Hadde det vært riktig person du og ikke du, hadde jeg aldri funnet på den løgnen om at jeg hadde mensen. Jeg orka ikke ha sex med deg. Og så lenge jeg holder øynene mine åpne, later jeg som at jeg drømmer. Men da jeg egentlig drømmer er da jeg ligger meg øynene igjen og kjenner hånden din stryke meg over ryggen, nedover mot rumpa, tar en tak, for du vet jeg liker det. For vi har vært der før. Hånden din stryker oppover igjen, over magen, mot brystene. Jeg prøver ennå å late som om det er riktig person deg, men det funker ikke. Rett og slett fordi dere er to svært forskjellige personer. Du er mer fort og gæli', du bruker mer tid.

Å våkne opp til at gårsdagens regn har blitt avsluttet, mens en arm holder rundt deg og spør om du har sovet godt, før han kysser deg. Det er luksus! (Men det var ikke riktig person)

- Ring meg en annen dag du er kosete da.

Så mye for "jeg-tror-jeg-er- over-han-pratet" i forrige innlegg!

Slangen er ikke observert mer.
En annen nabo hadde sett'n på trappa, men den svimete gubben min hadde glemt å spørre om det var før eller etter Domestos-effekten. Skulle gjerne likt å vite hvor han var nå. Liker ikke å ikke ha kontroll.

Nå er det snart lunsj, og det har jeg virkelig fortjent!
Fredagsklemmmmmmmm

Ting er dritskummelt. Jeg er redd. Livredd. Jeg er redd når du sier at du kanskje skal reise bort litt for å tenke på livet og kjærligheten.

Du sendte melding i det jeg tenkte å gjøre det samme. Vi er forbanna like og ulike på en og samme gang.

Du er så forbanna herlig. Men så er det alt jeg ikke skjønner med deg... Fra å ligge i senga, holde rundt meg, kose, gå hånd i hånd på byen og spandere masse og så og si bare titte på meg hele kvelden... Så går det rett over på at du vil pule venninna mi. Ikke noe mer enn det. "Jeg trenger ho bare i en 30 minutter - time." Hva fader er det å si?!

*gomle videre og hate seg selv*

I wake up with blood-shot eyes
Struggled to memorize
The way it felt between your thighs
Pleasure that made you cry
Feels so good to be bad
Not worth the aftermath, after that
After that
Try to get you back

I still don't have the reason
And you don't have the time
And it really makes me wonder
If I ever gave a fuck about you

[Chorus]
Give me something to believe in
Cause I don't believe in you
Anymore, Anymore
I wonder if it even makes a difference to try
(Yeah)
So this is goodbye

God damn, my spinning head
Decisions that made my bed
Now I must lay in it
And deal with things I left unsaid
I want to dive into you
Forget what you're going through
I get behind, make your move
Forget about the truth

I still don't have the reason
And you don't have the time
And it really makes me wonder
If I ever gave a fuck about you

[Chorus 1 + 2]
Give me something to believe in

Cause I don't believe in you
Anymore, Anymore
I wonder if it even makes a difference,
It even makes a difference to try (yeah)
And you told me how you're feeling
But I don't believe it's true
Anymore, Anymore
I wonder if it even makes a difference to cry
(Oh no)
So this is goodbye

I've been here before
One day I'll wake up
And it won't hurt anymore
You caught me in a lie
I have no alibi
The words you say don't have a meaning
Cause..

I still don't have the reason
And you don't have the time
And it really makes me wonder
If I ever gave a fuck about you and I...
And so this is goodbye

[Chorus 1 + 2]
Give me something to believe in
Cause I don't believe in you,
Anymore, Anymore
I wonder if it even makes a difference,
It even makes a difference to try
And you told me how you're feeling
But I don't believe it's true
Anymore Anymore
I wonder if it even makes a difference to cry
(Oh no)
So this is goodbye
So this is goodbye, yeah (x 3)
(Oh no)

(Og hvorfor kan ikke menn lære seg å sitte...?)

