Beregninger gjort av familieøkonom Bjarne Håndbrækken ved Statens Institutt for Forbruksforskning (SiFO) viser at prisøkningen kan ha dramatiske virkninger for familieøkonomien, særlig i distriktene. – En gjennomsnittsfamilie i Nesna som kjører 20 kilometer til og fra jobb daglig vil få merkostnader på hele 20 øre daglig. I løpet av ett år utgjør det 73 kroner. Siden gjennomsnittsnordmannen lever i 78 år, utgjør dette ikke mindre enn 5.700 kroner i et livsperspektiv.

Håndbrækken legger til: - For noen få privilegerte er dette småpenger. Men for mange norske bilister er det forskjellen på å beholde nyren selv eller å selge den på det svarte markedet i Bolivia. For andre betyr det forskjellen mellom å sende datteren på BI eller ut i gateprostitusjon.

Debattinnleggene på dagbladet.no understreker alvoret i situasjonen. En som kaller seg ”Arild” skriver dette om den virkelighetsfjerne rødgrønne regjeringen: ” de fleste er jo også akademikere og de har heller ikke anelse om hvordan det er i den virkelige verden (…) med disse økningene kommer vel de fleste småfamilliane til å gå nedom og hjem.” JES velger å bruke ironi som virkemiddel: ”TAKK finansminister.. for at du virkelig prøver å drepe oss alle sammen.. da slipper vi i allefall elendigheten din!”. Tomra velger et komparativt perspektiv: ”Kristin Halvorsen blir mer og mer lik president Mugabe. Eier ikke gangsyn og mangler helt medmenneskehet.” Flere av kommentatorene sier ”stå på, Siv”, med henvisning til statsministerkandidaten som kaller en spade for en spade og en neger for en neger.

UD melder at en delegasjon fra Utviklingskonferansen for det sydlige Afrika (SADCC) har kontaktet dem og tilbudt nødhjelp til de hardest rammede i distrikts-Norge.

Siv Jensen har stilt til nettprat om rasisme på Aftenposten.no. Som vanlig vanker det mye støtte til tøffe-Siv.

For eksempel spør S. Knutsen fra Moss: "Bør ikke rasismen innvandrere imellom også settes på dagsorden ? Det er stor rasisme mellom ulike innvandrergrupper. Jeg syns vel at det blir lite fokusert på." Og Siv svarer: "Et viktig poeng. Se bare hva som skjer i Sør-Afrika i disse dager."

Herlig, Siv. Riktignok er det "som skjer i Sør-Afrika i disse dager" at sørafrikanske borgere går løs på innvandrere fra andre afrikanske land. Det har kanskje ikke så mye med rasisme mellom innvandrergrupper å gjøre, men det er ihvertfall svarte som denger svarte, og det var vel det du egentlig mente, var det ikke, Siv?

Det er godt vi ennå har en politisk leder i Norge som tør å kalle en spade for en spade og en neger for en neger.

En av dem som er opptatt av å bevare klassen som primærkategori i politisk kommunikasjon er Audun Lysbakken, som har initert en spennende prosess knyttet til vitaliseringen av venstresiden. Hans motsvar på høyre flanke - Torbjørn Røe Isaksen ser nesten bort fra klasseperspektivet i sin nye bok om konservatismen. Det er merkelig, for klasseidentiteten er en viktig del av konservatismens historie. Ideologien har blitt drevet fra skanse til skanse, av arbeiderbevelsen - som har preget verden på viktige områder, og gang på gang fått rett. Men dette var i en epoka da frontene stod mellom dem som eide produksjonsmidlene og dem som satte liv og helse på spill for å betjene dem. Det sosialistiske prosjektets vitalitet i Norge og en del andre land baserte seg på rene skillelinjene og kraftfulle allianser innenfor en kulturelt homogene nasjonalstater. Bakteppet var politisk teori - en marxistisk samfunnsanalyse og medfølgende beskrivelser av en teoretisk mulig, men ennå uprøvd fremtidig samfunnsorganisering.

I dag lever vi i en ekstrem verden, i et ekstremt land, i en ekstrem tid. I et globalt bilde har klassebegrepet fortsatt stor forklaringskraft. Sett fra månen eller deromkring er Norge som land verdenssamfunnets svar på Stein Erik Hagen. Vi eier andres produksjonsmidler.

Samtidig øker endringstakten i verden, identiteter dannes på nye måter, utopien er død, de hellige (politiske) skriftene mister sin forklaringsmakt, det oppstår nye skillelinjer. På nasjonalt nivå i Norge er alle tilhengere av en blandingsøkonomi, men vi diskuterer blandingsforholdet heftig. I arbeidslivet går ingen lenger for gullklokka, vi vil at jobben skal være en arena for selvutfoldelse eller en finansieringskilde for andre prosjekter i tilværelsen.

Selv jeg, som er oppvokst i et hjem preget av knallhard klasseretorikk, opplever meg som en del av et mer eller mindre klasseløst samfunn. Jeg er grunnleggende overbevist om at de største ideer og visjoner er individuelle prestasjoner, og at individet som som endringsagent er undervurdert i sosialdemokratisk historieforståelse. Samtidig som jeg ser at vårt gode samfunn aldri hadde vokst frem uten at kollektive grupperinger har stått samlet - i kampen for sosial utjamning, og ikke minst i kampen for et samfunn tuftet på menneskerettigheter. Jeg tror fortsatt på kollektive bevegelser. Men ikke nødvendigvis med sosioøkonomisk status som fellesnevner.

