Undertegnede har anmeldt Cristian Mungius Gullplamevinner "4 måneder, 3 uker og 2 dager" i denne ukas utgave av Ny Tid.

Les gjerne anmeldelsen: "Abort i Gullalderen"

Og med dét ønsker jeg alle sammen God Jul!  

Likevel kan det ofte være vanskelig å utlede av handlingen at disse jentene er prostituerte. Dette skyldes ikke minst at Hollywood var flinkere med antydningens kunst i gamle dager. En annen viktig grunn er at filmskaperne gjerne pyntet på bildet av Ville Vestens gledespiker, slik at de ble mindre vulgære. Uansett møter vi mange ordrappe og fristende kvinner i terrenget rundt kugutta.

Men de er alltid hvite, selv om svarte jenter beviselig strømmet til horeyrket etter opphevelsen av slaveriet. Det er anslått at cirka 25% av alle prostituerte i det Ville Vesten var tidligere slaver. Av og til er jentene skildret i så forsiktige vendinger at man knapt ser forskjell på horene i saloonen og den dydige skolefrøkna i samme film. Men de er der: I «Tatt av vinden» må barske Rhett Butler spørre den lett kamuflerte horemammaen Belle Whatling om råd når Scarlett O’Hara slår seg vrang. Damen ligner mest av alt på en livsklok sosietetskvinne. Og i «The Cheyenne Social Club» var bordellet skildret så pent og pyntelig at filmen senere ble kalt «en sexfilm for hele familien».

En westernfilm som nærmer seg den historiske virkeligheten i langt større grad er Robert Altmans «McCabe and Mrs. Miller» fra 1971. Dessuten gir John Fords klassiker «Stagecoach» et hint om forholdene når det er den prostituerte Dallas som rir inn i solnedgangen med den lovløse Ringo Kid.

Hvordan var det så egentlig å være hore i Ville Vesten? Kitty LeRoy kan muligens være et typisk eksempel på virkelighetens Vill Vest hore. Hun ble skutt av halliken sin, Sam Curley. Det skjedde på et sted med klassisk westernnavn, Lone Star Saloon, i Deadwood, Sør-Dakota. Året var 1877. Grunnen til at Sam tok livet av Kitty, var ryktet som gikk om at hun planla å bytte ham ut med en ny mann. Kitty var langt i fra den eneste prostituerte som ble drept i forrige århundres USA, men jentene var fullt kapable til å gi svar på tiltale.

For disse damene var ikke bare tøffere enn hele NSB, de hadde våpen også. Og de nølte ikke med å bruke dem. Selv om mange saloonpiker ble skutt, var det ikke uvanlig at kulene gikk andre veien. De svarte jentene, nyrekruttert til yrket etter 1865, hadde rykte på seg for å være ekstra raske på avtrekkeren. Bell Warden ble dømt til livsvarig fengsel for drap på en kunde i 1884. Da hadde hun avansert til å bli horemamma. Mattie Lemon slapp med 10 år for samme type forbrytelse fordi hun bare var 22 år gammel. Men ikke alle horer som bet fra seg ble fengslet. Svenske-Nina skjøt en pågående kunde i selvforsvar og ble frikjent. Denne skandinaviske matronen var et høyreist og selvbevisst fruentimmer som, i likhet med Calamity Jane, helst gikk i herreklær.

Det var marked for gledespiker i Det Ville Vesten. I 1860 utgjorde USAs befolkning rundt 30 millioner mennesker. Det neste 50 årene økte befolkningstallet med over 150%. I det området westernfilmene gjerne utspiller seg i, Midt-Vesten og grensestrøkene mot Mexico, innvandret det opptil 5 millioner mennesker i disse årene. Det er anslått at det gikk 5 mannfolk for hver kvinne i disse strøkene, og kanskje hele 10% av jentene var prostituerte. Det store kvinneunderskuddet åpnet jo opp for et lukrativt sexmarked. For selv om det nok var lett å skaffe seg en ektemann for damene som kom hit, var fristelsen også stor for å la seg varte opp av flere enn én. Og hvorfor ikke ta seg betalt for det i samme slengen?

Det er også grunn til å regne med at mange av jentene hadde praktisert horeyrket i gamlelandet før de dro til Statene. I 1884 rapporte politilegen i Kristiania at 71 «offentlige fruentimmer» hadde utvandret siden 1879. Disse jentene hadde lite å tape og mye å vinne på å dra over Atlanteren.

I «last frontier»-området var det langt mellom de offentlige myndighetene, noe alle westernfans vet inderlig vel. Som oftest var det en enslig sheriff med assistenter som representerte Loven, Staten og Unionen. Livet var hardt, voldelig og ofte kort. Derfor, sammenliknet med forholdene i de mer siviliserte øst- og sørstatene, var livet som prostituert i Ville Vesten lite å trakte etter hvis man først skulle praktisere verdens eldste yrke. Jentene var jevnt over fattigere, mindre glamorøse, mer plaget av kjønnssykdommer og de døde tidligere. Og ikke minst; de var innblandet i et ganske oppsiktsvekkende antall slåsskamper og drap. Det var nok like vanskelig å finne «den lykkelige hora» her som andre steder.

Selvfølgelig fantes det respektable kvinner i det gamle Vesten også. Om ikke alle av dem var hva man helst forbinder med en veloppdragen victoriansk jomfru med utsøkte broderingsferdigheter, så utgjorde de tross alt flertallet av den kvinnelige befolkningen. Men horene var langt mer synlige i bybildet.

Av og til, særlig når småbyene var i ferd med å vokse ut av sin halvbarbariske barndom, syntes enkelte at horene ble for godt synlige. Et eksempel på det er den plakaten sheriffen i Tombstone, Arizona, fant det for godt å spikre opp i 1882. Her ble alle «skyggeaktige kvinner» oppfordret til å holde seg på gatens mørke side. Og sheriffen visste godt hvem han henvendte seg til. Han sørget nemlig for å rette en særlig pekefinger til enkelte navngitte jenter.

Og for noen navn! Amasone-Amy, Stornesede Bertha, Berrick med boblene, Ferel med føttene, Formaldehydrerte Flo, Parafin-Katie, Fifi L’Amour, Tuberkuløse Tessie og Jane med tenna het de.

At horene dominerte bybildet vet vi også fra kvegsentralen Austin. På 1870-tallet hadde byen cirka 5000 innbyggere. Opptil 10% av totalbefolkning kan ha vært prostituerte. Historikeren Nils Johan Ringdal, som har beskrevet horenes verdenshistorie i boka «Verdens vanskeligste yrke», anslår at antallet personer som fikk inntekten sin fra sexsalg i Det Ville Vesten kan ha omfattet et sted mellom 50 - 200 000 kvinner, pluss kanskje 20 menn. På grunn av unøyaktige folketellinger og generelt vanskelige vilkår for tallføring, er det umulig å angi et mer presist anslag.

Folketellinger og annen statistikk var heller ikke spesielt nøye med å ta med de indianske jentene som solgte kroppen sin. Og det er vel knapt noen westernfilm som skildrer denne kontakten mellom indianer og hvit? Hollywood viser blåjakker som rødhudenes fiender, ikke som indianerjentenes sexkunder. Like fullt var det vanlig at det ble opprettet bondegårdslignende bordeller i nærheten av fortene, hvor indianske kvinner arbeidet. I tillegg var det normalt at indianere oppsøkte fortene for å drive diverse småhandel, også med sex. Det var først når det gikk mot konflikter at disse innfødte jentene trakk seg unna den hvite manns domene.

Strengt tatt er det den korte perioden på 25 år mellom 1865 og 1890 som var Ville Vestens tidsalder. Etter denne tiden var jernbanenettet utbygd både fra nord til sør og fra øst til vest, slik at både statsmakt og kommunikasjon fikk etablert seg i sterkere grad enn før. Bosettingen ble mer permanent og det sivile liv mer lovlydig. Dermed forsvant gradvis både horene og kundene deres.

Til tross for dårlig rykte, mord, selvmord og aborter (som kunne medføre ufruktbarhet), ble mange av disse jentene gift og fikk barn. Faktisk kan man hevde at de ble stammødre for befolkningen i det midtre USA, noe som selvfølgelig gjør seg dårlig som nasjonal myte. Det er en av Det Ville Vestens best bevarte hemmeligheter.

Interessert i å lese mer? Tidligere nevnte Nils Johan Ringdals bok «Verdens vanskeligste yrke» er å anbefale på det varmeste. Ellers har Anne M. Butler skrevet «Daugthers of joy, Sisters of misery: Prostitutes in the American West 1865-90», mens «Red Lights on the Prairies» er ført i pennen av James Henry Gray.

Calamity Jane

Den mest kjente - og beryktede - av alle skyteglade damer i Det Ville Vesten, er uten tvil Martha Jane Cannary, bedre kjent som «Calamity Jane». Hva som egentlig er sant og hva som er reinspikka skrønemakeri i hennes livshistorie er vanskelig å vite. Jane sørget nemlig for å spre bøttevis av historier om seg selv, den ene villere enn den andre, til minst 2 generasjoner med journalister. Hun solgte også en liten lefse av en bok kalt «Life and Adventures of Calamity Jane - By Herself» til alle som var interessert. Man bør ta det som står der med en pinsett salt, selv om det er spennende lesning.

