På tur ned mot Oksladalen traff vi sporadisk på sau. Og som det var en uskreven lov, søkte de til stien vi gikk på og løp halvskremte foran oss sikkert en kilometer. Vi stanset flere ganger for at de skulle gå bort fra stien og roe seg, men nei. Det er ikke slik en sauehjerne fungerer. Jeg tror sant og si ikke sauehjerner fungerer i det hele tatt. Makan til dyr! Det ble noen bilder her og der, av hoggormen, blomster som greplyng og fjellsmelle (bilde 2), og også et par sommerfugler jeg ikke hadde i arkivet fra før. En myrblåvinge og en bergringvinge (bilde 3). En grei tur på 3-4 timer i vekslende vær, men for det meste opphold og en god del sol.

Torsdag var vi klare for nye anstrengelser. Denne gang opp Geiteberget fra parkeringa nær Stavsholt (ca. 675 moh). Geiteberget er for øvrig et kledelig navn for terrenget. Her er det ikke mange hvileskjær å få. På det bratteste ligger fotbladene rett oppetter leggen når man går, og hælsenene strekkes til dobbel lengde. Men så, etter en halv time med stor stigning, kunne vi endelig gå noenlunde oppreiste inn Langetjønndalen opp til Langetjønn (948 moh). Siste kneika opp til vannet tok vi på strak arm og stive bein. Og vips så var slitet glemt. Vi var oppe og kunne nyte vår standardiserte belønning i nydelig vær (bilde 4), en stor sjokoladeplate og termoskaffe. For min del også en røyk. Det ble en god halvtimes døs i solen, halvt liggende på mose og lyng. Velvære på høyt plan, bokstavelig talt.

Ja, det var sant. Jeg startet visst med å si noe om grådighet, og av alle steder på fjellet. Det forklarer jeg gjerne litt nærmere, for det var et heller sjeldent syn vi fikk oppleve på åsryggen ved Langetjønn. Da røyken ble inhalert til kaffekopp nummer to, kom en fugl inn i synsfeltet. Den strøk oppetter lia på raske vinger 20-30 meter fra oss og forsvant ut av syne. Men av flukten ante jeg den ville lande, så jeg skiftet objektiv på speilrefleksen og krøp etter over lyng og stein. Og antakelsen stemte. Snart så jeg hodet på det jeg først trodde var en hauk eller en falk. Jeg sikret meg et bilde før jeg krøp enda litt nærmere, og da jeg så brystet kunne jeg slå fast hva det var.

Det var for så vidt ikke noen sjelden fugl, men det er ikke ofte man kommer gjøken (bilde 5,6,7,8 ) så nær uten å støkke den. Så der satt den på en stein og gapte og kikket, og plutselig landet hun rett foran gjøken, på samme stein. Ei nett lita heipiplerke med nebbet fullt av insekter. Det var nesten vanvittig å være vitne til at den lille lerka matet den store gjøken. Jeg visste jo at slikt skjer. At gjøken er en snik som legger eggene i andres reir. Men å se det på nært hold, gjorde inntrykk. Hodet på heipiplerka ble nesten borte inni nebbet til gjøken, og sekunder senere la hun ivei for å skaffe mer mat, og den umettelige gjøken fulgte etter. Et sjeldent syn og et fint minne å ta med seg.

At enkelte arter gis heller lite flatterende navn, skyldes sikkert flere og ulike årsaker og hendelser. Den vakre men ganske illeluktende prestekragen kalles også fisblomst. Bærtege kalles bærfis, da den skiller ut et illeluktende sekret. For fiskene har vi djevelrokke og dassmort. Vi har nå også iberiasnegl som kalles mordersnegl. Kråke kalles dødsfugl og gråtrost for drittrost (skittrast). I tillegg har nordlendinger en del både artige og saftige titler på livsformer både til lands og til vanns. Kanskje like greit at Carl von Linné ikke var nordnorsk.

Men tilbake til sommerfugler, eller nærmere bestemt fløyelringvinge (Erebia ligea). At den også kalles fløyelsbrun ringsommerfugl, kan man lett forstå og akseptere. Men å gi denne særdeles vakre og vevre skapningen navnet skogdjevel, framstår for meg som både usmakelig og uforståelig. Vel ser den beksvart ut der den flagrer omkring, men på nært hold framstår den med vekslende brunfarger og et vakkert oransjefarget bånd i vingens ytre mellomfelt. De svarte øyeflekkene i det oransjefargete feltet, ofte også med hvit pupill, bidrar til sanseopplevelsen.

Det kan godt tenkes at navnet skogdjevel ble gitt fløyelringvinge fordi svermingen falt sammen med en ulykke, en større epidemi eller en lokal katastrofe. Overtro var sterkt forankret i mennesket i tidligere tider, og man brukte synet av enkelte dyr som varsel, gjerne i negativ retning. Om man for eksempel så årets første linerle forfra, rett i det hvite brystet, varslet det dødsfall. Lavskrike ble kalt ulykkesfugl, snøspurv ble kalt uværsfugl, og som nevnt ble kråke kalt dødsfugl. Har du andre eksempler på litt underlige, lokale navnevarianter på ulike vekster og dyr, så skriv det gjerne i kommentarfeltet.

Som vanlig tok jeg en kikk på frukten. Rullet den mellom fingrene og så etter ytre tegn på skader. Den så helt super ut - nesten? Skinnet var intakt og uten så mye som en skurv. Men det var noe med hullet der stilken hadde sittet. Det var halvfylt med noe “bøss”. I og med at jeg ikke fikk pirket det ut, satte jeg neglene i og delte plommen ved stilkhullet for å komme til.

Den var vakker, for så vidt, larven som stakk hodet fram for å se hvem som kom på besøk. Kravlet riktig livlig omkring i fruktkjøttet. Og så ble det ikke plommekos foran TV’n likevel. Kanskje hadde jeg tatt den ene plommen som inneholdt en larve, og at alle de andre var frie for parasitter. Men det hjalp ikke. Appetitten var med ett fraværende.

Hvor mange insektlarver og -egg vi får i oss årlig ved å spise bær, frukt og rå grønnsaker, er umulig å vite. Men at det er minst et par håndfuller, er jeg ganske sikker på. Og hvorfor ikke? Sjansen for at krypene skader oss er mikroskopisk. Langt mindre enn faren for å få helseskader av sprøytemidler, konserveringsmidler og ulike tilsettingsstoffer.

Noen spiser kjøtt med grønnsaker til. Andre spiser grønnsaker med kjøtt i. Slik er det bare. Bånn appetitt!

Rognebærmøll (Argyresthia conjugella) tilhører altså samme familie som heggspinnmøll - Yponomeutidae. Rognebærmøll er et fryktet skadedyr for eplehageeiere. Selv om den naturlige vertplanten er rogn, går møllen i år med lite rognebær til angrep på epletrær og kan forårsake betydelig avlingsskade.

Larvene av rognebærmøll og heggspinnmøll likner hverandre, men larvene av rognebærmøll er mørkere og lengre. De spiser rognbladene og forpupper seg inne i tette spinn. Når puppene klekker og sommerfuglhannene har befruktet hunnene, avgjøres epledyrkernes skjebne av mengden rognebær. Er det mye rognebær, vil hunnene legge eggene sine der. Er det et år med lite rognebær, vil hunnene fange opp luktstoff fra epler, som samsvarer med luktstoff i rognebær, og de lokkes til eplehagene.

Nasjonal forskningsinformasjon (NFI) skriver: Rognebærmøll (Argyresthia conjugella) er eit av dei alvorlegaste skadedyra i norsk epledyrking. I år når rogna (Sorbus aucuparia) ikkje har bær, kan rognebærmøllet føra til totalskade av epleavlingane. I konvensjonell epledyrking er det ved varsla angrep tilrådd å nytta det syntetiske plantevernmiddelet Gusathion (se merknad nedenfor). Dette er eit middel som er skadeleg for ei rekkje insekt. Då det i tillegg vert nytta seint i vekstsesongen, er det frå 1999 lagt restriksjonar på mengde ein kan nytte av middelet.

