Så hvorfor er jeg ikke begeistret lengre:

Bill: Det begynte som en fordel for Hillary. Hun var gift med Bill Clinton, og Bill gjorde en utmerket jobb som president syntes jeg. Man kunne selvfølgelig tenke at Hillary virker en smule svak som stod ved sin manns side etter hans utroskap hadde blitt svært så offentliggjort, men for alt vi vet er det godt mulig Bill og Hillary har hatt en avtale seg imellom om at sånt var lov fra begge kanter. Hun har dessuten i ettertid vist at hun står godt på egne bein, og er langt fra en nikkende og smilende politikerfrue. Det var derfor overraskende når Bill tar styringen i valgkampen og etterhvert viser seg fra en tidligere ukjent og særdeles usjarmerende side. Det hele minner om da Kelly Clarkson smilende og sympatisk fortalte foran kamera hvor flink hun syntes Kurt Nilsen var og at hun hadde stor tro på at han kunne vinne World Idol. Så begynte avstemmingen og idet hennes tidligere uttalelser viste seg å være riktigere enn hun hadde regnet med klarte hun ikke skjule de sjokkerte mistroiske ansiktsuttrykkene. Det var tydelig at hun ikke hadde tenkt tanken en gang på at noen andre kunne slå henne, det var jo hun som var stjernen. Bill oppførte seg bra helt til Obama tok ledelsen, etter det har oppførselen blitt galere og galere. Dette kunne liksom ikke skje, de var jo Clintons.

Republikanske teknikker: Det viste seg fort å ikke være nok å være nok å være av den politiske adelen, folk likte Hillary, men alt for mange likte Obama ennå bedre. Det var da Clinton leiren bestemte seg for at er funker det ikke å være godhjertet demokrat så må det brukes makt. Plutselig skulle vi skremmes bort fra Obama og rett i armene til Hillary. I ren Bush stil har vi blitt minnet på at Obama er bare en bokstav fra Osama, at dommedag er nær om vi ikke bomber alt som beveger seg utenfor Amerikas grenser, og det er hun som tør å gå til krig, ikke pingla Obama. Det de glemte å ta med i kalkulasjonen er at denne teknikken har blitt brukt litt for lenge allerede, og at det er en grunn til at Bush har gått fra stor til nesten ikke eksisterende støtte i landet. Når jenta i hostesaft-reklamevideoen Clinton leiren har gjort om til skrekk kampanje ("Klokken er tre om natten og barna dine sover trygt. Men det er en telefon i Det hvite hus og den ringer. Noe skjer i verden. Hvem vil du skal svare telefonen?") viser seg å ha blitt noen år eldre og faktisk støtte Obama, så har man beregnet feil.

At hun ikke gir opp: Det har lenge vært klart at Hillarys sjanser er minimale. Det er en god stund siden kampanjelederen hennes sluttet, og selv om hun da jobbet gratis er det ikke en stilling man gir opp med mindre man ikke har håp igjen. Kampanjelederen hadde nemlig fått en særdeles lukrativ stilling i det hvite hus hadde Hillary blitt president. Etterhvert har mange fulgt etter. Hillary har lånt millioner av dollar til sin egen kampanje, sist for bare noen dager siden, etter at det har blitt klart at hun er den eneste igjen med håp om en seier. Problemet er i og for seg ikke at hun fortsatt er med, men at hennes metode går ut på å svartmale sin motstander. Istedet for å innse at det ikke alltid blir som man vil, og støtte partiet sitt, er Clintons oppførsel nå bare positiv for en person; Republikanernes kandidat.

"Slik tapte Hillary valget" skriver Dagbladet. Hillary Clinton var den sterke kandidaten, hun kom fra en ressurssterk familie med flere føtter godt plantet i Washington DC allerede. Likevel måtte hun se seg slått av uerfarne, ukjente, ikke hvite Obama. Det er fantastisk å se at det er mulig i USA i dag, hvor politikken er preget av makt på et nivå som er vanskelig for nordmenn å se for seg. Obama er en motvekt mot dette, og det trengs. Nå gjenstår det bare å se hvordan han takler å være leder for et såpass korrupt system.

