Så slår det meg: Tenk om Thv skulle få lyst på sånne pupper. Hva ville jeg syns om det?

Det er forresten totalt usannsynlig

- så lenge jeg har mer enn nok for to!

Det var Torberg Falch, professor i samfunnsøkonomi ved NTNU, som hadde en utredning om at lærerne ikke hadde blitt noe bedre siden siste lønnsoppgjør og neppe ville bli det denne gangen heller.

Tenk det Hedda!

Som om noen trodde det. Selvfølgelig blir ikke jeg en bedre lærer om jeg får noen tusen kroner mer i lønn. På samme måte blir neppe en professor ved NTNU dårligere om han gikk ned i lønn. Det kan hende jeg føler en sterkere forpliktelse overfor jobben hvis jeg er godt betalt, det kan hende jeg blir lenger i yrket, - men bedre blir jeg ikke. Det er heller ikke det saken handler om. Har Falch sovet i timen?

Jeg har vært øvingslærer hele mitt yrkesaktive liv. Vi får mange flinke lærerstudenter ut i praksis, MANGE FLINKE LÆRERSTUDENTER, så er det slått fast. Vi får mange som er skremmende svake også; studenter som verken mestrer det faglige eller det pedagogiske. Jeg har hatt studenter som mangler et minimum av allmennkunnskap, som for eksempel ikke ante hva elevene snakket om da de diskuterte begrepet tyskertøser. Jeg har hatt studenter som står foran klassen for å lære dem om presens av engelske verb, for så å skrive eksemplene totalt feil på tavla. Jeg har hatt studenter som ikke mestrer enkel prosentregning. Noen ganger reagerer våre femten år gamle elever med sinne på våre studenters skremmende lave faglige nivå: Skal de bli lærere?

Hvorfor blir det sånn?

For tjue - tretti år siden var det relativt vanskelig å komme inn på lærerhøyskolene. Man måtte ha gode resultater på artiumsvitnemålet sitt før man fikk starte utdanninga. Sånn er det ikke i dag. Læreryrket har lav status. Lønna er ikke spesielt dårlig, - men for dårlig til at den frister de flinke studentene. I dag har vi et nesten desperat arbeidsmarked i Norge, - et arbeidsmarked som skriker etter flittige hender og hoder. Sånt fører til lønnsaksellerasjon. Når jeg spør mine skoleflinke elever om de vil bli lærere, så ler de av meg alle sammen. Sikkert bra det, sier de (,for å ikke såre følelsene mine), men jeg vil jobbe med noe som gir høyere status og lønn.

Og sånn tenker de alle sammen. Resultatet er at søkningen til lærerhøyskolene har rast nedover de siste årene. Plutselig ble lærerskolen et studiested for dem som ikke hadde bestemt seg, for dem som ikke kom inn på skoler med større søkerkonkurranse, for dem med dårlige resultater. Til slutt ble det så ille at man måtte sette en nedre karaktergrense før man slapp studentene inn. Studentene som begynte på lærerskolen hadde så svake resultater at de ikke var i stand til å fullføre studiet. Dette ga seg blant annet utslag i en svært høy strykprosent i matematikk. Så fant man til slutt ut at studentene måtte ha minst karakteren 3 i norsk og matematikk for å komme inn på lærerhøyskolen. Tre - 3!!!

I say no more!

Slik det er nå er det mange ledige studieplasser på lærerhøyskolene. Ryktet forteller at en av høyskolelektorene ved vår lærerhøyskole i år oppfordret de nye studentene til å ringe rundt til venner og bekjente som ennå ikke hadde begynt å studere for å oppfordre dem, invitere dem, til å begynne på lærerhøyskolen. Om det vanket vervepremie sa historien ikke noe om.

Den store utfordringen er å få de riktig flinke studentene til å velge lærerhøyskolen foran andre universitets- og høyskolestudier. Hva har skolen å tilby dem? Hva er det som kan friste dem? Jeg er lærer, og jeg elsker yrket mitt. Læreryrket er spennende, faglig utfordrende, variert og fleksibelt. Det er tydeligvis ikke nok for dagens unge som skal velge yrke. Jeg er overbevist om at det eneste som virkelig kan overbevise dem er en betydelig høyrere lønn. De må vite at lærerlønna er konkurransedyktig med den lønna de kan få i andre yrker de har på vurderingslista si.

Det hjelper ikke at jeg synes jeg har god lønn, at jeg heller synes mange andre yrkesgrupper tjener for mye, at jeg heller vil at vi skal jevne ut og gi til dem i virkelige lavtlønnsyrker. Jeg er idealist, og oss er det få av.

Kjære Torberg Falch: Jeg blir verken en bedre eller dårligere pedagog om jeg får høyere lønn. Men problemet er mer komplisert enn det. Jeg trodde samfunnsøkonomien hadde større tidsperspektiv enn dette. Det handler ikke om presens eller seks eller åtte år, - det handler om framtida. Det handler om hvem det er som kommer til å utdanne seg til lærere, - og om noen i det hele tatt kommer til å gjøre det! Kanskje har lønna noe med kvaliteten å gjøre likevel, Torberg Falck? Selvfølgelig har den det. Selvfølgelig vil økt lønn øke kvaliteten.

Uten økt lønn blir det verken lærere eller kvalitet tilbake i skolen.

Og på mandag kveld ble jeg utfordret igjen. TV2 viste en prisbelønt dokumentarfilm, The suicide tourist om assistert selvmord. Det faktum at de fleste mennesker kan velge å ta sitt eget liv om de virkelig vil dø, har vært ett av mine argumenter mot dødshjelp. I Sveits (og noen andre land) kan dødssyke, lidende, mennesker få hjelp til å begå selvmord. Assistert selvmord, kalles det. Organisasjonen med det talende navnet Dignitas tar seg av alt det praktiske. Den syke søker en av organisasjonens leger om å få resept på en dødelig dose barbiturater. Så reiser han til organisasjonens leilighet i Zürich, og der blander en sosialarbeider den dødelige dosen som pasienten så drikker selv.

Hovedpersonen i mandagens program var Craig Ewit. For relativt kort tid tilbake fikk han diagnosen ALS. Han hadde blitt raskt sykere, og i en alder av 59 år var han nå avhengig av pustemaskin. Hans kone pleiet ham, og det var rørende å se det fine forholdet mellom de to. ALS kan utvikle seg raskt, og mange får en tøff slutt på livet. Craig Ewit var opptatt av dette. Han hadde resignert, og mente selv at han hadde to valg: En verdig, selvbestemt død eller mye lidelse og likevel død. Det er ingen lettvint beslutning å bestemme seg for å avslutte sitt eget liv, og det var imponerende å høre Craig Ewits argumentasjon og veloverveide refleksjon over de valgene han hadde i livet. For en modig mann! I slutten av programmet fikk vi følge ham til Sveits der han sovnet rolig inn i døden etter å ha drukket en dødelig dose sovemedisin.

Så langt så vondt. I mine overveielser for og imot dødshjelp har jeg ikke hatt store motforestillinger mot selvmord. Men uten å si det direkte, åpnet programmet opp for en ny problemstilling. Selv om Craig Ewit var innforstått med at sykdommen før eller siden ville ta livet av ham, var han fortsatt ikke klar for å dø på det tidspunktet han tok valget, og han ønsket det på ingen måte. Men han følte altså at han måtte velge mellom to onder, - pest eller kolera. Selv om han var alvorlig syk, syntes han fortsatt livet var verdt å leve. Lidelsene var ennå ikke så store at de overskygget livsgleden. Aller helst ville han ha ventet en stund til. Problemet er bare at assistert selvmord innebærer at pasienten selv drikker sovemedisinen. Sykdommen ville før eller siden hindre Ewit i å svelge, og da ville denne måten å forlate livet på være fratatt ham. Skulle han selv velge når han ville dø, måtte det bli før heller enn siden.

Dilemmaet ligger klart i dagen: Hadde det vært lov med eutanasi, kunne Ewit fått lov til å leve en stund til. Kanskje ville det dreid seg om noen uker, - kanskje år. På det tidspunktet lidelsen ble større enn livsgleden, ville han kunnet gi beskjed om at han ville dø. Så ville noen gi ham den foreskrevne sovemedisinen intravenøst. Men det er altså ikke lov, - noe jeg hittil har støttet. Nå vet jeg ikke lenger. Hvis det ene er lov, åpner det for nye dilemmaer. Jeg oppfatter det som uetisk at Craig Ewit ikke våget å utsette sin egen død, fordi han visste at ingen ville kunne hjelpe ham med det på et senere tidspunkt. På den måten ble han både sviktet og overlatt til seg selv.

Jeg må tenke!

Få, om ingen, på det private boligmarkedet vil leie ut til en forvaringsdømt. Er man dømt til forvaring, betyr det ofte at man har begått grove volds- eller sedelighetsforbrytelser. Det er skremmende, og forvaringsdommen gjør det enda mer skremmende. En forvaringsdom signaliserer at noen har ment at det var fare for gjentagelse av handlingen.