Innan økologisk fruktdyrking må ein i stor grad førebyggja problem med skadedyr. Det vil vera av interesse både innan konvensjonell og økologisk fruktdyrking å finna måtar å førebyggja angrep av rognebærmøll utan bruk av syntetiske plantevernmiddel. For ein rekkje møllartar er det utvikla feller for å registrera førekomst av arten basert på hoene sine kjønnsferomon. Kjønnsferomonet er artsspesifikt. Ein vil i prosjektet analysere den kjemiske samansetninga av hoa sitt kjønnsferomon og hannar sin åtferdsreaksjon på feromonet for å utvikla eit sikkert varslings- og fangstsystem for rognebærmøll. Kjønnsferomonet kan også nyttast i bekjemping ved hjelp av forvirringsteknikk, ein teknikk der ein forstyrrar paringa ved å sleppe ut høge konsentrasjonar av feromonet.

Ein vil i prosjektet undersøkja om denne teknikken kan nyttast på rognebærmøll. Det er rognebærmøllhoene som gjer skade då dei legg egg på epletrea, og larvene gneg seg inn i epla. Dei fleste møll har eit velutvikla luktsystem. Ein vil analysera luktstoff frå vertsplantene rogn og eple for å finna eit luktstoff som kan nyttast i bekjempinga ved å forstyrra hoene sin eggleggingsaktivitet.

Mrk: Mattilsynet fattet 15.mars endelig vedtak om å forby bruk av Gusathion (azinfosmetyl) til skadedyrbekjempelse i frukt- og bærproduksjon. Det syntetiske plantevernmiddelet har særlig blitt benyttet av eple- og jordbærdyrkere for å bekjempe hhv rognebærmøll og rotsnutebiller. Azinfosmetyl er akutt giftig for bl.a. meitemark, bier, fugl, alger, fisk og akvatiske leddyr.

Bioforsk skriver: Rognebærmøll er det viktigaste skadedyret i norsk epledyrking. I dei åra då rogna har lite eller ikkje bær fyk rognebærmøll hoene inn i eplehagen og legg egg på eple. Luktstoff vart samla inn og analysert frå rogn og eple. Vi fann at fleire av dei same komponentane var til stades i både rogn og eple. For å undersøkje om hoene reagerte på nokre av desse komponentane vart dei undersøkt ved hjelp av GC-EAD. Resultata viste at hoene reagerte på fleire av komponentane. Vidare vart desse komponetane testa i limfeller i felt for å sjå om dei virka tiltrekkjande eller fråstøytande. Resultata viste at ein av komponentane og denne eine saman med ein til virka signifikant tiltrekkjande på både hannar og hoer av rognebærmøll. Resultata er diskutert med tanke på tiltak mot eggleggingsklare hoer.

Jeg for min del har ingen eplehage og kan la meg fascinere av rognebærmøllens ulike stadier; larver, pupper og sommerfugler. Jeg håper å kunne komme tilbake og oppdatere med bilder av både pupper og sommerfugler. Kan legge til at vi til tross for mange rognetrær i området kun oppdaget en liten larvekoloni i én rognebærbusk.

Personlig er jeg litt usikker på hvorvidt dette bør karakteriseres som kinderegg eller strutseegg. Det som taler for at det er verpet et politisk kinderegg (og som for øvrig ikke har noe med småkraftverk å gjøre), er i første rekke et forslag om regelendring som berører de store, eksisterende kraftverkene. En særskilt regel og unntaksordning for å redusere skattebarrieren som hindrer opprustning og effektivisering. Men at man i relasjon til småkraft vil øke inntektene for staten og den enkelte kraftprodusent, og ved det bidra til å opprettholde og trygge mange små og mellomstore gårdsbruk, er positivt - under visse forutsetninger.

Det som taler for at man står der med hodet i sanden ved siden av et gedigent strutseegg, er de miljøkonsekvenser en forsert, storstilet nybygging av småkraftverk landet over vil representere. Riktignok foreslår nå regjeringen i RNB å styrke konsesjonsbehandling og miljøtilsyn ved å tilføre Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) 13,5 millioner kroner, der ti nye årsverk vil øke konsesjonsbehandlingskapasiteten med nær 30%. Men dersom regjeringen ved bruk av ordet “miljøtilsyn” ikke implementerer nye krav til forundersøkelser og konsekvensanalyser, bryter de målsettingen om å stanse reduksjonen i artsmangfold innen 2010 - en vedtatt, politisk målsetting.

Botaniker Dagmar Hagen og fisk- og ferskvannsøkolog Odd Terje Sandlund, skrev kronikken Miljøvennlig småkraft - en myte?, i november 2005. Blant annet tar de opp problemet med lemfeldige forundersøkelser:

Ressurskartlegginga til NVE viser at det i enkelte vassdrag kan være aktuelt med et stort antall små kraftverk. Miljøundersøkelsene og konsekvensvurderingene gjøres enkeltvis for hvert enkelt prosjekt og vanligvis gjøres ingen vurdering av den samlede effekten av alle prosjektene innen et vassdrag eller nedbørfelt. Noen kommuner lager ei samla plan for utbygging av små kraftverk. Men med dagens retningslinjer for miljøutredningen medfører ikke slike kommunale planer nødvendigvis ei samlet vurdering av konsekvenser for biologisk mangfold.

I forbindelse med slik helhetlig planlegging trengs mer kunnskap om tema som er nødvendige i vurderingsgrunnlaget for en helhetlig planlegging av denne utbygginga, for eksempel:

- Betydningen av det spesielle naturmiljøet i og ved fosser i bekker og små elver for arter med spesielle miljøkrav knytta til slike biotoper.

- Betydningen av det naturlige nettverket av slike fossebiotoper i et nedbørfelt for fortsatt overlevelse av de spesialiserte artene.

- Betydningen av vannet i små elver og fosser for landskapsbildet, spesielt der det er planlagt tørrlegging av mange bekker i samme dalføre.

- Effektene av anleggsveier og andre inngrep i tilknytning til kraftverket, og mulighetene for restaurering av slike inngrep.

Slike vurderinger må gjøres dersom man skal nå 2010-målene om å stanse tapet av det biologiske mangfoldet, samtidig som man tar hensyn til kraftindustrien og den enkelte grunneier. Helhetlig planlegging av små kraftverk vil kunne sikre en balansert utnyttelse av denne ressursen.

I dokumentet Miljøstatus i Norge, sier politikerne blant annet følgende om vassdrag (sist oppdatert 25.06.07):

Mange arter er truet. Vassdragene og naturtyper som er sterkt påvirket av vann er levesteder for en rekke planter og dyr som kan stå i fare for å forsvinne fra Norge. Norsk Rødliste 2006 inneholder en oversikt over 328 arter tilknyttet innsjøer og elver, og 495 arter med tilknytning til våtmarker (en rekke arter er knyttet til begge naturtypene) som kan stå i fare for å dø ut.

Inngrep, utslipp og biologiske påvirkninger endrer miljøforholdene i vassdragene, og gir enten direkte eller indirekte konsekvenser for plante- og dyreliv. Effektene er ikke alltid merkbare, mye avhenger av hvor stort og komplekst presset på vassdragene er, og hvor robuste og tilpasningsdyktige økosystemene er.

Noen ganger vil effekter merkes først på lang sikt, andre ganger gir naturen meget rask respons på påførte endringer. Langsiktige konsekvenser kan derfor være vanskelig å forutse. Som ytterste konsekvens kan vi risikere å ødelegge miljøkvaliteter og ressurser som vil vise seg å være viktige for mennesket på sikt.

Endringer i vannføring, regulering av magasiner, tørrlegging, overføring av vann mellom nedbørsfelt, endret vanntemperatur og vannkvalitet kan gi betydelige endinger i det fysiske miljøet. Dette har i varierende grad endret vassdragslandskapet, og endrer forholdene for planter, dyr og utøvelse av friluftsliv. Avbøtende tiltak som minstevannføringer, biotopjusteringer og etter hvert miljøbasert vannføring kan bøte på mange av de mest uheldige miljøvirkningene av vassdragsregulering.

