Han har satt melodi til Vestkant-mafian, Oslo Vestkants fruehær! Titta!

Alt virker så mye mer proft med noter til, ikke sant? Jeg har ikke sett tekst jeg har skrevet på et ark med noter siden Grevinnen og jeg skrev korverk på videregående, og selv da så ikke notene så pene ut! La oss se litt mer på hvor pent det er, hm?

Nå kommer jeg til den VIRKERLIG nerdete delen av posten: Tolfsen har nemlig skrevet disse notene på en ganske spesiell måte, nemlig med GNU Lilypond. Sier det deg nix og nada? Det er ikke veldig rart. For å ha fått med deg dette, må du nemlig være både musikkviter-nerd og fri programmvare-nerd, og jeg tror ikke det er så mange som er begge deler, foruten min venn.

La meg forklare det enkelt: Når du skriver noter digitalt til vanlig, gjøres det gjerne i et lukket (les: properitært) program som Sibelius. I tillegg til at programmet ikke er Free som Freedom, skriver det styggere noter enn det de gammeldagse, håndskrevne notene var. Videre kan man ikke putte Sibelius-noter i en wikipedia-artikkel eller i en CSS-fil og få pene noter som en del av html-en på nettsiden sin.

Lilypond løser dette med å lage et kodespråk man kan skrive noter i, og la være å ha et grafisk brukergrensesnitt for å skrive noter. Du kan sammenligne Sibelius med et slags Photoshop for noteskrivere, eller enda bedre: DreamWeaver. Mens noen programmer skriver koden for deg (og dermed skriver styggere, mer unøyaktig kode), lar Lilypond deg skrive notene dine slik du ville skrevet html når du laget en nettside.

Slik ser koden ut:

Og slik ser de pene notene ut:

Nå trenger jeg bare en venn med klaver, så skal vi forsøke å synge og spille sangen! So much fun!

Ja, Mario er syreeventyret (hør så fint det ordet er når du sier det høyt!), men det er ikke litteratur. Derimot vil jeg holde fast på at å spille Final Fantasy VII og VIII ikke er langt unna å lese en litt interaktiv roman. Spill som Ico var poesi og landskapsmaleri i ett og samme spill, og mange av Terry Pratchett sine bøker har blitt gode og underholdende adventure games.

Forskjellen på spill med litterær verdi og spill som bare er «spill»,er at de litterære spillene har et plott som er bygget opp som en interaktiv historie, mens rene spill-spill handler om ren mestring av puzzles, konsepter og ferdigheter, gjerne i en konkuransse-setting.

Nå har jeg blitt introdusert for det jeg tror er den første spillnovellen jeg har kommet over, altså et spill med et komplisert plott som er spilt på noen få timer. I tillegg følger spillet oppbyggingen til en klassisk novelle, med spenningskurve og overraskende slutt.

Ja, jeg snakker selvfølgelig om fantastiske Portal. Portal, som tar over hjernen din enten du er gamer (som Mr. Jackson) eller litteraturviter (som meg).

Ta en kikk på denne filmsnutten og forstå hvorfor konseptet er fantastisk.

I utgangspunktet handler spillet om at du er en tilfeldig forsøkskanin på et stort forskningssenter som skal prøve ut en ny type portalpistol som gjør det mulig å flytte seg fra et sted i rommet til et annet ved å lage en portal mellom dem. Du går gjennom en rekke vanskeligere og vanskeligere oppgaver for å kunne stressteste pistolen i en rekke situasjoner, og det tar en stund før du skjønner at noe i forskningssenteret er galt. Veldig galt.

Konseptet Portal er uhyre enkelt. Du løser puzzles med portaler, og etter en rekke oppgaver i økende vanskelighetsgrad, er det en boss, og så er spillet slutt. Hva er det som gjør spillet så magisk?

Godt litterært håndverk, selvfølgelig (c;

Gjennom hele spillet hører du stemmen til roboten GLAdos; en mekanisk kvinnestemme som lyver, truer, skryter og kommer med vittige utspill. Du får aldri vite hvem karakteren din er, hvordan du kom dit du er, hvorfor du gjør det du gjør eller hva du kan stole på og ikke stole på. Som spiller blir du like mye testet som prøvekaninen i Portal.

Etterhvert begynner du å finne spor etter tidligere prøvekaniner, ting som er klort inn i veggen, blodflekker og rester etter leirbål. Er de ekte? Er de plantet der for å gjøre deg nervøs? Hele tiden blir du lovet kake når du kommer frem, men det er tydelig at det ikke er andre mennesker enn deg i forskningssenteret. Kontorene er tomme, og alt du hører er den strålende optimistiske stemmen til roboten i ørene dine. Portal er psykisk terror.

Hvordan skal du forholde deg til en oppgave du skal løse, når beskjeden du får lyder følgende?

"The enrichment center regrets to inform you that this next test is impossible. Make no attempt to solve it."

Du står fanget i et rom du ikke kan komme ut av, og får beskjeden:

"If we were you, we would quit now."

Selvsagt kan du ikke slutte ^-^

Noen ganger sier GLAdos mer psykedeliske ting, som:

"Remember, the Aperture Science ‘Bring Your Daughter to Work Day’ is the perfect time to have her tested."

Mens du løper rundt og prøver å unngå androider som vil kosesnakke med deg og skyte deg om du kommer nær, virker denne replikken fullstendig herlig malplassert. Andre ganger forteller GLAdos deg nyttige ting, som:

"The Enrichment Center promises to always provide a safe testing environment. In dangerous testing environments, the Enrichment Center promises to always provide useful advice. For instance, the floor here will kill you. Try to avoid it."

En periode får du også en kube som skal holde deg med selskap og du skal løse oppgaver med. For å gjøre deg ekstra glad i den, har den et lite hjerte på seg, og GLAdos sier at den skal være vennen din. Den er din «Companion-Cube». Etter at du har lært deg til å bli venner med den, må du drepe den.

Spørsmålene raser gjennom hodet ditt mens du spiller. Hvorfor er det ikke mennesker der? Vil GLAdos drepe deg? Eller vil du få kake? Vinner du eller taper du? Er det meningen at du skal greie å løse oppgavene eller prøver de virkerlig å drepe deg?

