Men jeg blir skuffet igjen over avisens se&hør lignede stoff.

På dagens førsteside, nå i pinsen, i pinsen da mange kjøper med seg en ekstra avis så flesker de til med denne overskriften på hele førstesiden:

Monaco-milliarder ArneFredly:

Raser mot playboystempel.

Og ett stort bilde av ham ruver over hele siden.

Er det virkelig dette vi vil vite på førstesiden av en av landest største avis?

Det sjokkerer meg , selv om jeg ikke er overrasket for jeg har jo sett dette over flere år, men jeg synes det blir verre og verre.

Det er altså dette avisleserene vil ha. Ihvertfall flertallet. Det holde rikke med se&hør til denslags. Det må også brukes i landest største aviser på førsteside.

Jeg driter rett og slett i om han har ett playboystempel eller ikke. Jeg er ikke interessert i hva han vil gjøre for å bli kvitt det eller hva han har gjort for å få det.

Men mange er tydeligvis mer enn nok interessert i det.

Side oppslaget er denne:

TV-kjekkas stig kjos:

Hadde sex i ungkaren.

Glama skriver litt om det samme her.

Det hadde ikke gjort noe om nyhetsbildet hadde vært av noe mer betydningsfullt enn hva våre fremste journalister sender ut til nordmenn i alle aldre på en av Norges   største aviser.

Fant denne linken som oppklarte ganske mye: Gjennomsnitt av 9 meningsmålinger i april 2008

Med noe logisk tankegang så er det kanskje opplagt at det finnes flere bedrifter som driver med politisk analyse, men når jeg hører og leser målinger så godtar jeg gjerne det jeg får servert, uten å sjekke opp mot andre kilder.

Nå er ikke avvikene så store at de har innvirkning på partienes "størrelse" i forhold til hverandre, men 7.7% (Høyre) er faktisk en ganske betydelig forskjell.

Nå er det slik at de fleste meningsmålingene som blir gjennomført er på grunnlag av bare 1000 spurte personer, og det er naturlig at det blir avvik fra analyse til analyse. Men når jeg da hører at f.eks "Ap har gått ned 1.3% i følge den siste meningsmålingen" av TV2, så skal iallefall jeg heretter ikke tro hverken/eller.

Roller er egentlig noe jeg syntes er et kjempe spennende felt å skrive om. Vi mennesker har den unike egenskapen om å tillegge oss selv forskjellige roller basert på hvilken sosiale arenaer man befinner seg i. I våre sosiale arenaer skaper man våre rollefigurer basert på hvem man er med, hva slags holdninger man i bunnen har tillært seg og hva slags holdninger man under utviklingen har tillært seg- vi er hele tiden under en forandring innenfor den sosiale utviklingen som skjer i samfunnet. Mye kan videre baseres på hvor lett påvirkelig man er i det miljø man er i, hvor lett mottakelig man er for en forandring. Mange forandringer man foretar seg i livet kan kanskje rettes i den sammenheng med våre sosiale relasjoner og assosiasjoner- det sosiale nettverk.

Vi er alle i samme båt, som er fylt med lyster, gleder, sorg og uvitenhet. Vi er alle i samme båt, som er fylt med holdninger, fordommer og skam. Men den største og vesentlige tingen man må huske, er at man ikke alltid viser de positive eller negative egenskaper et menneske har. Jeg tror vi alle sammen, en gang i løpet av vårt korte liv, kommer med en påstand eller en tanke som er fordommsfulle. Det ligger i vår natur, det er en spirende blomst som vokser i oss. Men vi har et valg om å ikke la dette gå over stokk og stein, vi har et valg som kan bedre samfunnsutviklingen, som kan åpne for muligheter og ikke se faren bak hver sving man møter.

Utfordringer har man sett gjennom hele historiens gang. Psykiatriske pasienter, som er mennesker lik deg og meg, ble utstøtt fra samfunnet og flyttet til hus som lignet på fengsler. Hvorfor? Kunnskapen var ikke tilstrekkelig nok. Psykiatriske pasienter har faktisk kommet langt i utviklingen i samfunnet, fra det man så på middelaldertiden, eller rennessansen. Dem er mennesker lik oss selv, med like gode verdier og normer, som fortjener respekt og annerkjennelse. Vi er alle i samme båt, for en eller annen gang i livet så vil man oppleve at tingene ikke går den vei vi ønsket. Vi faller kanskje sammen i gråt og oppgitthet. Trenger råd og veiledning for å finne tilbake til den man en gang var. Eller så mister man en nær venn, begynner å isolere oss, og mister matlysten- ingen lys i tunnelen.

Vi er alle i samme båt, selvom man er ei ung jente som desperat trenger hjelp, men som ikke får den hjelpen hun trenger, så hun begynner å hjelpe seg selv ved å kutte seg oppover armene.

Vi er alle i samme båt, selvom man føler en tilknyttning til det motsatte eller samme kjønn.

Vi er alle i samme båt, selvom man en dag ramler fra sykkelen og brekker et ben!

Vet du hvorfor vi er i samme båt? For vi er mennesker, mennesker med våre drømmer, våre ønsker og behov. Fordi vi alle sammen har et grunnleggende behov for aksept, annerkjennelse og respekt fra/rundt og i det nettverket man befinner oss i. Fordi uten håpet ville man ikke klart en hverdag som er så fordommsfullt, så krenkende og så styrt av andres tankeganger. Fordi vi er oss selv....

