En av dem som er opptatt av å bevare klassen som primærkategori i politisk kommunikasjon er Audun Lysbakken, som har initert en spennende prosess knyttet til vitaliseringen av venstresiden. Hans motsvar på høyre flanke - Torbjørn Røe Isaksen ser nesten bort fra klasseperspektivet i sin nye bok om konservatismen. Det er merkelig, for klasseidentiteten er en viktig del av konservatismens historie. Ideologien har blitt drevet fra skanse til skanse, av arbeiderbevelsen - som har preget verden på viktige områder, og gang på gang fått rett. Men dette var i en epoka da frontene stod mellom dem som eide produksjonsmidlene og dem som satte liv og helse på spill for å betjene dem. Det sosialistiske prosjektets vitalitet i Norge og en del andre land baserte seg på rene skillelinjene og kraftfulle allianser innenfor en kulturelt homogene nasjonalstater. Bakteppet var politisk teori - en marxistisk samfunnsanalyse og medfølgende beskrivelser av en teoretisk mulig, men ennå uprøvd fremtidig samfunnsorganisering.

I dag lever vi i en ekstrem verden, i et ekstremt land, i en ekstrem tid. I et globalt bilde har klassebegrepet fortsatt stor forklaringskraft. Sett fra månen eller deromkring er Norge som land verdenssamfunnets svar på Stein Erik Hagen. Vi eier andres produksjonsmidler.

Samtidig øker endringstakten i verden, identiteter dannes på nye måter, utopien er død, de hellige (politiske) skriftene mister sin forklaringsmakt, det oppstår nye skillelinjer. På nasjonalt nivå i Norge er alle tilhengere av en blandingsøkonomi, men vi diskuterer blandingsforholdet heftig. I arbeidslivet går ingen lenger for gullklokka, vi vil at jobben skal være en arena for selvutfoldelse eller en finansieringskilde for andre prosjekter i tilværelsen.

Selv jeg, som er oppvokst i et hjem preget av knallhard klasseretorikk, opplever meg som en del av et mer eller mindre klasseløst samfunn. Jeg er grunnleggende overbevist om at de største ideer og visjoner er individuelle prestasjoner, og at individet som som endringsagent er undervurdert i sosialdemokratisk historieforståelse. Samtidig som jeg ser at vårt gode samfunn aldri hadde vokst frem uten at kollektive grupperinger har stått samlet - i kampen for sosial utjamning, og ikke minst i kampen for et samfunn tuftet på menneskerettigheter. Jeg tror fortsatt på kollektive bevegelser. Men ikke nødvendigvis med sosioøkonomisk status som fellesnevner.

I mine øyne er klasse fortsatt en merkelapp som sier noe om inntektsnivå, status i yrkes- og samfunnslivet, og selvsagte i hvilken grad man eier produksjonsmidler. I dag er klassekampen en global kamp. Norges skattebetalere eier andre nasjoners produksjonsmidler, og sitter ved maktenden av bordet i det globale samfunnet. Skal man foredle det norske velferdssamfunnet, må man bruke andre briller, og et annet språk.

I markedsføringssammenheng er man synkende grad opptatt av demografiske variabler som alder og kjønn, og mer opptatt av mikrotrender, de små verdiene, valgene og kollektive identitetene som gjør oss til målgrupper for smalere produktgrupper. På basis av viktige mikroindikatorer blir vi kartlagt og plassert i bredere forbrukersegmenter. Slik er det kanskje i politikken også? En og samme person er arbeider, musiker, småbarnsfar, sykkelentusiast, etnisk norsk, opptatt av eksperimentell samtidslitteratur og bosatt i en småby på nordvestlandet. Her er det mange skillelinjer og kollektive identiteter. Og i en norsk samtidig kontekst: Hvilken identitet er viktigst?

Min bidrag i diskusjonen om Frp-koden er at partiet er ekseperter i å identifisere slike mikroindikatorer fra det klamme, norske folkedypet, gruppere dem, utvikle et salgbart politisk-konseptuelt rammeverk og profitere i form av oppslutning. En bottom-up politisk skapelsesprosess som er frigjort fra det gamle idelogiske rammeverket, fundert på folks opplevde virkelighet og (vrang)forestillinger. Frp både finner og skaper kollektive identitetsmarkører, "pakker" av synspunkter som viser seg å ha mobiliseringskraft. Det handler om praktisk politikk, men like mye om språk og kommunikasjon. Frp sampler på sett og vis arbeiderbevegelsens vinnermelodi fra back in the days - de utvikler begrepspar som beskriver kollektive identiteter og fiendebilder. De skaper språket - og tvinger andre over på sin banehalvdel.

Et eksempel er den kollektive kategorien "bilister" som (uten at det er eksplisitt uttalt) står i motsetning kategorien til "busspassasjerer og syklister". Siv Jensen skårer stadig på å stå på bilistenes side og i sin retorikk gjør de umerkelig "bilistene" til en alliansepartner i norsk offentlighet, selv om selv SV-ere flest kjører bil. Carl Christian Grøndahl har skrevet godt om denne retorikken i sin blogg, og setter et betimelig spørsmålstegn ved grunnlaget for den. De fleste veksler mellom ulike trafikale roller. Det er et samfunnsansvar å se "den reisende" under ett, og tilrettelegge for å reise enkelt, effektivt og - i et ressursperspektiv - rasjonelt, uavhengig av transportmiddel.

Men Frp har et destruktivt prosjekt gående, innenfor rammen av en klam norskhet. Og de har knekket noen viktige koder venstresiden kan lære av. Frigjort fra tunge idelogiske merkelapper og begreper er de lett på foten - de kan konsentrere seg om å beskrive en verden folk kjenner seg igjen i og skreddersy språket sitt mot ulike velgersegmenter.

Kan det hende at tilhengere av et rausere, mer rettferdig og grønnere samfunn på samme måte bør legge av seg noe av stammespråket for å tiltrekke seg nye velgere? Uten å miste det grunnleggende verdigrunnlaget av synet mener jeg man bør jobbe aktivt for å konstruere nye innganger til et samfunnprosjekt med sosial profil, føre et mer nyansert og raffinert språk, øve inn politiske finter og mobilisere velgere som i dag sliter med den innestengte luften i klasserommet.

I helgen deltok jeg på SV sin "Verden til venstre"-konferanse. En morsom opplevelse. Jeg er enig med SV i mangt. Jeg er tilhenger av et egalitært samfunn. Jeg er motstander av å sette bestemor på anbud. Jeg er sterkt kritisk de verdiene som i dag akkumuleres blant et lite knippe steinrike superkapitalister.

Samtidig er jeg bedriftseier. Jeg er kapitalist - eller småkapitalist. Jeg har skapt mine egne arbeidsplasser gjennom aktivt eierskap i hele mitt voksne liv. Sammen med gode partnere hr jeg tilført staten mange millioner i moms og arbeidsgiveravgift - og skyhøye gebyrer for forsent innbetalte fakturaer. I tillegg har vi skapt masse ringvirkninger på arbeidsplasser med tariffregulert lønn og sterk fagorganisering. I Posten, I trykkebransjen. I internettbedrifter. I banker. Og ikke minst – i offentlige kontrollorganer og forvaltningsinstitusjoner.

