Virrvarr tenker følgende: «Hm, Tolvskillingsoperaen på Det Norske Teater.... Det betyr Hjaldis Moren Vesaas sin oversettelse, det. Skal bli spennende. Den avviker jo fra Bjørneboe sin oversettelse på den og den måten. Arg, jeg burde kunnet tysk, da kunne jeg sammenlignet opp mot orginalteksten til Brecht. Ah, bryllupsscenen! Nå kommer han til å si det og det, og hun kommer til å si sånn og slik. Dér var det en replikk som manglet! Hvorfor har de strøket den, mon tro?»

Ja, jeg skjønner at ikke alle ser på teater som jeg ser på teater. Selv profesjonelle anmeldere husker ikke teksten eksakt og merker når småord og formuleringer er gjort om. De fleste nøyer seg med å si at hovedrolleinnehaveren ikke var bra nok, eller at noen sang surt.

Jeg hadde lyst til å skrike: «Ut med dramaturgen!» For deg som ikke vet det: En dramaturg er personen som leser teaterstykket, bestemmer hva som skal strykes og hva som skal tolkes hvordan. Typisk eksempel på hva slags jobb dramaturgen gjør (fra Tolvskillingsoperaen):

Lucy: Kom hit, så skal du få noe godt!
Polly: Ja!

Det står ikke i teksten hva det er hun får. Er det en karamell? En dram? Eller- som i Det Norske Teaters oppsetning- en stripe kokain? Her må dramaturgen tolke utfra hele stykket og gi regissøren beskjed om hva skuespillerne skal gjøre. Kort sagt har dramaturgen en del definisjonsmakt på hvordan stykket leves ut på scenen.

For det var den slags dramaturgiske valg som var problemet med stykket. Folk sang fint, det var artige dansenummer og fine kostymer, scenebildet var utmerket, skuespillerne dyktige, alt var gjennomført og fengende. Problemet lå i hvordan historien ble fortalt.

Første feil:
Nei, det hjelper ikke at folk spiller aldri så bra og ting ser aldri så fint ut når jeg må bruke pausen til å forklare vennene mine hva som skjedde på scenen- fordi mye av historien var utilgjengelig for dem som ikke hadde lest stykket før. Og slutten var fullstendig uforståelig for dem som ikke kjente historien, et bomskudd om man vil at andre enn ihuga nerder skal like det.

Mackie med kniven, den kjente forbryteren, skal henges i siste scene, men blir benådet av dronningen av England i siste sekund. Så kommer det masse synging om revolusjon og klassekamp og sånt (siden det er Brecht og stykket er skrevet for teateret i DDR), så er stykket ferdig. I gårsdagens forestilling hoppet de glatt over hele benådningen og gikk rett på syngingen.

Nei, ingen av dem jeg var sammen med, skjønte et kvekk av hva som skjedde. «Skurk skal henges. Det blir brann og roping. De synger og så er det slutt.» Det er en veldig ekskluderende måte å sette opp et teaterstykke på.

Andre feil:

Jeg skjønner at ikke alle kan være politisk enig med forfatteren. Nei, ikke alle digger Marx og klassekamp-referanser, og ja, skuespillet er ment som agitasjon. Folk skal se sosial urettferdighet omkring seg etter å ha hørt operaen og gjøre noe med det. Nei, du kan ikke spille upolitisk Brecht, like lite som du kan spille upolitisk Dario Fo.

Her hadde dramaturg og regissør forsøkt å lage en motvekt til det røde innholdet. På starten og på slutten tar alle skuespillerne på seg fangedrakter og står i stram giv akt mens de synger. På denne måten vil de si at kommunisme blir uniformering og enhet. Hovedproblemet med dette er:

1. Sangtekstene er ikke veldig politiske, og protesten blir mer en «Brecht var kommunist og DDR var trist»-greie enn en reell kontrast til det skuespillerne synger.
2. For alle som ikke kjenner stykket veldig godt, er det fryktelig kjedelig å se folk i kjeledress stå rett opp og ned og synger i ti minutter. De kunne spritet opp med noen bevegelser og litt action så ingen sovnet.

Jeg skulle ønske at teaterforestillinger ikke krevde en hel lesesirkel først for å få med seg historien. Mange teateroppsettninger kjennes ut som fan-art der noen har laget sin egen versjon av favorittboken og fyllt den til randen med morsomme referanser du skjønner om du er like fan som vedkommende selv.

Hvem Sylvia Plath var, sier du? Hun var en amerikansk poet og forfatteren av romanen «The Bell Jar», en av grunnleggerne av det man kaller «confessional poetry», tilståelser i poesiform. Dette betyr å skrive poetisk om pinlige, intime detaljer fra forfatterens liv, som sykdom, fornedrelser og psykiske problemer.

Dette gjør desverre at hun oftere er husket for sitt dramatiske liv enn for poesien sin, mest av alt fordi hun var gift med den kjente, britiske poeten Ted Hughes, og tilbrakte storparten av livet i skyggen av ham. Etter en opprivende skillsmisse som etterlot henne som alenemor, utgav hun dikt og romaner mens hun skrev om natten og bakte og stelte huset for barna om dagen. Til slutt endte hun livet ved å kvele seg selv med hodet i gasskomfyren.

Bildet av kvinnen som både var fremragende poet og utslitt husmor som til slutt begikk selvmord i sitt eget kjøkken forlater deg ikke så lett. Hun biter seg fast i deg, på samme måte som diktene hennes biter.

Plath skriver om kjønn og om kvinneundertrykkelse og forsøker å lage et nytt, poetisk språk for å kunne snakke om dette utenfor rammene mannen har satt. Hun parodierer ofte den klassisk, patriarkalske måten å beskrive Kvinnen i poesien; den defragmenterte skjønnheten som er kroppsdeler, ikke individ.

Mens poetene i tidligere tider skrev om kvinner som hadde «lyse lokker, røde kinn, fristende lepper, strålende øyne osv», defragmenterer Plath seg selv i poesien og sammenligner kroppen sin med frastøtende, politisk betente ting. I Lady Lazarus trekker hun paralleller til holocaust og jødeutryddelsen. Som her:

A sort of walking miracle, my skin
Bright as a Nazi lampshade,
My right foot

A paperweight,
My face a featureless, fine
Jew linen.

Samtidig som diktene kan leses som feministiske, handler de også om selvmord, om å føle seg fanget, om vanskelige, tilsynelatende personlige ting. På grunn av elementet av tilståelse er det for mange et problem å lese Plaths poesi uten å lese det opp mot Plaths eget liv.

Som en godt trent nykritiker, liker jeg ikke å skulle trekke inn detaljer fra en forfatters liv når jeg leser diktene deres. Det er også en tendens til å fokusere på grusomme, personlige hendelser hos kvinnelige forfattere i større grad enn hos mannlige. Virginia Woolf? Hun druknet seg. Amalie Skram? På galehus. Sylvia Plath? Stakk hodet i ovnen.

Det første folk tenker på når Nietzche blir et tema er ikke at han endte livet på anstalt, og Keats er ikke bare «han med tuberkolose». Selv Oscar Wilde blir gjerne husket for bøkene i tillegg til at han satt i fengsel for seksuelt samkvem med unge gutter.

På den andre siden er Sylvia som skriver noen av 1900-tallets beste poesi mens hun nattevåker og baker, bysselaller og legger selvmordsplaner noe du får lyst til å skrive dikt om. I denne artikkelen, Baking With Sylvia Plath, tar Kate Moses for seg det nifst gripende livet til forfatteren.