Her i landet er rase en big deal. Man kan ikke være bare amerikansk, man er alltid en gruppe innenfor, som på en måte definerer hvor man hører til. Det er ikke bare en grunntanke, men noe man stadig minnes på. Når man tar prøver på skolen for eksempel, eller vurdering av lærer, og må fylle ut informasjon om seg selv. Man er: Caucasian ( ), Native American ( ), African American/Black ( ), Hispanic ( ), Asian ( ), Other ( ).

Jeg skjønner at det er gjort i beste mening, at man skal finne ut om minoriteter faller bak. Sjekke at det ikke er for stor skeivhet. Men jeg føler likevel at å minne folk om at man hører til en viss gruppe ikke er det som skal til. For meg blir det provoserende å skulle høre til "normal" gruppen, når jeg har bodd i landet i fire år. Hvorfor skal jeg sitte og krysse meg av som majoritet mens andre som har bodd i USA hele livet, har foreldre som har bodd her hele livet, og så videre må krysse av black? Er ikke de mer amerikansk enn hva jeg er? Jeg har etterhvert krysset av other (x), i protest.

Før jeg flyttet hit trodde jeg dette med rase var hvites måte å undertrykke på. Etterhvert har jeg skjønt at minoriteter generelt er mer opptatt av å definere seg selv og andre enn det som går andre veien. Men det er der uansett over alt, i mye større grad enn jeg er vant til. Man putter hverandre i kategorier ved første øyekast. En person som har bodd her hele livet, men som har en annen hudfarge enn hvit er en minoritet, jeg som egentlig ikke hører hjemme her har bare en sexy accent. En kollega sa en gang en sur kommentar om innvandrere, hvorpå jeg minner om at jeg er en innvandrer. Det nektet hun å akseptere.

Verst er det når folk som har forskjellige raser føler at de ikke passer inn i noen av gruppene. At man ikke blir helt akseptert av for eksempel svarte eller hvite amerikanere, fordi man har "annet blod" i seg. Da virker denne inndelingen veldig destruktiv på meg. Burde man ikke høre til over alt i det landet man er født i? Hvorfor finnes det regler for hvem som kan gjøre hva, som for eksempel at man ikke skal kle seg gangster eller bruke visse ord med mindre man er svart. Hvorfor skal man måtte krysse av et felt som plasserer man som minoritet når man er født og oppvokst her? Hvorfor er man mer utenfor om man har en annen hudfarge enn om man er født i et annet vestlig land?

En annen ting jeg har grublet på er hvorfor man helst plasserer folk som er midt i mellom i minoritetsgruppen. Barack Obama for eksempel. Er USA klar for en svart president var det store spørsmålet. Noe vi ikke finner ut av om Obama blir president. Dette er jo en mann som har en pappa fra Afrika som han ikke har sett siden han var ganske liten. Han vokste opp med sin hvite mamma, med hennes hvite familie, i et hvitt nabolag. Men Obama defineres først og fremst som svart. Det er interessant å observere.

Jeg sier som HvaHunSa: Kan vi ikke alle bare være mennesker?

(Dette ble en ganske negativt vinklet post, så vil minne om at dette ikke gjelder alle eller over alt. I min og yngre generasjoner synes jeg rase spiller en mye mindre rolle enn ellers, og på college er vi først og fremst studenter, heldigvis)

Det er fire sider langt, men har du tid så les, og tenk deg å ha denne mannen som president for det landet som har mest innflytelse på resten av verden. Det er en drøm det!

Talen er svar på kritikk etter at hans pastor har kommet med noen kontroversielle uttalelser, og han kommer ut i pluss, med god margin.

