My great-grandfather was born during the Tyler administration, and his great-grandfather, who was still living when my great-grandfather was born, was born before the Revolution, during the reign of King George II.

My great-grandmother used to say, "Try to enjoy your life; it's going to go by a lot faster than you think. It seems like yesterday I was in my father's house."

So, remember your death ― and have fun.

Digg it!   Stumble it!

Dedic filmuletul superb de fata, cuiva care merita si care are nevoie de ceva happyness, sper sa te inveseleasca...

VIDEO AICI (apasa-ma)

"manusia adalah suatu makhluk yang bertanya. Jadi, dari semula ia berbakat filosofis, sebagaimana sudah tampak jelas pada anak-anak. secara spontan  dan tanpa berpikir masak-masak , seorang anak mempertanyakan segala sesuatu, bahkan mengenai dari mana asalnya dan ke mana arahnya. sayang sekali, manusia penanya serta filsuf dalam diri anak sering kali dibungkam oleh yang lebih tua.

.................

manusia sungguh-sungguh adalah suatu makhluk yang bertanya, bahkan ia mempertanyakan dirinya sendiri, keberadaannya, dan dunia seluruhnya."

pertanyaannya sekarang adalah "sudah lelahkah anda untuk terus bertanya? atau anda sudah melupakan caranya?"

En fin, este tema que te traigo pertenece a su primer disco "Rhymes Of Lunacy" de 1994 y en realidad te lo puedes tomar como un ejemplo por que este disco es una pasada desde que empieza hasta que acaba.

[dailymotion id=x5x5y0]

Wy - wiecznie młodzi co być pragniecie,
Do was się dziś zwracam z tymi to słowami,
Bowiem jak i wy nie zamierzam teraz, ni nigdy,
Oddać się w ręce smutnej, czarnej pani.

Niechaj gra muzyka nielicząca czynów,
I potrzeby z nich się rozliczania,
Grzmoty niech walą dalej po niebiosach,
Ja śmiertelności zarzucam skrępowania!

W pogoni za blaskiem tych soczystych barw,
I ucieczce przed dręczeniem hałasami,
Swą głowę na karku zachowam nieuciętą,
Uchylę się znów przed jej kosy machami.

Zabawiać się będę w domowych mesjaszy,
Palić na stosie świętych--bluźnierców,
Uskoczę przed ciosem znów szermierką,
Zyskując respekt wśród ludożerców.

Jej wstrętny odór przykryję perfumą
I drogim alkoholem mej satysfakcji,
Bo ja tam nie chcę wiedzieć co jest po śmierci -
Nicość, stan nieba, piekła, reinkarnacji...

Będą się starać mnie przetłumaczyć,
Że to zakłóca porządku naturę,
Zmuszać i prosić, wręcz demonstrować,
Ja jak już rzekłem - nie wydam swą skórę

Nie oddam życia nikomu, błagajcie więc śmiało,
A już w szczególe tym co za lepszych się mają -
I choć mnie będą zabijać, nie umrę ani razu.

Er zijn zo van die internetspulletjes die je nog liefst als screensaver zou willen, of beter nog, muurbreed in de woonkamer.  Op Twitflicks zie je de wereld aan je ogen voorbijgaan in de vorm van random getwitter en Flickr-foto's.

Of niet helemaal random, de mooiste foto's worden bij elkaar gezocht aan de hand van de woorden van telkens nieuwe tweets.  Merk het "memento mori" thema in bovenstaand voorbeeld.

Om helemaal rustig van te worden.  Past in het rijtje van Twitter-Jezus, Twittervision (1 en 2), en FlickrVision.

Perhaps like most people who are, as my fellow life traveler told me, not part of the future, I approach blogging with some trepidation. What makes blogging attractive are the possibilities, which is probably what attracts us all to technology: in my case, combining images and words and pushing my understanding and handling of both.

For starters, what I'll be considering in this blog site in no particular order:

• nonsense in higher education
• restriction of public access to beaches, especially on O'ahu's North Shore
• food, the growing and eating of it
• the pursuit of joys, the endurance of sorrows

Not insignficant to these postings is the larger and often unspoken context of my generation. As I said, I am on the cusp of an age that is no longer considered part of the future. This perspective, like a memento mori, will be invaluable.

(Gregorio Gitti, Corriere)

1924 - 2008
One of the most distinct memories I have of my grandfather is of him smoking a pipe and the smell of his pipe tobacco. The man loved his pipe.