I denne spagaten er det vankelig å føle seg hjemme noe sted i norsk politikk. Og jeg må innrømme at jeg føler jeg meg en smule fremmedgjort på venstresiden i norsk politikk. Jeg har forsøkt å systematisere hva jeg sliter med, under tre hovedoverskrifter.

1. DET VANSKELIGE MARKEDET

Det klassiske skillet mellom lønnsarbeideren, den som leier ut hodet og kroppen sin til timepris, og kapitaleieren – den som eier produksjonsmidlene, er selve grunnlaget for sosialistisk teori. Min påstand er at venstresiden anno 2008 har et hull i sin ideologiske plattform.

Hva gjør vi med det hersens markedet?

En gang kunne man hvile seg på utopien om et kommunistisk drømmesamfunn der alt var annerledes. Denne drømmen har forvitret. Venstresiden har stilltiende akseptert at det frie markedet, i betydningen en privat, etterspørselsregulert markedsplass for varer og tjenester – uten at de har tatt de nødvendige politiske konsekvenser av dette og tilpasset sin politiske retorikk til denne virkeligheten. Om man aksepterer det frie markedet på visse områder, må man også ha en politikk for å stimulere og regulere det frie markedet.

Her er man på høyresidens tradisjonelle banehalvdel. Da må man også kunne diskutere betingelsene for et velfungerende markedet. Man må kunne bruke liberalistisk teori for å sikre et velfungerende marked. Og man kan bruke liberalistisk teori for å vise at offentlige anbudssystemer innenfor transport og helse ikke tilfredsstiller kravene til et fungerende marked. Den innsatsstyrte finansieringen av sykehusene - og de til mange halvoffentlige selskapene med begrenset innsyn er andre effekter av markedstenkning i offentlig sektor.

2. DEN TUNGINDUSTRIELLE NEI-POLITIKKEN

Venstresidens, og særlig SVs, næringspolitikk (eller i det minste kommunikasjonen av den) fremstår som bundet opp i en tvungen marxistisk retorikk der noen eier produksjonsmidlene og andre er lønnsarbeidere. Det finnes liksom ingenting i midten. I kommunikasjonen av SVs politikk opplever jeg ofte en slags svartmaling av eierskap, en form for paranoid forestilling mot det å eie aksjer i et selskap i seg selv er et slags skattehull.

Ta ordet ”opsjonsavtaler” for eksempel. I en SV-verden er det utelukkende er knyttet til skattegunstig tilleggsavlønning av allerede rike mennersker. For meg er ordet er positivt ladet. En opsjon er en mulighet for en ansatt til å bli med på en fremtidig finansiell verdistigning i et selskap. Flere burde fått opsjonsavtaler, ikke færre. Ikke minst i små og mellomstore selskaper.

Det som har skjedd de siste årene er at gapet mellom lønnsmottakere og kapitaleiere har økt, fordi det alltid vil være et etterslep på lønnssiden i en oppgangskonjunktur. Kraftig børsvekst og god lønnsomhet gjør at de som allerede er på eiersiden tar et stadig større kakestykke av av næringslivets totale verdiskapning. Om man ikke vil nedlegge markedet eller regulere det i hjel, bør man da ha en politikk som går på to fronter:

1. Å sikre at fleste mulig har eierskap (eller opsjoner på eierskap) i sine bedrifter.
2. Å sikre at flest mulig etablerer egen virksomhet, og senke risikoen for dem som velger å gjøre det.
3. Å sørge for at mest mulig penger blir værende i bedriftene, ved å la det svir mer å tappe selskaper for store verdier. Da må man selvsagt skille mellom overføringer mellom bedrifter og uttak av utbytte til personlig berikelse. Og man må være relativt rause med bunnfradraget.

Behold gjerne den konfronterende tonen mot storkapitalen, men bygg samtidig en allianse med småkapitalistene. Dette krever en ja-politikk som er fraværende i dag. SV er alt for lite initiativrike på dette politikkområdet. Partiet overlater i alt for stor grad til Lars Sponheim å boltre seg fritt inne i 16-meteren og skåre billige mål for alle som identifiserer seg med underskogen i norsk næringsliv. Fra toppen av hodet kan jeg fyre løs: Hva med å tilby unge mennesker som starter egen bedrift en "startpakke" som inkluderer regnskapshjelp det første året? Hva med et eget mentorprogram for unge "gründertyper"? Eller man kan klippe rett fra Venstres program (direkte hentet fra venstre.no):
• Bedre sosiale rettigheter for gründere og selvstendig næringsdrivende.
• Rett til næringsfradrag på linje med minstefradrag for selvstendig næringsdrivende.
• Bedre regelverket for selvstendig næringsdrivende som har gjeld knyttet til egen næringsvirksomhet.
• Økt tilgang på risikovillig og kompetent kapital både gjennom det offentlige virkemiddelapparat og gjennom skattestimulans for private investorer for eksempel ved såkalte ”Business Angels”.

3. DEN UDIFFERENSIERTE NÆRINGSPOLITIKKEN

De fleste bedrifter startes i det små, og de små har helt andre utfordringer enn store, globaliserte selskaper med komplekse konsernstrukturer. Floraen av selskaper, eierkonstallasjoner og driftsformer er stor. Hvorfor i all verden skal et lite selskap med minimal inntjening forholde seg til det eksakt samme regelverket som et internasjonalt konsern? Når venstresiden engasjerer seg næringspolitisk handler det om utflagging, nedbemanning eller skattetilpasning. Vel og bra. Men dersom politikkutformingen bare handler om å tette skattehull og jobbe for kontroll med den delen av næringslivet som driver med internfakturering, avanserte bonusprogrammer og avanserte holdingstrukturer, forholder man seg bare aktivt til den grå ansiktsløse kapitalismen. Det har ingenting med min kapitalisme å gjøre!

Uten å gå i detaljer vil jeg utfordre SV til å legge vekk sjablongpolitikken og heller finne frem fingerspissfølsomheten - og erkjenne de ulike virkelighetene i norsk næringsliv.

Ta arveavgiften som eksempel. Det er stor forskjell på å arve en likvid aksjepost i et børsnotert selskap, og å arve et familiedrevet hotell i Solvorn i Luster i Sogn. Hvis arveavgifter og skattesystemer tilpasset en ansiktsløs kapitalisme gjør at Petter Stordalen overtar en lokalt eid familiebedrift er vi på vei mot en forflatning av samfunnet vårt. Det samme ser man i spørsmålet om opsjonsavtaler.

Å tilby eierskap i en gründerfase fordi man ikke har råd til å betale anstendig lønn er noe ganske annet enn å å tilføre fremtidige millionbonuser til toppledere! Hvis en generell nei-politikk knyttet til opsjonsprogrammer rammer små sårbare entusiastbedrifter er dette negativt for et potensielt positivt mål: At flere arbeidere har mer kontroll over sin egen arbeidsplass og får del i den verdiskapningen som kun kan taes ut i en finansielt marked.

