Og han har faktisk helt rett, men dette er også litt av poenget. Noen få sverger til at NRK opprettholder et mangfold i det norske mediebildet som de andre norske kanalene ikke gjør. De aller fleste har derimot sett seg lei på å betale penger for en kanal de aldri ser på.

Ved at kanalen forvaltes gjennom statsbudsjettet vil man riktignok indirekte fortsatt betale for NRK, men midlene som går til kanalen vil være færre. Dette betyr igjen at NRK må prioritere hvordan de bruker sine penger og det må større grad tenkes på hva som appellerer til den større seermassen.

Det vil bety færre diffuse programmer for spesielt interesserte seere, og flere programmer som har et innhold av generell interesse. Et steg i riktig retning, spør du meg.

Narkotikaavhengighet og tigging er emner som titt og ofte er oppe til diskusjon i norsk politikk. Særlig hva gjelder narkotikaavhengighet finnes det en viss bredde i hele vårt langstrakte land, men først og fremst gjelder problemstillingene for hovedstaden. Likevel skal det være bemerket at de grunnleggende spørsmålene rundt dette ikke går tapt.

Det er i mine øyne paradoksalt at Lie uttrykker sympati overfor narkomane, og ikke overfor tiggere. For begge gruppene gjelder det faktum at deres ulykke generelt sett er selvpåført og deres problemer føres som en del av en livsstil. Det eneste som skiller dem enkelt sett er at de narkomane som oftest er nordmenn, mens tiggerne i stor grad er organiserte og fra utlandet.

Man stiller sjeldent spørsmål ved hvor Lie henter sine slutninger, selv om det som oftest kan være grunn til det. Som regel forblir hans uttalelser aldri kritisert da hans autoritet i både Arbeiderpartiet og det norske samfunnet er stor; dette er tross alt mannen som var med på å bygge opp Norge i etterkrigstiden. Ikke overraskende legger de fleste i Arbeiderpartiet seg flate straks denne mannen ytrer et ord også denne gangen.

Det er beklagelig at Lies konservative og gammelmodige utspill tas til følge på denne måten. Først og fremst avfeier han all betydning konsekvensene et menneskets valg har. Uavhengig av om man er narkoman eller tigger har man gjort seg selv skyldig i sin situasjon, og man har på ingen måte gjort seg fortjent til noen sympati. Særlig mer sympatisk blir man heller ikke når disse menneskene ikke evner gjøre noen forsøk på å forbedre sin egen livssituasjon.

Selv når staten gang på gang gjør forsøk på å gi dem arbeid gjennom forskjellige ordninger uteblir resultatene. Lie mener selvsagt at man må prøve nok en gang, bare med bedre innsats. En svært typisk slutning for en mann på venstresiden som faller på seg selv; bare fordi man gjør noe flere ganger blir det ikke nødvendigvis bedre - og særlig ikke når utgangspunktet allerede er feil.

Staten skal ikke søke å gripe inn i disse menneskenes liv på denne måten. Det vil ikke være noen vinning, verken i form av økte menneskelige ressurser eller økonomisk vinning. Og videre er det allmennhetens hardt ervervede skattepenger som går til spille. Årsaken til dette er enkel:

1) Når det offentlige iverksetter sine prosjekter ender de alltid opp som halvhjertede forsøk som stagnerer som følge av feilaktige fremgangsmåter og økt byråkrati. Hver gang ender man alltid opp med et mislykket eksperiment.

2) Mange av disse menneskene ønsker ikke å komme seg ut av sin ulykke. Drevet av sin avhengighet ønsker de å fortsette den. De er håpløse tilfeller, som det norske samfunnet sløser sine ressurser på - i den tro at de gjør det riktige.

Det er dette Haakon Lie ønsker å videreføre. Jeg sier: Avslutt det hele nå. Om et menneske er blindt for sin ulykke er det lite man kan gjøre, og de får så heller svømme rundt i sin onde sirkel. Dette fordrer såklart at disse menneskene følger samfunnets lover; de er ikke unnskyldt, og deres ulykkelige skjebne skal ikke hente noen lettelse hva gjelder konsekvens og straff.

