Storbritannia/Frankrike/Tyskland 2007 | Regi: Garth Jennings | Spilletid: 96 min | IMDb

En hjertevarm oppvekstfilm i samme ånd som Stand by Me.

Son of Rambow handler om to unge gutter som vokser opp i vidt forskjellige hjem i England på 80-tallet. Will kommer fra en streng religiøs familie og må sitte på gangen når resten av skoleklassen skal se film. Lee Carter er en klassisk bråkemaker fra et dysfunksjonelt hjem som på grunn av utagerende oppførsel regelmessig kastes på gangen.

Det er på gangen de treffes.

Hjemme hos Lee Carter får Will sin første filmopplevelse når han ser en kopi av Sylvester Stallone i First Blood, som Lee Carter har smugfilmet på kino tidligere i uka. Opplevelsen gjør noe med Will og er begynnelsen på et stort eventyr -- og vennskap. Med barndommelig entusiasme og kreativitet tar de med seg kamera ut og lager en film inspirert av Rambo.

Son of Rambow er oppskriftsmessig feel good og scorer høyt på sjarm og nostalgi. Miljøbeskrivelsene av 80-tallet er fremragende, og de to unge skuespillerne er perfekt castet med herlig kjemi: den Freddie Highmore-aktige Bill Milner i rollen som Will og den River Phoenix-aktige (slik han er i Stand by Me) Will Poulter som Lee Carter. Når barn er gode på film har jeg lært at regissøren gjerne skal ha mye av æren. I dette tilfellet Garth Jennings (mannen som for få år siden filmatiserte The Hitchhiker's Guide to the Galaxy) som etter sigende har funnet mye inspirasjon i egen oppvekst.

Resultatet er en småmorsom film med hjertet på rett plass. Veldig mye bedre enn årets sammenlignbare Be Kind Rewind.

Vurdering:

Norsk tittel: Vannliljer
Frankrike 2007
Spilletid: 85 min
Regi: Céline Sciamma

Dette er fransk film med stor F. En oppvekstfilm elegant innpakket som europeisk kunstfilm. Pretensiøst. Kvasi-intellektuelt. Ingen handling. Lite dialog. Poetisk. Lange tagninger.

Naissance des pieuvres svarer til alle de tankene altfor mange har om fransk film. Det er synd om dette blir filmen som bekrefter fordommene, og får publikum til kategorisk å vende "fransk film" ryggen, som om det var en sjanger i seg selv.

Filmen handler om tre 15 år gamle jenter som alle er aktive i synkronsvømming (av alle ting). Men når vi møter dem er det andre ting i livet som er viktigere. Som for eksempel gutter, kanskje jenter, men i hvert fall sex. Eller det å passe inn i normalen. Kort sagt en film om seksuell oppvåkning, og de følelser og lyster som følger med den tidlige ungdomstiden. Alt har sitt utspring i den sterkeste av av alle driftene: nysgjerrigheten.

Det som imidlertid, ved første øyekast, gjør Naissance des pieuvres interessant, er den visuelle tonen i bildene (tenk Sofia Coppola). Dette er også regissert av en kvinne; debutfilmen til Céline Sciamma. Og det er en klar feminin touch her, og det spørs også om en mannlig regissør ville kommet unna med en lignende tilnærming til seksualitet og 15 år gamle jenter. Vel, filmen er sensuell, men aldri spekulativ eller seksuell eksplisitt. Bildene er pene, men harmløse.

Men skinnet bedrar. Historien og karakterene er ikke noe mer spennende enn hva man finner i de tematisk beslektede Hollywood-filmene. I trekløveret foran kamera finner vi den vakre, men usympatiske jenta som er lederen på laget, den småtjukke outsideren med dårlig selvbilde, og den uskyldige hovedpersonen. Og alle ender naturligvis opp i samsvar med våre forventninger. Fordi vi har sett det før.

