I Bergen holder NAF kurs for kvinner om, ja, nettopp rundkjøringer, og hvordan man på best mulig måte skal komme seg inn og ut av dem. Når jeg først hørte om disse kursene, så ble jeg lettere irritert, og tenkte at jommen kunne menn også tatt seg et kurs i trafikkreglene noen ganger. Særlig når det gjelder fartsgrenser, men det er en annen sak.

I det siste har det blitt litt bilkjøring, og jeg har vel i grunn måtte bite i det sure eplet og innrømme at rundkjøringer, det er jeg ikke særlig god på. Men etter å ha forsert en rundkjøring i den omtalte kjøreturen på lørdag, fikk jeg litt selvtillit. Dette går bra! Litt stolt forserer jeg så en fotgjengerovergang, slipper over et par myke trafikanter og beveger meg mot Fillan sentrums andre stolthet. Rundkjøring nummer to!

Jeg kjører i et rolig tempo, og kikker meg godt om, til venstre, til høyre. Planen er å kjøre rett fram i rundkjøringen. Det er tomt i rundkjøringen, og jeg legger i vei. Men så kommer sjokket. Fra venstre side, i feil kjøreretning, dukker det opp en forvirret ung herremann. I en sølvgrå bil av eldre modell, kjører han sakte men sikkert, ja, rett og slett i feil retning. Motivasjonen for denne handlingen er hittil ukjent.

Jeg reagerer fort. Bremsene reagerer lynraskt, og jeg står på hornet. Den andre bilisten kjører ikke lengre sakte, men fortsetter på sin snarvei gjennom rundkjøringa i en noe større fart. Jeg bruker resten av kjøreturen til å øse min frustrasjon over denne bilisten ut over min passasjer. Vi er enige om at et trafikalt grunnkurs ville vært på sin plass for denne bilisten, og jeg tenker fornøyd at samme hvor lavt min forståelse av rundkjøringenes regler og lover er, så vet jeg en ting. Hold deg på rett side av veien, og kjør maks en runde!

Og kanskje menn også skulle fått en invitasjon til rundkjøringskurset som NAF arrangerer?

For noen dager siden ble Natascha Kampusch intervjuet om saken av BBC. Jeg hadde helt glemt at jeg hadde hørt intervjuet, men jeg fant det igjen på sidene deres nå. En av de tingene Natascha svarer på i intervjuet er hva hun tror er grunnen til at dette har skjedd og kan skje i Østerrike.

Du kan lese utdrag fra intervjuet her:

Kampusch speaks out on abuse case @ BBC

Se intervjuet her:

[vodpod id=Groupvideo.1164385&w=425&h=350&fv=config%3Dhttp%3A%2F%2Fnews.bbc.co.uk%2Fplayer%2Femp%2Fconfig%2Fdefault.xml%26companionSize%3D300x30%26companionType%3Dadi%26preroll%3D%26config_settings_autoPlay%3Dfalse%26playlist%3Dhttp%253A%252F%252Fnews.bbc.co.uk%252Fmedia%252Femp%252F7370000%252F7376700%252F7376708.xml%26config_plugin_fmtjLiveStats_pageType%3Deav2%26embedReferer%3D%26config_plugin_fmtjLiveStats_edition%3DInternational%26embedPageUrl%3D%2F2%2Fhi%2Feurope%2F7376667.stm%26] from news.bbc.co.uk posted with vodpod

*****

Det er interessant å høre betraktningene til Natascha Kampusch rundt temaet om hvorfor dette har skjedd i Østerrike. Natascha trekker linjene tilbake til Andre verdenskrig og nasjonalsosialismen som la til rette for utstrakt kvinneundertrykking. På spørsmålet om hva som må til for at dette ikke skal skje igjen sier hun at "de yngre av oss" må få utdanning. Vi får ikke noen utdyping av dette i intervjuet, men ut fra det andre hun sier kan vi vel anta at hun snakker om at man må lære de yngre generasjonene av østerrikere likeverd.

Noe annet viktig Natascha påpeker er at dette ikke bare er noe som skjer i Østerrike. Undertrykking og overgrep skjer daglig og det skjer rundt oss. I såmåte er ikke det som har skjedd et særegent østerrisk problem. Det er viktig å huske. Dette er tematikk det norske samfunnet også må jobbe med. Et likestilt samfunn er en viktig nøkkel for å ikke legge til rette for at mennesker kan undertrykke andre.

Knapt to år har gått siden Natascha Kampusch selv befridde seg fra sitt fangenskap. Man kan ikke annet enn å beundre Natascha Kampusch. Hun er intelligent, klok og medfølende og hun kommer utvilsomt til å være en god støttespiller for Elisabeth Fritzl og barna hennes.

- Skal dei halde på sånn som dei gjer no får dei kalle seg Oslo- og Akershus filminstitutt. Det er veldig mange regionar som er fortvila over situasjonen, seier Randi Førsund.

Dette er tydeligvis neste skritt i hennes kamp, som tidligere har innebåret å skyve kjønnet sitt foran seg.

Saken er selvsagt helt ubetydelig, men det er trist at slike sutrekopper tar fokus bort fra de kvinnene som virkelig sliter i motbakke i et mannsdominert miljø, og som også faktisk har noe å fare med - samt noe å vise til.

For det første fabler Førsund altså om et budsjett på omkring 100 millioner kroner. Den mye omtalte storfilmen Max Manus, som blir regnet som et av de dyreste norske filmprosjektene noensinne har til sammeligning et budsjett på i overkant av 50 millioner kroner.

Dernest er det umulig å bringe på det rene hva Førsund har laget tidligere. Et søk på imdb gir ingen treff.

Hans Jakob Reite, kulturanmelder i NRK Sogn og Fjordane har et godt forslag:

Eg trur at den beste søknaden til eit 100 millionars prosjekt er å gjennomføre eit vellukka millionprosjekt.

Selv om jeg for mitt vedkommende tror at et 100 millioners prosjekt er langt utenfor rekkevidde uansett.

Til nå er det bare kristendommen som har fått lov å drive forkynnelse i Norges statskanal. At dette monopolet nå blir opphevet er en gledelig nyhet for de andre trossamfunnene som nå også får komme til.

KULTURARV: I seg selv er det selvsagt forkastelig at en statseid kanal skal drive forkynnelse i det hele tatt, men når det en gang er slik burde det egentlig være en selvfølge at alle stemmer slapp til. Dette blir litt som diskusjonen om KRL-faget i grunnskolen, hvor forkynnelse for lengst har blitt kastet på bålet.

De kritiske røstene skriker selvsagt igjen om kulturarv og kristendommens særegne posisjon i "den norske folkesjela". Kanskje disse menneskene kan ha godt av å få se litt hvordan en muslimsk sermoni foregår, eller hva med en buddhistisk sermoni?

EKSOTISK: Faktum er at vi nordmenn vet så fryktelig lite om hvordan ting er andre steder i verden, og frykter så inderlig at noe av denne grusomheten skal invadere det kjære og hjemlige. Et muslimsk bønnemøte er noe de fleste av oss bare har sett små klipp fra i informasjonsvideoer på skolen.

Det er fremmed og eksotisk og det faller oss ikke inn at dette er noe som er viktige tradisjoner for et voksende antall av den norske befolkningen.

Vi har godt av å se det fremmede og det eksotiske i beste sendetid, for det foregår nemlig i vår egen bakgård.

Siden 1969 har det ikke vært gjort endringer i den norske formålsparagrafen for skole og barnehager. Endelig skal ikke skolen lenger i samarbeid og forståing med heimen hjelpe til med å gi elevane ei kristen og moralsk oppseding.

KRL: KrF er i harnisk, og Frp er heller ikke videre begeistret over at den offentlige norske skolen mister sin forankring i den kristne tro. Men noe annet var vel ikke å forvente.

Det har vært en lang kamp for å få gjennomført tiltak som gir alle religioner og livssyn fullverdig respekt. Det er lenge siden kristen forkynnelse var en del av timeplanen, iallefall på papiret, men kristendommen har frem til nå hatt en helt sentral og totalt dominerende plass i den norske KRL-undervisningen.