Det jeg hengte meg opp i, var bruken av ordet stigmatisering. Vi er stigmatiserte, sa en tidligere fange i et intervju. De er stigmatiserte, sa fengselsdirektør Knut Bjarkeid. Det handler om stigmatisering, sa reporteren. Jeg vet hva et stigma er, og jeg trodde jeg visste hva stigmatisering var. Likevel reagerer jeg på bruken av ordet her. Et stigma er et merke, og det blir brukt i mange sammenhenger, - også religiøst. Når vi sier at noen er stigmatisert, mener vi at de har fått et merke på seg, noe hefter ved dem som gjør at vi skal holde oss unna dem. Spedalske var stigmatiserte i gamle dager. Somaliere i Norge er stigmatiserte. Den som har forgått seg kriminelt på en eller annen måte er også stigmatisert. Men jeg har alltid følt at ordet hadde en viktig tilleggsvalør: Den stigmatiserte blir på en eller annen måte utsatt for en urettferdighet fra den som stigmatiserer. Den spedalske kan ikke noe for at han er spedalsk, somaliere i Norge klarer seg ofte bra og den som har gjort noe galt kan ha flere sider, gjøre opp for seg og få en ny sjanse. Stigmatiseringen av disse menneskene er altså noe vi egentlig mener er galt og uønsket, noe som bygger på våre fordommer, - og det er sånn jeg mener ordet blir brukt til vanlig.

Tar jeg feil?

Da ordet stigmatisering ble brukt om de forvaringsdømte i dag, skurret det altså litt for meg. Jeg mener selvfølgelig at forvaringsdømte også skal få en ny sjanse, og det må være fortvilet at de ikke får et sted å bo. Samtidig sier ordet meg at de som stigmatiserer begår en slags feil, kanskje til og med et overgrep: Det private boligmarkedet burde skjerpe seg, og leie ut sine hybler og leiligheter til forvaringsdømte. Og der faller jeg av. Om jeg hadde en hybel eller en leilighet, ville jeg kunne leie den ut til en spedalsk, en somalier og en vinningsforbryter, - men jeg ville kvie meg for å leie den ut til en forvaringsdømt. Sånn er det bare. Han bærer et stigma som ville advare meg, og jeg synes ikke det er urettferdig, - bare trist. Det betyr ikke at jeg ikke beklager det. Jeg ønsker folk som har vært i forvaring lykke til med resten av sitt liv, og jeg håper de får hjelp til å finne et sted å bo. Likevel synes jeg ikke det private boligmarkedet har noen del i dette. Det stigmaet de har er en nødvendig konsekvens av den handlingen de har begått, - ikke en urettferdighet.

Gi meg gjerne litt motbør!

Hvordan kan en prest(!!!), som har vært nær innpå et av ofrene uttale seg på denne måten til avisene? Hvorfor gjør han det? Mener han at det tjener til offerets beste at verden får vite detaljer om hvor hovne leppene hennes var, hvor syk hun var? Hvor er hans yrkesetiske holdning? Hvor er taushetsplikten? Hvor er empatien?

Men det må de da kunne få lov til?

Det skal ikke stå på meg.

Tenk deg så at noen opponerer mot forbudet. Tenk deg at han går i 17.-maitog energisk viftende med det svenske, pakistanske eller malawiske flagget. Tenk deg at han blir kastet ut av toget. Tenk deg at han blir arrestert.

På nasjonaldagen feirer vi demokratiet og friheten og nasjonen, - og så skulle vi nekte noen å hilse oss med sitt hjemlands flagg.

Tenk deg avisoverskriftene rundt om i verden. Norge, demokratiets høyborg, arresterer noen for å ytre seg med et flagg.

Det skulle tatt seg ut.

Stålsett framhever en Gud som elsker alle, også dem som ikke tror på ham. I hans verden er det absurd at mennesker som tar sterk avstand fra tortur her i vårt jordiske liv, skulle synes det er greit at Gud tyr til Helvetes pine for dem som ikke tror. Sæle mener man ikke kan definere seg bort fra Bibelens beskrivelser av Helvete bare fordi det er bekvemt.

Begge snakker de om et valg: Man kan velge å tro, velge å ta imot Jesus. Jeg hører stadig kristne hevde dette: Det handler bare om å ta imot troen. For meg er det et absurd og (ha meg tilgitt) uintelligent resonnement, hvis det over hodet er et resonnement. Noen av oss har faktisk aldri vært i nærheten av å tro. Vi har vokst opp i en humanistisk kultur med respekt for religioner og religiøs kultur, men med fravær og forundring over gudstro.

Jeg som ikke tror kan altså bare velge å tro. Og hvis jeg velger å ikke gjøre det, så havner jeg altså i et eller annen Helvete. Om det blir Sæles eller Stålsetts er kun av akademisk interesse. Jeg havner i Helvete. Det de sier er altså at Gud er en uforsonlig, smålig, hevngjerrig tyrann som straffer alle som ikke velger hans side. Straffeutmålingen kan de diskutere til de blir blå for min del. Ofte koker akkurat det ned til ulike tolkinger og nye eller gamle bibeloversettelser, og det er jo ikke graden av pine det handler om. Det er prinsippet.

Det er veldig godt å ikke være en del av denne debatten. Det er godt å ikke være kristen. Det er godt å være trygg i sin undring og hjelpeløshet over det eneste faktum: Jeg er her i samfunn med mine medmennesker, og jeg har en forpliktelse overfor meg selv og alle de andre. Jeg må streve hvert sekund jeg lever for å være til gavn for jorda, mine medmennesker og meg selv. Vi må holde hverandre i hånda, hjelpe hverandre og forsøke å skape et godt liv.

Nå feirer vi våren og forundrer oss over at naturen våkner til liv ennå en gang. Det er så mye vi ikke forstår og ikke kommer til å forstå. Det gjør ikke noe. Det går an å bruke energien vår på det vi forstår.

Hadde jeg vært kristen hadde jeg sagt: Til Helvete med alt det andre! 

Men jeg ønsker ingen noe vondt.

Men det er ikke det verste. I Indre Finnmark tingrett har en mann blitt frikjent for dyremishandling fordi retten trodde han bedøvet dyret ved å velsigne det. Saken handlet om en mann som avlivet et rensdyr ved å stikke det i hjertet. Dette er ikke en lovlig avlivingsmetode i Norge, men det var i følge mannen ikke noe problem. Dyret følte ikke smerte, - jeg hadde nemlig velsignet det først, sa mannen. Og retten, offentlig ansatte, høyt utdannede tjenestemenn, syntes dette hørtes både riktig og fornuftig ut, og frikjente ham. Du verden! Kanskje han skulle tilby sine bedøvende velsignelser til anestesiavdelingen på nærmeste sykehus? Bedøvelse ved velsignelse er vel uten bivirkninger også, regner jeg med.

Jeg mener jeg en gang hørte om en såkalt synsk person som hadde tipset politiet. De fant raskt ut at den synske var gjerningskvinnen. Hvordan skulle hun ellers kunne fortelle alle de detaljene hun satt inne med? Avliving av rensdyr med kniv har jeg selv opplevd på meget nært hold, men hva dyra følte eller ikke følte, skal jeg ikke uttale meg om.

Jeg trodde bare ikke en velsignelse av offeret var nok til å frikjenne noen for brudd på norsk lov.

Så tok jeg feil igjen.

Jeg vet at banksystemet i Somalia ikke fungere sånn som det gjør i Norge. Skal man sende penger dit bruker man hawala-systemet, og det er det alle somaliere gjør. De fleste sender penger for å forsørge sine familier, men noen av pengene har altså andre mål. Somaliere i Norge har flyktet fra et land i kaos. Noen av disse somalierne har politiske hensikter med å sende penger til hjemlandet: De skal bidra til motstandsarbeidet. Om dette motstandsarbeidet foregår som terrorisme kan ikke jeg vite noe om, og spør jeg - vil jeg helt sikkert få ulike svar fra ulike aktører.

Det som satte i gang dette tankespinnet var dagens VG. Da jeg slo opp på side 6 og 7, skvatt jeg til. Artikkelen handlet om de arresterte somalierne, men det som fenget oppmerksomheten min var altså illustrasjonsfotoet, - et grusomt bilde.

I undertittelen til bildet kan vi lese: En etiopisk mann skriker i smerte ettet et angrep på etiopiske flyktninger i den somaliske byen Bossaso 5. februar. Gruppen al-Shabab; som PST mener norsksomalierne har samlet penger til, har påttatt seg ansvaret for angrepet.

I vår fredelige del av verden er det lett å si at vi er imot krig og våpen og sånn. Det er jo det vi mener. Det er kanskje noe naivt. Etiopia oppfattes som okkupasjonsmakt i Somalia, og de som sloss mot okkupanter bruker sjelden silkehansker. Sånn er det dessverre.