The white object below his hands is a ceremonial apron worn by members of Freemasonry. Interestingly, the man that "raised" my great-grandfather in Freemasonry was the officiant performing the Masonic rites ceremony at grandfather's funeral.

Some people may think it is disrespectful to photograph the recently departed; I'm not one of those people. Post-mortem Photography (also known as memorial portraiture) was very popular during the 1800's, peaking towards the end of the 19th century.

misery of sophistication

Jerry Lewis (swoon!)

Men I Won't Date:

Jerry Lewis

Certainly, it could be because putting a cross on the side of the road to remember a loved one who has died there is a custom more popular in this Southwest than in New England or the deep South.

What mystifies me is how these accidents happened. The ones I've seen are on straight stretches of well-paved highway. There are three on the section of McKelliips Road that cuts across the Rio Salado to join the 101 going North to Scottsdale, about a mile from the Casino.

Maybe there was liquor involved. Maybe carelessness. We don't know and don't get to judge. All we know is that someone died. The shrines vary greatly. Some simply have faded plastic flowers wired to them. Others have mementos piled high--Disney figurines stand watch next to Virgin Marys and teddy bears. Many have some sort of liquor bottle--an easy-to-leave reminder of what the deceased liked.

Roadside shrines are outlawed in some states--considered a danger, a nuisance, a distraction. I've seen the markers encouraged by the state--blue squares that look like parking signs, with small writing. You drive past, not looking, not thinking. Those signs that are easy to ignore don't make us uncomfortable. The roadside crosses do. They stand in mute reminder that we can die at any time, at any place, even in a straight stretch of road on a sunny day.

I like the mystery of it, the unanswered questions, the symbols of love. It creates a small well of wonder, into which we dip our cup of curiosity and come away tasting only uncertainty. We need those shrines to remind us of the frailty of life. I bet those crosses make more people drive carefully for a few minutes than a discreet road marker. The road marker says. . .something. The cross says, "I died unexpectedly, you can too." It's a powerful message.

--Images: (c) photographs by Quinn McDonald.

--Quinn McDonald is a certified creativity coach, writer and artist who is interested in life's transitions. See her work at QuinnCreative.com

l

Adolf Fredrik de Holstein-Gottorp y Baden-Durlach fue hijo, nieto, padre, abuelo de reyes y rey él mismo. Nacido en la Suecia de 1710, su vida como tal no fue demasiado cansada. Adolf Fredrik era de carácter pausado y tranquilo y no le importaba demasiado perder poder si eso representaba trabajar menos. Ante una personalidad tal, su matrimonio con la princesa Lovisa Ulrika de Prusia fue providencial: Lovisa, diez años menor que Adolf, era mandona y dominante. La joven princesa venía de Prusia, donde la monarquía era de tipo absoluto, y se quedó estupefacta ante la relajación de la vida política del rey en Suecia, su nuevo hogar. En el frío país sueco quien mandaba no era él, sino el parlamento, algo que Lovisa no iba a tolerar: llegó a organizar un golpe de estado, finalmente sofocado (el absolutismo no tardaría en llegar, de todos modos, de manos del futuro rey, su hijo), para dar mayor poder a la figura de la monarquía; revitalizó la corte y tomó todas las decisiones que debía haber tomado, como rey, su marido.

Mientras tanto, él sonreía y aceptaba todo lo que su amante esposa hacía y decía, con tal de que le dejasen en paz. Era un rey, como se suele decir hoy en día, campechano y simpaticón, que obtenía placer de las pequeñas cosas... como hacer pequeñas cajitas para el rapé, o simplemente comer. Poco se supondría él, o la misma Lovisa, enfrascada en sus asuntos de estado, que sería precisamente eso lo que le llevaría a la tumba.

Efectivamente, el 12 de febrero de 1771 el rey se metió entre pecho y espalda una comida pantagruélica, más que a las que estaba habituado (que tampoco eran, desde luego, moco de pavo). Entre otros platos, la comida consistió en una deliciosa combinación de:

• Caviar,
• chucrut,
• langosta,
• pescado ahumado (kipper),
• champán,
• pastelitos semla,
• leche caliente

La muerte le sobrevino pocas horas después, en medio de fuertes dolores estomacales. Desde luego, lo de comer hasta reventar, en algunos casos, no es sólo una expresión...