MANGFOLD: På KrF virker det som om man skal totalt fjerne alt som heter kristendomskunnskap fra skolen, noe som selvsagt ikke er tilfellet. Kristendommens fortellinger har sin plass, og det skal de selvsagt ha fremdeles. Men det skal også Islams og Hinduismens fortellinger ha.

Skolen bør forenes om det som er felles i mangfoldet av religioner og livssyn. Medmenneskelighet, respekt og solidaritet er noen av de verdiene som den nye formålsparagrafen bygger på. Men disse kommer da til utrykk i det kristne grunnsynet, så hva er da problemet?

FORKJØRSRETT: Jo, kristendommen er ikke lenger forhøyet på pidestall over andre religioner og livssyn. Det er det KrF har vanskelig for å kunne leve med.

Og for Frp sitt vedkommende er det nok vanskelig å svelge at den kristne hvite mann ikke skal ha forkjørsrett på samfunnets moralske motorvei.

"- Sykepleierne og ingeniørene har ikke lik lønn i forhold til arbeid som vi mener har en lik verdi, sier hun."

"Fordi sykepleierne har minst like lang utdanning, større personalansvar og samme anstrengelse som avdelingsingeniørene, er det brudd på likestillingsloven å gi sykepleierne lavere lønn, konkluderer ombud Ingeborg Grimsmo."

Eh, eh...hææ..??!? Hadde dette stått på forsidene i går, kunne jeg fort ha trodd det var en aprilspøk..! Dette er nemlig så useriøst og lite gjennomtenkt at det knapt er til å begripe. Er det overraskende at barne- og likestillingsministeren støtter forslaget..? Tja, nei, kanskje ikke, selv om vi vel bør kunne stille høyere krav til våre politikere enn som så.. (Nå har jo i og for seg ikke jeg bidratt til å bringe Arbeiderpartiet i posisjon, så det er kanskje andre der ute som av en eller annen grunn synes dette høres fornuftig ut..)

Ikke misforstå, det kan meget vel hende at sykepleiere burde hatt bedre lønn enn de har i dag. Det er slett ikke umulig, særlig med tanke på at vi vel kommer til å trenge ganske mange flere av dem i tiden fremover. Men å gå derfra til å trekke den slutningen at ingeniører og sykepleiere skal ha lik lønn er selvfølgelig oppsiktsvekkende urimelig. IKKE fordi at ingeniørene gjør en MER verdifull jobb enn sykepleierne, men fordi det er helt umulig å bedømme hvem som har den "mest verdifulle" jobben..!! Hvordan skal vi ha det, da..? Skal likestillingsombudet gå gjennom alle yrker her i landet og gjøre en subjektiv vurdering på hva man synes er like verdifullt, hva som er litt mindre verdifullt osv, og så bestemme lønn ut fra det..?? For det første, så er vel lønn i Norge noe som bestemmes mellom partene i arbeidslivet. All den tid sykepleierne og ingeniørene ikke tilhører samme fagforening, er det ikke unaturlig at de to vil kunne forhandle seg frem til noe ulike lønninger. For det andre, så kan man så klart tenke seg følgende situasjon (som riktignok er forenklet til nær det naive, men som illustrerer poenget): En kommune har la oss si ansatt femti sykepleiere (for å bruke tall i stedet for x-er og y-er... selv om jeg liker algebra godt..). Egentlig har de bare behov for førtiåtte. Derimot har kommunen bare fjorten ingeniører og for å få fullført byggingen av den nye brua (eller noe) i tide til 17. mai, må de ha sytten ingeniører. Men de tre ingeniørene de trenger jobber i privat næringsliv og får betalt tretti tusen mer i året der. Da må kommunen tilby de tre minst tretti tusen ekstra i årslønn for at de skal forlate privat sektor og begynne i kommunen. Mener likestillingsombudet da at alle sykepleierne skal få tretti tusen ekstra i årslønn fordi, og kun fordi, at kommunen trenger flere ingeniører..??

Lønn henger selvfølgelig sammen med tilbud og etterspørsel. Lønn henger ikke sammen med hvordan den enkelte av oss måtte vurdere det ene arbeidet som "like mye verdt" som det andre. Det er det nemlig helt umulig å si noe om. Kanskje jeg mener at sykepleierne har en jobb som er "mer verdt" enn ingeniørene..? Skal disse vurderingene endres ettersom hvem som til enhver tid er likestillingsombud..? Nei, svaret er selvfølgelig at dette er et tullete utspill. Trygve Hegnar kaller det "historisk tøvete", og her er han kanskje ikke så langt unna sannheten... :-)

Hvis noen kan forklare meg hva slags objektive vurderinger som ligger til grunn når ombudet har funnet ut at disse to stillingene er "like mye verdt", så tar jeg gjerne imot det.. Men det føler jeg meg meget trygg på at ikke er noen som kan..!

Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen, som har vært en av pådriverne for kjønnsnøytral verneplikt, vil ikke bekrefte saken overfor Nationen. Heller ikke Likestillings- og diskrimineringsombudet ville kommentere saken. Dette har sin naturlige forklaring som henger nøye sammen med publiseringsdatoen: hele greia er selvfølgelig en aprilspøk!

Som aprilsnarr må oppslaget kunne sies å være relativt vellykka. Saken er nokså truverdig framstilt, og selv om forslaget virker litt søkt, er det ved nærmere ettertanke ikke mer diskriminerende enn dagens ordning, snarere tvert i mot. Reint praktisk virker det selvfølgelig ganske dustete og vanskelig gjennomførbart. Det ville også være lite hensiktsmessig å få en masse 30 år gamle kvinner inn i forsvaret. Mange hevder det ville være vanskelig å integrere kvinner i mannsbastionen forsvaret. Det blir imidlertid bare blåbær mot å integrere en gjeng til dels godt utdanna 30-åringer i en tropp bestående av 19-årige jyplinger under ledelse av en 21-åring med befalsskole. Etisk, moralsk og filosofisk er ordninga imidlertid lettere å forsvare enn dagens kjønnsdiskriminerende system.

Fra spøk til alvor

Jeg vil på ingen måte ta til orde for ei ordning av den typen Nationen beskriver. Imidlertid lar ordninga seg helt fint forsvare med den samme argumentasjonen som i dag brukes mot verneplikt for kvinner. Flere motstandere av kjønnsnøytral verneplikt, blant annet i SV, trekker fram den samfunnsinnsatsen kvinner gjør ved å føde barn som et alternativ til eller ei erstatning for verneplikt. Da følger det naturlig at kvinner som ikke følger barn må avtjene verneplikt på lik linje med menn.

Nationens artikkel er altså bare tull, og ordninga som beskrives likeså. Imidlertid burde den få en del av de mest oppegående motstanderne av kjønnsnøytral verneplikt til å revurdere sine standpunkter, eller i hvert fall tenke seg om to ganger før de likestiller barnefødsler og verneplikt. Om verken selve artikkelen eller min kommentar er tankevekkende nok i seg sjøl, kan dere jo tygge litt på følgende: På nettsidene sine har Nationen åpna for avstemning over spørsmålet "Er det rikitg(sic!) å innføre verneplikt for barnløse kvinner over 30 år?". Over 30% har svart ja.

Illustrasjonsfoto: US Army/Wikimedia Commons

I snart et halvt år har spørsmålet om reell likestilling også når det gjelder plikten til å dø og drepe for Norge splitta alle regjeringspartiene omtrent på midten. Mens forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen (Ap) , partileder Åslaug Haga (Sp), SU-leder Kirsti Bergstø og SV-politikerne Inga Marte Thorkildsen og Audun Lysbakken har slått et slag for likestillinga, har blant annet finansminister Kristin Halvorsen (SV) gått inn for fortsatt kjønnsdiskriminering. Nå ser det altså ut til at likestillingsmotstanderne i regjeringspartiene vant i denne omgang. For APs del skal det ha veid tungt at partiets kvinnenettverk, med den ferske likestillingsministeren Anniken Huitfeldt i spissen for har gått mot kvinnelig verneplikt.