Forskjellene mellom de rike og de fattigste er både et sosialt problem, og et problem for markedet. Eierkonsentrasjon og monopol er ikke i tråd med teorien om det frie markedet. Det at de store spiser de små er negativt, og krever en aktiv politikk - for eksempel at konkurransetilsynet får skjerpet sine instrukser og tilført mer ressurser.

Mitt grunnsyn er at vi trenger flere og mindre kapitalister i dette landet. Da holder det ikke bare å skape problemer for de store. Man må også skape muligheter for de små.

En som har betalt for å ha greie på ting lirer av seg ifølge Konsulentguiden.

- Næringslivet er avventende med hensyn til Second Life som business – modell, sier Klaus Damlien i PA Consulting Grou.

Så rart.

Damlien fortsetter:

- Selv om det ikke er stor etterspørsel etter en slik plattform ennå, skal det ikke mye fantasi til å forstå at 3D er fremtidens internett, sier Damlien.

Jo, det tror jeg gitt. Akkurat som ikke VR-brillene tok av på noen som helst annen måte enn i populærkulturelle referanser, kommer Second Life snart til å gå inn i glemmeboken.

Heldigvis.

- Gjennom sine uttalelser viser Jian at hun i ekstrem grad besitter egenskapene vi er på jakt etter, som godt humør, offensiv kommunikasjon og ikke minst evne til fullstendig å se bort fra faktiske forhold, sier Håndbrækken.

Gao Jians portefølje kommer til å inkludere filmskaper Thomas ”Rocco” Hansen, som nå satser på ny karriere som programleder i barne-TV, Kjell Inge Røkke, som tar sikte på et styreverv i Anti-korrupsjon Norge, en profilert nyskilt næringslivsleder i Venstre med partilederambisjoner, Morgan Andersen og halve Karoli-klanen.

Gao Jian er ikke i tvil om at hun er rett kvinne for oppgavene hun nå skal ta fatt på. –Min lange erfaring med det vi i Kina kaller ”virkelighetsforbedring” gjør meg utvilsomt kvalifisert til denne jobben.

BM ser til Kina.

Håndbrækken følger entusiastisk opp:

- Geelmuyden.Kiese lanserte nylig visjonen ”vi flytter makt i favør av våre kunder ved hjelp av kommunikasjon”. Vi vil gå ett skritt lenger. Vår visjon er at vi i løpet av fem år skal være den ledende leverandøren av politisk ulikhet i Norge. Som det øvrige internasjonale næringsliv er vi da simpelthen nødt til å se til Kina.

Burson Marsteller er tidligere mest kjent gjennom deres arbeid for diabetesleverandøren Coca Cola, kampen for å tillate miljøgiften deka-BDE i elektriske produkter, og som firmaet som nesten reddet karrierene til Helen Bjørnøy og Øystein Djupedal ved å tilby dem kurset ”Hjelp, vi er på TV”. De er også eiere av CGI Communique, firmet bak suksessbloggen Kjøttprat-Thomas.

- Vår visjon er å flytte den politiske makta tilbake dit den hører hjemme – nemlig hos de som kan betale for det, avslutter Håndbrækken.

Thomas Tangen er en visjonær mann, noe som avspeiles i hans presise analyse av norsk næringsliv og Internett. Tangen påpeker for eksempel at "de som vil lykkes i fremtiden [må] finne frem kunnskapen og kunnskapsfolkene i bedriften." Ikke som under Internett 1.0, altså, da man satte "kunnskapsfolkene" til å sortere binders. Ifølge Thomas Tangen "nytter [det] ikke å grave seg ned lenger." Førsteårspensum på BI må dermed revideres. Tangen oppgir også e-post og telefon for dem som måtte ønske å få tilsendt et bilde av tidligere matprat-Thomas, nå communique-prat-Thomas (av hensyn til Vær varsom-plakaten artikkel 3.9 gjengis dette ikke her).

Men dette er ikke det eneste man kan lære av bloggene hos CGI Communique. Ifølge Marius Eriksen har det raskt voksende nettsamfunnet Twitter "endret alt". Det er ikke mindre enn selve nøkkelen til å forstå Internett - det var blant annet dette som førte CGI Communique til den oppsiktsvekkende erkjennelse av at "internett i dag dreier seg om samtaler". Som Eriksen sier, "Planlegger du å starte en blogg, men vet ikke om du har tid eller ideer nok, begynn med Twitter." Oversatt: Har du ingen ting å si, men utrolig lyst til å si det, begynn med Twitter.

Mens guttene i CGI Communique snakker om ny teknologi og skryter av hvor mange lesere de har, tar jentene i bedriften seg av de nære ting, som seg hør og bør. Nina Nilsen forteller at sønnen hennes brant seg på en peis i påsken, mens min navnesøster Synne Hedlo blogger om brystbetennelse. Det er trygt å vite at gamle kjønnsroller er som før selv om alt rundt oss er i endring.

- Synne Starvik

Min holdning har hele tiden vært at om ikke ikke finner drømmejobben her på Vestlandet, må jeg skape den. Da jeg var med å etablere magasinet Fri Flyt med hovedkvarter i Bergen i 1998 - var tanken som følger: Bergen er en medieby, men mangler et forlag som satser på nisjemedier. Her finnes det mediefaglige nettverk - og her finnes det trykkerier, kapital og alliansepartnere på nettutvikling. Så Bergen må jo være perfekt!

Akk. Hadde det vært så enkelt.

Ti år senere kan jeg konkludere med at selskapet jeg fortsatt er medeier i blomstrer som aldri før - i Oslo. Etter seks års i Bergen med kontinuerlig topplinjevekst , flyttet vi i 2004 hele røkla østover - og vokste raskere enn noen gang. Det var et sammensatt årsaksbilde bak beslutningen, men hovedgrunnen er brutal:

Bergen ikke er en by for unge gründerselskaper med et uvanlig produkt- og markedskonsept innenfor noe så "soft" som forlagsbransjen.

Etter seks år som en åpen, samarbeidsvillig og kapitalsøkende bedrift i Bergen var vår erfaring at de viktige beslutningstakerne i Bergen er konservative, nettverkene er lukkede, mye av kapitalen er ikke opptjent men nedarvet, samhandlingsinteressen mangler og den "oppsøkende investoren" er totalt fraværende - så lenge det ikke dreier seg om "hard business" - fisk, olje, eiendom.

Da jeg ble presentert for Bergensscenarier 2020 i 2003 - tenkte jeg at "her er det noe på gang". To pluss to skulle bli fem. Men er egentlig så mye endret?

Det har skjedd noe. Innovasjon Norge er i mine øyne flinke til å dyrke lokale innovatører - ihvertfall de innovatørene som er flinke til å skrive overbevisende søknader. Vi har fått en bra næringskonferanse i GROW, drevet fram av unge og utålmodige entusiaster. Det skapes enkelte arenaer der det bygges nettverk mellom ulike bransjer - og det etableres kontakt mellom oljedirektører, eiendomsinvestorer og plateselskapsgrundere.