Jeg eier ikke selvdisiplin for fem flate øre. Ikke klarer jeg å spise sunt, ikke klarer jeg å stoppe å bite negler. Ikke klarer jeg å gjøre skolearbeidet og jeg vil ikke gå på en jobb jeg ikke liker eller som er kjedelig. Jeg klarer ikke en gang å komme meg til butikken for å få bytta den jævla boksen til tven.

Derfor lager jeg andre personer av meg selv, du veit hva jeg snakker om. Det er derfor jeg har denne ekstra bloggen. For dette er bare en ekstra-blogg. Den sanne meg finner du et annet sted ute i den vide internett-verdenen.

jeg er livredd. Jeg er redd for å ende opp alene. I en støvete, liten leilighet. At jeg skal sitte der stor og feit, mens alle andre lever gode liv (ikke nødvindigvis hele tiden, men mesteparten). At jeg stitter der stor og feit, helt alene. Dårlig med penger på grunn av en utdannelse jeg ikke tok og alle pengene går bort til mat. Trøste-spising. Kjede-spising. Jeg klarer overhode ikke å slappe av når jeg tenker på sånn. Verden går så fort avsted. Plutselg er eksamensdatoen der og jeg er overhode ikke forberedt.

Hva er det jeg tenker å skrive om her?  Jeg ser for meg å bruke bloggen som et talerør for ymse meningsutbrudd av større eller mindre seriøsitet.  Jeg vil skrive personlige (men ikke private) meldinger.  Jeg vil forsøke å begrunne påstandene mine så godt det lar seg gjøre, men jeg kommer sikkert til å komme med lite dokumenterte frustrasjonsutbrudd innimellom også.  Jeg kommer neppe til å skrive om arbeidsgiveren min eller om dennes kunder, så spennende innsideinformasjon får du nok se etter andre steder.

Til deg som leser dette: Jeg setter stor pris på tilbakemeldinger på det jeg skriver.  Alle kommentarer mottas med takk, men jeg forbeholder meg retten til å slette innlegg som kun er støy uten meningsbærende innhold.

Men du vet ikke hva det egentlig handler om, gjør du vel? Nei, og uansett om du spør vet jeg ikke om jeg kommer til å svare. Ærlig. Beklager. Vennskapet er over, er det ikke? Jo, var det jeg regna med. Og alle visste det fra før, gjorde vi ikke?

Jeg vurderer å bare slutte. Prøve å glemme og alt som var. Jeg orker ikke disse bergogdalbane-følelsene for tiden. Fra å være glad til å bli lei, for så å ende med sinna. Bedre å glemme enn å drive å angre så hele tiden. Å glemme tre år med ulike stunder er mye å forlange av meg selv. Men jeg tror det er det jeg må. Jeg må bare komme meg vekk fra dette. Slik at jeg ikke blir såra. For det kommer jeg til å bli/være en stund til. Og hver gang jeg tror at jeg ikke kommer til å tenke på det, så går det to timer. Boom! Jeg er hjemme. Det er mørkt ute. Tankene samles rundt det lille lyset som skinner fra telyset jeg har tent. Det er derfor jeg skriver sånt.

Slutt å unngå meg på byen. Tør du ikke møte meg med alkohol etter.... Slutt å bruk kjeften din hele tiden. Må du snakke så jævla mye hele tiden... Slutt å late som du ikke er klar over at du kritiserer meg, for det er du klar over at du gjør. Jeg ser det på deg. Slutt å kyss meg, for jeg kan føle alt og ingenting på to sekunder. Slutt å være stor i kjeften, jeg driter i at du ikke har pult alle de kompisene dine tror du har pult. It's the wrong time. Slutt å gi meg de herlige, mørke blikkene dine, for jeg blir mo i knærne i de sekundene. Er det noe galt i at jeg er betatt... Slutt å le av meg. Det er en grunn til at jeg ikke vil at folk skal vite om denne. Men jeg tør ikke heller.. She's pulling me through. Spesielt når du ler. Så sitter jeg der. Tilbake på ungdomsskolen. Skal lese høyt fra engelskboka, men vet ikke hvordan jeg skal utale alle disse rare ordene. Og folk ler når jeg leser. Der er jeg når du ler og det er ingen god følelse. Slutt å sende meg sånne meldinger, jeg begynner å fantasere om en annen verden. Slutt å ta kontakt bare fordi du kjeder ræva av deg... It's a small crime. Slutt å lat som du er ei annen jente. Men jeg vil ha det annderledes jo? Ja, men du kan ikke forandre noe annet enn deg selv. Så slutt.. For du veit hvor såra du blir. Jeg kjenner deg innerst inne. Du veit det like godt som meg, fordi vi er hverandre. Det eneste jeg ikke savner av deg er lukta. And I've got no excuse.