– Som leder av Arbeiderpartiets kvinnenettverk har jeg ment at vi har mange nok [kvinner] inne i Forsvaret allerede, sa Huitfeldt til Dagsavisen da hun tiltrådte som statsråd, og demonstrerte dermed at hun har misforstått fullstendig hva vernepliktsdebatten dreier seg om.

Verneplikt er verken et velferdsgode eller et privilegium for den enkelte potensielle soldat, men derimot en plikt og en byrde. Spørsmålet om kvinnelig verneplikt er ikke først og fremst et spørsmål om kjønnskvotering, men om kjønnsdiskriminering. I sin ytterste konsekvens er det et spøsmål om rettferdighet, og med langtidsplanen for Forsvaret har rettferdigheten blitt påført et alvorlig nederlag.

Foto: Harald Hansen / Wikimedia Commons

Derfor føler jeg at jeg har bidratt litt. I den optimistiske delen av hodet mitt er dagen i dag et steg på veien til å en dag ha en utdannelse som ikke er typisk for kvinner, til å ha en posisjon med makt og penger og alt sånn som kvinner ikke skal strebe etter, til å vise at en god leder ikke har noe med kjønn å gjøre, til å ikke skulle måtte være den som tar seg fri på grunn av barna fordi pappa tjener mest, for pappa tjener ikke mest, og til å vise mine barn at det ikke finnes noen kjønns-grense på hva man kan bli.

Jeg har vært veldig heldig og hatt foreldre som gjennom hele oppveksten min var oppmerksom på å ikke behandle meg og mine brødre forskjellig på grunnlag av hvilket kjønn vi var, og som faktisk lyktes i det (det er enkelt å gjøre sånn ubevisst, det skal jeg innrømme at jeg gjør selv). Jeg har kanskje vært ekstra oppmerksom på hvordan samfunnet ikke helt klarer det samme siden det for meg kom bare utenfra, og ikke hadde vært der hele tiden.

Jeg vokste opp som eneste jente i et nabolag fullt av gutter (egentlig et nabolag fult av gamle mennesker og tomme hus, men relativt sett). Det passet meg ganske bra, for jeg har aldri vært en typisk jente-jente, og trivdes best med å klatre i trær, leke i sandkassa, eller sykle om kapp. Jeg var liten og spinkel, så jeg så ikke ut som en typisk guttejente, og det er mulig jeg overkompenserte litt. På denne tiden var det forventningene til gutter jeg tok til meg, som for eksempel at store gutter gråter ikke. Det er litt rart når jeg tenker tilbake, for på barneskolen var det egentlig bare gutter som var av de verste sipperne, selv var jeg nok den eneste som ikke gråt en eneste gang gjennom de seks årene. Jeg skulle ikke gråte, og ville for all del ikke vise svakheter. Jeg husker veldig godt første gangen jeg gråt "offentlig". Jeg var 19, hadde mistet min morfar og nabo til kreft, og var på vei inn på sykehusrommet for å se ham. Det tok ikke mer enn et sekunds blikk før jeg snudde meg mot exen og gråt med hulk og tårer. Til tross for at en tante og bestemor var i rommet liksom, jeg var sjokkert over meg selv, men samtidig føltes det veldig godt å få ut følelsene. Siden da har jeg jobbet med å bli mindre "gutt" på dette punktet. Jeg prøver å la være å holde ting inn i meg. Ikke lenger skulle være den som andre åpner seg til, men som aldri skal vise svakheter selv. Ikke forvente at jeg skal kunne takle alt. Rett og slett ikke skulle "ta alt som en mann". For skeivheten i forventningene av kjønn går begge veier, og selv om menn tradisjonelt sett har mer makt, så er det ikke alle menn som har en personlighet som verken ønsker eller passer til det. Det burde være like akseptert for en mann å ville bli sykepleier eller jobbe i barnehage som for en kvinne å ville ha en krevende jobb for pengenes skyld, og fordommene er der fortsatt begge veier.

Det første hintet om at jeg kanskje helst skulle ha andre interesser enn jeg hadde kom på bursdager og julaften, det ble mye dukker og andre rosa saker. Heldigvis hadde jeg en ganske jevnaldret bror som syntes sånt var mer stas enn meg, så det funket bra å dele leker litt. Jeg husker likevel godt 4-års dagen min, hvor mamma på vei til barnehagen spurte hva jeg ønsket meg. Jeg turte nesten ikke si noe, for jeg var så redd for å virke utakknemlig, og jeg var glad for alle gaver selv om de hadde en tendens til å være veldig jentete. Mamma gav seg ikke, og til slutt innrømte jeg at jeg hadde veldig lyst på en lekebil. Og på veien tilbake fikk jeg akkurat det, en grønn plastbil til lekekassa, med kran bak. Det var ikke en veldig spesiell bil, men den var min, min første bil, og det er få gaver jeg husker så godt som denne. Mammaen min er best i verden.

På ungdomskolen var det veldig klart hvordan jenter skulle oppføre seg sammenlignet med gutter. I klassen vår var det mange bråkete og småbøllete gutter, mens de fleste jentene var stille og veloppdragne. Jeg kjedet meg mye i timene, og skravlet mye med en gutt jeg satt ved siden av mesteparten av tiden. Denne gutten var en motsetning til bøllene i klassen, men bidrog like mye til skravlingen, om ikke mer, enn jeg gjorde. Så var det tid for foreldremøte, og jeg fikk høre at jeg var flink i fagene og snill og grei, men jeg pratet for mye i timene med denne gutten, om ikke-skoleting. Det ble også ledd litt av at vi sikkert kom til å gifte oss en gang, haha (jenter og gutter prater da ikke sammen uten at det er flørting). Første året fikk jeg nedsatt ordenskarakter på grunn av denne pratingen. Dette var greit nok, jeg var en skravlebøtte, men det var litt merkelig å finne ut etterpå at den omtalte gutten hadde fått utelukkende skryt, prat var ikke nevnt, jeg var ikke nevnt, det var rett og slett ikke noe å utsette på ham. Et prakteksempel på en gutte-elev var han.

På videregående ble vi i en historietime delt i to grupper som skulle debattere likestilling. Ene siden var for, andre mot. Denne debatten var styrt av 3-4 personer som hadde hånden opprekt konstant, men den sjokkerte meg allikevel. En gutt på den andre siden tok ordet først og pratet om hvordan gutter og jenter var biologisk forskjellige, jenter var rett og slett elendige ledere (det var en latterlig tanke å skulle slippe til kvinner på dette feltet), men de var flinke på omsorg og sånn, så det var ikke noe problem sånn ting var. Nå var han på riktig side, for dette var hans virkelige mening. Jeg ble derfor glad da to hender rykker i været på min side, helt til begge legger ut om hvor enige de er, men selv om jenter burde holde seg til omsorg og sånt som vi kan klare, så burde vi få bedre lønn for det. Det var deres store argument. Jeg satt der og var den eneste som argumenterte at folk har forskjellige personligheter, noen gutter er flinke ledere og teoretikere, andre er flinke i praktiske ting, noen jenter er flinke ledere og teoretikere, andre er flinke i praktiske ting, og at hvilket kjønn man er ikke burde ha noe å si for hvilke muligheter vi skal ha, eller hva andre skal forvente av oss. Jeg ble fullstendig nedstemt, og det til tross for at jentene i klassen hadde bedre karakterer enn guttene, og generelt var flinkere til de tingene man her argumenterte med at gutter biologisk sett var best på. Dette var almennfaglig påbygging og jeg håper virkelig det står bedre til i andre klasser, for sånt hadde jeg ikke ventet av min generasjon.

På folkehøgskolen klipte jeg tilfeldig håret til noen en dag, og fant ut at det falt meg naturlig. Det ble en morsom hobby en stund, og ikke minst en praktisk en siden hårklipp lett kunne byttes i vasking av rommet, men det var aldri noe jeg hadde lyst til å gjøre som yrke. Likevel fikk jeg spørsmålet om og om igjen, "du skal ikke bli frisør da?". Nei jeg tenker mer på noe innenfor ledelse svarte jeg, og fikk tilbake "men du er jo så flink til å klippe". Det er et kompliment, likevel irriterte det meg litt at det av seksere i matte og et lite talent i hårklipping ble forventet at jeg skulle satse på det siste. Pappa har alltid klippet hår til familie og venner, men jeg har aldri hørt noen foreslå at han skal slutte som markedssjef og bli frisør istedet.

