Først må jeg bare fortelle om vår første aktivitet i dag. Dvs, jeg våkna kl 4 i natt også (nå er forøvrig klokka 2, så jeg går kanskje litt vill i hva som er i natt og i går natt og slikt...) Så fant vi ut at vi skulle finne ut når det var gudstjeneste i Brooklyn Tabernacle Church, siden det var palmesøndag og slikt. Og den begynte kl 9 (og 12 og halv fire), og vi psyka oss på å gå dit. Spiste først frokost på senga i åttetida, og så var det å haste i vei.

Vi kom til området vi trodde det var i, og hørte lovsangen bruse gjennom noen lukkede dører. Det var bare helt utrolig. Vi kom oss inn, en halv times tid etter det begynte, og det var bare ubeskrivelig altså. Man skal jo ikke bli misunnelig eller noe, men det må være lov å si at det var noe å virkelig hige etter... Kirkekoret talte ca 200 denne morgenen. Kirka var kjempestor, og veldig fin. Men det var som pastoren sa: jeg håper ikke du husker hvor fantastisk koret er, eller hvor fin kirka er, eller hvor fin sangen var, men at du går ut med dette: Jesus var virkelig tilstede i denne kirka. Og det var det som var så flott altså. For alt lå liksom til rette for at man lett kunne bli litt ovenpå, men det var ikke sånn i det hele tatt. Jeg sitter igjen med den vissheten at Jesus var virkelig tilstede.

Prekenen i dag ble holdt av seniorpastoren. Han talte over noe som står i femte mosebok. Når Israel fortsatt er i ørkenen, de måler fiendene i det landet Gud har lovet dem, og Josva skal overta stafettpinnen etter Moses. Han delte det inn i before, during and after.

Before. Vi har så lett for å bekymre oss. Ta sorgene på forskudd. Ikke våge å ta utfordringer i frykt for konsekvenser. Ja, dere skjønner hva jeg mener. Israel nølte med å innta det nye landet. De som bodde der var større og sterkere enn dem. MEN siden Gud er med - for det har han jo lovet, er vi alltid sterkest. For Han har hjulpet før, og Han vil hjelpe igjen. Before - vi må huske på hva Gud har gjort for oss tidligere. Han vil utfri oss igjen. You don't have to worry.

During. Når vi lider. Sliter. Strever. Er syke. Bekymrer oss. Hva kan vi gjøre? Vi kan BE!! Og vi må be. Kanskje er du bare en bønn fra et mirakel? Gud KAN og du kan be ham! Det glemmer jeg nok litt for ofte. Både det med før og det med gjennom.

After. Takk Gud for alt han har gjort for deg! Hvis du glemmer å prise ham for det, glemmer du kanskje at han i det hele tatt har gjort det for deg! Takk Gud for alt! Det er det aller beste du kan gjøre:)

Takk Gud at du døde på korset for meg! Det er bare helt ubegripelig. Like ubegripelig er det at du fortsatt elsker meg. Til tross for alt jeg gjør og ikke gjør. Kjære Gud, hjelp meg å elske deg tilbake. Gud er den samme i dag som han var det i begynnelsen. Gud er den samme i Vennesla som i Brooklyn. OG han kommer nær til alle dem som påkaller hans navn. Hvisker du i ditt hjerte - Jesus kom inn, JA, så kommer han vettu. For han elsker deg, og ønsker å være sammen med deg. Og han synes det er helt forferdelig når du strever og har det vondt. På samme måte som vi ikke ønsker at barna våre skal ha trøbbel, så ønsker jaffal ikke Gud det for oss heller.

I dag sang vi O store Gud i kirka i Brooklyn. Tipper mange andre i mange andre land sang det samme. In Christ we are one. Håper du fikk noe ut av dette. Må igjen si at det var en utrolig opplevelse. Den fineste på hele turen. Og det beste med det er at Jesus er jo med heile tida. Så man kan ha det supert med ham overalt!!!

Sett ikke lit til stormenn,
        til mennesker, som ikke kan hjelpe.
Når de utånder, blir de til jord igjen,
        da er det forbi med deres planer.

Det stod jo selvfølgelig litt mer da. Men det var dette som ble litt kult for meg i nuet. For jeg har tilbrakt noen dager nå i frustrasjon over stormenn. Og med stormenn så tenker jeg faktisk ikke på noen store menn, hehe, men på mennesker som man kan bli frustrert over bare. Kanskje gjerne mennesker som tror de er noe.... Men det var litt deilig å bli mint på at de er jo bare mennesker de også. Og daue skal de....hehe. DET var fint sagt det. Not.

Men det er nå en gang sånn. Det er jo mange ganger andre mennesker som får trykt oss ned. Som får oss til å føle oss mindreverdige, som får oss til å føle oss små.... Men det er jo ikke nødvendig da selvfølgelig. For DU er jo minst like mye verd som dine "stormenn"!!! Husk på det;) OG husk på det at Gud er mye mye mye mye større enn alle de som tror de er store. Og HAN er ALLTID for deg. Han vil alltid løfte deg opp, ikke trykke ned. Han elsker deg med en evig kjærlighet. Og Han er uforanderlig. Tenk på det du, Siri!! DET er heller verd noen tanker det!!

For de som evt aldri har sett eller hørt sangstrofa før, er dette en kjærlighetssang, sikkert fra 80-tallet. (beklager, men jeg har egentlig ikke peil på musikk, så det blir litt tippings her. Men de derre gutta på tv oppsøkte Glenn Medeiros da, i gyldne tider, så da er det sikkert på 80-tallet da.) Det er jo vakkert! Men vi vet jo alle at det ikke stemmer. Nothing liksom. Det føles jaffal som det skal svært lite til før kjærligheten endrer seg.