Selv om jeg er redd for islamisme, selv om jeg synes krig er forferdelig, selv om jeg blir kvalm og livredd av terrorisme, - så reagerer jeg med irritasjon på bildet i VG, og i motsetning til det som trolig var hensikten, provoserer det meg til å ville lære mer om dem som forårsaket denne mannens lidelse.

9. april 1940 lå 1308 tyske soldater og kjempet for sitt liv i Drøbaksundet, for omlag 1000 av dem var kampen forgjeves, - de døde. Hadde man fotografert dem der de lå og kjempet i iskaldt hav, ville det heller ikke vært noe vakkert syn. Likevel mener de fleste at det dessverre var en nødvendig krigshandling. Så kan man innvende at disse guttene var soldater ombord i et krigsskip, Blücher. I mange konfliktområder i verden i dag er det vanskelig for oss som står på sidelinja å vite hvem som er soldater og hvem som er sivile.

Passasjerene på ferga Hydro som skulle krysse Tinnsjøen med tungtvann 19. februar 1944 var ikke soldater. Ferga ble senket av norske motstandsmenn, og de som var ombord var norske sivile. Da ferga gikk ned, døde 14 av dem, også barn. De ble ofret fordi man mente det var nødvendig. Hadde man fotografert disse mennesken da de gikk ned med ferga denne dagen, ville det antagelig vært like opprørende som bildet i VG i dag. Var det nødvendig å senke ferga? Var det en terrorhandling? Jeg regner med at svaret er det samme som vi får når vi spør om det som skjer i Somalia: Det vil alltid være et definisjonsspørsmål. Det vi vet er at de som utførte disse oppdragene ble feiret som helter i Norge etter krigen.

Jeg underviser i historie, og jeg forsøker så godt jeg kan å holde meg oppdatert på konfliktene rundt om i verden. Det er ikke lett. Informasjonen man får er ofte veldig sprikende og farget av hvem det er som forteller. Dessuten har jeg mine egne fordommer å kjempe mot når jeg skal forsøke å forstå.

Resultatet er at jeg i redsel for å ha misforstått, for å ta feil, heller velger å være holdningsløs og ikke våge å mene noe bestemt. Jeg har sterke meninger om mye her i verden, men det er på områder der jeg føler meg kvalifisert til å mene noe, der jeg faktisk vet noe. Kanskje stiller jeg for høye krav til når man har lov til å uttale seg, men jeg blir ofte forundret over mennesker som kan ha sterke, politiske meninger om noe de vet skremmende lite om.

Så får jeg heller være holdningsløs en stundt til.

Men sånne bilder som det i VG i dag åpner opp for litt mer engasjement. Så leser jeg litt mer, så spør jeg litt mer, så glir jeg litt klokere. Men fortsatt er det nesten umulig å ta stilling.

Etter at resultatene fra Pisaundersøkelsen ble offentliggjort har dommedagsprofetiene haglet over oss. Det er ikke håp! Norge har ingen framtid! Vi kommer til å gå under og nedenom og hjem! Godt vi er advart. Og jeg forstår ingen ting, men det er ikke alltid jeg forstår så mye, jeg er tross alt lærer.

Kanskje hadde mitt årskull tilbake på 1970-tallet gjort det bedre på Pisaundersøkelsen enn våre elever gjør. Vi lærte nemlig grunnleggende matematikkferdigheter. Til gjengjeld strandet vi fort hvis vi fikk en problemløsende matteoppgave. Sånt hadde ikke vi, men vi kunne vår gangetabell, det skal vi ha. Stiler kunne vi også skrive, men bare fortellinger. Skrev vi en god fortelling med maleriske skildringer og mange adjektiv, så fikk vi høre hvor strålende flinke vi var. Klisjeer, sier vi til våre elever når de skriver sånt. Våre elever må og kan skrive i flere sjangere. De sjonglerer mellom faglitteratur og skjønnlitteratur, og til eksamen må de pinadø skrive en tekst av hvert slag på fem timer.

Da jeg var elev kunne jeg ramse opp årstall så jeg ble tørr i munnen, og jeg kunne gjenfortelle hele andre verdenskrig. Det kan mine elever også, men det er ikke lenger nok. Nå skal de også kunne redegjøre for politiske ideologier, og de skal kunne reflektere over hvorfor noen land er rike og noen er fattige. Da jeg var femten, hadde jeg ikke kjent igjen en ideologi om jeg fikk den i matpakka mi.

Vi driver bare med dill i skolen, står det i avisen. Det er bare kultur og diskusjoner og gruppearbeid, og ingen læring finner sted. Visst har vi konserter og teaterforestillinger, og kanskje blir det av og til for mye. Det diskuterer vi stadig. Men for mange av våre elever er skolen den eneste arenaen der de møter den slags kultur. Kulturtilbudene i skolen er en del av det norske demokratiet. En del av den tiden vi kunne brukt til å pugge gangetabellen blir brukt til å diskutere og jobbe i grupper. Det tar tid, - og kanskje blir det av og til litt mye. Det diskuterer vi også stadig vekk, og vi revurderer og forsøker å finne en balanse. Men hvis norske elever kunne bli best i Europa på demokratideltagelse, på antirasisme, på solidaritet - ja, da kan jeg leve med at noen av dem må slå opp i den store gangetabellen.

Selv rusler jeg bare rundt her i klasserommet sammen med elevene mine hver dag året rundt. Vi går visst her og diller og leker skole, og ingen ting lærer de.  Sist uke hadde vi en stor prøve om Den kalde krigen. Den hadde sikkert vært peanuts for alle de som vet så godt hva vi driver med i skolen: Nitti minutter og åtte sider med spørsmål om Marshallhjelp og delingen av Tyskland, Trumandoktrine og borgerkrig i Hellas, Berlinblokkade og Berlinmur, Sputniksjokk og Cubakrise, Khrustsjov og Kennedy, 1947 og 1962. Om de kunne det de skulle? Gjennomsnittskarakteren i klassen var 4 +, og da snakker vi om resultatene til et gjennomsnitt av norsk ungdom. Vi har nemlig ikke så mange spesialskoler i Norge. Det har veldig mange av de andre landa på Pisalista. Hos oss er alle med både på både Pisaundersøkelser og historieprøver. Det er flest vanlige Ola og Karier, men statistisk sett har vi også elever med store, store lærevansker, elever som nettopp har lært seg norsk, elever med psykiske problemer, - hele spekteret. Og likevel klarer de seg så bra. Pussig!

Denne uka jobber vi med reklamesjangeren. Det handler om å lære å se på omverdenen med et kritisk blikk, gjenkjenne markedskreftene og kanskje bli bedre rustet til å ta selvstendige valg. Ingen ting som ville interessere dem som lager internasjonale utdanningsundersøkelser, og da er det sikkert helt uvesentlig. Men vi gjør det nå likevel vi da; som alt det andre vi driver med i skolen er det nemlig en bestilling fra politikerne våre.

I dag har vi skrivedag. Elevene skriver artikler: Fordeler og ulemper ved bruk av PC i skolearbeidet. Det er en forøving. De har tidligere skrevet et førsteutkast som jeg har gitt respons på, og nå skal de gjøre ferdig artikkelen sin. De skal lære å argumentere, de skal lære å diskutere, de skal bli bevisste på at de kan bruke språket til å tenke med. Kanskje noen av dem forstår at de har en stemme, en mening de kan hevde neste gang de kommer opp i en diskusjon. Det er sånn vi får deltagende samfunnsborgere, men det er sikkert helt uvesentlig.

Det verste er at jeg har kokt en kopp kakao til dem. Jeg tenkte de kunne ha det litt hyggelig mens de sitter her og skriver i tre lange timer i januarmørket. Tenk kakao!

Ikke rart det går så dårlig med norsk skole.

Det er lett å støtte paven i mye av det han sa: Mange av oss blir rikere, vi som er rike tar stor plass, vi forurenser kloden, vi har ikke nok omtanke for de fattige. Det er sant alt sammen, dessverre.

Men blir vi stadig mer egoistiske? Det måtte altså bety at gjennomsnittsmennesket har mindre omtanke for sine medmennesker enn det folk hadde for 50 - 100 - 500 år siden. Det tror jeg rett og slett er feil. I gamle dager, og man skal ikke gå så langt tilbake, mente man at det var naturgitt at noen var fattige og noen rike. Det var en vanlig oppfatning at det var rett og rimelig at noen skulle tjene og andre herske. Klasseskillene var formidable, - og de fleste mente det skulle være sånn. Jeg ville vel tro at man hadde mindre medlidenhet med de lidende den gang enn man har nå.