Så kvinnedagen er fortsatt aktuell. Jeg deler den gjerne med menn, for likestilling ønsker jeg like mye begge veier, men jeg synes det er positivt å ha en dag hvor vi reflekterer litt over disse tingene vi møter på så ofte. Så gratulerer med kvinnedagen alle sammen, uansett kjønn!

Jeg legger ved et bilde hvor dagens paroler står, og litt info om hvor og når.

Jeg gleder meg til å se deg i toget og på festen på Folkets hus etter toget!

Fram kamerater og søstre; til et likestilt samfunn!

Med økt fokus på likestilling og overskrifter om kvinnekvotering og pappa-permisjon er det ikke rart at det er forvirrende når vi kvinner samtidig forventer at de holder døren åpen for oss, kjøper blomster på Valentines Day og gir oss jakken sin når vi fryser.  

Men jeg synes at det har blitt snakket for mye om disse stakkars forvirrede mennene, hva med oss kvinner? Er det ikke fryktelig vanskelig for oss også, kanskje til og med verre? 

For samtidig som vi fortelles at vi skal ”stå på krava”, kreve vår rett, ikke la oss pille på nesen, klare oss på egenhånd, være tøff, selvstendig, uavhengig, engasjert, fryktløs, kravstor, selvsikker etc etc – så er det et uomtvistelig faktum at menn foretrekker mykere kvinner som lar dem være menn!

Selv om moderne norske menn riktignok uttaler et ønske om en tøff, likestilt, selvstendig og utdannet kvinne kommer man ikke bortifra at menn ofte føler seg truet av disse amasonene. Utallige undersøkelser viser at på tross av hva menn sier kan mange føle det ydmykende dersom kvinnen tjener bedre enn dem, har høyere utdannelse eller scorer høyere på andre områder. 

Alt er relativt, selvsagt ønsker norske menn i dag en mer likestilt partner i kvinnen enn man gjorde for 150 år siden, men de vil fremdeles inneha manne-rollen i forholdet. Naturlig nok… Så hvordan i huleste heite skal vi kvinner finne den balansen? 

Jeg har de senere år fokusert ensrettet på selvstendighets-tankegangen som nevnt over, men takket være en venninne som nylig så lyset skjønner jeg nå at jeg har gått for langt i min selvhjulpenhet (skulle trodd at jeg har prøvd å bli en mann selv!).

Det er veldig rart at jeg ikke har sett det før, jeg har jo omtrent gått med tekst i pannen som sier ”Ikke tro at du kan gi meg noe jeg ikke har fra før, jeg klarer meg supert og trenger ingen mann, vi kan godt leke litt men du er aldri trygg, jeg kaster deg ut når jeg kjeder meg!” Off, det er pinlig å tenke på hvor blind jeg har vært...

Men nå blir det skjerpings! Jeg må rett og slett bli mykere i kantene, lytte mer og prate mindre, overlate føringen til andre avogtil, og ikke minst: jeg må slutte å kjempe hvert slag i forsøk på å demonstrere min overlegenhet, men heller velge mine kamper med omhu. Kort sagt forsøke å finne balansen mellom selvstendig/sterk kvinne og myk/avhengig kvinne.

Tror jeg. For hvordan kan jeg egentlig vite hva menn vil ha? Jeg har ikke blitt helt mann ennå altså...

Snakkes,

inntil da

What God want's, God get's; God help us all!

I artikkelen hevdes det at mannen bør bli kvitt følgende verdier:
Individualisme, Forsørger-rolle, Styrke, Dominerende, Ikke snakke om følelser, Ta det som en mann, Kontroll, Macho.
Jeg tar en liten gjennomgang av meg selv:

Individualisme i moderne forstand har blitt mer eller mindre synonymt med egoisme og "selvrealisering" på bekostning av andre. Jeg er derfor enig i at dette kan ses som en negativ verdi. Likevel tør jeg påstå at dette ikke er en spesielt kjønnsspesifikk verdi som innehas i særlig større grad av menn enn kvinner... Les noe såkalte dameblader, og du forstå hva jeg mener. Mannspanelet mener at menn er dårligere enn kvinner på å se seg selv som deltaker i en gruppe, og jeg er enig i at dette er en svakhet man bør bli kvitt.

Forsørger-rolle. Dette er et viktig punkt. Jeg ser ikke noen grunn til at mannen bør ta noe større forsørgeransvar i et forhold/en familie. Nå vil vel de fleste av oss være selvstendige og uavhengige av en forsørger, men dette punktet kan sees fra motsatt side også. Nå er det vel ikke unaturlig å ønske å ta vare på sin kjæreste og/ellersine barn, men det burde ikke være en plikt kun for mannen, men også et ansvar som påligger kvinnen i et forhold. Vi bør forsørge hverandre når dette er nødvendig, fordi vi bryr oss om hverandre. Altså: Skill forsørgerrollen fra mannsrollen.

Styrke. Her skjønner jeg ikke hva Aftenposten mener jeg skal kvitte meg med. Skulle jeg ikke ønske å være sterk? (Jeg tar utgangspunkt i at det her er snakk om mental/psykisk styrke, da fysisk styrke er irrelevant.) Det man må huske på er at i mitt ønske om å være sterk, så ligger det for min del ikke noe ønske eller krav om å være sterkere enn dama mi. Tvert imot setter jeg stor pris på å ha en sterk kjæreste. (Hun er ei lita jente, og jeg kan sikkert kaste henne mange meter. ;)) Jeg regner med poenget til panelet dreier seg om å komme vekk fra den evinnelige spørsmålstillingen om hvem som er den "sterke" i forholdet, og det er bra.

Dominerende. Jeg er ikke dominant. Likevel er vel dette noe alle burde ha i bakhodet i sin samhandling med andre mennesker. Det er ikke så dumt å spørre seg selv en gang i blant; Lar jeg mine medmennesker komme til med sine tanker og meninger, eller er jeg en undertrykkende tosk? Men dette gjelder alle, både menn og kvinner. Man kan være dominant på mange forskjellige måter.

Ikke snakke om følelser. Denne kjenner jeg igjen, og sier meg hjertens enig. Snakk med dama di, si hva du mener. Hvis ikke kan du være rimelig sikker på at hele forholdet ramler sammen som et korthus før eller siden. Grunnen til at menn "ikke vil" snakke om følelser henger nok sammen med frykten for å syte, og dermed fremstå som svakelig. Dette er en klassisk misforståelse blandt menn, så dette punktet er viktig, kanskje det viktigste.

Ta det som en mann. Ja, dette er helt klart et avleggs utrykk.

Kontroll. Her blir det litt den samme problematikke som under punktet styrke. Selvfølgelig ønsker jeg kontroll, men det er kontroll over meg selv og mitt liv, ikke kontroll over dama mi. Det er bedre om hun har kontroll over seg selv vil jeg tro.

Macho. Jeg er ikke macho, jeg er maskulin, tøff og mann!

Panelet vil ha en endring i lovverket som omhandler familievold, og det er bra. Bare for å gjøre en ting klart: Å banke dama er ikke mandig, ikke akseptabelt, og bør slås hardt ned på.

Obligatorisk legesjekk hvert femte år er jeg litt usikker på hva jeg skal mene om. Jeg er ikke særlig fan av å innføre tvang på noe som helst område, men med tanke på klassisk mannlig vegring mot å bli oppfattet som svak skjønner jeg at mange menn kanskje ikke liker å gå til legen. Derfor kan man bare komme med en oppfordring: Stikk innom legen og sørg for at kroppen er i god stand. Det er faktisk viktig.