Eller dvs kjærlighet, er det en følelse? Nei, det er vel strengt talt ikke det. Det er vel mer en hm....en tilstand eller noe. Men vi (jaffal tror jeg det er sånn) oppfatter ofte kjærlighet som en følelse. I alle fall at det hele påvirkes av følelser. Ja, det var sikkert en bedre måte å si det på. Så når kjæresten din gjør noe urteit som du har sagt tusen ganger at du ikke liker, så føles det som om kjærlighetsbarometeret går en smule nedover. Er det ikke sånn? Jeg mener er det ikke sånn det føles av og til?

Man kan jo ikke gå rundt å være forelska hele tida. For forelskelse er sikkert en følelse. Som oppstår i begynnelsen av et forhold, og som evt endres til kjærlighet. Og så er det perioder i livet man er skikkelig forelska, og så er det lange perioder igjen hvor man slett ikke er det. Ja ja, jeg innser at jeg ikke kan snakke for andre enn meg selv her, men jeg tar en råsjans på at jeg ikke er fullstendig abnormal, og at kanskje et og annet mennesk kan kjenne seg litt igjen....

Nothing's gonna change my love for you. Ingen ting kan forandre min kjærlighet til deg. Det er så sinnsykt sterke påstander det altså. Han der fyren som skrev det ante nok ikke hva han skrev, for jeg er ikke helt sikker på at han fortsatt elsker det mennesket han skrev sangen til. Kan jo alltids hende, men jeg satser på ikke.

MEN jeg hadde jo et litt dypere poeng enn det da. Etter som jeg kan se det er det bare en som KAN si slike ting, og virkelig holde løftet. Og det er Gud. Han sier at han elsker deg (og meg) med en evig kjærlighet. Og det er sinnsykt sterke ord som jeg kanskje ikke helt tror jeg fatter. Eller dvs jeg kan ikke fatte det! Hele tiden gjør jeg ting som jeg tenker at fører meg bort fra Guds kjærlighet på en måte. Eller for å si det på en annen måte, så er det vel det jeg IKKE gjør som får meg til å tenke sånn. Jeg skulle ha (og så kan man ramse opp en hel haug med ting man føler man burde ha gjort)..... Elsker du meg virkelig på tross av alt det Gud?

romerne 8:35+38-39
Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd? For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.

Og alt jeg trenger å gjøre er å tro og ta imot. Det samme gjelder selvfølgelig deg:)

Leste noe stilig i dag. Han vernet ham og sørget for ham og voktet ham som sin øyensten. (Det står forresten i 5.mosebok 32,10) Det er litt vanskelig å fatte av og til, men jeg ønsker å lære meg og skjønne at det faktisk stemmer. Gud vokter oss som sin øyensten. Fantastisk!! Ufattelig å skjønne helt for meg altså. Vil bare til slutt minne om støvkorn, øyevippehår, bjørkefrø, you name it. Kommer det i øyet, blir man GAL!!!

 Han vernet ham og sørget for ham og voktet ham som sin øyensten

Vi mennesker har vanskelig for å ta imot uten betingelser. Det er som om vi har enkelte regler som gjelder ved gaver. For eksempel så blir det sett på som kjipt dersom du får julegave av noen, og ikke har kjøpt noe til dem. Dersom du får bursdagspresang av en, må du for all del huske å kjøpe noe når den har bursdag. Vi må jo gjengjelde. Vi kan ikke bare ta imot sånn rent uten videre. Vi må jo ha fortjent det, eller gjøre oss fortjent til det i ettertid. Sånn er det bare.

Og mennesker som vi er, så tar vi med oss slike tankesett overalt i livet. Også når det gjelder Gud. (I alle fall gjør jeg det) Selv om vi "vet" at Gud elsker oss betingelsesløst, så strever vi likevel med å gjøre oss fortjent til den kjærligheten. Vi setter en viss standard vi må følge for å oppnå denne kjærligheten. Vi må vel jaffal lese i Bibelen daglig, og be hver dag, kanskje være med i en eller annen tjeneste? Det er sikkert bra. (Jaffal når vi vet at det som er essensen i kristenlivet vårt er et personlig forhold til Jesus.) Da blir nok Gud fornøyd med oss. Jeg tenker ikke sånn bevisst, men jeg tror det er en underliggende tanke i systemet mitt. At jeg må gjøre meg fortjent til frelsen. Og når det nå viser seg igjen og igjen at jeg ikke fikser det, så bryter det meg ned. Rett og slett.

Om du aldri leser i Bibelen, om du aldri ber en eneste bønn, om du ikke setter din fot i en kirke eller menighet, så elsker jeg deg akkurat like høyt. Du må la deg elske. Sier Jesus til meg og deg.

Utfordringen her herved gitt. La deg elske. La deg elske. Jesus elsker deg. La deg påvirke av Hans kjærlighet. Til slutt vil du kanskje merke at du kan si det tilbake. Jeg elsker deg Jesus. Til slutt vil du kanskje merke at du elsker mennesker rundt deg. Til slutt vil du kanskje merke at mennesker rundt deg føler seg elsket. Til slutt vil du kanskje merke at det er dette som er livets gåte. La deg elske.

En annen nesten-situasjon er kanskje litt bedre. På volleyballbanen. Det kommer susende en knallhard smash, og du er på vei mot riktig posisjon. Ballen toucher deg, men du får den ikke dit du vil. Det var nesten. Bra forsøk. Godt jobba. Neste gang er du der. MEN du tok den ikke denne gangen likevel. Nesten. Kjipt...

Nesten skyter ingen mann av hesten.

Noen ganger i livet kan det føles som om man bare er nesten en kristen. Det er vanskelig å be. Bibelen samler støv. Kirka er et "fremmed" sted. Eller du har en venn som du forteller om Jesus til. Du har gjort ditt, og det er opp til vennen din om han vil si ja til Jesus. Du føler at han er bare SÅÅÅÅ nærme... Nesten. Nå må jeg jo bare først og fremst få sagt at om man føler ditten og datten mht sitt eget liv, så husk på at Jesus ikke bygger forhold på følelser. Da hadde det nok fort blitt mange "skilsmisser" der og. Mitt og ditt evige liv bygger kun på valg. Og har du valgt å følge Jesus, så er det ikke snakk om noe nesten her altså. Jesus elsker deg tross alt du kunne finne på å gjøre eller å ikke gjøre. (Selvfølgelig er det utrolig smart av oss å henge med Jesus så mye vi kan, lese i Biblen og snakke med ham, synge lovsanger - det får en i et superdupert humør altså!!)