Etter å ha overvunnet bossen, avlsuttes hele spillet av et sangnummer som roboten synger, der sangteksten oppsummerer hele spillet. Svett, lettet, forvirret suges du opp i sangen, og er nesten like klok som du da du begynte å spille noen timer før.

Noe annet som gjør meg glad og lykkelig, er at begge hovedpersonene er damer. Ok at det bare er robotdamen som snakker hele tiden, og du bare kan skjønne hvilket kjønn du har når du ser deg selv i speilet, men jeg kan telle kule, ikke over-sexobjektiviserte pc-spillheltinner på én hånd.

I tillegg slipper du å bli avhengig av spill som Portal, de tar kortere tid enn å lese en bok. I motsettning til de fleste andre spill er det ikke bygget opp for å gjøre deg hekta, men for at du skal følge spenningskurven spillet bygger på, og oppleve det hovedpersonen skal oppleve; frykt, forvirring og fascinasjon.

Jeg håper at pc-spill kan utvikle seg mer i denne rettningen, og bli intressante, sterke spilleopplevelser som du kan sette av dagen til, heller enn langtråkig dreping av troll for å bli level 60.

Det ble kåret til årest spill i fjor og er innmari artig! Skaff deg Portal og forstå hvorfor jeg:

1. Må ha denne typen kake på bursdagen min.

2. Ikke klarer å slutte å synge denne sangen.

Ok, jeg har påtatt meg rollen som Tante Sofie for helgen. Ting må bli gjort, og syv små nerder har det mye morsommere med å gjøre andre ting enn det de skal. Jeg må være streng, forstår dere. Stille krav. «Skriv den funksjonen først, så får du leke med perl etterpå.» «Ikke perl med en gang?» sier den søteste lille nerden og ser på meg med store dådyrøyne. «Nei, perl er dessert.» sier jeg.

Det er store religionskriger rundt lunsjbordet. Skal det være mellomrom foran og bak punktum i koden? Og hvor mye fri programvare bruker du? «Lagrer du det i .doc-format? Det er jo PROPRIETÆRT!» «Og det sier mac-brukeren? Jeg sitter i det minste i Ubuntu!» Vi lager regler for anledningen. Det er lov å slå sidemannen om du ser at han forsvinner inn på wikipedia for å lese om obskøne ting altfor lenge. Er det ikke noe åpent terminalvindu på sidemannens skjerm, gjør han nok heller ikke noe fornuftig. Bare dask ham, det er helt greit.

Det er tusen små feil som må fikses på sosialisme.no. Hva med den masete mannen i Gjøvik Rødt? Har han fått tilgang til lokallagssiden sin? Hvem fikser nettbutikken? I bakgrunnen spilles Vømmøl, A Nightmare before Christmas og ymse julesanger. Jeg har lent meg tilbake i lenestolen og lytter til samtalene rundt bordet. Mannen min forklarer min yngste og smarteste søster hvordan GPL-lisensiering fungerer mens Andreas og Andreas leker seg i Vim og later som om de er produktive.

Mannen min har tatt på seg «12 grunner til at datamaskiner er bedre enn sex»-t-skjorten sin for anledningen, så jeg får vel ta hintet. Når den eneste mannen i rommet som faktisk HAR et sexliv fremdeles foretrekker pc'n sin fremfor sengekos, er slaget tapt.

OPPDATERT: Etter oppfordring kommer grunnene til at datamaskiner er bedre enn sex. De er ikke kjempegode, har du forslag til forbedringer kan du skrive dem i kommentarfeltet.

1. Datamaskiner er alltid utbyttbare
2. Musen sier aldri nei
3. Disketten er alltid hard, selv når man tar den ut.
4. Data-virus gir ingen sjenerende sår.
5. Du kan leke offentlig med datamaskinen din.
6. Du kan alltid trykke på ESC ved en ubehagelig situasjon.
7. Du behøver ikke finne et mørkt toalett for å ha data på jobben.
8. Det er ikke flaut å bla i datablader i offentligheten.
9. I dataverdenen er “Soft” og “Micro” positive ord.
10. Å ha dataerfaring gir deg ikke dårlig rykte.
11. Å bytte deler på en dårlig data krever ikke noen dyr eller smertefull operasjon.
12. Du kan uten noe problem gi datamaskinen kommandoer.

Det skal sies at pkt. 9 og 10. er litt tvilsomme. Nr. 12 avhenger jo om man bruker *nix eller ei.

Oppdatert 2:  Etterhvert fikk kvelden en egen teamsong, også.

Virrvarr: Eh...ja?

Mr.Jackson: Hvordan måtte jeg gjort det da?

Virrvarr: Eh...er det mange måter?

Mr.Jackson: Ville det blitt <a href="Virrvarr">Sengen</a> eller <a href="Sengen">Virrvarr</a>, tror du?

Ingenting er som litt dirty html på forspillfronten.

Eva Forsgren hos Lenovo: - Vi ser på det som en pakkeløsning. Man kan sammenligne det med å kjøpe en bil der man plutselig ikke vil ha motoren lenger, kanskje et dårlig eksempel, men det er sånn det er akkurat nå. Windows følger med, forteller Forsgren.

Er det rart det blir monopol? Og hvor mye kan egentlig damen om data, hvis hun synes operativsystemet kan sammenlignes med motoren på en bil?

Likevel- Vista fører til at flere og flere velger bort Windows, og hardwareprodusentene begynner å ta tegningen. Microsoftprogrammer kan ikke bare «følge med som en del av pakken» lenger ^_^

Mange av Windowsbrukerne jeg kjenner er litt som røykere: «Ja, jeg vet jeg har masse virus, jeg vet det er dyrt, at jeg støtter en råtten industri og at pc'n min er mye tregere enn den trenger å være. Men det er så vanskelig å slutte. Og det er sosialt, da. Nesten alle bruker Windows. Og alt annet er jo for sånne som kan masse og sånt...»

Siden du nå nesten bare får kjøpt nye pc'er med Windows Vista, der nesten ingen printere, mp3-spillere eller DVD-brenne-programmer passer til, er det enda flere gode grunner til å bytte operativsystem.