Det låter både innsiktsfullt, ansvarsfullt og flott, men det har så langt vært ord. Landet preges bokstavelig talt av vanskjøtsel relatert til vassdragsreguleringer. Fisketrapper fungerer ikke, eller kun for oppstrøms vandrende fisk. Skal de vandre tilbake nedstrøms etter gyting, skjer det ofte gjennom kraftverksturbiner hvor de hakkes til døde. Vi har flere kilometer med tørrlagte elevstrekninger i lange perioder, der rogn, yngel, storfisk, insektarter og vannvegetasjon tørker inn og dør. Regulantene tar ikke ansvar, og de slipper ikke engang vann i fisketrappene når gytevandrende fisk skal opp i elvene. Fylkesmennenes fiskeforvaltere følger ikke godt nok opp med kontroller, og politikerne nøyer seg med å produsere glimrende rapporter, fulle av fornuft om hvordan det bør være. Minstevannføringen er katastrofalt liten mange steder, og likevel brytes den fra regulantens side. Men det får ingen følger. Det skurer og går. Om konsesjonene til småkraftverkene, som også vil berøre fisk, insekter, lav, moser og planter, vil bli forvaltet like skjødesløst, står vi overfor en ny miljøkatastrofe. Det vil ta år å rette opp all unnlatelsessynd i forhold til større, eksisterende vassdragsutbygginger, og nå får vi inngrep i småelvene i tillegg.

Jeg tror finansminister Kristin Halvorsen og regjeringens såkalte kinderegg, kan gi et dramatisk tilbakeslag for artemangfoldet. Men igjen, kreves ikke forundersøkelser av eksperter på flora, fauna og økologi, vil heller ingen kunne fortelle hva som går tapt. Da kan man fortsette å slå seg på brystet over økt produksjon av fornybar kraft og sette det hele inn i et sunt og godt miljøperspektiv. Tar man naturmiljøet på alvor - viser miljøhensyn og bedriver aktivt “miljøtilsyn” - vil man snart oppdage at flaskehalsen ikke nødvendigvis blir konsesjonsbehandlingskapasiteten hos NVE, men tilgangen på ekspertise for å foreta nødvendig kartlegging og gi konsekvensanalyser ved forundersøkelser.

Jeg lå på bakken da hun kom. Lå der med speilreflekskameraet og fotograferte blomster. Jeg var opptatt med mitt og så henne ikke før hun stanset få meter fra meg. Hun bøyde seg halvt ned og tittet dit kameraet pekte. Listet forsiktig en meter fram, som om hun var redd hun skulle forstyrre og skremme motivet som var skjult for henne bak en stein. Det kunne jo vært en sommerfugl, eller en firfisle. Jeg tenkte umiddelbart at dette måtte være et menneske som selv fotograferte, og det stemte.

 Vi kom i prat om fotoutstyr og om våren som fototid. Og vi kom ganske raskt inn på været; værprat, som ofte indikerer at man kjeder seg eller ikke har noe å snakke om. Men det gjelder ikke for fotointeresserte. Vær er alltid et aktuelt tema. Det handler om lys, om høylys, motlys, skydekke, lysbrytning morgen og kveld, tåke og måneskinn. Foto handler om lys. Ordet foto betyr lys. Og siden praten startet så lett og utartet så fint, spurte jeg der jeg lå: “Kanskje jeg skal ta fram Knerten, så kan vi kose oss litt… ?”

Det ble helt feil, alt sammen. Ordene - hele situasjonen - måtte fortone seg absurd for henne, noe ansiktsuttrykket også ga beskjed om. Der lå jeg, et vilt fremmed menneske, i gresset, og… “Nei, det var ikke slik ment. Beklager. Knerten er den lille termosen min. Kaffetermosen. Jeg kaller termosen Knerten. Jeg har med ekstrakopp. Og sitteunderlag til begge.” Jeg prater fort. Må rette opp feilinntrykket. Få fram de rette ordene.

Men så skjer det igjen, i det jeg skal reise meg. Jeg griper tak i en naken rotarm på ei bjørk, og vi ser det begge, samtidig. Om det skyldes uttrykket mitt eller grepet om rotarmen, vet jeg ikke. Kanskje en kombinasjon. I hvert fall utløser det en latter hos henne. Først forsiktig, gjennom nesen, så rett fra leveren. “Du må komme deg på beina”, sier hun. “Du ser litt skeiv ut.”

 Jeg tok fram Knerten og det ble en hyggelig prat over kaffekoppen. Og jeg tror bestemt, om vi treffer på hverandre igjen, at det skjer med et smil over minnene fra første møte. Det som i øyeblikket kan synes håpløst klønete, blir til gledelige minner i ettertid. Slik er det ofte. Det må gjerne gå litt “galt” for at episodene skal feste seg i minnet. Det som går på skinner, slik vi ofte vil, skaper sjelden like humoristiske situasjoner.

Høsten er en som kommer, og kommer igjen. Kommer med tung tåke, frostrøyk og gråvær som gjør verden til et knugende sted å være. Kommer med klar luft og sol, viser opp fargespill man nesten hadde glemt i løpet av året som har gått, og som fyller sansene av kraft og glede.

Det er så lite som skiller ordene kraft og kreft, kun to nabovokaler. Så lite skiller glede fra sorg, latter fra tårer, liv fra død og høst fra vinter. Det er så lite som skiller, men likevel så ufattelig stor forskjell. Ofte står livet å lese som en fluesopp. Det skinner og lyser i fargerik fristelse, men like under overflaten, inni...

Jo, fluesopp kan også skjule god smak, et livets krydder - eller dødens. Det finnes fluesopper både med og uten ring som kan spises, men faren for forveksling er overhengende. Det er så lite som skiller men likevel så ufattelig stor forskjell. Den som vil nyte må ha kunnskap. Den som vil smake må være bevisst.

Man høster ikke som man sår, alltid. Til det arter livet seg for nær en ekvilibrisme på tilfeldighetens line. Kjenner du ikke forskjellen på rød fluesopp og rødnende fluesopp, bør du snakke med noen som vet. Noen som vet noe om vokaler, utseende, smak og små ulikheter. 

Av og til kan man ha sine grunner for å skjule sannheten. Vi kaller det hvite løgner om intensjonen er ment å skåne mottakeren. Men er det riktig å lyve? Er det riktig å sette så dårlig pris på andres interesse for ens ve og vel? Eller er det faktisk slik at verken avsender eller mottaker legger noe særlig i spørsmålet og svaret? Er det mer å oppfatte som “How are you?” og “I’m fine, thank you”. Er det hele blitt en høflighets- og hilsningsfrase?

Personlig svarer jeg “Jo takk, jeg har det bra” nærmest uansett hvordan jeg har det. Ser ikke noe poeng i å beskrive og beklage meg for problemer jeg likevel må takle selv. Men det slår tilbake. Når jeg spør de jeg er glad i “Hvordan har du det?”, vet jeg hva svaret blir. Et svar jeg liker å få, for da kan jeg innbille meg at det faktisk står bra til med vedkommende. Jeg slipper å involvere meg - selv om jeg ikke helt kan tro på svaret. Jeg har gjort min plikt ved å spørre og har pleiet min samvittighet - eller...

Jeg lurer av og til på om vi lager oss soveputer. Om vi blir så overfladiske etter hvert, også overfor våre nære, at vi tar snarveier der hvor det er mulig. Og i så fall, hva gjør det med oss i stille stunder, når tanken gis rom? Hva gjør det med synet vi får på oss selv og det egenverd vi alle trenger for å holde balansen?

Fra tid til annen skjer det at mennesker tar sine liv. Svært ofte sitter de pårørende igjen og anklager seg selv. De bebreider seg for ikke å ha oppdaget problemene. Bebreider seg for ikke å ha sett og forstått at noe var veldig galt. Alt virket jo så greit. Og sist de snakket med vedkommende: “Jo takk, jeg har det bare bra”.