I mine øyne er klasse fortsatt en merkelapp som sier noe om inntektsnivå, status i yrkes- og samfunnslivet, og selvsagte i hvilken grad man eier produksjonsmidler. I dag er klassekampen en global kamp. Norges skattebetalere eier andre nasjoners produksjonsmidler, og sitter ved maktenden av bordet i det globale samfunnet. Skal man foredle det norske velferdssamfunnet, må man bruke andre briller, og et annet språk.

I markedsføringssammenheng er man synkende grad opptatt av demografiske variabler som alder og kjønn, og mer opptatt av mikrotrender, de små verdiene, valgene og kollektive identitetene som gjør oss til målgrupper for smalere produktgrupper. På basis av viktige mikroindikatorer blir vi kartlagt og plassert i bredere forbrukersegmenter. Slik er det kanskje i politikken også? En og samme person er arbeider, musiker, småbarnsfar, sykkelentusiast, etnisk norsk, opptatt av eksperimentell samtidslitteratur og bosatt i en småby på nordvestlandet. Her er det mange skillelinjer og kollektive identiteter. Og i en norsk samtidig kontekst: Hvilken identitet er viktigst?

Min bidrag i diskusjonen om Frp-koden er at partiet er ekseperter i å identifisere slike mikroindikatorer fra det klamme, norske folkedypet, gruppere dem, utvikle et salgbart politisk-konseptuelt rammeverk og profitere i form av oppslutning. En bottom-up politisk skapelsesprosess som er frigjort fra det gamle idelogiske rammeverket, fundert på folks opplevde virkelighet og (vrang)forestillinger. Frp både finner og skaper kollektive identitetsmarkører, "pakker" av synspunkter som viser seg å ha mobiliseringskraft. Det handler om praktisk politikk, men like mye om språk og kommunikasjon. Frp sampler på sett og vis arbeiderbevegelsens vinnermelodi fra back in the days - de utvikler begrepspar som beskriver kollektive identiteter og fiendebilder. De skaper språket - og tvinger andre over på sin banehalvdel.

Et eksempel er den kollektive kategorien "bilister" som (uten at det er eksplisitt uttalt) står i motsetning kategorien til "busspassasjerer og syklister". Siv Jensen skårer stadig på å stå på bilistenes side og i sin retorikk gjør de umerkelig "bilistene" til en alliansepartner i norsk offentlighet, selv om selv SV-ere flest kjører bil. Carl Christian Grøndahl har skrevet godt om denne retorikken i sin blogg, og setter et betimelig spørsmålstegn ved grunnlaget for den. De fleste veksler mellom ulike trafikale roller. Det er et samfunnsansvar å se "den reisende" under ett, og tilrettelegge for å reise enkelt, effektivt og - i et ressursperspektiv - rasjonelt, uavhengig av transportmiddel.

Men Frp har et destruktivt prosjekt gående, innenfor rammen av en klam norskhet. Og de har knekket noen viktige koder venstresiden kan lære av. Frigjort fra tunge idelogiske merkelapper og begreper er de lett på foten - de kan konsentrere seg om å beskrive en verden folk kjenner seg igjen i og skreddersy språket sitt mot ulike velgersegmenter.

Kan det hende at tilhengere av et rausere, mer rettferdig og grønnere samfunn på samme måte bør legge av seg noe av stammespråket for å tiltrekke seg nye velgere? Uten å miste det grunnleggende verdigrunnlaget av synet mener jeg man bør jobbe aktivt for å konstruere nye innganger til et samfunnprosjekt med sosial profil, føre et mer nyansert og raffinert språk, øve inn politiske finter og mobilisere velgere som i dag sliter med den innestengte luften i klasserommet.

Og når pappaen til bestekompisene dine ber deg om noe, gjør du som han sier, ellers blir du kanskje ikke invitert tilbake til Mågerø. Regjering og Storting følger derfor lojalt kongens bud. Synne synes det er på høy tid at kongen viser hvor makta egentlig bør ligge.

Men når kongen først er i gang med å revidere Grunnloven, hvorfor stoppe der? Synne har noen flere forslag til hvordan Hans Majestet kan skru klokka tilbake:

1) Den gode gamle jødeparagrafen forsvant jo på 1800-tallet takket være skaphomoen Henrik Wergeland. Hvorfor ikke benytte 200-årsjubileet for Wergelands fødsel til å bringe tilbake en forfrisket variant av Grunnlovens paragraf 2: "Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget. Ateister, muslimer, samer og andre sviine skal forvises for deretter at brænne i hælvete".

2) Paragraf 49: "Folket udøver den lovgivende Magt ved Storthinget". Det gjør det jo tydeligvis ikke lenger, og denne bestemmelsen er derfor foreldet. Paragrafen forandres derfor til "Folket tror det udøver den lovgivende Magt ved Storthinget. I Virkeligheden bestæmmer Kongen i samraad med sine Vender i Rederforæningen".

3) Det er en nasjonal skam at Dronning Sonjen ikke er beskyttet av Grunnloven. Synne foreslår: "Folket skal ære og hylde den ævige Dronning Sonjen og aldrig læ av hendes Diksjon eller Smag når det gælder Kunst. Tungen skal afskæres den, der forbryder seg mod denne Bestæmmelse".