«INGENTING funker mer!» skriker venninnen min og smeller lap-topen i bordet. Hun har fått Vista. En annen venn av meg oppsummerte fint: «Hva er forskjellen på et virus og Windows Vista? Et virus tar aldri kontroll over HELE pc'n din.»

Er du «vanlig» databruker (du blogger, sjekker mail, skriver ting, laster ned film og musikk, leser nyheter, redigerer bilder, spiller poker, henger på msn), er det hundre gode grunner til bytte til Linux. Revolusjonært Roteloft gir det et lite utvalg:

1: Du får Aldri virus.

2: Det er HELT GRATIS, og alle programmene følger med. Mens du til Windows må kjøpe Office separat og stjele eller betale det hvite ut av øyet for Photoshop, kommer Linux med Open Office og Gimp (godt bilderedigeringsprogram) fra starten av. I tillegg har Linux bedre film og musikkavspillere enn både Apple og Microsoft klarer å prestere.

3: Du kan kjøre den nyeste Ubuntu-distribusjonen på en mye eldre pc enn du kan kjøre Windows XP (eller Gud forby: Vista)på, fordi Microsoft har en avtale med dem som lager maskinvare til pc'er om at programmene skal være tyngre og tyngre og kjøre, så folk må kjøpe kraftigere og kraftigere pc'er. Derfor går Linux raskere.
Jeg har en button der det står «Farten dreper, kjør Windows.» (c;

4: Linux gjør aldri noe uten å spørre deg. En venninne av meg som har brukt Linux hele livet, fikk seg en Windows-pc. Sjokkert ringte hun meg og fortalte at den drev og startet på nytt og oppdaterte seg selv uten at hun gav den tillatelse, midt mens hun hold på med noe viktig. «Hva driver den med? Det ba jeg den ikke om!» Sånn gjør aldri Linux.

5: Glem lang oppstartstid og restarting hele tiden. «Svusj» sier Linux når det installerer noe. Ingen grunn til å starte på nytt.

6: Å kjøre Linux er litt som å kjøpe økologisk melk. Du er med på å redusere at Microsoft har monopol. Det er en fin ting. (Apple er like kjipt som Microsoft firmamessig sett, og det koster jævla mye mere enn gratis Linux.)

7: Linux er et dugnadsprosjekt. Det betyr at det finnes mengder av artige funksjoner, feilene blir fikset fortere, og mange flere kreative hoder kan lage nye ting hele tiden. Mange venner av meg som skiter litt i data generelt, bruker Linux fordi det er flere kule skjermsparere, bakgrunnsbilder, og artige effekter du kan få.
Lyst på tusen småspill alá kabal? Det sitter folk og lager pakker på hundre stykker, et tastetrykk unna deg.

8: Nei, det er ikke vanskelig å bruke. Det ser ut som og ligner det meste du har brukt av programvare før, og du trenger ikke kunne noe ekstra. Er det vanskelig med engelsk, kan du få Linux på bokmål og nynorsk. Bestemoren min får det til. Jevnt over er det lettere enn å slite med anti-virusprogrammer og kopisperrer.

9: Ingen kopibeskyttelser. Last ned! Brenn dvd! Gjør hva du vil! Og best av alt- den hjelper deg å bryte de kopisperrene du får fra andre steder. «Denne filen skal ikke kunne spilles av her, du har ikke lov til det. Vil du gjøre det likevel? Ja eller nei?» Et tastetrykk, og den laster ned cracken for deg.

10: Den nyeste Ubuntu-versjonen, Gutsy Gibbon, kommer i morgen og den EIER alt du har sett Windows eller Mac gjøre noensinne. Se selv:

Som dere kan se, er noe av det kuleste hvor utrolig personlige og forskjellige uttrykk man kan lage. Linux kjenner ingen grenser (c;

NB: Jada, er du spillegal og vil bruke hele dagen din på Wow, er Windows XP mest praktisk. Og skal du lage film på profesjonelt nivå, trenger du Appleprogrammer. Men ellers? Da er det like kult med Windows som det er å røyke. Gå hit og bytt operativsystem idag (c;

Slik ser den ut:

Jeg blir automatisk rørt, rødmende og Lykkelig og utbryter «Åååååh!»

Venninnen min ser ut som et spørsmålstegn.

Hun: Det er...jedi...skrevet med rare tegn, ikke bokstaver?

Jeg: Jedi i ascii-art!

Hun: Fremdeles helt gresk.

Jeg: Dét er det nok.

Det er jo ikke så lett å skjønne at «jedi» betyr jeg elsker deg ida?
Romantiske nerder er ikke som alle andre romantikere (c;

Vel, jeg kom meg gjennom det. Og jeg er fristet til å si som Atlas Shrugged som Pål Steigan en
gang sa om Stalin (ml-autister står fri til å korrigere meg): Nemlig at den er 70% bra og 30% dårlig.
Først- tillat meg å si et par ting som litteraturbedreviter in spe: Hadde jeg vært Rand sin forlegger i 1957, hadde jeg strøket minst 400 sider av den boken. Likevel skal hun ha det at hun greier å gjennomføre, beholde driv og interesse i en spennings og propagandaroman på over tusen sider. På mange måter skriver Rand roman som en blanding av thriller og drøftende, akademisk tekst. Dette fører til at hun bruker litt for mange hendelser, samtaler, karakterer osv for å illustrere og argumentere for de filosofise poengene som ligger til grunn i boken. Lenge etter at leseren har tatt poenget, trekker hun inn nye aktører, nye vinkler, nye versjoner av de samme for og mot-argumentene for det hun vil frem til. Dette aspektet gjør at boken er Renspikket Propaganda ned til minste, lille, språklige detalj. Bare det å utmeisle 1000 sider rendyrket meningsinnhold i skjønnlitterær form er en bragd.

Men hva handler den om?