Likevel- det er poesien som synger i ørene mine mens jeg baker, det er diktningen hennes som bergtar meg. Mens jeg skriver bok i faglitterær forstand der Sylvia lette etter språket for å kunne beskrive det vanskeligste lyrisk, synes jeg du skal lese henne. La ordene synke inn. Jeg har selvfølgelig noen forslag til hvilke dikt du bør begynne med:

Lady Lazarus
Daddy
Ariel
Morning Song

Likevel er Viriginia mye mer enn romanforfatter. Når noen jeg kjenner har slitt seg tyve sider ut i "To the Lighthouse" (jeg sier når, for det skjer stadig vekk), smeller boken i bordet og proklamerer: "Hun skriver jo ULESELIG!", finner jeg frem essayene hennes. Viriginia Woolf er kanskje vår tids dyktigste essayist, og viser at hun absolutt kan skrive godt og leselig, romanene er kompliserte med vilje.

De siste dagene har jeg vært på påskeferie, drukket litervis med te, ruslet gatelangs i en by full av snø og sol og diskutert litteratur i timesvis. Diskusjonene om litteratur blander seg sammen med diskusjonene om Livet, og i den forbindelse har Virginia et essay for enhver krise, envher annledning.

Jeg tenkte jeg skulle introdusere dere for mitt favoritt-essay som påskelesning, både fordi det handler en del om boken jeg skriver og fordi det er like aktuelt for alle kvinner idag som for hundre år siden. Det heter "Professions for Women", og er en tekst Woolf leste høyt når hun ble bedt om å si noe om kvinners utfordringer i yrkeslivet. Hun snakker om de to tingene som har vært spesielle hindringer for henne som kvinne og forfatter.

For å kunne skrive noe, må Virginia ta livet av engelen i huset, The Angel of the House. Hun må kvitte seg med den snille, selvoppofrende, lavmælte, høflige kvinnerollen som vil oppdra henne til en forsiktig, vennlig vertinne som passer på alle andre enn seg selv og ikke har noen egne høylydte, provoserende meninger. For å kunne skrive, må hun ha sin egen mening, og for å kunne ha sin egen mening må hun jevnlig myrde den smilende engelen som vil tvinge henne tilbake til en ren, høflig og dydig tilværelse. Først når engelen ikke stiller seg mellom henne og ordene, kan hun skrive. Fordi å skrive er å våge noe, å kaste seg frempå, å være subjekt og selvstendig individ.

Men selv når engelen ligger død foran henne, møter hun utfordringer. Å skrive om sex, seksualitet, følelser og kåtskap er ikke mulig i et språk som mannen har utformet. Hun har ikke redskapene til å skrive om de temaene. Her kommer hun inn på det jeg skriver bok om, selv om jeg har en faglitterær innfallsvinkel.

Vi går gatelangs i solen og snakker om språk og sex, og om hvilke engler vi dreper daglig, hvilke vi sliter med å få has på, hvilke roller som er vanskelige å slå ihjel. Virginia er med oss inn på de små caféene, følger oss rundt i påskesolen og nipper til en te sammen med oss underveis.

Ta deg et kvarter på å forstå hvorfor hun er fantastisk, og la det motivere deg til å nyte Mrs. Dalloway eller Orlando ved en senere annledning. Hun har et nytt språk du kan tenke i når du er lei av det hodet ditt bruker til vanlig, hun utvider bevisstheten din, et århundre etter sin død.

For er blogging litteratur? I så fall- hva slags litteratur? Er det folk skriver på bloggen sant? Eller er det fiksjon og skjønnlitteratur? Og ikke minst- er den personen du er på bloggen den samme som du er i ditt virkerlige liv? Kort sagt- hvem er denne bloggeren?

På torsdag snakket vi om Derrida og forskjellen mellom skrift og tale på skolen (eller universitetet, som Lars liker å kalle det) og på hvordan et av de vanlige skillene blant annet er at talen krever personlig tilstedeværelse, og er øyeblikkelig. Skriften er utsatt tale, på samme måte som den varer mye lenger enn talen i tid. Alt dette er vel og bra, men min første tankte var «Jaha? Hva med msn? Det er jo ganske øyeblikkelig, derav Instant Messaging. Mange av samtalene jeg har er jo skriftlige, men de følger ikke samme spillereglene som en tradisjonell tekst.»

For å fylle ut en del av hullene vi får i en samtale som bare består av tekst, har vi smilefjes. Du kan ikke se om personen som skriver er bild eller sur, men en blid :D gir «Ok» en helt annen valør og betydning enn det :-( gir «Ok». Selv om ikke internettkommunikasjon visker ut skillet mellom tekst og tale, bygger det bro.

Slik er det også med forholdet mellom faglitteratur og skjønnlitteratur, mellom selvbiografi og fiksjon. Det forenes i bloggen. Teksten er faderløs, sier Derrida. I all tradisjonell litteraturteori er forfatteren død. Du kan lese en tekst uten å vite hvem som har skrevet den, uten å vite hva forfatteren egentlig mente, uten å kjenne konteksten, den leses helt fint løsrevet fra skaperen sin.

På samme måte lever teksten videre uten forfatteren sin, barnet overlever foreldrene sine. Shakespeares sonetter har overlevd William med mange hundre år, selv forskere liker å spekulere i om de var skrevet til en mann eller en kvinne. Intensjonen får vi aldri vite, men vi kan lese teksten selv om forfatteren er død.

Men hva skjer i bloggen? Er det noe som er helt sikkert med en blogg, er at den har en forfatter, en forfatter som er hovedpersonen i teksten du leser på nett. En forfatter som signerer og kommenterer sin egen tekst, som tilsynelatende forteller om sitt eget liv og sitt syn på verden, lite annet. Som leser tolker du bloggpostene opp mot det du allerede vet om bloggeren, setter nye innlegg i kontekst med tidligere innlegg du har lest. Har du en blogger du leser fast, kjenner du hele personens «forfatterskap».

Har du fulgt Røverdatters «The Never ending Story», har du automatisk større innsikt i hva et nytt innlegg i denne kategorien dreier seg om enn om du bare leste et tilfeldig innlegg derfra uten kontekst. Tekstene i Esquils «Ut av mørket»-serie får også et helt annet innhold når du som leser vet at forfatteren har ME og hvor lenge han faktisk har vært alene i mørket. På samme måte vil du lese en tekst hos Mihoe med andre øyne enn du vil lese en tekst hos Maren. Ditt bilde av bloggforfatteren farver teksten når du leser, samtidig som ditt bilde av bloggforfatteren dannes mens du leser innleggene i bloggen.

Et blogginnlegg er ikke faderløst når du leser det i en blogg nær deg. Derimot er forfatteren blitt en litterær konstruksjon, en evigvarende karakterskildring av deg selv med større eller mindre likhet med den personen du er til vanlig. Melberg beskriver bloggingen slik:

«Den litterære bloggeren, den bloggende litteraten, justerer hele tiden sitt litterære selvbilde. Dette medfører en fiksjonalisering, estetisering av virkeligheten.»

Likevel mener jeg at Melberg ikke har lest nok blogger, for mange bloggere går mye lengre enn å estetisere virkerligheten. Noen skaper levende personer og alteregoer de fører pennen for som lever sitt eget liv. Fjordfitte er en helt klart konstruert bloggkarakter, og selv om innleggene i bloggen er skrevet av Fjordfitte, er de like mye puslespillbiter som tilsammen danner et bilde av den litterære konstruksjonen Fjordfitte.

