Filmskolen på Lillehammer er en 3-årig høyskoleutdanning, den eneste i sitt slag i Norge. Studiet er delt mellom fellesundervisning og spesialisering på sju ulike linjer: Manus, regi, produksjon, foto, lyd, klipp og produksjonsdesign. Betegnelsene skulle være selvforklarende, kanskje unntatt produksjon, som handler om finansiering (budsjett, skaffe sponsorer), og produksjonsdesign, som er planlegging av kulisser og annen formgivning.

Arbeidene vi får se er samarbeidsprosjekter mellom studentene på ulike linjer. På hvert prosjekt deltar én fra hver yrkesgruppe, omtrent som i en vanlig filmproduksjon. Budsjettet er på 380 000 kroner (med mulighet til å oppfinansiere), innspillingstida er ca 10 dager, filmen skal skytes på 16 mm, og resultatet blir en 25 minutter lang novellefilm. (Hvis du ikke er helt med på kategoriene: En langfilm/spillefilm er det du vanligvis ser på kino, med lengde fra 1 time 20 min og oppover. En kortfilm er vanligvis på 5-10 min, noen ganger mer, men fra 20 min snakker vi gjerne om novellefilm.) Høstsemesteret går til planlegging og forarbeid, vårsemesteret til innspilling og etterarbeid. En konsekvens av dette er at handlingen i filmene gjerne ender med å foregå om vinteren, iallefall hvis det skal være utendørsopptak.

Kjønnsaspektet er perfekt symmetrisk: To guttepar, to jentepar, og to par med regissør og produsent fra ulikt kjønn (men i begge mix-parene er jenta regissør og gutten produsent, så du kan si det er uvanlig mange kvinnelige regissører i år). To filmer har klar regional forankring, mest fordi sjansene for tilleggsfinansiering er større på mindre steder. Regissør Helen Komini Olsen la innspillingen av We will all be stars til hjembyen Kristiansund, og fikk støtte fra en entusiastisk ordfører: «Nå skal vi endelig sette Kristiansund på kartet!» Det hjalp vel også at samme ordfører hadde et barnebarn i Idol, samtidig som filmens tema var tenåringsdrømmer om å bli stjerne. Handlingen er lagt til året 1987, midt i storhetstida til musikalfilmer som Flashdance, og det var viktig å kunne bruke originalmusikk. I likhet med fjorårets kinofilm Mannen som elsket Yngve ble eksamensfilmen dermed langt dyrere enn produksjonskostnadene, og oppfinansiering var nødvendig. Ovenfor ser du regissør Helen og produsent Janne Mæle i samtale med Kjetil Lismoen fra filmmagasinet Rushprint.

Men det er ikke bare fordeler ved å jobbe på et lite sted. Det fikk teamet erfare da de uforvarende kom til å fyre opp under en pågående konflikt i dansemiljøet i Kristiansund. Helen ville legge innspillingen til et dansestudio hvor hun selv gikk som barn, men dermed møtte ingen utenfra opp til audition, i protest mot at dette studioet skulle få reklame framfor andre.

Kanskje var det liknende farer regissør Itonje Sølmer Guttormsen så for seg, da hun løste utvelgelsen av statister ved å la hele lokalteatergruppa delta i filmen Den utvalgte. «Vi valgte ikke noen,« sier Itonje, «vi valgte alle.» (Navnet på filmen gjør jo dette ekstra vittig.) Produsent Gisle Norman Melhus hadde sørget for location i sine hjemtrakter på Ørlandet i Sør-Trøndelag, dessuten fikk han Trondheim symfoniorkester til å stille opp gratis bare ved å ringe og spørre! «Holder det i Trondheim å bare være jovial!» spør Kjetil Lismoen. «Vel…» sier Gisle og ler, «du kommer langt.»

Tre av årets filmer minner om tradisjonelle kammerspill, i retning melodrama. Det gjelder Itonjes og Gisles film De utvalgte (om en kunstnerisk prosess som går til helvete), antakelig gjelder det Oasen, et trekantdrama fra fjellheimen jeg dessverre kom for sent til å se klippene fra, laget av Kristoffer Metcalfe (regi) og Frederick Howard (produsent), og ikke minst Hotellstäderskan, et klaustrofobisk ødipalt drama fra den svensk-norske duoen Ann Holmgren (regi) og Åshild Sollien (foto nedenfor). Jeg gikk også glipp av klippene fra Sarah83, noe jeg i etterkant var svært ergelig over. Sarah83 er laget av Vibeke Heide (regi) og Christian Bakke (produsent) og handler om identitetsskapning i en youtube-verden med vekt på kjønn.

Det varierer hvor mye Lismoen spør studentene om filmene deres, og hvor mye han fokuserer på praktiske forhold. Det første gutteparet, Metcalfe og Howard, blir nærmest utelukkende spurt om studentpolitikk, noe som får meg til å lure på om de er blant hovedpersonene i årets studentopprør ved Filmskolen.

Årets kull er blitt omtalt som det «mest krevende» siden skolen ble startet for ti år siden. Det har vært skarpe protester mot den valgte pedagogiske modellen, som visstnok skal skille seg fra tilsvarende utdanninger i andre land. På Lillehammer er hovedprinsippet Det hellige trianglet, dvs et nært samarbeid mellom regissør, manusforfatter og produsent. Tredje studieår starter med en hyttetur hvor denne trioen sendes ut i villmarka, og ikke får komme tilbake før de har utviklet en brukbar idé. For tida skjer dette på Skeikampen, et navn som utover kvelden får en smått legendarisk klang. Ikke én eneste student unnlater å nevne stedet, noe som gir en (utilsiktet?) reklamevirkning. Jeg hadde ihvertfall ikke hørt om det før, men googlet det straks jeg kom hjem (for at du skal slippe: Skeikampen er et skiområde i Gausdal).