I en kommentar til Synne synes sier Thommessen: - Bæsj! Bæsj! Det er så deilig og befriende å si! Bæsj!

Synne gratulerer.

Lars Sponheim ønsker velkommen etter, og påpeker at han for allerede for flere år siden inntok det falliske stadiet. - Eg står som en påle i norsk politikk, sier Sponheim.

I andre nyheter fra Venstres landsmøte uttrykker partiet stor bekymring for veksten i fylkesmannens makt, de er for teknologi, mens nøkkelen til en bedre skole i følge Odd Einar Dørum er å satse på kunnskap. - Vi skal være et slags Sveits i norsk politikk, sier en anonym partistrateg. - Folk er lei av at politikerne hele tiden skal mene noe om alt mulig. Så lenge vi ikke står for noe, kan vi jo heller ikke gjøre noen skade.

Mange har kritisert Fremskrittspartiet for ikke å ta vitenskapen på alvor i klimaspørsmålet. Denne gangen har de gjort nettopp dette, og invitert en professor til å fortelle de tillitsvalgte at klimaendringene egentlig skyldes sol og skyer. Han er riktignok professor i sveiseteknikk, men man kan jo ikke forvente at FrP får alt riktig på første forsøk.

Al Gore og FNs klimapanel: Avslørt som bløffmakere av FrP. 

De andre partiene melder at de nå vil følge FrPs eksempel for kreativ bruk av vitenskapelig ekspertise:

- SV har invitert ernæringsekspert Fedon Lindberg til å fortelle dem hvordan man skal få fart på barnehageutbyggingen.

- Høyre har bedt nobelprisvinner i fysikk Ivar Giæver om å utrede nye skattehull for de høytlønte etter det forestående regjeringsskiftet.

- En profilert næringslivsleder i Venstre har engasjert Knut Jørgen Røed Ødegaard til å finne ut hvordan man kan bli kvitt Lars Sponheim.

Videre meldes det at Rosenborg har invitert Frank Aarebrot til å redegjøre for hvordan krisen i midtforsvaret kan løses.

Ikke alle FrP-tillitsvalgte lot seg overbevise av ekspertisen: "Jeg tror det er usikkerhet omkring det. Det er jeg helt sikker på," sier FrP-toppen Magne Djuvik fra Fusa FrP. Også Siv Jensen er sikker på at hun er usikker.

Synne og Siv er enige om at det sikreste da er å ikke gjøre noen ting.

Ifølge Sigmond er Fremskrittspartiet slett ikke noe politisk parti, men simpelthen et kynisk markedsføringstriks fra matvareprodusenten Stabburet. Frp er et spinoff-produkt for å fremme salget av deres viktigste merkevare, Grandiosa-pizzaen.

- Det har jo lenge vært en suspekt kobling mellom Fremskrittspartiet og Stabburet. I fjor brukte Siv Jensen store deler av landsmøtetalen sin til å snakke om sin kjærlighet til Grandiosa-pizzaen, kort tid etter at hun fastslo overfor NRK at Grandiosa er vel så bra som biff. Også ved andre anledninger har Jensen gnålt om at hun både kjøper og spiser Grandiosa.

Men Attac-pinup Magnus Marsdal visste lite om hvor nær han var sannheten da han hevdet at FrPs høye oppslutning handlet om "respekt for Grandiosa" .

Sigmonds store oppdagelse skjedde ved en tilfeldighet: - Her om dagen kjøpte jeg for en gangs skyld en Grandiosa-pizza. Idet jeg skulle betale i kassa, blei jeg oppmerksom på budskapet som skjulte seg i pizzaens strekkode.

FrP-koden

- Dersom man bytter ut tallene i strekkoden med bokstavene i tilsvarende posisjon i alfabetet, framtrer et oppsiktsvekkende subliminalt budskap (se illustrasjon). – Grandiosa-pizzaens melding er: ”Magnus Marsdal, Martin Kolberg – Maksimal Oppmerksomhet” – noe som jo utvilsomt ville tjene Fremskrittspartiet. Jeg sjekket deretter Grandiosa Taco-pizzaen, som viste ”Global Oppvarming – Flere Fordeler Enn Ulemper”, mens man i strekkoden på ”Full pakke” kunne lese ”Deporter Alle Sotrør Til Bjørnøya Umiddelbart”.

– Stabburet har benyttet Grandiosa-pizzaen for å spre FrPs budskap til befolkningen. Når Siv Jensen blir statsminister, og hun fortsetter å prise Stabburet-produkter offentlig, vil jo markedsføringsverdien være enorm.

Jola Sigmond er på sin side svært tilfreds med å ha knekt FrP-koden før kollega i Magasinet Anne Lene Johnsen. – Jeg tipper Dagbladet angrer i dag på at de ga en helside til den dama med en IQ på skarve 188, mens jeg må ta til takke med noen usle nøtter bakerst i bladet.

Carvilles konklusjon er at det har gått for langt, at det må være lov å fleske litt til, kaste litt dritt, og til og med å drite seg ut, uten at det rettferdiggjør et folkebrøl fra medier, motstandere og lobbygrupper om at din karriere må være over:

"This sort of hyper-sensitivity diminishes everyone who engages in it, both the candidates and the media. Politics is a rough and tumble business, and yet there seems to be an effort by the commentariat to sanitise American politics to some type of high-level Victorian debating society."