Siden Espen ikke hadde fått seg nye bekjente på bygda, spurte han med en rolig, men fortsatt manndig og barsk stemme, om Erik og guttene kunne vise ham litt rundt. Espen nølte ikke med å svare ham. Han sa til Espen at det måtte la seg gjøre. Innerst inne hadde Erik andre planer for han selv og Espen, men han kunne ikke fortelle om dem nå. Dem hadde jo nettopp blitt kjent med hverandre. Han måtte av beste evne klare å holde sin agenda skjult,...både ovenfor sine kamerater og ikke minst ovenfor Espen.

På veien tilbake til der dem bodde, stoppet Espen opp. Han hadde hele tiden undret seg litt over disse 4 guttene, som hadde holdt sitt faste blikk på ham, når han solte seg på fjellveggen, men han torde ikke å si noe til dem. Han valgte heller å "være med på spillet". Han var jo ny i bygda og ville ikke bli utstøtt fra miljøet som han prøvde å komme inn i. Erik stoppet også opp, og gikk bort til Espen og spurte ham om hvorfor han stoppet opp. Det ble stille en stund, og Espen begynte å gå videre. Han var ikke klar til å stille dem direkte spørsmål om hendelsen som forut hadde skjedd. Han torde ikke, han var redd. Espen hadde ikke noe å være redd for, for han hadde fysikken til å stanse en eventuelt slåsskamp. Han hadde jo flere år bak seg med kampsport, fysisk trening og boksing.

Hva var det egentlig Espen var redd for? Visste han innerst inne i sjelen at dem bar på samme hemmelighet? Kanskje var det det som var så skremmende for ham. At han kanskje tolket deres holdninger feil. At dem ikke var lik ham selv. Han skjøv tankene fort fra seg og fortsatte ferden videre.

Det var ikke så lenge til dem endelig kom frem til der dem bodde. Det måtte ha vært skjebnen for Espen og Erik. Dem var blitt naboer. Og Erik tenkte i sitt stille sinn at han hadde lagt merke til en ny gutt som var flyttet inn ved siden av ham, men det var en yngre gutt...det viste seg å være lillebroren til Espen som han hadde lagt merke til. Espen var en innesluttet gutt, som etter hans fars død, holdt seg mye for seg selv, og for det meste på rommet. Han hadde sluttet med kampsporten og boksingen, for faren til Espen var treneren deres. Faren til Espen døde etter en kamptrening i Verdensmesterskapet for 1 år siden. Espen slet ennå med å akseptere farens død, og han bar på store skyldfølelser, som han egentlig ikke hadde noen grunn til å bære på. Faren til Espen var en person som Espen kunne snakke med alt om,...ikke alt, men det meste som han bar på i hjertet sitt. Faren til Espen var Espens beste venn i livet, som nå var død. Det var som om en stor del av Espen gnist for å leve videre, døde idet faren døde. Men dette skulle forandres, uten at Espen var klar over det.

Dagene fremover var Espen mye sammen med Erik og kameratene hans. Det han lenge hadde lengtet etter, falt nå på plass. Han følte en aksept for den personen han var, og det han for et år siden hadde opplevd. Han kunne snakke med Erik og kameratene om alt sammen. Selv den minste ting kunne Espen fortelle, spesielt til Erik.

Den nyskapende gutten som på fjellveggen ligger, aner fred og ingen fare. Han nyter solen, som får hans indre kroppstemperatur til å øke. Slik pulsen og pusten til tilskuerne øker ved synet på denne gutten. Fra intet våkner den velskapte gutten fra den dypeste drøm....snur seg mot guttene, og sier med en mørk og barsk stemme; "God dag! Jeg heter Espen". Erik og kameratene vet ikke hvor dem skal sette blikket sitt. Skal dem late som ingenting og snu seg bort...,men da ville dem vært uhøflige ovenfor han. Nei....,dem snur seg verken bort eller fjerner sitt håpefulle blikk vekk fra denne gutten. Dem fortsetter å nyte synet av de veltrente muskler, som trekker seg sammen idet han reiser seg opp og går små skritt mot Erik og gjengen.

Adrenalinet er økende, pulsen raskere og blikket er rådvillige. Dem har stått over 1 time nå og beundret musklene hvor svetten rant pga solvarmen, og den gyllenbrune hudfargen på hans kropp. Dem har beundret den veltrente kroppen og hatt de våteste fantasier om hva dem kunne gjøre for å ta del i hans "treningsopplegg". Hva skulle dem nå gjøre tenkte Erik innvendig...trodde han selv. Erik mente ikke å si disse ord høyt. Det var ment som en tanke og ikke som en innledning til en dialog. Han ble stiv i kroppen....av skrekk for hva denne gutten kunne finne på å gjøre. Igjen kom det farende mange tanker i hodet til Erik. Tanker og ennå et snev av fantasier.

Idet Espen tar små skritt mot Erik og guttene, oppdager han fort at han har glemt noe. Han snur seg og vender ryggen til Erik...,litt usikker på hva han egentlig har glemt, bøyer han seg ned og tar opp sitt badehåndkle. De rådvillige øynene til Erik og guttene blir større og man kan tydelig se at pupillene utvider seg idet de setter blikket ned på Espens rompe. Det er en av peneste rompene disse guttene noen gang har sett. Dem så en sammenheng med resten av kroppen,....hvor velbevart den var på alle slags måter.