Hun skal ha blitt født i Princeton, Missouri, 1. mai 1852. Noen hevder året var 1848. Som så mye annet i historien om Calamity Jane er også fødselsdatoen omstridt. Martha Jane Cannary var i alle fall eldst i en søskenflokk på 6, og viste sans for fart og spenning allerede fra barnsben av. Ikke minst kom dette til uttrykk når det gjaldt hester og riding. I 1865 emigerte familien hennes til Montana, en tur som tok 5 måneder. Under denne reisen måtte 13 år gamle Martha bidra under den daglige jakten på mat og brensel, noe som ga henne god trening i riding og bruk av skytevåpen. Ungjenta ble imidlertid foreldreløs iløpet av de neste 3 årene. Moren døde i 1866, faren året etter. Dette ble starten på et liv som omstreifer for Martha. Hun påstår i boken sin at hun etterhvert fikk arbeid som speider i hæren til general Custer, men historikerne krangler livlig om dette virkelig er sant. Ifølge Martha selv trakk hun i uniform i 1870, og red med Custer fra Wyoming til Arizona samme år.

I biografien forteller hun om mange dramatiske situasjoner hun havnet i mens hun var speider. Etter en av disse episodene ble hun også gitt kallenavnet Calamity Jane. Det skjedde i Goose Creek, Wyoming, i 1873. Indianerne i området var på krigsstien, og en dag falt avdelingen hennes i et bakhold. Martha hadde ridd i forveien, men tverrvendte da hun hørte at indianerne angrep. Offiseren som ledet avdelingen, kaptein Egan, ble alvorlig såret. Han hang og slang i sadelen sin, og var i ferd med å falle av, da Martha grep inn. Hun red resolutt inn i kampen, heiste kapteinen over på sin egen hest, og gallopperte i sikkerhet.Da Egan var på bedringens vei igjen, sa han spøkefullt til Martha: -Jeg døper deg herved Calamity Jane, slettenes heltinne. «Calamity» betyr «ulykke», så det hele var ment som ironisk spøk fra Egans side. Like fullt ble tilnavnet hengende ved henne. Fra nå av var Martha Jane Cannary ganske enkelt Calamity Jane.I juni 1876 tok hun over som postkusk på ruten gjennom Black Hills-området. Det var ikke uvanlig at kuskene ble angrepet og ranet på denne farlige ruten, men det skjedde nesten aldri med Calamity Jane. Skyteferdighetene hennes var altfor velkjent til at noen turte å prøve.

I denne perioden ble Calamity Jane kjent med en annen legende fra Ville Vesten, Wild Bill Hickok. Det har titt og ofte vært hevdet at de to var kjærester, men alt taler for det bare var snakk om vennskap. Noen mener til og med at de neppe kjente hverandre særlig godt.

Wild Bill var en beryktet fyllefant, gambler og bråkmaker, som møtte sin skjebne i Deadwood 2. august 1876. Han ble skutt bakfra i hodet av desperadoen Jack McCall mens han spilte kort. Uheldigvis for McCall befant Calamity seg i Deadwood da dette skjedde. Hun sporet opp morderen i byens slakterbutikk, og overmannet ham med en kjøttøks. Revolverne hadde hun nemlig glemt igjen ved sengestolpen da hun mottok nyheten om drapet på Hickok. Innbyggerne i Deadwood sperret McCall inne i påvente av at rettsaken skulle komme opp. Han klarte imidlertid å rømme, men ble senere fanget, ført for retten og hengt i Dakota.

En av de mest velkjente historiene knyttet til Calamity Jane fant sted våren 1877. Hun var på vei til Crook City, men underveis fikk hun plutselig se en dilligence uten styring. Kusken var drept, og en gruppe indianere fulgte vognen litt på avstand. Inne i dilligencen satt det 6 passasjerer. Calamity Jane praiet i all hast vognen, kastet av bagasjen for å minske vekten og førte så dilligencen trygt tilbake til Deadwood.

Høsten samme år forlot hun byen, og nok engang førte hun et omflakkende tilværelse som brakte henne fra Wyoming, via California og Arizona, til Texas. Her giftet hun seg i 1885, noen sier 1891, med Clinton Burke, fikk barn og levde et mer stillferdig liv de neste årene.

I oktober 1895 returnerte hun imidlertid til Deadwood. Clinton hadde forlatt henne, og enda en gang hadde hun tatt til landeveien. Janes tilbakekomst vakte stor ståhei, for i årenes løp hadde hun rukket å bli en legende i byen. Det var denne legendestatusen hun visste å spinne videre på når folk ba henne fortelle om sitt ville liv. Det er mer enn sannsynlig at hun har smørt tjukt på, men det er i alle fall blitt en god historie.

Hun døde 2. august 1903, og ble begravet i Deadwood, ved siden av Wild Bill Hickok. De siste 10-12 årene hun levde var hun mye syk, mest på grunn av et alvorlig alkoholmisbruk. Gamle bekjente skal til slutt ha hatt vansker med å kjenne henne igjen hvis det var lenge siden sist. Tragisk nok gikk det fort nedover med Calamity Jane, men legendestatusen har hun beholdt til dags dato.

Pearl Hart

En annen av Ville Vestens kvinnelige legender, Pearl Hart, var en vaskeekte «bad girl». Hun var opprinnelig fransk-kanadisk, født i Toronto i 1871. 

Etter et mislykket ekteskap, dukket Pearl opp i Phoenix i 1892. Ektemannen fulgte imidlertid etter, og de prøvde å finne gnisten i samlivet igjen. Men i en salig graut av tobakk, alkohol og tidvis morfin, gikk det dårlig. Ektemannen dro sin kos, og Pearl fikk raskt store problemer med å klare seg på egenhånd. Ikke minst psykisk. Hun skal ha forsøkt å begå selvmord 3 eller 4 ganger.

Heldigvis traff hun en fyr ved navn Joe Boot, som overtalte henne til å prøve lykken sammen med ham i nabobyen Globe. Her prøvde paret ut en temmelig tvilsom forretningsidé: Pearl lokket med seg kåte karer til et passende sted, og der stod Joe klar til å gi dem en velplassert «sovepille» midt på knollen. Deretter var det bare å loppe «kunden» for det han var verdt. I det lange løp viste det seg likevel at denne bissnissen ikke ga særlig avkastning. Økonomien fortsatte å være elendig for Pearl og Joe.

En dag mottok Pearl et brev fra familien med beskjed om at moren var døende. Hun ble desperat. Hjem ville hun, men paret var blakkere enn de berømte kirkerottene. Løsningen på de økonomiske problemene ble godt gammeldags landeveisrøveri. Det er i alle fall versjonen hun senere skulle gi dommeren i retten.

29. mai 1899 ble uansett dilligencen mellom Globe og Florence stoppet av det bevæpnete paret. Først ble de 3 passasjerene ranet for sammenlagt 421 dollars og en klokke. Så, pussig nok, fikk Pearl dårlig samvittighet, og ga tilbake 1 dollar til hver. Hun hadde ikke hjerte til å la dem fortsette helt raka fant.

Pearl og Joe ble raskt arrestert av sheriffen i Pinal County, dit de hadde rømt. I og med at det dreide seg om en kvinnelig landeveisrøver, vakte fangene stor oppmerksomhet i lokalsamfunnet. Dette syntes sheriffen var pinlig, og derfor ble Pearl sendt til et fengsel i Tuscon istedet. Joe, derimot, ble satt bak sprinklene i Florence.

Det viste seg etterhvert at Pearl ble noe av en medieyndling i Tuscon. Avisene fikk nyss om (den påståtte) bakgrunnen for ranet, og mange tok til å føle sympati med henne. Hun ble også tatt til inntekt for den gryende kvinnesakskampen, fordi hun uttalte seg om hvor betenkelig det var at en kvinne kunne fengsles, men ikke avgi stemme ved valg.

I fengselet traff hun en tyv ved navn Ed Hogan. Av en eller annen grunn fikk han lov til å bevege seg ganske fritt omkring bak murene. Han og Pearl omgikk hverandre jevnlig, og 12. oktober rømte de sammen gjennom et hull Ed hadde laget. De satte kursen for Deming, New Mexico, bare for nesten øyeblikkelig å bli lagt i jern av stedets sheriff.

Nå ble Pearl sendt tilbake til Florence, hvor hun og Joe skulle stilles for retten. Pearl fikk 5 år for dilligenceranet, til tross for historien om den syke moren, mens Joe ble dømt til hele 30 år i fengsel. Begge to skulle sone i The Territorial Prison i Yuma, men Pearl ble benådet allerede i 1902. Den offisielle forklaringen guvernøren, Alexander Brodie, kom med, var at det ikke fantes tilfredsstillende fasiliteter for kvinnelige fanger på stedet, men mye av årsaken lå nok i at Pearl hadde blitt en populær og myteomspunnet skikkelse i Yuma også. Journalister og fotografer hadde nærmest tråkket ned portene til fengselet for å intervjue henne.

I tillegg fantes det en mer skandaløs og hemmelig årsak: Pearl var gravid. Og det var bare to menn som hadde fått være alene med henne under fengselsoppholdet. Den ene var fengselspresten. Den andre var guvernør Alexander Brodie. Pearl Hart ble i alle fall sluppet fri, og fikk samtidig en diskret oppfordring om å forlate Arizona raskest mulig.