Jeg tror egentlig ingen ønsker å bli skånet i det som har med helsen til de man er glad i å gjøre. Jeg tror ingen ville valgt å motta hvite løgner om dette om de fikk velge. Så hvorfor fortsetter vi da selv med dette narrespillet? Hvem gagner det?

Vi limte aldri puslespillene på plate og hang dem på veggen. Vi puslet dem, og så snart ett bilde var ferdig ble det tatt fra hverandre og lagt tilbake i esken. Vi eide mange spill etter hvert, og vi la dem om igjen og om igjen. I den grad det er mulig å lære seg 200 eller 500 brikker, gjorde vi langt på vei det. Etter å ha lagt et puslespill seks eller åtte ganger, tok det nesten ingen tid. Vi mestret dem på et vis. De var ikke lenger noen utfordring og ble lagt bort. Selv om de var i orden, hadde de mistet verdi.

Det tristeste av alt med puslespill, er når en brikke plutselig mangler. Samme hvilken, om den er fargerik eller grå. Du har lagt 379 brikker på plass og mangler en. Du leter under og over og inni og bak, to ganger, før du leter over alt enda en gang. Mistenker til slutt katten for å ha spist den, men kan ikke godt operere for å sjekke. Det lille hullet står der og roper på sin brikke. Det eneste du ser av hele bildet er brikken som mangler. Det er en frustrerende situasjon. En annen ville sett på bildet og knapt lagt merke til mangelen, men det er ikke poenget. Du vet. Det er du som aldri mer kan skape fullstendig helhet. Noe viktig, en vesentlig detalj, har skapt uorden!

De ble aldri kastet disse spillene som plutselig manglet en brikke. De ble heller aldri lagt mer. De representerte etter hvert det ufullkomne i tilværelsen. Det som har fått en skade, en brist eller blitt skjendet. De lå der, med et svinnende håp om at kanskje likevel, en dag, ville de tapte brikkene dukke opp igjen. De ufullkomne puslespillene ble prøvelsen på hva håp er. Og et bilde på hvor vanskelig det er å akseptere at noe for alltid går tapt. Jeg visste ikke den gang hva sorg er. Hadde jeg visst det, ville jeg fortalt mine foreldre at jeg sørget.

14. februar i 2008, på St. Valentins dag, er det Tomgangsaksjon. Aksjonen er utvilsomt ment som en god sak, og jeg håper det går aksjonistene bedre enn det gikk St. Valentin. Men jeg ville i hvert fall ikke sluppet barnet mitt ut på jakt etter bilister med bilen på tomgang, da jeg anser bilister med nedrimete og nedduggete vinduer som livsfarlige!

Dette er et slikt tilfelle da en bilist må bryte en lov uansett hva h*n gjør. Det er ulovlig å kjøre med urene ruter, og det er ulovlig å la bilen gå på tomgang. Så får det bli opp til den enkelte hva h*n velger, 1) risikere bot for å la bilen gå på tomgang, eller 2) risikere straff for å ha kjørt på et menneske grunnet dårlig sikt gjennom rutene. Valgfrihet kaller man slikt.

Det kan være greit å reflektere litt over begravelsesbyråene og den industrien de er sluttleverandør for, som består av mange underleverandører. Det handler om kiste, gravstein, blomster, lokaler og leveranser knyttet til gravøl, med mer. En rekke små og store varer og tjenester. Og den refleksjonen bør foretas før man står ved den dødes seng og tørker en tåre. Aller helst bør forberedelsene skje i samråd med den syke eller gamle som vet det nærmer seg slutten. Det kan skape en bedre og lettere ramme for de beslutninger som må tas av nærmeste pårørende, og det finnes skjema til hjelp for dette (hentet fra Humanetisk Forbund, men postene vil stort sett bli de samme også for kirkelig begravelse).

Det forkommer faktisk tilfeller med krangel i begravelsessammenheng, og dette er uverdig uansett hvilket ståsted man måtte ha. Utløsende faktorer kan knytte seg til ekser av avdøde. Det kan handle om dine, mine og våre barn med ulik styrke av tilknytning til avdøde. Eller det kan dreie seg om seremonielle valg og annet i forbindelse med begravelsen. Noen ganger må begravelsesagenten hente gravferdsloven fram for å sette skapet på plass! Og angående uverdighet, hostes idiotiske påfunn opp i vårt høyt utviklede Vest-Europa. Jeg håper aldri denne urnevarianten for bruk i forbindelse med kremasjon vil bli godtatt her hjemme. Vel har vi for anstrengt forhold til døden, som gjør at vi nødig berører emnet før noen allerede har gått bort. Men dette blir for meg respektløst og på linje med å skulle bli gravlagt i en skiboks til musikk av Dimmu Borgir!

Angående priser er det ikke så lett å finne slike på nettet. Det finnes kanskje en link som heter “Priser”, men den er ofte ikke aktiv. Begravelsesbyråene oppgir nødig priser på hjemmesidene, og det kan være vanskelig å orientere seg for sammenlikning. Faktisk medfører den situasjonen nærmeste pårørende befinner seg i, samt få muligheter til å sjekke priser på en enkel måte (på nett), at markedsmekanismene ikke fungerer særlig godt. Et annet poeng er at det gjerne ikke er realistiske, alternative tjenesteleverandører ute på bygdene. Så man ringer og takker ja til første og beste (eneste) begravelsesfirma. Selv om dette kan koste flere tusen kroner mer enn nødvendig. Og som en bit oppi alt sitter enkelte kommuner å harver inn avgifter for tjenester de leverer - og ikke leverer! DinSide-økonomi, skrev i 2000 en artikkel om dette, og jeg sakser:

Sleipe kommuner.

Norske begravelsesfirma er nok gjennomgående seriøse og dyktige (det gjelder ikke alle steder, noe eldre som for eksempel ferierer i Spania bør notere seg), men de driver ikke veldedighet. Derfor bør vi få et mer avslappet forhold til døden, bli flinkere til å snakke om den og også forberede den sammen. Ikke bare av økonomiske grunner, men også det. Kanskje ville da flere kunne ta mer aktivt del i seremonien og nærmest skreddersy egne opplegg. Mennesker som profesjonelt jobber med sørgende, enten det er kirkens menn eller innenfor psykiatrisk helsetjeneste, hevder at aktiv deltakelse fra første stund, gjerne med vasking, stelling og nedlegging av avdøde, videre under forberedelse og gjennomføring av seremonien, får en bedre og mindre langvarig sorgperiode i etterkant. Det blir en annerledes måte å ta farvel med avdøde på, som gjør det lettere å ta inn over seg at vedkommende faktisk har gått bort - gir større, indre ro.

Angående konkrete priser, er altså det nær sagt umulig å anslå. Selv såkalt enkle løsninger, med rimelig kiste og stein, og med enkelt gravøl som holdes hjemme for de aller nærmeste, er det vanskelig å komme under 20.000 kroner. Og disse såkalt enkle løsningene vil også kunne variere mellom 20 og 35.000 kroner - oppad finnes knapt noen grense. Det kan være mulig å spare 4-7.000 kroner om man er oppmerksom på hvordan de ulike varene og deltjenestene er priset. Og de som har hørt at gravferdsstøtte gis fra det offentlige, var det en ordning som opphørte 1. januar 2003. Det er mulig å få behovsprøvet en søknad om økonomisk tilskudd (inntil 17.952,- kr fra 01.01.08), en såkalt erstatningsordning for den ubetingede støtten som falt bort, men man skal ikke ha mange ørene på konto eller registrert formue før retten til slik støtte faller bort. Likevel, det er en viktig ordning å være klar over for de som aller mest trenger økonomisk hjelp. Et seriøst begravelsesfirma vil opplyse om slike muligheter.