Espen reiser seg opp igjen, og snur seg forsiktig mot Erik og guttene igjen. Han legger badehåndkle langsomt over skuldrene sine, og sender dem et blikk som hadde smeltet en snødekt åker.

Dem hadde syklet en kort vei fra der dem bodde, til dem omsider kom til destinasjonen deres- tjernet hvor dem forrige gang hadde møtt en annen gutt...med de samme hensikter som dem selv. Innerst inne så ønsket dem å oppleve dette igjen, men tankene deres var mer frimodig enn deres personlighet. Et preg av en viss usikkerhet syklet dem ilag, mot noe dem selv ikke var klare for. På veien til tjernet snakket dem masse med hverandre, for det er på en måte slike ting kameratgjenger gjør. Noen av dem snakket om de nye merkebrillene som var kommet på senteret, mens en annen snakket om gutten på skolen. Gutten på skolen som var alle jenters drøm- og for hans vedkommende så var det hans drøm. En drøm han visste aldri ville bli oppfylt. For hvordan kunne en slik gutt være homofil, og ikke minst- hvordan kunne en slik gutt falle for en gutt lik han selv?

Omsider kom kameratgjengen til tjernet, hvor dem skulle nyte solvarmen. Erik stoppet sykkelen, og sprang rett ut i vannet. Det tok ham mindre enn 10 sekunder å slenge av seg sine ettersittende klær, og vise sin veltrente overkropp. Blikkene fra jentene som var på stranden, toppløse, faret rundt som en orkan i ørkenen. Dem visste ikke sine armeråd for hva eller hvor dem skulle foreta seg. Det var nesten som om dem fikk et ekstra behov for å kjenne nærheten av en gutt, når solen var på sitt sterkeste og vannet ikke ga dem den nedkjølingen som dem hadde håpet på.

En av jentene bestemte seg. Bestemte seg for å...ikke for å ta på seg bikinioverdelen, men bestemte seg raskt for å holde Erik med selvskap, når han badet. Venninnene visste det. Dem visste at Erik var homofil, og at en avvisning ville fort forekomme. Og slik ble det.....

Erik ropte bort til kameratene sine som ennå stod på land. Det var som om dem var opptatt med noe helt annet...at tankene ikke var tilstede...på en måte litt fraværende fra realiteten som dem befant seg i! Det første tanken som streifet i hodet på Erik, var at dette var merkelig. Han hadde aldri sett eller opplevd sine kamerater på denne måten før. Hva kunne dette være? En naturlig årsak finnes jo alltid...det var Eriks filosofi for ting som var litt utenom det vanlige. Han var jo selv homofil, og visste hvordan synet på mange i hans nettverk var.

Det tok en liten stund før Erik, igjen, ropte på hans kamerater. Han kunne ikke fatte hvordan dem kunne motstå fristelsene som befant seg i dette tjernet. Hvordan dem kunne motstå fristelsen av det kalde vannet, når solen varmet dem til svetten rant fra deres kropper. En liten del av Eriks tanke, var å få se kameratenes overkropper - like veltrente kropper som han selv bar på. For et syn, og for en nytelse. Erik kunne ikke motstå fristelsene som vannet ga ham, så han bestemte seg fort for å fortsette "leken" han hadde påbegynt i vannkanten. Og han nøt vært sekund av det!

Bekymringene ble større og større for Erik. Hvorfor kommer dem ikke...,var spørsmålet han stilte seg gang etter gang. Ingen svar ble gitt ham. Verken fra dem som var på land eller fra kameratene. Han bestemte seg for å gå opp til dem...det var da han så gutten som lå på fjellveggen, litt skjult, men allikevel innenfor synsvinkelen. En skapning han aldri før hadde sett med sine to øyne....en skapning som faktisk var et menneske. En skapning som fanget hans blikk idet han tok T-skjorten forsiktig av seg....

(Dette blogginnlegget er en kopi av invitasjonen til Fagforumet. Dersom du allerede engasjerer deg innen dette feltet, har du kanskje fått den på mail allerede? Hvis ikke: sett av tid til å lese, skru på tankekvern, sett av tidspunkt og møt opp 10.juni!)

Fagforum for psykisk helsearbeid består av tidsskriftets redaksjonsutvalg som i samarbeid med Universitetsforlaget og andre organisasjoner og utvalg arrangerer faglige treff over tema som er sentrale i psykisk helsearbeid.
– vi bærer psykisk helsearbeid videre
I 2008 er det ti år siden videreutdanning i psykisk helsearbeid startet opp. Opptrappingsplanen for psykisk helse er inne i sitt siste år, og Tidsskrift for psykisk helsearbeid er i sin femte årgang. Det er god grunn til å stoppe opp, og se både fram og tilbake.

Tidsskrift for psykisk helsearbeid (TPH) vier nr. 2, 2008 til ettertanke og framtidsvisjoner i psykisk helsefeltet, og ønsker samtidig velkommen til seminaret «Vi bærer psykisk helsearbeid videre».

Seminaret finner sted tirsdag 10. juni 2008 kl. 9 – 16 i Håndverkeren kurs- og konferansesenter,
Rosenkrantzgt. 7, Oslo. Kr. 200,- betales direkte i døren.

