Det "Storslåede" Vista

Det ringer på døren, og jeg forlader for en stund tv-kigningen, hvorefter jeg, forventningsfyldt, spæner hen til døren..

"Endelig", tænker jeg, mens jeg prøver at dirke låsen op...

Ude på trappesatsen rammer et skarpt hvidt lys mine øjne... "Er det Messias?", spørger jeg... "Nej, jeg er fra Schecker og her er din computer"... "Endnu bedre", svarer jeg..

Jeg river indpakningen af min nye gejlede Dell Inspiron 1720 med design, der skyder de latterlige macbooks ned i serie 5...

De fine linjer, det mørke og mystiske design, den skarpe skærm og den lysløse opstart forstærker bare mit fine indtryk af dette powerhouse af en maskine..

Windows Vista åbner sig som en helt ny verden for mig, og chassiset er da også ufatteligt smukt set udefra...

Men så stopper det positive indtryk også der...

For herefter begyndte problemerne at hagle ned over mig, som var jeg Jeppe Koefod i en skolegård...

Fejl på fejl popper op gang på gang, og jeg er ved at rive mit tykke hår op ved de sarte hårrødder...

"Okay, nu kan det fandme være nok", sagde jeg til mig selv efter seks timers indædt irritation, hvorefter jeg fandt XP-cd'en frem...

Her ramte jeg så en ny forhindring (Følte mig lidt som en Minardi-kører på det her tidspunkt), da XP kun kunne finde en harddisk...

"Weird...", tænkte jeg, "...men det må jo være den, da den har 500 gb"... Så jeg begyndte ivrigt at installere XP på den synlige harddisk, og så lænede jeg mig ellers tilbage for at se Letterman...

Da XP så var færdig med at installere, sker der ikke noget som helst, og pludselig kommer "Blue Screen Of Death" frem!!!

"NOOOOOOOOOOO", råber jeg, mens jeg oplever en svedetur, som var jeg ved at bestige Tourmalet på cykel.... Jeg genstarter forsigtigt og sidder med fingrene krydsede helt ned til knoglerne...

Heldigvis dukker der et windows logo op, men det er stadig freaking Vista... Det viser sig så, at jeg har lagt XP ind på min bærbare harddisk, som jeg har lånt af en af mine venner...

Under denne proces har jeg slettet alt, hvad der lå på harddisken, så det skal nok blive sjovt at levere den tilbage...!

Nå men tilbage til det primære problem: Nemlig at få min Dell Inspiron 1720 til at køre med Windows XP, hvilket åbenbart var et større problem!

Så startede jeg installationen forfra efter at have trukket USB-stikket ud til den bærbare harddisk, og der oplevede jeg så et nyt problem..

"Windows XP cannot find any hard drive...." What the fuck.... Af en eller anden grund kunne den nu ikke finde nogen harddisk overhovedet... "Super, hva gør jeg nu?", spurgte jeg mig selv!

"Google er din ven", sagde englen på min højre skulder, hvorefter jeg tændte den stationære og gik på World Wide Web...

Her fandt jeg nedenstående side efter et par døsige timer, som virkelig var ekstraordinær på alle punkter, da den ikke brugte nørdesprog til at forklare det hele, så os dødelige også fatter lidt:

http://www.davidreedonline.com/wordpress/2007/08/03/installing-windows-xp-on-the-dell-inspiron-1420/#comment-1223

Class act! Her fandt jeg en løsning på harddisk problemet, hvilket jeg ikke vil til at forklare her på siden (Følg linket ovenover)...

Herefter skulle der findes drivere rundt omkring på nettet, hvilket også krævede tålmodighed...

Men jeg fik da XP installeret, og kan nu i retroperspektiv se tilbage på en fuldført mission...

I hvert fald er jeg nu fri for "The Nightmare That Is Vista"....

Das Zimmer direkte fra Windows blandt XP og Vista..