Men er du der bare nesten - så husk at nesten ikke er godt nok. Rett og slett. Make sure you're there. Vi tenker ofte lite på evigheten og slikt. Er så opptatte med det som skjer foran nesa. Men ærlig talt - å være nær Gud (beklager om du ikke forstår hva jeg mener nå. Da må du spør) er det absolutt beste som fins. Ingen rus kan overgå det! Nesten skyter ingen mann av hesten. Step up. Make a choise. En dag har du ikke lenger muligheten. Og hvem vet når den dagen måtte komme??

Skikkelige deilige spørsmål. Først og fremst siden de er så rett fram, og så selvsagte. Vi skal jo selvfølgelig til himmelen, Jesus kommer jo selvfølgelig! Og så er det så skjønt å vite da at det ligger så langt framme i Oda sin verden:) Svaret er jo en annen ting da.

Jeg måtte jo si (som sant er) at det vet jeg ikke. Vi vet jo sannelig ikke når vi skal til himmelen. (Først må vi jo vite om vi skal dit da - dvs om vi vil dit) Det kan skje NÅ eller NÅ eller NÅ osv. Men vi tror vel helst alltid at det er leeeenge til. Typisk. Men det vet vi altså IKKE!!! Bare husk på det - kan kanskje til og med hende at badebassenget får oppleve at Jesus kommer igjen! For vi vet ikke. Vi kan ikke gjøre annet enn å være klare:)

Hallais på dæ igjen.
Nå har du vel sutte pal forran pc`n siden siste preken og bare ventet i spenning på denne. Da må jeg bare si at det er ikke lurt.Det er faktisk dummere enn å stupe i ett baseng uten vann. Det er alt for mange mennesker som trenger deg og all den kjærligheten du har å gi( som du har fått gratis av Jesus ). Så kom deg opp av stolen, ikke sitt og vent på et budskap, skap ett til de du møter,helst i handlinger og forandre dine omgivelser.oj, var ikke det bra :)
Men det jeg egentlig hadde på hjertet i dag er :rom 8.1 det finnes overhodet ingen fordømmelse,hva du enn har gjort, for dem som er i Kristus.fritt oversatt. Alt for mange kristne fordømmer seg for at de ikke gjør nok, leser for lite i Bibelen, søker Gud for lite, og så ser de på andre som de tror gjør alt dette mye bedre. Jeg strevde med dette før. Prøvde å jobbe meg til å være en brennende kristen. Sto opp tidlig,levde hellig og alt sånnt, som er bra, men ikke om man gjør det pga plikt og fordømmelse.Det var fantastisk å finne ut at Gud ikke krever, og å kunne gå flere dager uten å lese Bibelen med like god samvittighet og vite at det er ikke det som gjør at Gud elsker deg. Ikke missforstå, man kan ikke få lest nok eller få nok av Jesus, men det må komme som en lengsel og ikke tvang.Man trenger å sette av tid til Gud, den tid på dagen det passer best, men ikke av tvang. Å Jesus er så superdupergod. Til og med om du har gjort den brøleren av en synd, gjerne samme flere ganger, så kan du bare be om tilgivelse og slippe å kjenne på noen skyldsfølelse. Tingen er at du ikke blir likegyldig til synd, men lever i omvendelse med et hjerte vendt mot Gud. ok. det var dagens preken. Stå på videre for jesus. Han bor mer i deg enn du er klar over :) og uansett hva du føler, så virker han gjennom deg, hver dag. Du er merkbar og skaper en forandring.Vær bevisst på hvem som bor i deg.Han kan til og med flytte fjell.og husk.Jesus er skikkelig gira på deg :)

Det er jammen meg deilig med sol! Spesielt når man som regel ikke ser sola. Det er jammen meg nydelig å ligge i sola og kjenne varmen, og så se at sola har satt så tydelige spor. Jippi je!! Men det er også trist hvordan man kan bli så vant til gråvær og regn at man nesten glemmer å savne sola slik. (jada, vi trenger jo begge deler sånn praktisk sett)

I sommer har det foreløpig vært mest drittvær her i gården. Masse regn og skyer. Så man tilpasser seg det da. Kler seg i triste klær, koper inne, og mister nesten litt av humøret. Ikke det at det er med overlegg, men det skjer bare automatisk! Man merker ikke hvor strange det har vært før man plutselig får en soldag igjen. Sånn som i dag.

Når man har vært litt i sola, fått litt farge, fått brukt gla' klær litt, da savner man go' været da! Rett og slett. Dette er jo helt sant sånn som det står, men akkurat i dag ble det en metafor for meg også. (Har vel skrevet om soling og sånn tidligere i en sånn sammenheng, men det skal jeg jo ikke forvente at noen verken har lest eller husker. Men i alle fall.) Bildet er vel slik at Jesus er sola :) Det sier kanskje nok det, men jeg må jo kverulere litt over det likevel. Blir sint og lei meg når jeg tenker på at jeg heller ser ut til å foretrekke skyer og nedbør. Sola skinner jo hele tida faktisk. Sånn til hverdags kan man vel strengt talt ikke alltid velge om man vil oppholde seg i sola, men sånn i overført betydning kan man jo faktisk det. Har du "solt deg" slik i det siste, vet du jo at det er DEILIG!! Er det lenge siden du har fått litt farge, kan det kanskje være på tide å sole seg litt igjen??