Redaksjonen i TPH har utarbeidet syv visjoner og utfordringer for psykisk helsearbeid framover:

• Stopp individualiseringen i forståelser og kunnskapsgrunnlag. Psykisk helsearbeid er politisk
virksomhet! Familie, venner, hjem, skole, arbeid og trygg økonomi er avgjørende for god psykisk
helse.

• Sykdomsmodellen må forlates som det dominerende paradigmet i feltet. Hold fokus på mestring av
hverdagsliv, på ressurser og kompetanse - ikke avvik, symptomer og diagnoser.

• Lytt til folks erfaringer og tro på det de sier. Etikk og dialog må komme først. Hjelpen må forankres i
folks egne erfaringer av hva som er til best hjelp.

• Folk må få hjelp når de selv mener de trenger det. Hjelpen må være frivillig og tjenestetilbudet må
være mangfoldig slik at folk får reelle valgmuligheter.

• Ulike levemåter og annerledestenkende/følende må anerkjennes som menneskelige. Stigmatisering
og sosial eksklusjon må påtales og stoppes. Menneskerettighetene må fokuseres og overholdes.

• Hold fokus på personlig og faglig kompetanse, ikke bestemte profesjoner. Den profesjonsbaserte
makten må identifiseres og reduseres. Ansett flere mennesker med brukererfaring som sin viktigste
kompetanse.

• Unngå fragmentering og manglende sammenheng i tjenestene. Etabler ett tjenestenivå med en
ledelse – forankret lokalt.

Visjonene blir diskutert i TPH nr. 2, 2008, og vi har invitert artikkelforfattere og andre til å legge frem sine visjoner under seminaret.

Blant disse er:

*Professor Jan Kåre Hummelvoll, Høgskolen i Hedmark
*Politisk rådgiver Audun Pedersen, Bergen kommune
*Førstelektor Gry Bruland Vråle, Høgskolen i Buskerud
*Hege Orefellen – menneskerettighetsutvalget, LPP
*Generalsekretær Mette Kammen, Mental Helse Norge
*Førsteamanuensis Bengt Karlsson, Høgskolen i Buskerud
*Generalsekretær Sunniva Ørstavik, Rådet for psykisk helse.

Fagforum for psykisk helsearbeid består av tidsskriftets redaksjonsutvalg som i samarbeid med Universitetsforlaget og andre

organisasjoner og utvalg arrangerer faglige treff over tema som er sentrale i psykisk helsearbeid.

Dette blogginnlegget er en kopi av invitasjonen til Fagforumet.

Bergljot og Johanne, to av vaffeldamene, forteller at det er vemodig å slutte.  Og det kan jeg godt forstå. Det nye sykehuset har blitt fint. Flott desigmessig, men her har det vært kamp om kvadratmeterne. De ansatte på kreftbygget tror jeg klarer å skape hjerterom med eller uten vafler, men trist er det å lese om slikt. For det sier så inderlig mye om hva vi prioriterer i samfunnet.

Dagen etter budskapet om vaffeldamenes avgang står på trykk i adressa, er det en annen sykehus-sak som fanger min oppmerksomhet. Det mye omdiskuterte pasienthotellet i Oslo slipper å bli revet. Det skal bygges likevel, og en stolt Sylvia Brustad forteller om samarbeidet som lot dette bli mulig. Regjeringen, som ikke skulle gi ei krone mer til sykehusene, redder Helse Sør-Øst ut av knipa, og nederlaget det ville vært å se grunnarbeidet bli revet. Danielsen, en populær leder, ble brukt som syndebukk, og bygget reiser seg uavhengig av hans avgang.

Sett i sammenheng, så er det kanskje ikke Brustad som bestemmer hva arealet på St. Olavs Hospital skal brukes til, men det hadde vært sjarmerende med ei lita "Brustad-bu" på kreftavdelinga i Trondheim.

Jeg lurer på hvor mange poster jeg har skrevet om at folk må se til å få øynene opp for verdens kriser. I alle fall skrev jeg mye om det før, etter hvert som mitt eget liv er blitt stadig travlere, så er det blitt mindre våkn-opp-folkens-blogging, og mer et-eller-annet-som-faller-meg-inn-blogging.

Som fjortis foraktet jeg de voksne, de som med glans i øynene fortalte om at de hade stått på den ene barrikaden etter den andre, demonstrert, marsjert, skreket ut i idealistisk rus. Se på dere nå, tenkte jeg. Hvor ble det av engasjementet, hvor ble det av gløden, hvor ble det av viljen til og evnen til å endre på

det

som

er

feil?

Hvordan klarte dere å glemme kampsakene? Ble det for mange søndagsmiddager? Ble det for travelt å vaske hus, passe unger, file negler, snakke om ting i stedet for å gjøre ting? Hvor ble det av foren eder, hvor ble det av de ideene som engang gjorde dere til de dere ble?

Og så innser jeg at jeg, i min streben etter å få til noe for min egen del, ikke engang hadde fått med meg dette. Før nå i stad.

Cyclone Nargis left a trail of destruction as it moved inland from the Bay of Bengal. An Al Jazeera correspondent reports from inside Myanmar.

Det gjør liksom en liten eksamen i morgen mindre viktig. Jeg holder visst på å vikle meg inn i en boble. Best jeg kommer meg ut av den.