Memento mori

You were already spoken for.
Your blood, now, only negotiable evidence.I digress through its blanks.
Make them epic.

Don't listen to me,
my narrator is non-negotiable.

She is only waiting to crush
the Fates, write of the way

their taught bodies devolve
in her fists. She will turn their murders

into centers of vision, scented letters
sealed with wax, rosebuds.

Sara Henning

at 3rd Muse

Bu dönemde diğer dönemlerden farklı olarak akıl, duygu, din, korku ve sevinçler bir aradadır. Barok insanı her ne kadar şaşaalı bir görünüme bürünse de onu kötümser ve karşıt düşünceler içinde olan bir devrin insanı olarak görmek ve değerlendirmek yanlış olmaz. Çünkü Barok insanı bitmek bilmeyen mücadele ve savaşların yükünü artık taşıyamamaktaydı. Böyle özelliklere ve karşıtlıklara sahip Barok insanı şüphesiz Otuz Yıl Savaşları'ndan, mezhep kavgalarından etkilendiği için bu modele bürünmüştür. Otuz Yıl Savaşları'nın etkisiyle hayatın geçiciliği bilincine varmış ve 11. yüzyıldaki gibi "memento mori" (ölümü hatırla) düşüncesi hayata hakim olmuştur. Diğer yandan içine düştüğü kaosu yeniden düzenlemek amacıyla akıl bu devirde önemli bir yer teşkil etmiştir. Paskal, Descartes, Newton bu devrin önemli bilim adamlarıdır. Dağınık, parçalanmış bir kültür ve dünya görüşüne sahip olan Barok insanı hem bu dünya hem de öte dünya inancıyla iç içe yaşamıştır. Bir yandan Otuz Yıl Savaşları'nın da etkisiyle dünyanın acılarını ve eziyetlerini bırakarak dine yönelen insan (memento mori-ölümü hatırla düşüncesi), diğer taraftan da bu dünyanın kötülüklerinden kurtulmaya çalışan, dünyanın tadını çıkaran, gününü gün eden insan (carpe diem-gününü gün et düşüncesi) bu dönemde iç içedir. Hayatın zevklerini hor görüp ihtiraslarını frenlemeyi fazilet sayan Stoa felsefesi bu devrin insanına çok hitap etmiştir.

Stoacılık, Kıbrıslı Zenon tarafından kurulan Helenistik ve Roma döneminin en gözde felsefe okuludur. Aklın egemenliğini, doğaya uygun yaşamayı, ruhun duygular karşısında sarsılmazlığını (ataraksia=ruh dinginliği) ve duyumsamazlığı (apatheia=duygulara kapılmama) bir yandan da dünya yurttaşlığı ülküsünü savunmaktadır.

Stoacılığa göre bu evrende insan doğanın bir parçası oluşuyla zorunlu olarak evrensel ustan pay almaktaydı. Bu nedenle en uygun yaşam biçimi doğanın gerekleri uyarınca sürdürülen yaşamdı. Varolan tek iyinin erdem olduğu, erdemin kendisine de ancak bilgi yoluyla ulaşmanın olanaklı olduğu düşüncesi üstüne kurulan Stoacılık, erdemli kişiyi mutluluğu dışarıda değil de kendi içinde arayıp bulan kişi olarak tanımlamaktadır. Buna göre kişi, kendi mutluluğuna engel olan duygularına ve tutkularına egemen olarak onları alt etmeyi başarabildiği sürece erdemlidir.

Ancak Barok dönemindeki bu bunalım ve karamsarlık durumu Barok insanına çözüm olmamış, yerini aydınlanma dönemine bırakmıştır.

Información: The Coma Lilies se forma en 2001, en San Francisco. Hacen un Post Rock Experimental muy interesante.

Enlaces: The Coma Lilies (Official Site)

Similares: Té, Lite

Género: Post Rock, Experimental

Año: 2006

Descarga: The Coma Lilies | Memento Mori

Innleiing

Det er døden som er hovudtema for dette nummeret av Ung Teologi, og dette – kan vi vel seie – er eit tema som alltid kjem til å ha ein viss aktualitet. For å seie det med rockepoeten Bruce Springsteen: ”Everything dies, baby, that’s a fact.”[3] Springsteen reflekterer eit fenomen som vi alle må forholde oss til. Såleis kan vi også i årsskiftet 06/07 registrere at det pågår ein debatt i avisa Vårt Land, mellom kristne og human-etikarar, om nettopp dette temaet: Døden, samt kva som skjer etter døden.