På samme måte har Kent en anti-estetisk fremstilling av seg selv, og tilsammen utgjør grisevitsene, fortellingene om hvor tjukk og ekkel han er, samt alle bildene av puppedamer stor litteratur. Du skriver deg selv når du blogger, og resultatet vipper mellom selvbiografi og fiksjon, fordi du i skriveprosessen lager en ny person gjennom teksten.

Men noen blogger jo med fullt navn, sier du? Noen legger ut private bilder av seg selv og anstrenger seg ikke et øyeblikk for lage noen «ny» identitet, i motsetning til radiohode, Emelie, AlterEgo og overnevnte bloggere.

Googler du Kristin Storrusten får du masse spennende blogginnlegg, rett og slett fordi hun blogger med fullt navn. Kristin er vel ingen litterær konstruksjon? Jo, for det at hun beskriver seg selv, velger ut elementer fra sitt eget liv hun vil formidle, skriver om og oppsummerer tilværelsen sin, konstruerer hun en illusjon av at hun skriver sant om seg selv. La oss se på dette sitatet fra siste innlegg:

Vi kjenner meg. Vi vet at jeg lager rebus hver gang jeg reiser. Så, da er det bare å begynne å gjette – hvor er Kristin nå? (eller, rettere sagt: Hvor er Kristin om etpar flyturer og hvis hun rekker å pakke før hun reiser?)

Hun gir deg instruksjoner om hvordan du skal lese teksten hennes. «Vi kjenner meg» sier hun, og gir dermed en følelse av at hun har fortalt nok om seg selv til at du faktisk gjør det. Det er et stort rom for tolkning mellom Kristin og leseren uansett hvor mye hun sier at «Vi kjenner henne».

På bloggen er du den du vil fremstille deg selv som å være, på godt og ond. Kanskje du vil være «Førti, feit og ferdig?» «Litt irriterende?» Vil du late som du «røler» mens du egentlig skriver skarpe og sammenhengende ting? Eller vil du rett og slett være Audrey Heburn selv om du egentlig er en bibliotekar fra Sagene?

Som blogger beveger du deg i grenseland mellom fiksjon og dokumentasjon, og det du eksprimenterer skjønnlitterært med er andres oppfatning av dine ord og hvordan du fremstiller ditt eget liv. Selvbiografi har aldri vært mer gøy, eller mer overlappende med skjønnlitteraturen.

Folk har etterlyst tegneserier, så her kommer en til. Som egentlig handler om at jeg sitter og ...lager tegneserier. Jupp. Photoshop denne gangen.

På den ene siden tar jeg en Esquil og en Lindkvist (kanskje også en Avil?). Ja, Maren og jeg er gravide med en felles bok, som kommer på Spartacus forlag januar 2009. Vi setter oss ned i romjulen, mekker tempoplan og skriver hele 2008. Mer info følger senere i lengre innlegg. Ja, det er faglitteratur. Gratuler meg, for fanden! :mrgreen:

På den andre siden spylte jeg lommeboken min ned i do ved et uhell. Go meg. Å måtte prøve å tvinge dassen på et offentlig toalett til å gulpe opp bankkort og pass mens du er i en liten, trang bås og køen blir lengre og lengre, er jammen en Chaplinfilm verdig. Å stå og vaske en allerede klissvåt lommebok ved fellesvaskene etter at du har kommet ut er enda mer ubetalelig. Hva gjør man? Blir man flau og dør? Eller ler man og sender sms til alle kjente der man forteller om bragden? Jeg valgte det siste. Er det rart vennene mine er glade i meg?

Derfor tenkte jeg: Faen, jeg skal klare å forklare de rare, men AKK-så nyttige, teoriene mine med normal språkbruk. Og passende nok har jeg tenkt å starte med å si noen ord om Foucaults diskursbegrep. Eller-

Hvordan vi misforstår hverandre:

Først- litt tegnteori. Ja, vi må ha litt tegnteori:  En kjekk mann som het Saussure laget en teori om tegnene i språket. Du har noe som heter signifikant og noe som heter signifikat. Eller- på norsk: Dingsen og navnet på dingsen.

La oss ta en katt som eksempel. Du har et mjauende, malende dyr med pels, værhår og klør og du har ordet katt som viser til det mjauedyret, ikke sant? Ganske enkelt og greit. Dessverre er ikke alltid forholdet mellom dingsen og navnet på dingsen så enkelt som når du har med katter å gjøre. Rett og slett fordi noen ting er litt mer abstrakte enn katt og kransekaker.

På skolen pleier vi å si at forholdet mellom signifikat og signifikant er arbitrært, eller at tegnet er arbitrært. Det er en ganske jålete måte å si at det er ikke et nøyaktig forhold mellom dingsen og navnet på dingsen. På noen afrikanske språk bruker man samme ord for både blå og grønn. Ergo er det ikke en automatisk (populært kalt gudegitt i  gamle dager) sammenheng fargen blå og ordet for den fargen. Henger du med? På samme måte kan betydningen vi putter i et litt mer abstrakt begrep, som frihet eller sannhet, være forskjellig.

Ord som lov og rett betyr helt forskjellige ting i læreboka til en juss-student enn i læreboka til en som skal bli prest. Altså kan et ord bety helt forskjellige ting avhengig av hva slags miljø og bakgrunn du har. Juristen og teologen kommer fra hver sin diskurs, og har hvert sitt innhold i ordene ovenfor. Altså forandrer ord innhold utfra hvilken diskurs ordet brukes i, og det gjør at vi får et tydelig gap mellom Dingsen og Navnet på dingsen. Juristen og teologen kan bruke samme ord og snakke om helt forskjellige ting.

La meg gi et annet eksempel: Jeg er med i et lite parti på ytterste venstrefløy som har sin egen diskurs, altså sin egen språkbruk, og helt eget innhold i mange ord.

Når jeg sier «Jeg er kommunist» legger jeg et helt annet innhold i det begrepet enn mange av dem jeg diskuterer med gjør. Mens jeg sier «kommunisme» og tenker «Fred, frihet og alt gratis, ingen klasser, ingen stat og nix undertrykkelse» tenker folk som ikke kommer fra min diskurs f.eks: «Kommunisme: Staten styrer alt, alle står i matkø og det er ingen yttringsfrihet eller demokrati. Grått østblokkland jeg ikke vil bo i.» Vi bruker samme ordet, men har HELT ulikt innhold, fordi vi kommer fra hver vår diskurs.

Diskursbegrepet er genialt når man skal løse opp i misforståelser og finne ut hva man faktisk er uenig om. For et par år siden var jeg med på en intern diskusjon om hvorvidt man skulle bruke ordet «indvidualisme» og være «individualister». Det var en ganske tøysete diskusjon, fordi folk la helt forskjellige ting i det begrepet. Noen kom fra en diskurs der «individualisme» betydde «friheten til å være deg selv og forme deg selv til en unik person». Det hørtes jo fint ut? Men når de diskuterte med folk som kom fra en diskurs der «individualisme» betydde noe litt mer Ayn Rand-aktig: «Du er din egen lykkes smed og skal mele din egen kake. Du kan ikke hjelpe andre enn deg selv», ble de ikke enige.

- Vi må være individualister- det er så fint!
-.Er dere sprø? Det er jo kjempeskadelig! Og usosialt!

Løser vi konflikten med diskursbegrepet i bakhodet, er det ikke så vanskelig. Fordi den ene siden var ikke mot at folk skulle få være seg selv, og den andre siden var heller ikke tilhengere av at alle skulle være sin egen lykkes smed. Kort sagt- en misforståelse basert på hva man la i ordet «Individualisme».