I Bergen holder NAF kurs for kvinner om, ja, nettopp rundkjøringer, og hvordan man på best mulig måte skal komme seg inn og ut av dem. Når jeg først hørte om disse kursene, så ble jeg lettere irritert, og tenkte at jommen kunne menn også tatt seg et kurs i trafikkreglene noen ganger. Særlig når det gjelder fartsgrenser, men det er en annen sak.

I det siste har det blitt litt bilkjøring, og jeg har vel i grunn måtte bite i det sure eplet og innrømme at rundkjøringer, det er jeg ikke særlig god på. Men etter å ha forsert en rundkjøring i den omtalte kjøreturen på lørdag, fikk jeg litt selvtillit. Dette går bra! Litt stolt forserer jeg så en fotgjengerovergang, slipper over et par myke trafikanter og beveger meg mot Fillan sentrums andre stolthet. Rundkjøring nummer to!

Jeg kjører i et rolig tempo, og kikker meg godt om, til venstre, til høyre. Planen er å kjøre rett fram i rundkjøringen. Det er tomt i rundkjøringen, og jeg legger i vei. Men så kommer sjokket. Fra venstre side, i feil kjøreretning, dukker det opp en forvirret ung herremann. I en sølvgrå bil av eldre modell, kjører han sakte men sikkert, ja, rett og slett i feil retning. Motivasjonen for denne handlingen er hittil ukjent.

Jeg reagerer fort. Bremsene reagerer lynraskt, og jeg står på hornet. Den andre bilisten kjører ikke lengre sakte, men fortsetter på sin snarvei gjennom rundkjøringa i en noe større fart. Jeg bruker resten av kjøreturen til å øse min frustrasjon over denne bilisten ut over min passasjer. Vi er enige om at et trafikalt grunnkurs ville vært på sin plass for denne bilisten, og jeg tenker fornøyd at samme hvor lavt min forståelse av rundkjøringenes regler og lover er, så vet jeg en ting. Hold deg på rett side av veien, og kjør maks en runde!

Og kanskje menn også skulle fått en invitasjon til rundkjøringskurset som NAF arrangerer?

Slik AUF i Telemark oppfatter det er det spørsmålet rundt barnets beste
som hovedsaklig er i fokus når man diskuterer dette. Det er på tide at
politikere, religiøse og alle andre som er opptatt av dette spørsmålet
vedkjenner seg at det er VI som skaper holdningene i samfunnet. Et barn
med homofile foreldre blir ikke mobbet av andre barn med mindre
foresatte eller andre rollefigurer forteller at det er annerledes. For
AUF i Telemark er det viktig å sette fokuset på at barnet skal ha trygge
og gode oppvekstvilkår uavhengig av om foreldrene er enslige forsørgere,
et par av ulikt kjønn eller to av samme kjønn.

Skilsmissestatistikken, som jeg skrev i forrige innlegg, var for å belyse
det faktum at det ikke er alle barn som opplever sin rett til å få en
oppvekst basert på en morsrolle og en farsrolle som “Sammen for
ekteskapet” legger til grunne for å ikke inngå en Kjønnsnøytral
ekteskapsov. Det at noen oppfattet mitt synspunkt dithen at
Kjønnsnøytral ekteskapslov vil påvirke skillsmissestatestikken er rett
og slett en feil oppfatning, min hensikt var å vise svakheten ved
argumentet om at “alle barn har rett på en farsrolle og en morsrolle”.
Det er nemlig ikke slik dagens samfunn fungerer!

Robbie
Helse- og Kulturansvarlig
AUF i Telemark

Argumentene deres er som alltid håpløse og aldri med en god oppbygning. Jeg kunne vel vist dem, men jeg tror ikke jeg gidder. Det er unødvendig å lære bort kunnskap til andre, det er tross alt denne kunnskapen som gjør meg spesiell, pluss litt mer. Jeg slengte akkurat på meg brillene. Jeg er nærsynt og de blir bare mindre og mindre. Jeg er ganske så pen med briller egentlig.

Du har de der nede som er reflekterte, men det holder ikke, for jeg er uansett den mest reflekterte. Enkelte ganger skulle jeg vel ønske at jeg hadde en annen her oppe også, som delte mitt syn, men det er vanskelig å finne en som kan dele plassen med meg. Jeg tviler på at noen kan måle seg med meg, når jeg tenker meg om. Der yrer de rundt som små, ubrukelige arbeidsmaur. Hadde de tatt seg tid til å lytte til det jeg har å si, hadde de kanskje kunnet gjøre litt nytte for seg. Det er rart de aldri spør, for tankegangen min ville mest sannsynlig reddet en god del.

Jeg sitter med forstørrelsesglass. Det er toppen av moro her jeg sitter og fører forstørrelsesglasset slik at solstrålene treffer glasset og skaper et rødlig skjær i huden deres. De er for langt borte, jeg får dessverre ikke svidd hull i skallet deres lenger. Faen som den hesten her vokser.

Jeg hører dem skrike at jeg bør vedkjenne min egen delaktighet i krangler. Joda, det er sant at det kreves mer enn èn person for å krangle, men jeg var ikke den som begynte dette. Det er klart jeg må si ifra når de hele tiden gjør alt galt, at de ikke skjønner det selv er jo grunn nok til å starte krangel. De skal alltid krangle og syte når jeg prøver å gi dem råd. Skjønner de ikke at jeg bare vil deres beste så de ikke driter seg ut gang på gang? Hvis ikke jeg prøver å fikse deres liv, hvem skal gjøre det da?