Hva som skjedde med henne etter dette er mer uklart. I 1904 skal hun ha hengt sammen med en bande lommetyver i Kansas City. Tilslutt endte hun utrolig nok opp som ærlig og lovlydig farmerhustru i Globe, hvor hun døde i en respektabel alder av 90 år.

Belle Starr

En annen cowgirl som opererte på feil side av loven var Belle Starr. Denne fryktløse madammen så dagens lys 3. februar 1848. Fødestedet var Carthage i Montana, og navnet hun ble døpt med var Myra Maybelle Shirley. Myra mistet brødrene sine i den amerikanske borgerkrigen, samt i rene revolveroppgjør. Dermed ble hun nødt til å lære seg «mannfolkferdigheter» selv, siden ingen andre kunne gjøre det for henne. Myra vokste opp til å bli en dreven rytter og dyktig skarpskyter. 

Belle giftet seg 4 ganger, hver gang med tvilsomme typer, og alle ektemennene ble drept i skyteepisoder. Gjennom disse karene ble hun også viklet inn i et liv bestående av forbrytelser og flukt fra lovens lange arm. Det er særlig hestetyveri man forbinder med Belle og hennes kumpaner.

3. februar 1889 ble hun selv skutt, bakfra. Sannsynligvis av en bekjent som fryktet at hun skulle angi ham, men dette er aldri blitt bevist. Du kan besøke graven hennes i nærheten av Eufala-dammen, Oklahoma. Den ligger isolert til, men skal være merket på kartet.

Med det samme vi er inne på damer med forbryterkarriere kan vi passe på å nevne en mer perifer figur også. Little Britches var en opprørsk tenåringsjente som hang sammen med medlemmer av Doolin-Dalton gjengen. Hun hjalp dem under bankran ved å ri inn i byen på forhånd, sondere terrenget og avgi rapport om brukbare fluktruter og lignende. Hun var som oftest kledd i mannsklær når hun utførte disse spionoppdragene. Noen stor og langvarig karriere som lovløs fikk hun likevel ikke. Sheriffen som arresterte henne skal visstnok ha gitt henne klassisk ris på baken da han fakket henne.

Annie Get Your Gun

Langt mer lovlydig, men ikke nødvendigvis kjedelig av den grunn, var Annie Oakley. Hun ble født 13. august 1860 i Darke County, Ohio, og skulle bli svært berømt for sine ekstraordinære skyteferdigheter.

15 år gammel danket hun ut mesterskytteren Frank E. Butler i en offentlig konkurranse. Butler turnerte med sitt eget skyteshow, og pleide å ta imot utfordringer fra lokale kulekunstnere. Han skal ha flirt godt da han skjønte at en jentunge knapt ute av puberteten skulle prøve krefter mot ham på skytebanen. Men Annie vant, med 25 treff av 25 mulige. Frank måtte nøye seg med 24 treff. Imponert over dette gjorde han seg til venn med den talentfulle jenta. Senere gikk vennskapet over i forelskelse, og 23. august 1876 giftet Annie og Frank seg. Da var hun nettopp fylt 16 år.

På denne måten fikk Annie mulighet til å gjøre karriere som kvinnelig stjerne i oppvisningsskyting. Først i tospann med Frank, senere i det berømte «Buffalo Bill’s Wild West Show». Det var hos Buffalo Bill Annie endelig fikk sitt definitive gjennombrudd, og det var også her hun for første gang ble oppført som hovedattraksjonen. Annie og Frank ble værende hos Buffalo Bill fra 1884 til 1901, og de gjorde stor suksess både i USA og i Europa.

Grunnen til at paret til slutt forlot showet var en alvorlig ryggskade Annie pådro seg i en togulykke i 1901. Etter dette turnerte hun bare sporadisk. Annie og Frank forble imidlertid gift livet ut, og fulgte hverandre nesten samtidig inn i døden. Hun døde 3. november 1926, mens han sovnet inn 21. november samme år.

Aller først: I det hele tatt blir uttrykket "middelaldersk" misbrukt ofte, og denne tendensen har ansporet enkelte til å sette ting på plass.

Eksempelvis skrev historieprofessor Ole Jørgen Benedictow kronikken "Den baktalte middelalderen" tilbake i 2005 (anbefales på det varmeste og mest oppklarende), hvor han påpekte følgende: 

Tvangsekteskap, æresdrap på ulydige kvinner og æresvoldtekt omtales i dagens debatt som "middelalderske". Men i middelalderens Norge og Europa var tvangsekteskap og æresdrap på kvinner lovstridige overgrep, og æresvoldtekt helt ukjent.

Som en oppfølging av dette innspillet, vil jeg tipse om en artikkel Levende Histories nettsider viderebringer:

Voksne kvinner hadde større frihet i middelalderen enn man til nå har vært klar over. En ny studie av lovtekster, litteratur og sanger fra 1100–1400-tallet viser at kvinner drev klostre og solgte bøker, og dro på pakketur til Det hellige land. Kvinner levde lengre enn menn og var ofte enker før de fylte 30. Det ga dem større seksuell frihet.

LHs korte referat er basert på DENNE artikkelen, hvor dr. Sue Niebrzydowski ved universitetet i Wales redegjør for sine funn:

"We assume that women in the past had little economic independence or social power and that they were reliant on fathers or husbands for most of their lives.

"But we should be wary of holding too many misconceptions about women's lives in the past.

"It is true that most of the information we have is drawn from art, literature or historical records which relate to wealthier women, but middle aged women in the middle ages had far more power and independence than we might first imagine."

Ordet harem kommer av det arabiske ordet haram som betyr «forbudt» eller «beskyttet». Området rundt den hellige byen Mekka er eksempelvis haram. I verdslig forstand kom imidlertid harem til å bety den delen av huset kvinnene oppholdt seg i. De tilhørte bare husets herre, så det var ulovlig for andre menn å gå inn i kvinnenes rom. Ordet kan for øvrig brukes om kvinnene selv, eller om en hustru. I tillegg kan det ha bibetydningen «Lykkens hus», med andre ord stedet hvor mannen tilfredsstiller sine lyster.

Polygami, eller flerkoneri, oppsto da menneskene ble bofaste og begynte å dyrke jorden. Jordbruket ga nemlig overskudd, noe som førte til spesialisering og økte sosiale forskjeller. De mektigste mennene hadde råd, og lyst, til å ta seg mange koner. Både hos babylonierne og assyrerne skaffet kongene seg harem. Og skikken forsvant ikke med disse rikene.

Helt siden 2000 f. Kr. har slavetrafikken hatt gode vilkår i Midt-Østen og Middelhavsområdet. Slavene var gjerne krigsfanger eller barn som ble solgt av fattige foreldre. Unge jenter fikk man alltid god omsetning på. På denne måten fikk haremstradisjonen etablert seg.

Da de tyrkiske stammene invaderte Lilleasia i middelalderen praktiserte de allerede flerkoneri. Sultanene kopierte noen av skikkene til de erobrede folkene, deriblant å bygge palassene slik at ulike områder var strengt adskilt fra hverandre. Dette harmonerte godt med det islamske harembegrepet. Ifølge Koranen kan en mann ta seg 4 koner, men i og med at Profeten selv pussig nok hadde hele 15, åpnet det opp for en annen praksis.

Men det var ikke bare sultanene som holdt seg med harem. Fram til forrige århundre var det vanlig at kvinner ble holdt adskilt i nesten hvert eneste hushold i det osmanske riket. Rike handelsmenn kunne ha miniutgaver av sultanens harem, mens andre bare hang opp et teppe som skille til kvinnenes «gemakker».

I 1463 fikk sultan Mehmet II bygd Topkapipalasset, hvor Det Store Seraiet holdt til. Haremet rommet et par hundre kvinner på 1400- og 1500-tallet, men senere skulle haremsbefolkningen vokse til nesten 2000. Gjennomsnittsalderen blant haremskvinnene var 17 år.

Vakre jenter ble kjøpt fra slavemarkedene og gitt som presang til sultanen, gjerne fra guvernører som håpet på en karriere. Jentene var ikke-muslimske, og ble helst tatt hjemmefra i ung alder. Mange sultaner skal ha hatt en forkjærlighet for jenter fra Kaukasusområdet, men i haremet fant man mange kvinner fra Afrika og Asia også. En tolldeklarasjon fra slutten av 1700-tallet forteller at en «17 år gammel negerslave koster fra 1000-2000 kurush.» På den tiden måtte du gi 5000 kurush for en hest.

Slavepikene ble undersøkt for fysiske skavanker av erfarne evnukker. Var alt i den skjønneste orden kunne jenta få plass i Seraiet. Da måtte hun også omvendes til islam og få opplæring i muslimsk kultur og hoffetikette. Nå var hun blitt en såkalt odalisk. Dersom hun i tillegg var spesielt vakker eller hadde talent på det kunstneriske området kunne hun læres opp til å bli en konkubine. «Kurset» omfattet dansing, poesi, musikk og erotikk. 12 av de vakreste odaliskene ble plukket ut til å være sultanens «gedikli», hoffdamer. De hadde ansvaret for å kle sultanen, vaske ham og servere kaffe og te.