Advarsel: Her kommer det avsløringer. Har du ikke tenkt å slite deg gjennom herligheten, kan du dog trygt lese videre (c;

Atlas Shrugged handler om velferdsstatens fall, om avslutningen av den den tusenårige utnyttelsen av the men of mind and ability (oversatt: kapitalister og alle andre vellykkede folk, som forskere, kunstnere og professorer av ymse slag), og kapitalistenes streik, som avsluttes i en slags apokalpyse der de Smarte, Vakre, Dyktige kommer tilbake for å bygge verden opp på nytt. Narrativen tar for seg kampen til den vakre, kalde, talentfulle Dagny Taggart, den barske damen som driver USA's største jernbane, mot «looters» (les: byråkrater, snyltere osv), udugelige mennesker, statlige direktiver og forretnigsfolk som forsvinner på mystisk vis, og sist, men ikke minst: Mot mannen i hennes liv. Mannen er ingen ringere enn John Galt, den antikrist-aktige, egoistiske frelseren som både stopper verden og setter den igang igjen. Ellers er boken gjennomført industriromantisk, utstyrt med levende skildringer av tog, smelteverk, diselmotorer og kullgruver. Den er også delvis en si-fic-fantastisk-bok, som både introuduserer ny og magisk teknologi (f.eks generatoren som trekker strøm ut av statisk elektrisitet fra verdensrommet), og The Utopia of Greed- de rømte kapitalistenes skjulested, Atlantis, som et slags halvveis magisk element.

Hva er 30% dårlig?

Enhver som leser Atlas Shrugged og har litt feministisk ballast vil, finne ut at de er i skvis. På en måte er Rand relativt radikal på en del ting. Som at vakre Dagny faktisk er Best til å drive jernbanen sin, er selvstendig businessdame, hverken gråter, sutrer, er tilbakeholden eller har noen av de klassiske, feminine egenskapene, bortsett fra at hun er Pen og Velkledd. Likevel er måten forhold mellom menn og kvinner beskrevet på en måte som kan gi hvem som helst som ikke en gang ville kalt seg feminist vondt i magen. She had the most beautiful look a woman can have; chained. Slike, og lignende beskrivelser preger Rands skildringer av kvinner i forhold; nettopp fordi hun mener at kvinnens egentlige rolle i kjærligheten er heltedyrkelse. Hun skal dyrke sin mann, og han skal behandle henne som An object of desire. Sist, men ikke minst på negative ting- listen: Boken er ikke veldig godt skrevet. Å lese en bok om hvorfor man skal dyrke eliten, holde frem talentet osv av en person som ikke skriver så veldig bra er en kjedelig selvmotsigelse. Skillet mellom liv og lære på dette punktet er bare pinlig. Ikke minst er den uten selvironi eller humoristiske karakterer på heltenes side. Og det er et usjarmerende trekk. Den skjønnlitterære formen er også bokens største svakhet: Når Rand er allmektig forteller i universet hun selv har konstruert, gir hun ikke bare argumentene, men også motargumentene den formen hun selv vil. Og det å kunne forme svarene til dem man polemiserer mot, gir henne mindre troverdighet.

Men hva er så 70% bra?

Først og fremst er den en hyllest til det produktive mennesket, og en velskreven romantisering over den teknologiske revolusjonen. Og det likte jeg veldig godt. Rands poeng er at man skal legge gamle, religiøse, filosofiske og idealistiske ideer til side og se hvor Fantastisk virkerligheten egentlig er og hvor langt mennesket faktisk har kommet. Hun beskriver skjønnheten i tog, skyskrapere, forskning og moderne industri på en veldig overbevisende måte, og hyller det skapende, produktive mennesket. Hun har også en del fantastiske parodier på selvhøytidelige akademikere, mislykkede kunstnerspirere og alt mulig annet ræl jeg treffer når jeg slasker rundt i studentmiljøet på Blindern. Befriende lesning. Slutten av boken er likevel den beste: I John Galts radiotale til befolkningen, fremviser hun både med den beste dekonstruksjonen av sinnelagsetikk, pliktetikk, kristen altruisme og ymse, shady ideer om godt og ondt siden Nietzche skrev Beyond Good and Evil, og en argumentasjon for en matrealistisk virkerlighetsforståelse som er bedre enn den jeg har lest i mange grunninnføringer i marxisme. På slutten kommer det frem at Rand ikke først og fremst er skjønnlitterær forfatter, men filosof, og det er der hun er i sitt ess. Om man skal lese ett gigantisk, filosofisk orginalverk, er Atlas Shrugged kanskje det mest underholdende og lettleste, men det må sees på som filosofisk verk og ikke en roman i vanlig forstand. Som vekkelsesbok har den også mye for seg på de områdene der den henvender seg direkte til individet: Uanvhengig av hvor uenig jeg er med damen politisk, er jeg enig i det hun illustrerer: Nemlig at mennesket er «størst» («Great» betyr jo litt mer) når det har et formål, skaper ting, er kreativt og fritt, forholder seg til virkerligheten og lærer seg å beherske og trancendere den på best mulig måte, og at enhver moral som oppfordrer til selvutslettelse, jobber i mot det som er «det beste i mennesket». Innepakket i handels og kapitalismepropaganda, er det dette som er budskapet. Og det er ganske så givende lesning.

Ellers- boken er godt fundert i populærkulturen. Jeg skjønner det kommer spillefilm med Angelina Jolie som Dagny og Brad Pitt som stålmagnaten Hank Rearden. Jeg kom også over denne vanvittige nettbutikken med fan-merchandice til boken, John Galt Gifts. Det er ikke alle romaner jeg leser man kan få t-skjorte og askebeger fra i ettertid.

Noen andre som har lest det fantastiske makkverket?

Og jeg spør: Hvorfor? Folk kjøper fra postordrekataloger i blant. Men spam? Hva slags selskaper er det som sender folk spam-post? Vil ikke det å spamme folk være måten å fremstå som useriøse? Dette er ikke retoriske spørsmål, jeg er enormt nysgjerrig. Noen har bare rare bilder. Er dette god reklame? ER det overhodet reklame?