Opprøret blant studentene handlet om regissørens makt, som noen mener blir for liten med triangelmodellen. På årets kull skal det ha vært mange sterke regissørtalenter, som ønsket seg en regivridning mer i tråd med europeisk auteurtradisjon. Hvordan dyrke fram en ny Bergman eller Fellini hvis viktige beslutninger må tas triangeldemokratisk?

Når siste duo kommer inn på scenen må jeg le. En ny rolle er bekledt: her kommer de kule på kullet. Hvis dette var animasjonsfilmen Finding Nemo ville disse gutta ha spilt skilpaddene, som flyter sørover på ryggen med hendene under nakken og lar havstrømmen gjøre jobben for seg. De er på vei til det gode liv, surfing og ferie, hey dude. Rollen er tydelig allerede på fottøyet, den ene i converse, den andre i flipflaps, og ganglaget når de lofser fram og klatrer opp på barkrakkene, lute i ryggen og med skeive flir.

Martin Lund (regi) og Ruben Thorkildsen (prod.) har laget Baloon Moods, en slags episodefilm i kategorien unge menn som liker Erlend Loe. Det er mye Detektor i klippet vi får se, kanskje også noe Bent Hamer og Roy Andersson, eller for å si det med Lismoen: «Forrest Gump i bobil.» Men historien og måten den fortelles på er sjarmerende, om enn kanskje ikke fullt så original som filmskaperne tror. Jeg tipper uansett vi får høre mer til dem i årene framover, siden stilen virker så perfekt tilpasset det siste tiårets feelgoodtradisjon.

Alle studentene får spørsmål om hvordan de ser for seg framtida, og alle har vansker med å svare. Ikke rart, siden de er midt i eksamensinnspurten, etterarbeidet på filmene er ikke ferdig på dette tidspunktet. «Jeg er midt i en kreativ boble», sier Martin Lund. Journalist Lismoen smiler lurt og svarer: «Vel, da skal vi ikke pirke i den boblen… før den sprekker av seg selv.»

Men studentene fra Lillehammer er ettertraktet i filmbransjen. De virker da også optimistiske. Det blir påpekt at selv om presset er stort, så er sjansene for å komme seg inn større i Norge enn i land som har hatt filmskoler lenger. Her i landet finnes det fortsatt et vakuum å fylle, ifølge Ruben Thorkildsen: «Bransjen har fortsatt en sult etter ungt og billig talent.»

Intervjuene med studentene fra Filmskolen kan i sin helhet ses på Rushprints hjemmesider (men uten klipp fra eksamensfilmene). En oversikt over filmer og hvem som har deltatt i produksjonen ligger her. Neste Blått Lerret finner sted på Parkteatret 8. oktober.

Men idag er det boksignering på Tronsmo. Det er to enorme køer: én som bukter seg i to store kvadrater gjennom butikken fram til kassa, med vegger og reoler som stive sperretau, og én annen utenfor, fra døra langs fortauet og inn gjennom portrommet, rundt hele bakgården til bordet hvor Pushwagner ikke sitter, men står, hopper, løper, danser, skjærer grimaser og tegner med sprittusj, mest i bøkene, men også på folkene som rekker dem fram, tegner på panner og armer og hender og klær, alt som er hvitt nok, og folk finner seg i det, rusler takknemlig flirende fra bordet med grønne, svarte, røde og blå tusjstreker i ansiktet og på kroppen.

Sankt Push har landet. Det var Tommy Olsson som først kalte ham det, i en anmeldelse av vårens utstilling i Morgenbladet. Kanskje på grunn av lidelsene, eksentrisiteten og den eksploderende berømmelsen, men også fordi han av utseende minner om en hellig mann, og i førti år har vært forut for sin tid, har nærmet seg forutanelsen og det mystiske klarsynet. I bakgården på Tronsmo får jeg liknende assossiasjoner: en beinete guru, en forklaret sjel i en herjet kropp, den skjelettaktige skikkelsen med den merkelige vitaliteten, som ingen omkring ham helt kan beregne eller tolke. Jeg står i signeringskøen sammen med Streck, som seinere låner pennen min og klorer ned en tegning:

Boka som slippes idag er en grafisk roman kalt Soft City. Pushwagner begynte på den i 1968 og avsluttet arbeidet i 1976, men tegningene har aldri før vært publisert. På baksida av permen står det at kofferten med originalene forsvant og var borte i mer enn tjue år, før den dukket opp igjen i Oslo i 2002. Det er slike historier som skaper myten om Pushwagner. Løse brokker av informasjon som reiser flere spørsmål enn de besvarer. Hvordan forsvant tegningene? Hvorfor «dukket de opp igjen»? Hvem oppbevarte dem i mellomtida? Hadde Pushwagner selv forlagt dem, og kom endelig på hvor de befant seg, eller ventet noen andre på et bedre marked for å selge dem?