Føler et intenst behov for å slippe å være sterk hele tiden. Etter jeg ble enslig etter bruddet med samboer så har jeg måtte fikse alt. Jeg har ikke kunnet tillate meg å legge meg ned, være syk, samle krefter så jeg kan bli frisk. Nei, for jeg må hele tiden måttet ta meg sammen. Hente krefter jeg nesten ikke har. Ha et klart hode. Det skal søkes om det ene og det andre. Tusen telefoner skal taes. Finne løsninger. Flyttinger og ned og utpakking er det jeg som må gjøre. Uføresøknader, særfradrag og restskatter. Biler som ikke vil funke med en gang jeg setter meg i dem. Man skal krangle med leger som ikke gjør jobben sin. Man skal være sterking å kreve utredning den ene og den andre plassen. Man må kjempe for å bli trodd, nesten uansett hvor en er eller forsvare hvorfor man ikke tar den eller den behandlingen.

Tusen ting å ta stilling til. Mennesker som plager en så en aldri får ro, hver dag, mange ganger om dagen. Og nå selvfølgelig; blitt sagt opp av leiligheten fordi jeg fortalte huseier at hun ikke hadde lov å sette opp husleien med 1000 kr, men konsumindeksen. Dermed sparker hun meg på ræva ut. Jeg har brukt timesvis på å lese husleieloven, Nav-paragrafer, kopiert og styret med alle papirer som skal sendes i hytt og pine i årevis. Søkt og fått avslag. Anket og fått avslag. Ventet på ergoterapaut i ni måneder. Familie som har nok med sitt. Så lenge jeg er sterk og biter tenna sammen, så går det eller? Jeg er usikker. Jeg føler jeg lever på randen noen ganger. Ting vokser meg over hodet. Jeg vil bare hvile. Jeg vil bare at noen skal si; Tornerose, nå skal vi fikse alt for deg. Du trenger ikke løfte en finger. Du skal bare få hvile deg til krefter igjen".

Men sånn er ikke virkeligheten.Det er ikke alle som har noen som stiller opp for en.

Når kan jeg få være svak?

Den som sier man har mye tid når man er syk tar helt feil. Man er egentlig i 100% stilling med å være sterk og fikse alskens problemstillinger. Ja, som det er sagt tusen ganger før; Man skal virkelig være frisk for å være syk i dette landet...

Jeg håper det kommer en dag hvor jeg bare kan få være svak....

1. Reaksjonsfasen: Når jeg hører om problemet så har jeg alltid behov for å reagere, sette litt ord på alle følelsene som måtte ha kommet, og gjerne fortelle om det til en av mine nærmeste. Ja, kaster meg nok fort på telefonen gitt. Takk for mine "lyttere"- hva skulle jeg gjort uten dere? Det er med på å hjelpe meg å sortere litt. Men for all del, alt for tidlig med løsninger...om det blir foreslått går det gjerne inn den ene øra, og ut den andre. Egentlig føles problemet alltid for vanskelig å overvinne.. Man får lyst å gi opp en liten stund, eller håper inderlig noen bare kan fikse alt for meg. Så første dagen/timene er "frustrere- dag/timer" og "skjønner ikke åssen dette skal gå- dag".
2. Så feller jeg en tåre eller to siden jeg jammen er blitt litt sippete, og synes verden er litt urettferdig.
3. Går en tur mens jeg får bort snufsen. Deilig å kople ut tankene. Føler meg tom og sliten.
4. Så må jeg sove, sove sove en god natt søvn mens tankene svirrer i underbevisstheten eller at jeg slokner dødsliten av å ha tenkt og følt så mye. Ikke sjelden har løsningen kommet om natten. Jeg kan til tider bare ta fram notatblokka å skrive ned alt på morningen. Hmm, hvorfor er alt så klart om natten tro? Husker spesielt i eksamenstiden, da kunne jeg ALT om natten. Fasinerende!  
5. Men så begynner jeg å reise meg både innvendig og utvendig. Undersøke. Tenke løsninger. Tenke at dette skal jeg klare. Jeg tenker på at det får ta den tiden det tar, og det beroliger. Jeg begynner sakte men sikkert å handle. 
6. Etterhvert så ser jeg at problemet nesten alltid løser seg, om ikke på den mest ønskelige måten, men kanskje "second best" eller "bra nok".
7. Føle- meg -sterk- tiden: Etter problemet er løst så er man ovenpå og tenker bare "håhå, utfordringer bare kom, jeg skal nok klare flere av dere, så bare kom!". Og synes Tornerose er skikkelig flink og en sterking.
8. Tenker tilbake og klarer ikke huske at det var sååååå ille. Nesten litt pinlig lite problem egentlig, selv om det føltes ille der og da.
9. Tornerose blid, fornøyd og lettet..... enn så lenge ;)

DET LØSER SEJ

Jeg har prøvet at ringe til Kolding Kommune i flere dage nu.