Det er så greit når man har med katter å gjøre. Du har katten og ordet «katt», eller hesten og ordet «hest». Ellers er innholdet av ord og begreper diskursbestemt, og det samme er betydningen av symboler. Hjorten hadde et innlegg for en tid tilbake der han viste til hvordan rosa hadde vært guttefargen og blå jentefargen på tidlig 1900-tall. Hvilken betydning en farve eller et symbol har avhengig av tidsepoke, miljø og kulturkrets. På samme måte som det å riste på hodet kan bety å takke ja i noen kulturer, kan et ord ha helt forkskjellig innhold fra diskurs til diskurs.

Er vi klar over dette, kan vi skjønne hvorfor vi misforstår hverandre, også. Fordi ord har ingen fastsatt betydning, men endrer seg fra kulturkrets til kulturkrets. «Sosial» på politikerspråk er ikke det samme som å være «sosial» med vennene sine.

Den kjekke mannen som heter Foucault har etablert begrepet «diskurs» i en tekst der han påpeker at vi som lesere ikke kan være sikre på at vi vet den opprinnelige betydningen av et utsagn i en tekst når vi leser den, fordi vi er en del av en annen diskurs som kanskje legger et helt annet innhold i ordet enn det forfatteren gjorde da hun skrev. Om man er bevisst på hvilken diskurs man tilhører, er det lettere å sette seg inn i andres meninger og skjønne hva folk du diskuterer med egentlig mener.

Vel- dette er et av redskapene jeg har i verktøykassen min når jeg skal plukke frahverandre en tekst, en konflikt eller noens argumenter. Er det ikke nyttig?

Dette var mitt forsøk på å komme meg ut av universitetsdiskursen min etter å ha skrevet fagartikkel - et litt sleipt forsøk siden jeg prøver å trekke med meg leserne inn ^.^

1: Greven av Monte Christo.
Ingen over, ingen ved siden. Som mobbeoffer hele barneskolen var det ingen heftigere lesning enn historien om Edmond Dantés som blir kastet i fengsel av noen venner av seg for å redde dem fra å bli arrestert for spionasje, og hvordan Dantés rømmer og tar en sviende hevn på alle de gamle fiendene en etter en. Jeg satt på rommet mitt og så levende for meg hvordan jeg skulle komme tilbake og ta grufull hevn på Hege, Lena og hva de nå het alle sammen.

2: Sherlock Holmes
Som tidligere nevnt var detektiven min store helt og kjærlighet, og jeg visste hva jeg ville gjøre når jeg bli stor: Løse mysterier, vite Alt, spille fiolin og bruke morfin. Jeg visste riktignok ikke helt hva morfin hva for noe, men det skulle jeg helt sikkert gjøre.

3: Den røde pimpernell
Utkledd som gammel kone sniker den røde pimpernell seg forbi franske vakter for å redde adelsmenn fra guiljotinen. En skikkelig gentlemannshelt som lurte fienden til å sniffe pepper i tro om at det var snus og spilte så udugelig slaskete at ingen mistenkte ham. Jeg skulle bli sleip lurendreier, det var helt klart. Akkurat som den røde pimpernell, og jeg skulle ha mitt eget kjennemerke på et lite kort jeg etterlot til fortvilede myndigheter.

4: Modesty Blaise
Den eneste reelle heltinnen min fra barndommen. Jeg husker å ha blitt fratatt Agent X9-bladet med serien hennes en gang som åtteåring og fikk streng beskjed om at visse ting var jeg for ung for. Det skjerpet interessen, og jeg leste i smug til øyet ble stort og vått. Modesty hamler opp med alt som finnes av fiender, hun har vært yrkeskriminell, agent og superhelt, er nærkampmester, beinhard og har en mannlig partner uten noe undertrykkelsesforhold eller seksuelle undertoner. Willie og Modesty er partnere, intet mer.Det merkeligste var at det å bli Modesty virket som langt mer uuoppnåelig enn det å bli Greven av Monte Christo, selv om Modesty var dame. Det kan kanskje ha noe med at hun var veldig fysisk kapabel, og jeg alltid har vært en hoppende badeball med sammensnørte lisser, og det virket mer logisk at jeg skulle vokse opp til å bli usannsynelig sleip enn usannsynelig flink til å sparke folk i magen (c;

Vel- jeg har allerede introdusert leserne mine for mitt noe sære forhold til Ole Brumm- her er et par av karakterene som preget barndommen sånn ellers, og jeg synes de er like tøffe den dag i dag. Føl gratis til å lage deres egen liste.

Høydepunktet var bamsen min, en brun og litt stakkarslig sak som selvsagt fikk navnet Ole Brumm. Et rart, ubestemmelig gult og rosa tøydyr ble Nasse Nøff. Hvordan det så ut, var ikke så vesentlig. Den dag i dag tror jeg at leketøysprodusenten hadde ment at det skulle være en hund, men hos oss var den en fin, pinglete gris. Mamma sydde en tigergutt av en gammel, stripete kjole hun hadde. Med pappavstivining i fjeset klarte hun å lage en tiger som så nesten helt ut som tegneserieutgaven, i hvertfall i profil. Det eneste tigergutt aldri fikk var ører. Før mamma fikk sydd dem på, gikk vannet og lillesøsteren min kom til verden noen timer senere. Det var kjempestas, og saken var klar: Man trenger ikke bamser når man har småsøsken. Jeg var Ole Brumm, hun var Nasse Nøff og da yngestemann ble født, ble hun utnevnt til Kengubarnet. Mamma steppet inn som Kengumamma når det var behov for det, og med litt bamsehjelp utgjorde vi hele Hundremeterskogen.

Og vi bodde jo i Tusenmeterskogen, kom vi frem til. Huset vårt ligger akkurat en kilometer fra nærmeste flik med sliten asfalt, og det var tusen meter med skog for tre små jenter å boltre seg på, tusen meter å legge ut på eventyr for Brumm, Nøff og Kengubarnet.

Det gjorde noe med identitetene våre for en stund. Jeg spiste honning ut av boksen, selv om jeg ikke likte det noe særlig. Søsteren min ville ha nøtter, selv om hun hater det den dag i dag, og yngstemann ville spise alt som stod merket som «Kengubarnets oppskrifter» i Ole Brumm-kokeboken vi skaffet oss. Når vi skulle leke, enten det var i sandkassen, i hagen eller innendørs med byggeklosser, omgjorde vi oss til hver vår A.A Milne-karakter og lekte i vei.  Når mamma fortalte eventyr for oss på kvelden, ble Brumm og Nasse hovedpersoner og vi visste at historiene egentlig handlet om oss. Kasettbåndet med Egner som sang falskt ble spilt om og om igjen alle disse årene. Heffalumper, Ole Brumm-pinneleken, Bjørnehjørnet, og «Tigergutter kan ALT!» dannet enn ramme om de første årene våre. Barbie kom først senere, og jeg er lykkelig den dag i dag over at jeg tilbragte min tidlige barndom, ikke som et velkledd sexsymbol, men som en feit og poetisk bjørn.

Fremdeles synes jeg Egners utgave er den koseligste, og mange av sangene har gått fra å være små stubber i en barndomsfortelling til nesten zen-buddistiske leveregler. Dette er min favoritt til dags dato, til bruk for enhver annledning:

For Ole Brummm har et tenkested
Der Nasse Nøff også tenker med.
Og så kan de sitte i ro og fred
på Brumms og Nøffs lille tenkested.

Gratulerer med åttiårsdagen, Brumm!