Jeg kom plutselig til å tenke på en julehistorie jeg hørte da jeg var liten. En gammel dame fortalte meg at hennes far hadde vokst opp i Fredrikstad i sagbrukstiden. Han var en liten fattig gutt, og på lille julaften fikk han jobb hos J N Jacobsen på Lykkeberg. Han skulle hogge ved, - og når du er ferdig, så kan du banke på, så skal du få noe for jobben. Det var vinter, det var mørkt og det var kaldt. Den lille gutten hogg ved til langt på kveld, og han koste seg med den harde jobben. For inne i hodet hans foregikk det masse. Han drømte om hva han skulle gjøre når han fikk betalingen, en liten pengesum han hadde regnet seg fram til at han ville få. Pengene skulle han gi til sin mor, og så kunne de kanskje kjøpe ... Han drømte seg bort. Da vedstabelen var ferdig, tok han av seg lua og banket på kjøkkendøra. Det var kokka som kom ut. Hun sto i en damp av deilige dufter fra kjøkkenet. Å, det var deg, ja, sa hun. Jeg har fått beskjed om å gi deg en kake. Han fikk en liten liten julekake i den ene hånden. Forresten, ta en i den andre også, sa hun i et anfall av medlidenhet. Han glemte aldri skuffelsen over å ikke få skikkelig betalt for jobben han hadde gjort. Dette skjedde rundt 1870, og historien var så sterk at jeg fikk høre den gjenfortalt av hans datter nesten hundre år senere.

I dag er det få i vår del av verden som ikke har idealer om et samfunn der vi deler med hverandre, og vi er enige om at alle skal ha en rettferdig lønn for det arbeidet de gjør. Det er neppe flere fattige nå enn det var for hunder år siden. Den gangen var nesten alle fattige, og bare en liten andel av befolkningen kunne regne seg til den priviligerte klasse.

Hvorfor sa paven at vi blir mer egoistiske? Vi er vel av natur egoistiske. Jeg tror det ligger i genene våre. Det er en overlevelsesmekanisme som gjør at vi må sørge for at vi og vårt eget avkom overlever i en vanskelig verden, også hvis det må skje på bekostning av andre.

Men så er det altså ingen fare for at vi skal sulte i hjel. I USA, Oseania og Europa velter vi oss i mat og forbruksvarer. De aller fleste forbruker langt mer enn det vi trenger. Den virkelige fattigdommen er ikke lenger utenfor studedøra vår. Hadde vi funnet et sultent barn på trappa, ville vi straks tatt det inn og hjulpet det. Men det sultne barnet er ikke her, - det er i Asia eller Afrika, og så langt rekker ikke blikket vårt. Her hos oss pøses det penger på Frelsesarmeen nå i julen, - millioner som blir brukt til å hjelpe dem som har komme skjevt ut her hos oss, de som sitter på trappen vår. Det går ikke like mange penger til det sultne barnet langt der borte. I våre dager går ikke de største klasseskillene mellom øst og vest i byene her i vesten. I stedet deler de kloden vår i overklasse og underklasse, - og vi rike lever tilsynelatende godt med det.

Jeg tror ikke vi blir mer egoistiske, - men vi er egoistiske. Så lenge jeg har alt det jeg har, uten å gi bort mesteparten av det, så er jeg fundamentalt egoistisk og mangler medfølelse med andre. Hvis jeg må se lidelsen rett i øyet, lukte den, føle den for å ville gjøre noe med den, - da er jeg jo ikke et medfølende menneske. Så lenge jeg bare gir av min overflod så jeg knapt merker det, så er jeg ikke barmhjertig. Da handler det faktum at jeg gir også om meg, meg, meg, - fordi det døyver noe av den dårlige samvittigheten min.

Che Guevara snakket om det nye mennesket, hombre nuevo, det uselviske mennesket som alltid skulle sette andre foran seg selv; et menneske som skulle tenke på andre, på fellesskapet, på hele samfunnet før det tenkte på sine egne behov; et menneske som lever i enkelhet for at det skal bli nok til alle. I dag er hele kloden vårt samfunn, vårt fellesskap. Che Guevara var brutal og han var romantisk, - men akkurat ideen hans om hombre nuevo  har satt seg fast i meg som et ideal, - et ideal jeg på ingen måter klarer å nærme meg. Men det gjør noe med meg, for jeg vet at så lenge det er ett eneste lidende menneske igjen i verden uten at jeg gjør noe med det, så har jeg som lever i overflod sviktet det idealet.

Hjemme hos oss har vi flere pc-er. På skolen min finnes det noen få elever som ikke har pc i det hele tatt. Jeg burde gitt dem våre. Jeg kan kjøpe nye. Vi bor i et hus med flere rom enn vi trenger. Vi kunne bodd i en liten leilighet, og likevel hatt det mye bedre enn de fleste menneskene i den fattige verden. Vi spiser for mye, og vi spiser for mye dyr og unødvendig mat. Vi har to biler. I skapet henger klær nok til å holde oss varme resten av livet. Hvis vi mente det vi sa om at vi synes synd på dem som har mindre enn oss, mente at alle mennesker burde dele med hverandre, - da hadde vi kvittet oss med alt overføldig og delt det med dem som lider. Først da kunne vi si at vi hadde gjort vårt.

Jeg sa noe om dette i klassen min nå i høst. Det satte nok i gang noen tanker, men flere av elevene mente at jeg gikk for langt. Du har jo arbeidet for det du har, sa de. Du fortjener det! De har hørt det i reklamen: Because I'm worth it! Because you deserve it! Veldig rike mennesker i vårt samfunn sier det samme: Jeg har arbeidet hardt. Jeg fortjener alt jeg har. Hvor arrogante kan vi bli? Vi som jobber lusne 37 1/2 time i uka, vi som har fri to dager i uka og ferie mange uker i året. Vi som har så mye mat i kjøleskapet til jul at vi ikke klarer å spise opp alt. Skulle vi fortjene rikdommen vår fordi vi jobber så hardt? Da burde arbeiderne på kakaoplantasjene på Elfenbenskysten vært multimillionærer. Få mennesker jobber hardere, oftere og lengre enn dem. Og det gjør de for at vi skal spise sjokolade. Hvem har bestemt hva de fortjener?

Den måten jeg lever på kan aldri på noen måte forsvares. Jeg lurer på om pave Benedict VXI tenker på samme måten som jeg?

Også vi som ikke tror kan finne viktige påminnelser om vår egen utilstrekkelighet i Bibelen:

For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg, jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.

Årlig behandles 3000 norske kvinner årlig for forstadiet til livmorhalskreft, en skremmende opplevelse, også for dem det går godt for. 300 kvinner får denne kreftformen, og av disse dør omkring en tredel. Det betyr at livmorhalskreft er en alvorlig form for kreft. Hva det betyr for den enkelte kan vi mye om. Vi kjenner alle noen som er rammet av kreft. I tillegg til de personlige lidelsene, kommer de samfunnsmessige og økonomiske belastningene med å behandle alle disse kvinnene.

Og tenk - det har kommet en vaksine. Den heter Cervarix eller Gardasil, og sammen med flere tusen andre, har også 1700 norske kvinner deltatt i studiet som har ført fram til vaksinen. Livmorhalskreft forårsakes av human papillomavirus, HPV-viruset, og det smitter via seksuell kontakt. Åtte av ti seksuelt aktive har viruset. Det betyr at vaksinen må gis til jentene våre før de har blitt seksuelt aktive.

Vaksinen kom i til Norge i 2006, og skal være 100% effektiv. Så langt så godt. I min naivitet trodde jeg det ville gå kort tid før den ville være en del av vårt nasjonale vaksinasjonsprogram. Der tok jeg feil. Det koster penger å vaksinere alle norske jenter, og nå må de vise diskutere, de må diskutere lenge og grundig. Til tross for at mange land vi liker å sammenligne oss med allerede har satt av penger til denne vaksinasjonen, nøler norske myndigheter. Jeg kan ikke hjelpe for det, men jeg lurer: Hadde de nølt like lenge hvis dette var en kreftform som bare rammet gutter?

Doktor i medisinsk etikk, Bjørn Hofman, er kanskje den som har provosert mest i denne debatten. Han er en av rådgiverne til helseministeren når hun skal avgjøre om norske jenter skal få virus-vaksinen. Hofman mener at fordi HTV-viruset overføres seksuelt, kan vaksinering oppmuntre til seksuell promiskuitet! Hvordan kan mannen hevde det, når nesten alle kvinner blir utsatt for viruset før eller senere? Mener han at kvinner som får livmorhalskreft fortjener det? Mener han at niåringer vil løpe ut for å ha seg i busk og kratt så snart de har fått vaksinen? Og enda verre: Hvis noen velger en seksuell adferd som ikke passer Hofman og hans venner, betyr det at de ikke fortjener vaksinen? Nå vet ikke jeg om helseministeren hører på den slags tåkeprat, men noen må hun jo høre på siden hun nøler og nøler og nøler.

Og mens politikerne diskuterer kroner og moral, går alle jenteforeldre rundt i Norge og lurer på hva de skal gjøre. Vaksinen er nemlig tilgjengelig for alle som vil kjøpe den. Den må tas i tre omganger, og koster til sammen noe over 4000 kroner totalt. 

Fredag kunne vi høre på radioen at vaksinen selger som hakka møkk i Oslo vest, mens salget på østkanten av Oslo eller i Finnmark langt fra har tatt av. Noen kaller den en vaksine for rikmannsdøtre. Noen steder har Sanitetskvinnene påtatt seg oppgaven med å finansiere vaksineringen av jentene i enkelte områder.