Nå er Carville selv en person som ikke akkurat brukte silkehansker i sin tid som politisk konsulent. Men han har et poeng, og det er et poeng som også gjør seg gjeldende i Norge: Småting blir de store tingene i politikken, mens de store nesten ikke tas tak i av mediene.

Jeg har personlig erfaring med at slike avtaler kan være er et viktig instrument i små selskapers kamp for å overleve og beholde nøkkelmedarbeidere. Det kan også, tro det eller ei, være et virkemiddel mot lønnspress. Men min holdning til dette dreier seg også om at jeg er kritisk til de voksende forskjellene mellom fattig og rik.

Jeg er kort sagt opptatt av at verdiene som skapes i et samfunn skal spres på så mange hender som mulig. Og i dette perspektivet finner jeg det vanskelig å forstå hvorfor vi på død og liv må beholde det tradisjonelle skillet mellom lønnsmottakere og kapitaleiere? Hvorfor ikke fremelske opsjonsavtaler og belønne selskaper som radikalt fordeler veksten i aksjeverdiene blant sine ansatte?

Statssekretær Geir Axelsen (AP) i Finansdepartementet er, ikke overraskende, skeptisk til tanken om ansatt-eierskap. Han avviser kategorisk å differensiere mellom store internasjonale selskaper og småbedrifter. ”Vi kan ikke gi lettelser til en, og ikke til alle”, sier han.

Da må jeg spørre: Hvorfor ikke?

I Norge er det lang tradisjon for progressiv beskatning av personinntekt. Tjener du lite nok, slipper du til å med å skatte i det hele tatt. Men for aksjeselskaper er jussen er lik for alle, selv om virkeligheten ikke er det.
Tiltakene mot skjult avlønning og kapitalinntekter i millionklassen, fremstår som totalt absurde for små og mellomstore selskaper med mer beskjedne inntekter.
Paradoksalt nok bidrar den ufølsomme og ensidige politikken på dette området kun til å forsterke kapitalismens klassiske utgangspunkt: Kun noen få kakser eier produksjonsmidlene. Resten er henvist til å tilby sine tjenester i bytte mot lønn.

Om jeg ikke husker feil, handler sosialisme om at arbeiderne skal overta produksjonsmidlene. Min utfordring til venstresiden er å vurdere en annerledes, aktiv og etter min mening radikal politikk knyttet til opsjonsavtaler og eierskap.
Å fremme størst mulig medeierskap er bra for bedriftene fordi det fremmer skaperkraft, og gir ansatte økt ansvarsfølelse for selskapets økonomi. Det er bra for den enkelte fordi det gir gevinst ved utbytte og salg av aksjepost (dersom aksjeposten har steget i verdi i løpet av ansettelsesforholdet). Og det er bra for samfunnet fordi det bidrar til at kapitalinntekter ikke bare er forbeholdt de som er veldig rike fra før.

Venstrepolitikeren Eva Kvelland har i fredagsavisen et noe oppgitt sukk over den rødgrønne regjeringa som vasser i penger men ikke får gjort noe. Heile åtte - 8 -ganger forteller hun oss i sin lille artikkel, med litt forskjellige ord fra gang til gang, at de rødgrønne strør om seg med “småpenger”, eller “gir litt til alt, men ikke mye til noe”.

Sånn kan det jo også sies.

Så hopper man behendig over de store områdene, der hvor de rødgrønnes satsing har vært formidabel og vellykka.

Å endre kommunenes økonomi fra innsparing og krise, til et ganske levelig og romslig nivå, - slik at folk får et bedre tilbud på helse, skole, omsorg og kultur, - det er med min tellemåte et kjempeløft, og har da også kosta milliarder.

Å skape 10.000 nye årsverk i omsorgssektoren er ikke “småting”.

Å løfte norsk barnehagepolitikk fra evinnelig køstøing og høye priser, til en anstendig del av det norske velferdssystemet, er med mine øyne ei storsatsing.

Og at Norge nå gir 0,98 prosent av brutto nasjonalprodukt i U-hjelp, og derved ligger an til å makte målet på en prosent, synes jeg er bra, men kommer vel også inn under Kvellands “småpenge”-betegnelse. Pytt, pytt.

Som SV-er er jeg enig i at fattigdomssatsinga ikke har vært god nok. Men å fremstille det som om det finnes et enkelt Mantra - et trylleord - som gir løsningen - det er tilnærma fusk. Om det er felt hvor problemet er så sammensatt at løsningene må være mange og forskjellige, ja så er det i kampen mot fattigdommen. De mange små tilnærmingene gir resultater, sjøl om vi har et arbeidsliv og et skattesystem som ikke akkurat bidrar til å utjevne forskjeller.

De rødgrønne har i Soria Moria lovet å utarbeide en helhetlig plan for innsats på dette feltet. Den største satsinga nå er det såkalte Kvalifiseringsprogrammet. Folk som har gått lenge på sosialhjelp sikres en inntekt som er langt høyere enn sosialhjelp, mot at de deltar i tiltak som kan gjøre veien ut av sosialhjelpen enklere. For meg høres dette veldig fornuftig ut. Tar du så med at trygdeoppgjøret i vår var historisk godt, og satsene for sosialhjelp for første gang er økt mer enn prisstigninga, så er vi litt på rett vei.