Har du noen gang tenkt at livet egentlig er ganske likt det sorte hullet, men så smiler du jo og tenker at de smilene ikke er falske, men så kommer du til deg selv og innser at de kanskje er der likevel?

I know I've been a liar and I know I've been a fool
I hope we didn't break yet, but I'm glad we broke the rules

Kan noen bare ta meg med storm? På forhånd takk :)

Det er mandag, men fortsatt helligdag,slik at jeg fortsatt har mulighet til å komme meg. Tre dager med alkohol kan fort bli litt mye. I dag skal dagen brukes til å komme til seg selv igjen. Rekonvalesens. Så skal jeg ordne noen papirer, slappe av og kanskje være litt asosial.

Plutselig dukket du opp fra dypet. Som lyn fra klar himmel var du i tankene mine. Men du var ikke der, ikke egentlig. Bare stemmen din, som egentlig ikke var din, men en annen sin. Så lik, så ufattelig lik. Alt. Samme tonefall, samme dialekt, samme alt. Samtidig skjedde alt rundt meg, men et lite øyeblikk forsvant alt.

Så her sitter jeg i sofaen. Ute er det vinter igjen, mens jeg fyrer som bare fader, ullsokkene er på, gobuksa også. Teen erklar til å drikkes, akkurat passe varm. Musikken er på, det eneste som mangler nå er natten og stearinslys.

Jeg har lagt til endel linker til blogger og nettbutikker jeg liker - se, les og nyt!

Det var i fjor, og sommaren var så vidt over. Før den byrja, hadde eg søkt om jobb på ICA Maaseskjæret, som ligg betydeleg nærare heimen min enn ICA Nordås (med kaffimaskina), der eg jobba før. Det hadde gått eit par månader utan at eg hadde høyrd noko om jobben på Maaseskjæret, så eg hadde slege meg til ro med å halde fram å jobbe på Nordås til enden av mi akademiske karriere (og forhåpentlegvis starten på eit "ekte" arbeidsliv). Men så skjedde det; eg fekk ein mail om at eg hadde fått jobb på Maaseskjæret om eg framleis var interessert. "Oi. Dette hadde eg ikkje rekna med", tenkte eg i mitt stille sinn og vart litt småstressa over å måtte ta ei avgjersle igjen. Var det ikkje nok at eg hadde kvinna meg opp og levert jobbsøknaden? Eg skal ikkje dra historien ut i det uendelege i og med at dei aller fleste har fått med seg at eg jobber på Maaseskjæret no, men poenget eg skulle fram til var at den natta eg bestemte meg for å ta det store spranget til ein heilt ny ICA-butikk, hadde eg ein av dei særaste ICA-relaterte draumane eg har hatt.

Eg drøymde at på den nye jobben var det ingen kundar, sjølve butikken såg litt ut som ein skule-lab frå 70-talet, der kassane var bytta ut med benker med vaskar på, og at det var veldig mørkt og at alle PLU-kodane var nye (giiisp!). OI tillegg var uniformane grusomme (denne heng nok igjen etter den mykje omtalte beige-manneskjorte-perioden på Nordås). Me snakkar kordfløyeluniformar. Og ettersom det ikkje fantes kundar, satt vi tilsette berre på golvet og åt vafler. Greit nok. Men den verste delen av draumen kjem no, den delen som bekymra meg aller mest. Alle snakka dansk! Tenk dykk, tal på dansk. Eg veit ikkje korleis det er med folk flest sin viten om det danske talsystemet (firsfjers osb.), men eg skjønar verkeleg ikkje eit kvekk. Og med det, kjære lesar, kjem vi til denne gamle draumen sin noverande relevans, sakens kjerne, om de vil: Eg har nemlig kome i skade for å ta eit mattefag i år, og ja, dykk gjetta rett; forelesaren er dansk.

