Last ned Byen Uten Navn her

Byen uten navn - eller hvordan lage verdens beste vafler

ble utgitt første gang i 1996 av BonnierCarlsen, illustrert av Annette Halvorsen. Her blir den gjenutgitt som digital bok, uten illustrasjoner. Teksten er tilpasset det nye formatet, og er tildels skrevet på nytt.

4232 ord.

Omslagsfotoet er av Olav Ljone Skogaas.
Redigert og designet av Konrad Rasmussen.
Takk til Gina Nordvang for god hjelp underveis.

Byen uten navn ble også spilt som teater i 1992:

“…Hymne til vaffelen. Et stykke om ensomhet, om fremmedhat i det store øde landskapet. Øde selv om  landskapet er storbyen… Anslaget er á la filmen “Paris, Texas”...  gir meg en følelse av tomhet, av store åpne sletter…

Fredrik Hossmann har skrevet en tekst med surrealistisk anslag. Men i stedet for å tømme disse elementene for enhver hverdagslig betydning besjeler han dem. Vaffelen - det bankende hjertet og vinflasken som snakker og “drikker meg helt tom” - får historier rundt seg som griper, som gir meg opplevelser. fremmedheten, lengselen, angsten, drømmen blir i Hossmanns framførelse virkelige størrelser. Lavmælt, men kanskje derfor så virkningsfullt…”

(Inger-Margrethe Lunde, Klassekampen, 92)

Den Norske Bokdatabasens omtaler boken slik:

(© FS Informasjonstjenester)

"Hva kan jeg si, dette var noe med det beste jeg har lest her. Forunderlig vakkert og fantasifult, jeg legger meg flat...gratulerer :) Må lese den en gang til for å assosiere litt. Har denne en dypere mening eller er det bare jeg som leser mellom linjene her?... Wow... hva kan jeg si? Magisk realisme de luxe..."

(Kommentarer, poeten.no)

Last ned Byen Uten Navn her

Du hørte meg,
og jeg fikk en stemme.

Du gikk fra meg,
og jeg fulgte med.

*

Fredrik Hossmann

Jeg er ingen stor romantiker, det vil si, jeg bekjenner meg ikke til den romantiske perioden i norsk litteratur, jeg er heller ingen ivrig diktleser, i hvert fall ikke norsk lyrikk, og jeg har ikke lest mer enn bare de aller mest kjente verkene til Wergeland. Så jeg er ikke den som har mest uttalerett. Men med den spinkle kunnskapen jeg nå en gang har, vil jeg benytte Wergelands fødselsdag til å fremheve Wergelands argeste konkurrent - Welhaven.

Johan S. Welhaven (1807-1873) ble født i Bergen, men hadde tyske (på farssiden) og danske (på morssiden) besteforeldre. Han skulle dyrke det Europeiske, der Wergeland dyrket det norske. Det var bare en av mange skillelinjer mellom de to. I norsk skole er det gitt utallige oppgaver der elevene skal diskutere romantikkens kunstsyn ut i fra dikt av Wergeland og Welhaven, gjerne diktene Mig selv, av Wergeland og Digtets aand, av Welhaven, en oppgave elevene vanligvis skygger unna, hvis de har noen som helst mulighet for det. De som forsøker seg, overdriver gjerne friheten til Wergeland, og bundetheten til Welhaven. Det pleier i det hele tatt være vanskelig for elevene å snakke positivt om besteborger Welhaven, som tilhørte eliten og skrev for eliten, og rett etter selvstendigheten mente vi burde knytte oss til Danmark og Europa, heller enn å dyrke vår egen kultur og litterære egenart. Han var på feil sted til feil tid, kan man si, i Norge mellom 1814 og nasjonalromantikken. Selv om vi nå har blitt mye mer ironiske og mange (i hvert fall blant unge) må smile litt når vi synger "ja, vi elsker", så står nasjonalismen fortsatt sterkt, med 17. mai feiringer uten forbehold og i hvert fall skal vi holde oss unna det europeiske, vi er et nasjonalistisk land. Og Wergeland er en mann av folket, eller, riktignok ikke, han er prestesønn, men faren Nicolai Wergeland var blant de edsvorne menn på Eidsvoll, og det er så godt som det blir. Welhaven er mann av fiffen. Vi har foreløpig en klar 2 - 0 til Wergeland.