Soft City er det første anslaget til en tematikk omkring urbanisme og ensomhet. Det begynte da Pushwagner i 1968 ble kjent med forfatteren Axel Jensen, som var på utkikk etter en tegner. Han var allerede berømt, men ønsket å sprenge den borgerlige forfatterrollen ved å ta i bruk det visuelle. De to gikk i gang med å utvikle et tegneseriemanus, og samarbeidet intenst de neste par årene. Navnet Soft City er et spark til reklamebransjen, som klistret moteordet «soft» på alt mulig for å inngi en illusjon av lykke. For Pushwagner og Axel Jensen ble det «softe» selve symbolet på et fremmedgjørende forbrukssamfunn.

Hariton Pushwagner heter egentlig Terje Brofoss, men valgte seg et nytt navn i hippietida. Hariton står for Hare Krishna, og Pushwagner for supermarkedenes trillevogner, noe som selvfølgelig er enda et spark til konsumsamfunnet. Jeg fikk vite dette foran et bilde i Oslo Kunstforening for en måned siden. Serien En dag i familien Manns liv er en videreutvikling av motivene fra Soft City, og ble malt mot slutten av 1970-tallet. Bildet Music viser en uendelig rekke kvinner i et tverrskåret varehus, en klaustrofobisk maurtue av trillevognskonsum.

Bildene i Oslo Kunstforening var enda mer fantastiske og skremmende enn skissene i bilderomanen. De gjentatte figurene i rosa, hvitt, svart og grått, satt sammen i komplekse mønstre, som pop artens sjablonger. Samtidig er streken dirrende nervøs, noe som motvirker det maskinaktige inntrykket. Omrisset på bilene har elegante kurver som minner om planteornamentene i jugendstilen. Individene forvandles til identiske dresser, men kan skilles fra hverandre gjennom små glimt av liv, som blikkenes retning.

Pushwagners tema er dagliglivet på jobben og hjemme. Vi ser fedrene vinke mot familien bak hundrevis av identiske vinduer i høyhuset. På vei til jobben fylles gatene mellom skyskraperne med horder av biler, og mødrene marsjerer taktfast med barna ved siden av seg, lik hunder i bånd.

Etter arbeidstid det bedøvende familielivet: mann og kone i hver sin tv-stol, eller med hver sin pille på sengekanten. Eneste kontrast er den lille babyen bak gitter i lekegrinda, med store øyne som ennå ikke er blitt sløvet. Jeg elsker disse bildene, og grøsser av dem. Helst ville jeg ha limt alle inn, men det blir for mye. Istedet har jeg lagd ei flickr-mappe.

Da Pushwagner stilte ut En dag i familien Manns liv for første gang i 1980 ble bildene misforstått. Folk trodde han gjorde narr av arbeiderne, når det han ville var å vise at vi alle er gisler. Idag er misforståelsen vanskelig å forestille seg. Samfunnskritikken virker åpenbar og skremmende aktuell. Det er neppe tilfeldig at det store gjennombruddet hans kommer nå, hvor overforbruket er blitt allemannseie og det nærmest tas for gitt at også individet er en vare (arbeidskraft, målgruppe, profilering).

I bakgården på Tronsmo er det alle mulige folk: unge og gamle, fattige og rike, kunst- og tegneserieinteresserte. Ukjente serieskapere står og henger, jeg hører minst én forhandle med redaktøren sin om utgivelse over et knekkebrød med sild. Christopher Nielsen (ovenfor) kommer fram og rister hånda til Push, som kvitterer ved å sleike ham på kinnet. Uberegneligheten til Push gjør at det ikke blir kjedelig å stå i kø, det eneste som bekymrer meg er hvor lenge han vil gidde å signere. Mange kjøper bunker av bøker, kanskje årets julegaver eller bestikkelser til venner og kjente. Allerede nå slenger Push bøkene fra seg som frisbees, hvis eieren ikke griper dem lynraskt farer de tvers over bordet og ned på bakken straks navnetrekket er på plass.

Noen meter foran meg står ei jente som har noe ved seg, og det faller meg inn at Push kommer til å like henne. Når hun står for tur går jeg fram, og ganske riktig, Push lyser opp og flørter vilt med henne, før noen kan blunke blir hun knappet opp og den hvite bhen dristig signert.

Det er skrevet mye bra om Pushwagner i det siste, så jeg skjønner ikke helt hvordan jeg har turt å prøve selv. Jeg har lest og lest, og vil skrive alt fine de andre har skrevet, metaforene og de briljante analysene, illustrert med sjelfulle bilder av portrettfotografer. Men det er stygt å stjele, og det finnes ikke plass, så jeg anbefaler at du leser mer et annet sted. Noen tips:

1. «Byens klaustrofobiske trengsel» av Mona Pahle Bjerke i NRK. Kortfattet anmeldelse av utstillingen Hello Everybody, med glitrende formuleringer: «Bildene skildrer hvordan det fremmedgjorte gjennomsnittsmenneske lever sitt ordinære og meningsfattige liv i ensomhet i byens klaustrofobiske trengsel.»
2. «Fremtiden i ruter» av Petter Mejlænder i Aftenposten, en av disse riksmålsbiografene som er litt for glad i svulstige adjektiver, men han virker kunnskapsrik og har intervjuet Push grundig for en kommende biografi. Artikkelen er illustrert med noe så sjeldent som et nydelig portrettbilde av Push uten solbriller.
3. Tommy Olssons anmeldelser av Pushwagners siste to utstillinger i Oslo: «The Pusher» fra 2006 og «Sankt Push» fra 2008 (i Morgenbladet, den siste bare tilgjengelig for abonnenter). Dette er Tommy Olsson på sitt beste, to personlige tekster med sår og tøff undertone.
4. «Gjennombrudd 40 år etter» av Mona Larsen i Dagsavisen, hvor Push snakker varmt om Axel Jensen og blir rørt til tårer fordi det overvelder ham å endelig få anerkjennelse.