Spørsmålet om disse nettverkene endre noe som helst, dersom de ikke på et tidspunkt også medfører en overføring av makt. Min erfaring er at både kommunen og tildels næringslivet i byen bruker "de unge" som pausefyll ved festlige anledninger, og delvis som gallionsfigurer for diverse satsninger på "kulturnæringene" (hva nå det er). Da man utpekte styremedlemmer til Bergen Business Region valgte man for eksempel en mannsdominert forsamling med snittalder 57 år. Ikke en eneste person representerer den idèrike men kapitalfattige igangsetteren. Ikke en eneste person representerer det blomstrende kulturlivet.
Da Henning Warloe gitt ut i BT og og forsvarte den aldeles håpløse styresammensetningen ble Magnus Stangeland trukket fram som "gründeralibi" fordi han har vært involvert i 19 bedriftsetableringer det siste året. Her viser finansbyråden at nettverksjobbingen i "the establishment" har ført ham langt unna det næringslivet han var en del av da han drev motebutikk i Nygårdsgaten. Ikke et vondt ord om Magnus Stangeland, men han er ikke "gründer" slik jeg liker å forstå begrepet, han er først og fremst investor og styregrossist med 55 millioner i formue, og et nettverk av beslutningstakere en ung spirrevipp bare kan drømme om? Og innenfor hvilke næringer er det Stangeland gjør business? Jo, fisk, shipping, olje og eiendom. Hardt, hardt, hardt, hardt.
Mer av det samme.

Hvor vil jeg med dette? Basert på mine egne erfaringer vil jeg gjerne komme med tre oppfordringer til Warloe, Friele, Stangeland - og de andre makthaverne på toppen i næringslivet i Bergen (dere vet forhåpentligvis hvem dere er).

1. Gi slipp på hegemoniet - dere vil tjene på det!
Å være ung i en verden som endrer seg fortere enn noen gang, er en kvalifikasjon i seg selv. Mange "umodne" bedrifter og ildsjeler burde vært løftet inn i den sfæren som påvirker rammebetingelsene og legger føringer for offentlig virkemiddelbruk. Hvorfor? Unge mennesker har en integrert forståelse for interaksjonsmedier og den store overgangen samfunnet er inne i - fra en serviceøkonomi til en opplevelsesøkonomi. Og unge mennesker har en tendens til å omfavne galskap. Er det noe Bergen og Vestlandet har underskudd på så er det visjonære ute-av-boksen-initiativer av den sorten som forandrer verden.

2. Støtt ideer og dyktige hoder - så kommer bunnlinjen over tid!
Mange dyktige gründere i "kreative næringer" er (bevisst eller ubevisst) på jakt etter kraftfulle allianser med den etablerte delen av næringslivet, men sliter med skeptiske, konservative og uengasjerte investormiljøer. I "såkornfond" er ofte nåløyet så trangt at det ikke er verdt innsatsen. Å bli alt for bunnlinjeorientert i en produktutviklingsfase kan bety døden for entusiasmen - den viktigste råvaren i slike selskaper. Hvor er de modige, rause investorene som tør å gå på en smell fordi de tenner på et forretningskonsept eller tror på et kreativt miljø? I Bergen seifer man seg til fant.

3. Kjøp tjenester av de uetablerte bedriftene
Enhver som beslutter kjøp av kreative tjenester i Bergen burde henge en lapp med tykke tusjbokstaver over kontorpulten: KJØP UNGT! Mange ferske bedrifter - eksempelvis innenfor design, film, arkitektur, software og reiseliv - kunne oppnådd rask vekst forbi kritisk ordremasse dersom store etablerte selskaper eller det offentlige (kommune/fylkeskommune) var flinkere til å velge dem fremfor "den faste leverandøren". Hvorfor ikke tenke som Nasjonale Turistveger? De investerer tungt i infrastruktur og attraksjonsutvikling, men investeringen anvendes også for å løfte unge arkitektmiljøer og gi dem spennende kontrakter og et "utstillingsvindu" . I Bergen i dag dag må man bevise i flere år før man får være i kampen om de store kontraktene. Jeg kjenner mange som har bukket under på grunn av manglende tålmodighet.

Enn så lenge får de små it-selskaper, designbedrifter, konsulenmiljøer og arkitektkontorer i Bergen jobbe på egenhånd, og samhandle seg i mellom som best de kan, der nede - i underskogen. Når det butter for mye får man heller flytte til Oslo. Eller Stavanger - som de siste årene har hatt en eksplosiv vekst i spennende nyetableringer. Min analyse er at beslutningstakerne i Stavanger er tilflyttere. De er mer internasjonalt orientert, og mindre bundet opp av provinsielle nettverk. De er på jakt etter spennende underleverandører, rett og slett fordi de har oppdaget vidunderkuren:

Friskt blod er en glimrende medisin mot stivbeinthet og anemi.

Seminaret blir holdt i samarbeid med Ignitas og PR-Laboratoriet, i Auditoriet på IT Fornebu, klokken 11.30 - 12.30.

Colt skal bla. gi en rask innføring i sosiale medier, hvordan mekanismene i sosiale medier fungerer, eksempler på kampanjer og bedrifter som vellykket har brukt sosiale medier, og hva bedrifter kan få ut av å være til stedet på denne arenaen. Torkel Johannesen, daglig leder i innovasjonshuset for nye medier - Ignitas, skal også fortelle om hvordan ny teknologi gjør det mulig for bedrifter kan måle og analysere buzz om sin bedrift på nettet.

Sosiale medier er også kjent som brukerstyrte medier, som mange kjenner som blogger, nettsamfunn, diskusjonsforum osv.. Er du interessert i å sette av en time til å lære mer om hvordan din bedrift kan bruke denne kanalen, så kan du melde deg på gjennom å sende en e-post til ole.emil@coltpr.no eller post@itft.no.

Se også invitasjonen på itft.no.

Men i vår tid er ikke sterke fagmiljøer nok til å bygge identitet. En by som vil bli kjent for innovasjon, trenger en tydelig historie, en manifestasjon av alle denne kompetansen. En fyrlykt som synes, og som forteller verden at "hei, er vi". I serien "jeg lanserer gode ideer" har jeg tatt meg vann over hodet og foreslår rett og slett en undervannsverden, et opplevelsessenter under vann.

Jeg jobber i dag med reiseliv, og ser tydelig at Bergen og Vestlandet mangler en stor besøksattraksjon med familiefokus. Vi har Akvariet, men i det lange løp er dette for stusslig. Derfor mener jeg at man burde etablert et besøksanlegg, gjerne i tilknytning til et av industriområdene på Sotra. Et utstillingsvindu for undervannsteknologi, og et opplæringssenter om livet i havet, om havet som klimafaktor, om havet som ressurskilde.
Det er nok av aktører som kunne profitert på den oppmerksomheten en slik satsning ville gitt byen . Havforskningsinstituttet og Universitetsmiljøet i Bergen burde sett på dette som et forskningsformidlingsprosjekt. Næringslivet vest for Bergen burde sett på verdiskapningspotensialet - både direkte i form av turister, og indirekte i form av branding av kompetansebedriftene i regionen. Dette er jo også helt i tråd med visjonene i Bergen business region. Her går reisemålsutvikling, forskning og teknologidrevet næringsvirksomhet sammen som hånd i neoprenhanske.