- Hej, jeg vil gerne have sendt en kopi af alle dokumenter I har på mig, herop.

- Du skal først have en adresse Nadja. Det går altså ikke det her. Vi kan jo ikke sende noget til dig. (oh really?)

- Det er jo lige præcis derfor jeg gerne vil have en kopi af de dokumenter, så jeg kan få flyttet min sag herop.

- Hmpf. Nå! Det er ikke mig du skal snakke med, at du ved det.

- Hvem skal jeg så snakke med? Rikke B. er gået på barsel og hun var den eneste jeg havde kontakt med førhen.

- Det ved jeg ved gud ikke. Jeg tjekker lige i systemet.

(klik, klik, klik, klik, klik, klik, klik)

- Ja, det er Maria J. Du får hendes nummer. Hun er arbejdsmarkedsrådgiver, det er hende du skal snakke med.

Jeg ringede til Maria. Men hyletonen var helt forkert. Jeg ringede til kommunens hovednummer (igen, igen), snakkede med en gut som ikke havde den fjerneste anelse om hvem denne Maria var. "Hun er ikke i vores system, er du sikker på at du hører til Kolding Kommune?"

Den samtale har jeg så haft de sidste mange dage, og jeg kommer ikke videre. Så nu tager jeg ind til Silkeborg Kommune og spørger dem om de ikke kan få en kopi af de dokumenter, når jeg nu ikke selv kan. Det er halvanden måned siden Vizz og jeg blev enige om at jeg skulle flytte herop. HALVANDEN måned. Det er fandme lang tid. Jeg hader systemet så voldsomt meget. Det værste er at jeg stadig er afhængig af det.

Vi vet at tre av fire voldepisoder og et stort antall overgrep, ulykker og drap skjer i forbindelse med alkoholrus. Vi vet også at den mest effektive måten å begrense skadene, er å begrense forbruket, og det gjøres best ved hjelp av lav tilgjengelighet og høy pris.

Man snakker også om at drikkingen som foregår hjemme er mer ukontrollert enn den som er på byen. Det høres fint ut, men er feil. Faktum er at alkohol kjøpt ute på byen fører til fire til fem ganger så mye vold som det som drikkes hjemme.

Utelivet pleier å trekke fram dårlig belysning, trengselen drosjekøene og kebabkø som det store problemet. Faktum er at eksempelvis vold i drosjekø bare utgjør omtrent 3 % av det totale voldsbildet. I England ble det gjort et forsøk på å fjerne all trengsel ved å oppheve alle skjenketider: Resultatet ble enda mer vold, spredt over hele natta.

Utelivsbransjens reaksjon er forutsigbar. De samme argumentene har kommet i alle byene der det har blitt foreslått innstramminger. Bransjens massive motstand mot forslaget grunner i frykten for å miste omsetning, og det i seg selv er et sikkert tegn på at innstramminger vil føre til mindre omsetning på byen, mindre fyll, mindre vold og et tryggere uteliv i en tryggere by.

Innstramminger alene vil imidlertid ikke løse problemene. Begrensninger på skjenketider inngår som en viktig del av pakken av restriksjoner. 80 % av ungdom som har prøvd, har fått kjøpe alkohol ute på byen, og forbudet mot å selge til synlig berusede personer blir på langt nær håndhevet slik det skal. Det er nødvendig å styrke skjenkekontrollen - men ikke i stedet for kortere skjenketider. Det er først når flere tiltak brukes samtidig, at de hver for seg har noen nytte.

«Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill, og forøvrig kan du gjøre som du vil.» 1,5 millioner nordmenn blir hvert år plaget av fulle folk på offentlig plass. Hva politimester Bastian sier til det, kan man selv tenke seg til, og det er grunn til å høre etter når politiet over hele landet mer eller mindre unisont ber om innstramminger i skjenketidene.