Jeg skremmes ikke det minste av Mørksinn og Avmakt. Det er to gamle følgesvenner som stikker innom av og til. Trofaste som få og krevende ved sin tilstedeværelse. De kjenner meg og vet når jeg er mest sårbar. Da slår de til - hardt! Før kjempet jeg imot. Sto der naken med mitt tannløse sverd og ville jage bort. Men de vant, hver gang. De vant alle kampene. Så etter hvert fant jeg ut at det mest rasjonelle var å la dem få sine tilmålte perioder. Jeg la sverdet ned og lot skjønnheten og viljen slukne. La meg på vent, som vinterknoppene under rimnålene. På vent, slik det er nå.

For få dager siden skrev jeg en post som moret mange lesere. Og det moret meg å skrive innlegget og lese kommentarene. Men min latter hadde ikke rett fundament. Den ble kort og kunstig. Satte seg i vrangstrupen så snart jeg ville slippe den løs. Det var merkelig. En paradoksal og ytterst kontrastrik opplevelse. Og slik er det, slik er jeg, når det skumrer i sinn. Jeg klarer tidvis å finne ord og skape noe, men produktet kler ikke mitt sinn og min hverdag. Ordene er ikke meg, og de bidrar bare til å avdekke motsetninger. Etterlater meg i en ubeskrivelig modus av fjernhet overfor meg selv. En motbydelig, dualistisk virkelighet. Jeg tror jeg vil bruke ordet eufori i mangel av noe dekkende. Brokker av oppstemt, psykedelisk velvære som næres av mørket. Igjen et paradoks blant tusen andre.

_____________

Jeg har kommentert lite den senere tid. Har hentet fram via feeden og lest mine favoritter, men uten å kunne by på noe. Det beklager jeg. Kanskje jeg kommer sterkere tilbake. Men inntil da får det bli som det blir. “litt av hvert” vil trolig ikke bli oppdatert på en stund. Jeg kommer sikkert til å skrive mye i tiden framover, jeg gjør alltid det når det kniper, men ikke til bloggen. Det blir PC’n og meg og en dertil egnet mappe.

Jeg skulle gjerne lagt ut en fin tekst og noen vakre, ferske vinterbilder som julehilsen. Det var tanken. Men jeg klarer ikke - ikke nå. Evner ikke å komme meg ut. Jeg benytter derfor muligheten til å ønske dere alle en fin julehøytid og et innholdsrikt og spennende 2008. Jeg legger ved link til et tidligere innlegg med vinterbilde og håper det formidler den positive stemning dere alle fortjener. Hilser god jul og godt nytt år med hevet labb. So long ;)

Utsikten er det ingenting å si på. Hun ser en stor park til høyre. En andedam, benker og gruslagte stier rundt. Til venstre ser hun skog og en åsrygg. Og inne mellom trærne blinker det ofte i fargerikt tøy. Det er treningsområde for idrettslaget. Og av og til ser hun en som visstnok heter Børge, og som trekker bildekk etter seg oppover skogen mot åsen. Tenk om… Olga ser på hjulene på rullestolen og priser seg lykkelig over at hjulet er oppfunnet, selv om gikta i hendene gjør at hun ikke har mer bruk for det fantastiske hjulet enn Børge. Faktisk enda mindre. Men hvilke krefter han har - hvilken energi.

For fire måneder siden ble hun trillet gjennom hele etasjen, til terrassen med utsikt mot øst. Det var en ung vikar som trillet henne, for Asta på 60 var blitt utslitt og syk. En ufaglært vikar som ikke helt kunne dekke de faglige behov hun har, men som ga henne tid og andre opplevelser - en annerledes hverdag. For mot sør så hun unge menn i raske biler kjøre som villmenn gjennom skogen. Noen hadde sagt at det var mulig å tjene 50 millioner i året på å kjøre bil. Olga tenkte at det var en god lønn for å gjøre noe som ikke gagnet andre enn seg selv og sitt ego. Og hun vet at sykmeldte Asta tjener 250-300 tusen kroner i året, og at de borgerlige politikerne med Høyre i spissen mener hun burde betale litt for seg gjennom en eller to karensdager når helsa svikter. Olga forsto ikke denne tenkemåten, men så hadde hun heller ikke greie på politikk. Ikke forsto hun at Asta hadde fått miljøbot forrige vinter heller, for å la bilen gå på tomgang slik at rutene ble rene for is og dugg så hun kunne kjøre trygt hjem, mens andre fikk penger for å bedrive villmannskjøring til ingen nytte.

Olga så også en flyplass fra terrassen mot øst. Og nettopp den dagen skulle både det lokale laget i kvinnehåndball og mennenes fotballag ut og konkurrere. De entret hver sine fly og reiste i hver sin retning. Håndballaget skulle over til vestlandet å spille kamp den kvelden, mens fotballgutta visstnok skulle helt til Tromsø. Og som om det ikke var nok skulle villmennene i bil turnere verden rundt. Frakte med seg bilene og noe de kalte støtteapparat rundt seg. Hva og hvem dette støtteapparatet besto av visste hun ikke, for noe slikt fantes ikke på sykehjemmet. Det skulle hun huske på å spørre Asta om når hun bare ble frisk og kom tilbake, en dag Asta fikk tid til å lytte. Asta visste så mye om så mangt.

En bil svingte ut på veien rett under vinduet til Olga. Det var en nabo til sykehjemmet. En far som kjørte barna til en tilstelning til ære for deres store idrettsprestasjoner, der yngstebarnet Anne på 28 og broren Anders på 32 skulle få avduket et monument av seg utenfor det nyoppussede rådhuset. Som to hjelpeløse insektpupper satt de to “barna” bak i bilen. De bodde hjemme og ble pleiet av foreldrene. Ellers bodde de på hoteller verden rundt og fikk oppvarting, sammen med støtteapparatet sitt. Ikke manglet de leger og fysioterapeuter heller, hadde Olga hørt, men det trodde hun ikke noe på. Begge barna var mangemillionærer og snakket visstnok om å måtte flytte fra far og mor, til utlandet, av skattemessige hensyn. Så det koster å være helter, tenker Olga, og hun er glad Asta vil kunne se statuen når hun går til og fra jobb, når hun bare blir frisk. Bare for å bli minnet på at bygda faktisk har fostret helter.

Olga har ei lita taske hengende på venstre side av rullestolen. Der har hun noe småtteri, en dropspose, TV-briller, en fjernkontroll til TV’n og et par smertestillende tabletter hun har lurt unna. Bare for å ha litt når smertene klyper som verst i hofta på nettene. Så slipper hun å bry noen, eller vente i lidelse til nattevakten har tid til henne. Hun fisker møysommelig opp brillene og fjernkontrollen med giktkrøkte fingre og slår på TV’n. Det er tid for nyheter. Det er politikere som kommer opp på skjermen, hun kjenner dem igjen. De snakker om underskudd på arbeidskraft og miljøforurensning. De trenger flere unge, sterke, varme hender. De er bekymret for det høye sykefraværet innen omsorgssektoren. Og de er bekymret for all forurensning persontransport koster, og hvordan de kan øke turismen hit. Etterpå kommer sporten.

____________ 

Bildene er hentet på http://www.freephoto1.com/ .

Foto.no er en all right side for fotoprat, legge ut og kommentere bilder.

Akam.no har masse god informasjon og utførlige produkttester.

Kristin Vigander har en systematisert hjemmeside med bilder (av ulik kvalitet) over insekter, særlig sommerfugler, og mange av plantene våre. Verd et besøk. Fin hjelp til artsbestemmelser for naturinteresserte.

Kjartan Trana er en topp naturfotograf, mye fint å se på denne siden.

Ron Bigelow har gode og instruktive artikler, samt mange gode naturbilder.

Kent Bovin har rikelig med tips om det meste, både foto og etterbehandling, mm.

Villy Sonichsen kjører PhotoShop kurs der du selv velger emne eller går gjennom hele.

BioPix er en dansk side med flotte naturbilder. Fin hjelp for artsbestemmelse.