Antakelig har du også hørt om Bergprekenen. Den står i Bibelen, og er kanskje en av de største talene Jesus har holdt. Ja, det er vel kanskje den største, men siden jeg ikke vet det garantert, er det jo best å ikke ta for hardt i!! I alle fall. I denne viktige talen da, er det første Jesus sier: Salige er de som er fattige i seg selv... Det er litt rart kanskje? (Ikke egentlig, og det synes du sikkert ikke heller når du tenker over det)

Først - SALIG. Hva er nå det for et ord? Det høres jo veldig flott og svulstig ut jaffal. Jeg har lært at salighet er den høyeste form for lykke! Så - Utrolig lykkelige er de som er fattige i seg selv..... Fattige, ja. Det er her cluet ligger. Vi mennesker er jo så rare. Eller ikke. Vi er jo jaffal mennesker:) Vi vil jo helst klare alt selv, være verdensmestere i alt, suksessfulle, vakre, snille, gode, intelligente og så videre. Vi vil være skikkelig rike (det er altså ikke snakk om tingester og peng og sånt, altså). Nesten så vi ikke har bruk for Jesus i det hele tatt. Bare hvis det blir KRISE krise. (Nå dro jeg visst alle mennesker under en kam, og det skjønte du sikkert at det var bare for å få fram pointet ;))

Fattige i seg selv. Det må jo bety det motsatte av å fikse alt selv da. Det å komme til et punkt der man innser at man ikke klarer alt selv. At man ikke kan gjøre seg fortjent til verken nåde eller frelse. At man trenger Jesus. Han er jo veien, sannheten og livet, og ingen kommer til himmelen og Faderen uten gjennom Jesus. Det er jo selvsagt varierende hvor oppi dagen man klarer å leve i slik fattigdom da......Vi er jo som sagt mennesker, og det ligger i vår natur å skulle klare alt selv.

Men tenk på det. Utrolig lykkelig er du hvis du klarer å leve i avhengighet av Jesus, for himmelriket er ditt! (Og også - er du rik i deg selv, er da himmelriket ditt??) Ikke rart dette var det første Jesus måtte få sagt.

I går kveld leste jeg og jentene i ei sånn bok, der tvisten var: kommer vennene mine til himmelen? (Ja, for deg som evt ikke tror at himmelen er et sted verd å søke, må jeg bare få anbefale deg sterkt å revurdere den tanken!) De mente først, som så mange kanskje mener, at de som er greie og snille kommer jo til himmelen. Og de som er slemme gjør det kanskje ikke. Ikke de som stjeler og sånn jaffal. Men etter litt tenking og slikt, fant vi ut at de som tror på Jesus kommer til himmelen. Og vi er jo litt slemme iblant vi også. I joh 14,6 sier Jesus:
Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.

Vi hadde egentlig settla for en trist og lei innedag i dag nemlig. Så vi satte brøddeig og bolledeig, bare for å gjøre noe. Og når brødene var i form, ovnen varm, og bolledeigen egentlig ferdig heva, ringte mamma. Vil dere være med ut og spise? Og det ville vi jo. Så da var det bare å springe beina av oss for å gjøre oss presentable for utenomverdenen, hive brødene i ovnen og håpe at ovnens funksjoner virker, og trøkke deigen inn i kjøleskapet. Ja, det hadde jeg jo sagt før ja. Cluet er vel at når noen spør oss med ut å spise, så slipper vi visst alt vi har i hendene for å bli med!!

Men det var jo verd det da. Hele familien på Refsnes hotell, eller hva det nå hette. Det er så vanvittig deilig med dessertbuffè synes jeg! Ja, i tillegg til middag og kaldmatsbuffè, seff. Men tilbake til deigen et øyeblikk -

Det er mye lettere og sånn å heve seg til topps når man er varm. Selv om gjæren er i deigen fortsatt, tar det jo enormt mye lenger til å heise flagget når deigen har vært så kald. (Hvis du fikk noe ut av det, da. Det gjorde nemlig jeg)

Nå er bollene ferdige. De lukter himmelsk, men er totalt uspiselige. Mamma - du skylder meg to brett med boller!!!!! Nei, jeg kan vel ikke kreve noe av deg, når jeg fikk middag av deg...... Får lage boller en annen dag da jeg. Det funker jaffal IKKE å hive dem i kjøleskapet :(

Men nå er jaffal sida mi oppdatert. Masse bra Jesus-stuff, og ikke like mye shoppestuff. Det er bedre balanse:) Var på Øygospel i går. Steinbra!!! (Selv om jeg verka sinnsykt i beinet og nesten ble svidd av lyskasterne....) Nå vet jeg jo ikke om korsangen og sånn var så steinbra altså, men det er jo på èn måte ikke det som betyr noe. Det var en taler der da, som jeg ikke aaaaaner hva hette. Si det noen! Men i alle fall tror jeg han fikk formidla liv til oss som satt i salen. Og jeg tror og håper at kidsa i koret også fikk med seg litt. I alle fall tror jeg vi voksne (uuuups! Nå titulerte jeg meg selv som voksen!!! Wæææææh!!! Det var ikke meningen, for jeg er jo ikke det???? Det var bare for å skille litt......) fikk liv med oss. Og det må jeg si: Det er sinnsykt deilig med litt liv. Tenk hvor hinsides nydelig det må være med maaassssssse liv da! (Må kanskje forklare hva jeg mener med liv. Ikke høy musikk, good feelings og masse flow. Men EKTE liv. Liv som kommer fordi Ånden er virksom og sånn. Liv fordi det beveger seg noe på innsida. Da sprer det seg som regel til utsida, og plutselig blir det ekte liv der også. Fet!!)

For jeg skammer meg ikke over evangeliet.
Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror          
rom 1:16

Det handler om sola og om Bibelen.

Da Kjetil var liten, ville han gjerne bli brun. Han satte seg på rommet sitt i bar overkropp, kjente den gode varmen fra sola, og hadde det skikkelig greit, vettu. Til han fant ut at han ble jo ikke brun. Han ble varm, men ikke brun. Heldigvis skjønte han etterhvert at det var noe i det vinduet da, som hindret ham i å få farge. Ute fikk han masse sol. og ble fin og brun.