Denne vaksinen kommer for sent for både meg og min datter, men jeg har flere venner med små døtre. De er i villrede. Vi er vokst opp i en velferdsstat og oppdratt til å stole på myndighetene. De skal passe på oss. Aller helst vil vi stole på at de sørger for de vaksinene som skal til. Det er de som sitter på ekspertisen. Og nå spør vi oss: Hører helseministeren på sånne som Hofman? Hvorfor henvender de seg ikke direkte til oss og forteller oss hva vi skal gjøre? Hvilke bivirkninger har denne vaksinen (Mange husker en del tragiske historier etter vaksinen mot hjernehinnebetennelse for noen år siden)? Finnes det gode grunner til å ikke vaksinere? Som en venninne av meg sa: Når jeg må høre om dette i media og ikke av helsepersonell, så tenker jeg at det kanskje er en hake ved det, noe jeg ikke vet.

Kanskje det som burde stå øverst på alle småjenters julepresangliste i år er en livmorhalskreftvaksine. Den kunne jo komme i rosa forpakning med glitter på.

Anbefales!

Jeg leser og leser om vår tilstedeværelse i Afghanistan, og mer og mer forvirret blir jeg. Som et voksent, samfunnsbevisst menneske bør jeg kunne ta et standpunkt. Har Norge noe å gjøre i Afghanistan? Jeg vet rett og slett ikke. Det er dette vet ikke og den manglende evnen til å se konflikten fra flere ståsted som visstnok har fått Robert Redford til å lage filmen Lions For Lamb som har premiere akkurat nå. Filmen forsøker å belyse konflikten i Aghanistan fra flere sider, og Redford har visst et klart politisk mål med filmen. Problemet er bare at jeg er full av fordommer mot USA og alt amerikansk. Så med en gang det kommer en politisk ytring fra den kanten blir jeg skeptisk. Det faktum at det er USA som går foran i Afghanistan er i utgangspunktet nok til at jeg blir negativ. Det er urettferdig, like urettferdig som alle andre fordommer, men jeg erkjenner at det er sånn.

Det store spørsmålet i avisene i dag er diskusjonen rundt ordet krig. Er Norge i krig? Nei, sier statsministeren, forsvarsministeren og til og med Kristin Halvorsen. ISAF- styrkene er i nord for å støtte sivilbefokninga, og så blir de dessverre involvert i krigslignende handlinger. Men når vi tidligere i uka fikk vite at norske styrker har vært involvert i kamphandlinger, at de har drept sivile og når vi nå får et angrep på en norsk bil og en død soldat, - da mener de fleste av oss andre at Norge er i krig. Ved hjelp av ordklyveri er det over hodet ikke vanskelig å definere seg bort fra krigsbegrepet i denne konflikten. Vi er der på oppdrag fra FN, vi er ikke direkte part i saken osv. Det spørs likevel hvor lenge politikerne kan holde fast på ideen om at vi ikke er i krig. Som flere psykologer og miliære påpekte i går: Hvis disse unge gutten ikke dør i krig, - hva handler det om da? En bilulykke? Hvilke ord man bruker på konflikten handler også om respekten for dem som har valgt å delta. Den norske regjering har på vegne av oss andre bestemt at vi skal delta i et internasjonalt samarbeid i Afghanistan. Da virker det uklart og forvirrende at de hele tiden forsøker å dempe ned hva slags type engasjement vi er med i. Vi får en følelse av at de ikke helt står for dette engasjementet, og hva skal vi tro da?

I Dagbladet i dag sier leder av SVs internasjonale utvalg at motstanden mot den norske deltaglesen i NATO-operasjonen i Afghanistan vil vokse i det norske folk når det blir klart at norske soldater deltar i krig. Det er jeg slett ikke så sikker på. Det blir for naivt å si at jeg hater krig, at jeg vil at alle skal være snille og at Norge ikke skal involvere seg i noe som smaker av krig. Noen ganger må vi kjempe med våpen for å beskytte de verdiene vi tror på. Europas historie viser at krig også kan være nødvendig. Krig kan føre til fred. Det er våre demokratier bevis på.

Men skal Norge delta i Afghanistan?

Det er bestemt at vi ikke skal være en del av amerikanernes kamp mot terrorisme, Operation Enduring Freedom, sør i Afghanistan. I stedet deltar vi altså med fredbevarende styrker i nord. Men krigen i  Afghanistan utvikler seg stadig, og det terrenget som den norske regjeringen navigerte etter da de i Soria Moria vedtok at vi ikke skulle delta i denne kampen, det terrenget finnes ikke lenger. Krigshandlingene i nord er omtrent som i sør, og de soldatene som befinner seg der er i krig med Taliban. At hovedoppdraget til de norske styrkene er å hjelpe sivilbefokningen kan ikke bortforklare det. Hans Wilhelm Steinfeld spør hvorfor vi ikke bruker mer energi på reell hjelp til den afghanske befolkningen. Han etterlyser for eksempel utbygging av vannkraft, - et område der Norge virkelig har ekspertise.

Men skal norske soldater være i Afghanistan?

Afghanistan er langt, langt borte. Det er ingen tvil om at et talibanstyre og terroren til Al-Qaida er skremmende, og hadde et sånt regime representert en direkte trussel mot vårt land og vårt demokrati, så ville jeg jo ikke vært i tvil om at norske soldater skulle bekjempe det. Men i Afghanistan? Men så sier våre tillitsvalgte, politikerne, dem jeg har valgt å stole på, at dette også handler om oss. Fordi vi har sett eksempler på at disse nettverkene også strekker sine fangarmer ut mot oss, må vi stå sammen om å bekjempe dem. Det høres ikke helt feil ut? Men jeg tviler fortsatt. Selv har vi blitt reddet av soldater langt borte fra den gang et diktatorisk system ønsket å utradere våre ferske demokratier. Riktig nok hadde de som hjalp oss vikarierenede motiver. Det handler alltid om mer enn fred og demokrati. Makt og øknomi er alltid viktige faktorer når amerikanerne går til krig. Men likevel.

Hva handler det om i Afghanistan?

En annen ting som får meg til å tvile, er den puslete måten denne kampen blir ført på. Hvis det er sånn at verdenssamfunnet er enig om at det er absolutt nødvendig å knekke terrorkreftene i Irak og Afghanistan, - hvorfor gjør de det ikke skikkelig? Hvorfor lærer man ikke av historien? Dette er ikke første gang noen forsøker seg på Afghanistan, selv om motivene var annerledes tidligere. Russerne sto der i ti år uten å oppnå det de ville. Hvert år sendte de 120 000 mann inn i landet, - og som kjent klarte de ikke å stabilisere landet. ISAF-styrkene er på 40 000 mann. En eller annen, jeg husker ikke hvem, sa nylig at Norge måtte regne med å stå i Afghanistan i minst 20 år til. Tjue år! Hva betyr det? Betyr det at man innser at man med de ressursene man bruker nå ikke har noen sjans til å stabilisere noe som helst, - og at alt man kan klare er å holde noen i sjakk? Det er skremmende. Hvor mange sivile afghanere skal dø på disse tjue åra? Hvor mange vestlige soldater skal dø? Og ennå verre - hvordan skal det afghanske samfunnet ha noen som helst mulighet til å utvikle seg hvis landet skal være en krigssone i uoverstigelig framtid. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det er helt absurd.

Jeg er fortsatt uenig med Ivar Johansen. Det er ikke angsten for at det er en krig vi er med på, engstelsen for at norske soldater kan dø, som er avgjørende for det standpunktet jeg skal ta. Jeg har selv en sønn på nitten år som kunne komme til å velge tjeneste i Afghanistan med den risikoen det medfører. Spørsmålet mitt er om dette er en riktig krig å kjempe. Skal norske soldater delta i krig utenfor Norges grenser, så må jeg vite helt, helt sikkert at de kjemper for noe det er verdt å kjempe for. Forutsetningen må være at de kjemper for at det senere skal komme en demokratisk fred som fremmer menneskeverdet i hele verden. De må kjempe mot krefter som jeg vet jeg ikke ønsker noe sted. På den annen side er det og har det vært mange skremmende diktaturer i verden som vi ikke en gang vurderer å gripe til våpen for å ødelegge. Hvorfor akkurat Afghanistan? Fordi amerikaneren sier det?

Jeg klarer fortsatt ikke å svare. Når jeg sitter her og skriver, er jeg hele tiden redd for at det jeg skriver ikke er korrekt, og jeg ser hvor skremmende lite kunnskap jeg har om denne konflikten. Jeg kom ikke lenger enn til Dagbladet i dag, - så hev jeg meg på tastaturet. De andre papir og nettavisene venter. I dag vil jeg lese om Afghanistan både her og der, jeg vil snoke rundt på nettet for å finne alle de argumentene jeg kan. Kanskje de kan hjelpe meg å svare på spørsmålet om Kristoffer Sørli Jørgensen døde uten grunn. Hvis Norge skal være i Afghanistan i de neste tjue åra er det på tide at jeg tar et standpunkt.