Her er forresten video om du foretrekker å se og høre:

"Når det eneste elementet i straffegjennomføringen blir hevn – da er det ikke lenger rehabilitering man prater om" sier han videre. Pettersen burde ikke være i fengsel, han er der bare fordi vi er så hevngjerrige. Han tenker ikke over at mangelen på strenge straffer i Norge kanskje er litt av grunnen til at han med det ellers gode livet, valgte å være med på et væpnet ran fordi det som han sier skulle være en vanntett plan. At det å slippe ham fri ville gitt et signal til andre oppegående mennesker som kunne tenke seg en stor andel av andres penger uten å gjøre seg fortjent til det, om at det ikke kommer til å få konsekvenser uansett. Det er han selv som kaller seg "ressurssterk og utdannet", likevel vil han innbille oss at han virkelig trodde det gikk an å gjøre en kriminell handling uten at det var mulighet for å bli fengslet, og at aktiv bruk av våpen i en kriminell handling ikke gir en viss risiko for at skudd vil bli avfyrt, eller at noen kunne bli skadet eller drept (nå finnes det jo også falske våpen som ser helt ekte ut om man virkelig ønsker å begå ran fullstendig uten risiko for avfyring av skudd).

Han avslutter med en trussel: "Samfunnet. Dere. Dere forstår ikke hva som vokser i meg. Denne smerten av ensomhet og kunstig farliggjøring som avler mitt hat. Det er snart ingen vei tilbake. Hatet vokser. Gir meg styrke. Dere har skapt meg. Hvordan skal dette gå?" Det er vi i samfunnet som har tatt uskyldige snille Pettersen og gjort ham om til en farlig person. Om han gjør noe kriminelt fra nå av så er det til pass for oss, det er vår egen feil. Det eneste jeg får ut av dette leserbrevet er glede over at denne mannen sitter godt buret inne, og irritasjon over at han vil tilbringe mesteparten av det livet han har igjen fritt ute i samfunnet, med holdningen at samme hva han gjør så er det vår feil.

(Bilder, t.h: Dan Pettersen, t.v: En norsk fengelscelle, som forøvrig er mistenkelig lik min lille hybel på Kringsjå fra studietiden i Oslo, bortsett fra at jeg ikke hadde eget bad)

*til kudos-knapp*

Argumentene hun bruker mot kronprinsessen er både absurde og delvis ukorrekte. Til en viss grad skal kongehuset hver nøytrale i politiske og samfunnsrealterte spørsmål. Dette på grunn av at de skal representere hele det norske samfunnet, og ikke bare enkelte grupper, men med dette betyr ikke at Kongehuset ikke kan stille opp for de svake i samfunnet. Hvis Kronprinsessen ikke skal kunne møte prostituerte gjennom Pro Senteret pågrunn av at de har velger å se på prostitusjons spørsmålet på en annen måte enn enn Kvinnegruppa Ottar betyr jo dette at Kongehuset for eksempel ikke kan møte representanter fra andre frivilligeorganisasjoner som Frelsearmeen eller Røde Kors fordi de fronter et religiøst budskap?

Det er mange ressurs svake i samfunnet som for støtte ikke bare gjennom det offentlige, men også viktig støtte fra ulike organisajoner som vil hjelpe. Det finnes ulike måter å løse de samfunnsproblemer på, men Ottar har ikke rett til å diktere hvilken av disse som er legitime. Med dette innlegget prøver jeg å påpeke at Ottar med sin kritikk prøver å gi restriksjoner for Kongehuset om hvilke grupper de gir oppmerksomhet til. Og med deres krav om at Kronprinsessen skal stille under deres parole om å kriminalisere horekunder er helt absurd. Balansen vil ikke bli opprettholdt ved en slik handling slik som Stø hevder. For etter min mening tok ikke Mette - Marit et politisk standpunkt ved å hver på offentlig besøk til Pro Senteret i Oslo, men dette vil hun gjøre hvis hun går under den parol....