Hva gjelder tigging problematiseres dette ytterligere i de tilfeller det er snakk om profesjonelle utlendinger - hvilket er ofte. Det er ikke til å legge under en stol at dette kan være til stor irritasjon når man tar seg en tur opp langs Karl Johan. Problemet her er at mange mennesker, som ønsker å handle godt på grunn av et altruistisk motiv, faktisk gir disse tiggerne penger. Det sier seg selv at de heller da ikke vil forsvinne så lenge det er økonomisk gevinst å hente.

Løsningen er enkel, om ikke absolutt. Tiggerne på ignoreres. Man kan ikke nekte noen å sitte på gata å spørre om penger, så lenge det er snakk om offentlig rom, men man kan se bort fra dem. Og videre står man i den fulle rett å be om at tiggerne fjerner seg om de bruker privat eiendom til sitt ærende, eventuelt er til fysisk plage for deg eller andre. Og skulle det så være at de bryter med vårt lovverk vet vi hvor det skal bære hen.

Disse samfunnsproblemene angår oss fordi mange møter dem hver dag. Kynisk nok vil det være slik at så lenge man bryr seg om dem vil de også fortsette å eksistere - først og fremst som et irritasjonsmoment. Det er med andre ord på tide å si at kalle en spade for en spade og slutte å bry seg om disse fremmede skjebnene man ikke har noe forhold til.

Av Eirik Steindal

Den storstilte produksjonen har bidratt til å sette et sterkt fokus på miljøspørsmål i Sverige den siste tiden. Denne uken ble den noe kortere filmversjonen vist for publikum under den Nederlandske IDFA festivalen, en av verdens største dokumentarfilmfestivaler, til høylydt applaus.

Stemmer det at jorden renskes for ressurser utover sin bæreevne? Hvordan vil jordklodens tilstand være for våre barn og barnebarn? Kommer katastrofen? Og hvem skal man stole på? Dette var spørsmål som det svenske filmteamet dro rundt til 25 land for å få svar på.

Serien ble påbegynt allerede i 1997 og har tatt åtte år å lage. I en tid da klimaspørsmål har høyere aktualitet enn noen gang, viser dokumentaren at klimaendringene bare er en del av de utfordringene våre økosystemer står ovenfor. I seriens fire episoder intervjues et stort antall ledende forskere og tenkere om tema som: ressursplyndring, forurensning, tap av biomangfold, økonomi, fattigdom, og fordeling mellom fattig og rik. Vi får et innblikk i dagens situasjon, og hva som kan vente oss om vi holder fram som før. Puslespillet av miljø- og samfunnsproblemer visualiseres av en strøm av ubehagelige bilder som viser menneskelig påvirkning og ødeleggelse av jordens naturressurser, hentet fra samtlige kontinenter.

Bærekraftig økonomi?

I forsøket på å forklare miljøproblemene vi står ovenfor setter serien et spesielt sterkt fokus på verdens – og da spesielt den vestlige verdens – høye materielle ressursforbruk Så å si samtlige av forskerne som intervjues fremhever et kapitalistisk økonomisk system basert på urealistiske forutsetninger, som en viktig drivkraft bak vårt enorme forbruk.

I 2000, under de såkalte Lisboa-forhandlingene, forsøkte EU å etablere et bærekraftig vekstbegrep ved å løsrive begrepet om ’materiell forbruksvekst’ fra det generelle begrepet om økonomisk vekst. Forsøket mislyktes, og ble ganske enkelt utelatt fra den endelige handlingsplanen. Dilemmaet rammer også den norske regjeringen, som legger til grunn en privat forbruksvekst på 3 % for statsbudsjettet i 2007. Det private og mer ressurskrevende forbruket i Norge har økt betydelig de siste 15 årene. Av dette øker det materielle forbruket betydelig mer enn forbruket av tjenester. Et naturlig spørsmål er da om en kapitalistisk velferdsøkonomi kan sikre velferd og utvikling for alle uten å plyndre jorden for naturressurser?