Idag har jeg dog funnet ett fornuftig bruksområde for spam. Via den fantastiske webcomicsøkemotoren Oh No Robot! fant jeg tegneserien Spamusement som lager serier inspirert av overskriften på ulike spam-mails. Lyst til å se visualiseringen av Just 15 minutes and it will be hard as ROCK! og Does your girl like surprises? Sjekk det ut ^-^

SCO har måttet betale så mye penger til Novell at de ser ut til å gå konkurs, og enda har de fire rettsaker til de kjører, blant annet mot IBM. Microsoft, som kjøpte masse aksjer i SCO da rettsakene begynte, vil ha pengene sine tilbake, hvilket gjør at selskapet som startet noen av tiårets mest omtalte rettsaker er i enda større økonomiske problemer.

Koden forblir dermed fri, og vi kan skåle over en Linux-seier mot Microsoft og andre som vil eie og patentere kode (c;

1. Jeg kom akkurat hjem fra RU sin sommerleir, der jeg nøt politiske diskusjoner, tidvis shabby og tidvis bra mat, sene våkenetter og masse, plutselige regnskyll. Kort sagt, fryd og gammen.
2. På sommerleir holdt jeg innledning om fildeling og nedlastning, basert på W og min sin fin-fine artikkel jeg alltid vender tilbake til, nemlig «Fremtiden er fantastisk»
   . Jeg hadde supert publikum og innledningen gikk fin-fint. Mass Soldal Lund har forøvrig skrevet et motinnlegg til artikkelen vår i det som kommer til å bli nyeste nummeret av Rødt. Jeg er hjertens uenig med Mass sin kritikk, og mener han har misforstått en hel del, så vi kommer med et svar innen relativt kort tid.



3. Jeg har blitt syk og svak og dårlig på en måte som gjør meg til et lett bytte for vitser fulle av populærkulturelle referanser: Jeg har fått nyresten. Ikke nok med at det er en sykdom som ligger på samme smertenivå som en barnefødsel, at det er en konstant pinlig ting å fortelle folk fordi det ligger implisitt at man må tisse ut en sten, eller at det er en sykdom man først og fremst forbinder med gamle menn. Neeiida. Hovedproblemet er alle som går i barndommen og begynner å mimre om «Jakten på Nyresteinen» eller le av gamle Seinfeldt og Friends-episoder der Ross eller en annen stakkar ligger og vrir seg i smerte mens de prøver å tisse ut en sten. Hipphurra. Jeg har fått nok dop til å bedøve en elefantflokk over lengre tid, og beskjed om å vente til det går over. På den lyse siden kjenner jeg ikke tennene mine når virkningen av pillene er på sitt sterkeste. Barskt.

Såh- da forventer jeg meg lure innspill og trøstende ord. Hm?

Dagbladet slår på stortromma over at bare 37% svarte at fildeling var "kult" i en undersøkelse utført etter «Piracy kills music»-kampanjen. Før kampanjen skal litt over 40% svart at det var kult. Jeg skal ikke dvele ved det faktum at det er Universals søsterselskap som har utført undersøkelsen, og at de dermed har behov for å demonstrere med litt statistikk-magi at kampanjen ikke var en flopp (slik de fleste anti-fildelingskampanjer har gjort over dammen).

Jeg har bare lyst til å stoppe opp og se på vinklingen av spørsmålet. Er nedlastning «kult»?
Er ikke det et enormt ladet begrep? Jeg tror ikke jeg ville svart at det var «kult», nemlig. For meg er fildeling et nyttig redskap for å skaffe meg kulturprodukter, info og programvare jeg vil ha. Var det «kult» å laste ned Gudfaren i helgen? Nja. Men det var praktisk.

For de fleste jeg kjenner synes ikke fildeling er hipt og kult. Det er en helt naturlig del av hverdagen. Svusj. Gratis stæsj. Pirat Bay- t-skjorte er hipt og kult. Torrentklienten min er litt som biblioteket. Eller en enorm platesjappe der alt er gratis.

Og det er her jeg tror platebransjen og Dagbladet er litt på tur. For dette er ikke en ny ungdomsdille som kommer til å gå over. Det er den nye måten å distribuere ting på, som gjør betaling unødvendig. Som gjør at man ikke trenger forurensende transport, produksjon av plastcover og stygge butikker som tar opp plass overalt. Det er et nyttig redskap som har kommet for å bli, og ingen trend som kan slutte å være kul.

Er du en av dem som kjører Mac fordi det er så pent og svusjete? Bah. Det kan du også få til i Gnu/Linux og vel så det. Med Beryl kan du få til alt du kan på Mac, i tillegg til masse annet fancy. Hva med effekten av regndråper og vindusvisker over skjermen? Vinduer som skjelver som gelé? Selv har skal jeg innrømme at jeg har brukt en stund (dog ikke så lenge som Mr. Jackson) på å prøve ut alle de fancy effektene. Vil jeg at ting skal eksplodere når jeg lukker dem? Gå opp i røyk? Hva med en åttekantet, snurrende desktop?

Så- sliter du med Windows fremdeles eller soser rundt med mac? Gnu/Linux er alltid best. Nå også med best bling-bling (c:

Sjekk ut fortreffelighetene på filmen under.
Beryl

Er ikke dette verdens søteste, slemmeste lille sak?

All hail the monstrous nerd. You are by far the SUPREME NERD GOD!!!

Sa nerde-testen til meg. Så no veit dykkar det. Eg er nerde-guden. Yay.

En god venninne av meg sa det sånn: "Jeg klarer ikke helt å skjønne at det å laste ned er å stjele. Om jeg stjeler noens bil, ja- da har jeg en bil og de har ingen bil. Men laster jeg ned en sang, har de en sang og jeg en sang. Det er jo egentlig ganske fint?" Og de aller færreste føler at nedlastning og fildeling er å stjele, hvilket ikke er så rart at de synes, når det man egentlig gjør er å dele Og sånn jeg ser det, er nesten alt med fildeling bare fint.

La meg presisere litt:

1. Fildeling muliggjør mer demokratisk spredning av kultur. Det er ikke lommeboken som avgjør hvor mye forskjellig musikk, film eller programvare du kan få tak i. Ok, harddisc-plass og båndbredde spiller inn, men flere og flere kan skaffe seg tilgang på nær sagt hva som helst.
2. Det er er miljøvennelig at ting beveger seg som små koder over nett, og ikke som fysiske produkter som krever drivstoff for å fraktes og plast for å produseres.
3. Det er ikke opp til store, kommersielle selskaper å definere hva du skal like lenger. Reklamen får mye mindre makt.
4. Folk slutter å tenke på kultur som en vare, som et profittobjekt.

