Eller du kan gjøre som meg - slappe av i Pokhara.
Her er et reisebrev jeg skrev for noen år tilbake.

Pokhara – En dal i fjellkjeden Himalaya.

Det er altså hvor jeg holder til mellom soloppgang og solnedgang i disse dager. Hvor jeg holder til under de timene av døgnet vi refererer til som søvn, er noe uklart.
Jeg går ut i fra at jeg befinner meg sovende i det lille steinhuset jeg leier utenfor byen og utenfor turistområdet. Men, som de sier på spansk: «pregunta a las mariposas» (gå og spør sommerfuglene). Pokhara består av to deler: Pokhara City og Pokhara Lakeside. Førstnevnte består av bygninger i varierende størrelse og kvalitet, ment for forskjellige formål, mens Lakeside har, siden den første utlendingen dukket opp her (jeg tror det var like før klokka sju), en hel masse hoteller og gjestehus. Så det err med andre ord gode muligheter for å huse de mange tilreisende av alle nasjonaliteter, farger, fasonger, kjønn og størrelser.
Mange av de tilreisende her i Pokhara kommer fra, eller er på vei til, en fottur i Himalayas fjellkjede. Det er mange måter et menneske kan velge å tilfredsstille sine eventyrlystne sider her, blant annet: gå tur i fjellet, fjellklatring, sykling i fjellet, rafting, fisking, fylla, strippeklubb, eller min personlige favoritt: å pervertere mitt sinn med bøker mens jeg ser solen sakte gli fra den ene fjellsiden til den andre, for deretter å plutselig fundere på hvor det ble av dagen (eller ligge i hengekøya inne og lese mens jeg hører på regnet som trommer på taket).

Etter å ha reist flere måneder på kryss og tvers av India, føles det nå godt å være her i Pokhara under monsoon tiden (regntiden – en herlig og livgivende tid). Savnet etter et eget kjøkken og et eget hus å være herre i, hvor man kan følge sine egne vaner (og uvaner?) ble stort etter å ha sovet på altfor mange gjestehus og backpackerhoteller. Som alle reisende vet: på gjestehus og hoteller har man kun et lite rom med en seng og et skrivebord. Noen ganger eget bad, andre ganger delt bad.
På et av gjestehusene her viste det seg at en grisk eier leide ut et stort rom til et fransk par for 200 rupees per natt, mens han fant det naturlig å kreve 250 rupees for et mindre rom av meg. Pruting er en nødvendighet, og mange steder må man betale ekstra fordi man er turist da noen folk er av den oppfatning at alle turister er rike... Dette opplever man særlig i turistområder, både her i Nepal og i India.

Uansett. Et hus er bedre og faktisk også billigere for meg å bo i. En del opprydding krevdes ved innflytting ettersom de forrige leietagerne tydeligvis ikke har vært blant de mest sensitive angående skitt og lort. Huset har også stått tomt over en lengre periode, og la oss bare si at det ser ikke pent ut! Tre rom i alle størrelser (small, medium og large), kjøkken og bad, samt en veranda foran huset hvor det er mulig å nyte frokosten mens man titter på livet i den lille fiskedammen/badebassenget, og sommerfuglene som skamløst kopulerer med den lokale fauna. I hagen vokser det sitrongress, marihuana og andre velgjørende urter og vegetasjon som jeg, på grunn av min utilstrekkelighet/uvitenhet ikke kan navngi.
Kort tid etter min innflytting dukket to russere opp som var på utkikk etter husvære. De ønsket å tilbringe litt tid i Nepal mens de venter på at alle de talløse reisende atter en gang samler sine styrker i Goa, India etter monsoontiden.
«Bo litt her mens dere venter», sa jeg, og deretter gikk vi i straks igang med å transformere det støvete steinhuset til et levelig, kreativt og taktisk hovedkvarter (bare kalt HK).
I HK går dagene med til matlaging (kjøper ferske grønnsaker på markedet hver dag), boklesing, skriving, gitarspilling og produksjon av oljemalerier. Noe tid renner også bort i mindre spennende, men likefullt nødvendige, aktiviteter som håndvask av klær og påfylling av vann til vanntanken. Sistnevnte skjer ved hjelp av et vannslangesystem som er koblet til nærmeste bekk og blir delt mellom fem hus i nabolaget. Vi kan altså ikke fylle på når som helst, men må benytte sjansen når det er vår tur.