 Besøket gikk over all forventing. Han var her i 10 dager, og tida gikk altfor fort. Vi storkoste oss virkelig. Var enormt nervøs på turen til Sandefjord da jeg skulle plukke han opp, men det gikk ikke mange minuttene etter at han kom før alt var helt perfekt. Gjorde ikke så mye egentlig i ferien mens han var her, bare tilbragte tid sammen. Var mye ute og tusla og prata, og lagde middager sammen. Turen tilbake til Sandefjord for å sende han hjem igjen var tung, og turen tilbake til oslo igjen alene var enda verre. Nå er det halvannet døgn siden han dro, og jeg savner han alt noe helt enormt. Forhåpentligvis finner vi snart tid til å være sammen igjen, og så finner vi vel en mer permanent løsning etterhvert. Inntil da prater vi sammen på telefon, msn og cam hver eneste dag, så det hjelper jo litt i det minste.

Nå er jeg på jobb. Forholdsvis stille og rolig natt. Har vært liltt å gjøre, og egentlig er det ganske greit for da slipper jeg å bruke så mye tid på å tenke. Jobber sammen med ekstravakt i natt, men det går greit. Flink fyr, så blir ikke noe merarbeid på meg av den grunn som det ofte blir med ekstravakter. Blir ekstravakter til helga også her sammen med meg, vet ikke helt hvem enda, men det får vel også gå bra.

På tide å spise litt mat tror jeg. Sulten som en hest.

Burde egentlig lagt meg nå. Er ganske trøtt, men fortsatt litt full av intrykk etter helga, så føler ikke helt at jeg ville fått sove. I tillegg så kommer det jo besøk i morgen, så er jo litt spent. Gleder meg enormt. Tror turen til Sandefjord for å plukke han opp kan bli lang. Tid er rare greier. Sekunder føles som år og år som sekunder.

Resten av dagen har blitt brukt til å slappe litt av, og så vaske og rydde rom litt, så nå lukter det grønnsåpe, og jeg har rent sengetøy til i kveld. Blir deilig å endelig legge seg nydusja og ren, på rent rom i egen seng med rent sengetøy :)

Uansett ser bra ut her, og kjenner allerede jeg har lyst å skrive mer nå. 

Jaggu på tide også :p

Sak 1: I Nederland har dei laga eit nytt realityprogram: "The Big Donorshow". Her skal tre deltakarar kjempe om nyra til ei døande kvinne, som skal bestemme kven som vinn, og får leve. Herleg makabert, eller kva?

Sak 2: "Teletubbiene fremmer homoseksualitet" var ei polsk kvinne si klage på barne-TV programmet Teletubbiene. De kjenner vel sangen: "Tiinky Winky, Diipsy, Laaa-Laaaa, Pooooooh..." Altså, greia her var at Tinky Winky skal ha blitt observert i ein episode med ei dameveske, ergo; Teletubbiene syns at homoseksualitet er heilt greit. Gud forby.

Eg veit ikkje kva eg skal sei, så eg siterer Marte sin reaksjon på desse sakene: "Eg lever i ein vits!"

I alle høve. Det er Påske, denne fantastiske religiøse sjokoladefesten, og alle er dratt på fjellet og "hytten", bortsett frå eg, som får gleden av å tilbringe min såkalla ferie i ICA-land. Men det er i grunnen greit, det. Få pengar for å drikka kaffi. Sweet.

JaJa, nok pjatt for i dag.

Snakkast, min løynde sjiraffven.