Du kan også ta en tur til Blå og kikke på veggmaleriene i Ingens gate, hvor en eller annet har malt et street art-portrett av Push (hvis noen kjenner til hvem, så vil jeg gjerne vite det!) Du kan også se flere bilder fra Tronsmo i ei annen flickr-mappe jeg har laget. Og selvfølgelig bør du kjøpe boka til Push. Soft City er utgitt på No Comprendo Press, og er et røverkjøp for bare kr 240!

Det begynner å regne, og jazzorkesteret trekker under tak. En stor parasoll blir skjøvet bort til signeringsbordet for å holde Push tørr, men han bryr seg ikke, danser bare videre, tøyser og tuller, og nå er det endelig vår egen tur. Vi kommer rett etter en mann med en kartong full av bøker, så Push er forståelig nok litt lei akkurat nå, og når Streck ber ham skrive en personlig hilsen trår jenta fra bokhandelen til og sier nei. Men Push skriver navnet sitt, med tusj og enorme bokstaver, og vi kan gå hjem med hver vår signerte bok.

Alle foto: Oda Bhar. Tegnet portrett av Pushwagner: Streck.

Vi har vært på premieren til Sex and the City: The Movie. Ikke en hvilken som helst premiere, men den såkalte VIP-premieren, som semi-kjendisene har kjempet om billetter til helt siden filmbyrået annonserte den. Oslo Kino har fått utallige mailer, enda vi ikke hadde noe å gjøre med fordelingen, det var ikke vår forestilling, selv om den foregikk på Klingenberg, men det visste ikke folk, så de skrev til oss og spurte: jeg er den og den, kan jeg få? Enkelte nøyde seg ikke med et nei, de fortsatte: vet du ikke hvem jeg er? hvem som er faren min? (i mange tilfeller gjorde vi ikke det)

Det var som på film. Og det er kanskje premierefesten også. Men isåfall en ganske kjedelig film, med altfor mange statister, hvor manuset mangler og stjernene brøt kontrakten like før innspilling. Jeg ser ikke mange kjendiser, ingen Pia Tjelta, ingen Mia Gundersen, og jeg vet ikke hvilke andre jeg hadde ventet, men den eneste jeg kjenner igjen er Baron von Bulldog som henger i et hjørne omgitt av modeller. Kanskje finnes det kjendiser her som er ukjente for meg, som den blonde Paris Hilton-klonen som steg ut av en sportsbil, og fikk tre fotografer med penisforlengerkameraer til å knipse vilt. Hun ble dratt ut av bilen av en ung sjåfør med det sleskeste smilet jeg har sett, men han gikk i det minste ut av bilen, åpnet døra og trakk henne opp av setet, fordi hun på egen hånd ikke kunne reise seg på de høye hælene.

Men kanskje var hun kjendis, og jeg ergrer meg nok en gang over Kollega B, som er fast Se&Hør-leser og sikkert kunne veiledet meg, men som feiget ut i siste liten og gikk rett hjem etter filmen. Hun kom ikke engang ut av salen for å si fra, men smset mens jeg ventet ute i Borggården, «jeg blir ikke med, men kos deg du!» Jeg tenkte: hva faen, kos deg du!? Og for tredje gang idag? Hva tenker jenter når de sier slikt til andre jenter, jeg ditcher deg i siste øyeblikk, men bry deg ikke om det, du greier deg jo fint uten meg, og hvis ikke så pytt, jeg driter i deg. Tidligere på dagen har Kollega A gjort det samme, pluss ei god venninne, som riktignok ikke visste at jeg endte opp aleine, så hun er unnskyldt, men ikke kollegene. Uansett lurer jeg på hvorfor alle tre avsluttet med «kos deg du». Nå står jeg her og glor for meg selv, en papptallerken sushi i den ene hånda, et plastbeger yoghurtis i den andre.

Digresjon: elendig sushi, la deg IKKE friste av det nye tilbudet som kommer, «lag din egen sushi, direkte fra frysedisken», den smaker INGENTING, først var jeg usikker på om det var dvask røykelaks på ris, men nei, det var rå gammel fisk, og stol på meg, som er sushi-elsker, dette holder bare ikke! Derimot var yoghurtisen god. Jeg anbefaler alle smakene jeg prøvde, som var karamell, sjokolade, mint og kirsebær, og ifølge Kollega B var resten like gode. Vi fikk samme is i foajéen og hun rakk å smake på alt, gikk fram og tilbake og hentet stadig nye begre med en liten klatt, før hun spurte demogutten: kan jeg ikke få mer i begeret, så slipper du å bruke så mange, men demogutten eide ikke humor, han bare brølte: hva!!?