Som kristne veit vi at Skrifta har mykje å fortelje om døden og det som skjer etterpå. Herrens apostel Paulus fortel at Kristi død og oppstode har mogleggjort oppstode frå dei døde og eit evig liv med Gud for oss menneske (1 Kor 15). Men Jesus åtvarer oss mot faren for å gå fortapt (Matt 10,28), og han gjer det klart at det ved tidenes ende vil bli ein dom med to utgangar (Matt 25,31-46). Dette har vorte kalla ”Den hardeste lære i Guds ord”[4], og det er på bakgrunn av denne spenninga mellom dom og frelse ein må sjå Luthers preike ”Om det å forberede seg på å dø.”

Luthers trøysteskrift til ein som frykta døden

Det var i 1519, etter spørsmål frå ein Markus Schart, rådgjevar hjå Fredrik den vise, at Luther skreiv skriftet ”Om det å forberede seg på å dø”. Luther var på denne tida sterkt oppteken med debattar og arbeid på fleire frontar. Men mot slutten av året fekk han sett av tid til å skrive det oppbyggjelege skriftet. For oppbyggjeleg var det, og såleis står det som eit vitnesbyrd om Luthers evne til å handtere skriving av både vitskaplege, tunge og polemiske skrifter, og også milde, empatiske og sjelesørgjeriske trøysteskrifter. I vårt aktuelle skrift vil Luther hjelpe lesaren til å tenke gjennom døden og korleis ein best kan førebu seg for han. Sjølv om Luther så å seie ”heng att” i nokre teologiske syn som han seinare tok sterk avstand frå, spes. synet på ”den siste olje” som sakrament samt den positive vurderinga av avlidne helgenar si mangfaldige rolle som ”frelseshjelparar”, er skriftet definitivt prega av ei evangelisk frigjering. Lat oss då sjå nærare på innhaldet i skriftet.

Dei tre store bileta: Synda, døden og helvetet

Luther opnar med å seie at døden er å likne med ein fødsel:

Derfor må man her tro, og lære ut fra et barns legemlige fødsel, slik Kristus sier (Joh 16,21). Når en kvinne føder, er hun redd. Men når det hele er over, tenker hun aldri mer på angsten, siden et menneske nå er født fra henne og inn i verden. Slik må man også i døden verge seg mot angsten og vite at der etterpå vil være større plass og glede.[5]

Kva er så grunnen til denne ”angsten”? Luther fortel at det særleg finst tre ”farar” vi må verje oss mot: Døden, synda og helvetet. I dødsstunda skal ein ikkje tenke på døden, synda og helvete. Men medan ein enno lever, skal ein øve seg i å tenke på dei, slik at ein er førebudd i møte med døden. Han seier såleis: ”Gjennom livet skal man øve seg i tanken på døden, og tvinge den fram så lenge den er fjern og ikke selv presser på. Men når man skal dø, og denne tanken av seg selv allerede er der i altfor sterk grad, da er den farlig og til ingen nytte.”

I dødsstunda kjem djevelen og forsterkar bileta. Han vil skape skremmande bilete av døden, han vil peike på våre synder som grunn til fordøming, og han vil få oss til å søkje teikn på at vi er utvalde til frelse og ikkje til fortaping. Hans store mål er at vi skal trosse Gud, spotte han og hate han. ”Den som nå vil kjempe med djevelen og drive ut disse bildene, vil ikke klare seg med å rive og slå og med slåsskamp; bildene vil her bli for sterke, og det hele vil bare bli verre og verre.”

Å sjå døden gjennom livet, synda gjennom nåden, helvetet gjennom himmelen

Kva skal ein så gjere i møte med desse skremmande bileta? Jo, seier Luther: ”Du må betrakte døden gjennom livet, synden gjennom nåden og helvetet gjennom himmelen.” Ei viktig setning der, som gjerne kan bli lese to gonger. Så held Luther fram:

Du må altså ikke betrakte synden slik den fremtrer i synderne eller i din egen samvittighet eller i dem som er blitt værende i synden og blitt fordømt der; for da vil du utvilsomt gå hen og bli fordømt. Tvert imot skal du vende dine tanker bort fra dette og ikke se på synden på noen annen måte enn i nådens bilde (…) nåde og barmhjertighet er at Kristus på korset tar dine synder fra deg, bærer dem for deg og dreper dem. Å holde seg dette for øyet og tro fullt og fast på det og ikke tvile: det er å holde nådens bilde fram for seg og prege det inn i seg.