Ellers er det vel betimelig å spørre Kvelland hvor de store vyene var, de kjempestore satsningene, de store trylleordene, da Venstre satt i regjering? For meg var den regjeringas hovedsatsing skattelette for de som hadde mest fra før, en arbeidsmiljølov som svekka arbeidstakernes vern, et forsøk på en gigantisk privatisering av norsk skole, og en utenrikspolitikk som var som snytt ut av nesa på Georg W. Bush.

I et stille øyeblikk her på jobbet sitter jeg og koser meg med siste utgave av Jane's Defence Weekly. Midt inne mellom de koselige annonsetekstene som "Innovative solutions for the infantrymanof the future", "Lives are on the line, ITT night visio is on the helmet", og "We've reinforced our position so that YOU can reinforce yours", slo det meg at høstsesongen til denne bloggen ble åpnet ved at unge Vegstein kastet en hanske i bakken.  To måneder er gått, og ingen har så mye som blødd neseblod.

 Nå kommer krigen. Jeg foreslår søndag 4de november. Hvem er med meg og hvem er mot meg?

Siden Norsk Tipping er statlig får de nå lov å markedsføre seg på statskanalen med ti minutter lange reklamesnutter på kveldstid hver eneste dag. Private spillselskaper får ikke lov til å vise korte klipp engang, trolig fordi de kan skape spilleavhengige. Det kan selvsagt ikke statlige, de er jo så snille. Dessuten går jo deler av inntektene til kultur, må vite.

Mens det er forbudt å spille poker og Trond Giske vurderer å stoppe internasjonal kapitalflyt i spillegalskapens navn, får Norsk Tipping lov til å drive sine spill fritt både på nett og på telefon. Du kan snart spille Keno når som helst, hele døgnet og i alle kanaler. Kjeder du deg mens du venter på bussen? Spill Keno på mobilen. Kjeder du deg en kveld? Spill Keno på nettet.

Av en eller annen grunn virker det som om det er en oppfatning i Norge at så lenge det er staten som bedriver de skadelige aktivitetene, så er det greit. Hvor dypt Giskes engasjement for de spilleavhengige stikker kan en saktens lure på, siden han mente at det var en kurant sak å tvinge på kommunene Norsk Tippings nye automater. De er jo så snille. Mye snillere enn de onde, private automatene som bare stjeler folks penger. Det er vel få eller ingen spillselskaper som utbetaler en mindre andel av spillernes innsats i gevinster enn hva Norsk Tipping gjør. Når det forsvares med at "pengene går jo til kultur" så sier man indirekte at spilleautomatene er en kulturskatt for de som ikke klarer å begrense sin spilling. Hvor er messigen om usosiale avgifter? Men det er kanskje greit så lenge staten har hele regien og det ikke ser ut som en skatt.

Nå er det ikke sikkert at Keno er et forferdelig og aggressivt spill, men kombinasjonen av at regjeringen slåss mot private og internasjonale spillselskaper med alle midler, for så selv å lansere et nytt pengespill, virker som lite annet enn hyklersk. Spesielt når vi kjenner historien til spillehaien som styrer det hele.

Kommenter

I forbindelse med det nylig avholdte lokalvalg har flere lesere av denne bloggen utvist en økt interesse for mitt opphavssted i Dalenes dal. Forrige uke kom sågar et spørsmål om særlige lokale begivenheter, fra en av de mer kulturinteresserte av dere (Karoline).

La oss begynne med noen tørre tall. Tretten ligger 180 meter over havet, i Øyer kommune sør i Gudbrandsdalen. Tettstedet har iflg. SSB (2007) 860 innbyggere, en fremgang på 11 fra året før. Disse er fordelt (og vi snakker fremdeles om tettstedet), på 1,45 kvadratkilometer, noe som gir 593 pr. hele sådanne. Til sammenligning er tallet for Oslo på 4062 personer/kvadratkilometer. Det skyldes vel først og fremst det at i Oslo bor folk oppå hverandre. Det gjør vi ikke på Tretten.

Så litt historie. Langversjonen er tilgjengelig på wikipedia, for de som ser på det som en troverdig kilde. Jeg nøyer meg med å konstatere at Trettens absolutte storhetstid var på 1890-tallet, da det ikke bare var endestasjonen for toget fra Oslo, men også tilholdsstedet for landets første bil, som forlenget jernbanen helt til Ringebu.

I noe nyere tid er historien noe mindre lystig. De krigsinteresserte av dere (Kristen) vil finne glede i at det ved Tretten fant sted harde kamper 23. april 1940, da britiske infanteribrigader landsatt i Åndalsnes møtte en fremrykkende Wehrmacht. På tross av at britene og lokale styrker hadde bitt seg fast der Gudbrandsdalen er på sitt aller trangeste, måtte de gi tapt for tyske bombefly og stridsvogner.

Neste gang vi finner Tretten i de store overskriftene er 22.februar 1975, da nordgående tog på Dovrebanen feilaktig forlot Tretten stasjon. Kort tid etter møtte det sørgående tog i Norges største togulykke (krigen unntatt). Togene hadde tilsammen omkring 800 passasjerer, 27 omkom og ytterligere 25 ble skadet.

