Det har jo lenge vært fastslått at barn av homofile kan bli mobbet (oh no!). Og som vanlig i denne serien så går vi nå ut ifra at de har rett. Det er vanlig å være usikker på seg selv i barndommen, særlig i tenårene. Noen tør, usikkerhet til tross, å være seg selv, ikke den man "skal" være, det er ikke for alle verdt å gi opp seg selv for å passe inn. At barn av homofile kanskje oftere blir oppdratt til å ha sin egen identitet og ikke skvises inn i en rolle er ikke så usannsynlig.

Hvordan motbeviser dette Skålands teori? Jo, når man står for den man er, til tross for at det kan være vanskelig akkurat i tenårene, så kommer man ofte dit man vil i verden. Det er vanskelig å finne en kjendis eller andre folk ser opp til som ikke har vært mobbet en eller annen gang i livet. Vellykkede lovlydige mennesker altså. De som mobbet som barn derimot er det verre med. Man får ikke en god jobb ved å dra noen i håret eller å kalle dem navn, og det er ikke så lett å forstå når man ikke kan noe annet. Av de jeg vokste opp med som senere har blitt småkriminelle tapere, så var 100% av typen som tok sin egen usikkerhet ut over andre, og var bøller i oppveksten.

Om vi nå tar denne statistikken og viderefører den til resten av landet (nå driver jeg statistisk kriminalitet her, og det helt uten at jeg har vokst opp med homofile foreldre), så er det umulig for barn av homofile å ende opp som kriminelle. For å ta en rask oppsummering:

barn av homofile = mobbeoffer ≠ mobbere = kriminelle som voksne

En oppvekst som derimot ikke er så bra, er av kristne foreldre som får barn til å føle seg feillagde og unormale om de ikke er som alle andre. Undre har tatt for seg selvmords-frekvensen blant homofile og fordommer i kristne miljøer. Blir du med på en helsiders annonse mot foreldre med fordommer Herr politimester av bibelbeltet?

Etter å ha lest et nettmøte hvor ethvert godt spørsmål ble besvart med et enkelt "Nei du misforstår, du må lese boka" "du må nok lese boka" "les boka for svarte" har jeg gitt opp. Det er forresten et fascinerende salgsargument, "om jeg bare nekter å komme med noe fornuftig nå så løper nok folk i flokk for å kjøpe boken, i tilfelle det står noe fornuftig der."

Det funket ikke på meg, så da får jeg heller gå ut ifra det som er skrevet om boken, og der er det ikke mye positivt å ta av. Om vi nå hopper glatt over snevert og selv-utplukket utvalg av intervjuobjekter og total mangel på gode argumenter, og antar at Preben har rett i sin teori om at kvinner søker trygge menn med penger og sosial status, mens menn vil ha pene damer. Hvor kommer manns-undertrykkelse inn? Preben mener at mange menn ikke får seg dame fordi de ikke har stor leilighet, eller fordi de ikke er høye nok. Så vidt jeg vet er det ganske bra 50/50 fordeling av menn og kvinner, både i verden og i Norge. Det spørs om det Preben forveksler med manns- undertrykkelse egentlig er ren og kjær misunnelse på de som får de pene damene. Om alle menn og kvinner går etter overfladiske kriterier i valget av kjærester, så stiller vi vel egentlig ganske likt. Om Preben har trukket det korteste strået (eller i dette tilfellet, er den korteste gutten), så er det kjipt for han at han bare har sjans på de stygge damene, men er det virkelig noe å skrive bok om?

Jeg foreslår at han heller leser en selvhjelpsbok, og lærer hvordan man kommer seg ut av overfladiske vennegjenger ved å kutte ut sutringen til fordel for god oppførsel som tiltrekker seg normale, intelligente, fornuftige mennesker.