UiO har her en side med artsliste og bilder over nordiske insekt i gruppene kakerlakker, saksedyr, rettvinger, markgresshopper, samt vandrende pinner og blad.

Photos er en side med et rikt utvalg av biller. Fin side for artsbestemmelse. Gode bilder.

John Martin Mjelde har et nettsted (linerle.com) med en rekke fine bilder av både flora og fauna (fugler, insekter, edderkopper, sommerfugler og planter). Ryddig og fin side, vel verd et besøk.

Jeg har lest og hørt for mange saker der barnevernet dessverre har sviktet, både i media og i diverse blogger med til dels sterke historier, til at jeg uforbeholdent kan tale barnevernets sak. Det er heller ikke min hensikt her. For jeg vil snu fokus for å peke på uheldige sider ved måten journalister dekker disse sakene på. Jeg vil forsøke å ta på brillene til de mange som tas hånd om av barnevernet, med eller mot sin vilje. De mange barna som er avhengig av å ha tillit til barnevernet for å føle trygghet og å føle seg ivaretatt på en ansvarsfull måte, og tillit også for å kunne hjelpes.

Først må jeg si at jeg føler stor ydmykhet og empati overfor alle som har vært ofre for omsorgssvikt, uansett hvem som har forsømt seg mot dem. Det er ofte viktig at sannheten kommer fram i lyset, både som informasjon og ikke minst på grunn av den positive, terapeutiske effekt åpenhet kan gi for de som personlig sitter med vonde erfaringer. Men man bør dvele litt ved måten historiene skal presenteres på. Og jeg tenker da på journalistene, som har en annen rolle å spille enn de som presenterer personlige vitnesbyrd om selvopplevd urett.

Fra mitt ståsted synes det galt å skulle dekke en lokal sak der barnevernet har sviktet, uten også å se saken fra barnevernets side som landsdekkende organ. Uansett hvordan man snur og vender det er saker der barnevernet kobles inn vanskelige, og farene for å ikke lykkes vil alltid være tilstede. Fysiske skader kan ofte behandles, men psyken representerer en langt større utfordring - som krever barnets tillit. Her får man kanskje ikke svar på om man lykkes med å finne rett omsorgstilbud før etter fem eller ti år, om det overhodet er mulig. I verste fall vil man kanskje kunne lese i avisa, trykket med feite bokstaver: Tok sitt liv - orket ikke mer etter ni år i barnevernets vold!

Det å evne å påpeke og kritisere feil og mangler (enten det skjer i regi av barnevernet, kommunal eldreomsorg, eller annet), uten å bli så ensidig negativ og generell at man selv gjør seg skyldig i å spre frykt og derved forringe livskvaliteten til mennesker med omsorgsbehov, må være en journalistisk utfordring og målsetting. Selvfølgelig skal uverdige forhold slås opp og tas tak i, men med edruelighet. Når mange eldre gruer seg og fortviler av frykt for å bli utsatt for vanstell fra det offentlige når de en gang blir pleietrengende, har journalistene svartmalt med for bred penn.

Uverdige tilfeller, også brudd på lovfestede rettigheter, skjer i omsorgsnorge. Det er et beklagelig faktum. Men disse tilfellene er ikke representative for barnevernet eller eldreomsorgen generelt sett, og de må heller ikke framstilles slik. Kostnadene ved å belyse slike saker ut fra sensasjons- og sjokkvinkling kan kun skade samfunnets interesser. Og jeg er redd kostnadene ikke på noen måte står i forhold til, men langt overstiger, inntektene fra noen flere solgte aviseksemplarer. Tanken på at barn av omsorgssvikt i hjemmet og eldre syke og pleietrengende er de som må bære hovedtyngden av kostnadene, er en vond tanke. Dette bør være et betydelig tankekors både for journalister og for de med redaktøransvar!

Men vent nå litt! Jeg valgte å foreta et eksperiment i dette innlegget, og jeg må si det ble en aha opplevelse for meg. Kanskje vil flere føle det samme etter å ha lest følgende. For i motsetning til måten jeg normalt bygger opp et slikt innlegg, der jeg starter med å søke fram og lese artikler som info og underlag for teksten jeg skal skrive, valgte jeg nå å skrive først og søke info i etterkant. Jeg ville lodde egne oppfatninger opp mot den informasjon og de fakta som eksisterer. Og jeg må bare innrømme at jeg gikk gjennom isen i denne saken. At jeg, i minst like stor grad som for eksempel tabloidpressen, danser crocsballett til falske toner.

Grunnen til mitt overdrevent negative inntrykk av måten pressen dekker omsorgssviktsaker på, kan jeg ikke forstå annerledes enn at det er de sterkeste sakene og oppslagene som setter seg i tankene og danner helhetsoppfatninger. Slik kan noen få saker skape generelle feilslutninger og merkelapper som ikke kan dokumenteres. Og mine feilslutninger har jeg i det ovenforstående brukt mot journalister og media. Og jeg tror dette er en mekanisme som slår i alle retninger, slik at vi blant annet sitter med et altfor negativt bilde av offentlige omsorgstjenester - og pressen, m.fl. Det som rører oss emosjonelt fester seg dypt og kan skjule helhet og sannhet. For meg personlig ble dette faktisk en liten tankevekker. Hastverk er lastverk og fører lett til makkverk når synspunkter på alvorlige tema publiseres uten kildesjekk.

Enn så lenge vil nok ordningen virke urettferdig på de mange som ikke gis et slikt tilbud. Min spådom er også at vi ganske snart vil se mange grupper innenfor ulike yrker og sektorer som vil forhandle lønn ut fra samme mal. Det vil være mennesker med fagkompetanse, både formell kompetanse og/eller realkompetanse. Et resultat kan bli at kollegaer med litt ulik realkompetanse, der det teoretisk-faglige ikke er vesentlig men derimot erfaring i strenge arbeidsrutiner, vil kunne skape urimelige forskjeller og misnøye.

Hvordan dette vil slå ut gjenstår å se. Det som blir et insitament for noen kan lett bli et irritasjonsmoment for mange. Vi er blitt vant til at knapphet på ressurser øker prisen/lønna, men her kan vi få en situasjon der mennesker med nærmest tilsvarende arbeidsoppgaver og arbeidspress blir lønnet svært ulikt (eller som i de nevnte tilfeller tilgodesett med kortere arbeidstid for samme lønn).

Av og til er man overlatt til tilfeldighetenes spill, og utfallet kan bli hva som helst, både positivt og negativt. Noen ganger har man en viss påvirkningskraft på det som skjer - et valg - av og til ikke. Så når jeg en tidligere høstdag, iført topplue, ullgenser og ryggsekk, en dag satt på kne på ei berghylle ved skogstjernet og fotograferte ei blodrød heilibelle, for deretter å flytte kamerastativet for å knyte ei skolisse - som røk tvert av slik at jeg mistet balansen - , hadde jeg følgende valg: 1) Bare la meg passivt bikke ut i vannet, eller 2) sparke litt fra med det ene beinet for å påvirke den våte landingen. Jeg har aldri stemt blått, men forsto i det øyeblikket at valgfrihet er viktig!

Jeg var oppmerksom på og hadde tatt høyde for, siden det er en uskreven regel at en eller annen alltid dukker opp når uhellet er ute og du minst av alt vil bli sett, at det sto en person og fulgte med. Så da jeg mer enn irritert, og trist som faen!, fikk bunn under beina og reiste meg opp, stående der gjennomvåt med vann til magen, den våte topplua godt nedpå nesa og ryggsekken klistret som ei lefse til ryggen, fikk spørsmålet “falt du i vannet?”, taklet jeg det bemerkelsesverdig bra. Også da oppfølgeren “heldig at det gikk så godt” kom, beholdt jeg roen. Så jeg smilte, riktignok med sammenbitte jeksler, og stilte oppskriftsmessig det meningsløse spørsmålet “god dag, er du ute og går tur i det fine høstværet?” tilbake. Og slik fortsatte den høyst uinteressante samtalen, uten at jeg et øyeblikk vurderte å løfte lua og se på ham. Jeg sto som jeg sto der ute i vannet og kikket gjennom strikkemaskene. Bare ventet på at han skulle gå slik at jeg kunne få utløp for frustrasjonen.