Den andre hendelsen som i nyere tid har satt Tretten på kartet er flommen, den såkallte Vesle-ofsen, i 1995. En ellers stille bekk gjennom sentrum endret løp 2. juni, og vasket bort deler av sentrum. (Se video her: http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/189364 ).

Hva gjelder lokale begivenheter (som flere har etterspurt) vil jeg først og fremst trekke frem Stavsmart'n, Norges eldste hestemart'n (marked). Tradisjonelt arrangert den første tirsdagen i hver november (nå helgen i forkant), er dette blant de tingene som i dag trekker folk til Tretten. (http://www.stavsmartn.no/ ) Det finnes sågar en egen Martnssang, men siden Internasjonalen tydeligvis ikke støtter Unge Venstres kamp for fildeling, så må jeg be interesserte om å sende meg en e-post henvendelse, eller evt. lytte til den førstkommende lørdag.

Årets Stavsmartna er 3. og 4. november, og verte anbefala av ein globetrottar. Overnattingstilbud finnes.

"Norge går inn for at internasjonal luftfart må med i en framtidig klimaavtale. Det betyr at luftfarten må bære kostnaden ved sine klimagassutslipp. Dette kan skje ved at luftfart inkluderes i et kvotehandelsregime. EU legger opp til å inkludere sin lufttransport i sitt kvotehandelsregime fra 2011."

Det er en god grunntanke. Og Stoltenberg bør ikke begrense seg bare til flytrafikk. Hva med for eksempel skipstrafikk? I fremtiden kan vi tenke oss en situasjon der det ikke lenger er lønnsomt å sende fersk fisk til Kina for så å få den skipet tilbake bearbeidet og frosset. At det i dag er lønnsomt kan faktisk vise seg å være en falsk lønnsomhet, avhengig av om skadekostnaden (som ikke belastes noen og som virker som en abstrakt størrelse) er større enn den ekstra lønnsomheten som oppnås ved å sende varene tur-retur Kina.

Tilbake til flytrafikk: jeg har meget til overs for tanken om å belaste alle utslipp med den skadekostnaden de påfører samfunnet. Det aller meste tyder på at dagens internasjonale klimapolitikk (eller fraværet av den) ikke er bærekraftig. Nasjonale tiltak blir i denne sammenheng som den berømmelige dråpen i havet. Det som må til er internasjonalt samarbeid, og det er bare å håpe at Stoltenberg kan fortsette å jobbe for et internasjonalt forpliktende samarbeid.

En pressemelding fra statsministerens kontor sier:

1. Vi trenger et sterkt og forpliktende globalt mål som sørger for at den globale oppvarming ikke overskrider 2 graders temperaturøkning. Dette er grensen forskerne har satt før vi setter i gang prosesser i naturen som vil gi stor skade og som ikke kan stanses.

Enigheten rundt at det eksisterer et problem er rimelig unison. Spørsmålet er hvem som kan få i gang internasjonal handling.

2. Vi må kutte med minst 50 prosent innen 2050 i forhold til 1990, og den globale reduksjon må starte raskt. Reduksjoner raskt har større effekt enn reduksjoner senere.

Tallene kan andre bedre enn meg, men at reduksjoner nå har bedre effekt enn reduksjoner senere virker rimelig. Dog er det noen som ikke går helt god for konklusjonene i Stern-rapporten, for eksempel stiller Rögnvaldur Hannesson kritiske spørsmål. Problemet med utregninger av den typen Stern har gjort, er selvsagt at de alltid bygger på en stor grad av skjønn. Uansett er det nok viktig å komme i gang så fort som mulig.

3. Flere land må påta seg forpliktelser. Landene som er med i dagens Kyotoavtale står for 30 prosent av utslippene. Når verden trenger et kutt på 50 prosent av utslippene er det tydelig at flere må med.

Dette er også en selvfølge. Store forurensere som USA og Kina er absolutt nødvendige for å få til reduksjoner som monner. I tillegg er det selvsagt langt enklere å få til internasjonale forpliktelser dersom alle er med og det finnes troverdige sanksjoner for dem som ikke følger opp.

4. Avtalen må bygge på at de rike landene, de som har hovedansvaret for klimaproblemet, må ta storparten av regningen. Vi må betale for tiltak hjemme, men også for tiltak i fattige land. Til dette må vi ta i bruk de internasjonale mekanismene, som klimakvoter.

For min egen del vil jeg selvsagt legge til karbonavgifter. Kanskje kan kvoter være en grei måte å fordele ansvar mellom land som siden kan avgiftsbelegge utslipp slik at alle enkeltforurensere kan betale for seg? Akkurat dette vet jeg dessverre ikke nok om, annet enn at samfunnsøkonomisk teori tilsier at når det er mange små forurensere, så er avgifter et bedre system enn kvoter. Avgifter i rendyrket form blir nok uansett for vanskelig å overvåke internasjonalt, så et kvotesystem der hvert lands regjeringer er ansvarlige for sine lands utslipp har kanskje en større disiplinerende effekt. Dog blir dette mest synsing fra min side.

Interessant er det uansett, jeg ser frem mot Stoltenbergs neste trekk.