– Man må erkjenne at våre økonomier ikke kan vokse i uendelighet, sier den kjente økonomen Herman Daly i serien. Vi må spørre oss om veksten gjør oss rikere eller fattigere? Det hele kommer an på hva det er som vokser. Vi regner i dag bare med fordelene ved økonomisk vekst. Kostnadene utelates, eller i verste fall regnes de med som positive bidrag til økonomien, heller enn å trekkes fra. Uten å måle og ta høyde for de faktiske kostnadene vil vi ikke kunne skille mellom god og dårlig økonomisk vekst, sier amerikaneren.

Det er kanskje noe symptomatisk at et av få forsøk på å etablere en systemdebatt i Norge, organisasjonen Forum for Systemdebatt, ble lagt på is i 2001 på grunn av manglende midler. Til tross for at sammenhengene mellom vårt økonomiske system og jordens sårbarhet er påtagelige, ser man liten, eller ingen vilje til å utvikle alternativer.

Med retten til å forurense

Nordmenn vil få forklaringsproblemer ovenfor utviklingsland når vi skal forsvare vår rett til et ressursforbruk som det vil kreve tre og en halv jordklode å forsørge. Hvordan vil vi ordlegge oss når vi i 2010 forklarer 50 millioner klimaflyktninger at vår rett til å konsumere er viktigere enn deres eksistensberettigelse?

– Utviklingslandene kommer til å snu seg og le av oss om vi antyder at de forbruker for mye fossilt brensel, sier den britiske journalisten og biologen George Monbiot. – Vi forbruker langt mer per capita enn det utviklingslandene gjør. Det virkelige problemet er oss [vestlige industriland], og frem til vi har ordnet opp i våre miljøproblemer har vi ingen som helst grunn til å fortelle utviklingsland som Kina og India at de må redusere sine utslipp, forsetter han.

Om Kina skaffer seg like mange biler per person som hver amerikaner, ville det finnes 1,2 milliarder biler i landet. Det finnes til sammenligning ca 800 millioner biler i verden i dag. Man trenger ikke mange slike regnestykker for å innse at selv et lite land som Norge, må ta drastiske steg for at alle mennesker skal kunne oppnå samme levestandard som oss selv. Kina og Indias sterke økonomiske vekst er en påminnelse om at vi må redusere vårt forbruk betraktelig for å hindre at jorden raseres. Noe som igjen krever en drastisk holdningsendring og svært modige politikere.

En planet, 9 milliarder mennesker

“Planeten” er en viktig påminnelse om at jorden er et begrenset økosystem. Våre ressurser er ikke uendelige, selv om våre økonomiske modeller forutsetter at de skal være det. Vi forbruker i dag av naturens netto kapital. Biosfæren klarer ikke å erstatte det vi høster, eller å reparere våre skader. Legg til at jordens befolkning forventes å øke fra 6 milliarder mennesker i dag, til 9 milliarder mennesker i 2050, og man innser at tiden er inne for å handle.

På Svensk Televisjons (SVT) hjemmesider tilbys nå detaljert informasjon om samtlige tema som tas opp i programserien. Her kan man lese intervjuer med involverte forskere, forslag til hvordan miljøproblemene kan takles; her finnes en multimedial faktabank, linker og andre ressurser. Dette er en av SVT’s største satsninger, og er allerede solgt til et titalls europeiske land. NRK har sikret seg de norske rettighetene til serien og den skal vises en gang i løpet av 2007.

Miljøvernere, foren eder!

Med både dybde og tilgjengelighet har “Planeten” et stort potensial til å kunne revitalisere miljøvernsaken også i Norge. Den vil kunne bidra til en holdningsendring blant politikere og folk flest ved å illustrere sammenhengene mellom økonomi, forbruk, miljø og fattigdom. Det forutsetter imidlertid at norske miljøvern- og interesseorganisasjoner nå i forkant mobiliserer sine krefter og benytter seg av den aktualitet denne serien vil kunne bidra til.

Se hele dokumentaren på www.SVT.se/planeten!!

Av Eirik Steindal, for Framtiden i våre hender, publisert i Dagsavisen 11. okt 2006.