HK består nå altså av to russere og en norsk mann, samt et ukjent antall rotter som er bosatt i bambusrørene som holder taket oppe.
En av rottene har ominnredet innsiden av bambussofaen i stua til et rottereir... Etter å ha diskutert skadedyr generelt, og rotta spesielt, har vi bestemt oss for å kaste rotta ut av huset ved hjelp av en ikke-dødelig rottefelle vi fant henslengt på kjøkkenet etter de tidligere leieboerne.
Om den ikke-dødelige rottefella fungerer som den skal, vil vi nå være i stand til å påtvinge rotta de harde realitetene av den nye huspolitikken uten å påføre den fysisk skade. Rottas mentale belastning ved å bli kastet på dør vil jeg velge å ikke spekulere for mye over, men det kan selvfølgelig innvendes at psykiske belastninger og reaksjoner kan forekomme da hjmløshetens nye virkelighet gjør sitt inntog.
Etterhvert som regnet vil falle kraftigere, lengre og oftere (det er fortsatt tidlig i regnsesongen), vil naturen selv sørge for å holde skadedyr i sjakk. Hvordan? Jo, ved hjelp av en annen av naturens finurlige skapninger. En herlig og vakker skapning, som forøvrig er lite verdsatt både i bibelen og koranen (om man bør legge vekt disse bøkenes fortellinger kan jo også diskuteres), nemlig slangen. Flere rykter blant naboene sier at slangene snart vil gjøre sitt inntog, og personlig må jeg si at jeg ser frem til dette med stor glede! Som et lite barn som venter på årets første snøfall, venter jeg i spenning på å fange årets første slange!
Det har seg nemlig slik at når regnet setter inn, eksploderer naturens blomster og vekster i et rasende tempo. Når blomstene kommer ligger ikke insektene langt bak, og insektene drar med seg fugler, og fuglene er god næring for slangene... Og slik fortsetter det!

Apropos slanger. Den lille dammen utenfor huset brukte vi to dager på å tømme for det grønne, illeluktende, algeholdige vannet (kanskje 4.000 liter?). Vi brukte to bøtter med hanken bundet til et rep, kastet bøtta uti (punkt en), lot den synke, dro den opp, tømte bøtta, og gjentok operasjonen fra punkt en. Med andre ord en temmelig repeterende operasjon, et slags zen buddhistisk innslag i vår hverdag. Under denne prosessen fant vi ut at en fisk (etterlatenskap fra de tidligere leieboerne) og en familie på seks frosker (som mest sannsynlig har flyttet dit frivillig) var bosatt i dammen. Fisken ble med største omhu overført til en bøtte med vann, mens froskene, med paranoia i blikket, klynget seg opp i et hjørne av betongen mens vi feide bort den algeholdige møkka i bunnen av bassenget. Grumset fra bunnen ble brukt som grojord for urtene i hagen, og fisken ble sluppet tilbake i dammen da vi begynte å fylle den med friskt fjellvann via vanningssystemet fra bekken.
Det tok flere dager å fylle bassenget enn vi brukte på å tømme det for hånd, på grunn av vår begrensede tilgang til vann. Men vannet var dypt nok til at vi lot fisken få flytte tilbake til sitt hjem allerede den første kvelden etter rengjøringen.
Neste dag våknet vi opp til en sjokkerende virkelighet i hovedkvarteret da vi oppdaget at fire av de seks froskene, samt den enslige fisken var sporløst forsvunnet! Hva var hendt?! Hvor hadde fisken gått? Hadde den i det hele tatt gått? Den kunne jo ikke svømme noe sted! Fiskens og froskenes nokturne forsvinningsnummer førte straks til spekulasjoner om Maoistene var involvert i en ny kidnappingssak, og om vi muligens ville motta krav om løsepenger i løpet av dagen. Ettersom dagen gikk og kravet om løsepenger ikke dukket opp, trakk vi den konklusjonen at den lokale populasjonen av slanger hadde benyttet seg av mørket for å gjennomføre «kidnappingen».
På grunn av sakens «natur» kom vi også frem til at rettslige skritt angående forsvinningen ville være nytteløse. Og vi anser det som nærmest umulig å fremskaffe det nødvendige bevismaterialet vi trenger for å få utstedt en arrestordre på mistenkte fra de lokale myndigheter. Uansett, med en slik arrestordre for hånd, ville det bli vanskelig å lokalisere mistenkte (slangen).
Selvfølgelig kan vi, igjen, gjøre som i Spania: «pregunta a las mariposas», da de kanskje kan gi et svar på hvor mistenkte befinner seg. Men om man skal dømme ut i fra mine observasjoner av sommerfuglene, later det til at de til stadighet er opptatt med den lokale fauna, og ikke bryr seg nevneverdig om fisker og froskers forsvinninger. Uvitenhet er lykke...