Men kva med predestinasjonen; korleis skal ein vite at ein er éin av dei som Gud har utvalt til frelse? Luther svarar:

Se derfor på Kristi himmelske bilde, han som for din skyld for ned til helvetet og ble forlatt av Gud, liksom en som var fordømt for evig, da han på korset sa ’Eli, eli, lama asabthani’, ’Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg.’ I dette bilde er ditt helvete overvunnet, og din usikre forutbestemmelse blitt sikker, når du nemlig ene og alene bekymrer deg om ham, og tror at disse tingene er skjedd for deg. La det bare ikke bli tatt fra deg, og let etter deg selv bare i Kristus, og ikke i deg selv, så vil du for evig finne deg i ham.

Sakramenta gjev stor trøyst

Luther held så fram med å fortelje om den store trøysta som er å finne i sakramenta.[6] ”For i sakramentene handler, taler og virker din Gud, Kristus selv, med deg gjennom presten.” Difor, seier Luther, kan ein ved mottakinga av sakramentet seie:

’Gud har sagt meg, og i sakramentene gitt meg et sikkert nådetegn på at Kristi liv har overvunnet min død i sin død; at hans lydighet har utslukket min synd i sin lidelse; og at hans kjærlighet har knust mitt helvete i sin Gudsforlatthet. Dette tegnet på og tilsagnet om min salighet vil ikke bedra meg eller lyve for meg. Gud har sagt det, og Gud kan ikke lyve, verken i ord eller gjerning.’

Slik ser vi at Luther legg vekt på at ein i sakramentet vert styrkt i trua. Den som mottek sakramentet får eit sikkert teikn på at Kristi nåde også gjeld for ein sjølv. Og her må ein ikkje blande inn spørsmålet om ein sjølv er verdig. For Gud byggjer ikkje sakramentet på at vi er verdige, men berre på sin nåde. ”En rett bruk [av sakramentet] består ikke i annet enn å tro at det er slik som sakramentene gjennom Guds ord tilsier og garanterer.”

Avslutning, med ei lita oppfordring

Det er nok ikkje feil å seie at Luthers samtid hadde langt større fokus på – og medvit om – døden enn vi har i vår tid. Men om døden for oss ofte er ute av syne og ute av sinn, så er han her likevel, og Luthers skrift skulle såleis vere relevant også for oss. Difor vil forfattaren av denne vesle strøtanken gjerne oppfordre lesaren til å leite fram sin Luther, og sjølv lese preika ”Om det å forberede seg på å dø” i sin heilskap. Sagt med ein understatement: Det ville vel ikkje vere den verste måten å bruke ein liten time av si tilmålte tid på.

Kjelder

Lehmann, Helmut T. (red.), 1969 Luther’s works band 42 Philadelphia: Fortress Press

Lønning, Inge og Tarald Rasmussen (red.), 1979 Verker i utvalg Oslo: Gyldendal

Normann, Sigurd, 1931 Hovedverker i den kristne litteratur Oslo: Lutherstiftelsen

Death is a test of one’s maturity… I want very much to die.  I want to become part of that vast extraordinary light.  But dying is hard work.  Death is in control of the process, I cannot influence its course.  All I can do is wait.  I was given my life, I had to live it, and now I am giving it back.

~ Edelgard Clavey

[Walter Schels’ recent exhibition is an interesting sort of memento mori: black and white portraits of the terminally ill taken shortly before and shortly after their deaths.  One wonders if Ms Clavey was so fearless in her final hours.  We always prefer to think that life needn’t end in farce.]

Jag läser men intet fastnar. Jag läser om och samma sak igen. Inget minne av vad det stod. Det förbryllar mig då orden inte nödvändigtvis är de svåraste utöver vissa lokala uttryck, inte heller är versraden hopplös. Jag försökte sänka farten då jag gärna flyger igenom texten, men inte heller det hjälpte.

En tanke som slår mig är att det är hur texten står på sidorna, men snarare tror jag det är dikternas innehåll. Bilder kastas fram, överflöd, metafor på metafor; jag ges ingen chans att skapa mig en bild av det som föregår eller försöks sägas. Dikterna ger helt enkelt inte plats för förståelse.