Mannen, en litt tilårskommen herre, hadde åpenbart kjøpt seg nye tenner nylig. Ikke bare var de hvite, store og regelmessige, men gebisset må ha vært ment for et betydelig større hode. Det så ut som om man, uten helt å lykkes, hadde forsøkt å tilpasse hodet til gebisset ved å tøye og smette ansiktet over. Kanskje hadde han vært på ferie nordpå, i Tromsø, og truffet en tannlege på Rorbua. Jeg vet ikke. Det jeg kan slå fast er at han fikk mye for pengene. Og uten å kunne noe for det så det ut som om han smilte hånlig og bredt hele tiden, også da han omsider hilste avmålt med labben og gikk. Det hånflirende uttrykket var på grensen av hva jeg kunne takle, og jeg var nær ved å forulempe ham, og meg selv, ved å bl.a. be ham se til å ta med seg visdomsordene og gamptryta si og forsvinne! Men man besinner seg. Og bare for å slå det fast. Selv om jeg ikke skadet meg i situasjonen, anser jeg IKKE hendelsen som flaks eller hell. Det er faktisk helt OK å bruke u foran de to ordene.

De forskjellene jeg finner mest fremtredende, og som jeg benytter til å vurdere oppdrettsfisken i disken, er kjøttfarge om fisken er skivet eller filetert. Ørreten har en klar tendens til å være skarpt rød, mens laksen er mer blekrød. Prikkenes plassering er en annen og ofte god indikator, sammen med overkjevens plassering i forhold til øyets bakkant. Mens laksen har få eller ingen prikker under midtlinjen og nede på hodet (gjellelokk), finner vi ofte det motsatte hos ørret. Videre har laks prikker kun i roten av ryggfinnen og sporden (halestjerten), mens ørreten har prikker over det meste av disse finnene. Haleroten og sporden er også en god indikator, da laksens halerot er slankere enn aurens, samt at laksens spord danner en fast V mens ørretens klapper sammen når man klemmer rundt. Når det gjelder overkjeve i forhold til øyets bakkant, går laksens overkjeve sjelden lenger bak, mens dette er mer vanlig hos ørret. Også formen på spordens bakkant er forskjellig, (laksens er tydelig innbuet mens ørretens er tilnærmet rett) men dette fungerer best som kjennetegn for villfisk da oppdrettsfiskens finner slites og deformeres i stor grad, både i oppdrett og under pakking/håndtering.

Kjenner man til to eller tre av disse ulikhetene vil man i de aller fleste tilfeller greit kunne si om man har med laks eller ørret å gjøre. Men noen ganger er det vanskelig uansett, særlig om kun en av artene ligger i disken. Jeg lister opp forskjeller i det følgende, med hva jeg legger mest vekt på (benytter du andre artsbestemmelsestegn eller har innsigelser mottar jeg gjerne en kommentar):

• prikker på store deler av ryggfinnen og sporden hos ørret, kun ved finneroten hos laks

• prikker ofte også under midtlinjen og nedover på hodet (gjellelokkene) hos ørret, sjelden hos laks

• overkjeven går forbi øyets bakkant hos ørret, sjelden hos laks

• halerota er grov og kort hos ørret, slank og lang hos laks (greit å se om begge arter ligger side om side)

• sterkt rødlig kjøttfarge hos ørret, blekrød hos laks

• myk og rett avskåret spord hos ørret, stivt V-formet og innbuet hos laks

Det var utseendet. Kvalitetsvurderingen går for min del i det vesentligste på gjellenes farge, som skal være friskt rød. Ut over det gjør jeg meg bare et helhetsinntrykk jeg ikke klarer å definere nærmere, selv om kjøttfare og lukt gir en pekepinn. For villfisk er kondisjonen ofte en kvalitetsindikator, der rund og feit er bra, lang og slank dårlig. Oppdrettsfisk er stor sett rund og feit, og kondisjonen er ikke til hjelp i denne sammenhengen. Kondisjonsfaktoren sier noe om forholdet mellom lengde og vekt, men ut over det skal jeg la det ligge.

Jeg er av den oppfatning at verden har verktøyet som trengs for at vi kan innrette oss mer i samsvar med naturens tåleevne - og ikke minst våre egne, fundamentale behov. At vi strengt tatt ikke trenger nytt lovverk eller Al Gores grafer på storskjerm for å vite hva som er fornuftig og rett å gjøre. Men kanskje måtte et skremselsscenario til for å vekke fornuften til live. Problemet med å slå så hardt på tromma er at apatien kan bli sementert. Man skremmes til å tro at alt håp er ute, og at vi like godt kan fortsette som før og gå ned med høy harryfaktor. Et annet problem med Gores presentasjon av konsekvensene fra de menneskeskapte, globale miljøproblemene, er at påstander har blitt avslørt som tvilsomme og feilaktige. Noe som har gitt skeptikerne mat å drøvtygge og gulpe på. Det store bildet klarer man ikke å rokke ved, men feilaktige påstander har ført til mye unødig støy. De burde vært unngått.

Men som sagt, vi har lovene og verktøyet, det vil si kunnskapen og pengene, som er nødvendig for å snu de uheldige trendene. Det man sliter med er å få land som har ratifisert internasjonale naturvernavtaler til å følge opp med praktiske tiltak, samt å få flere nasjoner til å forplikte seg ved å undertegne (her har så langt USA og Kina vist ansvarsunnlatelse ved ikke å forplikte seg). Og her har ikke Norge mye å vise til av tiltaksvilje. Til tross for “konvensjonen om biologisk mangfold” (Convention on Biological Diversity; CBD) som ble underskrevet på møtet i Rio de Janeiro 1992 (ratifisert av Norge i 1993) har vi ikke vist stor vilje til annet enn å produsere tonnevis med fremragende rapporter om hva vi bør og må gjøre. Det bevilges gjerne midler til å foreta kartlegging og trekke opp retningslinjer, og så stanser det opp. Ved den minste konflikt mellom forurensende næringsvirksomhet (les: økonomiske interesser) og naturmiljøet, har man gitt dispensasjoner til videre utslipp i stedet for å gi korte (men ikke urimelige) tidsfrister for omstilling og rensetiltak. Det er først de siste årene man har tvunget industrien til å begrense utslipp i et omfang som monner. De første ti år etter ratifiseringen skjedde nærmest ingenting!

Det bemerkelsesverdige ved at det faktisk er flere enn 160 nasjoner som har ratifisert CBD-konvensjonen (ikke USA og Kina), er omfanget av konvensjonens forpliktelser (april 2002) og fokusområde; begrense/stanse reduksjonen av biologisk mangfold innen 2010! Dette er i praksis altomfattende og betyr at enhver eksisterende og påtenkt aktivitet må, som første post på agendaen, ha en miljøkonsekvensvurdering. Klarer landene som har ratifisert CBD å oppfylle konvensjonens intensjoner, og klarer man også å få USA og Kina med, er jobben gjort. Verden trenger kun denne ene konvensjonen for å skape et bærekraftig og rent naturmiljø, siden enhver form for forurensning truer artsmangfoldet (se andre konvensjoner og Norske lover som direkte retter seg mot naturmiljøet). Innsatsen vil spenne fra for eksempel noe så enkelt men viktig som å rive kanaliseringsmurer langs elvene våre og å strengt forby unødvendig persontransport inntil forurensningsfrie transportmidler er tilgjengelige, til å nedlegge produksjonsbedrifter som ikke innen kort tid kan omstilles til drift uten giftige utslipp.