Her om dagen googlet jeg en av mine venner, noe jeg gjør med ujevne mellomrom. Den aktuelle dagen var det Yngve som var mitt søkeord, og jeg lette etter kommunestyrerelaterte ting. Jeg fant lite Øyer-stoff, men kom over denne perlen om hvoss i stedet. Teksten var hentet fra noe så gøyalt som nettsiden til Yngves skoleklasse på Lillehammer vgs. Den går som fylgjer:

Yngve er svigermors drøm: pen i tøyet, veloppdragen og ansvarsfull. Under mottoet "tal dialekt, skriv nynorsk, røyst Venstre" satser han på en jobb innen diplomatiet, og han anser derfor russefeiringen i beste fall som en slags lærlingtid.

Her var det mye å kjenne igjen, samt ett og annet som overrasket. Fortell oss, Yngve: hvem er denne klassekamerat som skriver så innsiktsfullt, hyggelig og vittig om deg?

Mandag skrev Internasjonalen om Kristens mediestunt under Argentinas trening i Oslo. Vi knapt rukket gjenvinne pusten idet K-Fed entrer rampelyset fra en annen kant.

Denne gangen har han havnet i medienes søkelys på grunn av en lei boligsak. I Bergens Tidende, Adresseavisen, Fædrelandsvennen, Aftenposten og Stavanger Aftenblad kunne man onsdag lese om gutten som må hjemme hos mor feat. far, til tross for at han var tidlig ute med søknaden på studentbolig.

Og reaksjonene har ikke latt vente på seg. På Aftenpostens debattforum har debatten rast i kjølvannet av avsløringene.

I begynnelsen foregikk debatten på et personlig nivå, og det kom en del svært injurierende angrep på vår mann. Etter hvert hevet man blikket, og diskuterte saken i lys av klassemotsetninger («vest versus øst»), før man til slutt har fått noen mediekritiske innlegg. Debattanten Evans' kommentar om at saken har «TOTAL mangel på allmenninteresse» er et eksempel på det siste.

Internasjonalen er forøvrig først ute med meldingen om at Kristen har fått tilslag på søknaden sin. SiO har altså skjønt at de måtte ta seg sammen etter å ha lest saken.

– Dette er svært gledelig, men jeg er usikker på hva mitt neste skritt blir. Jeg vil gjerne utnytte blesten dette har skapt rundt min person, så jeg vet ikke om jeg flytter inn med det første, sier Kristen ekslusivt til Internasjonalen.

– Er du såret over anklagene som har blitt reist på debattforumet?
– Slike beskjeder er aldri hyggelige, men er nok en påminnelse om at man ikke må la seg knekke, selv om offentlige personer som meg selv blir utsatt for mye, legger han til.

Det er jo egentlig litt synd på Venstre. De har så fryktelig mye saft i frasparkene nå om dagen. Det er så mye som skulle vært gjort i norsk politikk. Ja det er reint så det gnistrer av partiet nå.

Nå er det jo slik at Venstre satt i regjering med Høyre i 4 år, en periode de kanskje helst vil glemme, men som noen av oss husker først og fremst for store skattelettelser for de med mest fra før, struping av kommunenes økonomi, forsøk på å privatisere skoleverket med å slippe til store kommersielle aktører, og en servilitet overfor USA som var reint pinlig.
Men det forhindrer ikke partiet å være mest storkjefta, belærende og besserwissen i den nåværende opposisjonen.

Siden de sjøl ikke hadde så mye penger å bruke på fornuftige formål i sin egen regjeringstid, etter at skattelettene var gitt, har de nå riktig tatt på seg spanderbuksene,- ikke sine egne men de rød-grønnes - og med en harselerende overdommertone forteller de oss hvordan ting egentlig skulle vært gjort. Alle den rød-grønne regjeringas tiltak er feil eller litt dumme, eller så er de så ubetydelige at det er til å le seg skakk av.

Og Venstres “han Sponheimen” tar som vanlig kaka og gjør seg morsom på bekostning av frukt og grønt til skoleelever på ungdomstrinnet. “ Kristin Halvorsen lovte elevene en varm kylling, og alt de får er en halv banan”, sier Sponheim. Vel vitende om at det er forskjell på hva SV ønska å gjennomføre, og det regjeringspartiene blei enige om i Soria Moria, nemlig en ordning med frukt og grønt, og forsøk med skolemåltid. Og vel vitende om at tiltaket med frukt og grønt ikke dreier seg om en halv banan, og at det forøvrig er en fantastisk fin sak som Venstre sjøl ville ha elska om de hadde hatt makt og penger til å gjøre slikt.

Og Venstres miljøpolitiske talsmann Gunvald Ludvigsen følger opp, og kritiserer at den rød-grønne regjeringa i revidert nasjonalbudsjett har økt tilskuddet til kollektivtransport i distriktene(!). Man skal jo ikke se bort fra at et litt bedre busstilbud f.eks, hadde gjort seg endel steder, også utenfor de store byene. Så dette skulle man jo trodd var en grei sak for et miljøparti med distriktsprofil. Men så feil kan man altså ta. For det er på ingen måte noen fornuftig måte å bruke pengene på iflg. Ludvigsen. Det er byene som trenger midler til kollektiv-transport. Og dersom man så absolutt skal bruke penger i distriktene bør det være til noe annet.......se det ja, se det ja.

Det er nok bare å innse at det ikke er lett å gjøre Venstre til lags i disse tider, om man skulle hatt lyst til det. Det var sikkert noe lettere da de satt i regjering, da hadde de en noe mer smålåten stil.