I verden foregår det forøvrig mye spennende på undervannsfronten. I Dubai bygges det et storslått undervannshotell. Milford Sound i NewZealand har et undervannsobservatorium som sin fremste attraksjon, med hundretusener av besøkende hvert år. På Maldivene blir turister tatt med i verdens etter sigende eneste passasjer-undervannsbåt.
Kanskje Bergen kan lansere nummer to?

Jeg mener at en fremtidig skattereform burde baseres på følgende prinsipper:

1. Kapital i arbeid bør får arbeide i fred. Det vil si at et menneske som velger å skyte inn penger i et selskap og dermed skape arbeidsplasser og samfunnsmessige ringvirkninger, belønnes for dette i skattemessig forstand - i motsetning til de som bruker midlene til personlig forbruk eller eiendomsinvesteringer. Hagen har rett i at de fleste superkapitalistene i Norge har store deler av sine formuer bundet opp i maskiner og produksjonsutstyr. Jeg mener at det blir feil å skattlegge den delen av formuen som bidrar til å skape arbeidsplasser. Samtidig er investert kapital i stor grad utsatt for store verdisvingninger.

2. Eiendom og cash bør svi. Eiendomsinvesteringer er passive investeringer, og bankinnskudd tjener ingen andre enn kontohaveren. Eiendommer skaper ikke virksomhet, men er virksomhet som gjennom leieinntekter profitere på andres næringsvirksomhet. Dessuten er husrom et knapphetsgode. Det skal koste å eie et hus uten å tilby noen å bo der. Derfor bør eiendom skattlegges spesifikk. Likvide midler som står i banken, eller i andre typer likvide verdipapirer bør også skattlegges.

3. Penger har avtagende grensenytte. De første 200 000 kronene går til dekning av grunnleggende behov. Jo flere penger, jo mer unyttig konsum. Det er ingen mennesker i Norge som trenger mer enn 3 millioner kroner i året i lønn. Derfor er jeg tilhenger av progressiv beskatning, gjerne mer progressiv i dag. Man kunne gjerne også innført progressiv beskatning av utbytte på investert kapital. Slik kan man straffe folk som taper selskapene for driftsmidler.

4. Konsum kan og bør styres. Det finnes bra forbruk og dårlig forbruk. Moms og avgifter er en god måte å styre forbruk i ønsket retning på. Dette verktøyet kan gjerne brukes i langt større grad enn i dag. Bilavgiftene for forurensende biler kan for eksempel skrues dramatisk opp. Hvorfor ikke jobbe for at co2-regnskapet for ulike produkter kommer til uttrykk i form av høyere pris? Torsk som er sendt til Kina for filetering blir dyrere fordi produksjonsmetoden forurenser mer.

Har du innspill til andre prinsipper? Fyr løs.

Jeg har personlig erfaring med at slike avtaler kan være er et viktig instrument i små selskapers kamp for å overleve og beholde nøkkelmedarbeidere. Det kan også, tro det eller ei, være et virkemiddel mot lønnspress. Men min holdning til dette dreier seg også om at jeg er kritisk til de voksende forskjellene mellom fattig og rik.

Jeg er kort sagt opptatt av at verdiene som skapes i et samfunn skal spres på så mange hender som mulig. Og i dette perspektivet finner jeg det vanskelig å forstå hvorfor vi på død og liv må beholde det tradisjonelle skillet mellom lønnsmottakere og kapitaleiere? Hvorfor ikke fremelske opsjonsavtaler og belønne selskaper som radikalt fordeler veksten i aksjeverdiene blant sine ansatte?

Statssekretær Geir Axelsen (AP) i Finansdepartementet er, ikke overraskende, skeptisk til tanken om ansatt-eierskap. Han avviser kategorisk å differensiere mellom store internasjonale selskaper og småbedrifter. ”Vi kan ikke gi lettelser til en, og ikke til alle”, sier han.

Da må jeg spørre: Hvorfor ikke?

I Norge er det lang tradisjon for progressiv beskatning av personinntekt. Tjener du lite nok, slipper du til å med å skatte i det hele tatt. Men for aksjeselskaper er jussen er lik for alle, selv om virkeligheten ikke er det.
Tiltakene mot skjult avlønning og kapitalinntekter i millionklassen, fremstår som totalt absurde for små og mellomstore selskaper med mer beskjedne inntekter.
Paradoksalt nok bidrar den ufølsomme og ensidige politikken på dette området kun til å forsterke kapitalismens klassiske utgangspunkt: Kun noen få kakser eier produksjonsmidlene. Resten er henvist til å tilby sine tjenester i bytte mot lønn.

Om jeg ikke husker feil, handler sosialisme om at arbeiderne skal overta produksjonsmidlene. Min utfordring til venstresiden er å vurdere en annerledes, aktiv og etter min mening radikal politikk knyttet til opsjonsavtaler og eierskap.
Å fremme størst mulig medeierskap er bra for bedriftene fordi det fremmer skaperkraft, og gir ansatte økt ansvarsfølelse for selskapets økonomi. Det er bra for den enkelte fordi det gir gevinst ved utbytte og salg av aksjepost (dersom aksjeposten har steget i verdi i løpet av ansettelsesforholdet). Og det er bra for samfunnet fordi det bidrar til at kapitalinntekter ikke bare er forbeholdt de som er veldig rike fra før.

FRA ENGELSK TIL NORSK: Engelskens dominerende posisjon som verdensspråk gir den en naturlig innflytelse på de andre språkene rundt om i verden. Hvilke språk som har dominert som lånordkilde opp gjennom tidene har variert, men man regner at engelsk i dag står for omtrent 80 prosent av nyere lånord i norsk. Gjennom kultur og media gjør det engelske språket sitt inntog også i norsk og står ansvarlig for at stadig nye ord blir innlemmet i norsk fagspråk og hverdagsspråk.

It-bransjen er for tiden, og har i flere år vært, den flittigste bidragsyteren til språket vårt. Tidligere fagord som harddisk, mus og lydkort er i dag allmenne ord som brukes av store deler av befolkningen utenfor bransjen. Grunnen til dette er selvsagt at informasjonsteknologi har utvidet sitt bruksområde til å bli en del av hverdagen i de fleste yrker og i de fleste hjem. Digital kompetanse er tross alt innført i grunnskolen nettopp fordi det å kunne bruke en datamaskin er en helt essensiell ferdighet i dagens samfunn.