Kjønnsdeling av foreldrepermisjonen er et vanskelig tema. Nok en gang må jeg ta det standpunkt at jeg er mot tvang. Det beste hadde vært om dette var undvendig, men kanskje er det nødvendig enn så lenge menn ikke ikke snakker nok med damene sine.

På den andre siden kan dette være med på å sikre mannen rettigheter til å ha og utvikle et meningsfylt forhold til sitt barn. Jeg vil våge å påstå at dette er et felt hvor mannen også på en måte står svakere enn kvinnen. Vi burde stille større krav til rett på kontakt med ungene våre. Dette er en problemstilling som ofte gir seg utslag i barnefordelingssaker, hvor mannen ofte blir forbikjørt og avspist med en "gjesterolle" i sitt barns liv. Kanskje vil en slik regulering være med å bygge en kultur hvor mannen får utviklet større nærhet til ungen sin, samt å styrke idéen om at mannen (eller bedre: begge parter), har rett på og plikt til å bidre positivt til sitt barn oppdragelse og velferd.

Jeg skulle virkelig ønske dette tvangstiltaket var unødvendig, og jeg tror nok det vil bli det med tiden.

Samlet sett vil jeg si at mannspanelet peker på viktige ting, og likestillingsdebatten er viktig å holde i live. Det jeg særlig finner positivt er at man gjennom dette får menn selv til å være med å definere et likestilt samfunn. Det synes jeg er et utrolig viktig poeng. Vi som menn kan nemlig ikke sitte på sidelingjen og la "agro-feministene" definere kvinner som ofre og menn som svin og overgripere. Likestillingskampen handler om mer enn kjønnskamp, den dreier seg om frihet og likeverd mellom mennesker, uavhengig av kjønn, rikdom, sosial status og etnisitet.

Vi er folk hele gjengen, så oppfør dere deretter.

Venninne 1: Nei, fy søren! Den permisjonen skal jeg nå ha for meg selv.
Jeg: Men hvorfor det?
Venninne 1: Jeg tar nå det jeg kan få.
Jeg: Men vil ikke din kjære være hjemme med minien han også?
Venninne 1: Jo, selvfølgelig. Han skal jo ha de obligatoriske ukene.
Jeg: Mmmm....Dere tenkte å reise på ferie?
Venninne 1: Ja. Deilig å komme seg litt vekk.
Jeg: Jeh...Men syns ikke din kjære at han går glipp av veldig mye ved å ikke være hjemme deler av det første leveåret til minien?
Venninne 1: Nja...nei, jeg vet ikke. Uansett må jo jeg amme!
Jeg: Ja, jo, det må du jo. Men begynner ikke disse små å spise litt fast føde etterhvert?
Venninne 1: Du er virkelig blitt en sånn karrierekvinne du, som ikke vil være hjemme med barnet ditt!
Jeg: ??!?

Venninne 2: Bare være hjemme et halvt år? Nei, det hadde jeg aldri gjort.
Jeg: Men hvorfor ikke? Er det ikke rettferdig?
Venninne 2: Jo, rettferdig er det. Men det er vel ikke det beste for barnet akkurat. Dessuten må jeg jo amme.
Jeg: Ja...joda. Men disse miniene er jo ikke totalt avhengig av pupp når de er 6 måneder vel...?
Venninne 2: Nei, men jeg tror ikke jeg ville vært komfortabel med å reise fra barnet mitt så tidlig.
Jeg: Men din kjære skal jo passe på...
Venninne 2: Nja...jeg tror ikke jeg hadde følt meg helt trygg.
Jeg: Hva da?
Venninne 2: Vel...kvinner er jo mer...
Jeg: Mere hva?
Venninne 2: Vel, bedre egnet liksom, til å ta seg av barn.
Jeg: Attehvafornoe?
Venninne 2: Ja, det ligger nærmere oss dette med omsorg og...
Jeg: Hæ!? Prøver du å si at jeg er bedre egnet til å ta meg av et barn enn samboeren min? Bare fordi jeg har innovertiss?
Venninne 2: Ja, faktisk.
Jeg: Jeeeez. I vårt tilfelle tror jeg faktisk han er bedre egnet til å ta vare på barn enn jeg er. Jeg vil ikke ha noen problemer med å overlate et eventuelt barn og 6 måneders velfortjent pappapermisjon til han.
Venninne 2: Du er virkelig blitt en sånn karrierekvinne du, som ikke vil være hjemme med barnet ditt!
Jeg: !W!T?!F?!

Dette er en fri fortsettelse på de to artiklene "Å sette grenser for småunger" (del 1 og del 2) .

Disse artiklene er først og fremst ment for de som sliter med å sette grenser for sine unger.

.
Grensesetting kan virke veldig brutalt, særlig når det handler om å skape grenser som ikke har vært der fra første stund. Unger som er vant til å reagere med trass i konflikter, er tøffe motstandere for kjærlige foreldre. De har en trass som må overvinnes for å snu forholdet i positiv retning.

Til en viss grad er det snakk om en "kamp" mellom viljer, men denne gangen må man sørge for at det ikke blir en "skrikekamp". Konfliktene må avsluttes før de kommer ut av kontroll, slik at du og ungen din kommer videre i hverdagen. Sett grenser, men la ikke konfliktene dominere.

Trass er ikke et personlighetstrekk, men et vanlig uttrykk for en frustrasjon ungen bærer på, gjerne på grunn av manglende grenser. Ikke straff ungen din fordi den er trassig. Gjør noe med årsaken til frustrasjonen.

Kaoskonflikter

Når grensesettingen ikke fungerer, kan unger og foreldre havne i en "kaoskonflikt". Dette er en modus der begge parter er hjelpeløse krigere i en fastlåst konflikt. Det skytes på "fienden" i alle situasjoner. Hverdagen er full av skrik og skrål, og tårer. Foreldrene har mista grepet og ungene lider. Det er ingen retning på konflikten. Den bare er der, hele tida, som et ondt monster i brystet på alle i familien.

Dette skjedde med meg også, første gang jeg oppdro et barn. Jeg hadde ikke snøring på grensesetting og positivt samvær, og feila katastrofalt i å lese dattera mi sine signaler. Når konfliktene begynte å balle på seg var jeg ikke bevisst og voksen nok til å bryte mønsteret. Som resultat blei hverdagene våre helt grusomme. Jeg var alenepappa og hjelpeløs, og grein nesten hver dag fordi det var så jævlig. Det var en lettelse når mor tok over omsorgen igjen (vi var skilt). Etterdønningene preget forholdet mellom meg og dattera mi i mange, mange år.

Men nå gir jeg altså råd til andre foreldre, og har et familieliv som er alt jeg drømte om. Det viser kanskje at det finnes muligheter for de mest håpløse av oss ...

Unger i kaoskonflikt kan gå fullstendig bananas, mange ganger om dagen, med hyling og kramper og raserianfall som skremmer fanden på flatmark. Fråden kan bokstavelig talt stå av munnen på en frisk unge. Stilt overfor slikt tør mange foreldre ikke gjøre annet enn å gi etter. De har ikke noe annet valg, tror de.

Foreldre i en kaoskonflikt er like fanget som ungen sin, i et konfliktmønster som spiser grådig av alt overskudd de har. De har alle antenner ute, og forventer seg konflikt i alle situasjoner. Ofte er deres negative forventninger med på å gjøre situasjonen enda verre. I en slik konflikt må foreldrene begynne med seg selv. Søk gjerne hjelp, om du trenger det, men start med å endre din egen oppførsel. Bryt mønsteret! Skap nye hverdager! Prøv å starte hver dag, og hver situasjon, med blanke ark.

Tror du ungen din er syk må du få den undersøkt, men vær obs på at mye "gal" oppførsel kan komme fra fullstendig friske unger, som er frustrerte. Ungen har alltid en grunn for å reagere som den gjør. Den vanligste grunnen til trass og frustrasjoner er at foreldrene har feilet i grensesettingen.

Er ungen frisk har dere alltid et positivt valg: å sette tydelige grenser fra nå av.