Det eneste problemet jeg kan se med fildeling er at det rammer noen kunstnere. Jeg tror ikke det er alle, f.eks tror jeg mange artister tar igjen i konsertbesøkende det de ev. måtte tape i CD-salg. Likevel er det et poeng at "Jeg lager gratis- du får gratis" ikke fungerer fullstendig i et system der du må betale husleie og middagsmat for penger tjent på arbeidstiden din. Om det du lagde, blir gitt bort gratis, er det ikke gitt at du klarer deg kjempebra. Det er ikke en holdbar løsning. Fildeling blir rusk i profittmaskineriet, som jeg ser det. Små lommer med dugnadsøkonomi som blir vanskelig for kaptialismen å forholde seg til. "Urk- noen gir bort produktene våre gratis. Og det fungerer mye bedre enn å selge dem."- klager filmindustri og platebransje. Ny, fin teknologi gjør at man ikke lenger er avhengige av dem for å få tilgang på kulturen man har lyst på. Med mindre man skal sette en stopper for denne teknologien, så er fildeling kommet for å bli. Man kan ikke reversere det, og det å dele mp3-er er utrolig mye mer effektivt enn å selge CD-plater. Og det å få en mp3 er mye greiere enn å kjøpe en.

Å jakte på fildelere er å jakte på majoriteten av alle pc-brukere. Jeg tror det eneste fornuftige vil være å snu spørsmålet: "Her har vi ny, fantastisk teknologi som gjør at vi kan spre filer over hele verden! La oss diskutere løsninger for å kompensere tapte penger for dem det ev vil gjelde, og ellers gjøre denne nye, lure måten fullstendig lovlig." Ellers vil man bruke tid og krefter på å stoppe fildelingen, uten hell. Og dem som ev taper penger av skapende kunstnere, vil fortsette med det.

Men dette handler ikke om musikere i den grad denne filmen later som.

Fildeling dreper ikke musikk så mye som det dreper platebransjen- det kommer også tydelig frem av skrekkfilmen de har laget. På mange måter er det underholdningsindustriens krampetrekninger vi ser starten på i filmer som dette. Så kan vi spørre oss om platebransjen er viktig for musikkens overlevelse. Argumentasjonen om at mindre penger til dem betyr dårligere musikk, tror jeg ikke at jeg kjøper. Og jeg kommer nok ikke til å kjøpe CD-ene deres heller. Da bruker jeg heller penger på en konsertbillett med favorittartisten min. Tori Amos kommer til Oslo i sommer (c:

Alternative kamerat Stian har blogget om sin tilværelse som noob på Wow- og jeg ser poengene hans. Hvorfor Wow er så fantastisk facinerende er litt mystisk. Å løpe rundt for å drepe mest mulig ulv for å plukke opp kjøtt og få poeng for å bli sterk nok til å drepe troll er kanskje ikke så lett å forstå. Dog fenomenet "jeg blir bedre og bedre" er mer motiverende enn man skulle tro. Og ved siden av å bli flink til å drepe ting, kan man bli flink til å fiske, lage mat, banasjere og smi sverd, for å nevne noe. Alt dette er veldig engasjerende. Likevel- WoW er også "social interaction", selv om det er litt vanskelig å skjønne det når du blir mødt med "money plz dude" og "LFG SM HEALER OR TANK PLZ PLZ PLZ!!!!111" hvorenn du går. Wow er et eget samfunn, en egen verden, med eget språk og sosiale hirarkier. Likevel- Stian har noe feil i karakteristikken sin. Det er flest vanlige folk som spiller Wow, og slett ikke så mange super-nerder. De vanligste folkene jeg kjenner, med bleket hår, rørleggerjobb og fotballinteresser har jeg møtt på WoW, der forkledd som level 60 warriors.

Det som det derimot er lite av, øyensynelig, er jenter. Som eneste jente i et guild på 350 folk blir du vant til litt av hvert. Først- ingen tror på deg. Det "finnes ikke" jenter på Wow. En av mine favorittsamtaler går følgende:

Virrvarr: Ok, nice questing with you guys, but I have to go now. It's my boyfriends turn to play. (Danny og jeg deler spill)

Warrior: shit, you gay?

Virrvarr: Nooo?

Warrior: you kidding me? you not a dude? LOL!!11

Sånne episoder skjer hele tiden. Jenter gjør ikke morsomme ting, de. Vi gjør nyttige ting, vi kaster ikke bort timesvis foran data'n for å drepe troll. Søsteren min har to level 60-karakterer og er dreven Wow-spiller. Hun møter mye rart som flink gamer-girl. Via reaksjonene hun får, er det ikke vanskelig å skjønne at det er ganske strenge regler for hva en jente er og kan gjøre.

Noen får se et bilde av henne på msn, og sier alvorlig: "Omg- you're too pretty to play Wow!" Spiller man Wow, og er jente, må det naturligvis være fordi man er stygg. Kjekt å vite. Søsteren min har også en ganske røff spillestil, og fornærmer motsandere og mobber folk for å være "noobs" rett som det er. Når det kommer frem at hun er jente, tror de ikke på henne. Etter litt overtalelser utbryter en av dem: "But I thought girls were, you know...Nice?"

Oppsummering: Jenter er snille, spiller ikke dataspill, og gjør vi det er det fordi vi er stygge (og dermed mindre kvinnelige). Yay.

Kanskje jeg kan kamuflere Wow-spillingen min som feministisk prosjekt? Hmm....

Å unne meg selv gleden av å ligge i sengen et år og lese Faust og Waiting for Godot er grunn nok til å studere litvit i seg selv; det er like gøy som folkehøyskole, bare at du får betraktelig flere studiepoeng. Samtidig er også det å befatte seg med litteratur å gå inn i en verden av nye, vidunderlige opplevelser, stemninger og inntrykk du ikke ville hatt tilgang på ellers. Å gi seg selv tid til å lese litteratur er å leve mange flere ganger enn du får sjangsen til selv.