Så er det kanskje litt slemt å sitte her oppe og se ned på alle sammen, men det er ikke uten grunn at jeg sitter her heller. De der nede ville kanskje ikke vært enig, men hva vet vel de. (Jeg trenger vel ikke engang nevne at dette var et retorisk spørsmål) De har ikke akkurat kommet med noen gode argumenter ennå. De fleste argumentene deres havner dessuten under hesteskoen. Hovmod står for fall, er det visst noe som heter. Jeg er klar over at jeg er en overlegen blære, men igjen, det er ikke uten grunn. Dessuten innrømmer jeg det. Å innrømme sine feil er en av de beste egenskapene man kan ha.

Jeg gir opp, selv forstørrelsesglass gjør ikke susen lenger. Jeg kaster det av all min kraft - det er ikke reint lite heller - og håper på å treffe noen der nede. I beste fall får jeg kanskje banket litt vett inn i skallen på et par av dem.

Jeg synes det er litt trist at jeg sitter her oppe og påpeker mine gode egenskaper og ferdigheter - for det er det jeg gjør, konstaterer fakta - og at ingen er her for å høre på. Med tanke på all min kunnskap og alt jeg kan, hvorfor sitter jeg egentlig her alene?

Skal bli godt å bli ferdig med prosjektene nå, slipper å stresse sånn. Men nå er det jo heller ikke lenge til tentamen og eksamensforbredelser. Får helt stress når jeg ser kalenderen over tentamener osv. men skal bli så utrolig godt å bli ferdig med det. Da blir det fotballcup som vi i 10. har arrangert, blir kjempe bra tror jeg. Så blir det ei uke med eksamens forbredelser igjen, så eksamen. Så sommerferie. <3

Anyway. Utrolig fint vær det har vært denne uken, så utrolig digg. Får meg til å savne sommeren enda mer. Var fotograf for 9. klassen på torsdagen også, var litt gøy å se læreren plassere de overalt, inni busker og i lekestativer. Herlig.
Men håper finværet kommer tilbake etter helga, da blir jeg glad. :D

To: Opplegget.

Vi ble fortalt i korte trekk om alt det glamorøse ved å delta i førstegangstjenesten (du får en hundrings om dagen, og lærer deg å se lyst på livet selvom du ikke får mat i tre døgn), og hvor mange som ble tatt inn hvert år. En tredjedel av årskullet med gutter, eller 10 000 stk. ble tatt inn hvert år, og vi ble minnet på hvor sinnsykt frivillig jentene har det når de eventuelt blir med i forsvaret: valgfri sesjon, valgfritt å gå videre, tre uker valgfri i tjenesten. Tygg på den, Ottar.

Så tok vi noen tester, hørselstest, synstest, fargeblindhetstest, ryggsjekk og vektmåling. Vi ble også kalt inn til kapteinen for å fortelle hva vi ønsket å komme til i førstegangstjenesten, og nei.. man kan ikke velge blant alt som står i brosjyren om førstegangstjeneste og sesjon, som vi fikk utdelt. To av ønskene mine var hvertfall uaktuelle.

Så en matte- og IQ-test. Det som var litt søtt her var at gruppen på ti mann og ei jente som tok testen sammen bestod av en rekke personligheter. felles var at ingen hadde ork til å svare på spørsmål fra militærmannen som forklarte oss hvordan vi skulle svare på oppgavene. han hadde forklart oss hvor vi skulle krysse av og forklart en eksempeloppgave. "Ola har 14kr, Kari har 19kr. Hvor mange kroner mer har Kari enn Ola?". Som sagt, ingen svarte. Men så, ut av det blå kommer en treg, litt slapp stemme og sier bestemt: "tre."

Vakten (som vi kaller ham fra nå av) ser så bak seg, på spørsmålene og leser eksempelet nøye for seg selv en gang til, før han leser det sagte høyt. Akkurat som istad, men tilføyer "altså 19-14." Den samme stemmen harker, holder litt på det, og bestemmer seg: "fire."

Nåvel, et matte-geni er jeg selv ikke, og jeg må innrømme at jeg ikke rakk å svare på alle spørsmålene i testen. Men man får jo sin selvfølelse av slikt. Så kom IQ-testen, hvordan man ser mønstre i ting skal bestemme hvor smart man er. Helt OK for meg siden jeg er universalsmart. Det var stort sett det. Jeg er veldig spent på om jeg kommer inn, jeg sa ja takk - men synet er som en muldvarp å regne, så det trakk meg kraftig ned. Jeg blir ikke prioritert som flyger i alle fall.

``Ulrik Sverdrup-Thygeson hevder i sin kronikk i Aftenposten 15.04 at familien er samfunnets grunnleggende institusjon.Etter å ha lest kronikken stiller jeg spørsmål ved hva Sverdrup-Thygeson mener når han skriver “familien”.

Mener han den idealistiske heteronormative mor - far - 2,4 barn - golden retriever - Volvo - rødt hus med stakittgjerde - familien?

Hva med alle de andre familieformene vi har her i landet, alenefedre og mødre, par med og uten barn, familier med adoptiv og fosterbarn, familier med to mødre eller fedre, familier med stemor og stefar, teller ikke disse som familier i hans øyne?