Og Wergeland setter fint inn 3 - 0 med diktet Mig selv mot Digtets aand, der Wergelands dikt er lett og fint og fritt, som liksom bare bobler over av livsglede og optimisme, med verselinjer som

Naar jeg lugter til et grønt Blad, glemmer jeg bedøvet
Fattigdom, Rigdom, Fiender og Venner.

altså, når Wergeland lukter på et grønt blad, glemmer han bare alt annet, i skjær sinnsopplevelse. Mens Welhaven, på sin side, i Digtets aand, liksom skal si det uutsigelse, og skal gjøre det i strenge former slik:

Af Sprogets strenge Bygning,
af Tankeformers Baand
stiger en frigjort Tanke,
og den er Digtets Aand.

Sånn fortsetter Welhavens dikt, og sånn fortsetter også Wergelands. Det første - altså Wergelands - er en samling ytterst kraftfulle sammenligninger om hvor godt Wergelands humør er, og hvor rikt følelseslivet er, og det er ikke noe rim eller noe strengt metrisk system, han koster endog på seg et halleluja! i strofe 15. Etter punktum. Det andre - altså Welhavens - er en samling strenge strofer med rim i andre og fjerde linje og streng metrikk, 15 i tallet, der han forsøker å uttrykke hva han selv føler, men hva diktet skal uttrykke, digtets aand, som er det uutsigelige. Lykkes han, får diktet evig liv, som det slutter. Man skal ha lest ganske mange dikt før man skjønner poenget med det her, mener jeg. 3  - 0.

Velvel, så hvorfor foretrekker jeg likevel Welhaven, eller jeg omformulerer spørsmålet mens jeg skriver det, å si at jeg foretrekker Welhaven er en overdrivelse, jeg foretrekker Wergeland, men jeg mener sånn forsiktig at begeistringen for Wergeland er kraftig overdrevet i dette landet her, og skepsisen mot Welhaven er også ufortjent. Jeg mener det forsiktig, for jeg er ingen ekspert på emnet, som sagt, men ta nå dette litt ubehjelpelige diktet Digtets aand. Jeg sier ubehjelpelig i alle beste mening, fra en som selv strever med ordene, og mye mer enn Welhaven. Men jeg må liksom alltid smile litt, når jeg leser dette diktet. Det er jo av de aller største tema, den evige kunsten i det forgjengelige livet, og hvorfor i det hele tatt skrive, hva er egentlig poenget med det hele, både i livet, og i kunsten, egentlig? Og den sanne romantikken holdt på forbilledlig vis kunsten høyere enn livet, gjennom kunsten kunne dikteren skape noe som vil vare evig, i motsetning til det skrøplige livet som forfaller og dør, og slik får en sørgelig mangel på mening for alle som bruker for mye tid på å tenke gjennom det.

For Welhaven er også dette målet. Det skal gå fra leser til leser, og der intet mindre enn "blive lig den Ild/ der låg i Dikter-Sjelen/ før Strofens Liv blev til". Det er altså denne ånden, det uttsigelige, som diktergeniet gjennom diktet klarer å skape, og som ved overføringen fra leser til leser er sikret evig liv. Det er dette som er dikterlykken, "Der gjør en Digter varm/ mens Aanden i hans Sanger/ svæver fra Barm til Barm". Det er sant og flott, men det er bare gjort så mye bedre av de store klassikerne, norsk er ikke det letteste språket å skrive lyrikk i, og det er for mye forlangt at en liten befolkning skal frembringe de aller største diktertalent i de aller største tema, det hjelper ikke, jeg må dytte litt på for å bli grepet av Welhavens dikt. Da blir jeg til gjengjeld lite grann grepet. Og å fremsi det uutsigelige, altså det som egentlig ikke kan uttrykkes, det er jo den store kunstens mål. Det andre kan vi si selv.