På den positive siden: filmen har en innsiktsfull følsomhet som skaper en ektefølt nærhet i øyeblikkene. For det er de små øyeblikkene som virkelig fungerer i Naissance des pieuvres. Da viser også de unge skuespillerne hvorfor de er castet som uskyldige og usikre tenåringsjenter. Skuespillet er presist.

Men når man legger alle de vakre scenene sammen, blir man sittende igjen med en følelse av tomhet. Manuset er i bestefall middelmådig. Man blir aldri engasjert, på ordentlig, i hva og hvorfor de unge jentene føler, tenker og handler som de gjør. Den distinkt visuelle tilnærmingen, som isolert er filmens styrke, blir på den andre siden med på å forsterke en distanse til realismen i historien.

På knappe 85 minutter er det likevel fullt mulig å sette pris på dette som visuell filmkunst. Som en fortellende oppvekstfilm derimot...

Mens muren faller i Berlin, er det helt andre ting som forårsaker søvnløse netter og identitetskrise for den unge Stavanger-gutten Jarle Klepp (Rolf Kristian Larsen). Han er forelsket og sammen med den perfekte jenta, Katrine (Ida Elise Broch). Men når den tennisspillende og synthpoplyttende Yngve (Ole Christoffer Ertvaag) begynner som ny i klassen på videregående, blir Jarle forvirret over følelsene som dukker opp i ham. Han blir forelsket.

Midt opp i alt dette må Jarle øve med bandet sitt, Mattias Rust Band, som har fått en spillejobb på Folken, samtidig som han gjør alt for skjule sine nye følelser.

Mannen som elsket Yngve åpner som en komedie, hvor det hele tiden understrekes at handlingen foregår på 80-tallet. Alt det er mulig å gjøre narr av med 80-tallet får gjennomgå. Og det er jo mye. Men også morsomt. Foruten åpningssekvensen, der Jarle snakker direkte til kamera og jeg merker at jeg er på grensen til å bli litt flau på filmens vegne, har jeg bare positive ting å si om hvordan debutantregissør Stian Kristiansen etablerer filmens stemning i de viktige åpningsminuttene. Her er det glimt i øyet, treffende dialog, mye god musikk og ungdomsskuespillere som vet hva de driver med.

Rolf Kristian Larsen var et sjeldent lysglimt i Fritt vilt, og viser her at han også mestrer oppgavene når han må tolke en tredimensjonal karakter. Ida Elise Broch og de andre unge og ukjente skuespillernavnene fyller også rollene sine bra. Av etablerte skuespillere dukker Jørgen Langhelle opp i en mindre rolle som Jarles far, mens Kristoffer Joner gjør en fantastisk morsom cameo som eksentrisk frisør.

Mannen som elsket Yngve er særdeles underholdende og morsom, dog alltid med en alvorlig undertone. Og det ligger i kortene, selv for en som ikke er kjent med boka av Tore Renberg (som filmen bygger på), at handlingen etter hvert vil innhentes av det underliggende alvoret. Disse sceneskiftene foregår helt naturlig. Stian Kristiansen balanserer historiens ulike lag på fortreffelig måte.

Jeg sitter i det hele tatt med en følelse av at dette faktisk ikke kunne ha vært gjort bedre...

Og enhver film som sender meg inn i rulleteksten med Love Will Tear Us Apart av Joy Division, vil automatisk få et bonuspoeng.

Vurdering:

Mange har et veldig sterkt forhold til boka av Khaled Hosseini. Jeg ser stadig folk lese den på t-bane eller buss rundt om i sentrum. Til og med min mor har lest boka. Og alle har positive ting å si, både om den sterke historien og det språklige innholdet.

Selv har jeg imidlertid bare bladd raskt gjennom noen sider, kikket på omslaget og lagt den fra meg.

Med andre ord vurderer jeg her hvorvidt The Kite Runner (Drageløperen) står støtt som film på egne bein, uavhengig av boka.