Selve filmen er det ikke stort å si om. Jeg hadde de verste forventninger, men så hører jeg også til dem som ikke orket tv-serien, hovedsakelig på grunn av den grusomme voiceoveren som messet fram hobbypsykologiske visdomsord. Dessuten drømmer jeg ikke om designerklær, er uinteressert i vesker og sko, og har aldri funnet noen særlig trøst i shopping. Så jeg er ikke målgruppa. Uansett får du ingen spoilere av meg, rett og slett fordi det er unødvendig, plottet i filmen er en eneste spoiler, jeg skjønte allerede under fortekstene hvordan det ville gå med hver eneste karakter.

Likevel må jeg innrømme at da jeg satt der i salen med 400 andre jenter i flotte kjoler og ubrukelige sko, og vi hadde fått hver vår goodiebag med en lang kjole og noen obskure hudkremer, og folk fniste og sammenliknet, og jeg var den eneste på raden som våget å smake på innholdet i sugerørene, og alle ble glade da det viste seg å være bruspulver, og filmen begynte og alle klappet av forventning – da følte jeg meg lykkelig innhyllet i et jentefellesskap som skulle vare i 2 timer og 26 minutter.

Nå står jeg her på festen og savner den rosa sjampanjen fra vorspielet. Den finnes på festen også, men ikke gratis, og køen foran baren er enorm. Jeg smatter på isen og godter meg over at Kollega B kunne fått så mye is hun ville her. Så nå kan hun angre. Eller også ikke. For dette er nok den dølleste premierefesten jeg har vært på. Hvorfor? Er det mangelen på bransjefolk, at alle er jenter, at vi har pyntet oss for mye? Mine manglende venninner kunne være problemet, men det ser ut som de fleste føler som jeg. Når jentene ikke smser sitter de strødd rundt i sofaene med matleie uttrykk, eller vandrer nysgjerrig omkring, langsommere når de oppdager at ingenting skjer, annet enn på scenen, hvor en kvinnelig DJ står og gjesper.

Jeg blir ikke lenge. Etter en knapp time gir jeg opp, mett på is og dårlig sushi, og fornøyd med at jeg både har sykkel og gode sko som tar meg hjem. Jeg ruller ned gata fra Ballroom til Wessels plass, går av sykkelen, setter meg på en granittkant og dingler med beina. På det kvarteret jeg sitter der kommer flere festjenter gående, langs den vakre murbygningen til Frimurerlosjen, med svingende papirposer, kanskje for å minne seg selv på hva de tross alt fikk ut av kvelden, en goodiebag og en middelmådig film.

Jeg vender blikket mot himmelen, hvor tårnseilerne suser i akrobatiske sirkler og skriker de utenomjordiske skrikene sine, yndlingsfuglene mine, som i år kom tilbake nøyaktig på fødselsdagen min, to uker før de pleier. Jeg tenkte uvilkårlig at det var et godt tegn, selv om jeg ikke tror på tegn, men jeg ble uansett glad, og det blir jeg nå også, mens fuglene suser over meg og likner russiske jagerfly, som i sin tid ble bygget med dem som modell. Dette får meg til å tenke, selvfølgelig banalt, at også folk burde ha slike forbilder, fugler med luft under vingene, istedenfor søkkrike damer som sminker seg som transer og bare ser sin egen forbruksboble.

Hvis du vil lese mer om filmen Sex and the City kan jeg anbefale Erik Alvers anmeldelse i Dagbladet (enkel og grei) eller Kjetil Lismoens i Morgenbladet (grundig om forskjellen på amerikansk tv og film). Etter å ha sett reportasjon i VG fant jeg dessuten ut at jenta i sportsbilen var Pia Haraldsen, og at jenta med kveldens mest gjennomsiktige kjole (selvfølgelig) var Marianne Aulie. Se VGs bilder og intervju med disse to her.

Oppdatering 12. juni 2008: I går kveld var Baron von Bulldog innom bloggen min og avkreftet at han var tilstede på festen. Mannen som sto i et hjørne omgitt av modeller var derimot Jono el Grande, som i løpet av natta ble identifisert av mine utmerkede Twitter-venninner og kjendiskonsulenter Prinsesse Ragnhild og Frøken Skavlan. Til hjelp hadde vi dette bildet fra kjendispartybloggen Oslonights. Takk til dere, og til Baron von Bulldog for besøket og oppklaringen!

I forkant var det mye snakk om hvordan synkroniseringen skulle foregå, om man trengte teknologi som øreplugg, lydsignaler etc. I etterkant viste det seg mindre viktig å fryse på øyeblikket nøyaktig samtidig, det tok uansett litt tid før folk rundt skjønte hva som skjedde. Noen mente derfor at en lengre frys kunne vært en fordel, på den annen side oppdaget deltakerne at det å stå helt stille i fem minutter er fysisk krevende. Flere rapporterte om skjelvende lemmer, særlig de som sto i pussige stillinger. Mest imponerende var kanskje jenta som holdt på å ta av seg genseren, og ble stående tida ut med armene rett opp i lufta og hodet inni genseren!

Jeg legger ved videoen fra New York Grand Central også, til sammenlikning. Her ble frysen organisert av den amerikanske gruppa Improv Everywhere, som ble startet i 2001 for å live opp offentlige steder med viltre påfunn, «to cause scenes of chaos and joy in public places». Osloprosjektet var en pilot, arrangørene gjorde det for første gang og hadde ikke planlagt det hele i like stor detalj, så bær over med dem om filmingen ikke virker like proff. New York-videoen har jo framfor alt bedre lyd, noe som ikke er dumt siden kommentarer fra forbipasserende gjerne er halve moroa. «Agentene» i Oslo fortalte om mange rare situasjoner: folk som viftet foran ansiktene deres, snakket om hva som skjedde etc. Ei jente snudde seg ved billettautomaten og ba agenten bak om vekslepenger, flakket urolig med blikket da hun ikke fikk respons, mumlet «eh, okei» og henvendte seg til nestemann. En ekspeditør i bokhandelen sa til en kunde at han hadde lyst til å fotografere, men det var ingen vits, for det ville jo bare se normalt ut på bildet.