Store deler av politiets ressurser brukes i dag på å være barnevakt for fulle voksne nattestid. Det er ren sløsning med fellesskapets penger. I stedet burde politiet få bruke mer tid på å gjøre noe med kriminaliteten resten av uka. Jeg syns det er vel verdt å gå hjem en time tidligere i helgene, om det kan gi et tryggere samfunn hele uka.

Og så er det jo i nettopp slike situasjoner at alle problemer har en tendens til å tårne seg opp. Og jeg føler at tårnet snart kommer til å velte. Jeg har ikke lyst til å gjøre dette til en klag-og-syt-blogg, men jeg trenger å ventilere litt.

Det første problemet er banken min. Den møkkabanken klarer jo selvsagt ikke å gi meg den koden jeg trenger for å kunne bruke nettbanken min, og siden regningen jeg skulle betale forfaller ganske snart, måtte jeg få min mor til å betale den for meg også må jeg betale henne tilbake. Og, for the record, jeg hater å måtte be min mor gjøre noe for meg. Jeg venter til det absolutt siste før jeg spør henne om hjelp. Men i denne situasjonen var det ikke mulig å utsette det lengre. Og så glemte jeg jo selvsagt å ta ut penger til henne i dag. Dette er min egen feil, men det irriterer meg, og jeg trenger ikke å irritere meg over mer.

Nesten problem er Wacken Open Air.Wacken Open Air, eller bare Wacken, er en stor metalfestivl i Tyskland fra 31. juli til 1. august. Jeg og Alex (kjæresten) har billetter og alt burde vært vel og bra. Det er bare et lite problem, nemlig trasporten. Vi har lyst til å kjøre ned, men vi har ikke noen bil, og jeg begynner å miste troen på at vi kommer til å skaffe oss en. Og for det andre så har vi bare råd til å kjøre ned hvis vi er fire i bilen. En stund så det ut til at dette skulle gå bra, men så var plutselig Wacken utsolgt for billetter og de som skulle kjøre med oss hadde ingen billett. Jippi... Og for å gjøre det enda bedre, så begynner jeg å miste troen på at vi i det hele tatt har råd til å komme oss ned.

Og penger i deg selv er jo selvsagt et problem. Jeg har i teorien ikke råd til å spise lengre, for jeg må spare penger til Wacken.

Jeg blir tydeligvis den pesimisten med en gang jeg sitter meg ned alene og tenker. Når det ikke er noen her til å overbevise meg om at det skal gå bra, så er jeg hellig overbevist om at alt kommer til å gå til helvete. Så nå sitter jeg her og kjederrøyker, noe jeg sikkert ikke har råd til heller, og bekymrer meg over alt som går an å bekymre seg over.

La meg oppsumere det kort; jeg gleder meg sinnsykt til mandag, for da er Alex tilbake i rett del av verden!

Noen ganger grubler jeg på mer seriøse ting, som rusproblemer. Ting man ikke bare kan google, ting det ikke finnes noe konkret svar på. Sånt kan jeg lett bli litt opphengt i, som da jeg kom over en tilfeldig episode av dokumentarserien "Intervention", og endte med å ta opp og se hver eneste episode siden. Serien følger personer med forskjellige typer avhengigheter over tid, til de på slutten har en intervention, hvor familie og venner kommer sammen og forteller sine tanker om hva som skjer, gir tilbud om rehab, og konsekvenser om man ikke drar. Det er en fin serie, fordi den utfordrer vårt syn på alkohol og rusproblemer. Vi ser gjerne på det som noe som gjelder en egen gruppe mennesker. Er man alkoholiker så er man alkoholiker, man gjør ikke noe annet. Er man narkoman så er man narkoman, sover ute og tigger penger, man vet da hva en narkoman er, de finnes i Oslo dem. Velfungerende mennesker har ikke problemer. Vi glemmer at de vi ser på gata ikke var født sånn, at det sannsynligvis ikke skjedde på en dag. Vi glemmer at det finnes mellomstadier. Glemmer, eller vil helst ikke vite.