Det var med andre ord et rangsystem innad i haremet, og ambisiøse kvinner med stor skjønnhet kunne få betydelig innflytelse. Dersom en haremskvinne ble «ikbal» («yndling») ville hun få egne gemakker, båt, vogn og slaver. Fødte hun sultanen barn ble hun forfremmet, og dersom det dreide seg om et guttebarn, en potensiell ny sultan, ville moren få status som «sultana», herskerinne over haremet.

Konkurransen om å bli sultana var knallhard og nådeløs. For selv om man lå an til å bli sultana, hadde man dårlig beskyttelse. Å få et guttebarn var derfor bare starten på en lang og livsfarlig øvelse i selvforsvar. I og med at gutten bodde sammen med moren i haremet til han ble 12 år, var både mor og barn truet på livet hver eneste dag. Et eksempel på hvor usikkert det var å bo i haremet når det trakk opp til rivalisering om sultanatet skriver seg fra 1595: Mehmed III fikk 19 av brødrene sine drept, mange av dem var bare spebarn. I tillegg ble 7 gravide haremskvinner puttet i sekker og slengt på havet. Ingen skulle vokse opp til å true hans stilling.

Derfor var det heller ingen selvfølge at man ble gammel i haremet. Historiene om giftmord og drukninger av rivaler er mange. Da var det kanskje ikke så rart at spådomskunst og ulike former for magi ble dyrket ivrig. Alt som kunne gi et hint om hvor framtiden bar var gull verdt for den som ville klare seg. Men selvfølgelig ble det også inngått sterke vennskapsbånd og allianser mellom kvinnene.

Odaliskene levde et luksusliv. De kunne lufte seg i flotte hager og tilbringe timesvis i store badeanlegg, men isolasjonen fra omverdenen var nesten total. Livet i Seraiet var passivt og ørkesløst. Løsningen ble opium for mange. Den hvite valmuens behagelige og sløvende effekt var et kjærkomment middel til virkelighetsflukt. Kvinnene hadde gjerne lange opiumsseanser på kveldstid.

Det sier seg selv at én sultan ikke maktet å feie over hundrevis av damer. De fleste gikk faktisk bare til sengs med en begrenset gruppe favoritter, og holdt til og med avtalebok for å unngå sjalusidramaer. Og selv om det finnes eksempler på sultaner som lå med et stort antall kvinner (Murad III), er det også eksempler på de som faktisk klarte seg med bare en elskerinne (Selim I). Av den grunn trivdes både lesbiske tendenser og eksperimentering med sexleketøy i haremet. Vi vet at evnukkene, som hadde kontakt med verdenen utenfor, skaffet seg forseggjorte dildoer. Det er ikke umulig de tok imot bestillinger fra odaliskene også, mot bestikkelser selvfølgelig.

Regelrette orgier ser derimot ikke ut til å ha forekommet, selv om sinnsyke herskere som Ibrahim I kan ha vært mer tøylesløse enn andre. Men han var kanskje mer interessert i blodbad enn sex. Under en av sine voldelige nykker befalte han at alle kvinnene i haremet skulle gripes, stappes i sekker og kastes på havet. En av dem ble imidlertid reddet av franske sjøfolk. Hun ble tatt med til Paris, hvor hun vakte oppsikt med sine fortellinger om livet i sultanens harem.

På denne tiden var det faktisk moren til Ibrahim som i det store og hele styrte det ottomanske riket. Mens den gale sønnen gikk amok i haremet hadde Kösem, som hun het, bukten og begge endene i styre og stell. Gjennom sønnene styrte hun riket i nesten 50 år. Hun fikk imidlertid en grusom død i 1687 da evnukkene kvalte henne under en av de sedvanlige maktkampene. Med hennes død tok også det som er blitt kalt «Kvinnenes styre» slutt.

I periodene hvor sultanenes mødre dominerte (på grunn av mindreårige/uskikkete sultaner i kombinasjon med svake ministre etc.) var det ofte dem utenlandske diplomater henvendte seg til. For selv om sultanen i teorien hadde makten, måtte også han rådføre seg med sin mor, som var haremets herskerinne. Skikkelser som Roxalena (opprinnelig en russisk slavepike), Baffa (opprinnelig fra Venezia) og selvfølgelig Kösem kunne på den måten gå inn i historien som mektige damer i en verden ellers dominert av menn.

I 1909 ble det gamle sultanveldet styrtet av radikale reformister, de såkalte «Ungtyrkerne». Nå ble haremhold forbudt ved lov. Det utspant seg rørende scener i det store Seraiet; fattige fjellbønder fra fjerne trakter i Kaukasus og andre steds fra kom til storbyen Istanbul for å hente sine kvinnelige slektninger. Men ikke alle ble hentet. Disse kvinnene måtte pent bli boende i det gamle palasset, som levninger fra fortiden. Tidlig på 1900-tallet var det heller ikke uvanlig at tidligere haremskvinner og evnukker dro rundt i Europa og viste seg fram mot betaling.

(Min hovedkilde her er boka «Harem - verdenen bak sløret». Den er skrevet av Alev Lytle Croutier, som sågar kan skilte med tidligere haremskvinner i sin egen familie.)

Om du er en av dem som utelukkende forbinder filmatiseringer av tegneserier med superhelter, skal du være tilgitt. Det er saktens lett å få inntrykk av at tettsittende trikot og uvanlige evner er minstekravet for seriefigurer med filmambisjoner. Men det finnes unntak fra denne regelen. Franskiranske Marjane Satrapis Persepolis er det ferskeste eksempelet i så måte.

Riktignok hevder den 9-årige Marjane på et tidspunkt at hun har profetstatus - og det er jo ikke alle forunt - men barnlige fantasier utsettes ellers for et tøft møte med virkeligheten i denne adapsjonen av Satrapis fire selvbiografiske tegneserieromaner.

Satrapi var 9 år gammel da sjahen ble styrtet, og i filmen skildres den første euforien etter revolusjonen. De religiøse fundamentalistenes maktambisjoner var riktignok ikke ukjente. Men Iran var tross alt et land med en antiklerikal vitsetradisjon, hvor riktig svar på spørsmålet "Hvordan får du en mullah til å begå selvmord?" var "Du inviterer ham til å spise seg i hjel." Var det virkelig mulig med et prestestyre i et slikt land?

Akk, ja. I revolusjonære tilstander er det ofte de strengeste, mest puritanske kreftene som vinner fram. Av den enkle grunn at revolusjoner gir lite rom for kompromisser, og at alle forsøk på moderasjon så altfor lett lar seg mistenkeliggjøre som fordekte kontrarevolusjonære holdninger. Og dermed anlegger snart mennene rundt Marjane alvorlige skjegg. Selv blir hun pakket godt inn i chador.

Hverdagen blir ikke helt enkel for en tenåringsjente med sans for ABBA, Iron Maiden og pønk. Selv løping er problematisk. I en scene stopper moralpolitiet Marjane, og forklarer henne at rumpeballene hennes beveger seg på en høyst upassende måte når hun springer.

Ironien i at de puritanske vokterne er manisk sexfikserte går ikke upåaktet hen. Og det er lett å bedrive satire for Satrapi. Men hun gjør det på en ettertenksom måte. I Persepolis er satiren så absolutt et våpen, men ikke av den typen som skal utrydde fienden. Satrapi henfaller ikke til det blodrusa instinktet mange andre satirikere ville valgt. Og det tjener filmen på. Dette gir nemlig rom til ektefølt sorg, vemod og glede - elementer som bidrar til å gi Persepolis en dypt allmennmenneskelig dimensjon. Det gjør filmen universell i ordets aller sanneste betydning.

Som tenåring flykter Marjane til Østerrike. Møtet med Vestens middelklassebarn er preget av den samme innstillingen til satire. Hun peker nese av den obligatoriske nihilismen de unge pønkerposørene avkrever henne. Det er meget treffsikkert.

Det neste bruddet i historien utløses av kjærlighetssorg og akutt hjemlengsel. Dermed vender Marjane tilbake til Iran, hvor det som måtte gjenstå av illusjoner faller i grus. Siste stopp blir Paris.

Animasjonsmessig er Persepolis et bevis på at også en flat, todimensjonal teknikk kan gi en dynamisk og elegant filmopplevelse. Formen støtter dessuten effektivt opp under den humanistiske grunninnstillingen i filmen. De enkle, svart/hvite figurene fortoner seg fulle av liv. Menneskelig liv.

(En kortere versjon av denne anmeldelsen har stått på trykk i Ny Tid)

Funnet kalles det viktigste siden Tutankhamons grav ble oppdaget. Og det er vrient å være uenig, for dette var litt av ei dame. Hatshepsut er en av de aller, aller første kvinnelige herskerne vi kjenner til. Hun regjerte - også de facto - i 21 år fra 1479 til 1458 f. Kr., og holdt sønnen (og den rettmessige arvingen til tronen) - Tutmoses III - unna makten fram til hun døde. Et feminstikon av de store, altså.

Aftenposten/NTB melder:

Identifiseringen ble gjort på bakgrunn av DNA-analyse av en tann, og forskere håper identifiseringen blant annet skal hjelpe dem finne ut hvordan Hatshepsut døde.