Da Kjetil ble stor, lærte han kanskje litt mer om hvordan sola fungerer (??). Fortsatt soler han seg, og blir brun.

Sammenligningen denne gangen gikk til bibellesningen. Bibelen er Guds levende ord. Det er virkekraftig, altså, det gjør noe med oss - vi kan få farge. Vi blir ikke bare brune hvis vi forstår alt i Bibelen. Vi skjønner kanskje mer og mer, men vet jo det at vi aldri blir utlært. Som barn lærer vi også om Jesus, og vi kan lese for barna i barnebibler og lignende. Og de vil få farge. Sola er sterk uansett om vi er store eller små, smarte eller ikke fullt så smarte, glade eller triste, osv.

Bibelen er levende ord som farger oss. Det var så deilig å høre. For mange ganger så kan jeg henge meg så opp i at jeg må skjønne alt, at jeg må få så mye ut av alt på en måte. Men Gud snakker til meg uansett, når jeg soler meg i Hans ord. Så jeg får vel begynne å sole meg litt oftere, så kanskje jeg kan få en fin farge!

I dag poppa det opp et bibelvers på mailen min som handler om hundre sauer. (Ja, du vet sikkert hva jeg tenker på, men jeg forteller alt likevel.) Dersom en mann har hundre sauer, og mister èn, da tenker han: Ja, ja. Jeg har jo fortsatt 99 jaffal. Nope! Da går han ut og leter etter den ene sauen. Og når han finner den, blir han skrekkelig glad! Hvis du føler deg som en lost sau - Jesus leter etter deg:) Han er interessert i deg. For han er du verdifull til tusen!

Dagens bibelvers

Matt 18,12-14

Hva mener dere? Dersom en mann har hundre sauer og èn av dem går seg vill, lar han ikke da de nittini være igjen i fjellet og går og leter etter den som er kommet på villstrå? Og skulle han finne den - sannelig, jeg sier dere: Da gleder han seg mer over denne ene enn over de nittini som ikke har gått seg vill. Slik vil heller ikke deres Far i himmelen at en eneste av disse små skal gå tapt.

Typisk slike ting man forbinder med påske for tida. Masse kos, selvfølgelig, og det er jo bra:) Har bare en følelse av at vi av og til glemmer litt hvorfor vi feirer påske. På noen påskenøtter skulle to barn beskrive Jesus. Den ene gutten sa han døde på korset. Hæ?? lo han andre, åssen vet du det? Det står i Bibelen, sa han første. Bibelen?? Hva er det?? svarte han andre... Tankevekkende syntes jeg.

Men hva hjelper det vel om man vet hva både Bibelen og Jesus og påske er hvis man bare ignorerer det, på en måte? Det er skrekkelig. For av og til føles det som om det er slik det er. I dag døde Jesus på korset for meg. Og jeg tok en Marta, og har bakt og bakt og gjort reint....(Les: Marta og Maria vettu, fra Lukas 10,38) Men på en måte er det også slik at det er for stort til å fattes for meg. Ufattelig at Jesus døde for meg. Vanvittig ufattelig.

Hver dag får jeg dagens bibeltekst fra Bibelen.no. Det anbefales for slike som meg som ofte er inne på pc'en. Og som mange ganger har vansker med å lese andre tider. I dag handler teksten selvfølgelig om tiden fra Jesus ble tatt til fange, og til han døde på korset. En situasjon man aldri i livet ville klare å sette seg inn i. Og ofte glemmer jeg litt at Jesus var menneske også, som man ser i teksten. Han var nok redd, følte seg alene, vennene hans svikta, han hadde slik angst at han svetta blod. Ufattelig. (Har filmen( the passion) i samlinga mi, men har aldri våget å se den.) Takk og lov at Jesus lot Guds vilje skje. Fantastisk at Gud ofra sin egen sønn for vår skyld. Ka kan ein sei?

Tusen takk, Jesus, at du ofra livet ditt for mitt.

Tusen takk, Jesus, at du elsker meg fortsatt.

Tusen takk, Jesus, at det du gjorde fortsatt gjelder.

Tusen takk, Jesus, at jeg kan komme til deg alltid.

Uten at jeg fortjener det i det hele tatt.

Tusen takk, Jesus, at du har tatt deg av alt.

Hold meg nær til deg.

I Bibelsk tid, fantes det nok ikke mange kjøleskap eller frysere. Er i alle fall relativt sikker på det:) Så i den tida var nok salt mye viktigere enn nå på en måte. Før brukte de vel salt til å konservere ting (hvis konservere betyr oppbevare/lagre. Kan vi ikke late som det, jaffal??) Kjøtt forestiller jeg meg for eksempel blir lagt i salt for at det ikke skal råtne. I våre dager brukes også salt til viktige ting altså. Når det er is og snø på veiene, kan saltet smelte det. Og maten hadde vel tross alt ikke smakt like bra om det ikke fantes salt?

I Bibelen står det at VI er jordens salt… Her er et lite bilde, (brukt av Ingunn) en samtale i et saltkar. Se for deg et digert saltkar, at saltkornene er levende, og at de snakker sammen. Ved siden av saltkaret, ei suppegryte. Tvisten er: skal de salte suppa eller ikke?

…Saltkornene er veldig uenige. Et gammelt saltkorn mener de bør holde seg i saltkaret. Det er jo tross alt der de har vært hele livet. Og hva vil vel skje om de kommer ut? Vil de miste hverandre? Et lite saltkorn mener de bør holde sammen. Hun føler seg litt liten, og tror kanskje ikke hun har noe å si for smaken uansett. Hun er opptatt av å forholde seg trygg i saltkaret, og at de andre skal være der for å passe på henne. Noen av saltkornene synes kanskje de skal prøve seg i suppa. Se om det blir noe bra smak. Et vist saltkorn mener de absolutt bør ta utfordringen og komme seg ut av saltbøssa, ned i suppa, og gjøre suppa bedre. Andre igjen mener at bare noen saltkorn kan salte suppa. De som er ekstra modige og tøffe….