Det har jo lenge vært fastslått at barn av homofile kan bli mobbet (oh no!). Og som vanlig i denne serien så går vi nå ut ifra at de har rett. Det er vanlig å være usikker på seg selv i barndommen, særlig i tenårene. Noen tør, usikkerhet til tross, å være seg selv, ikke den man "skal" være, det er ikke for alle verdt å gi opp seg selv for å passe inn. At barn av homofile kanskje oftere blir oppdratt til å ha sin egen identitet og ikke skvises inn i en rolle er ikke så usannsynlig.

Hvordan motbeviser dette Skålands teori? Jo, når man står for den man er, til tross for at det kan være vanskelig akkurat i tenårene, så kommer man ofte dit man vil i verden. Det er vanskelig å finne en kjendis eller andre folk ser opp til som ikke har vært mobbet en eller annen gang i livet. Vellykkede lovlydige mennesker altså. De som mobbet som barn derimot er det verre med. Man får ikke en god jobb ved å dra noen i håret eller å kalle dem navn, og det er ikke så lett å forstå når man ikke kan noe annet. Av de jeg vokste opp med som senere har blitt småkriminelle tapere, så var 100% av typen som tok sin egen usikkerhet ut over andre, og var bøller i oppveksten.

Om vi nå tar denne statistikken og viderefører den til resten av landet (nå driver jeg statistisk kriminalitet her, og det helt uten at jeg har vokst opp med homofile foreldre), så er det umulig for barn av homofile å ende opp som kriminelle. For å ta en rask oppsummering:

barn av homofile = mobbeoffer ≠ mobbere = kriminelle som voksne

En oppvekst som derimot ikke er så bra, er av kristne foreldre som får barn til å føle seg feillagde og unormale om de ikke er som alle andre. Undre har tatt for seg selvmords-frekvensen blant homofile og fordommer i kristne miljøer. Blir du med på en helsiders annonse mot foreldre med fordommer Herr politimester av bibelbeltet?

Det er spesielt et par jeg synes det har gått over stokk og stein med

1. Du skal ikke ha andre guder enn meg

Dette kommer altså fra Gud, den kristne guden, pappen til Jesus. Så ved å tilbe for eksempel Allah eller Buddha, så bryter man kristen lov, og sånt går da virkelig ikke an.

3. Du skal holde hviledagen hellig.

Søndager altså. Nå regner jeg med ingen andre land løfter en finger søndager, litt respekt må man vel ha.

Jeg kunne fortsatt, men dette skulle være mer enn nok for å skjønne hvor alvorlig det står til med verden i dag. Så nå ser jeg bare to mulige utveier her:

1) Vi kan dra ut i andre land og true med å drepe alle som tilber andre guder, eller skrekk og gru jobber søndager. Nå sier jo en av disse budene at man ikke skal slå ihjel, men her er det viktigere ting som står på spill, målet helliggjør midlene. Er man av den mer pinglete typen er steinkasting et fint alternativ. Og har man ikke tid til å dra til andre land, så funker det bra å sette fyr på bygninger eid av folk fra disse syndige folkeslagene, eller angripe enhver person som tilfeldigvis skulle komme fra samme land som noen som bryter ett av de ti bud.

eller så kan vi

2) Innse at når vi lever i en verden med syv forskjellige verdensreligioner, mange andre store, og utallige sekter, så burde vi prise oss lykkelig over å blir respektert nok til å kunne ha den religionen man vil. At vi er heldige om vi kan tro det vi tror, gjøre hvilke religiøse ritualer vi ønsker (med mindre de bryter lover selvfølgelig), og overholde de religiøse reglene vi ønsker å holde. Innse at med så mange religioner er det umulig for alle å følge alle andre sine, og heller bry seg om hva man gjør selv. Innse at respekt går begge veier, slipper man å overholde andres religioner, så skal man ikke tvinge sin egen på andre.

Er det sååå vanskelig?

Så for deg kjære leser (og ok, litt fordi det fristet mye mer enn statistikk klasse), infiltrerte jeg tirsdag kveld mitt lokale caucus, med mobilkamera og min beste amerikanske accent. Her er resultatet.