Men ikke alle er overbevist om at man har funnet riktig mumie:

Noen forskere er imidlertid skeptiske til hvordan DNA er brukt i identifiseringen, melder BBC.

– Det er en veldig vanskelig prosess å få DNA fra en mumie, sier biologen Scott Woodward til nyhetsbyrået AP.

Les mer om funnet i AP-rapporten hos CNN. Der står det blant annet å lese at dronningen var ganske feit:

The mummy identified as Hatshepsut shows an obese woman, who died in her 50s, probably had diabetes and is also believed to have had liver cancer, Hawass said. Her left hand is positioned against her chest, in a traditional sign of royalty in ancient Egypt.

Les mer om Hatshepsut HER.

Mytene om de historiske trolldomsprosessene er mange og seiglivete. I flere tiår har historikere og andre kulturforskere forsøkt å bringe frem mer edruelig viten om fenomenet. Forsøkene fortoner seg ofte som en kamp mot vindmøller. Men vi gjør atter et forsøk: Hekseprosessene var ikke uttrykk for en masseforfølgelse av kvinner - det var ikke flere millioner som havnet på bålet, men rundt 40 000 og av disse var 10 000 menn.

Det er mildt sagt en markant forskjell på 5 millioner og 40 000. Og at 25% av ofrene var menn er noe vi sjelden blir minnet om. Og det er flere myter som må knuses, i følge Hagen:

Blant de kvinner som ble offer for heksejakten, finner vi omtrent ikke spor av jordmødre. Det var ingen hemmelig kunnskap som ble forsøkt utryddet.

(...)

Et annet viktig poeng er at inkvisisjonen i Sør-Europa var lite opptatt av hekser. Spania hadde svært få hekseprosesser og var det første europeiske landet som avkriminaliserte trolldomsvirksomhet. (...) I Portugal kan antall hekseprosesser telles på ei hånd. (...)

"I Roma tror vi ikke på hekser", uttalte paven midt under heksebålenes verste tid i nordiske, protestantiske land.

Med det samme vi er innom temaet bør vi nok også si litt om hvilket tidsrom hekseprosessene fant sted i. Det var nemlig ikke i den utskjelte middelalderen, men fra slutten av 1500-tallet og hele 1600-tallet, skriver Hagen på hjemmesiden sin:

I enkelte land, for eksempel Polen og Ungarn, fortsatte trolldomsprosessene til midten av 1700-tallet. Etter 1740 og før 1500 er hekseprosessene et sporadisk fenomen. Og de var på sitt mest intense fra 1580 til 1630.

(...)

Jo flere arkiver historikerne undersøker, jo lavere blir tallet på dødsdømte hekser!
De fleste europeere på 1500- og 1600-tallet fikk aldri oppleve rettslig forfølgelse av trollfolk eller heksebrenning. For europeiske kvinner på denne tiden var sjansen for å bli brent på bål helt minimal! I et Europa med rundt 100 millioner innbyggere kan hekseprosessene oppfattes som et marginalt fenomen. Enkelte historikere mener at oppgaven består i å forklare hvorfor prosessene ikke grep mer om seg.

Og med dette håper jeg noe av mytetåken har lettet. Inntil neste gang den legger seg over landet.

PS!
La meg bare avslutningsvis fortelle om da en kvinnelig vikarlærer i historie brukte en hel time på å spre mytene om hekseprosessene. Jeg tror det må ha vært i 5. eller 6. klasse. Seansen antok etterhvert et visst preg av hets, hvor vikaren ble stadig mer gira og agitatorisk på vegne av kvinnekjønnet. Både jeg og flere av kameratene mine satt iallfall igjen med en kraftig følelse av at vi ble holdt kollektivt ansvarlige for "historiens verste massemord" som fant sted 3-400 år før vi ble født. For dette var jo noe "mannfolka" sto bak. Særlig de som var kledd i mørke, fotside kapper og bar kors på brystet. Og i følge samme vikar ble man gjerne brent på bålet fordi man hadde rødt hår. "Det fantes ingen bedre grunn enn det", husker jeg hun slo fast. Uten å blunke.

Propagandaforestillingen gjorde inntrykk. Jeg endte opp med å godta disse påstandene i nesten 15 år, før jeg tilfeldigvis kom over artikler av historikere som dissekerte mytene. Så lenge kan en villfarelse sitte fast. Og tydeligvis sitter de fremdeles fast hos mange. Blant annet i steinrike bestselger-forfattere.

Ifølge Hilde Bondevik er svaret nei.

I dagens Forskning.no kan vi lese mer:

- Hysteri var en typisk kulturdiagnose, det vil si en sykdom som dukker opp og blir en hyppig anvendt og populær diagnose i et bestemt tidsrom, for så å forsvinne igjen. Kulturdiagnoser er tids- og stedbestemt og avspeiler gjerne den spesifikke kulturen de oppstår i.

Det sier Hilde Bondevik, som nylig disputerte med doktoravhandlingen Medisinens orden og hysteriets uorden. Hysteri i Norge 1870-1915.

(...)

Bondevik har studert hysteriet i medisinsk faglitteratur, sykejournaler fra Gaustad og skjønnlitterære framstillinger. Til sammen danner kildene et svært komplekst bilde, hevder Bondevik.

- I ettertida er det de store og kjente fortellingene om hysteriet som har fått dominere. Freuds seksuelt frustrerte, kvinnelige pasienter fra borgerskapet, ikke minst hans mest berømte pasient, Dora, er blant dem som sterkest har preget oppfatningen om hysterikerne.

For Bondevik har det å utvide bildet vært en viktig ambisjon. Ikke minst i forhold til hvem hysterikerne var.

- Diagnosen favnet mye bredere enn man kan få inntrykk av. Hysteri var utbredt også i arbeiderklassen, og det var slett ikke bare kvinner som ble syke. Også menn og barn kunne være hysteriske, forteller Bondevik.

Faktisk, på det meste, var hele 25% av hysteriker-tilfellene på Gaustad menn. Likevel er denne delen av sykdomshistorien ukjent for de fleste. Primært fordi hysteri ble oppfattet som en kvinnesykdom i samtiden.

Og hva mener Bondevik var årsaken til hysteri-epidemien? Hun sier følgende:

Hysteri og feminisme kan sies å representere to ulike svar på datidas kvinneundertrykking, sier Bondevik. Sammenkoblingen mellom kvinners opprør og hysteri ble også gjort den gangen: ”Denne såkaldte Kvindesaksbevægelse er i sin Grundkarakter hysterisk”, hevdet legen Ernst Ferdinand Lochmann i 1890.

- Kvinner som overskrider gjeldende normer for kvinnelighet har lett for å bli sykeliggjort. ”Hysterisk” har også ofte blitt brukt som merkelapp på kvinner som har nektet å innordne seg, påpeker Bondevik.

Dette har vi saktens hørt før, men Bondevik vil også tilføye følgende:

Men selv om Bondevik forstår hysteriet som en form for protest, advarer hun mot romantisering av hysterikerne som en slags tidlige feminister.

- Mange av dem var veldig syke mennesker, som neppe valgte sykdommen som en bevisst strategi. Samtidig kunne nok hysterikerne bruke sine symptomer, for eksempel hallusinasjoner eller kramper, til å markere motstand mot autoritetene. Når det i en journal står at pasienten kaster fulle kaffekopper etter overlegen har vi med en slik protest å gjøre, en protest som også viser at kvinnen blir en aktør i sin egen sykefortelling, sier Bondevik.

Les hele saken HER.

Dessuten, nettutgaven til Dagbladet Magasinet, har også en sak om hysterikerne.

 

Det jevne ettermiddagsståket i New Dehli blir plutselig brutt av en kort, men hissig skuddsalve. I forvirringen rekker noen øyenvitner å se et par bevæpnete menn løpe vekk fra boligen til parlamentsmedlemmet Phoolan Devi. Tilbake på fortauet ligger hun, the Bandit Queen, i en blodpøl. Det er ikke første gang Devi er i skuddlinjen, men denne gangen reiser hun seg ikke igjen. Med flere alvorlige skuddsår, hvorav ett i hodet, står ikke livet hennes til å redde.

3 dager senere arresterer politiet en av attentatmennene. Han forklarer at det var han og fetteren hans som sto bak drapet på Devi, som hevn for massakren i Behmai i 1981. Selv om det for så vidt er et troverdig motiv, murrer det blant Indias lavkaster. Det kommer til oppløp flere steder, senere også i forbindelse med begravelsen hennes. Og man kan forstå dem. Deres mest kjente representant er blitt tatt av dage kort tid før et viktig FN-møte om rasisme. Indiske lavkasterepresentanter hadde allerede lovet å rette søkelyset mot "Indias apartheidsystem", kastevesenet, under dette møtet. Kom ikke drapet litt vel beleilig?, spør mange. Konspirasjonsteorier, svarer andre, og godtar hevnmotivet. I så fall ble Phoolan Devi drept som hevn for en av de få forbrytelsene hun nektet å ha begått.

Det var en 20 år gammel episode som kom tilbake for å hjemsøke henne. Men så var det også 14. februar 1981, i delstaten Uttar Pradesh, at legenden om Bandittdronningen ble skapt.