Det gjør grusomt vondt å stramme inn grenserne i en kaoskonflikt. Ungen vil møte slikt med hele arsenalet av reaksjoner, så sterkt at det skremmer! Dere vil føle dere som svikere av deres egen unge, og vil sannsynligvis tvile på at dette har får en god utgang. "Det kan umulig gå bra! Hør som han/hun skriker da! Ungen min har det vondt! Hun/han trenger trøst!", tenker og sier foreldrene, og lengter plutselig tilbake til den trøstefulle ettergivenheten.

Trøst kan skape trass

Trøster du ungen din for mye har du et problem. Særlig om du alltid trøster en skrikende unge. Unger skriker fordi de slår seg (eller blir slått), men oftere skriker de fordi de ikke får viljen sin, i konflikt med foreldre/andre unger.

I konflikt med deg trenger ikke ungen trøst, ikke mens konflikten pågår. Da trenger ungen at du står i konflikten og gir ham/henne tydelige signaler. Selvsagt gjør det vondt for ungen å bryne seg på mamma/pappas regler og forventninger, men ungen må lære at det bare gjør vondt når reglene brytes. Når regler følges og forventinger møtes med positiv adferd, er det faktisk gøy å være sammen.

Mange foreldre trøster ungene sine inn i trass, fordi trøst i konfliktsituasjoner skaper forvirring. Mamma sier at det er galt å gjøre slik og sånn, men samtidig trøster hun, og ungen blir usikker på hva som gjelder. Den skriker kanskje mer for å finne ut av det, og så går karusellen en runde til, og mamma ender med en trassig ungen som alltid skriker når hun sier fra om noe. Ikke trøst ungen når den skriker i trass. Trøst når den skriker i smerte. Når den trasser kan du med god samvittighet behandle ungen din saklig. Du kan være varm og vennlig, men saklig, og vise din kjærlighet på den måten.

Ikke drukne deg selv i konfliktens følelser, men se fremover for deg og ungen din.

De trygge rammene handler om å bli sett og hørt, og å bli møtt med forventninger om god oppførsel. Og så handler det om positivt samvær.

Det gjør vondt å trasse foreldre, men ungen må selv få lov til å ta ansvar for det. Foreldrenes ansvar er å stoppe den dårlige oppførselen ved å være klare og konsise, og hele tida se fremover. Det er en tøff jobb å snu situasjonen, og ungen har ikke den voksnes evne til å se det hele utenfra. De voksne må ta jobben og dra ungen med seg.

Ideen er å slutte å hente nærhet i trøsten du gir under en konflikt, og heller avslutte konflikten slik at dere kan kose dere med noe etterpå. Finn gjerne og ofte på noe hyggelig når en konflikt er over. Kos er kult!

Målet: en god hverdag!

Gjennom positiv stimulering og klok rettledning, får ungen opplæring i å være sammen med andre. Når ungen begynner å fungere i det sosiale samspillet, får foreldrene mindre og mindre bruk for de "brutale" verktøyene som er nevnt i disse artiklene. I hverdagen til godt fungerende familier er de nesten helt overflødige.

Når ungen lytter til foreldrene sine, fordi foreldrene kommuniserer sine forventninger og sin kjærlighet, da blir det mye enklere å være både barn og voksne i forholdet. Ungen lærer seg også positiv kommunikasjon av dette, og begge parter kan legge skriking og kjefting til side. Familien kan begynne å snakke med hverandre; diskutere, forhandle, gi hverandre ansvar og vise hverandre respekt. Dere får ro til å skape glede i situasjoner som før var nervøse eller slitsomme.

For familien er dette helt avgjørende.
Alle tjener på det.
Det gir en hverdag full av glede, trygghet og kjærlighet!

Andre del finner du HER.

Du finner også en fri fortsettelse av disse artiklene HER.

~ ¤ ~

· Gi ungen enkle, klare regler: kle deg etter været, spis maten din, legg deg når det er leggetid, oppfør deg pent i butikken og hos andre, si unnskyld når du gjør noe galt, hør etter når voksne sier stopp, hør etter når andre barn sier stopp.

Dette er regler som alle alminnelige barn kan forstå og følge, men foreldrene er ansvarlige for informasjon og innlæring. Ikke skyld på ungen din om du ikke får det til. Ungen har ikke dårlig oppførsel fordi den er trett eller sulten eller har vondt i lilletåa. Trette barn vil sove, sultne barn vil spise og barn med vonde lilletær vil gråte og få trøst. Det er ikke naturlig for trette/sultne/syke barn å hyle og kaste ting i veggen.

· Følg selv klare regler: den voksne som er i en konflikt med barnet styrer den fra start til slutt. Den voksne som først kommer til hjelper og trøster. Når en konsekvens loves må den alltid gis, om ikke ungen lytter. Når en konsekvens iverksettes må ungen få oppleve den på kroppen, før ungen får komme "tilbake i varmen".

Unger ønsker alltid unngå virkelige konsekvenser, og vil som oftest forsøke å "nødangre" når du iverksetter konsekvensene. Ta ikke hensyn til slik "anger". Ungen må lære at det eneste som nytter er å lytte før konsekvensene kommer.

· Praktiser likestilling i forhold til ungen: far og mor er likestilte når det gjelder å skjenne, å gi nattaklem og å trøste. Det er oftest pappa som havner i bakleksa med dette, og det er viktig å unngå slike tendenser ved å insistere på at begge foreldre er fullverdige trøstere, skjennere og eventyrfortellere (også pappaer kan lære slikt). Det er viktig at både pappa og mamma har nærhet til ungen (om begge finnes i ungens liv).

Om ungen skriker, men insisterer på at bare mamma kan trøste (f.eks.), er det faktisk ikke så farlig med trøsten. La ungen gå uten trøst. Det er viktig å vite forskjell på unger som har det VONDT og unger som har det "vondt". Unger med VONDT tar den trøsten de kan få, umiddelbart. Husk også at når pappa gir skjenn, skal ikke mamma trøste, og omvendt. Støtt hverandre i dette!

· Vær positive og kjærlige i forholdet! De fleste foreldre elsker ungene sine og vil dem alt godt. Også grensesetting er et uttrykk for kjærlighet. Det handler om å skape rammer kjærligheten kan vokse i, og rammer som gir ungen trygghet. Gi ungen så mye positiv respons og skryt og klemmer og smil og kjærlighetserklæringer dere kan.

Den kjærligheten og gleden dere gir ungen er det viktigste innholdet i hverdagen dens, og viktig for resten av livet.

· Skap klar kommunikasjon! Bruk få ord i alle situasjoner der du forventer samarbeid fra ungen, slik at ungen vet at dette forventes. Gi informasjon i enkle klare sentinger; Nå skal du legge deg. Nå skal vi spise. Nå skal vi kle på deg. Osv.

Foreldre har en tendens til å spørre om ting: Er du ikke litt trøtt nå, vennen? (det selvsagte svaret fra ungen er NEI, ungen skjønner hva som kommer, og så starter leggekonflikten). Ikke spør om alternativene ikke er reelle. Om det protesteres fra ungen så forklar hvorfor: fordi kroppen din trenger å sove, fordi alle må spise for å vokse, fordi vi trenger klær for å holde oss varme. Unger liker at foreldre ser dem, og har en iboende respekt for voksnes fagkunnskap om livet. En protest kan være et ønske om å forstå hvorfor.

· Gi konsekvenser! Når en situasjon spinner ut av kontroll, med en trass som gir seg utslag i skriking, slag og annen ubehagelig adferd, må du si fra tydelig at dette ikke er akseptabelt. Om det ikke nytter kan du love klare og umiddelbare konsekvenser. Fortsetter oppførselen må du iverksette konsekvensene umiddelbart! Konsekvensene må være gjennomførbare der og da.

Mer om konsekvenser i hverdagslige situasjoner kommer i andre del av denne artikkelen.

· Gjør godt igjen! Unger får mye kritikk. Slik er det bare. De trenger å lære hva som er rett og galt, og god folkeskikk, og det er en prosess som tar mange år. Å få kritikk kan være ganske sårt, derfor er det viktig at foreldre "gjør det godt igjen" etterpå. Når ungen har fått skjenn eller måttet tåle en konsekvens av sin oppførsel, er det foreldrenes oppgave å gi dem positiv stimulering etterpå, slik at de opplever at mamma/pappa fremdeles er glad i dem og vil ha dem med på leken (eller på å dekke bordet, bake kake, lese bok).