En familie er tross alt ikke biologisk slektskap, men den følelsesmessige relasjonen mennesker har seg imellom. Eksempelvis er ditt adoptivbarn en stor og viktig del av din familie selv om det ikke er ditt biologiske barn...``

Jeg fortsatte å lese inlegget, i tillegg til at jeg las Ulrik Sverdrup-Thygeson sin artikkel. Imens jeg las kom alle mine egne meninger opp i hodet, og straks jeg var ferdig satte jeg meg ned for å skrive svar på inlegget til kjellemann.

``...Mange argumenterer også med at barna som eventuelt har homofile foreldre kommer til å bli mobbet. Men intervjuer med barn som har enten en homofil mor eller far sier tilfellet ikke er sånn. Men om noen blir mobbet fordi de har homofile foreldre, så er det jo det norske samfunnet som har en del av skylden. Ved å nekte homofile å gifte seg legger de jo til grunne for at dette er en ‘unormal’ holdning og atferd, og at dette i høy grad ikke er normalt....`` Les resten HER.

Jeg er i hvertfall enig med Kjellemann her, og det håper jeg det er flere som er! Er du for ny ekteskapslov?

Til nå er det bare kristendommen som har fått lov å drive forkynnelse i Norges statskanal. At dette monopolet nå blir opphevet er en gledelig nyhet for de andre trossamfunnene som nå også får komme til.

KULTURARV: I seg selv er det selvsagt forkastelig at en statseid kanal skal drive forkynnelse i det hele tatt, men når det en gang er slik burde det egentlig være en selvfølge at alle stemmer slapp til. Dette blir litt som diskusjonen om KRL-faget i grunnskolen, hvor forkynnelse for lengst har blitt kastet på bålet.

De kritiske røstene skriker selvsagt igjen om kulturarv og kristendommens særegne posisjon i "den norske folkesjela". Kanskje disse menneskene kan ha godt av å få se litt hvordan en muslimsk sermoni foregår, eller hva med en buddhistisk sermoni?

EKSOTISK: Faktum er at vi nordmenn vet så fryktelig lite om hvordan ting er andre steder i verden, og frykter så inderlig at noe av denne grusomheten skal invadere det kjære og hjemlige. Et muslimsk bønnemøte er noe de fleste av oss bare har sett små klipp fra i informasjonsvideoer på skolen.

Det er fremmed og eksotisk og det faller oss ikke inn at dette er noe som er viktige tradisjoner for et voksende antall av den norske befolkningen.

Vi har godt av å se det fremmede og det eksotiske i beste sendetid, for det foregår nemlig i vår egen bakgård.

Når han da beskriver sin religiøse holdning, sier han INGEN TING KONKRET, og absolutt ingen ting som kan bevises eller motbevises, noe liknende den kristne kirken kjører på, men uansett - "Jeg er den eneste som kan hjelpe. Jeg gjør ikke som alle andre og kjører rett forbi [en trafikkulykke anm.], jeg føler jeg må gjøre noe (..) Vi er de eneste som virkelig kan hjelpe".

Åja, han vil bare hjelpe. Hvordan? med romvesenes kraft antakelig (scientologi bygger på troen på romvesener). Men dette sier han ikke, men smiler som om han vet en million ting som han ikke klarer å si, eller som en komplett vestkant-idiot som har alt han trenger, og ikke trenger å sette hjernen i funksjon, og som dermed har blitt et hjernevasket bytte.

Det er slikt som gjør meg litt glad og litt stolt, man ser at det i all idrettens egoisme og prestasjonsjag også finnes sosialt og politisk engasjement.

Disse fire tør der IOC og Gerhard Heiberg tier. Bra!

For det har seg nemlig slik at over 24 000 personer har meldt seg på gruppen hvor man krever URGE PÅ 1.5l FLASKER! Gruppen ble i utgangspunktet åpnet i 2007, trolig med liten appell hos Fjesbok-brukere, men den seneste tiden har gruppen hatt en eksplosiv vekst, og fått omtale i en rekke viktige norske mediebærere (faktisk bare Sydvesten hittil, men en slik god sak når vel snart Dagbladet-redaksjonen). Gruppen som består i hovedsak av prepubertale gutter, med et litt i overkant stort forbruk av den gulbrune drikken, som på mange måter minner meg mer om gamle klisne søppeldynga-drops fra Bonbon, enn en leskende drikk. Enkelte har et så sykt, omtrent religiøst, forhold til drikken at man tar vare på absint-grønne bokser, i håp om at den oppnår lagringseffekt på lik linje med vin (ser for meg mann i sølvjakke og grått krusehår). Noen er også med på å hindre flaskesirkulasjonen gjennom å ikke pante flasker, som har inneholdt den urinlignende drikken.

Gruppens ledere har oppfordret gruppens medlemmer til å spamme verdens største leskedrikkprodusent, og dens underleverandører med oppfordringer til å sette i gang produksjonen av større flasker med Urge. Produksjonen av Urge i større flasker stoppet i 1998 grunnet mangel på marked. Likevel fortsatte man med produksjon av halvlitersflasker, da det sannsynligvis var et større marked her, noe Coca-Cola merkelig nok er rimelig gode på å bedømme. Et annet moment er at marginene for de mindre flaskene er mindre, da disse selges til en høyere pris i butikken, noe som gjør at både kjøpmenn og produsent er litt avventende i forhold til situasjonen. Et nytt feilvalg angående denne drikken, som ikke har verdens største produksjon eller markedspenetrasjon, vil koste hele distribusjonenkjeden en god del og til slutt gå utover oss kunder.