Stikk i strid med hva jeg forestilte meg av USA, strengt bevoktede skumle saker (tenk det amerikanske konsulatet), så var caucus med første øyekast ikke ulikt et norsk lokalvalg (sier jeg som aldri har vært på ett). Arrangert på en barneskole av eldre damer, kunne det like gjerne vært kakesalg for det lokale bedehuset. Og valg-urnene, i form av pappesker, var jo nesten litt søte

En stor forskjell fra det vi er vant til, er at hvert parti arrangerer egne caucus. Det vil si at der vi var kunne vi stemme på hvilken som helst av de demokratiske kandidatene, altså Obama, Clinton, eller Edwards (siden sistnevnte trakk seg ut av valgkampen like før var det ikke noe poeng i å stemme på ham, men det var like fullt lov, man kunne faktisk skrive inn ett hvilket som helst navn, og Edwards fikk faktisk flere stemmer), men ikke på republikanerne.

Valget i år har vært litt spesielt, særlig for demokratene. Jeg var her under forrige presidentvalg, det som vanligvis er det store, denne gangen har de innledende kandidatene fått omtrent like mye oppmerksomhet synes jeg. Mens det sist gang var ganske klart at Kerry ville bli demokratenes kandidat (ikke fordi han var umåtelig populær, men fordi han ikke hadde noen sterke motstandere), har vi denne gangen to "politikk-kjendiser" i samme parti. Både Obama og Clinton er kandidater vi etterhvert kjenner godt til, har sterke meninger om, og som virkelig appelerer til folk. Det er nesten litt synd at de stiller samtidig, tenk om en av dem kunne slått ut Bush sist gang.

Vi var nesten 400 fremmøtte tirsdag, mot under 100 ved samme caucus for 4 år siden, det sier litt. Mange hadde aldri vært på et caucus før, og det ble stilt mange spørsmål. Heldigvis var stemningen sånn at man ikke var redd for å innrømme at man ikke ante noe om hva som foregikk, og det var fritt frem å spørre og forklare. Før jeg dro overhørte jeg samtaler om caucus, noen lurte på å dra, men var usikker på hvordan det funket. Noen hadde hørt at man måtte stemme offentlig (håndsopprekning), noe som ikke stemte ved valg av president, men ved valg av andre ting etterpå. For dette var et langvarig møte, hvor vi gikk gjennom forslag til lov endringer, og valg av delegater.

Delegater er en interessant ting. På caucus var vi som møtte opp med på å velge delegatene, som blir våre representanter ved senator-valget. Det er ikke vanskelig å bli valgt, for vi kunne sende en god del, og kjæresten er nå en av dem. Disse delegatene får selv velge hvem de vil stemme på som senator, ved å velge dem sier vi at vi stoler på deres vurdering, hva den enn blir. Vi vet altså ikke hvilken senator de stemmer på når vi velger dem, og er vi ikke delegater får vi ikke sjansen til å dra på senator valget. Det høres kanskje litt rart og, rett og slett fordi det er rart. Kjæresten vil stemme på Al Franken, noe det var stor stemning for i salen. Det tok ikke mange uker fra jeg tenkte jeg skulle ønske Al Franken hadde vært politiker, til han plutselig stilte til valg som senator, med Obama og Franken hadde jeg blitt veldig fornøyd.

Så var kvelden over. Vårt caucus hadde stemt rundt 70 % Obama, ikke verst. Ikke-amerikaner som jeg er kunne jeg ikke stemme, men jeg fikk lov til å gå på voksen-toalettet på vei ut.

Update: For et sørstats-perspektiv, hopp over til Randi.