Språkrådet (tidligere Norsk språkråd) spiller en nøkkelrolle når det gjelder innføring av nye ord i norsk. Språkrådet overvåker stadig språkbruken til befolkningen og introduserer stadig nye ord i den offisielle skrivenormen etter hvert som de kommer inn i det muntlige og skriftlige språket. Media er flittige til å lage nye ord ettersom de får bruk for ord til å beskrive bestemte fenomener. Det har til og med blitt en lek i det populære aktualitetsprogrammet Nytt på nytt på NRK1, å gjenkjenne disse nyordene fra aktuelle nyhetssaker.

STRATEGIER: De engelske lånordene som stadig kommer inn i språket vårt blir fort en naturlig del av dagligtalen, og en konsekvens av dette er at man like gjerne kan gjøre dem til offisiell skrivemåte. For eksempel et nylig mye brukt ord som slapstick (som betyr noe i retning av ”bløtkakehumor” eller lavmålshumor) er ikke å finne i språkrådets ordlister. Om kort tid vil det kanskje være der. Kanskje bare i form av ”slapstick”, kanskje i form av ”slappstikk” eller kanskje i form av ”bløtkakehumor”. Dette representerer de tre fremgangsmåtene som språkrådet tar i bruk når ord fra andre språk innlemmes i det norske språket:

• Man kan beholde den opprinnelige stavemåten fra originalspråket, og gjør derfor ingen integrering av ordet.
• Man kan fornorske stavemåten slik at den representerer en mer norsk variant av det samme ordet, for eksempel ”slappstikk”, og integrerer dermed ordet i det norske språket.
• Man kan lage nye ord for begrepene som de utenlandske ordene representerer.
• Man kan endre eller utvide betydningen av eksisterende ord i språket slik at de også omslutter det nye ordet.

Forsnorsking skrivemåten av engelske ord blir omfavnet av noen og avskydd av enkelte. Noen ord har vært såpass lenge i språket at man ikke tenker over det, for eksempel verbet å krasje, mens andre av mange oppfattes som merkelige som for eksempel rusj. I en undersøkelse av landets største aviser er frekvensen av den ikke-integrerte utgaven rush totalt dominerende over den fornorskede utgaven rusj. Det samme gjaldt forholdet mellom lunch og lunsj.

Innenfor informasjonsteknologi er det jo hyggelig at man bruker et ord som datamaskin i stedet for det engelske computer. Likevel velger de fleste å omtale den mest brukte typen datamaskin, personal computer, som en PC og ikke en PD (personlig datamaskin). Ordet datamaskin er også i seg selv ikke noen helnorsk konstruksjon. Data er flertall av det latinske ordet datum, og maskin er en fornorsking av det engelske ordet machine, som igjen er av gresk opprinnelse. Til sammenligning kan man se på det islandske ordet for datamaskin som er tölva, en sammensetting av ordene tala (tall) og völva (spåkone). Islenderne må ha vært fascinert av denne magiske tingesten i sin tid.

WHAT’S HÅTT AND WHAT’S NÅTT: Det er ingen hemmelighet at ikke alle Språkrådets forslag av avløserord og fornorskede stavemåter er like vellykkede. Noen ord befester seg i språket, andre gjør det ikke. Ord som tangentfjøl og datasnok (keyboard og hacker) har aldri blitt noen stor suksess. Kollisjonspute og nakkesleng derimot (airbag og whiplash) har slått mer an. Allerede etablerte lånord er vanskelige å erstatte med avløserord, selv om man gjerne skulle ønske at flere norskklingende ord ble brukt aktivt innenfor domener som for eksempel informasjonsteknologi.

En journalist fra It-avisen kunne i en e-post forsikre meg om at deres magasin ikke har noen retningslinjer for hvilke ord de bruker, og overlater dette helt til de forskjellige skribentene å bedømme selv. Det skal likevel nevnes at det nevnte nettstedet ikke holder spesielt høye standarder når det gjelder rettskriving generelt. Ordet laptop blir konsekvent benyttet fremfor bærbar datamaskin, en tendens som også er synlig i dagligtale. Tidligere var bærbar PC den mest brukte betegnelsen, men nå har jeg inntrykk av at flere og flere begynner å bruke laptop i stedet. Kortformen bærbar er dog også mye brukt.

Et ord som magnetplatelager eller bare platelager er for de aller fleste helt ukjent, men er faktisk et offisielt avløserord for det mer kjente ordet harddisk. Det etter hvert så velkjente og mystiske ordet spam, som egentlig er en type skinke på boks, har gjort seg helt gjeldende som betegnelse på den irriterende reklameposten som krydrer manges elektroniske innbokser. Man kunne selvsagt prøvd seg med søppelpost, selv om dette blir en oversettelse av det engelske ordet junk mail som er reklamepost i papirform. Uansett tror jeg det blir vanskelig å overmanne det grepet som spam har fått om språket, så det mest hensiktsmessige er nok å bare akseptere at ordet har kommet for å bli.

UNDERHOLDNING OG IT: Barn og unge sier sjelden at de sitter og småprater på MSN, og de færreste av dem spiller kjempestore direktekoplede flerspillerrollespill (massive multiplayer online role playing games, MMORPG eller bare MMO), av typen World of Warcraft og Guild Wars. Jeg har selv aldri blitt videre bergtatt av denne typen spill, men min yngre bror er en dedikert spiller. Samtalene som utløper seg over den integrerte ”voice-chatten” (!) er intet annet enn en interessant røre av engelsk og norsk og mengder av engelske ord med norsk morfologi. Et utbrudd som ”heal meg, healthen min er low!” burde vel strengt tatt ikke være nødvendig? Kanskje hadde dette vært annerledes hvis vi var flinkere til å oversette populære spill til norsk? I alle fall på spillkonsollmarkedet (Sony Playstation, Nintendo, XBox) som ikke hemmes i samme skala av den storslåtte piratkopieringen som PC-spillmarkedet utsettes for.

Den norske dataspillpressen har aldri vært videre flinke til å bruke norske avløserord når de skriver om spilltyper og spillkonsepter, men også her har det kommet seg den siste tiden. For eksempel har ordet sanntidsstrategi i stor grad tatt over for real time strategy (RTS) som var den ordinære betegnelse på den samme spilltypen bare for få år siden. De aller fleste bruker også betegnelsen førstepersonsskyter fremfor first person shooter, og rollespill fremfor RPG (role playing game). Da jeg gikk på VG1 (som den gang het videregående grunnkurs) presenterte vi et prosjektarbeid om adventurespill, et begrep som nå nærmest helt og holdent er blitt erstattet med eventyrspill. Det er snakk om helt logiske oversettelseslån, hvor det opprinnelige ordet mer eller mindre oversettes ledd for ledd. Hadde jeg brukt disse ordene da jeg gikk på videregående derimot ville jeg sannsynligvis blitt møtt med oppgitte blikk og blitt beskyldt for å være helt Knut (min særdeles entusiastiske norsklærer). Hvorvidt Språkrådet har hatt en finger med i spillet her er uvisst, men ordene er i alle fall ikke å finne i deres ordlister. Det er kanskje ikke offisiell rettskriving, men burde kanskje blitt det. Her har bransjen og mediene selv trolig tatt initiativ og skapt fullt fungerende norske ord.