Ennå klarer jeg ikke å svare.

 (Kilder: Full SV-krig om krigen av Kirsten Karlsen, Krig om ord av Marie Simonsen, Styrker og svik av Hans-Wilhelm Steinfeld. Dagbladet lørdag 10. november 2007.)

Fredag 19. oktober fikk vi vite at ett av de nye bystyremedlemmene fra Frp, Torgrim Nordberg, er tiltalt for et stort dopingsalg. Tiltalen er tre år gammel, og rettssaken er nært forestående.

I lokalavisa kunne vi lørdag lese et intervju med Torgrim Nordberg. Der innrømmer han det han er tiltalt for, selv om han kaller dopingsalget for en "kompisgreie". Intervjuet sjokkerer meg mye mer enn sjokket over den kriminelle handlingen han har begått. Forstår ikke mannen noen ting? I så tilfelle føyer han seg inn i den lange rekken av mennesker som gjør kriminelle handlinger, ber om unnskyldning etterpå og så forventer at alt skal være som før. Sånn fungerer ikke verden, herr Nordberg. Det vet det store flertallet av oss, og det er derfor vi er livredde for å trå feil.

Det første som slår meg er at mannen må være totalt følelsesløs overfor sitt eget parti. Frp har kjempet i årevis for å komme i den posisjonen de nå endelig har fått. Alle som leser et minimum av aviser vet at hvis det kommer opp den minste hemmelighet, kriminell eller bare kritikkverdig, om en politiker, så vil det skape enorme avisoverskrifter og skade partiet. Vår nye ordfører, Eva Kristin Andersen, fortalte selv i et intervju at hun hadde kommet inn i politikken da hun var kjæreste med sønnen til Frp-mannen Stig Nordberg. Om det var Torgrim Nordberg eller en bror hun var kjæreste med, aner jeg ikke,- uansett er det med på å gjøre saken enda vanskeligere for henne. Jeg regner med at partifellene hennes vil spørre både seg selv og henne om hun kjente til at Nordberg, som hun omtaler som en venn, var tiltalt i en alvorlig straffesak da han stilte til valg for Frp.

I intervjuet forteller Torgrim Nordberg at han har jobbet med barn og unge både i private institusjoner og i barnevernet, og han sier også at dette er noe han er dyktig i. Han snakker et språk de unge forstår. Mulig det. Jeg kjenner ikke Nordberg verken privat eller profesjonelt, og velger derfor å stole på hans ord: Han er en god yrkesutøver. Hvis han fortsatt jobber med barn og unge, er vel heller spørsmålet om han ikke bør skifte yrke. Bruk av dopingmidler er et alvorlig helseproblem i en del idrettsmiljøer, og det er kriminelt å selge dem. Nordberg forteller at han selv har vært misbruker av slike midler. Kan en mann som har tjent penger på å pushe dop til unge mennesker arbeide med barnevern? Hvis svaret er ja, - er det meg komplett uforståelig.

Nordberg er ikke den første vel ansette samfunnsborgeren som har blitt avslørt som kriminell. Når sånne saker kommer fram, blir kolleger, naboer og bekjente intervjuet. Ofte kan de fortelle om en hyggelig person som utfører sitt arbeide til alles tilfredshet, og de er forvirret over det som har kommet fram om en de trodde de kjente. Det er ingen grunn til verken å forundres over dette eller tvile på at det er sant. Det er det helt sikkert. Menneskesinnet er komplisert, og vi er alle sammensatt av komplekse strukturer som gir seg utslag i både gode og dårlige handlinger. I noen sammenhenger går det bare  dårligere an å kombinere de dårlige med de gode.

Uten noen som helst sammenligning, men mer som en illustrasjon: En kanadisk lærer ble nettopp fengslet i Thailand fordi han har begått overgrep mot barn. Hans kolleger (og muligens også elever) gir ham det beste skussmål. Det kan godt hende han har vært en utmerket lærer, og han  behøver ikke å ha begått noen feilskjær i jobben sin. Så lenge han holdt sin pedofili på fantasiplanet, var ikke dette noe problem for noen. Men den dagen han begikk overgrep mot et barn, visste han nok at han samtidig ekskluderte seg selv fra lærerstanden, i hvert fall for lang tid framover. Sånn er verden skrudd sammen. Det er ikke alltid nok å si unnskyld. Det må mere til enn det.

Nordberg sier også at han i likhet med alle andre fortjener en ny sjanse. Det er jeg helt enig i. Men først må han gjennom en prosess. Han må eventuelt dømmes, så skal han sone en straff og så må han over tid bevise overfor oss andre at han har lagt denne delen av livet sitt bak seg. Det finnes flere eksempler på mennesker som har gått den lange veien, som har reist seg og startet på nytt med blanke ark. De er velkomne tilbake. Men at Nordberg ikke forstår at det ville være riv ruskende galt om han skulle sitte som - av alle ting - politisk valgt i oppvekstutvalget, - det må man nok hete Torgrim Nordberg for å ikke forstå. Rehabilitering tar tid, og det koster.

Det var klønete av meg å gå til valg, sier Torgrim Nordberg. Det må vel være årets understatement! 

Æsj, - det er litt kvalmt!

Det koster lite å engasjere seg gjennom en rød t-skjorte. Skal vi virkelig hjelpe Burma, så vil det koste, og vi liker ikke at det koster.

En boikott av OL i Kina vil muligens, men bare muligens få Kina til å hviske generalene i Burma noen viktige ord i øret.  Og kanskje burde Statens Pensjonsfond her i Norge vurdere å plassere sine 21 milliarder kroner et annet sted.

Men da må vi gidde å ofre noe mer enn litt ekstra vask av en rød bukse, en rød t-skjorte eller en rød genser.

Rasismedebatter dukker dessverre og heldigvis opp med ujevne mellomrom. Dessverre fordi vi skulle ønske at rasisme ikke fantes, og heldigvis fordi det viser at vi tar de sakene som dukker opp på alvor. I år har både Obiorasaken og synet av Ali Farah som ligger hardt skadet i Sofienbergparken uten å få være med i ambulansen opprørt oss.

Her om dagen så jeg en debatt om rasisme på NRK. Tor Erling Staff er en person det ofte er vanskelig å være enig med. Han ser ut til å elske å være unyansert og å sette saker på spissen, og alt for ofte dreper han essensen i det han vil si med spissen sin. Denne gangen sa han imidlertid noe som har kvernet rundt i hodet mitt etterpå. Jeg kan ikke sitere ham presist, men han sa noe sånt som at dette handler vel så mye om klassisme som rasisme (Klassisme betyr jo noe helt annet, men i denne sammenhengen fant jeg ikke noe bedre ord. Når jeg tenker meg om, synes jeg i grunnen at dette er en god bruk av ordet.).

Jeg tror Tor Erling Staff er inne på noe viktig. Vi lever i et klassesamfunn, og mange med mørk hud stiller ganske langt nede i hierarkiet. Men gjør et tankeeksperiment: Hadde det ikke vært Obiora, men John Carew som var kranglete på et offentlig kontor, - ville det da endt med døden? Neppe! Hvis Kofi Annan hadde falt om i Sofienbergparken, og hadde tisset på seg, - ville han blitt nektet adgang til ambulansen? Neppe! Og hvis svaret er neppe på begge eksemplene, så har Staff et godt poeng.

I det siste har det kommet rapporter som forteller at rusmisbrukere og hjemløse blir utsatt for den samme behandlingen som Ali Farah ble utsatt for, - selv om de er hvite som indisk bomull. Det handler altså igjen om klassetilhørighet, om hvor du befinner deg på samfunnets rangstige.

Jeg ser det samme på skolen. Våre elever med utenlandsk bakgrunn sier stort sett at de ikke blir utsatt for rasisme. Jeg kan likevel se at de som er aldeles alminnelige, ikke utmerker seg på noe vis eller kanskje på negativt vis, - de er utlendinger, uansett hvor lenge de har bodd i Norge. De som utmerker seg, for eksempel ved å være flinke på skolen eller supre fotballspillere,- de er norske, selv om de har bodd kortere tid i Norge enn utlendingene. De har høy sosial status.

De siste dagene har Jaysuma Saidy Ndure blitt hyllet i sportsverdenen. Han har vunnet en seier i 100 meter sprint (Ja, for det er vel det han løper? Meg og sport!!!) for Norge.  Språket er gebrokkent, og mannen er brunere enn jeg noen gang kan drømme om å bli. Han ble norsk statsborger så sent som i 2006, men likevel står han allerede på Wikipedia som norsk friidrettsutøver. Det er han jo også. Og han får raskt høy status, en status som gjør at han neppe vil bli utsatt for rasisme, i hvert fall ikke hvis folk kjenner ham igjen. Vi hører jo av og til om kjente mennesker med mørk hud som blir utsatt for diskriminering. Når den som har forgått seg får vite hvem han nettopp har behandlet dårlig, blir han flau og ber om unnskyldning. Igjen ser vi at det handler om hvilken samfunnsklasse du tilhører.