Arrangementet i New York kan du lese mer om her. Jeg vet også at minst én blogger deltok på Oslo S, så hvis han eller andre har førstehånds erfaringer å dele kunne det vært morsomt å høre?

Henrik Kleppe Worm-Müller: Coffee shop (olje på mdf).

Men stemmer det at de har laget konseptenes motsetning? Jeg er usikker. Det er lett å bli slått av det estetiske: vakre bilder, sterke farger, tradisjonelle teknikker. Men samtidig er det mye som minner om popkultur, som også konseptkunsten flittig refererer seg til. Uansett gidder jeg ikke å dvele ved slike båser. Det holder å fastslå at intensjonen er tilstede, andre får vurdere om de faktisk har fjernet seg fra teori og idéer, og hvor vesentlig det er. Jeg nøyer meg med å presentere noen eksempler.

Chris Reddy: Enentiomorph (pennetegning, digitalisert).

Tydeligst er referansene til popkultur i digitalbildene til Chris Reddy (f. 1970), av ham selv kalt Reddymades (med et slikt etternavn kunne han vel knapt la være). «Der readymades lages i millioner, lages en Reddymade bare som ett objekt.» «Arbeidene er ekspressive og utadvendte: Bakgrunnen er hentet fra tegning, multikultur, musikk, politikk: popkultur møter hardrock. Tematikken kommer fra et absurd, surrealistisk politisk landskap.»

Chris Reddy: Enentiomorph 6 (pennetegning, digitalisert).

Reddys bilder er komplekse puslespill hvor små figurer inngår i overdådige, fargesterke ornamenter. De minner meg om tibetanske mandalamønstre, men aller mest om popart-bildene til Keith Haring, som var aktiv på 1980-tallet (jfr wiki og billedgalleri). Paradoksalt nok er Chris Reddy også den som sterkest kritiserer konseptkunst: «Vi representerer en protest mot bruken av teori som et ekskluderende maktspråk. Vi ønsker et bevisst paradigmeskifte på den norske kunstscenen, en avskjed med teoretikernes tåkeprat.»

Henrik Kleppe Worm-Müller: Mikaels cave (olje på mdf).

Henrik Kleppe Worm-Müller (f. 1981) jobber med fotorealistisk maleri, dvs overføring av foto til lerret. Motivene er hverdagslige, et besøk på en kaffebar, en kveldstur i ei bygate, eller utsikten til scenen under en rockekonsert. Ei kameralinse jobber i utgangspunktet objektivt, mens enkeltelementer utheves når motivet males videre, og dermed skapes narrativene, fortellinga.

Henrik Kleppe Worm-Müller: Blue velvet (olje på mdf).

Det er noe kaldt og samtidig veldig sanselig i bildene. De minner meg om Edward Hoppers malerier, med sine beskrivelser av byens tomme rom og distanserte forhold mellom mennesker. Worm-Müller er opptatt av historien som ligger i hvert enkelt isolerte øyeblikk, og understreker dette gjennom farger, kontraster, silhuetter, geometriske objekter og manipulering av lys. Resultatet er en stilisert virkelighet hvor aktiviteten fryses til stilleben, og enkelthandlingen framstår som prototyp (det mest typiske eksemplet).

Aleksi Wildhagen: Uten tittel (olje på lerret).

Aleksi Wildhagen (f. 1976) er en finsk-norsk kunstner som kombinerer tradisjonelle maleteknikker med eksperiment og prosessorientert metode. Han søker en live-opplevelse, det spontane og kaotiske ved skaperprosessen. «Jeg ønsker å være direkte tilstede i skapelsen av kunsten min, lik en musiker som spiller live. Men der livemusikken er tidsbegrenset, står maleren igjen med det håndfaste resultatet etter utførelsen.»

Hos Aleksi liker jeg både fargebruk og strek, spesielt i de mindre bildene hvor han jobber mer figurativt. Det er også hos ham jeg synes det antikonseptuelle virkerer mest gjennomført, kanskje fordi en logisk konsekvens av å søke det spontane blir en skepsis mot forutfattede idéer. Med hans egne ord: «Teori har blitt en slags hellig ku eller en keiserens nye klær, som gjør mye kunst nå om dagen altfor stiv og tenkt. Den kommuniserer på et intellektuelt plan hvor man er nødt til å være inne i den verdenen for å kunne lese verkene.»

Kollektivutstillingen The New kan ses i Galleri Kjeldaas, Rosenkrantzgate 9 (sidegate til Karl Johan), fram til 25. mai 2008. I tillegg til de tre jeg har presentert, Chris Reddy, Henrik Kleppe Worm-Müller og Aleksi Wildhagen, deltar Petter Garaas (foto) og Christian Kolverud (maleri).

Her ser du Aleksi Wildhagen foran tre av portrettene sine. Du finner flere bilder fra utstillingen på den nye Flickr-siden min. Alle foto: Oda Bhar.

