qalqiliya-palestina « WordPress.com Tag Feed

De vil bare ha oss vekk, men vi har ingen steder å dra

ellentsk — Sat, 03 May 2008 18:32:10 +0000

Abdallah, far til åtte, sitter ved siden av restene av det som inntil for to dager siden var forsamlingshuset i den lille landsbyen Arab ar-Rahmadin as-Shamali, like utenfor Qalqilia. Om tre måneder var det planlagt bryllup i huset, men den 12. mars kom den israelske hæren med en bulldoser. I tillegg til forsamlingshuset rev de et fjøs. I følge israelske myndigheter var husene ”ulovlige”, det vil si at de var satt opp uten byggetillatelse.

De siste ti årene har de tre familiene med til sammen 28 innbyggerne kjempet mot rivningsordre fra israelske myndigheter for å få beholde hjemmene sine. I 1948 flyktet bestefaren til Abdallah med familien sin fra Beersheva til områdene rundt Hebron, og i 1957 grunnla de landsbyen sin ved Qalqiliya.

Tretti år senere, i 1989, ble den israelske bosettingen Zufin etablert på en topp ovenfor landsbyen, og siden da har de tre familiene vært omringet av gjerdet som beskytter bosetterne. Familiene bor noen få meter fra porten til bosettingen. De får vann levert med traktor og strømmen kommer fra aggregat. På høyden ovenfor landsbyen ligger det en militærbase. Abdallah forteller at de aldri har hatt problemer med vold fra verken soldater eller bosettere, problemet er at israelske myndigheter vil fjerne dem fra hjemmet deres. Han tror ikke de ønsker å bygge noe på dette lille jordstykket, de er bare i veien, et forstyrrende element. - De vil bare ha oss vekk, men vi har ingen steder å dra, sier han. Familiene lever av dyra sine, de selger geite- og sauekjøtt og ost. De har høns, duer, esel, geiter og sauer. På vestsiden av landsbyen har de tilgang til en del beitemark, men østover er det umulig å bevege seg, for der ligger det flere hus som tilhører bosettingen, og det er satt opp et gjerde som stenger dem ute. Landsbyen har fire barn i skolealder, før kunne de gå gjennom olivenlundene til skolen i nabolandsbyen Jayyous, men etter at muren ble bygd er de nødt til å gå langs en sterkt trafikkert vei til en landsby som ligger omtrent tre kilometer unna.

Gibrin, Abdallahs yngste sønn, foran restene av fjøset den israelske hæren rev i mars. Foto: Scott Smith

Tur-retur Qalqilia II

ellentsk — Tue, 11 Mar 2008 08:17:16 +0000

Terminalen i Qalqilia ble åpnet igjen i går, så vi dro dit i dag morges. Klokka fire var det nesten ingen der, og den første timen gikk relativt greit. Når soldatene av en eller annen grunn vil stoppe flyten inn i terminalen, stopper de svingdøra og skrur over på rødt lys. Mellom klokka fire og fem skjedde det tre ganger, de to første bare noen minutter, den siste i ti minutter. Hvis tunnellen inn til selve bygningen er full, er det forståelig at de holder igjen folk så ingen blir skadet. Men når det ikke er et eneste menneske i tunnellen er det vanskelig å se noen god grunn til å stoppe køen utenfor. Fram til tjue over fem sto køen stort sett stille, så begynte lyset å skifte fram og tilbake mellom grønt og rødt, noen ganger var det bare grønt i noen sekunder, andre ganger i et par minutter. Etter en stund ble folk irritert, og plutselig gikk køsystemet i oppløsning. Alle løp fram mot porten og begynte å presse. En palestiner ringte oss fra den andre siden og fortalte at det var nesten tomt inne i terminalen, utenfor sto hundrevis av mennesker og ventet på å slippe inn. Fra klokka fire til klokka halv åtte ble det røde lyset slått på 27 ganger, forrige uke skjedde det bare fire ganger, og da var det omtrent dobbelt så mange mennesker som skulle gjennom. Alle som bor i denne delen av Vestbredden og jobber i Israel må gjennom denne terminalen. Noen har tillatelse til å sove i Israel fire netter i uka, men de fleste må gjennom hver eneste dag for å komme på jobb.

Tur-retur Qalqilia

ellentsk — Sun, 09 Mar 2008 13:48:25 +0000

Klokka er halv fem om morgenen, vi har akkurat kommet tilbake fra en mislykket tur til terminalen i Qalqilia. Palestinere som bor på Vestbredden og jobber i Israel må stå opp grytidlig for å komme seg til terminalen, og så stå i en enorm kø for å komme inn i Israel. Først må man gjennom porten og inn i selve bygningen. Så lenge lyset over døra er grønt, er det om å gjøre å få flest mulig inn. Når det blir rødt er det full stopp, og det er umulig å vite hvor lenge man blir stående. Det første man møter når man kommer inn er en metalldetektor. Hva den skal være godt for er ikke lett å si, for det er ganske enkelt å skyve bagasjen sin gjennom gjerdet utenfor. Av og til sitter det en soldat i det lille betongrommet ved siden av, da kan det hende man må gå gjennom flere ganger, og køen kan bli stor. Andre ganger kan man gå rett gjennom. På den andre siden av metalldetektoren fortsetter køen, køordneren av metall ser ut til å være lagd for sauer eller kyr, ikke for mennesker. Hvor mange hundre mennesker det er plass til der inne vet jeg ikke, men man kan bli stående lenge å vente. Om vinteren er det iskaldt, og om sommeren alt for varmt. Det er lett å bli stresset, for på den andre siden står arbeidsgiverens bil og venter. Hvis du kommer for sent, er det mange som er interessert i jobben din. Køen fortsetter inn i nok en metalldetektor, denne gangen må bagasjen gjennomlyses, og man må vise gyldig innreisetillatelse. Soldatene sitter i skuddsikre glassbur, all kommunikasjon foregår gjennom høyttalere. Det metalliske ekkoet i det store rommet gjør ikke stemningen bedre, det er nok bare spurvene oppunder taket som trives her inne. Når man har kommet gjennom metalldetektoren og har vist papirene sine, kommer man til en ny kø, denne gangen til håndavtrykksleseren. Israel har tatt i bruk biometri for å få bedre kontroll over hvem som kommer inn, dette fører med seg nye problemer for palestinerne. Ett problem i denne terminalen er at den bare har fire lesere. Når flere tusen mennesker skal gjennom, sier det seg selv at det tar tid. Et annet problem er at de fleste av dem som jobber i Israel er bygningsarbeidere. Håndavtrykkene blir slitt, og det er vanlig at folk blir sendt tilbake med beskjed om å ta nye bilder, selv om alle papirer er i orden. Resultatet av alt dette er konstant usikkerhet, man kan aldri vite om man kommer seg på jobb eller ikke. Det var ikke bare oss som måtte dra hjem igjen i dag. På grunn av drapene i Yeshivaen i Jerusalem torsdag var terminalen stengt, og ingen kom seg på jobb. Søndag er ukas første arbeidsdag, og det er vanligvis ekstra stor pågang. Drapsmannen kom fra Jerusalem, folk her oppe forstår ikke hvorfor de skal sperres ute når de ikke hadde noe med drapene å gjøre. Hvor lenge terminalen blir stengt er det ingen som vet, folk må komme hver morgen klokka fire for å sjekke om den er åpen.