Det aller viktigste er altså å ha høy sosial status på ett eller annet nivå. Det er mange minoritetsgrupper som blir utsatt for diskriminering her i Norge: mennesker med en annen hudfarge, rusmisbrukere og homofile Denne uka hørte vi at homofile ungdommer utsettes for vold, blant annet fra sine foreldre. Jeg hørte om en far som var rasende da han fikk høre at sønnen var homofil. Da kjæresten til sønnen siden viste seg å være en høyt profilert, kjent figur i samfunnet, - se da var det plutselig veldig stas, og faren fortalte stolt hvem sønnen var samboer med.

Det kan se ut som om en høy sosial status går utenpå alt det andre, enten det er hudfarge, seksuell legning eller til og med rusmisbruk. Jeg tviler på at Nini Stoltenberg blir møtt med den samme behandlingen som andre rusmisbrukere kan fortelle om.

Det blir ikke noe bedre av det. Det betyr jo bare at vi må sloss både mot rasisme og klassisme. 

Det er nok å ta tak i!

Det verste er at varslinger av typen Child nudity og Bare butt nettopp kan tiltrekke seg folk av det slaget som er på jakt etter nakne småbarn! For noen år siden hørte jeg at norske reklamer for Lano-såpe ikke kunne vises i USA. Hvorfor? Reklamefilmene viste et barn som bader sammen med sin far. Hva rører seg i hodene deres egentlig?

Vi har hatt omsorg for små barn i over tjue år. Og hele tiden har vi slitt med å sensurere bort filmer med unødvendig vold - noe det er mye av blant annet i amerikanske filmer for barn.

Vold er visst ok, - nakne kropper som leker eller blir badet er feil.

Det er sykt!

På landsbasis gikk Frp kraftig fram, Arbeiderpartiet klarte seg bra og Sosialistisk Venstreparti (SV) gikk grundig tilbake. Da jeg så Kristin Halvorsen på TV i går, fikk jeg lyst til å rope til henne: Ta deg sammen, menneske. Hun så ut til å skulle ta til tårene hvert øyeblikk. Og i dag har Olav Gunnar Ballo (SV) allerede vært ute og ønsket seg sv-ministeres hoder på et fat. Uspiselig, all den tid han har en kone som kan være akutell som ny kost. At Helen Bjørnhøy (SV) aldri burde ha sittet der hun sitter, burde vært klart for lenge siden. Det handler ikke bare om hva hun har gjort eller ikke gjort, - men mer om den figuren hun viser. Det blir for vekt og ubesluttsomt. Politikken er brutal, og skal man ha makt må man vise muskler. Vi må ha personer med tillit, folk vi stoler på. Når det kommer ned til realpolitikken i kommunene handler det lite om fastspikra program.

Og nettopp derfor hadde ikke Kristin behøvd å gråte i går. Ved forrige valg fikk Sv noe over 8 % av stemmene, - og regjeringsmakt!!! De har finansministeren, for pokker! Hva mer kan et lite parti ønske seg? Med den lave prosentsatsen kan de da ikke være annet enn fornøyde. Når Ap klarte seg så bra som de gjorde, tyder det på at folk flest (He, he) ikke er misfornøyde med den rød-grønne regjeringa. Men det var ikke Stortingsvalg i går. Vi er mange som stemmer på andre partier ved lokalvalg enn ved Stortingsvalg. Det handler om personer. Jeg stemte heller ikke på mitt parti i går. Jeg har ikke tillit til de personene som står på den lokale lista. Nasjonalt har jeg det. Så valgte jeg nabopartiet og førte opp navn på alle dem jeg gjerne vil ha inn fra de andre listene. Jeg kjenner mange som gjør det på den måten.

I Risør der det var direkte valg på ordfører, var det Knut Henning Thygesen fra Rød Valgallianse/Rødt som vant. RV er et bitte, bitte lite parti, - så det betyr at Thygesen også må ha fått stemmene til folk som vanligvis stemmer på folk som støtter helt andre ideologier. Det er ikke RV som har fått disse stemmene, det er Thygesen.

Tenk om jeg kunne få lov til å sette sammen en regjerning. Åh - det skulle blitt regjering det, tenker jeg:

Jens Stoltenberg (Ap)  skulle fått være med, selvfølgelig, og så Jonas Gahr Støre (Ap). Kristin Halvorsen (Sv) kunne fortsatt som finansminister. For å sikre aldersbalansen skulle Kåre Wilock (H) inn. En som skulle fått mye å si er Torstein Dahle (RV), - og kunne jeg overtalt Aslak Sira Myhre (Rv) til å bli politiker igjen, så skulle han blitt kulturminister. Og så må vi ikke glemme Erna Solberg (H), hun er selvskreven.

Og bak det hele skulle jeg trekke i trådene som tidenes politiske rådgiver.

Jeg kjenner en som er nyretransplantert. Hun er rask og rørig, ja. nærmest hyperrørig, men altså uten originalnyre. Resten av livet må hun ta kilovis med medisiner. Før lunsj stapper hun i seg så mange tabletter at hun knapt nok rekker å spise før pausen er over, - hvis hun i det hele tatt har noen appetitt igjen. Og som om ikke det var nok; mange av disse pillene har leie bivirkninger. Forhåpentligvis sitter hennes arvenyre trygt der den sitter, men skulle den bli utslitt, kan hun jo nå satse på et svin. Trenger hun en ny nyremodell, kan hun kanskje håpe på en av de genmanipulerte. Det kan bety ei framtid uten både pilleglass og bivirkninger, - og kanskje får hun tid til å spise lunsj også.

Dessverre er ikke disse grisene klare for levering riktig ennå. I mellomtiden må vi nøye oss med donororganer fra vår egen art. Nyrer kan man heldigvis ofte få fra familiemedlemmer, som kjent har de fleste av oss en mer enn vi trenger av akkurat dette organet. Men dessverre er ikke alle familier helt kompatible, for å holde oss til et teknisk språk. Når det gjelder hjerter kan det dessuten fort by på problemer å gi bort det ene man har. Det betyr at mange som trenger en reservedel må vente til noen dør. I Norge har jeg hørt at de som skal få familienyrer blir lagt inn til operasjon om sommeren. På grunn av de lyse kveldene og de tørre fine veiene kommer det inn få potensielle donorer på denne tiden av året. Om vinteren sørger trafikkulykkene for friske leveranser av organer, - men dessverre, eller snarere heldigvis, er det et misforhold mellom tilbud og etterspørsel. For pasientene som venter på et organ mens tiden er i ferd med å renne ut for dem kan spenningen bli ulidelig, for ikke å si dødelig. Når det så endelig kommer inn en pasient som ikke lenger trenger sine organer, er de prisgitt at de pårørende til denne pasienten sier ja til at deres kjære kan brukes som reservedelsmenneske.

I min enfoldighet har jeg trodd at de fleste gir et positivt svar på en sånn forespørsel, men der tok jeg feil. Om saken er aldri så god, så sier likevel en av tre nei. At de tør! Tenk om man først sier nei, - og så får man senere behov for et organ selv. Hva kan det komme av at så mange ikke vil være med å hjelpe? Kanskje kommer spørsmålet mens man er midt mellom håp og tvil. Kanskje er sjokket over å bli spurt for stort. Kanskje orker de ikke tanken på å gravlegge sin kjære i demontert tilstand? For noen kan det til og med handle om religiøse forestillinger om en kropp som en gang skal gjenoppstå, - hva vet vel jeg. Mye ville kanskje vært gjort hvis de pårørende hadde visst på forhånd at den forulykkede ønsket å stille sin kropp til disposisjon for andre etter sin død?

Med dette i tankene og full av idealisme skred jeg til verket for en tid tilbake. Ved middagsbordet nærmet jeg meg temaet donorkort via en hjerteskjærende pedagogisk historie om et lite barn som hadde vært millimetere fra å bli reddet av en hjertetransplantasjon, - men så hadde de pårørende til den mulige donoren sagt nei. Og jeg ville bare ha sagt, at hvis noen skulle ha bruk for meg, så stilte jeg hele min kropp til disposisjon til hva det måtte være. Jeg kunne spart meg anstrengelsen! Mine kjære små som slett ikke er små lenger, forsikret meg om at det skulle de nok huske, men de tvilte på om det noen gang ville bli aktuelt. Som min mer enn nøkterne sønn uttrykte det: Mamma, hvem tror du har bruk for nyra di som har destillert rødvin siden tidenes morgen? Der fikk jeg den, og selv om hjertet mitt absolutt er av de gode, i hvert fall synes mannen min det, så spørs det om ikke det har slått for mange slag til at det skal kunne ha noen framtid i second-handbransjen. Synd egentlig, jeg hadde nesten sett fram til at deler av meg kunne fått en ny sjanse i en ung kropp et eller annet sted. Når det gjaldt de andre i familien, så slapp jeg visst ingen bombe ved middagsbordet. Ingen hadde noen motforestillinger mot gjenbruk. De hadde faktisk donorkort i lommeboka alle tre allerede. Jeg pustet lettet ut. Det er godt å vite hvor man har hverandre så lenge man har hverandre; - og etterpå får man ta det som det kommer.