Jeg fikk høre hvor fantastisk «Snømannen» fra alt fra generelle lesehester omkring meg til folk jeg studerte litteraturvitenskap sammen med og begynte og gruble.  Jeg hadde jo ikke lest den type litteratur før. Kanskje det var bra?

Da jeg snublet over Jo Nesbøs siste utgivelse på lydbok da jeg rotet rundt på Pirate Bay, tenkte jeg som så: Shit, la gå.

Jeg har tegnet og lyttet en par dager. Likte jeg dette? Var det artig? Underholdende? «Snømannen» er jo en bestselgerroman av en bestselgerforfatter. Det må jo være en grunn til det?

Jeg fikk følgende ting ut av boken:

1. Jeg ble ikke overrasket. Jeg visste hvem morderen var så fort alle karakterene i boken var presentert. Ikke på grunn av hint eller spor, men på grunn av hvordan boken er skrevet og handlingen lagt opp. Selvsagt er den kjekke, fantastiske fyren heltens ekskjæreste bor sammen med en gal seriemorder. Tada. Jeg satt i over hundre sider og ventet på hvordan Nesbø ville dra det i land.

2.Et par gode latterbrøl på grunn av klisjéfaktoren. Ok, hovedpersonen heter Harry Hole. Hans mest traumatiske opplevelse i barndommen var da han gikk seg bort på myra i mørke og ble sittende fast i et hull. Hole-hull-greia, samt seriemorderen som er løs i Oslos gater, hele «det var en mørk og stormfull natt»- tendensen og den utrolig James Bond-aktige avsluttningen der heltinnen kommer til å dø om helten åpner døren og politi og morder ender opp med å henge etter et håndjern fra toppen av holmekollbakken...Vel, det tok litt av for min del. Der ting skulle vært nifst og ubehagelig, lo jeg godt. Mye av boken kjentes som en overdrevet horror-movie.

3.Kløende utslett av machotendenser. Hovedpersonen er den åh- så dyktige, åh- så alkoholiserte, åh- så deprimerte, åh- så Ensom Ulv- Harry Hole. Damen hans vil ikke se ham mer, men de har masse heftig utro-sex og han redder livet hennes til slutt. I tillegg kommer den Utrolig Håtte, Utrolig Mystiske, Utrolig Flinke & Farlige unge damen, Katrine Bratt og begynner å jobbe som Harrys assistent. De to eneste damene i boken er altså to ytterst pene ting som svermer rundt den macho, ensomme, treningsnarkomane helten som stadig vekk trues med avskjedigelse fra voldsavsnittet hos Oslo Politikammer. I tillegg handler boken om en seriemorder som straffer utro kvinner- aka horer, og er full av lite flatterende skildringer av kvinner og kvinnekropp. «Bimboer«, «middelmådig, men pulbar», «fitte», boken er full av det.

4. En spiseskje mørkredsel. Ja, den var nifs, trass i klisjéorgier og forutsigbart plott.

Og det var det. Plottet var en slags kryssning mellom krimseriene som går på TV2 i påsken og et sett med standardingredienser. Jeg tror jeg kan lage et program som genererer krimromaner om man bare fyller inn navn på steder, personer, legger til drapsvåpen, vitner og hvem man vil ha som morder. Så putter det inn «Det var en mørk og stormfull natt», en og annen pen dame, en falsk mistenkt eller to, et tilsynelatende selvmord og et par oppskårede lik. Det blir litt som Cluedo, bare mørkere. Også skal det lage Jo Nesbø-bestselgere, ikke brettspillgreier.

Den opprinnelige planen min var å bruke litt studielån på boken hans så fort den kom ut, men jeg hadde mer flaks enn som så. Forlaget Press hadde planer om å dele ut noen eksemplarer til ulike bloggere som en del av en markedsføringskampanje som passer debutanten, og jeg fikk bok i posten. Yay!
Og nå har jeg altså lest den.

Esquil gav streng beskjed om at slakt av boken hans var bare fint, selv om god kritikerskikk sier at man er snillere med debutanter enn man er ved andre utgivelser. Dette dilemmaet slapp jeg heldigvis å dvele noe særlig ved, fordi boken rett og slett ikke kvalifsierer til slakt.

Først og fremst: Esquil skriver godt, og det er ingen overraskelse for oss som har lest ham på web først. Boken er rett og slett lettlest, med god flyt hele veien. Språket sjonglerer mellom en knapp thrillerstil og et fyldig spekter språklige bilder, med noen naivistiske innslag som gir assosiasjoner til Erlend Loe. Kombinasjonen fungerer.

Men hva med plottet? I utgangspunktet var jeg skeptisk da jeg fikk boken mellom hendene. 1. Det er en spenningsroman, og de pleier å være farlig forutsigbare. 2. Den handler om orienteringsløp. Jeg innrømmer gladelig at sport og actionfilmer er de to tingene som gjør meg mest søvning her i verden. Handlingsforløpet i romanen, som går ut på at NATO arrangerer et uoffisielt kappløp med millionpremie for å finne en satelitt som kræsjet i Sibir i 1985, var altså ikke drømmefortellingen for min del. At noe skulle gå galt på veien, lå i kortene fra tittelen av- det er alltid noen som begynner å dø på mystisk vis når man er på tur i ødemarken. Legg inn et parallellt handlingsforløp med en blond, amerikansk etterforsker fra NATO som ikke hører på den sleipe sjefens ordre og en psykotisk morder som handler på ordre fra Gud, så har du Blodføre. Enkelt og greit.

Likevel overbeviser Eskil. Boken fanger deg fra første side, er kort nok og har godt nok driv til å leses i en fornøyd jafs. Ved siden av det gode språket, er det to ting som driver romanen fremover: Det er måten den er fortalt på, og det er personene. Jeg lar meg engasjere av snille, italienske Marco som alltid kommer på andreplass, blir provosert av diskrimineringen Talicia utsettes for av sjefen sin og begeistres av de ulike personlighetene til deltagerne i løpet.Eskil bytter personfokus mellom Talicia, Vinjar, Marco og Kilroy, noe som gjør at man får et mer spennende bilde av fortellervinkler enn man ville fått med en mer strømlinjeformet fortellerstil.

Noe av det artigste med boken er allikevel alle fun-factene underveis. Jeg lærer underbevisst masse om løpesko, maratonteknikker, kirkegårder i Wien og ikke minst om den sibirske tundraen. Jeg vet ikke hvor nøyaktig Eskil har vært når han har gjort forarbeide, men om alt er bare jug, lurer han meg glatt. Og da er jeg strengt tatt fornøyd. Anekdoter om Ivan den grusomme og situasjonen for ulovlige pelsjegere ved Uralfjellene er alltid kjærkommet og beriker leseopplevelsen.

Hovedproblemet med boken for min del, er at den ikke er så veldig thrilling. Den er underholdende, spennende, til og med lærerik; den er bare ikke så veldig nervepirrende. Det betyr ikke at ikke noen av avsløringene er overraskende eller at plottet ikke fungerer. Men det er en morder løs i en liten flokk på løpetur i skogen, og folk dør hele tiden uten at jeg egentlig grøsser, har klump i magen eller sitrer i spenning. Og jeg ER lettskremt.

Driv og thrill er ikke nødvendigvis det samme, og selv om jeg koser meg og vil lese boken ferdig, betyr det ikke at jeg får høyere puls av å lese. Trass i mord og konspirasjon er boken rett og slett litt for koselig, og det er kanskje her de Erlend Loe- naive innslagene backfirer.