Når jeg sitter i mine naturskjønne, varme, regnvåte, solfylte omgivelser, med byen i nærheten med alle dens fasiliteter og vakre ansikter, må jeg innrømme at ønsket om å returnere til Norge (et ønske som har slått meg ved flere anledninger i løpet av reisen) er befriende fraværende. Mitt nye hovedkvarter her i Nepal er så fredelig og fint at jeg noen ganger tar meg selv i å tenke: «Har verden sluttet å skje, eller er jeg allerede avgått ved døden?»
Mest sannsynlig skjer det fremdeles ting der ute i verden et sted, men på grunn av mangel på aviser, radio og tv – eller rettere sagt min manglende interesse av å gå til anskaffelse av det – kombinert med min manglende interesse i å oppsøke noe som helst av informasjon om verdenspolitikk, sport, tv-programmet eller kommentarer fra presidenter av land som har en mentalitet som ikke ser noen motsetninger i å invadere andre land for å påtvinge de pasifisme og anti-terrorisme, bringer min mentalitet nærmere sommerfuglenes: Uvitenhet er lykke.
Sist jeg prøvde å oppdatere meg litt på nyhetsbildet i Norge via en nettkafe, fant jeg ut at hele den vestlige verden gikk rundt og var bekymret for noen syke kyllinger – med det resultat at tusenvis av uskyldige fjærfe måtte bøte med livet. Ettersom jeg skjønte så var det hele visstnok utløst av en kylling i Tyrkia som var litt syk og denne kyllingen hadde smittet en femåring fordi han hadde suttet på den som om det var en smokk, eller noe slikt. Og krigen mot terror pågikk fremdeles. Mitt eneste personlige bidrag til krigen mot terror bestod av en kombinert rotur/gåtur til, og en bønn ved, Pokharas fredstempel. Tempelet er lokalisert ved sørsiden av Phewa Lake. Phewa Lake er den viktigste innsjøen i Nepal og den dominerer Pokhara på samme måte som Macchapucchre dominerer utsikten. Det buddhistiske fredstempelet (kalt Stupa) ble konstruert på 1990-tallet av japanerne, og det er et utmerket sted for å se hele innsjøen og de snøkledte toppene til Annapurna og Macchapucchre, Himalaya.

Det er buddhistiske gulldekorasjoner på fire sider av tempelet som er belyst nattestid, noe som gir det et nydelig skinn der det står fredelig på den lille fjelltoppen. Et annet tempel i området, dedikert til hindu gudinnen Barahi, finner du i midten av Phewa Lake. Tilgjengelig via båt.
Som nevnt er vårt HK lokalisert utenfor byen, og det er derfor passende å avslutte med et sitat fra bibelens «revelations» (desidert den mest komiske delen av bibelen):
«But outside the city are the perverts...» Revelation 22:15.

Sees på utsiden!

Dagbladet har også en artikkel om verdens farligste veier, der veien fra Kathmandu til Pokhara, Prithvi Highway, er med på listen. Jeg satt på taket av en busss på denne strekningen, en herlig og spennende opplevelse.

His former travesty, King Gyanendra, grew a tad bored in his forest palace among the Rhesus monkeys and decided to take a break in lovely Pokhara where he still has a palace retreat right smack at Lakeside.

Since being out of smoggy Kathmandu he has totally changed his life style. He's gone fully macro-biotic in terms of food, Omega-3 is the raga of the day, then lots of berries which he collects himself in the forest (true, the monkeys sometimes give him a hard time, but, hey, we're talkin' stamina here), high-fibre/low cholesterol stuff and only French mineral water Eau de Pussy Fussy.

King Gyanendra passes his days usually riding the motor boat that, ehem, Dipendra so much loved to fool around with when he was not masturbating. Then in the afternoon Gyanni goes on some motorbike jaunts. He's having a great time, especially so since he left his home bitch in Kathmandu. Evenings he passes reading the Count of Monte Cristo and Honey, I shrunk the Pork Chops.

There is currently a dearth of that stuff.

Auch unser Hotel ist ganz in Ordnung. Endlich mal wieder ein Bett mit knapp 2m Laenge und ein eigenes (westliches) Klo und aus der Dusche kommt endlich auch wieder richtig Wasser und man muss nicht mehr die Tropfen zaehlen bis man nass wird...

Uns geht es hier also richtig gut. Der See (siehe Foto) ist auch richtig nett. Insgesamt ist Pokhara viel ruhiger als Kathmandu. Man wird auch nicht mehr an jeder Ecke ganz so aufdringlich zum Kauf animiert. Ab Morgen werden wir dann auch wieder ein bisschen aktiver und werden ein bisschen Kultur machen...