EN INTERNASJONAL BRANSJE: Det engelske språket er som kjent et verdensspråk og er en felleskode for den internasjonale bransjen som informasjonsteknologibransjen er. It-selskapene lager produkter for et internasjonalt marked og er dermed avhengige av å utvikle programvare og spill som kan brukes i flere land. Produsentene lager selv flere språkversjoner av sine produkter, men det er de største verdensspråkene som dominerer. På det vestlige markedet finner man programvare og manualer først og fremst på engelsk, tysk, fransk og spansk, mens det asiatiske markedet har sine egne oversettelser hvor japansk, koreansk og russisk er store språkmarkeder. Det kinesiske markedet har av politiske årsaker vært lite attraktivt for utenlandske produsenter. Grunnet den enorme posisjonen som Japan har spesielt innenfor dataspill (Nintendo er et av verdens aller største selskaper), gjør japansk til en særdeles viktig aktør på det internasjonale språkmarkedet. Enkelte entusiastiske spillere, først og fremst i USA, går så langt som å lære seg japansk for å kunne nyte også de mange spilltitlene som ikke lanseres utenfor det japanske markedet.

Norsk er nok et lite språk i denne sammenhengen, men vi er ikke helt utenfor det gode selskap. Opera er en norskutviklet nettleser fra selskapet med samme navn, og er nettopp den nettleseren som Nintendos spillkonsoll Wii bruker til å bla på Internett. I tillegg har vi det forholdsvis store spillkonsernet Funcom som med støtte fra det norske filmfondet har vært flinke til å lansere også norske versjoner av sine spill. Norsk er med andre ord langt fra fraværende, og den viktigste kontorprogramvaren som Microsofts Office-pakke og operativsystemet Windows kommer i norske utgaver. Enkelte til og med på nynorsk, noe som en målsetning som Språkrådet streber etter i sin handlingsplan for norsk språk og IKT. Her går det fram at det skal gis økonomisk støttet til oversettelse av programvare til norsk, og at mengden tigjengelig norskspråklig programvare, spesielt på nynorsk, må økes. Språkrådet vil også strebe etter å utvikle og stille til rådighet en standardisert norsk IKT-terminologi.

DOMENETAP: Hvordan kan da informasjonsteknologibransjen defineres som et domenetap for det norske språket. En ting er at de ferdige produktene kommer i norske utgaver, men en helt annen sak er selve arbeidet som foregår i bransjen når disse produktene utarbeides. Det må presiseres at selv om et konsern som Funcom har sitt hovedkontor og hovedutviklingsstudio i Norge, er det tilknyttet flere andre avdelinger både i England og i USA. Å utvikle programvare og spill er ikke som å bygge et hus. Det kreves omfattende prosjektledelse slik at avdelinger i flere land kan samarbeide om samme produkt. Derfor er det helt nødvendig med en felles kode for kommunikasjon. I tillegg er norsk It-bransje totalt avhengig av import av arbeidskraft, hvor India er en viktig kilde. India er en av verdens ledende produsenter av dataingeniører og systemutviklere. It-bransjen er kanskje en av de bransjene som i stor grad merker et flerkulturelt mangfold på arbeidsplassen. Å da skulle jobbe i team krever at man snakker samme språk og benytter samme terminologi for at arbeidet skal foregå mest mulig effektivt.

En konsekvens av dette blir at engelsk blir nøkkelen. Bedriftene lisensierer engelskspråklig programvare fordi man ikke finner programvare på norsk hvis man beveger seg utenfor det som er helt allment brukt, slik som tekstbehandling og regneark. Programvare for systemutvikling, animasjon og redigering, som er nødvendig når man arbeider med informasjonsteknologi på et mer profesjonelt nivå, er omtrent utelukkende engelskspråklig og i alle fall ikke norskspråklig. Det blir derfor naturlig at dette legger primissene for den kommunikasjonen som foregår i fagmiljøene.

FORELØPIG BORTESEIER: Det er nok en tendens at man innenfor det allmenne it-språket, den delen av det som benyttes av folk flest, finner mange norske utgaver av de engelskspråklige ordene. Beveger man seg derimot innenfor bransjen selv hvor det stilles krav til en gjennomgående fagterminologi, er situasjonen en helt annen. Det er mer prioritert og av større interesse for allmennheten å lage norske ord som lysark og skriftkaster, enn det er å utvikle norske begreper for å ”debugge” programkode eller ”rendre” en tredimensjonal animasjonsfilm. Reklamebransjen er også umåtelig glade i å bruke fremmede og kompliserte ord og betegnelser og ikke minst kodespråk når det reklameres for datamaskiner og andre it-produkter:

Fantastiske spesifikasjoner til en RÅ pris! Intel Core2 Quad Q6600, 2GB kvalitetsRAM, 500GB HD og nVIDIA 8800GTS skjermkort. Knivskarp 19" EIZO monitor er inkludert.
(Komplett.no)

Det høres jo upåklagelig fancy ut, men det trenger overhodet ikke bety at produktet er bra. I tillegg er det godt mulig at tilbyderne går glipp av mange kunder fordi store befolkningsgrupper, først og fremst den eldre delen av befolkningen, lett føler seg fremmedgjort og har vanskelig for å ta i bruk teknologien. Det blir rett og slett for vanskelig, innviklet og litt skremmende. Tenk om bestemor også kunne gått på Internett og bestilt en ny datamaskin eller DVD-spiller og faktisk forstått hva det var hun kjøpte. Da kunne kanskje også hun vurdert forskjellige produkter opp mot hverandre uten å måtte søke ekspertkompetanse fra naboens fjortis.

Jeg så for meg følgende realistiske situasjon; Jeg jobber i Oslo og må på møte i Stavanger, flybilletten koster 3.368.- tur retur, (sjekket på SAS). Jeg må ha taxi fra jobb om morgenen, det er fort 1.200 begge veier i Oslo og 800 begge veier i Stavanger. Hotellet for ett døgn koster 1.695 for ett vanlig Rom. Var jeg ansatt i Staten fikk jeg Statens satser i tillegg, - De direkte kostnadene er altså 7.523.-.

Men vi må ikke glemme lønna. Mye går vekk i reisetid og da får jeg ikke gjort noe annet produktivt for lønna mi, så vi må trekke den fra, hver fall for all den inneffektive tiden. Overtid Sosiale utg. Det blir fort dyrt. Total pris for turen er alt i alt 9.616. Det lyder veldig kostbart å være miljøgris.

Men spørsmålet var jo egentlig det motsatte, hva koster det å være miljøvennlig? Jeg må jo betale klimakostnadene: De direkte og virkelige klimakostnadene er ”Klimakvoten”. I følge www.mittklima.no er det 326Kg Co2 for min flytur frem og tilbake som skal betales og den koster 63 kroner! Co2 utslippene mellom Tromsø og Bergen er 754Kg Co2 og koster hele 145 kroner.