Tilbake til bursdagsbarnet, Henrik Wergeland, og hans dikt, Mig selv. Det har ingen sånne større kunstneriske mål som Digtets aand hadde, Mig selv skal bare få frem et øyeblikks stemning, forevige den, kan man si. Og han holder overhodet ikke igjen på hvor godt han har det, og hvor lite som skal til for å føle denne ubegripelige gleden over livet. Her skriver jeg ubegripelig og mener det, jeg nevnte det grønne bladet Wergeland kunne lukte på, og så glemme både venner og fiender, litt rart, siden han vel egentlig hadde lettere for å få fiender enn venner. Her er en annen: Jeg hade? Naar en Fugl flyver over mit Hoved, er mit Had flux tusind Alen borte./ Det flyder hen med Sneen, det gaaer med de første Bølger fra Land og langt ud i Havet. Jeg oversetter: Hvis Wergeland er opprørt, glemmer han hele greiene, om en fugl flyr over hodet hans. Og jeg vil til og med angripe sitathiten: Klag ikke under Stjernene over Mangel paa lyse Punkter i dit Liv.  Jeg liker ikke den heller, den er finere enn den er sann, og slike setninger liker ikke jeg.

Og for virkelig å angripe Wergeland, vil jeg på ny hente frem hvorfor dette diktet ble skrevet. Det er i anledning en liten feide med Morgenbladet, og deres redaktør Alfredo Bredo Stabell, Stabell har visst påstått at Wergeland er i slett lune, og Wergeland skriver dette voldsomme dikt som svar. Alle disse panegyriske uttalelsene er altså skrevet for å bevise at Wergeland ikke er i dårlig humør. Tro det den som vil, om diktet ikke kan leses ironisk eller som godt skjult hån mot Stabell, så er diktet sjanseløst, hvis det da ikke kan reddes ved å leses helt utenom kontekst. Men hvordan kan det leses utenom kontekst, når Wergeland skrev det og sendte det til Morgenbladet for å få det trykket der, og hvor det - forståelig nok - ikke ble trykket. Det hadde jo også tatt seg ut. Jeg liker - i ironisk henseende - spesielt godt denne: Som Insektets Stik i Muslingen, avler Fornærmelser kun Perler i mit Hjerte. Tenke seg om noen man kranglet med, hadde svart noe sånt.

Men allright, Digtets aand er et ærlig, men delvis mislykket forsøk, mens Mig selv er et uærlig, men særdeles vellykket ett. Dog har Wergeland mange andre dikt (i hvert fall noen) jeg liker skikkelig godt, og mye bedre enn noen av Welhaven sine. Og min aller største favoritt er Til foraaret, det er, selv når jeg leser det nå, i denne stemningen her, skikkelig gripende, det er særlig begynnelsen og slutten som treffer meg:

O Foraar ! Foraar ! red mig !
Ingen har elsket dig ømmere end jeg.
 
Dit første Græs er mig meer værd end en Smaragd.
Jeg kalder dine Anemoner Aarets Pryd,
skjøndt jeg nok veed, at Roserne ville komme.

Det er en inderlig, fortvilet lengsel der, slik jeg leser det, og mye mer troverdig enn fremvisningen i Mig selv. Setningen: "Ingen har elsket dig ømmere enn jeg" er rett og slett godt funnet på, enkelt og rytmisk og ømt, og godt med subjektet alene i verden. Og slutten

O Foraar ! den Gamle raaber for mig, skjøndt han er hæs.
Han rækker sine Arme mod Himlen, og Anemonerne,
dine blaaøjede Børn, knæle og bede at du skal

redde mig - mig, der elsker dig saa ømt.

Det er et godt ord å slutte med. Og rytmen og gjentakelsen får til en forsterket virkning, også i kontrast med det mer kompliserte som står like ovenfor, og det helt enkle, redde meg - meg, der elsker deg så ømt. Takk til Wergeland for dette diktet, og gratulerer med 200 års dagen.

Dere finner diktene her:

http://dikt.org/Mig_selv

http://dikt.org/Digtets_Aand

og vaaren:

http://dikt.org/Til_Foraaret

på vei bort

fra den store flokken
av enbente og enøyde fugler

*

Fredrik Hossmann

Dagene hennes var lysere når han var hos henne. Nettene mindre mørke. Musikken lystigere. Blomstene duftet sterkere. Maxime ble modigere, stilte krav hun ikke visste at hun hadde, åpnet seg opp, ga seg hen til ham slik hun aldri hadde våget før.