Hevnens engel

Denne dagen var innbyggerne i Behmai travelt opptatt med å sette landsbyen i stand til det storslåtte bryllupet som sto for døren. Bortsett fra elva, er det ingen faste forbindelser mellom Behmai og omverdenen. Landsbyen troner over landskapet i ensom majestet. Likevel ser det ut til at innbyggerne kan vente seg besøk denne dagen. Det er blitt ettermiddag da en gruppe på omtrent 20 mennesker uanmeldt dukker opp. Ingen kjenner dem, og de er åpenbart ikke bryllupsgjester som er tidlig ute. Flesteparten av mennene er nemlig kledd i det som ligner på politiuniformer, mens lederen ser ut til å være en ung kvinne i jeans. Hun er 19 år gammel, men ser langt eldre ut.

Følget oppsøker Shivatempelet ved landsbytorget, hvor de setter seg ned og ber en kort bønn. Men så skifter scenen komplett karakter. Det blir tatt ladegrep på geværene, og den bevæpnede troppen okkuperer plutselig Behmai. Lederen, den unge jenta, lar geværet sitt hvile mot hoften inntil videre. I stedet skrur hun på megafonen hun holder i hånden:

-Hør etter! Hvis dere har lyst å leve, bør dere gi oss alt dere har av kontanter, gull og sølv. Og hør etter igjen! Jeg vet at Lala Ram Singh og Sri Ram Singh gjemmer seg i denne landsbyen. Overgi dem til meg ellers kommer jeg til å dytte geværet mitt opp i ræva på dere og blåse dere til himmels. Dette er Phoolan Devi som snakker!

Mens mennene i følget robber landsbyen for alt av verdi, blir Devi stående på torget. Hvis man skal dømme etter instruksene hun gir virker det som om hun kjenner Behmai ut og inn. En drøy time senere er alle hus gjennomsøkt, uten spor av Rambrødrene. Innbyggerne, som står oppstilt på torget, bedyrer at de ikke aner hvem Lala Ram Singh og Sri Ram Singh er. Men nå er det slutt på tålmodigheten til Phoolan Devi.

-Jævla løgnere!, brøler hun. Omtrent 30 unge menn blir ført ut av Behmai. De stanser på et jorde utenfor byen hvor den spede jenta forhører dem hardhendt og egenhendig. Hun denger dem med geværskjeftet, slår dem i hodet, magen og testiklene, spytter på dem og river i stykker skjortene deres. Det ser ut til at hun har mistet enhver selvbeherskelse. Men det er fremdeles ingen som vil eller kan gi opplysninger om Rambrødrene. Så starter skytingen. I alt 22 menn fra Behmai dør i massakren. Alle sammen medlemmer av høykasten thakur. Alle sammen drept av en lavkastebande anført av en kvinne.

Dette er versjonen som er blitt popularisert gjennom Mala Sens biografi og Shekar Kapurs spillefilm "Bandit Queen". Men Phoolan Devi innrømmet aldri befatning med Behmai-massakren. I kjølvannet av filmen var hun faktisk engstelig for at denne fremstillingen av hendelsesforløpet, som uproblematisk fastslår at hun var tilstede under massakren, kom til å bli den allment anerkjente versjonen. Ting tyder på at hun hadde god grunn til å frykte dette.

Men redselen for å bli stemplet som massemorder trenger jo ikke å bety at hun ikke var det. Benektelsen kan like gjerne skyldes et ønske om å legge saken bak seg, kombinert med forbryterens forståelige ønske om å renvaske seg. Dessuten hadde hun utvilsomt et sterkt motiv for å gå amok i Behmai: Hevn.

Uønsket og ydmyket

Hevntørsten sprang ut av konkrete episoder i livet hennes, men disse blir bare begripelige satt inn i en større kontekst. Man må forstå to ting: Det indiske kastevesenet og kvinnens stilling i det indiske samfunnet. For selv om Phoolan Devis livshistorie er spesiell, vokste hun opp under typiske vilkår for en indisk lavkastekvinne.

Selv om både britene og senere det selvstendige India lovfestet lavkastenes rettigheter som likeverdige borgere, er det fremdeles stor forskjell på lovens bokstav og virkelighetens verden. På 1960- og 70-tallet var avgrunnen enda større. De uformelle hersketeknikkene høykastene benytter for å beholde kontrollen over lavkastene, "det indiske apartheidsystemet", skaper vilkår som til forveksling ligner reglene Sør-Afrikas svarte måtte leve med. Phoolan Devi ble født inn i en av de laveste kastene; mallahene, en fiskerkaste.

Devi så dagens lys i 1963 i landsbyen Gorha Ka Purwa, ikke så langt unna Behmai. I likhet med alle andre jentebarn var hun en dårlig nyhet. Familien trengte en sønn. I utgangspunktet var faren til Phoolan, Devidin, et litt bedre stilt enn resten av innbyggerne i landsbyen. Han eide nemlig en jordlapp. Dessverre fikk kona hans hele 4 døtre før den første sønnen ble født. Phoolan var nest eldst. Takket være tradisjonens jernlov og sin egen saktmodighet mistet Devidin mesteparten av åkeren til sin eldre bror Bihari og sønnen hans, Maiyadin. Tendensen ble forsterket av at Maiyadin sto på god fot med de mektige i landsbyen. Han hadde gjort sine hoser grønne hos både offentlige tjenestemenn og medlemmer av høykasten thakur.

Det hele utviklet seg snart til en opprivende slektsfeide. Stakkars Devidin ble lurt og utnyttet av sine egne slektninger, mens den unge Phoolan ble fylt med rettferdig harme. Knapt 10 år gammel begynte hun å opponere høylytt mot Maiyadin og onkelen, ofte med resten av landsbyen som tilskuere. Dette var uhørt, en skam for familien og et grovt brudd på landsbykodeksen, men Phoolan var på et moralsk korstog. Sammen med søsteren okkuperte hun jordlappen faren hennes hadde mistet. Maiyadin svarte med å slå den obsternasige jentungen bevisstløs med en murstein.

I et forsøk på å bli kvitt problembarnet Phoolan ble hun gifet bort i en alder av 11. Brudgommen var 33, bodde i en landsby langt unna og hadde en kone fra før. Til tross for hennes unge alder krevde han likevel å få ha sex med henne. Phoolan ble jevnlig voldtatt og mishandlet, noen hjelp fra kone nummer en fikk hun ikke, men marerittet tok slutt da ektemannen kastet henne ut. Hun vendte tilbake til Gorha Ka Purwa, hvor hun fikk bo i barndomshjemmet til tross for at hun ble regnet som uren.

Rebellen

I det konservative landsbysamfunnet fortsatte hun å opparbeide seg et dårlig rykte. Opprørstrangen hennes hadde ikke blitt mindre. Hun fortsatte med å opponere mot høykastene, og lyktes til og med å få familiefeiden opp i domstolen. Uten hell.

Maiyadin og hans høykastevenner var ikke i tvil: Phoolan måtte settes på plass! Sønnen til overhodet for distriktets landsbyer samlet en gjeng, som voldtok henne foran øynene på foreldrene hennes i deres eget hjem. Handlingen var ikke spesielt uvanlig, thakurene visste å straffe opprørere, men denne jenta brøt de uformelle reglene: Hun holdt ikke kjeft om voldtekten. Tvert imot klaget hun til en av landsbyoverhodets rivaler.

Men nå hadde de mektige virkelig fått nok. Ingen så seg tjent med å ha en rebell gående løs i lokalsamfunnet. Denne skamløse jenta luftet jo samfunnsomstyrtende ideer! Nå ble det klekket ut en konspirasjon mot Phoolan, som en gang for alle skulle lære henne hvor hennes plass var. Hun ble anklaget for innbrudd, tyveri og for å pleie omgang med banditter. Uten rettergang satt hun fengslet i en måned. Bak murene ble Phoolan, i likhet med mange andre kvinnelige fanger, slått og voldtatt jevnlig. Flere av politimennene som deltok i overgrepene var nære venner av Maiyadin.

Men rebellen lot seg ikke knekke. Faktum var at hele personligheten hennes så ut til å komme styrket ut av torturen. I stedet for å krype for thakurene, begynte hun å true dem. –Jeg har et gevær, og jeg kommer til å drepe dere hvis dere rører meg, brølte hun til dem som våget å oppsøke henne for seksuelle tjenester.

Dette gjorde inntrykk. Folk ble usikre. Hadde hun virkelig våpen? Sto hun virkelig på god fot med banditter?

Konspiratørene skjønte at medisinen ikke hadde hatt den tilsiktede virkningen. Nå var det om å gjøre å kvitte seg med denne plageånden for evig og alltid. Få måneder senere ble hun bortført. Bandelederen Babu Gujar, en svært brutal mann, var ansvarlig. Detaljene rundt hva som skjedde er uklare, men Phoolan ble iallfall tatt med av Babu Gujars menn under et nattlig raid. Mange mener at thakurene rett og slett betalte Babu for å kidnappe Phoolan. Det er en teori som er ganske troverdig. Hvorfor skulle Babu Gujar ellers velge akkurat henne? Gujar var jo også thakur, med gode kontakter hos sine kastefrender.

Den første tiden hos bandittene måtte hun tåle nye ydmykelser. Men så skjedde noe overraskende: Babus nestkommanderende, en mann ved navn Vikram Mallah, tok Phoolan under sine vinger. Dette førte raskt til splittelse og maktkamp innad i banden, og så skjedde det uhørte: Vikram, en mann av samme lave kaste som Phoolan, skjøt Babu, thakuren.