Jeg ser egentlig ikke problemet med å måtte kjøpe denne drikken i mindre kvantum, det eneste reelle "problemet" her er at prisene for forbruker er noe høyere enn for de større flaskene. Likevel mener jeg at fordelene ved mindre flasker er at kullsyren holder seg lengre, dersom man skulle være så "uheldig" å ikke drikke opp en gule drikken. I tillegg så er tre halvlitersflasker enklere å dele, de er enklere å ta med seg fra kjøleskapet dersom man skal ut på tur, og ikke har tid til å stikke innom en butikk. I tillegg så vil vi vel ikke gjøre situasjonen for vingle-Petter noe verre, enn den allerede er, ved å skape enda flere valg for han?

Likevel er det er bemerkelsesverdig at enkelte personer tror at Coca-Cola vil i løpet av en ukes tid sette i gang produksjonen av Urge i større forpakninger. Det ser nesten ut til at enkelte begynner å bli både frustrerte og desperate når organisasjonen ikke endrer sine markedsstrategier, fordi 9000 personer (som var det Coca-Cola krevde for å sette i gang prosessene for vurdering av produksjon i større forpakninger) har meldt seg inn i en gruppe på et useriøst nettsted. Dere må skjønne at dette er en prosess som Coca-Cola Company Norge vil bruke god tid på å utrede. Dette er en organisasjon som på lik linje med McDonalds, gjør grundige analyser av hvert eneste markedsføringstrekk de utfører, og dermed er dette noe de bruker mye penger på. Noe man dermed kan spørre seg er om kampanjen for gjeninnføring av 1,5 liters flasker med Urge vil være en positiv opplevelse for oss som kunder, og Coca-Cola Company som produsent og distributør. Slik jeg ser det kan denne kampanjen kun føre med seg et begrenset utvalg farbare veier dersom Coca-Cola Company Norge bruker store ressurser på å konsekvens-utrede gjenlanseringen av Urge i større forpakninger:

• Man finner ut at det ikke er økonomisk forsvarlig, og dermed skrinlegger prosjektet. Kostnaden for dette vil til syvende og sist gå utover oss som forbrukere.
• Man finner ut at det er økonomisk forsvarlig å gjennomføre prosjektet, og at produktet kommer ut i butikken. Dermed kan det går to veier:
  • Salget går utrolig bra, og den økonomiske gevinsten vil være positiv. Samtidig vil Coca-Cola Company fremstå som et selskap som lytter til og lar forbrukeren være med i beslutningsfasen.
• Man finner ut at det er økonomisk forsvarlig å gjennomføre prosjektet, og at produktet selger godt. Salget går på trynet etter den første uka, produktet blir trukket tilbake (igjen). Regningen for prosjektet vil til syvende og sist havne hos forbrukere i form av økte priser på det allerede eksisterende Urge-produktet.

For å avslutte mitt innlegg har jeg dermed valgt å lage min egen gruppe på Facebook som heter "Bevar monopolsituasjonen til 0,5 litersflasken på Urge-markedet". Støtt opp om kampen mot Urge på 1,5 litersflasker!

Under en kjøretur på bygda ble jeg nok en gang minnet på at mange av de flotte gårdene som står rundt om i Norges land. Store flotte hus, låver og uthus. Ingenting er så vakkert som en flott velholdt gård.

Men desverre så er det mange som forfaller kraftig. Landbruksnorge er på vei ned. Bøndene er usikre på sin fremtid.

At bøndene ikke har den velstanden som de en gang hadde gjenspeiler seg i de nedslitte og låver og hus. Malingen flasser av i store skall og takene er mer salrygged enn en gammel fjording.

Mange av de er rett og slett farlige der de står og vingler.

Disse store flotte byggene som viste folk at her var det velstand står nå som stygge merker i landskapet og vitner om at landbruket har mistet noe av sin plass i samfunnet.

Disse flott gårdene som ga arbeid til mange huser nå bare gardseierene og deres barn. Og de fleste må jobbe i andre jobber ved siden av for at det skal gå rundt økonomisk.

Småbrukene legges ned og jorda leies bort. De blir tatt over av småbruksromatikere som vil tilbake til naturen og fuglekvitter, ett par høner, en geit og en hund. En drøm jeg faktisk har selv til tider.

Men til å leve av er det ikke.

Men kanskje noen kunne ha fått kjøpt dette huset før det ble så falleferdig og ble stående ensomt og forlatt. Dette er jo flotte hus som forjener bedre.

Men tilbake til låvene som står der. Jeg tenker da på de store flotte som er totalt falleferdige. Det er virkelig mange av dem der ute. Hvorfor blir de ikke bedre tatt vare på?

Når gårdseierene hr bestemt seg at dette får bare stå, de har ikke råd til å holde det ved like, er de ikke da pliktig til å fjerne det?

At de står der til fare for de som måtte forville seg i nærheten av det, det er jo en glimrende, men livsfarlig lekeplass for barn.

Jeg synes det er trist å se. Kunne ønske at jordbruket fikk leve og at det fortsatt kunne gi mange arbeidsplasser.

Legger ved ett bilde her av ei lita løe som ikke er vedlikeholdt, men heller ikke har så stor verdi at jeg synes det er trist. Her ser jeg mere sjarm :-)