Du veit at du er på et eksklusivt sted, sier T, når mennene bruker sko som minner om sokker. Han nikker mot et par smale føtter i løvtynt skinn, som sitter på en mann med seilerrynker. Vi står i et høyloftet rom på Galleri Brandstrup og kikker på bildene til Tommy Johansson, en bekjent av oss som maler i olje. For et kvarter siden satt vi på bussen, T og H og jeg, og snakket om hvor få som sikkert kommer hit til fots, uten bil og helst egen sjåfør.

Galleri Brandstrup er kunstslottet på vestkanten. Ryktene kaller det byens mest kommersielle galleri, kjent for å ta høye prosenter fra kunstneren, men også selge godt. Det er et prestisjested, men gir samtidig liten street cred, for dette er kapitalens arena, en mulig inngangsport til pengebingene.

Jeg har bare vært her én gang før. Det var vinter, og snøen knirket under sålene mens vi ruslet gjennom Frognerparken. Vi fant riktig gate, men visste ikke i hvilken regning vi skulle gå, så vi spurte et spaserende velkledd par som smilte til oss: Det er rett der nede, dere kan ikke ta feil. Og det stemte. Inn fra veien gikk en slak allée i bue, gjennom en hage stor som en park, opp mot en villa med fasade av greske søyler. På øverste balkong sto fiffen og dinglet med glassene sine, vi så skyggene mot de opplyste vinduene, men det var for langt unna til å høre stemmesurr. Vi trasket oppover alléen, mellom mektige trær med fakkelboksholderne i smijern på de tjukke stammene, og flakkende ild over brøytekantene, som vi presset oss mot når bilene passerte, og vi måtte bare flire, for på kjøretøyet skal storfolk kjennes, og fattiglusa på gangen.

Galleriet ligger i overetasjen, mens terrassen og første etasje er restaurant om sommeren. Inne er det høyt under taket, med store vinduer som vender ut mot parken, og alle bildene er eksklusivt innrammet. På bordet står det ingen vinkartonger eller glass fylt med mozell, her kommer selv eplesafta i vinflaske med fin etikett, og vinen er musserende.

Den gangen skrev jeg ikke om kunsten, som jeg syntes var uinteressant. Men idag er vi kommet for å se Tommy Johansson (f. 1975), som er en hyggelig bekjent fra andre vernissager. Flere ganger i vinter har jeg havnet i et hjørne og pratet med ham, nydelige samtaler, har jeg syntes, selv om jeg ikke kan huske ett ord av hva vi sa. Uansett har det gjort meg nysgjerrig på kunsten hans, jeg fikk lyst til å se hva han lager, hva han snakket om, men nå står jeg her foran de store lerretene og skjønner ingenting.

Tommy maler på ubleket lerret, upreparert slik at fargen trekker ujevnt inn og etterlater store skjolder. Det er flekker og drypp, avtrykk som minner om ringer etter glass og kopper på en duk, som om lerretet har ligget på bordet under en fest, eller kanskje på gulvet, hvor gjestene har sølt og skvettet med maling istedenfor kaffe og vin.

Jeg skakker på hodet, liker noen av fargene, antydningen til komposisjon, og likevel, hjernevinningene slurrer rundt i hodet uten feste. Jeg skjønner for lite, finner ikke engang relevante spørsmål, sier prøvende til H: Abstrakt maleri? Nei, svarer H, ser du ikke at det er naturlandskaper? Tommy maler figurativt, det har han alltid gjort, se der, en elv, og der ved siden av, et fjell. Jeg flytter vekta til den andre foten og stirrer på lerretene. Kanskje jeg ser det? Men nei. Det gjør jeg ikke.

H og T går inn i neste rom. Jeg dilter planløst etter. Fikler med mobilen og har lyst til å tekste en kunstjournalist jeg kjenner, kjære B, hva ville du ha spurt om? Nå kjenner jeg kunstneren og kan spørre ham om hva jeg vil. Men hva lurer jeg på? Det er enkle saker. Hvor starter du? Har du en plan, eller oppstår komposisjonen etterhvert som du maler? Hva er greia?

Tommy er opptatt med de rike, så jeg får heldigvis ikke spurt. Hva med historiske referanser? Kanskje Jackson Pollock, men uten den eruptive kraften. På et av bildene finnes et håndskrevet notat, halvt skjult mot bunnen: Jævla tulling. Nettopp, det er slik jeg føler meg.

En annen kunstner stiller ut et annet sted i huset. Det er islandske Anna Gudmundsdottir (f. 1974), utdannet i Bergen, som bor og arbeider i Oslo. Hun lager sirlige tegninger med monotone linjer, uten skygger og nyanser, som strekfigurer i ei fargeleggingsbok.

Bildene gir assossiasjoner til kropp, aldring og galskap, det er kvinnelige motiver, det nære og sanselige, men uttrykt på en klinisk og ikke-sanselig måte. Jeg får inntrykk av at døden er mer nærværende enn livet.

Ovenfor: P. 2 (2008, tusj på papir).
Nedenfor: Paranoid? Schizoid? Crazy? (2008, tusj på papir)

Heller ikke dette er kunst som får meg i tale. På et tidspunkt blir jeg motløs og tar bilde av meg selv.

Men vi skal videre til neste vernissage. En annen bekjent stiller ut på Galleri Kjeldaas i sentrum. Vi haiker til Kunstnernes Hus med galleristens minibuss, men forlater Tommy og gjengen i de hvite dukers land. Så ringer vi Aleksi, og joda, Galleri Kjeldaas har åpent, selv om klokka er ni – men det er slutt på vinen, sier han bekymra. Vi skynder oss avgårde, og du får være med.