Så- som velskrevet underholdning er Blodføre fin-fin. Men som intens spenning? Nja. Jeg vil si at den er rundere og varmere enn det, og bærer litt for mye lovnad om happy ending fra starten av. For min del gjorde det ingenting, og jeg koste meg med sportsbeskrivelser jeg trodde jeg skulle sovne av.

Hovedpoenget er er vel at Eskil demonstrerer til fulle at han både kan skrive godt og fortelle en god historie i en velformulert, godt bearbeidet tekst. Og- siden jeg er litteraturviterbarn og leser en god del, vil jeg påstå at han har tendenser til å bli noe langt bedre enn nesten samtlige forfattere som skriver bøker i samme genre. Han overgår de norske bestselgerne på krim og thriller-toppen i både språkfølelse og fortellerstil, for ikke å snakke om å konstruere en smart, intressant historie.

Gratulerer med debuten.

Vel, jeg kom meg gjennom det. Og jeg er fristet til å si som Atlas Shrugged som Pål Steigan en
gang sa om Stalin (ml-autister står fri til å korrigere meg): Nemlig at den er 70% bra og 30% dårlig.
Først- tillat meg å si et par ting som litteraturbedreviter in spe: Hadde jeg vært Rand sin forlegger i 1957, hadde jeg strøket minst 400 sider av den boken. Likevel skal hun ha det at hun greier å gjennomføre, beholde driv og interesse i en spennings og propagandaroman på over tusen sider. På mange måter skriver Rand roman som en blanding av thriller og drøftende, akademisk tekst. Dette fører til at hun bruker litt for mange hendelser, samtaler, karakterer osv for å illustrere og argumentere for de filosofise poengene som ligger til grunn i boken. Lenge etter at leseren har tatt poenget, trekker hun inn nye aktører, nye vinkler, nye versjoner av de samme for og mot-argumentene for det hun vil frem til. Dette aspektet gjør at boken er Renspikket Propaganda ned til minste, lille, språklige detalj. Bare det å utmeisle 1000 sider rendyrket meningsinnhold i skjønnlitterær form er en bragd.

Men hva handler den om?

Advarsel: Her kommer det avsløringer. Har du ikke tenkt å slite deg gjennom herligheten, kan du dog trygt lese videre (c;

Atlas Shrugged handler om velferdsstatens fall, om avslutningen av den den tusenårige utnyttelsen av the men of mind and ability (oversatt: kapitalister og alle andre vellykkede folk, som forskere, kunstnere og professorer av ymse slag), og kapitalistenes streik, som avsluttes i en slags apokalpyse der de Smarte, Vakre, Dyktige kommer tilbake for å bygge verden opp på nytt. Narrativen tar for seg kampen til den vakre, kalde, talentfulle Dagny Taggart, den barske damen som driver USA's største jernbane, mot «looters» (les: byråkrater, snyltere osv), udugelige mennesker, statlige direktiver og forretnigsfolk som forsvinner på mystisk vis, og sist, men ikke minst: Mot mannen i hennes liv. Mannen er ingen ringere enn John Galt, den antikrist-aktige, egoistiske frelseren som både stopper verden og setter den igang igjen. Ellers er boken gjennomført industriromantisk, utstyrt med levende skildringer av tog, smelteverk, diselmotorer og kullgruver. Den er også delvis en si-fic-fantastisk-bok, som både introuduserer ny og magisk teknologi (f.eks generatoren som trekker strøm ut av statisk elektrisitet fra verdensrommet), og The Utopia of Greed- de rømte kapitalistenes skjulested, Atlantis, som et slags halvveis magisk element.

Hva er 30% dårlig?

Enhver som leser Atlas Shrugged og har litt feministisk ballast vil, finne ut at de er i skvis. På en måte er Rand relativt radikal på en del ting. Som at vakre Dagny faktisk er Best til å drive jernbanen sin, er selvstendig businessdame, hverken gråter, sutrer, er tilbakeholden eller har noen av de klassiske, feminine egenskapene, bortsett fra at hun er Pen og Velkledd. Likevel er måten forhold mellom menn og kvinner beskrevet på en måte som kan gi hvem som helst som ikke en gang ville kalt seg feminist vondt i magen. She had the most beautiful look a woman can have; chained. Slike, og lignende beskrivelser preger Rands skildringer av kvinner i forhold; nettopp fordi hun mener at kvinnens egentlige rolle i kjærligheten er heltedyrkelse. Hun skal dyrke sin mann, og han skal behandle henne som An object of desire. Sist, men ikke minst på negative ting- listen: Boken er ikke veldig godt skrevet. Å lese en bok om hvorfor man skal dyrke eliten, holde frem talentet osv av en person som ikke skriver så veldig bra er en kjedelig selvmotsigelse. Skillet mellom liv og lære på dette punktet er bare pinlig. Ikke minst er den uten selvironi eller humoristiske karakterer på heltenes side. Og det er et usjarmerende trekk. Den skjønnlitterære formen er også bokens største svakhet: Når Rand er allmektig forteller i universet hun selv har konstruert, gir hun ikke bare argumentene, men også motargumentene den formen hun selv vil. Og det å kunne forme svarene til dem man polemiserer mot, gir henne mindre troverdighet.

Men hva er så 70% bra?

Først og fremst er den en hyllest til det produktive mennesket, og en velskreven romantisering over den teknologiske revolusjonen. Og det likte jeg veldig godt. Rands poeng er at man skal legge gamle, religiøse, filosofiske og idealistiske ideer til side og se hvor Fantastisk virkerligheten egentlig er og hvor langt mennesket faktisk har kommet. Hun beskriver skjønnheten i tog, skyskrapere, forskning og moderne industri på en veldig overbevisende måte, og hyller det skapende, produktive mennesket. Hun har også en del fantastiske parodier på selvhøytidelige akademikere, mislykkede kunstnerspirere og alt mulig annet ræl jeg treffer når jeg slasker rundt i studentmiljøet på Blindern. Befriende lesning. Slutten av boken er likevel den beste: I John Galts radiotale til befolkningen, fremviser hun både med den beste dekonstruksjonen av sinnelagsetikk, pliktetikk, kristen altruisme og ymse, shady ideer om godt og ondt siden Nietzche skrev Beyond Good and Evil, og en argumentasjon for en matrealistisk virkerlighetsforståelse som er bedre enn den jeg har lest i mange grunninnføringer i marxisme. På slutten kommer det frem at Rand ikke først og fremst er skjønnlitterær forfatter, men filosof, og det er der hun er i sitt ess. Om man skal lese ett gigantisk, filosofisk orginalverk, er Atlas Shrugged kanskje det mest underholdende og lettleste, men det må sees på som filosofisk verk og ikke en roman i vanlig forstand. Som vekkelsesbok har den også mye for seg på de områdene der den henvender seg direkte til individet: Uanvhengig av hvor uenig jeg er med damen politisk, er jeg enig i det hun illustrerer: Nemlig at mennesket er «størst» («Great» betyr jo litt mer) når det har et formål, skaper ting, er kreativt og fritt, forholder seg til virkerligheten og lærer seg å beherske og trancendere den på best mulig måte, og at enhver moral som oppfordrer til selvutslettelse, jobber i mot det som er «det beste i mennesket». Innepakket i handels og kapitalismepropaganda, er det dette som er budskapet. Og det er ganske så givende lesning.

Ellers- boken er godt fundert i populærkulturen. Jeg skjønner det kommer spillefilm med Angelina Jolie som Dagny og Brad Pitt som stålmagnaten Hank Rearden. Jeg kom også over denne vanvittige nettbutikken med fan-merchandice til boken, John Galt Gifts. Det er ikke alle romaner jeg leser man kan få t-skjorte og askebeger fra i ettertid.