Sånn kan man forestille seg at de små saltkornene kunne tenkt. Hvis de hadde hatt en hjerne….eller et valg…

Dere er jordens salt… Dere betyr altså vi. Er vi satt på jorda for å smelte is, konservere mat, sette smak? Når man tenker seg en samtale i en saltbøsse, blir det jo bare helt teit. Selvfølgelig må de jo salte! Det er jo det de er der for!! (Hmmm… tankevekkende..) Åssen er det med meg da? Og eventuelt deg? Våger vi oss ut av saltkaret? (Ser kanskje for meg at saltkaret er kirka/menigheten i vår sammenheng)

(Skal jeg late som om jeg har en teori på den siste delen av verset??) Hvis saltet mister sin kraft. - Kraften i oss er jo slett ikke oss selv. Heldigvis. Puh!!! Kraften er Jesus:) Og det må jo være sånn at vi ikke mister Jesus hvis vi da ikke bestemmer oss for det. (Bad choise) Og la oss ikke dra det lenger ut enn som så…:) Keep salting!

Bare en liten henvisning til den talen i går. (Litt fritt fortalt.) Er temmelig sikker på at hun fortalte om en mann som levde i middelalderen, Moratus. (Hvis noen var der i går og mener at han hette noe helt annet, eller at han levde en helt annen tid, bøyer jeg meg i støvet. Men det har på èn måte ikke så mye å si da...) Han var en lærd mann, men veldig fattig. En dag ble han alvorlig syk, og kom da til de fattiges "sykehus". Mens han lå der på bordet (det er i alle fall sånn jeg ser det for meg...) stod legene rundt ham og snakket sammen på latin. De vurderte hva de skulle gjøre med den stakkars fattige mannen. Han var jo så fattig og arm, så de tenkte kanskje de kunne bruke kroppen hans til forskning og slikt. Da Moratus hørte dette, reiste han hodet opp og sa på latin: Regn ingen for uverdig som frelseren har dødd for på korset!

Tankevekkende. Jeg antar vi alle har en tendens til å skue hundene litt på håret. (Jaffal jeg, dessverre) Møter stadig mennesker man bare får lyst til å himle med øynene av. Snilt. Not. Regn ingen for uverdig som frelseren har dødd for på korset. Jesus døde på korset for meg. Ergo jeg er verdifull. Jesus døde på korset for deg. Ergo du er verdifull. Hadde vært skikkelig snæksent hvis man hele tiden klarte å gå med den innstillinga!! (For du vet - vanskelig å elske andre før man elsker seg selv...)

Nå har jeg just sittet og sett på One tree hill. Sikkert ikke andre som ser på det, så jeg skal forklare litt. Det handlet mest om en som var i koma i dag da. Så var han liksom i en <utenforkroppenopplevelse> på en måte. Han traff sin avdøde "far", som guidet han litt i livets realiteter. Cluet var litt sånn derre - har det noe å si hvordan jeg lever livet mitt? Hjelper det noe for noe om jeg lever et bra liv? Noe i den duren.

Det han fikk se da, var at de snille tingene han hadde gjort mot sine medmennesker, var med på å forme dem. (Dvs han fikk se hvor på bærtur disse personene ville vært dersom han ikke gjorde gode ting mot dem, gav komplimenter, o.l) Og det ville jeg bare ha sagt, at det tror jeg ikke bare er sant på tv. Vær gode mot hverandre, støtt opp om hverandre, gi hverandre ros, elsk hverandre inderlig!! Vi trenger det alle mann:) 

Dette var forresten en skikkelig teit og sånn episode, men tankene kan man jo alltids bruke! Virker jo helt fjernt at han kunne gå rundt som et spøkelseslignende case da. Eller gjør det det? Vi mennesker er, naturlig nok, opptatte av det vi kan se og ta på. Det er på mange måter utenkelig at det skulle finnes andre dimensjoner.

Vi tror på Gud. Vi tror på engler. Gud elsker oss jo, og han har satt engler til å passe på oss. (Når bade ting skjer, og det på mirakuløst vis går bra, bruker noen og enhver uttrykket englevakt) Men ser vi ærlig talt for oss engler i hverdagen? (Dette er bare tanker altså, ikke arrestasjoner når man ikke tror på engler eller whatever) Dette er èn side av en annen dimensjon.

Demoner. Det står masse i Bibelen om slike dingser. Les gjerne Lukas 11,14-26. Dette handler om en gang Jesus drev ut en ond ånd. Er det en realitet i vår verden? At det fins onde ånder? (For alles skyld MÅ jeg bare minne om at JESUS ER STERKEST!) Mange har sikkert hørt ordet åndskamp. Og erfart det. Ikke sikkert at jeg har vært klar over at det har vært en åndskamp, men på den annen side tror jeg vi opplever det hele tida. I en tegnefilm hadde en engel sittet på den ene skuldra, og en demon på den andre. Skjønner tegninga?? (Da hadde vi to sider)

Har du lest Frank E Perettis Mørkets Rike? Denne boka er en åndskamp. Men en synlig en. Så på en måte virker det litt fjernt liksom. Usannsynlig. Samtidig lurer jeg veldig på hvor mye av det som er realistisk? (Boka burde absolutt leses altså! Hvis ikke du er megasart...) Vi har ikke en kamp mot det vi ser, men mot ondskapens åndehær. Et tankekors. Er vi beredt? Gud kjenner oss ut og inn, og han vil gjerne være vårt skjold og vern. Men jeg tenker vi må liksom gjenkjenne fiendens piler (vite hva det betyr i våre liv) før vi skjønner at vi trenger å kjempe mot dem.