De verste stjernenykkene finner man i kirurgene. Eldre mennesker kan stavre seg frem et par kvartaler (det er virkelig ikke lengre til andre parkeringshus), kirurger derimot, det er som om stødige hender og kunnskap om kroppen = ikke fungerende føtter, noe som gir lite mening i mitt hode. Min første kunde første dagen her var kirurg, av den koseligste sorten. Har du reservasjon spør jeg? Det er det klart han har. Jeg finner ikke navnet på listen, uhørt, sånt går ikke an. Så jeg ringer kontoret for å sjekke om det kan ha vært gjort en feil. Neida, mannen er ikke på listen, og skal ikke være på listen. Jeg forklarer etter beste evne. Men han er kirurg han, hjernekirurg, og han skal på møte i den bygningen. Neste parkeringsramp er et helt kvartal lengre unna den bygningen, det spiller ingen rolle, dumme meg må da skjønne at en kirurg er viktigere enn en liste. Det spiller ingen rolle hva jeg sier, han sitter der og sperrer veien til jeg slipper ham inn.

Det han ikke er klar over er at jeg har vært Au pair i ett år til tre bortskjemte drittunger i Boston, og at jeg lot dem hylgrine i timesvis til det etter en måneds tid gikk opp for dem at vi kunne ha det mye gøyere med gjensidig respekt, og at jeg er staere enn noen når det kommer til manipuleringsforsøk. Jeg lar køen bygge seg opp bak ham, det er tross alt ikke mitt valg. Under navnene på reservasjonslisten står det ingenting om "og så dem som oppfører seg tåpeligst", jeg nekter å lære folk at vanskelig oppførsel lønner seg. Det tar ham bare noen minutter å skjønne at dette kommer vi ingen vei med, og møtet hans har allerede begynt. Det tok heller ikke lenger for sinnet hans å bygge seg opp til total galskap, og plutselig tar han fart og rygger rett inn i bilen bak. "Now look what you've done!" freser han til meg ut vinduet.

Noen ganger har jeg folk som er på gråten fordi de har kjørt seg vill, endelig funnet parkeringshuset, og så er det fullt, og de er redd for å kjøre seg vill igjen. Andre sier uff, det var dumt, at de er seint ute og ikke kjenner stedet, men uten å klandre andre. Da er jeg snill. Jeg drar frem kart, tegner kjøreruter, forklarer hvordan man kommer seg mellom bygninger uten å måtte ut i kulden. Jeg liker å hjelpe. Men folk som tror de er verdt mer enn andre, folk som vet de kan få viljen sin bare de kjefter nok, de er sjanseløse, og sånn synes jeg det burde være mer. Foreldre kan oppdra barn til å bli bortskjemte drittunger, men voksne drittunger er det samfunnet som skaper. Mange blir helt paff når de skjønner at jeg ikke kommer til å slippe dem inn, fordi teknikkene deres har funket på alle som jobber her andre dager. De har lært at de får fordeler ved å være vanskelig og sur.

Jeg har inntrykk av at et samfunn med store forskjeller i velstand gir store forskjeller i oppførsel. Har man mye penger så bor man i egne gater og nabolag for andre med like mye penger. Man er litt viktigere enn resten. De andre. De som reglene er til for, og offentlig transport, og å gå to kvartaler. Det er skummelt når man kan ha samtaler med unge utdannede, friske og sunne mennesker som foregår omtrent sånn: "men jeg jobber i det bygget", "da er Oak Street nærmeste parkering, venstre her, så høye på neste gate", "nei, du skjønner ikke, jeg vil ikke gå derfra" "jeg skjønner det, og om du vil unngå det i fremtiden kan du ringe og reservere, men i dag er det ikke noe annet jeg kan gjøre" "dah, jeg skal parkere her sier jeg!" Her ruller de ofte med øynene over teite meg som ikke skjønner at det ikke er opp til meg. Og sånn kan det fortsette i lang tid (mye lenger enn det hadde tatt å gå).

I dag hadde jeg en sånn kranglefant. Han var på min alder, sannsynligvis et par år yngre. Han skulle i militæret han, til Irak, så han var for god til dette tullet. Jeg må si meg mektig imponert over kvaliteten på amerikanske soldater, som ikke er i stand til å gå i tre minutter, men skal "forsvare" landet i krig.