Ett exempel ur dikten Homecoming får illustrera.

Great bursts of exaltation crest the white breaker,

deep-drawn as the sighing scale, as the heart's salty history,

as you stand like a pilgrim on the edge of this acre

of bleached grass and rocks under the frigate's glory,

with stalks that whistle to the scyther's massacre

of the forked frangipani, each flower a memento-mori.

Några blogginlägg om Derek Walcott på andra ställen:Venepoetics översätter en intressant kortessä om W skriven Igor Baretto. Kistalight berättar om hur han såg W när denne kom och signerade böcker i Kista. Liberalis citerar en dikt av W när han tröttnat på Keseys Gökboet.

Many people find interest in surgery to be incomprehensible and even a bit bizarre, referring to the diseases and inevitable memento mori the subject implies.

Lately I've been asking myself the question: Would I be as interested in surgery and anatomy if I wasn't so detached from these implications myself?

In many ways my work is all about disease. I'm currently documenting diagnosis and treatment of cancer, so all my subject material is related to it. But it's in a totally different way than to a nurse or a doctor. I seldom see the whole course of a treatment, from the discovery of cancer to curation or, in many cases, death. I don't see the agony of the family and friends.

I get to read up on interesting little details of human anatomy, and marvel at complicated surgery seen up close. But I never get to hear about the fear of the patient the night before surgery. And I don't know about the complications. The surgical wound hernias. The failed anastomosis.

Of course this makes my job easier. I don't have to think about the human aspect that much. Although I often do (see here or here). I can focus on editing the surgeon's movements so they are pleasant to the eye. Seeing the beauty of the anatomical structures as they unfold under the scalpel. But every now and then I get a little sting of bad consciousness. Should I be looking forward to a complicated operation because I've never filmed it before? Operations are good. They cure people. But it sometimes feels a bit like chasing ambulances, even though I'm working for the same guys who own the ambulance.

I try to keep dual thoughts on these things. Allowing myself to be fascinated by surgery and anatomy while still seeing the bigger picture. I wonder how the surgeons manage. Maybe it's when they see the difference their work makes for other people that it really becomes fascinating? But what about those times they fail?

I feel privileged to be able to see, through my work, the insides of the human body, and the manipulation of it to cure diseases. Things most people never see. But I can't shake the feeling I sometimes get, of being a free rider.

The photo at the top is of a retinal detachment (photo credit). A disorder I fortunately do not suffer from.

Când ai nevoie de ajutor unde mergi prima oară? Te poţi alege pe tine, poţi vorbi cu un prieten, te poţi ruga la Dumnezeu sau poţi face orice ştii că a mai funcţionat şi-n alte dăţi. De fiecare dată ne bazăm pe cineva/ceva.

Există o putere mai mare decât cea a obişnuinţei atunci când cauţi soluţii? De cele mai multe ori apelăm la oameni. M-a întrebat cineva odată câţi oameni există pe lumea aceasta, dispuşi să mă ajute la greu? Numai aşa poţi şti cât valorezi în rândul celor care te-nconjoară sau cu cât ai mai puţini prieteni trebuie să te descurci de unul singur.

Din fericire, îmi place să cred că sunt câteva astfel de persoane (în afară de familie) dispuse să ofere ajutor necondiţionat. Este posibil ca între timp lucrurile să se fi schimbat pentru că orice relaţie trebuie hrănită, întreţinută şi tratată cu atenţie, grijă, afecţiune, etc.

Cunosc oameni care se zbat o viaţă întreagă să mărească numărul prietenilor de pe banca de rezervă, pregătiţi în orice moment să dea cămaşa de pe ei, în caz că este nevoie. E ca şi cum ţi-ai cumpăra liniştea pentru situaţiile limită. Şi nici măcar ea nu este sigură...

Un cuplu de bătrânei şi-a achiziţionat încă de pe la 40 de ani sicriu şi toate cele necesare momentului fatidic. Cum el nu se mai apropia, lemnul a mucegăit, totul a devenit inutil. Se gândeau că nu o să aibă cine să-i mai ajute la bătrâneţe şi au vrut să fie siguri că sunt cu sacii în car. Tot aşa a ruginit şi o bicicletă nou-nouţă în pod...

Ne bazăm în permanenţă pe cineva, fie că este vorba de propria persoană sau de altele dar uităm de imprevizibil. În acest caz, mai este nevoie să ne facem atâtea griji?