det hadde gått med meg.