Historien tar oss med til Afghanistan. Det vil si; når filmen starter befinner en voksen Amir seg i USA. Men etter at telefonen plutselig ringer, er det noe i den andre enden som gjør at fortiden innhenter Amir. Ved hjelp av hans minner tas vi med tilbake til oppveksten hans i Afghanistan på 1970-tallet. Sammen med sin bestevenn, tjenersønnen Hassan, gjør de stor suksess i en lokal drageturnering. Men plutselig skjer det noe forferdelig med Hassen og vennskapet blir aldri helt det samme igjen. Og kort tid etter, under den sovjetiske invasjonen, rømmer Amir til USA sammen med faren, uten å si farvel til vennen.

Marc Forster (Monster's Ball, Finding Neverland, Stranger Than Fiction) har kastet seg over sterk historie om vennskap og svik. En historie som fortalt i en Hollywood-film fort kunne blitt ubehagelig sentimental. Forster beveger seg riktignok litt vinglete på en syltynn linje mellom det glattpolerte og en mer skitten realisme, men jeg ble positivt overrasket over at han konsekvent har holdt seg unna de mest sentimentale triksene. De som har sett Finding Neverland vet jo at han kjenner til knepene, selv om det fungerte godt i den fortellingen.

Når det er sagt; jeg synes likevel ting går en anelse for fort og for enkelt i The Kite Runner. Filmen møter litt av de samme problemene som jeg så i kinoaktuelle Atonement. En film med et klart tematisk likhetstrekk: det å leve med og bearbeide et svik gjort i fortiden. Det er ambisiøst og strekker seg over et stort tidsperspektiv, men det fører også til at det kuttes for mye i svingene. Det blir ikke tilstrekkelig motstand. Litt overfladisk. Jeg begynte å tenke: er dette alt?

Jeg likte likevel The Kite Runner bedre enn Atonement. For dette er en god film. Skildringene fra oppveksten og vennskapet mellom Amir og Hassan er sterke. Marc Forster klarer å pirke borti noe som treffer en. Noe tidløst og universelt. Og samtidig får vi et innsiktsfullt innblikk i en annen kultur, og bare takket være en så liten detalj som språket (det brukes ikke amerikanske skuespillere med gebrokken engelsk i de afghanske rollene), blir det enklere å oppfatte rammene som autentiske. Da blir også inntrykkene sterkere.

Scenografien er god, historien er sterk, barneskuespillerne er flinke... For en som ikke har lest boka, er The Kite Runner absolutt en film verdt kinobilletten. Som melodrama er dette gjennomført solid, pent å se på og vondt å tenke på. Men jeg ser absolutt at det kunne vært gjort bedre; fått grusomheten enda litt mer frem, kanskje snevret litt inn på fokus og trengt dypere inn i sjelen til Amir.

Men Marc Forster har på sine premisser laget en velfungerende og god film. La det ikke være noen tvil om det.

Vurdering:

Historien tar oss med tilbake til Brasil, våren og sommeren 1970. Samtidig med at hele nasjonen forventningsfullt venter på VM-sluttspillet i Mexico der Brasil med Pelé i spissen er de store favorittene, er landet preget indre turbulens under Emílio Garrastazú Médicis undertrykkende militærdiktatur.

Blant de som forfølges av diktaturstyret og må flykte i skjul er foreldrene til den 12 år gamle gutten Mauro. I all hast forteller de ham at de må reise på «ferie». Men de vil være tilbake tidsnok til VM i fotball starter, slik at de kan se på det sammen (Brasil som nasjon er kjent for sitt fanatiske forhold til fotballandslaget, og dette går som en symbolsk rød tråd gjennom hele filmen).