En ting som slår meg når jeg ser denne serien er at disse menneskene har hatt problemer i årevis. Noen er yngre enn meg og har vært avhengig siden lenge før jeg hadde smakt øl, andre er eldre og har hatt et normalt liv til ganske nylig. Det som er felles er at uansett har det vært mange år med avhengighet som ikke har påvirket livet deres på utsiden nevneverdig, og at så lenge det ikke har vært et problem for andre så er det ingen som har reagert. Ingen vil tro at deres datter/sønn/kone/venn osv har et problem, og det finnes utallige unnskyldninger. Jeg tenker hva om noen hadde reagert før? Hadde det ikke vært mye lettere å gjøre noe med før det ble så ille? Før man ødela så mye for seg selv? Det er enkelt å si om andre, men hva gjør man egentlig? Jeg kjenner også folk som er i gråsonen, og det bekymrer meg, men etter utallige episoder og grubling, så aner jeg ikke om jeg kan gjøre noen forskjell.

Jeg har en venninne med et alkoholproblem. Jeg kjenner henne gjennom en felles venninne, som altså har kjent henne lengre og bedre enn meg, likevel tenkte hun aldri tanken. En positiv og snill jente, som er flink i jobben sinn, kjempesunn og pen, det er ikke mulig at hun har problemer, hun er bare glad i å feste. Det er ikke så lett å oppdage, for hun er super fleksibel når det gjelder hva vi skal gjøre eller hvor, så lenge det inkluderer alkohol. Og hva kan ikke inkludere alkohol når man er ung? I over ett halvt år har det vært målet mitt å tilbringe en dag med henne uten at det inkluderer drikking, siste par månedene har jeg vært avholds selv, det har fortsatt ikke skjedd til tross for iherdige forsøk. Jeg er sta, hennes behov for alkohol er staere.

Naboen min er narkoman, dama som bor i leiligheten under. Siden jeg flyttet inn har jeg foret familien min med historiene. Om hvordan hun er dopet hver kveld, kjærestene som kommer og går og etterhvert nærmer seg befolkningen i et lite land, hvordan hun kan repetere ting om og om igjen, sier ting som ikke gir mening, har fester hver helg med de merkeligste folk, om da hun kom opp og spurte om det var greit at søsteren røykte inne for hun hadde blitt banka opp, om mannen som kastet møbler rundt seg hver gang han var sinna og ropte at hun var heldig som hadde ham for "most guys would rob you and beat you", om da hun la an på kompisen min til han ble skremt, mens ukas kjæreste satt ved siden av, og listen er uendelig. Så kom familien på besøk og var sjokkert, for det var ikke sånn de hadde forestilt seg henne. Man forventer ikke at hun reiser på jobb edru hver morgen, at hun er pen for alderen, nyvasket og sminket, lager hjemmelaget middag som lukter ubeskrivelig godt, og har den fineste og ryddigste leiligheten. Er dette dama som doper seg hver kveld, og som ikke har foreldrerett til datteren sin? Man kan være ganske så normal utad og likevel ha problemer, det er ikke så mange årene siden jeg så smått begynte å skjønne det, og forstå vil jeg nok aldri.

Det er dette med å forstå som er så vanskelig. Hver gang jeg føler jeg ser ett mønster i intervention så skjer det noe uventet. Det er mange som har opplevd incest eller voldtekt tidligere i livet tenker jeg, så plutselig kommer den vellykkede blonde beauty queenen som begynte med crystal meth etter en veldig ordinær skilsmisse i en alder av 25. 21 åringen som hadde brukt samme stoffet siden hun var 10 drar til rehab og ender opp stoff-fri og lykkelig, den bortskjemte jenta med "bare" en gambling avhengighet nekter å dra, og ender opp verre enn før. Disse personene er så forskjellige, og det samme er avhengigheten, det eneste de har til felles er at de sjelden er stereotypen vi har. Den gjennomsnittlige rusmisbruker bor ikke under en bro. Og skrekk og gru, de har folk som bryr seg om dem.