..til tross for at Nelson Mandela og ANC ba om stans i alle økonomiske forbindelser. Norske skip – med Bergesen-rederiet i front – sto da for en overveiende del av oljeleveransene. Først i 1987, nærmere 25 år senere, vedtok Stortinget en lov mot å handle med apartheidregimet.

Jonas Gahr Støre åpner for visse målrettede sanksjoner overfor militærdiktaturet, som våpenembargo, visumnekt og frys av midler for medlemmer av militærregimet. Men på handelsområdet gjentar han bare den snart ti år gamle oppfordringen fra daværende statsminister Kjell Magne Bondevik, om ikke å handle med, investere i, eller reise til Burma.

Siden Bondeviks oppfordring har norsk handel med Burma tiltatt. Burmesisk teak eksporteres enten direkte, eller via «hvitvasking» i tredjeland som Kina og Thailand. Ettersom det statlige tømmerselskapet Myanmar Timber i praksis har monopol på hogsten, går inntektene direkte i generalenes lommer. Det er også påvist at tømmerselskapet benytter seg av tvangsarbeid. Norske båtprodusenter har understreket behovet for et lovfestet forbud mot import av tropisk tømmer, for å sikre like konkurransebetingelser i bransjen.

I disse dager har den demokratisk valgte lederen Aung San Suu Kyi tilbrakt 11 år i husarrest. Siden hun ble fjernet fra makten har Norge ført en inkonsekvent politikk. Regjeringen antyder at det er motsetninger mellom målrettede økonomiske sanksjoner, humanitært engasjement og dialog. Vi har ikke råd til å utelukke noen av virkemidlene. Alternativet vil være å gjenta en utenrikspolitisk skamplett fra vår historie: I stedet for å levere olje til det sørafrikanske apartheidregimets bombefly, skaffer vi denne gangen eksportinntekter til et av verdens mest undertrykkende militærdiktaturer.

Regjeringen ønsker ikke å innføre økonomiske sanksjoner mot Burma. Istedet har den varslet tiltak som er ufarlige for norsk næringsliv, og fremstår dermed som handlingslammet.

Den norske regjering varsler skjerpede sanksjoner mot Burma etter at landets demokratisk valgte leder, Aung San Suu Kyi, igjen er fengslet. I en pressemelding fra Statsministerens kontor heter det at ”det vil bli innført forbud mot levering av utstyr som kan benyttes til intern undertrykkelse eller terrorisme”. Ingen kan beskylde norske myndigheter for å være kjappe i avtrekkeren; tyranniet har eksistert i over 40 år.Statsminister Kjell Magne Bondevik oppfordret allerede i 1997 norsk næringsliv til økonomiske sanksjoner av Burma. I 2002 var importen fra regimet fordoblet. Miljøvernminister Børge Brende fulgte opp med en lignende oppfordring til båtbransjen etter at Regnskogsfondet tidligere i år dokumenterte utstrakt bruk av tropisk trevirke i bransjen. Oppfordringene fortsetter altså, til tross for at statsminister Kjell Magne Bondevik ved flere anledninger har beklaget at denne metoden har slått feil. På besøk i Japan nylig foreslo statsministeren å samle europeiske og asiatiske land om en felles politikk for å legge større press på militærjuntaen i Burma. Statsministeren ønsker en ordning der man bruker ”gulrot og kjepp” ovenfor militærjuntaen. Det er naturlig å anta at gulroten dreier seg om bidrag til sosiale og humanitære prosjekter – men hva med kjeppen? Forbundet av sørøst-asiatiske stater (ASEAN), som Burma er medlem av, har for første gang offentlig kritisert militærjuntaens overgrep. Japan meddelte nylig i en pressemelding at de vil stoppe all finansiell assistanse til Burma inntil Suu Kyi blir løslatt. Like etter at Suu Kyi ble arrestert, vedtok det amerikanske senatet totalt importforbud av alle varer fra Burma, med 97 mot én stemme.