Så snørte nettet seg sammen. Maxime drømte at hun var et barn, innelåst i et lite rom. En tynn stripe lys kom inn fra sprekken i taket. Hun var naken, med et tynt teppe å ha over seg. I hjørnet sto en potte. Hun så aldri den ble tømt, heller ikke at maten ble satt inn. Iblant fikk hun besøk av en mann. Han dukket alltid opp bakfra, bandt øynene hennes før han vasket og matet henne.

Drømmene forandret seg.

Mannen kom oftere. Befølte henne med fuktede fingre. Ikke ubehagelig. Ikke godt. En gang gled tørkledet ned og hun skimtet ansiktet hans. Mannen hadde et arr i pannen og en føflekk på kinnet. Han lærte henne ord på et fremmed språk, belønnet henne når hun sa dem riktig, slo henne når hun sa dem galt.

En kveld kledde mannen på henne, fulgte henne til et veikryss stakk et speil i hånden hennes og forsvant. I speilet oppdaget Maxime at hun hadde et arr i pannen og en føflekk på kinnet. Speilbildet førte henne hjem, åpnet døren og la henne i sengen. Den siste drømmen var at hun begynte å brenne.

Hun prøvde ikke å flykte.

*

Fredrik Hossmann

skal hjelpe deg gjennom
dunklere dager og kaldere netter

Og når du tråkker den siste etappen
mot øyeblikket solen snur,
åpnes du allerede opp i tankene

Endelig kan du kle av deg beskyttelsen
og legge rustningen til side

Bare legge deg ned i sommeren
slik som katter hviler i solen
bare hviler og er duft av gress og hete
Henslengt, med dovne drømmer
sitrer du, full av sødme
slik som barnet suger melk av morens bryster
Over ansikt, hår og hender strømmer gyllen varme
Dette varme, sterke, hete drikker kroppen inn
Nede ved vannet, som her på en bred og åpen strand
Slik som katter hviler i solen
blunder også du dovent i dagen

Om du skulle kjenne vinterens stive fingre prikke deg i ryggen
flytter du deg ikke, men blir rolig liggende
nyter hver stråle mer, ettersom
dagen svinner mot kveld
slik blir du ennå liggende
slik som katter hviler i solen

*

Fredrik Hossmann

Kanskje har hun fem barn nå. Kanskje døpte hun en av dem etter deg. Kanskje døde hun av aids eller, eller hun voldtatt og drept som nittenåring, før hun rakk å føde sitt første barn. Du gir henne et navn, Sinoko.

Da blir hun lettere å huske.

*

Fredrik Hossmann

selv når du ser målet
og hva du må gjøre
for å komme dit

så er du ikke fremme
før du er der

*

Fredrik Hossmann

og om vi engang skulle lykkes
med å endelig bli et menneske

så er det likevel noe som mangler

det er det som gjør oss
til mennesker

at noe alltid mangler

*

Fredrik Hossmann

da fingeren etterhvert
ble til en hånd
overtok bekymringen

og da en hel arm
kom ut av munnen
og stengte for innpust og utpust
og mat og ord
ble alt til panikk

da hånden også holdt
for nesen var det ikke mer
å engste seg for

alt ble svart og stille

*

Fredrik Hossmann

Vi kan bytte blikk
og kjærtegn, veksle ord
og krefter mellom oss
Men du er ikke meg
Og jeg er ikke deg

Derfor kan vi finne frem
til hverandre, for å være
oss selv hos hverandre
en liten stund i tiden

*

Stein Mehren

mellom seng og kors

Kroppen hennes, et lerret
klar til å henge mellom de andre

Kunstneren malte sin egen død,
men det var hennes uskyld han ofret

*

Fredrik Hossmann

Blomstenes skygger visner på veggen
bærer budskap fra en annen verden
Bare om hun klarer å tyde tegnene
slipper hun fri fra seg selv

*

Fredrik Hossmann

Når tanken på å flykte kommer
er det forsent

Vi kveler hverandre så sakte
at vi ikke tenker på det som å dø,
men som om vi skjenkes et nytt liv

Bare en av oss vandrer videre

*

Fredrik Hossmann

*

Fredrik Hossmann

flirer leende mot lyset

Svart mot hvitt
Hvitt mot svart

Løfter fem av sine åtte ben
i munter hilsen

*

Fredrik Hossmann