Grunnen til at jeg i det hele tatt skriver om det, er fordi jeg trenger hele tiden å bli minnet om at jeg faktisk er åkkei. Mange ganger så tror man at det er andre mennesker som må minne oss om det. Og misforstå meg rett - det er jo selvfølgelig supert når andre ikke misliker deg - men det som er årntli lifechanging er når man erfarer at det er Gud som syns man er åkkei. (Hadde dette vært en opptur, ville jeg dristet meg til å si at det er Gud som ELSKER OSS!!)

Men Gud er rik på barmhjertighet. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet, gjorde han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre misgjerninger. Av nåde er dere frelst. Ef 2,4-5

Nåde. Det er et ord som man kanskje ikke alltid fatter dybden av. Av nåde er dere frelst. Stilig. Nåde. Jeg innrømmer glatt at jeg mange ganger tenker at jeg må gjøre ditt og datt for at ting skal være greie. Da blir det jo bare noe stress. Åh, jeg skulle jo ha — og — og — og sånn fortsetter lista. Det ligger vel til vår natur å tenke at man må gjøre seg fortjent til ting. (I alle fall min natur..)

For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal rose seg. rom 2,8-9

Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. rom 8,1

Fordømmelse. Kjipt ord. Derfor er det extremely important å ta med INGEN først. Når det blåser skikkelig, er det deilig å gjemme seg bak noe eller noen som er større. Supert å vite at Jesus alltid er større enn (whatever may come). Og så er det et fact at jeg som vil være hos Jesus, er i Kristus Jesus, og da kan jeg alltid søke ly hos ham. (man kan gå seg vill av og til, og glemme at man kan det. Jaffal jeg)

Herren din Gud er hos deg, en helt som har makt til å frelse. Han gleder og fryder seg over deg, og gir deg på ny sin kjærlighet. Han jubler over deg med fryd. sef 3,17

Det er for meg essensen. Tenk at han gidder å være hos meg! Og enda underligere - gleder og fryder han seg virkelig over meg?? Takk at du gir meg din kjærlighet over and over!! Nei, det er kind of ufattelig. Det er visst nåde.

(skal synges når det leses) 

Elektrisitet er en fin ting. Tenk så tungvint de hadde det før. Besta vaska tøy i elva tror jeg. Eller så kokte hun det i ei gryte. Sikkert enklere å putte det i vaskemaskinen.

Joa, det er jo sjarmerende å koke vann på hytta (hvis det er ei hytte hytte da - hytter nå til dags er jo fænsiere enn hus flest!!) for å vaske opp. Eller ikke. Masse enklere å stikke tingene i oppvaskmaskinen.

Vafler er jo godt. Skal lure på om de kunne lage det før? Fint med et vaffeljern. Men det blir jo ikke vafler før man stikker kontakten i.

Dette er jo et bilde selvfølgelig. Det var jo det som var meningen. Jeg tenker at det er mange måter å gjøre ting på. Noen mer slitsomme og tidkrevende enn andre. Og så tenker jeg at det fins mye utstyr. Forskjellig utstyr. Og vi er alle utstyrt med ulike sett utstyr. (Masse utstyr her)

Så hvis du er med på bildet - Jesus er strømmen. (nå er jo ikke et bilde fullkomment, det vet jo jeg også, men play along er du snill:)) Strømmen er hele tiden tilgjengelig. For Jesus har sagt at han er med oss alle dager inntil verdens ende. matt 28,20 (og selv om nok enden nærmer seg er vi her nå ennå.) Det er bare å koble seg til.

Alt blir lettere når jeg gir det til Jesus. Det har han sagt jeg kan. Kom til meg alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. matt 11,28 Åsså står det legg din vei i Herrens hånd, stol på ham, så griper han inn. salme 37,5 Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. matt 6,33 Det virker jo sinnsykt enkelt.

Men jeg merker at jeg har bært masse vann fra elva i det siste, og prøvd å varme det på et bål, og for å sette det enda mer på spissen har jeg sikkert prøvd å få fyr med å banke steiner mot hverandre. Åffår gidder jeg det?

Det er for meg livets gåte. Jeg vet jo med meg selv at jeg har det supert når jeg er tilkobla! Så det er jo bare å plugge inn!! Alle store normale funksjoner (som vaskemaskin, varmt vann, steikeovn - ditt normale liv, skole, venner, jobb, familie) Men det som setter en spiss på det hele er ekstrautstyret (vaffeljern, glattetang, epilator(aotsj) - kanskje nådegaver?) Ikke det at alle er klar over sitt sett ekstrautstyr. (Men finn det ut for svingende! (Neida, tulla)) Men det er verd et dykk i arkivet for å finne ut. For hvem syns vel det er verd å non-eksistere (dvs stryke fra å eksistere) vafler? Åsså er det jo sånn at ikke alle kan lage det, men alle kan nyte det:) (Hvis du ikke liker vafler så lat som om det står noe annet)

Plug it in plug it in:)

• Gudstjeneste i Vennesla frikirke søndag 11.mars - Siri selv

Hadde gleda meg til å på møte i går. Nemlig fordi vi skulle få besøk av Jan Gossner. Sist gang jeg hørte han var på en konfirmantleir noen år tilbake, og det var en utelukkende positiv erfaring:) (Har du sjansen, stikk og hør på mr Gossner:)) Så er det jo sånn at når man går på møte (sånn er det jaffal med meg) så går man av og til bare av gammel vane, noen ganger fordi man føler seg presset (kanskje noen spurte en med, eller kanskje man hadde dårlig samvittighet for at det var lenge siden sist??) og noen ganger (slik det alltid burde være) med forventning. Forventning om at Gud skal gi en noe. Og det kan man jo alltid ha, dessverre knyttes det ofte opp til vanlige mennesker. Som feks Jan Gossner da i dette tilfellet. (Forresten - den som kan: listen to Jan Rettedal!!! (når man er inne på Jan))

Og Gud innfridde. Eller Jan innfridde. Åssen man nå skal si det. Men jeg tror det på en måte skjer slike ting (at Gud kan bruke mennesker, si en noe, lede en tilbake på rett kurs, eller what so ever) når man er forventningsfull. Så Siri, du må prøve å være forventningsfull alltid. Lett. Not.