Noen andre som har lest det fantastiske makkverket?

Og som litteraturnerd- hva er vel mer spennende enn filmatiseringer av kjente bøker og tegneserier utover filmhøsten? Nedenfor tar jeg for meg tre av årets mest spennende filmatiseringer, med Youtube-klipp og kommentarer.

Persepolis

Marjane Satrapis verdenskjente tegneserieroman er blitt animasjonsfilm, som Satrapi selv har vært med å regissere. Jeg var og så filmen på Filmnatten på Chateu Neuf, og ble ikke skuffet- det er rett og slett en fantastisk film på samme måte som det er en fantastisk tegneserie. Noe av det som gjør den så bra, er at de benytter seg av virkemidler du ikke kan bruke i et stillestående papirmedie som tegneserier, og dermed forteller historien på nytt i en form som er skreddersydd for lerretet. Som klippet ovenfor viser, brukes lyden aktivt, det samme gjør forvandlinger og glidende overganger du ikke får til i en tegneserie. Anbefales på det sterkeste!

Nancy Drew

Min barndomsheltinne, Nancy Drew - på norsk ofte kjent som Frøken Detektiv, debuterer også på filmlerretet i høst. I motsetning til Persepolis har ikke denne filmen hatt premiere ennå, så jeg har bare fått lest traileren. Likevel ser den ut til å bli en skuffelse av dimensjoner. Nancy er først og fremst blitt high school-ifisert; mer av filmen omhandler hennes problemer som tenåringsjente enn krimsaker. Mens de opprinnelige bøkene var Agatha Christie for småpiker, virker Nancy Drew-filmen mest av alt som Småspioner 2 møter den jevne tenåringskomedie.
Jeg venter i spenning, men tror i utgangspunkt at filmopplevelsen blir ganske middelmådig.

His Dark Materials

Philip Pullmans fantasybok, His Dark Materials, virker derimot langt mer lovende, om man ser på traileren. Jeg oppdaget bøkene i år (takk, Mari) og lo, grøsset og gråt meg gjennom dem. Både sekvensen som viser hvordan Panserbjörne og Dæamoner kommer til å se ut, valget av skuespillere og kulisser ser veldig lovende ut. Jenta som skal spille Lyra er helt perfekt, og Nicole Kidman som Mrs. Coulter- vel, det kunne vel ikke vært noen andre. Dette blir julefilmen sin!

Konseptet er at alle verdens eventyrfigurer lever undercover i New York etter en stor krig i Eventyrland, og de har et slags Harry Potter-aktig, hemmelig magisammfunn der både Tornerose, Snøhvit, Ulven og de tre små grisene lever side om side.

Så langt, så vel. Serieskaperne baserer seg mye på gjennkjennelse og problematisering rundt de ulike karakterene. Om ikke hovedpersonen Snøhvit har en masse personlighet, funker det fordi du kjenner Snøhvit som figur i utgangspunktet, og det er underholdende å lese om henne i en annen setting. Den menneskeliggjorte Ulven som sheriff i byen er også et konsept som fungerer, i tillegg til at han er avsindig kjekk ^-^

Det stopper imidlertid her. Fabels er ikke stort annet enn et underholdende konsept med dårlig gjennomføring, i tillegg til en del punkter ved historiene som faktisk fortelles jeg skal komme tilbake til.

Figurene har ikke noen videre personlighet utover de elementene vi legger til selv med eventyrkjennskapen vår i bunnen, og selv figurer som Jack (han med bønnestengelen) eller Prince Charming som er introdusert som tricksters og komiske avbrekk, blir platte og uintressante. Kort sagt tar serieskaperene utgangspunkt i at vi kjenner karakterene og de kan legge hovedvekten av serien på å konstruere en historie der de setter kjente figurer opp mot hverandre og tråkler sammen et plott.

Og hvilket plott.

For min del stoppet interessen på Animal Farm, seriehefte 6-9. Jeg ventet på at serien skulle ta seg opp (ja, jeg er en tålmodig leser og dessuten gikk den jo i Nemi), og ble mildt sagt skuffet. I en ganske festlig blanding av elementer fra Orwells kjente bok og Fluenes herre, introduseres vi for gården der alle de magiske vesnene som ikke kan leve skjult i byen holder til. Hvordan skal man integrere en drage eller den lille kona som bodde i en sko i bybildet, for eksempel?

Løsningen er en blanding av gård og interneringsleir. Når Snøhvit og hennes forsmådde lillesøster Rosenrød ankommer gården, går de rett inn på et hemmelig folkemøte ledet av Orwells tre griser, her kamuflert som de tre små grisene. Dyrene har sett seg lei av å tilbringe evigheten som annenrangs borgere adskildt fra resten av samfunnet, og vil slå tilbake.
Revolusjonsromantisk som jeg er, blir jeg i godt humør over litt velbegrunnet opprør og gerilljakrig, og tenker at det skal bli spennende å se hvordan historien utvikler seg.

Og jeg er utrolig naiv. Selv om dyrene på gården har all verdens grunn til opprør, ender hele historien med en særs vellykket kontrarevolusjon der de vanlige eventyrfolka med Snøhvit i spissen henretter alle opprørerne uten nåde. I en stor, makaber giljotinsekvens mister alt fra kaninen med den gule vesten til Storebror gris hodet. Det er ingen bitter ettersmak på henrettelsen, heller. Alt er fremstilt som happy ending og har en følelse av at «Så ble ro og orden gjennopprettet.»

Og jeg blir sittende igjen med en emmen ettersmak i munnen og mistet fullstendig lysten på videre lesning. Hva slags budskap er det? Du konstruerer en undertrykkende situasjon, et opprør og viser hvordan heltene knuser opprøret til slutt. Happy ending og hurra meg rundt.
Beklager, men dette funket ikke for meg. En serie som ikke bare stiller spørsmål ved det å gjøre opprør, men som regelrett tar det for gitt at de revolusjonære er de slemme har for det første ikke lest boken de parodierer skikkelig (les: Animal Farm), og for det andre et ganske ødelagt syn på hvorfor folk gjør opprør.

Det kanskje ekleste med serien er hvordan de stadig trekkes paraleller til hvordan dyrene blir behandlet av menneskene og over til rasisme. Likevel hugges det hodet av dyrene som prøver å ta grep og endre ting til slutt. Whoho- et legitimt opprør som superskurk! Denne serien er rett og slett vanvittig uspiselig. Eller- hva synes dere?

There's lots ways of occupy yourself on a Saturday night; you can attend a party or spend the night on a bar somewhere, go dancing, - the opportunities are endless. I spent this Saturday night at my parents place, helping my younger sister with her homework; something that turned out to be way to much fun.

She was going to translate the lyrics from a song of her own choice from English to Norwegian, and the task consumed us completely after a few minutes. She had picked the Johnny Cash-classic "A boy named Sue", this crazy song with ten verses. You can check out the lyrics in English here.

To remove the attention from my lousy English, I'll publish the marvellous translation here. Share and enjoy (c:

En mann ved navn Susann

Vel, pappa forsvant da jeg var tre
Og morsan og jeg- vi satt 'gjen med
En sur gitar og en halvfull flaske børst
Jeg er ikke sur for at han stakk sin vei,
men det styggeste han gjorde mot meg
var at før han dro, så døpte han meg Susann.