Marerittet i Behmai

Vikram gjorde seg nå til leder over banden, og Phoolan ble elskerinnen hans. Sammen vant de seg navn som Indias svar på Bonnie og Clyde. Mye tyder på at Vikram virkelig var svært glad i Phoolan. Ikke bare behandlet han henne som en ekte hustru, han krevde også at resten av banden viste henne behørig respekt. Vikram lærte dessuten villig vekk alt han kunne om bandittlivet til Phoolan. Hun lærte å bruke våpen, ble gjort kjent med taktikk og forbryternes egen uformelle lovkodeks.

Det kunne ikke vare. Vikram hadde drept en thakur, og hevnen måtte komme før eller senere. En kveld i august 1980, etter at de hadde slått leir for natten, falt plutselig Vikram død om til gjallende geværild. Morderne var to bandemedlemmer som nettopp hadde sluppet ut av fengsel. Det var brødrene Sri Ram Singh og Lala Ram Singh. I likhet med Babu Gujar var de thakurer. Vikram hadde selv sørget for å betale kausjonen deres.

Oppkomlingen, den foraktelige mallahen, hadde fått sin straff. Nå var det hennes tur. Phoolan ble kledd naken, bastet og bundet og ført omkring som et muldyr til landsbyene i distriktet. De som ville kunne ta henne. En kveld nådde banden en landsby hvor det bodde mange thakurer; Behmai.

Her ble Phoolan stengt inne i en liten, skitten hytte. Hver kveld, 23 dager på rad, etter at arbeidsdagen var over, stilte landsbyens thakurmenn seg i kø utenfor, hvorpå Phoolan ble serievoldtatt helt til hun besvimte. Om kvelden den 23. dagen hjalp en gammel venn fra Gorha Ka Purwa henne å flykte. Det reddet sannsynligvis livet hennes. Verre gikk det med hjelperen. Rambrødrene bandt ham med tøyfiller dynket å parafin, og lot ham brenne i hjel.

Selv etter dette marerittet kom Phoolan Devi tilbake. I samarbeid med en gammel venn blant bandittene, Man Singh, bygget hun opp sin egen bande av lavkastemedlemmer. Nå var hun sjef, i kraft av å være enken etter Vikram Mallah, og hun ville ha hevn. 17 måneder etter flukten fra Behmai var hun tilbake.

Bandittdronningen

Som tidligere nevnt nektet Phoolan Devi i ettertid for å ha ledet massakren i Behmai. Men det er lett å oppfatte det hele som en taktisk manøver i det høykastedominerte India. Å innrømme ansvar for massakren ville vært å be om enda mer trøbbel. Motivet synes glassklart, og når man vet at Phoolan hevnet seg på sin tidligere ektemann (han hun ble gift med som 11-åring) og politimannen som ledet overgrepene mot henne i fengselet, styrker ikke det saken hennes.

Det avgjørende ble til syvende og sist at folk trodde hun var ansvarlig. Nyheten om hva som hadde skjedd i Behmai spredte seg som ild i tørt gress og fikk bred mediedekning. Resultatet ble at lavkastene plutselig fikk en heltinne, mens høykastene like plutselig fikk noen å frykte. Ikke så mye på grunn av Phoolan Devi og banden hennes i seg selv, de var bare en liten gruppe, men det de symboliserte åpnet opp et skremmende scenario for de rike og mektige. Et bredt folkelig opprør blant lavkastene inspirert av Phoolan Devi kunne true stabiliteten i delstaten, ja i hele India. Man måtte få denne bandittdronningen under lås og slå. Politiet satte igang den største menneskejakten noensinne i Uttar Pradesh. 2000 politifolk lette etter Phoolan Devi, men hun lurte dem gang på gang. Ved en anledning kom hun seg unna i en landsby full av politi ved å skifte forkledning 3 ganger.

2 år med storstilt politiinnsats passerte uten at myndighetene lyktes med å sirkle henne inn. I mellomtiden fikk legendestatusen hennes bein å gå på. Det vokste frem en folklore rundt Phoolan Devi og hennes bragder. Hun ble portrettert som en Robin Hood-skikkelse, som delte byttet sitt med de fattige. Det ble fortalt historier om hvordan hun beskyttet og hjalp kvinner mot overgrep og utnytting. Mye av dette er sannsynligvis ønsketenking og fri fantasi, men myten om Phoolan Devi var det som gjorde henne mektig.

Blant lavkastene ble desperadoen sågar transformert til noe mer. Enkelte mente at hun var intet mindre enn en inkarnasjon av gudinnen Durga. Durga er en av hinduismens viktigeste gudinner, og i mytologien er hennes fremste oppgave å bekjempe demoner som truer den kosmiske harmonien. Den typiske fremstillingen av Durga er som uovervinnelig stridsgudinne, gjerne ridende på en tiger. For mange lavkastemedlemmer representerte Devis kamp mot undertrykkelsen en konkret her-og-nå representasjon av Durgas virke. Phoolan hadde da også valgt Durga som sitt bandittemblem, og kanskje det var nettopp denne stridsgudinnen som hadde tatt styringen over livet hennes da hun kastet av seg frykten for thakurene?

Etter hvert spredte bekymringen seg langt inn i regjeringssirklene, hvor man fryktet at hun kunne inspirere til krig mellom Indias høy- og lavkaster. Daværende statsminister Indira Gandhi bestemte seg tilslutt for å skjære igjennom og ga følgende beskjed til lederen for etterforskningen: -Hvis du ikke klarer å fange Phoolan Devi, får du heller inngå en avtale med henne. På hennes premisser om nødvendig.

Og slik ble det. Etter hemmelige forhandlinger overga Phoolan Devi seg i februar 1983. Da var legenden hardere presset enn myndighetene ante. De fleste bandemedlemmene hennes var døde og hun selv var svært svekket av det strabasiøse livet. Et av vilkårene hun satte for å overgi seg var at hun aldri skulle bli ført for retten i Uttar Pradesh, da det var der Behmaimassakren hadde funnet sted. Et annet vilkår var at familien hennes skulle få en åkerlapp.

Dagen hun overga seg til politiet var over 8000 lavkastemedlemmer møtt fram for å få et glimt av sin heltinne. Phoolan ga dem en hilsen verdig en bandittdronning. Før hun leverte geværet over til offiserene, vendte hun seg mot folkemengden og hevet våpnet over hodet med strak arm. Kroppsspråket og gesten var ikke til å ta feil av: "Jeg har kanskje overgitt meg, men jeg er ikke knekt!" Phoolan utstrålte triumf, og mengden svarte med et massivt hyllestrop. Hvis noen inntil da hadde tvilt på Devis status blant Indias fattige og undertrykte var det umulig å tvile lenger.

En legende vender tilbake

Men historien om Bandittdronningen var ikke over med dette. Etter 11 år bak murene, uten domfellelse, slapp hun ut i 1994. Samme år gikk hun rettens vei for å stoppe filmen "Bandit Queen", basert på boken til Mala Sen. Phoolan Devi mislikte sterkt skildringen filmen ga av livet hennes. Hun gikk senere til rettsak mot Mala Sen, og engasjerte Marie-Therese Cuny og Paul Rambali til å skrive en ny biografi. Hun selv var nemlig analfabet.

-Det er ganske enkelt ikke historien om mitt liv, så hvordan kan de hevde det da? Hvordan kan de si at "dette er en sann historie", når Maiyadin, mitt livs verste nemesis, ikke er med i filmen? De bare viser hvordan jeg blir voldtatt, om igjen og om igjen, sa Phoolan da hun ble bedt om å begrunne hvorfor hun ikke likte filmen "Bandit Queen".

Men takket være filmen, biografien og mediastøyen var navnet hennes for alvor blitt udødeliggjort. Selv om hun mislikte det Mala Sen og regissøren Shekar Kapur hadde gjort, visste hun å utnytte øyeblikket. I mai 1995 stilte Phoolan Devi som kandidat til parlamentsvalget i India, og ble valgt inn for lavkastenes Samajwadi-parti. Heretter ble kampen for bedring av fattige og kvinners livvilkår ført innenfor det parlamentariske systemet. Men Phoolan Devi ble aldri noen stillfaren politiker. Da Aftenposten spurte henne om hun angret på det hun gjorde som lovløs, svarte hun: -Jeg tok igjen, gjorde det som undertrykkerne gjorde mot meg. Jeg angrer ikke. Hvis ingen gjør noe, blir det bare undertrykkelse i all evighet.

Og selv om Phoolan Devi nå er død, har attentatmennene hennes sannsynligvis bare gjort henne enda mektigere. Indias lavkaster har fått en martyr å hente inspirasjon fra til den fortsatte kampen for rettferdighet.

Kilder:

Phoolan Devi/Marie-Therese Cuny/Paul Rambali: "I, Phoolan Devi"

Mala Sen: "India's Bandit Queen : The True Story of Phoolan Devi"

Mary Anne Weaver: "Tracking the Bandit Queen", The Atlantic Monthly, november 1996.

Molly Moore: "The Bandit Queen’s Mettle", The Washington Post, 26. desember 1994.