Om jeg slipper å reise en gang for kr. 9.616 + miljøkvotekostnaden på 63 kroner, da koster det meg jo i virkeligheten – 9.679 kroner, altså (minus)

For nærmere 10.000 for EN tur mellom Oslo og Stavanger, kan jeg snakke på webkonferansen til meetcon hver dag, hele dagen og natta med om jeg orker - for mindre enn dette i over to mnd. sammenhengende og da har jeg ikke brukt en eneste kg. ekstra Co2. Og det gjelder ikke bare meg, andre på jobben min vil også kunne gjøre dette. Jeg orker ikke engang å regne ut hvor miljøvennlig det er. Andre har gjort det før meg og har funnet ut at i snitt sparer man minst 25% av de årlige reisekostnadene. Det gjør meg til en mer effektiv medarbeider (i snitt opp mot 10%) og jeg kan være i mye tettere dialog med mine samarbeidspartnere i eks. Stavanger.

Jeg fant ut at det koster meg ikke noe å være miljøvennlig, tvert om jeg sparer min bedrift for en svær sum penger. Er ikke den kostnadsbesparelsen for miljøet og bedriften min verd en aldri så liten lønnsforhøyelse? Hei sjef – hørte du?

Geir Stene, Seniorrådgiver Gazette as

Stiftelsen GRIP har som mål å bidra til økt miljøeffektivitet i norske virksomheter – det vil si å oppnå høyere verdiskapning med mindre miljøbelastning.
Miljøbedriften Meetcon vil være en av mange spennende foredragsholdere i Folkets hus i Oslo. Meetcon, som jobber med webkonferanseløsninger og kommer blant annet til å snakke om hvordan man lett kan redusere utslipp ved å ta i bruk ny miljøvennlig teknologi.

Andre foredragholdere vil være bl.a. REC-gründer Alf Bjørseth, Kåre Willoch og Jens Ulltveit-Moe. Miljøvernminister Helen Bjørnøy vil åpne konferansen og dele ut den nasjonale miljøprisen Glassbjørnen.

Her kan du melde deg på!

Med dagens teknologi blir det stadig enklere å jobbe hjemmefra. Meetcon er en en miljøbedrift som tilbyr webkonferanse-løsninger. I Meetcon bruker de ansatte selv teknologien de leverer sine kunder. Nesten alle møter går over web. Dette er veldig praktisk når de ansatte er spredt rundt i landet. På den måten sparer de store reisekostnader og reisetid som de kan bruke til mer fornuftige gjøremål, som for eksempel mer tid til familie, venner og fritid.

Det som kanskje er viktigst er at man sparer miljøet for enorme CO2-utslipp. Fly og bil er blant de verste klimafiendene. Kutter man drastisk ned på bruken av disse miljøverstingene, kan man bremse den globale oppvarmingen.

Sats derfor på hjemmekontor!

Initiativtaker til dette nettstedet er det nordiske selskapet Meetcon, som daglig arbeider med problemstillinger av denne typen. Meetcon ønsker  med gronnemoter.no å skape diskusjon knyttet til næringslivets samfunnsansvar og miljøengasjement. Gjennom innlegg publisert på denne bloggen skal man sette søkelyset på mulighetene som finnes, men også vise hvordan vanlige “synder” kan unngås.

Gronnemoter.no oppfordrer alle med et engasjement rundt dette feltet til å legge igjen kommentarer, komme med innspill til saker vi kan skrive eller kontakte oss direkte.

Norge er miljøets og utviklingslandenes beste venn og støttespiller. I alle fall prøver vi å gi inntrykk av det. Sannheten er nok at Norge er en internasjonal sinke innen økologisk vareutvalg og Fair Trade. Bare 0,77 prosent av matvarene som blir solgt her til lands er økologiske. Når det gjelder salget av Fair Trade-produkter er nok ikke situasjonen noe bedre.

PROTEKSJONISME: Tollen og avgiftene på importerte varer er der selvsagt fordi Norge ønsker å verne om sine egne næringsinteresser. Dumper vi plutselig masse billige matvarer på det norske markedet kan vi fort vinke farvel til et levende norsk lanbruk.

Intensjonen er forståelig, men jeg har problemer med å se hvordan skyhøye tollsatser på kakaobønner og kaffe bidar til å verne om det norske landbruket. Så vidt meg bekjent så har vi ingen tradisjon her i landet for omfattende planting av kaffe- og kakaoplantasjer.

FEILSLÅTT: Dette er selvsagt ikke noe som har gått norske myndigheter hus forbi. Offisielt skal de varene som vi importerer fra verdens fattigste land passere tollfritt over grensene våre. Problemet er at vi ikke klarer å gjennomføre dette i praksis. Som importør opplever vi igjen og igjen at Fair-Trade produkter fra utviklingsland pålegges totalt urimelige toller, gebyrer og avgifter fra staten.

Grunnen til at dette skjer er at svært mange av disse produktene kommer til Norge via EU, og blir dermed regnet under tredjelandsreglene. Det blir dermed umulig å selge disse produktene i Norge til en fornuftig pris når en kartong juice blir pålagt alt fra emballasjegebyrer til næringsmiddelavgifter.

USOLIDARISK: Norge har en lang tradisjon med bistand til utviklingsland, og bistand er definitivt et viktig tilskudd til utviklingen i verdens fattigste samfunn. Likevel bør kanskje Norge se litt nærmere på handelsvilkårene som de samme utviklingslandene opplever i møte med det norske markedet. Utviklingslandene sier til og med selv at de ønsker handel foran bistand fra de vestlige nasjonene.

De samme varene som Norge overskatter så til de grader kan fritt og gratis importeres til svenske og danske markeder. De samme markedene har også nærmere åtte ganger så mange økologiske produkter i omløp som det norske. Kanskje har vi noe å lære fra våre naboland om solidaritet?

KURSENDRING: De rødgrønne partiene gikk til valg på at de skulle endre kursen i norsk politikk. Fra satsing på skatteletter og økte forskjeller til satsing på felleskapstenking og utjevning. Norge har en sterk stat, og den skal bli enda sterkere. Når staten går inn som stor aksjonær i viktige selskaper betyr det at fellesskapet får sterk innflytelse i selskapets bedrifter. Altså blir det mer demokratisk.

At den rødgrønne regjeringen er tafatt og ikke gjør noe av hva de lovet i valgkampen og i Soria Moria-erklæringen er svært overdrevet, og dette definitivt et eksempel på at det motsatte er tilfelle. Der de borgerlige partiene helst vil selge unna den demokratiske innflytelsen, velger denne regjeringen å kjøpe den tilbake.

DEMOKRATI: Viktige bedrifter i det norske næringslivet bør ligge under en viss demokratisk innflytelse. Altså statlig innflytelse. At private aksjonærer sitter med fullstendig kontroll kan vanskelig argumenteres for som demokratisk. Dette sikrer tusenvis av arbeidsplasser, og det sikrer at de folkevalgte alltid har et ord med i laget når beslutninger skal vedtas.

Så er det bare å vente på at staten skal kjøpe tilbake aksjene i Telenor.