Foreldrene slipper Mauro av utenfor blokka der bestefaren bor. Der skal han bo inntil han blir hentet. Foreldrene er imidlertid uvitende om at bestefaren nettopp har fått et hjerteinfarkt og er død idet Mauro ankommer. Etterlatt til seg selv i et ukjent jødisk og italiensk samfunn i Sao Paulo, tar en aldrende jødisk nabo Mauro under sine vinger. Om enn noe motvillig. Og snart sparkes fotball-VM i gang. Uten et eneste ord fra foreldrene…

Foran et betent politisk bakteppe skildres en oppveksthistorie om en ung gutt som overlates til seg selv i en verden han ikke har forutsetninger for å forstå alvoret av. Men selv om historien som utspilles er vemodig og trist, så er filmen klart best i de mange og varme hverdagslige øyeblikkene og situasjonene som Mauro befinner seg i. Det er tilløp til fine skildringer om vennskap og solidaritet her, selv om filmen beveger seg litt mye langs overflaten streifende innom oppvekstsjangerens klisjeer. Filmen er heller ikke like overbevisende når den skal male frem historiens dystre sider.

Jeg kommer i farten på tre brasilianske oppvekstfilmer som jeg har sett tidligere: Pixote (1981), Central Station (1998) og City of God (2002). Alle tre er betydelig sterkere enn The Year My Parents Went on Vacation som føles litt for tradisjonell til å skille seg ut og bli husket i flere år fremover.

Likevel har filmen åpenbare kvaliteter som gjør at jeg forstår hvorfor mange har trykket den til sitt bryst (filmen vant publikumsprisen under årets «Film fra sør» ). Det er en varm historie om vennskap og familiebånd som settes på prøve i vanskelige tider, med følsomme skildringer og godt skuespill. Det gjør den ganske sikkert til en sterk kandidat når nominasjonene til Oscar for beste ikke-engelskspråklige film offentliggjøres.

Vurdering:

Når en ny amerikansk komedie er frekk nok til å snike seg et godt stykke inn på listen over tidenes 250 beste filmer, etter at over 40 000 brukere har gitt sine stemmer på IMDb, så har jeg egentlig ikke noe valg. Jeg måtte se Superbad.

"Calm down, calm down. She likes you. She wants to suck on your penis. That's a good thing. It's the best."

Ok, dette er en pubertal komedie om tre hormonsprengte tenåringsgutter på jakt etter alkohol og sex i siste semester på High School. Det er begrenset hvor originalt det kan bli. Men Superbad har heldigvis litt mer å fare med enn sine fleste sjangersøsken. American Pie inkludert. Ikke fordi historien er nyskapende og revitaliserer sjangeren. Det gjør den ikke. Men fordi det er noe sjeldent genuint over karakterene, dialogen og egentlig hele tonen i filmen. En konstant fuck-brautende Jonah Hill tar riktignok litt for mye plass i noen scener, men stort sett funker samspillet mellom karakterene strålende. Michael Cera imponerer jevnt over best med sitt presise kroppsspråk og komiske timing. Men det er den største nerden i flokken, Christopher Mintz-Plasse, aka "McLovin", som skaper de største latterutbruddene og som med sitt "fake ID" er nøkkelen til trioens suksess. Jenter... alkohol... av med truse. You know the drill.

Nå løper riktignok ikke jeg ned kinoene hver gang det kommer en ny komedie, rett og slett fordi det knapt lages to-tre severdige filmer i tiåret av den typen, men Superbad er absolutt verdt en inngangsbillett. Og sammenlignet med alt annet Hollywood spyr ut av lavpannede komedier, så er kanskje Superbad for øyeblikket sjangerens egen Citizen Kane. Men ikke pokker om dette er en film som har noe å gjøre på en liste over tidenes 250 beste filmer. Jada, filmen er hyggelig og morsom. Men det er tross alt bare 4-5 scener som er virkelig latterfremkallende. Det er flere dødpunkter underveis (særlig i midtpartiet er det null fremdrift og komedien blir litt krampeaktig og gjentagende) i et udiskutabelt uoriginalt plott. Filmen er utvilsomt morsom, men det er dessverre skapt forventninger som den umulig kan oppfylle.