Mens USA, EU og flere av ASEAN-landene nå øker presset, er ikke den norske regjering villig til å iverksette effektive tiltak som svir. Statsministeren lovte under valgkampen i 1997 å innføre handelsrestriksjoner mot Burma. Disse har uteblitt. Regjeringens ”skjerpede sanksjoner” er i virkeligheten implementering av tiltak EU har vedtatt.

Undertegnede organisasjoner ber i et brev til UD Regjeringen ta Burma-saken opp i FNs sikkerhetsråd. Foruten større internasjonal oppmerksomhet rundt saken, kan det være et pressmiddel ovenfor Kina til igjen å legge press mot Burma om å iverksette politiske reformer. Kina har ført en ukritisk linje overfor det burmesiske militærdiktaturet; i håp om å bedre sine økonomiske forbindelser og få tilgang til nye markeder. Landet er en viktig militær og finansiell bidragsyter til den burmesiske militærjuntaen, og kinesiske selskaper står for mye av tømmerhogsten – til dels ulovlig – i Burma. Kinesiske diplomater har ved flere anledninger sagt at de anser burmesisk innenrikspolitikk for å være en intern affære.

Løslatelsen av Suu Kyi i fjor vakte et håp om at diktaturet ville løsne sitt jerngrep over det burmesiske folk. Noen ekte dialog mellom det demokratisk valgte partiet NLD, de ulike etniske gruppene og militærjuntaen i Burma har imidlertid ikke funnet sted. Amnesty varsler at over hundre mennesker er forsvunnet og mange fryktes drept etter arrestasjonen av Suu Kyi. Foruten hundretusener av flyktninger som er fordrevet fra sine hjem, sitter fortsatt 1300 politiske fanger fengslet, med en uviss fremtid.

Norsk handel med Burma bidrar også til en økologisk katastrofe. Burma er storeksportør av tropisk tømmer. I løpet av 1990-tallet forsvant hele 14% av landets tropiske skoger. Med dagens avskogingstakt vil Burmas teakskoger være forsvunnet innen noen tiår. Det statlige selskapet Myanmar Timber Enterprise har monopolisert hogsten – og eksport av tropisk trevirke anslås å være militærjuntaens nest viktigste inntektskilde etter narkotika. Videreforedlet tømmer blir solgt som hagemøbler, båtdekk og byggevarer i Norge. Den norske regjeringen avviste tidligere i år et lovforslag om restriksjoner på import av tropisk tømmer som ikke hogges på bærekraftig vis.

Den norske regjering framstår som handlingslammet. Til tross for fagre ord fra både KrF og Høyre til økonomisk boikott, ønsker ikke Regjeringen å innføre økonomiske sanksjoner mot Burma. Til tross for at det er dokumentert bruk av tvangsarbeid i tømmerhogsten, vil regjeringen heller ikke ha forbud mot import av Burma-teak.

Økonomiske sanksjoner blir av det demokratisk valgte partiet i Burma, NLD og eksilregjeringen NCGUB, fortsatt vurdert som det mest virkningsfulle tiltaket ovenfor militærjuntaen. Aung San Suu Kyi uttalte i et intervju med Amnesty tidligere i år at om de økonomiske sanksjonene skal ha effekt må de være konsekvente og helhjertede.
Når den norske regjeringen avviser tiltak som økonomisk handelsboikott, investeringsforbud og forbud mot import av tømmer fra rovhogst – forventer man virkningsfulle alternativer. Regjeringen har i stedet varslet tiltak som er ufarlige for norsk næringsliv – som frysning av formue militærjuntaen måtte ha i Norge, og innreise- og transittforbud til Norge. Det er tvilsomt om det vil affisere militærjuntaen.

Så lenge handelen med Burma opprettholdes, finansierer vi militærjuntaens overgrep og ressursplyndring. Det burmesiske folk etterlyser direkte økonomisk og humanitær bistand – ikke økt støtte til diktaturet. La oss gi dem det.

Publisert i Dagbladet, sommeren 2003

Framtiden i våre hender, i samarbeid med Regnskogsfondet, Den norske Burmakomite, PD Burma og Støttegruppa for Burma.