Det var en vits av et navn jeg fikk
og folk lo og fniste hvorenn jeg gikk.
Jeg slåss for å vise at jeg var en mann!
Når jentene knise, så blei jeg flau,
og flirte en gutt- så slo jæ'n dau!
Livet ekke lett for en gutt med navn Susann.

Så jeg vokste opp fort og ble sterk og tøff,
neven var hard og stilen røff.
Jeg dro fra by til by på grunn av skam.
Planen min var klinke-klar-
å saumfare hvert bordell, hver bar,
finne navnegiveren min og kverke ham.

Det var Gatlinburg midtsommersti'
Jeg kom te byn-tørst som få kan bli
og stoppa for litt vin og øl og vann.
På en sliten pub, ved et røkfylt bord
med poker, sprit og billig hor
satt den drittsekken som døpte meg Susann.

Ja, jeg kjente slangen som min kjære far
fra et slitent bilde som mamma har,
på arret ved øyet og nesa- stor og rød.
Han var gammel og krokbøyd og grå og sær
og jeg tenkte:"Shit, nå er jeg her!"
Jeg skrek: "Jeg er Susann- og jeg er en mann!
Nå skal du DØ!"

Så jeg dro til gammern midt i synet,
han dukket og gav meg en på trynet
før han grep en kniv og kutta øret mitt.
Men jeg knuste en stol i huet hans
vi kræsja ut og slåss gatelangs:
sparket og glefset i ølrus og blod og skitt.

Jeg har nok slåss med tøffere karer,
men den historien tror jeg vi sparer;
han sparket og spente og grynta som en gris.
Han lo og bannet og kom med trøst
før han grep etter skyteren, men jeg trakk først.
Han så på meg med verdens største glis.

Han sa "kjære sønn- denne verden er tøff.
Skal en mann klare biffen, må han være røff,
og jeg kunne ikke hjelpe deg på vei.
Jeg gav deg det navnet og sa adjø,
så måtte du bli tøff eller dø.
At du er sterk og hard, det er på grunn av meg."

Han sa "Du slåss så jeg blir svimmel og svett.
Jeg vet du hater meg, det er din rett.
Jeg skjønner om du dreper meg mens du kan.
Men du burde takke meg før jeg dør
for at du er sterk og slåss som du gjør,
for jeg er jævern som kalte deg Susann."

Jeg fikk klump i halsen og la våpnet ned.
Vi klemte og drakk for familiefred.
Jeg reiste hjem med et helt nytt perspektiv.
Og jeg tenker på ham i ny og ne
når jeg prøver og vinner og gjør sykssé.
Og hvis jeg får en sønn så skal jeg kalle ham...
Ole! Per! Ikke Susann! Jeg hater det navnet!

Yes. And Dad in Law? If there's more than five mistakes you'd like to comment upon- send me an e-mail (c; To much will be considered as spam^^ And yes- I do know the translation is horrid :D

Nokon er triste, nokon fine, nokon kvalmende og nokon berre morosame.

Her er eit par- sjekk dei ut!

Ok, eg ikkje verdsmeister enno og eg skriv sikkert ein masse fel. Kan ikkje nokon av dei nynorskfrelste venene mine gi lyd frå seg om eg skal rette opp i noko?

1. Hvor mange bøker eier du?

Virkerlig mange. Vi har to bokhyller fulle, flere står hos foreldrene mine, noen bor i esker og noen i kjellerboden. Får jeg stort nok hus, skal jeg ha bibliotek.

2. Hvilken bok var den siste du kjøpte

Hm. The Western Canon, Harold Bloom, Epileptic og boken om å skrive bra av Stephen King ble med meg hjem fra Tronsmo i går. Ellers ble jeg den stolte eier av en mengde fine bøker til bursdagen min, bla en diktisamling av Bjørneboe og en kjempefin bok om å skrive fra svigermor ^-^

3. Hvilken bok var den siste du leste?

Beloved, av Toni Morrison. Nå skal jeg ut i solen og lese Prossessen og To the lighthouse.

4. Nevn fem bøker som har betydd mye for deg, og som du har lest mer enn tre ganger.
   • Ole Brumm av A.A. Milne. Den første boken jeg leste, og jeg har lest den mange, mange, mange ganger.
   • Den Uendelige historie av Michael Ende. Jeg leser den gjerne på nytt og på nytt, og oppdager stadig nye ting fra første gang jeg leste den da jeg var syv.
   • Tsarens juveler av Tormod Haugen. Eventyrbok som aldri slapp taket i barndommen min.
   • Young Godesses av Francessa Lia Block. Utrolig novellesamling som jeg har lest gjennom hele ungdomstiden.
   • Harry Potter, hele serien av J.K. Rowling. Jeg har lest dem selv og høyt for søstrene mine dusinvis av ganger. Kommer ikke utenom.
5. Oppfordre andre til fylle ut dette i sin blogg

Jeg sender utfordringen videre til Ellinor, jeg. Hadde du hatt en blogg, skulle jeg tagget deg også, Lillith (c:

Mari og jeg er innbitte skolelys, og ved siden av å sitte og prate om pensum til sent på kvelden, ta avsindig mange studiepoeng og sitte som to utgaver av Hermione Granger med hånden i været i alle seminartimer med de beste svarene på samtlige spørsmål, gir vi stadig hverandre nye og spennende leseropplevelser. Mari var den som introduserte meg for den

fantastisk sørgmodige novellen jeg delte med dere sist, og i dag introduserte hun meg for noe helt nytt og anderledes.

"Guts" er skrevet av Chuck Palahniuk; mannen bak Fight Club, og er mest kjent for å være novellen folk svimer av når de leser. Mens forrige novelle endret dagen din, fikk deg til å gråte, gav deg en fantastisk innsikt du ikke hadde fra før, er "Guts" verre enn noe du får på kino- teksten som får deg til å le og kaste opp på en gang.

Så mye makt i en liten tekst.

Jeg mener fortsatt at det er snilt å dele, selv mer opprivende opplevelser.

Novellen ligger her

Er du smart, laster du ned Adblock-addon til Firefox- da kan du fjerne det plagsomme blinkebildet på siden.

Ikke skyld på meg hvis du svimer av- skyld på Mari (c;

Å unne meg selv gleden av å ligge i sengen et år og lese Faust og Waiting for Godot er grunn nok til å studere litvit i seg selv; det er like gøy som folkehøyskole, bare at du får betraktelig flere studiepoeng. Samtidig er også det å befatte seg med litteratur å gå inn i en verden av nye, vidunderlige opplevelser, stemninger og inntrykk du ikke ville hatt tilgang på ellers. Å gi seg selv tid til å lese litteratur er å leve mange flere ganger enn du får sjangsen til selv.

I dag hadde jeg en opplevelse som gav meg en skikkelig oppvekker på hvorfor jeg studerer hva det jeg gjør.

Jeg satt hjemme hos en venninne i dag, da hun gav meg en novelle jeg måtte lese. "Den kommer til å ødelegge deg fullstendig", sa hun. "Den er fantastisk."

Litt skeptisk satte jeg meg ned med den lille teksten, og på en halvtime forvandlet noen sider ord og setninger dagen min fullstendig. Jeg vet ikke om dere som studerer matematikk eller samfunnsfag er i stand til å tenke dere den dagen pensum får dere til å gråte eller forandrer livet deres. Det opplever du stadig vekk på litvit (c:

Siden deling er en fin ting, er novellen tilgjengelig her. Den heter Singing my sister down.  Les den, og kjøp bok av den flinke damen. Jeg lover deg at dagen ikke blir den samme etterpå.

- mer siden.