At bøkene er bestselgere er et faktum. Hvorvidt de blir stående eller utdaterte vet verken litteraturviterne, forfatterne, journalistene eller leserne. Men det er ikke uvanlig at gode, enkle fortellinger fortsetter å leve et aktivt liv på bibliotekene, mens de regelmessig, - eller kanskje heller uregelmessig, blir hentet ut av hyllene og lest av folk som er glade i en god historie. Kanskje leses de ikke av litteraturvitere, - men de er jo også ellers few and far between. Hvis romanene som skrives bare skulle leses av dem, måtte vi tatt ordet bestselger ut av ordlista.

Til tross for at jeg både er normalt utrustet og ganske godt informert om kriteriene for hva som er god fiksjon, kikket jeg likevel opp mot vinduene på Gråbrødretorv for å se hvor Erlend og Krumme bor. Og nettopp denne følelsen av gjenkjennelse og identifikasjon er det litteraturviterne nå karakteriserer som eksempel på dårlig kvalitet. Anne B Ragde er brautende og pratsom, sier Kjell Ivar Skjerdinstad i en kronikk i Dagbladet i går. Romanene er stereotype og de understreker alle våre fordommer. De er for enkle, de er overtydelige, og de overlater lite til leserens egen bearbeiding.

Det er klart at noe av dette er riktig, - og også vi legfolk kan gremme oss over det samme som det Kjell Ivar Skjerdingstad skriver om her:

Khaled Hosseinis Drageløperen får også sitt pass påskrevet. Han har nå ellers fått en påskrift i passet av meg også i sommer. Cathrine Krøger i Dagbladet mener Drageløperen også bekrefter alle fordommer, er full av klisjeer - og altså ikke er god litteratur. Selv er hun fornærmende overtydelig når hun belærer oss: Jo mer du leser, jo mer ser du hva som kreves for å få det til. Det er som når en snekker står og ser på et hus. Vi andre kan synes huset ser fint ut, men snekkeren oppdager svakheten. Thank you! Jeg tror vel mange av Ragdes og Hosseinis lesere har pløyet flere litterære linjer enn de fleste. Vi som leser disse forfatterne er jo det store, lesende publikum. Vi har selvfølgelig ikke lest flere sider enn litteraturviterne. Litteraturviterne har det jo som yrke, for pokker, - men likevel er det vi som er leserskaren. Vi har faktisk også lest vår Hamsun og vår Dostojevski med stor iver, - og det skal vi fortsette med. Likevel ønsker vi også Ragde, Hosseini, Lindell og Larsson velkomne. Heldig for oss, for det gjør vårt litterære koldtbord så mye mer rikholdig enn Skjerdingstad og Krøgers. Men ikke undervurder oss! Vi smaker også forskjell på rettene vi forsyner oss av.

Og hva er det egentlig de vil, litteraturviterne?

Skulle Ragde latt være å skrive Neshovdtrilogien? Skulle forlaget nektet henne å utgi den? Skulle vi andre unnlatt å lese den?

Skal forfatterne oppfordres til bare å skrive litteratur som er urolig og peker utover seg selv? Mener de at kun de underliggjørende og fremmede romanene skal utgis? Skal forleggerne holde igjen helt til de finner en ny Fosse?

Jeg skulle ønske Anne B Ragde ikke hadde tatt til motmæle mot litteraturviterne ved å si at de er ute etter å ta henne. Til tross for at jeg blir irritert, er det interessant å lese deres faglige innvendinger mot denne type romaner. Visst trenger vi litteraturvitere og litteraturforskning, og visst skal de skrive om litteraturen. Men det taler ikke til deres fordel at de undervurderer tusenvis av lesere ved å innta en belærende rolle.

Saken er vel heller den at spørsmålet om hva som er god litteratur har flere svar enn akkurat disse to litteraturviternes noe endimensjonale tilnærming. Litteratur kan fungere på flere nivåer, og vi trenger ulike typer litteratur til ulike dager. Sansen for den gode historien er et av kjennetegnene ved et menneske, og Den gode fortellingen og Den gode fortelleren har vært dyrket siden vi satt rundt leirbålene våre tilbake i menneskets urtid.

Fortsatt forstår jeg ikke hva det er Kjell Ivar Skjerdingstad og Cathrine Krøger vil.

Hver og en må lære seg det faglige stoffet på egen hånd, og i den andre enden vinker en skriftlig prøve. Til hjelp får de en PP-forelesning av meg. That's it! Så må de spørre, lese valgbrosjyrer og snuse rundt på Internett. Det er ikke det verste. Og i dag kunne jeg trille inn en stabel med ikke mindre enn 14 pc-er til en verdi av 140 000 kroner eller noe sånt. Utstyret er i hvert fall på plass.

I tillegg til de individuelle studiene, skal de også jobbe i grupper. Hver gruppe skal presentere et politisk parti neste fredag. Det blir kaos i små hoder av sånt. Hvor skal vi begynne? Skal vi gjøre fellesoppgaven først? Er det best for meg om jeg lærer meg fagstoffet først? Det er jo det som skal evalueres i den skriftlige prøven.

Og sånn holder de på. Etter en times tid er planene lagt, og så kommer de i gang. Hos noen få fortsetter følelsen av forvirring til siste dag, - men de fleste får orden både på hode og arbeid.

Men det er vanskelig stoff:

Hvorfor heter partiet Venstre når det er et borgerlig parti?

Er ikke Siv Jensen leder i SV? Hun har jo blondt hår og snakker med sint stemme.

Er det kriminelt å arbeide svart? Det gjør jo pappa'n min!

Hva betyr egentlig solidaritet?

Det er slett ikke helt lett for læreren heller. Forsøk å forklare begrepet solidaritet så en femtenåring forstår det. En utfordring. Så må vi snakke om at noen ord og begreper har så mange fasetter at det tar flere år før man har fattet hele betydningen. Ordet må oppleves i ulike sammenhenger før alle brikkene faller på plass.

Og snart er det valg.

Her om dagen ble en ordfører i mitt fylke intervjuet på radio, og sammen med ham var hans utfordrer til ordførerkjedet. Tidligere hadde denne ordføreren tatt med seg hele kommunestyret på en utenlandstur,  jeg tror det var til Frankrike. Planen var at de folkevalgte skulle på en hyggetur i nærmiljøet, og dette var ment som en påskjønnelse etter fire års arbeid. Sikkert vel fortjent. Så ble det i stedet bestemt at de skulle reise til utlandet, og prisen ble en helt annen. Så måtte man omdefinere turen, og plutselig ble det snakket om seminar og studietur. Nå er det valgkamp, og ordføreren hadde så mye flott han ville ha sagt om sitt parti og det samfunnet de ønsker å skape, men det ble det aldri plass til i intervjuet. Alt dreide seg om det mange kaller smøreturen til Frankrike, eller hvor pokker det var. Så måtte han ro og padle i håp om å komme i land, og det hele var en ganske ydmykende affære.

Og han visste det, jo, - at det ville bli sånn. Det skjer jo om og om og om igjen. Politikere velger å bevilge seg selv turer eller frynsegoder, og så blir det kritikk og bråk etterpå. Lærer de aldri? Om turene er berettiget eller ikke, blir egentlig uinteressant. Folk flest, de som ikke har tilsvarende muligheter, mister tilliten til politikerne. Jeg kan bare ikke fatte og begripe at det er så viktig å trumfe gjennom en sånn tur, når de vet hva som skjer i ettertid. De vet det, og likevel tråkker de rett ut i myra!

Nå er det ordføreren i Oslo sin tur. Per Ditlev Simonsen har hatt hemmelig konto i Sveits og unndratt penger fra beskatning. Hvordan kunne han finne på noe så dumt? Simonsen er en vel ansett mann med et meget godt rykte. Nå går han snart av med pensjon. I den forbindelse ville det blitt taler og skryt fra ende til annen, og hans politiske ettermæle ville vært i pluss. Uansett hva som skjer med denne saken, så vil det heretter være den vi husker nå vi hører navnet Per Ditlev Simonsen. Det andre har allerede druknet.

Kjære politikere, herunder ordførere: Neste gang dere er i tvil om det er lurt å snyte på skatten eller dra på betalt tur til varme strøk (- gjerne midt i Fotball-VM eller andre sportsbegivenheter), - kan dere ikke først spørre meg om råd? Jeg hjelper så gjerne. Hvis dere bare ville høre på oss ganske alminnelige skattebetalere, så ville vi kunne spart dere for utrolig mye ubehag, og vi kunne til og med reddet både ære og politiske ettermæle for dere.

Thank you!