Ungen din trenger å lære hvordan mennesker lever sammen i en familie, noe som er utfordrende for ungen og krever masse tålmodighet fra deg. Storesøsken trenger også en god porsjon tålmodighet innimellom. Men samtidig er dette en prosess som kan være veldig morsom også, for alle parter. Det er jo et lite menneske vi har med å gjøre, som holder på å vokse til, og det er ganske flott!

· Vær slem og urettferdig! Foreldre må finne seg i å bli oppfattet som "slemme" og "urettferdige" av ungene sine, særlig når de gir konsekvenser ungene ikke ønsker. Dette er helt naturlig, og ikke noe du kan unngå. La ungen kalle deg slem! La den si at dette er urettferdig! Av og til vil ungen ha rett i det også, men det trenger du ikke bekymre deg om. I det lange løp tjener du og ungen din masse på at du er bestemt når ungen trasser, kjølig når ungen forsøker å mase eller sutre seg til ting, sinna når ungen bryter dine grenser, og enda mer bestemt når ungen driter i advarsler. Gode foreldre er "slemme" i barnas øyne minst en gang i uka!

Når det oppstår vonde situasjoner mellom unger kan du gripe inn, men la gjerne ungene først få forsøke å løse det selv. Går det ikke så grip inn uten å bry deg så mye med hvem som har "skylda". Lytt til ungenes klager/beskyldninger/gråt, og gi dem gjerne en preken som passer. Men viktigere enn skyldfordeling mellom unger, er at voksne tar ansvar for å løse en vond situasjon.

~ ¤ ~

Ideen med grenser for småunger er å skape trygge rammer. Trygghet for en to-femåring handler om forutsigbarhet. Voksne som er trygge og tydelige er nøkkelen til et godt liv for ungen.

Denne artikkelen har to deler. Neste del vil gi konkrete eksempler på hva slags konsekvenser man gir en unge når hverdagens konflikter oppstår.

Senterpartiet er nå også på gli. Etter at partiet fristillte sine representanter i denne saken har flere og flere av dem sluttet opp om det opprinnelige forslaget til en felles ekteskapslov for heterfile og homofile som Regjeringen la frem. Høyre har gjort det samme, og Venstre fristiller sine representanter i spørsmålet om assistert befruktning.

Barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen mener det nå er stor sannsynlighet for at lovforslaget vil gå gjennom uten forandringer. Partnerskapsloven vil som en konsekvens av dette forsvinne. Vielse av homofile par skal likevel skje på frivillig basis innenfor de forskjellige kirke- og trossamfunnene. Det er en rett, men ingen plikt å vie homofile.

Kristelig folkeparti er selvsagt totalt i harnisk og går til frontalangrep på Senterpartiet som er det av de tre regjeringspartiene som har vært mest skeptisk til lovforslaget. Men noe annet er vel ikke å forvente fra KrF. Vi andre som fremdeles har et snev av nestekjærlighet igjen kan i alle fall glede oss over at homofile også kanskje snart kan ta del i full likestilling og aksept fra samfunnets side.

Haha! Trodde du jeg snakket om kristenfundamentlister igjen nå?

Nei, da. Jeg snakker om de ekstra gode muslimene. De som kristenfundamentlistene er så redde for. De som kommer til å gjøre verden til et så forferdelig sted. Men det er ikke så godt å se forskjell på dem. Formloff er formloff. Det er bare at mens den ene typen formloff kun er penslet med vann og dermed er ganske lyse i teinten, er de andre andre penslet med egg og melk og dermed har de fått en litt mer gylden farge.

Dagsavisen.no melder at norske muslimske homofile blir sendt på "heterofiliseringsferie" for å slutte å være homofile.

Puling er stikkordet.

Feil og unaturlig puling:

Riktig og naturlig puling:

Om vi bare tvangsgifter norske homofile muslimer og får dem til å pule damer nok og lage barn så alt så mye bedre.

Dette er overgrep og i bunn og grunn voldtekt, sier du?

Wot? Nei, nå får du gi deg!

Selvhjelp for innvandrere og flyktninger, Seif, frykter for livene til de som blir sendt tilbake til foreldrenes hjemland for å studere Koranen og bli tvangsgiftet. Det viser seg at Allah neimen ikke er flinkere til å helbrede homofile enn hva Gud er. Ikke så overraskende vil noen av oss si.

Nå kan vi riste på hodet og si "Nei, så fæle muslimistene er!". Men hva skjer i Norge? Vi vet at tanken om at homofili er en synd bor i manges hode og ikke få mener også at homofile enten skal undertrykke sin legning (i det minste gjemme den veldig godt) eller de skal reorienteres og finne sin "indre heterofil".

Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring bestilte for en tid tilbake en rapport fra Nova om unge homofiles vilkår i Norge. Hovedspørsmålet for undersøkelsen var:

Er lesbiske og homofile tenåringer mer utsatt for mobbing, trusler og vold enn heterofile tenåringer?

Nå har rapporten "Vold mot lesbiske og homofile tenåringer" kommet.

Du kan lese hele rapporten som pdf her.

Svaret var:

Et hovedfunn i rapporten er at unge lesbiske og homofile tenåringer i Oslo er særlig utsatt for mobbing, systematiske trusler og vold. En av tyve lesbiske/bifile tenåringsjenter og en av fem homofile/bifile tenåringsgutter oppgir at de har blitt utsatt for daglig mobbing det siste året i Oslo. To av ti lesbiske/bifile og fire av ti homofile/bifile oppgir å ha vært utsatt for vold som krevde legebehandling siste året. Andelen er fire ganger større enn blant heterofile tenåringer.

Homofile og lesbiske tenåringer er fire ganger så ofte utsatt for mobbing, systematiske trusler og vold som heterofile tenåringer. Er du homofil eller lesbisk har du også fire ganger større sjanse enn dine heterofile jevnaldrende for å bli utsatt for vold av dine egne foreldre:

Blant heterofile tenåringer er andelen som oppgir å ha opplevd hjemmebasert vold, forsvinnende liten - to prosent av jentene og tre prosent av guttene svarer at de har opplevd dette siste året. Blant lesbiske/bifile/homofile ungdommer er andelene fire ganger større.

Det skal nevnes at noe av volden mot homofile og lesbiske settes i sammenheng med rusbruk og hvor den homofile og lesbiske ungdommen bruker fritida si, men da blir spørsmålene hvorfor denne gruppa bruker mer rusmidler enn sine jevnaldrende og hva som former miljøene de henger i, noe du kan få en del svar på om du leser Nova rapporten “Levekår og livskvalitet blant lesbiske kvinner og homofile menn“, for dette må sees i sammenheng med levevilkår for homofile og lesbiske.

Kirkemøtet gikk denne uka inn for å åpne for at homofile prester i partnerskap kan tilsettes i vigslete stillinger - enkelte steder. Dette er et viktig skritt på vegen mot å sikre homofiles og lesbiskes levekår i Norge. Og så lenge moderne Norge, et av verdens mest utviklede land, baler med problemstillinger som "synd" og "fordømming" er det vanskelig å si til andre at de ikke skal gjøre som de gjør.

Sånn. Kan vi ikke bare komme oss videre? Vi står overfor en verden og et eget samfunn som har problemer i fleng fordi nestekjærligheten ikke strekker langt nok.

De to øverste bildene er hentet fra Wiki.
Det nederste er hentet fra Bres' @ Flickr og heter "plasticlove/ Lego Love".

Vil kirken si "ja" til å leve med to ulike, men likestilte syn på ansettelse av homofilt samboende prester?

Det finnes faktisk kirker som har stilt seg positive til nettopp dette, og det er jo hyggelig.

Den andre, nesten vel så viktige homodebatten, handler om Kirkens holdning til forslaget om ny felles ekteskapslov for heterofile og homofile. Godtar de forslaget?

(Neppe.)