I dag hadde jeg en opplevelse som gav meg en skikkelig oppvekker på hvorfor jeg studerer hva det jeg gjør.

Jeg satt hjemme hos en venninne i dag, da hun gav meg en novelle jeg måtte lese. "Den kommer til å ødelegge deg fullstendig", sa hun. "Den er fantastisk."

Litt skeptisk satte jeg meg ned med den lille teksten, og på en halvtime forvandlet noen sider ord og setninger dagen min fullstendig. Jeg vet ikke om dere som studerer matematikk eller samfunnsfag er i stand til å tenke dere den dagen pensum får dere til å gråte eller forandrer livet deres. Det opplever du stadig vekk på litvit (c:

Siden deling er en fin ting, er novellen tilgjengelig her. Den heter Singing my sister down.  Les den, og kjøp bok av den flinke damen. Jeg lover deg at dagen ikke blir den samme etterpå.

- mer siden.

Siden mr. Joys Andersen og jeg ikke kjenner noen form for selvbegrensning, har vi en uforkortet versjon av artikkelen tilgjengeling for web her. Redaktøren fant ut at han skulle klippe bort våre mer suspekte deler av teksten; som kapittelet vårt der vi sammenligner kommunisme og Star Trek TNG. "Kill your darlings"- sier folk. Wilhelm og jeg er mer "love your darlings". Derfor- les den uforkortede artikkelen idag, samt kjøp Rødt! for å få den på papir (c:

Share and enjoy, og ikke minst stjel lure tanker og formuleringer. Vi har stjålet av andre.

To gode ting på en gang. Litt som Kinderegg for meg, siden jeg ikke kan spise sjokoladen.

Ok, så er kommunismen representert ved satan-stalin og det er meningen at den skal skremme folk, men jeg ble i godt humør. Laster ned litt mer pirat-kommunisme^^

1. Fables, "Animal Farm". Søt, kontrarevolusjonær tegneserie som går i Nemi atm. Jeg ble sittende og heie på "The Bad Guys". Jaja.

2. Hele Marcel Prousts "På sporet av den tapte tid". Jeg skal lese hele, bare gi meg... litt tapt tid å gjøre det på.

3. Nintendo Wii. Jeg er ikke kommet over sjokket av å få et eksemplar, selv om butikkene er tomme og ventelistene eviglange. Jeg er også stiv og støl etter å ha spilt tennis og boksing hele natten, og kan knapt vente med å kjøpe Zelda i morgen tidlig.

4. En søt liten mp3-spiller, henholdsvis Creative V Zen. Den er en så lang historie at jeg tenker å dedikere resten av posten til den.

Virrvars trøbbel med Creative (Hælvetes Windows)

Da jeg pakket opp mp3-spilleren min ble jeg veldig forelsket. Liten, sort, glatt og med grønne detaljer lå den der og blinket og lovet meg to gig til å lagre musikk, film og andre fine ting på. Min nye venn, rett og slett. Så feil kan man ta.

Det fulgte en del software med spilleren, og siden jeg skjønte fort at den kun var laget til å fungere sammen med Windows XP logget jeg meg inn på XP-partisjonen min og satte i gang og installere. Først valgte jeg "advanced" for å kunne fjerne alle drittprogrammene og kun installere det jeg trodde jeg trengte. Så feil kan man ta. Da installasjonen var ferdig, pc'n startet på nytt og alt skulle være i orden, ville ikke maskinen se at jeg hadde plugget i mp3-spilleren. Dvs- XP merket det og ville installere masse fjas jeg ikke trengte pga "found new hardware", mens Creatives program fortalte meg at spilleren ikke var koblet i. Forvirret kikket jeg ned på USB-porten min. Den var visselig koblet til. Ok. Jeg fikk bare installere ting på nytt.

Som sagt, så gjort. Jeg installerete Alt Creative ville putte på pc'n min, fulgte instruksjonen til punkt og prikke, takket med vemmelse "ja" til stygge skjermsparere, oppdatert versjon av Windows Media Player og registrering med fullt navn i Creatives brukerregister. Nå måtte da ting funke? Eh. Nei. Etter nok en jævla restart var fortsatt ikke mp3-spilleren synlig for programmet den skulle fungere sammen med.

Forbannet logget jeg meg inn i Ubuntu, fant et lurt jukseprogram som GJETTER hva som skjer inne på den properiære, helvetes-spilleren min og klarer å legge inn sanger. Irritert overførte jeg musikk fra Linux-delen av pc'n til mp3-spilleren. Forbausende nok fungerte den bedre med Ubuntu enn med systemet den var laget for å fungere sammen med. Dritten skal bare kunne fungere på Windows XP! På dette stadiget vurderte jeg sterkt å bare drite i hele MS-Windows og bare bruke min nye venn gnomad2 2.8.9 (fantastisk navn), men etter å ha trålet en del forumer viste det seg at jeg var nødt til å oppdatere firmwaren på spilleren for at den ikke skulle krasje hver fjerde dag. For å få til dette, måtte jeg få oppdateringen via Creatives egne programmer. Tilbake for å slåss med XP, med andre ord :-P

"Noen andre må ha hatt dette problemet før meg" er et mantra som går om igjen i hodet mitt når jeg har dataproblemer, og som regel har noen det. Når det gjelder Creative V Zen er det til og med ganske mange.

Etter å ha lest og lett en del, fant jeg ut hva som var problemet. Henger dere med?

Mp3-spilleren ville ikke fungere uten at alt var installert, inkludert Windows Media Player 11. Windows Media Player 11 kan ikke se usb-ting, den må ha det egne, nye MS-formatet som heter mtp. For at mp3-spilleren skulle slutte å være usb og kunne fungere som mtp måtte firmwaren oppdateres. For at firmwaren kunne oppdateres, måtte jeg kunne laste ned oppdateringer gjennom Creative-programmet. Dette kunne jeg ikke gjøre, da programmet ikke kunne gjenkjenne mp3-spilleren siden den ikke var mtp, men usb.