Det jeg har lært er hvor vanskelig det er å komme seg ut av, og hvor viktig det er å ha folk rundt som støtter man, men som ikke er naive for deres del. Det er få ting jeg har så stor respekt for som dem som kommer seg ut av rusproblemer, og å ta initiativ til det selv viser en enorm karakterstyrke. Jeg beundrer Virrvarr som tør å skrive ærlig om sitt forhold til alkohol, og Villkatta, som har tatt det vanskelige valget. Det er tøft nok å tørre når man blir nærmest tvunget av sine nærmeste, å ta ansvar selv er over all forventning. Et relapse er ikke til å unngå tror jeg, det er nesten en del av det, det viktige er hvordan man takler det. Vilkatta skriver "Jeg har ødelagt mye. Kanskje ett forhold, tilliten til mine foreldre igjen og ikke minst min egen selvrespekt." Men når man skjønner selv at dette var feil, og ene og alene innrømmer og søker hjelp for at det ikke skal skje igjen, da har man all grunn til å være stolt. Og det gir et godt grunnlag for tillit, ikke det motsatte. Jeg kommer aldri til å fullstendig forstå meg på rusproblemer, men så mye vet jeg.

Update: Her har kommentarfeltet blitt nesten en samling av innlegg i seg selv, tusen takk alle sammen, det er sånt som gjør blogging så fantastisk! (Og personen i illustrasjonsbildet har ikke rusproblemer, bare så det er nevnt).

Ifølge statistikk fra år 2000 feiret 9 av 10 nordmenn med familien. Det er flott, men rundt 90 000 feiret helt alene.

Det er flere grunner til at jula kan bli en påkjenning – splittede familier med barn, alderdom, mennesker som ikke har så mange venner eller har dårlig økonomi. Jula blir en sterk påminnelse om alt man skulle ønske var annerledes.

I 2006 hadde Mental Helses Hjelpetelefon 20 % flere samtaler i jula sammenlignet med året før. Det kan virke som problemet er økende, men kan skyldes at flere tar kontakt.

Hvis man føler behov for å snakke med noen, kan man ringe hjelpetelefonen på 810 30 030.

Det finnes arrangementer for de som ønsker å feire jul sammen med andre, men ikke har mulighet til det. Det kan være verd å undersøke om det finnes slike arrangementer der hvor man bor.

Heidi og Rockman har skrevet om alternative julefeiringer og adventstiden:
Alternativ jul - fordi de trenger det like mye som oss andre
Advent....til ettertanke!

Alternativ jul: alternativjul.no
Kirkens bymisjon: Kirkens bymisjon

Så tilbage til bloggen og nye tiltag, og et af dem er en ny gif, som jeg vil slutte mit indlæg i dag med

Uærlige sjeler har gjort det problematisk å oppgi e-postadresser på web.

Omskrivinger som post(at)firma.no og post alfakrøll firma no blir flittig brukt for å unngå at e-postadressen skal bli målskive for store mengder søppel.

Problemet med omskriving er at adressene blir vanskelig å finne for det søkende øyet. Noen løsninger dette ved å lagre e-postadresser som grafikk. Dette gjør det derimot vanskelig å klippe ut adresser for å lime direkte inn i e-post og adressene risikerer å forsvinne helt for de økende antallet mobile surfere. Dette er hva mange vil kalle bad usability

Rent teknisk høstes e-postadresser automatisk og de enkleste omskrivinger er uansett hjelpesløse fordi det er så lett å ta høyde for dem. Det finnes derimot en løsning som er lesbar for øyet og som ikke krever grafikk og som er oveførbar til e-postklienter, men som likevel fremdeles krever for mye av automatiske innhøstingsmetoder. Løsningen bruker omskriving av hver enkelt tegn til sgml-entiteter.

Denne guiden forklarer en mulig angrepsvinkel for å kunne skrive ut lesbare e-postadresser på web.

Den gir teknisk innsikt og forslag til løsning for utviklere og er tilgjengelig for bruk for nettredaktører.

Roser regner aldri ned fra himmelen.

Hvis vi ønsker oss flere roser, må vi plante flere trær.

.

(George Elliot)

og ør av dødsforakt

flyr den med hevet spyd

midt i sin egen lyd.

.

Et ondt og giftig stikk

det korte øyeblikk

av salig raseri.

Og så er alt forbi.

.

(Inger Hagerup)