Homofile har måttet tåle mye opp igjennom årene. De er dårlige foreldre, seksualiteten deres er ekkel, det er feil og det er helt unaturlig. Og sist, men ikke minst, legningen deres er såklart en sykdom. I forbindelse med Kirkemøtet har jeg funnet et par myter jeg gjerne vil slå ihjel. I tillegg har jeg lett frem både nye og gamle artikler og funnet et par utsagn her og der jeg synes er enten ekstremt på jordet, underholdende eller begge deler.
"Homofile foreldre = dårlige foreldre"

Jeg har alltid trodd at dårlige foreldre er de som driter i barna sine, denger dem, kaster dem ut av huset, og aldri setter grenser. Men her må jeg visst tilføye legning også. Eller er det de homofile, og de alene ,som utfører slikt? Er homofili en samledefinisjon på grusomhetene ovenfor? *forvirret*
"Homofile foreldre/verger - større sjans for å få homofile barn!"

Åja. Dette må ha med gener å gjøre, ikke sant? Homofili er jo en sykdom som kan overføres til barnet, slik som Aids?

Dette var vel de to mest kjente mytene (ja, etter mitt syn er det myter) om homofile.

Så har vi denne artikkelen da. Gammel, men god.

"Vanlige heterofile mennesker har uttalt at de nå føler ubehag med å oppsøke for eksempel offentlige svømmehaller og badestrender, kjente treff- og sjekkesteder for homofile. De føler et sterkt ubehag ved tanken på at lesber og homoer kanskje ligger og sikler og vurderer dem som potensielle objekter."

La oss først ta for oss disse vanlige heterofile menneskene. Jeg var rett og slett ikke klar over at vi vanlige mennesker er så innbilske og paranoide at hver gang vi entrer en badestrand, står det èn tanke sentralt i hodene våre! Homofile! Hvor skal jeg legge meg for å ikke bli iakttatt av potensielle voldtektshomofile? Homofile er jo ikke der for å bade og sole seg, de er der for å sikle etter deg, din innbilske jævel.

"Faktisk regner jeg med at radarparet fra «mobilfri strand», Erling Duvold (Sp) og Magne Havaas (KrF) tar saken."

Mobilfri strand. Homofilfri strand. Ja, jo. Det er omtrent det samme.

"Jeg ønsker meg derfor en lesbefri/ homofri strand i vår kommune. Et sted hvor vi vanlige heterofile mennesker kan sole oss og bade i fred og ro, uten å føle ubehaget ved uønskede blikk eller andre sjekketriks."

Kanskje det er oss vanlige heterofile som bør holde oss inne? For hvordan har kjære Djøseland tenkt å luke ut de homofile?

"- Jeg har ikke akkurat tenkt så langt. Men jeg tror ikke det er behov for noe sex-politi på stranda".

Aha, der kom jo svaret!; Sex-politi. Det han ikke tror det er behov for. Men et genialt forslag var det jo. Hva med å sette opp politimenn på strandgrensa, få besøkende til å ta en homotest for så å merke alle homofile med rosa davidstjerner og sende dem vekk?

Dette er simpelt hen så klisjémessig at jeg har problemer med å ikke trekke på smilebåndet. Landet får sin første minister med innvandrerbakgrunn, og med det samme er Frp i fyr og flamme. Jeg lurer på om Frp forstår hvor latterlige de fremstår.

USKIKKET: Bakgrunnen for kritikken er UDI-skandalen hvor Osmundsen måtte gå av. Det finnes imidlertid ingenting avdekket i den påfølgende granskningen som tilsier at den nye statsråden ikke er skikket til sin nye rolle i rikspolitikken.

Fremskrittspartiets formann (!) Siv Jensen og innvandringspolitiske talsmann Per Willy Amundsen var raskt på pletten og erklærte Osmundsen uskikket til å være minister. Dette er strengt tatt ikke riktig og er kun basert på rasistisk synsing fra Frps toppolitikere.

USAKLIG: Videre går kritikken på at Osmundsen fikk innvilget statsborgerskap to uker før den nye ministerposisjonen ble offentliggjort i går. Derfor mener Frp at Osmundsen har fått posessert et statsborgerskap i ekspressfart kun fordi hun vil ha regjeringsmakt.

Det som imidlertid er saken er at statsminister Jens Stoltenberg selv ønsket Osmundsen som ny barne- likestillings- og diskrimineringsminister og rådførte seg hos arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen om en mulig utnevnelse.

Osmundsen er derfor utnevnt til statsråd dels fordi Jens Stoltenberg lenge har ønsket seg en statsråd med innvandrerbakgrunn, og dels fordi Bjarne Håkon Hanssen, som lenge har arbeidet med Manuela Ramin-Osmundsen, har anbefalt henne som en svært dyktig politiker.

STØTTE: Manuela Ramin-Osmundsen har full støtte fra Regjeringen, og får også støtte av Høyres tidligere finansminister Per Kristian Foss som tar statsråden i forsvar. Han mener at en minister i denne posisjonen med innvandrerbakgrunn er en styrke for Regjeringen.

Men for Frp er det nå en gang slik at en innvandrer med makt representerer en trussel, samme hvem hun måtte være.

De mest opplagte forandringene var jo selvsagt kunnskapsminister Øystein Djupedal og Miljøvernminister Helen Bjørnøy. Jeg er på ingen måte i tvil om at begge har gjort en formidabel innsats i sine departementer, men det er ikke alle forundt å bære en bør på denne størrelsen.

OVERRASKELSE: At Karita Bekkemellem sier takk for seg i barne- og likestillingsdepartementet var noe mer overraskende. Til nå har Bekkemellem gjort en formidabel innsats for likestilling, og er definitivt en både sterk og dyktig politiker på alle måter.

Karita Bekkemellem har tatt kraftig til orde for økt bruk av kjønnskvotering på mange samfunnsområder og satt mannens posisjon oppi likestillingsspørsmålet på dagsorden. Feminisme handler tross alt ikke bare om kvinnen.

Jeg er likevel ikke det minste i tvil om at Manuela Ramin-Osmundsen, som tar over ministerposisjonen, kommer til å gjøre en god innsats. Men det er det nok flere på den ytterliggående høyrefløy som vil være uenige i.

RINGREV: Veteran Erik Solheim utvider sitt ansvarsområde til å også omslutte miljøspørsmål. Han tar over miljøverndepartementet etter Helen Bjørnøy og beholder sitt ansvar for utviklingsarbeid.

Den tidligere partilederen er et kjærkomment gjensyns i norsk rikspolitikk og jeg håper det nå virkelig kan bli litt sving på miljøvern både nasjonalt og internasjonalt.

OPPDELING: Etter kunnskapsminister Øystein Djupedals avgang blir ministerposten for kunnskap delt i to ansvarsområder; et for skole og barnehage, og et for høyere utdanning og forskning. Regjeringen har innsett at det totale ansvaret i denne sektoren blir for mye for en minister.

Ansvaret deles mellom SVs nestleder Bård Vegar Solhjell og Tora Aasland, hvor Solhjell tar seg av skole og barnehagesektoren og Aasland tar seg av forskning og høyere utdanning.

SMEKK PÅ PUNGEN: Miljø, forskning og utdanning er de viktigste områdene for SV, og har vært nettopp den politikken som SV har vunnet velgere på til alle tider. At SV-velgerne føler at partiet svikter i hjertesakene er forståelig. Jeg håper de nye omrokkeringene kan hjelpe til å snu tendensen og heve det synkende skipet.

SV har utvilsomt fått seg en smekk på pungen etter det elendige resultatet etter årets kommunevalg. Det er viktig nå at partiet setter inn alle krefter de kan og de beste politikerne de kan oppdrive for å snu den negative utviklingen. Det meste som er ødelagt kan repareres, men jeg håper at SV nå utfordrer Arbeiderpartiet noe mer og radikaliserer politikken sin igjen. Noe som i alle fall er sikkert er at Arbeiderpartiet ikke kommer til å gjøre det for dem.

Norge har en av Europas desidert mest radikale regjeringer, men alt kan bli bedre.