En eneste ring av rot og installasjonsproblemer. Kort sagt: Hælvetes Creative og hælvetes Windows.

Stakkars, stakkars dem som ikke er inbitte datanerder som kan knote ting til å fungere, men bare vil høre på musikk. Jeg ser med gru for meg en mor som kjøper det her til barna i tro om at det er en fin presang.

Jeg skal tilbringe morgendagen med å drive ut Windows Media Player med hvitløk og vievann for å kunne oppdatere firmwaren min. Og ellers fortsette å overføre sanger via Ubuntu. Jeg trenger litt sinnamusikk til jobben^^

Alt for i kveld.

Det kom meg msn, tror jeg. Da jeg fortsatt var Windows-bruker (bank i bordet) hadde jeg msn med ørtogførti typer smilefjes- ikke bare sånne "vanlige" med bredt smil, sur, sint og "rekke tunge"- men grønne hoppedyr, dansende bananer, gorillaer i tanga: Kort sagt- full pakke.

Jeg vet at noen av mine "jeg elsker ren tekst"-venner grøsser nå, men på mange måter var det greit. Da jeg hadde "jumpin-hippo"-smily brukte jeg det bare når jeg kommuniserte på msn. Det snek seg aldri inn andre steder- det  holdt seg på et sted. Nå når jeg har gått over til tekstbaserte smilefjes, har det tatt helt av.

Jeg skriver dikt og føler at jeg burde ha en (c; eller en ^^ et sted, jeg synes poengene i eksamensoppgaven min ville komme mye tydligere frem om jeg understreket dem med et 0_O eller en :P

På mange måter blir disse smilefjesene like mye språklig berikelse som de blir irritasjonsmomenter. De utgjør det vi ikke kan få av mimik og kroppsspråk i en samtale.  For brukes de feil, blir samtalene virkerlig snåle.

Et eksempel:

Søsteren min pratet med en venn av seg på WoW. Den samtalen gikk følgende.

Eli-Anne: How are you?

Friend: I'm Ok :S

Eli-Anne: Oh? Something wrong?

Friend: No? I said I'm Ok :S

Eli-Anne: But why the ":S"-smily?

Friend: That? Oh, I always look that way.

Som sagt. Full forvirring. Hvem vet- kanskje blir smilefjes en mer akseptert del av språket? Hva med smilefjes i ordbøker? Jeg er helt sikker på at jeg får lov å skrive smilefjes i masteroppgaven min før jeg får lov å skrive "sjole" og "sjøpe". Og godt er det.

Alt for i dag! :D

Du har aldri hørt om mannen, sier du? Skjerpings. Gjør som skikkelige folk og slå opp på Wikipedia :D Der vil du finne ut at han er skaper av en egne sjanger- nemlig essayet. Siden jeg her tilbragt de siste ukene med å definere hva et essay er til eksamen, begynner jeg å bli ganske god venn med denne sjangeren. Beslektet med brevet, er det en personlig, velformulert tekst om akkurat hva du vil og det du assosierer med det. Montaigne går inn i en tradisjon av platon-tilhengere som mener at "det eneste du vet, er at du intet vet"- og siden innsikten om uvitenhet stammer fra selvinnsikt, er den eneste du egentlig skal utforske deg selv. Med dette som filosofisk bakteppe skriver Montaigne tekst på tekst om hva han liker av bøker, hva han tenker om kannibaler, hva han synes lukter godt og at han liker å klø seg i øret. I tillegg er det velformulert, poetisk og morsom lesning.

Hva er poenget mitt? Sånn bortsett fra at folk bør unne seg å lese denne mannens finformulerte dagbok-notater? Jo, nemlig det at hadde Montaigne levd i dag, hadde han ikke skrevet noen "essay". Han hadde bare laget seg en blogg og skrevet i vei. Og vi andre som blogger, er på mange måter etterfølgere av essayet.  Bloggen er ikke en offentlig dagbok så mye som det er en evig oppdaterbar essay-samling, fri til å leses, endres, kommenteres.  Så skriv i vei, fellow-bloggers, og vit at dere er en del av en større litterær tradisjon.

Ellers? 

Jeg har fått bihulebetennelse. It sucks- kort oppsumert.  Og jobb hos en lege som heter Fritjof Anderson. Alle dere som har hørt "Rosa på bal" kan le med meg. Jeg skal herved ( i følge Lindrupsen) gå fra å være slask (les: student) til bare deltidsslask. Jeg har nesten klippet håret og fått meg en jobb.

Totoro

Jeg er forelsket i Totoro- så den sammen med Mannen i natt, og blir som alltid veldig glad av at han liker ting som jeg liker. Alle som ikke har sett den , får gå på Pirate Bay og skaffe seg den. I love it. I love anime. So much at jeg bare må skrive litt om hva som er så fantastisk med filmen.  For det slår meg når jeg ser japansk tegnefilm, eller barnetegnefilm i dette tilfellet, at Disney suger. Suger, suger hardt. Totoro har et komplisert, subtilt plott og er likevel en barnefilm. Den er blottet for tragiske kategorier som slem og snill, skurk og helt, prins og prinsesse. Mens Askepott har en slem stemor som gjør slemme ting, klarer Totoro å være magisk, facinerende og morsom uten å ha skurker, vold eller noe i den stilen. Filmen handler om det å være barn og være naboen til et mystisk skogvesen, og hvordan det påvirker livet ditt. Enkelt og greit. Det er en dasj av Narnia i plottet, men i motsetning til hos Lewis finnes det ingen slemme barn og voksne som ikke tror deg når du kommer ut av klesskapet. "Så heldig du er som traff et skogvesen!" sier pappa til fireåringen. Sånn kan det gjøres. Det er ingen sementerende, urealistiske kjønnsroller du møter i filmen. Barna er barn, først og fremst, og jenter i annen rekke. Ingen prins å gifte seg med, ingen overdreven fnising eller gråting, bare skrubbsår på knærne og lykkelige grimaser. Hadde det ikke vært for de snodige japanske skogvesnene som er fete, har spisse ører og kan fly, ville dette vært en forbasket realistisk tegnefilm. Når jeg får barn, ser vi heller på denne enn Tornerose.

Alt for nå