19.mai

Arbeidsmiljøloven er 30 år gammel og ble lagt frem av Sigbjørn Johnsen og Thorbjørn Berrntsen. Det er en lov som setter grensene som arbeidsgiverne ikke har lov å bryte. Men det er også mulig å legge på rett side av loven uten at det av den grunn satses aktivt på arbeidesmiljøet fra ledelsens side.

Derfor mener jeg at både lederstil og innholdet i ledelsens engasjement for et godt arbeidsmiljø er langt viktigere enn kun å passe på å holde seg innenfor lovens grenser.

Så er da spørsmålet hva slags lederstil som fungerer best. Er én stil bedre enn en annen? Jeg må si at jeg personlig ville blitt utmattet av en sjef som ikke kunne gi meg ordentlige tilbakemeldinger på hvordan jeg utførte jobben. En sjef som totalt overså meg og holdt meg i uvisse ville gått meg på nervene og fått meg til å lure på om noe var alvorlig galt. Total Silence, ingen feedback, ville for meg vært et mareritt. Jeg ville heller ha foretrukekt å fått kjeft iblant enn total stillhet. Da hadde jeg i det minste hatt mer enn 0 av holdepunkter i jobbistuasjonen.

Å være mennekse er ikke enkelt. Det er en jevn strøm av glede og lidelse. En ingeniør vile kanskje sagt at det gjelder å optimalisere sitt samspill med familie, jobb og venner med tanke på å oppnå de tingene som ut fra identitet, personlighetstrekk, ferdigheter og lykkefølelse, ville gi maksimalt utbygge for en selv og ens nærmeste. Men, det forutsetter at det er noen å forholde seg til i den relasjonen der vi bruker halvparten av vårt våkne døgn, på jobben. Noen som tar hensyn til oss, med våre individuelle behov. Noen som lar de som jobber best på egen hånd gjøre det, lar de som jobber best i team gjøre det, lar de som ikke ønsker innblanding jobbe selvstendig, lar de som trenger veiledning få det, lar de som trenger støtte få det, og de som trenger et spark bak få det. Samme medisin kurerer ikke alt av organisasjonsmessige plager.

I dag var det en debatt om hvorvidt LO burde skille ut kamporganisasjonen fra den interne organisasjonen og lage en intern "skyggesjef" til LO-lederen. Jeg tror det er en dårlig ide. Jeg tror ikke man løser slike problemer som menneskers individuelle behov ved å tegne nye streker på et organisasjonskart. Den eneste løsningen er at HMS-arbeide (Helse Miljø Sikkerhet) er forankret hos en toppleder som bryr seg om sine medarbeidere og som har tro på at kreftene brukes bedre på konkrete arbeidsoppgaver enn å slite seg ut i fastlåste dårlige relsjoner. Det er ødeleggende for ytelsen i organisasjonen på lang sikt, i tillegg til at det er livsfarlig for de involverte.

Man sitter på Blindern og ergrer seg over at tiden går med til Underdal og Hovis truismer. «Så deilig det skal bli når dette er tilbakelagt! Da kan jeg endelig hive meg over bøker jeg egentlig vil lese», tenker jeg.

Men hva skjer? Når jeg får tilgang på den etterlengtede fritid, begynner jeg et game på Football Manager, «bare for å prøve det litt». Og da sitter jeg i limet. Når den første sesongen er ferdig (det tar som kjent to drøye døgn), begynner det jeg har gledet meg til siden jeg begynte: spillerkjøp. Før jeg kan gi meg i kast med Shlaim, Zinn og Hobsbawm, må jeg bare få kjøpt Crespo, Winsnes og Makélélé. Dessuten er det viktig å hente inn et par Bosman-perler. Så må jeg få med meg fotball-VM, før jeg signerer ny kontrakt med klubben, og tester ut de nye spillerene i pre-season. Ogsåvidere. Bunken med bøkene jeg gledet meg til i eksamenstiden tjener som fotskammel, og jeg drikker kaffe for å spille meg gjennom de små timer.

Skjerpende omstrendighet: Kristen har allerede slukt et par mongrafier om annen verdenskrig. Enn dere andre?

Civita inviterer til frokostseminar på Hambro's torsdag 14. desember 
Sted: Hambro's Cafè
Tid: 08.00 - 09.45  (dørene åpnes kl.07.45) Milton Friedman og hans betydning

Milton Friedman er en av vår tids mest kjente og innflytelsesrike økonomer. Han var en av de største forsvarerne av liberale idèer og markedsøkonomi på slutten av 1900-tallet.Monetaristen og nobelprisvinneren i økonomi var en skarp kritiker av John Maynard Keynes arbeider allerede i 1940-årene. For de fleste er han nok mer kjent for evnen til å popularisere økonomisk politiske spørsmål i en rekke bøker og ikke minst gjennom fjernsynsserien ”Free to Choose”. Han hadde stor innflytelse på flere statsledere og klokketro på sammenhengen mellom markedsøkonomi og politisk frihet. Men synspunktene på ham er delte. Få liberale tenkere og økonomer har vært mer kontroversielle. 

 Til å innlede om Friedmans idèer og betydning har vi invitert professorene 

Victor Norman (NHH) og Kalle Moene (UiO)  Det serveres frokost.

Møtet finner sted på Hambro's i Rosenkrantz gt.3, og det blir anledning til å stille spørsmål.Velkommen!