Men det skulle jo handle om besøk da egentlig. Og menigheten hadde også besøk av Vennesla Sangbrødre. (De var forresten kjempeflinke. Blir alltid litt "trist" når jeg hører slike sanger, for det minner meg så på sangene pappa sang. Men på samme tid er det derfor også så fint og godt på en måte) Besøk - gjester - gjestfrihet - føle seg velkommen -

Kjenner dette blir et langt innlegg forresten. Så kan man tenke på. Er mitt hjem åpent for besøk? Gjester? Er jeg gjestfri? Føler folk seg velkommen hos meg? Da tenker jeg på hjemme hos, men i denne sammenhengen hjemme i menigheten vår. For meg selv var dette en super gudstjeneste, hvor gjestene våre traff meg midt i hjertet. Men de da? Hvordan føltes det for dem?

• Familiemøte på Bedehuset - Siri og familien

Andrea og Hannah synger i Juniorklang. Det medfører jo at vi av og til må besøke bedehuset. Det hørtes kanskje ut som om det var noe dumt, men det er det ikke altså:) Det var bare en konstatering. Lover. I alle fall skulle koret synge på familiesamlingen kl 18.00. (Egentlig er det kanskje nok å gå på ett møte per dag men...-)

Temaet for møtet var bestevenner. Greit møte. Fin korsang. Snålt å se på sine små gullunger som står der foran alle sammen og synger. Den ene er helt med, og synger og smiler og ler på seg. Den andre kikker så forsiktig utover, beveger den skjønne munnen sin bittegranne, og ser på èn måte heller forkommen ut. Men begge synes det er like gøy og stas. Det er jo forskjell på folk:)  

De som er kjent i terrenget vet at det alltid er kafè etter møtet. Og ungene MÅ jo selvfølgelig inn dit og spise kaker og sånn. Og da MÅ jo jeg også det. (Selv om Andrea mente at jeg jo bare kunne gå hjem siden jeg var så trøtt) Det er da en merker at en bare er på besøk. Ikke det at det er noe galt med noen som helst der. Men jeg er jo ikke hjemme heller. Føler meg usikker og på fremmed mark (det siste skrev jeg bare fordi det hørtes så poetisk ut altså).

Dette er jo tross alt bare mine egne tanker og sullerier. Ikke ta det vondt opp. Men hva skal til da? For å føle seg velkommen? Gjestfriheten er der jo. Alt ligger til rette.

• Confessing - Siri voksenleder

På øvelse i dag. På bedehuset. Bedehuset ja. Det var jo der vi var i går. I dag var det kor. Det er jo knall! sjæmpassshti:) Jeg har ikke tenkt å skrive om koret hver uke altså. Men det var bare det at i dag hadde vi besøk. Av Janne. Og jeg måtte bare si det at hun er jo helt rå til å sjunge!!! Skikkelig deilig å lære sanger av henne (no affence asså Erling, I love ju tu (bare sånn snilt altså, Helene)) Hun var jo flinkere til å synge gutt enn Erling til å synge alt!! (Ikke alt sammen, men alt-stemmen) Kanskje må vi sjekke www.funkybaptized.com

• Konklusjon

Konklusjonen min kommer her: Selv om det var samme bedehuset jeg var på to dager på rad, var det to helt ulike erfaringer. På søndag må jeg innrømme at jeg følte meg litt lost. Men i dag, føler jeg meg mer hjemme. Hvordan andre føler det når de kommer på besøk vet jeg jo ikke. Cluet er - its the peoples who makes the difference. Hvis noen leser dette (vet jo at Marte gjør det hvis hun orker lese så masse...) så husk at DU er den som får folk til å føle seg hjemme. Det er samma det hvordan det ser ut på utsida. Om det er frikirka eller bedehuset, om det er nytt hus eller gammal hytte. Der er DU som er avgjørende for om gjestene dine føler seg velkomne. Så vær gjestfri. Hjemme og i menigheten. Finito:)

Kom til å tenke på noe mens jeg gjorde rent (!!!) i dag. Hørte på Solveig (sjekk henne ut på www.solveighenderson.com) En sang som heter <He Rides Upon the Wind> . I den sangen er det en strofe som går så her : He’s longing for his bride

Så begynte jeg å kverulere litt rundt dette her da. Hvem gifter seg med en de ikke kjenner? Kanskje sånne tvangsekteskap og sånne som foreldrene bestemmer og sånn. Men oss normale mennesker- ( med normale mener jeg jo selvsagt sånne som meg selv… Som finner en de elsker og som elsker dem tilbake som de kan gifte seg med) vi ville jo aldri gått med på det!!!

Hadde jeg spurt i koret hvem som ville gifta seg med en de ikke kjenner, er jeg 100% sikker på at alle som var ærlige hadde takka nei. Common sence. Man vil jo gjerne ha et ord med i laget. Sef. Men hvis man visste at denne andre personen virkelig ELSKA en da? Ville du da gifta deg? Selv om du ikke kjente han/hun? Neppe. Tro’kke det altså ærlig betalt.

I Bibelen (sjekk www.bibelen.no:)) står det masse om (masse er forresten et schnålt ord) at Jesus er brudgommen, og vi er bruden. (begynner du å fatte tegninga?) Alle kristne dras under den kategorien - bruden. En brud vil da gjerne kjenne sin brudgom? Gifter man seg hvis man ikke elsker? Enda verre - gifter man seg hvis man ikke kjenner? Bare et tankekors. Litt mat til meg. En påminnelse.

Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det. ordspråkene 4,23

Giftermål handler jo om hjertet. Hva var vel livet uten Jesus? Keep him close to heart:)