Jeg frykter at CBD er så god at den ikke fungerer. Konvensjonen er umulig å oppfylle og å etterleve i praksis. Derfor vil den i beste fall, slik det blir med Al Gores sceneshow, bli en post bak øret på politikere og folk flest - en spore til holdningsendring. Det blir for voldsomt, uoversiktlig og uoppnåelig å ta det helt inn og på stort nok alvor. Disse voldsomme sakskompleksene og de uoppnåelige målene har gjerne også det ved seg at de trenerer eller hindrer at man starter både i det store og det små, både nasjonalt og lokalt. Det blir lettere å så tvil, peke på de som ikke ratifiserer internasjonale konvensjoner, latterliggjøre de små (men viktige både symbolsk og rent praktisk) tiltak, enn å ta tak i det man kan endre på.

Jeg undervurderer ikke den innsats for oppvekking av folks bevissthet som skjer. Men jeg ser hvor vanskelig det er selv i et lite, fredelig og rikt land som Norge, med solide, demokratiske tradisjoner og en liten, opplyst befolkning, å virkelig satse på praktiske tiltak. Det ligger en vegring og en bremsekloss i vår bevissthet som går på at vår innsats ikke representerer noe annet enn en (økonomisk) hemsko for Norge om ikke de store forurenserne går foran slik at tiltakene får rask og målbar effekt. En variant av den mekanisme filosofene beskriver som allmenningens tragedie. Noen må våge å ta den belastning det er å gå foran ved å la handling følge tanke. Det er sagt og skrevet - og underskrevet - så mye fornuftig, at den fasen nå må gå over til det konkrete. Ingen av konvensjonene har reell verdi før de i praksis settes ut i livet, dessverre. Slik sett ligger ikke USA og Kina bak i løypa når det gjelder resultater - kun når det gjelder holdninger og vilje til holdningsendring.

Det blir også feil å passivt vente på at politikerne og den teknologiske utviklingen skal løse problemene. Det er her jeg føler vi står i dag - vi venter. Vi har blind tro på Petter Smart som problemløseren. Og ja, teknologiske nyvinninger trengs også i kampen mot forurensningen og dens konsekvenser, i aller høyeste grad. Men det er ingen grunn til å sitte passiv og vente. Alle kan bidra. Problemene er forårsaket av mange enkeltmenneskers tenke- og levemåte, og det er enkeltmenneskene som sammen og hver for seg kan løse dem. Mye handler til syvende og sist om din og min hverdag. Om hvilke produkter vi velger. Hvor mye vi reiser og hvilke feriemål vi velger. Hva vi oppmuntrer til og hva vi står opp og tar avstand fra, ikke bare i tale men også i gjerning. Politikerne er lite flinke til å hjelpe oss til gode valg gjennom avgiftspolitikken, men vi sitter med forbrukermakten! Bevisste forbrukere er akilleshælen til markedsøkonomien slik den fungerer i dag, og også det eneste gode argumentet for videreføring av markedsøkonomien som system. For bare dersom markedsmekanismene får virke ut fra forbrukernes (vår) indre fornuft og erkjenning av våre valgs innvirkning på (natur-) miljøets tilstand, kan mekanismene tjene oss. Slik det nå fungerer, der også totalt unyttige produkter og lavkvalitetsprodukter (bruk og kast) selger på grunn av dyktig markedsføring, foregår en irrasjonell bruk av den totale mengde ressurser vi har til rådighet. Dette er sløseri som naturen må underholde.

Den tabloidiserte konklusjonen og oppfordringen må bli: Glem Gore og gi blaffen i issmeltingen!, men se over handlelappen en gang til og bli en bevisst forbruker!

 Tillegg: Angående å anvende markedsøkonomiens mekanismer i naturens tjeneste, en økonomi som ideelt sett skal virke rasjonaliserende for produktskaping i alle ledd, tenker jeg på å snu konkurransefortrinnet og målet om billigst mulig til mest miljøvennlig. Og her kan ting skje raskt om politikerne gjør grep. De kan belønne bedrifter som satser miljøvennlig ved å frita disse for (enkelte) avgifter, og videre fjerne/redusere avgifter på de grønne sluttproduktene slik at produsentfornuft og forbrukerfornuft med tanke på miljøet ikke blir økonomisk belastende. Kort og godt gjøre det lønnsomt å agere fornuftig i markedet.

Nei, det er noe så vanvittig som fantom-kløe. Det er ikke noen kløe som kan diagnostiseres - tror jeg. “Problemet” er kort og godt at jeg omgås småkryp for tiden - mengder! Står på knærne eller ligger langstrakt på marken, baner meg vei i buskas og kjerr, tråkker i maurtuer og alskens insektboliger og har det nesten strålende. River av meg, ranger og rister klærne og danser vilt i bare underbuksa når eitermauren invaderer meg. Det ender vel opp med anmeldelse fra en sjokkert turgåer. Men tross alt ubehag, gjennom makrolinsa og på nært hold blir selv de små insektene, bare få millimeter lange, til monstrøse og vakre vesener. Noen piler av sted, noen hopper, noen hekter seg fast i klær og hår og noen sitter rolig og pent til jeg får avfotografert dem.

Og jeg klør. Ikke så mye der og da, ute i skogen og på blomsterengene, men når jeg kommer tilbake til bilen, og aller mest når jeg kommer hjem. Sjekker sokker og klær. Sjekker sengeklærne. Kikker rundt på gulvet etter Saksedyr, Husedderkopp og tassende kryp. Kikker i sofaen. Hele tiden, overalt! Og jeg tror jeg har småkryp på meg, uavbrutt. Bare vas og mental idioti, men like fullt litt slitsomt. Fascinasjon og desperasjon hånd i hånd. Jeg frydes av spenning og nysgjerrighet der ute, men jeg klør etterpå. Klør også nå her jeg sitter. Det hjelper ikke at jeg veier mange titalls kilo og 99% av disse krabatene stort sett veier mindre enn 5 gram. Unntakene er stålorm og hoggorm, firfisler, skogsnegl og store biller som larvedreper, gullbasse, moskusbukk og tordivel. Nei, kløen sitter mellom ørene.

Angående Moskusbukk er de skrekkinngytende! De er store biller. Med sine 30-40mm lange kropper pluss antenner på samme lengde, ruver de der de kommer flygende i luften og lander på store skjermplanter. Moskusbukken er metallisk og glinsende vakker, med farger i grønt, lilla, sort og blått. Men når man kommer tett på fjeset og titter dem i øynene gjennom makrolinsa, ser de virkelig morske ut! Og de er hissige og seksgale for tiden. Det pules i alle retninger, opptil tre i høyden. Etter mine beregninger må det ha kvalifisert i hvert fall en av moskusbukkene for medlemskap i LLH. Jeg tok bilde av en trekant, men det ble bare en haug med antenner og beinpar - riktig rotet. Men et av parene koste seg riktig lenge i solen. De var rett og slett stilige i sin akt.

Fotografering som hobby, og særlig makrofoto, får en til å oppdage et utall av insektarter. Man finner ut at fluer finnes i mange varianter og størrelser, som gullflue, gjødselflue, svetteflue, kjøttflue, vårflue, steinflue, døgnflue, skorpionflue og mange flere. Og ikke minst oppdager man at det man ofte trodde var fluer, er noe ganske annet. Blant annet finnes flere arter av veps, som ulike snylteveps, graveveps, Jordveps, veiveps, bladveps, stikkelsbærveps og flere til. Og etter en fotosafari er det hjem for å etterbehandle og artsbestemme dagens fangst. Lese litt om de man har fanget og fått opp på skjermen og slik lære litt mer om småkrypene rundt seg. Der ute finnes rikelig materiale, både flora og fauna, og det tar aldri slutt. Selv om man blir 100 år er det nok å finne av vekster og småkryp man ikke kjenner. God jakt både til dere som allerede holder på med naturfoto og de som har lyst og trenger en puff i ryggen for å komme i gang. Håper bildene kan inspirere noen - om ikke annet framskaffe mental kløe.

Insektene som er avbildet: 1. Gråbrun markgresshoppe 2. Vanlig saksedyr 3. Svingflue + Grønn breitege 4. Skorpionflue 5-6. Moskusbukk 7. Humlebille 8. Kjøttflue.