Gunnar Filseth: "Bandittdronningen blir kultfigur", Aftenposten, 29. juli 2001.

(Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet HENNE)

Keira Knightley, i rollen som Elizabeth Swann, er ganske alene om å være det feminine innslaget i Pirates of the Caribbean. Men det fantes noen damer blant seilskutetidens pirater. De to mest kjente het Anne Bonny og Mary Read.

(Denne artikkelen sto på trykk i A-magasinet ifjor, uka etter premieren på Pirates of the Caribbean - Dead Man's Chest) (Copyright 2006: Kjetil Johansen) 

Pirater, sjørøvere eller kapere. Tvilsomt barn har tydeligvis vel så mange navn som de kjære. På 1600- og 1700-tallet hadde disse sjøfarende bandittene sin storhetstid. Senere ble de til ramsalte romanfigurer og spennende filmskikkelser.

Historien om de kvinnelige piratene er imidlertid et dårlig kartlagt område, men vi vet da litt om noen av dem. Anne Bonny, for eksempel.

Anne ble født utenfor ekteskap en gang mellom 1697-1705. Kildene er uenige om året. Stedet var County Cork i Irland. Faren var en fremstående advokat ved navn William Cormac, mens moren, Peg Brennanin, var husholdersken hans.

At dette ugifte paret fikk barn sammen var selvfølgelig skandaløst på denne tiden, så William og Peg ble tvunget til å slå seg ned i Charleston, South Carolina, for å unngå folkesnakket. Enkelte kilder hevder det var Jamaica de dro til, men dette ser ikke ut til å stemme. Her fortsatte William advokatpraksisen, men han gjorde det også bra som handelsmann og plantasjeeier. Datteren Anne vokste derfor opp i gode kår. Hun ble imidlertid tidlig kjent for temperamentet sitt, og som 13-åring skal hun ha stukket en tjenestejente med en slakterkniv.  

Mot farens vilje giftet hun seg med James Bonny, en blakk lykkejeger som antakelig var mest ute etter å arve farens formue når den tid kom. Men William gjorde datteren arveløs.

James tok nå bruden med til Bahamas hvor han forsøkte å slå seg opp som sjørøver. Han kan neppe ha hatt særlig suksess med det karrieresteget, for etter kort tid gikk han i tjeneste hos den britiske guvernøren, som informant og tyster på de andre piratene. I mellomtiden hadde Anne gått lei av ektemannen. Da hun i tillegg møtte John "Calico Jack" Rackham, en tidligere sjørøver som var blitt benådet, var hun solgt. Bokstavelig talt. Jack overøste Anne med dyre gaver, og tilbød seg å kjøpe henne fri fra James. Dette gjorde Bonny så rasende at han tok kontakt med sin nye sjef, guvernøren, for å få Anne pisket for utroskap. Anne og Jack innså at det var best å rømme. De stjal et skip ved navn "Revenge", og stakk til sjøs.

Dermed var heller ikke veien tilbake til piratlivet særlig lang for Jack. Anne derimot var blitt gravid, og da hun skulle føde etterlot Jack henne hos venner på Cuba. Etter fødslen lot Anne barnet bli igjen, og fra nå av seilte hun sammen med sin nye elsker. Hun gikk konsekvent kledd som en mann, og ble dyktig med både pistol og huggert.

På denne tiden var det vanlig at enkelte matroser befant seg ombord på seilskutene av ren tvang. Disse sjømennene var selvfølgelig ikke overdrevent motiverte for å kjempe til siste blodsdråpe for kapteinen og hans last. Når Jack bordet et skip, var det derfor ofte disse tvangsutskrevne matrosene lot seg rekruttere til sjørøverlivet. På denne måten sikret Calico Jack hele tiden seg nytt mannskap.

Men det kunne hende at et erobret skip inneholdt en og annen overraskelse også. Det var i alle fall tilfelle da en ung britisk matros ved navn Mark Read ble tatt til fange. Anne syntes det var noe spesielt ved den unge gutten, og fikk ham etterhvert i tale. Det viste seg at Mark bar på en godt bevart hemmelighet: Han var kvinne! Slik traff den ene kvinnelige piraten, Anne Bonny, den andre, Mary Read. Anne tok opp saken med Jack, og han godtok at Mary ble en del av mannskapet. I likhet med Anne fortsatte Mary å kle seg som en mann.

Mary Read så dagens lys i London i 1684. Moren hadde kledd opp Mary i gutteklær fra starten av. Grunnen var at hun ønsket å sikre seg arveretten til noen slektninger, og det var bare mulig hvis hun hadde en sønn. Da Mary ble eldre fortsatte hun å gå kledd i gutteklær, kanskje fordi hun oppdaget at det ga henne større frihet og flere muligheter. 13 år gammel fikk hun en tjenerstilling hos en rik fransk kvinne, men forlot snart den trygge tilværelsen for å ta hyre på et skip. Dette første oppholdet til sjøs varte bare et par år. Mary gikk i land igjen, og lot seg verve som soldat.

Hun kjempet blant annet i Den spanske arvefølgekrigen, hvor hun endte opp med å bli forelsket i mannen hun delte telt med. De giftet seg og åpnet et vertshus sammen kalt "Three Horseshoes". Lykken varte dessverre ikke så lenge for paret. Ektemannen døde i sterk feber. Nok engang kledde Mary seg i mannsklær og tok hyre på et hollandsk skip som satte seil mot Karibia.

I 1709 undertegnet Mary Read, sammen med flere andre kvinner i Karibia, et brev til dronning Anne av England. I brevet ba de om benådning for sine menn. Marys nye ektemake var nemlig en av flere pirater som hadde blitt arrestert og dømt til døden. Bønnen deres ble ikke hørt. Som nybakt enke for annen gang tok Mary hyre på et britisk skip, det samme som senere ble bordet av Calico Jack.

Også denne gangen fant Mary kjærligheten i et barskt mannsmiljø. Den kom i form av en fanget sjømann ombord på "Revenge", men ikke nå heller var det meningen at forholdet skulle få leve.

I oktober 1720, nær kysten av Jamaica, ble sjørøverskipet angrepet av en britisk korvett. De fleste av piratene var fulle som alker, så kampen ble ujevn. Og kort.

På Jamaica ble de brakt for retten. Anne og Mary ble, i likhet med resten av sjørøvermannskapet, dømt til døden. Begge hevdet at de var gravide, noe som fikk dommeren til å utsette henrettelsen. For Calico Jack var det imidlertid ingen nåde. Han ble hengt 17. november 1720. De siste ordene Anne skal ha sagt til ham var: -Jeg beklager at jeg skulle få se deg slik, men hadde du slåss som en mann hadde du ikke blitt hengt om hund.

Mary Read døde av feber i fengselet 28. april 1721. Da var hun 37 år gammel. Vi vet ikke hvor mange ganger Mary var gift, eller hvor mange barn hun fikk. Hun skal ligge begravd på en kirkegård i St. Catherine-distriktet på Jamaica.

Anne Bonny ble ikke henrettet. Rykter vil ha det til at hennes rike far kjøpte henne fri. Sikkert er det i alle fall at hun giftet seg igjen i desember samme år, og endte opp som plantasjehustru i Virginia. Kildematerialet kan fortelle at hun ble mor til hele 8 barn. Sønnen hun fikk med Calico Jack ble for øvrig arving til deler av eiendommen.

Litteratur:

Litteraturen om dette emnet befinner i startfasen ennå. Generelt sett er det veldig ufullstendig informasjon vi har om kvinnelige pirater. Noen vet vi mer om enn andre, men siden det hittil er gjort lite seriøs forskning på feltet blandes fort myter med fakta. Men disse bøkene er anbefalt:

Joan Druett: "She Captains: Heroines and Hellions of the Sea", Simon & Schuster, 2000.

Tamara J. Eastman og Constance Bond: "The Pirate Trial of Anne Bonny and Mary Read", Fern Canyon Pr., 2000.

Jo Stanley (red.): "Bold in Her Breeches: Women Pirates Across the Ages", Pandora Press, 1996.

Film:

Det er ikke blitt laget altfor mange filmer med kvinnelige pirater, men her er tre:

"Cutthroat Island"

USA 1995

Regi: Renny Harlin

Med: Geena Davis

Den kvinnelige piraten Morgan Adams leter etter et skattekart som er delt i 3. Den siste delen er det hennes blodtørstige onkel som sitter på, og han tar mer enn gjerne rotta på niesen sin hvis det betyr at han slipper å dele gullet med noen. Filmen fikk blandet kritikk da den kom og forsvant relativt fort fra kinoene.

"Anne of the Indies"

USA 1951

Regi: Jacques Tourneur

Med: Jean Peters

Eventyrfilm hvor den kvinnelige piraten Anne Providence slåss mot "sin gamle partner" kaptein Sortskjegg. Ikke akkurat "based on a true story". Ifølge Halliwell’s Film Guide er dette en brukbar sjørøverhistorie. Den har et snitt på 6,4 hos Imdb.com.

"Captain Kidd and the Slave Girl"

USA 1954

Regi: Lew Landers

Med: Anthony Dexter, Eva Gabor, Sonia Sorrell

Anne Bonney (Sonia Sorrell) er en viktig bifigur i dette eventyretdramaet.