Men det blir først en annen dag.

Utstillingene i Galleri Brandstrup kan du se 8. mai – 8. juni 2008:
1) Anna Gudmundsdottir: «Portraits with no idea about what went wrong.»
2) Tommy Johansson: «Postgravity.».

Jeg står og piller klumper ut av håret allerede, fra lokkene som henger ut av lua, mens kompisen min jager bort den lille rakkerungen som prøver seg for tredje gang: Det holder nå! Guttungen løfter håndflatene og sier: chill! men sender meg et flørteblikk før han stikker.

Jeg har jo tatt budskapet, en tægg er en kompliment, du tægger bare dem du liker, og særlig ei jente som er søt. Det er ikke tilfeldig at jentene nedenfor har fått det villeste håret.

Vi rusler stien opp langs Akerselva mot Kuba, hvor det er gratiskonserter. Hele dagen har vi holdt oss i sentrum øst. Først frokost hjemme, med barnetoget durende fra tven og et halvt øre på det rituelle kommentatorsporet, og den merkelige uttalen av ordet norsk, i forsert stolthet, stadig gjentatt, som får svensken blant oss til å herme: NORSSSJK!

Fra slottsbalkongen vinker Mette-Marit under en diger hatt som minner om en kaffekopp, med hank og skål. Hun smiler nesten ikke, selv ikke når mennene løfter på flosshatten. Jeg lurer på om hun noengang angrer?

Mellom togbildene er det lokale innslag, noen fine eller pussige. En mann på Sørlandet har bygget egen Donald-damper, en hjuldamper etter mønster fra et Donaldblad, men i full størrelse, så han kan reise i den.

Nobelkomitéen har en formann i Tromsø, som sier at hver og en av oss har ansvar for å være varme i et kaldt samfunn, noe som får intervjueren til spontant å gi ham en klem, og meg til å få tårer i øynene.

En annen reportasje er fra forskningsfartøyet Svalbard i Framstredet, hvor bloggvenninne Sylvi er på tokt: forfatter og kuldeentusiast, samt reporter for NRK Nordnytt. Det er rart å se mannskapet gå i 17.mai-tog på dekket, hoppe sekkeløp og spise kake med påskrifta «80 grader nord». Et helikopterfoto ovenfra, grått vær og gråmalt båt, et krigsskip i fredelig ærend midt i en råk med knust is. (Sylvi blogger fra turen her.)

Utpå dagen går vi ut, spiser lunsj ved matbodene i Grønlandsleiret, og tar pause fra kulda inne på Choice, hvor alkisene sitter trangt på rekke og rad, alle vennlige og middels fulle så tidlig på dagen. Så drikker vi kaffe og spiser kake på Evita, og kommer fram til Kuba når latinobandet takker av.

De nesten som spiller er det norske indiebandet Lukas Kasha, men først skal scenen rigges om, så vi kikker på folk. Det er mye Løkkakids, mindre blandet enn på Grønland, tross at arrangørene er SOS Rasisme. Spesielt i den lille kaféen er bunadsfaktoren høy, og jeg lærer noe nytt om dalmatinere.

Hvis du plasserer en dalmatiner praktisk talt oppe på et bord, enten fordi du lettere vil kunne klappe den, eller for å gi hunden overblikk, mens du prater med venninna di… da vil hunden før eller seinere få lyst på ølen din.

Nå burde jeg sikkert utsatt resten av posten, så den ikke blir for lang. Men skitt, jeg bare fortsetter. Så sjelden som jeg oppdaterer kan du jo heller ta pause og komme tilbake imorgen, hvis det blir for mye.

Lukas Kasha kjører på med tempo og trøkk. Jeg står langt bak i starten, men hopper opp og ned, og etterhvert må jeg bare løpe fram og plage ørene.

Det er godt samspill på scenen, særlig blant gutta på bass og gitar.

Lukas Kasha spiller mest nytt materiale, så jeg har ikke greid å spa opp en aktuell video. Men jeg legger inn den halvannet år gamle hiten Love Abuse, som jeg synes holder godt. Og for dere som ikke kjenner Lukas Kasha fra før – de har nok hørt endel på Simple Minds, for å si det sånn.

Bandnavnet kommer fra en fantasybok av Lloyd Alexander, om en fattiggutt som blir konge av Persia. Da de slo igjennom brukte Dagbladet den opplagte liknelsen: «Da bandet Lukas Kasha i går gikk på scenen på John Dee gjorde de som sin navnefelle, tok steget opp i en ny divisjon.»

Siste band ut er Gatas Parlament, som feirer 15års-jubileum i år. Femten år er lenge i rebellbransjen, hvor nye band stadig puster deg i nakken, noe gutta er klar over, men i denne jubileumslåta tar de revansje: vi ser dere komme, men er fortsatt kule, du kan ikke lære faren din å pule!

På den nye plata har de med ei jente som gjesteartist, Supa Sayed.

Å ha ei jente med kan være en god unnskyldning for å synge om andre ting enn politikk – som kjærlighet og flørt, f eks i denne låta: Counter Strike.

Jeg må bare ta med fjorårets duett også, mellom Don Martin og Supa Sayed, som de også sang på Kuba igår: Idol Robin. Låta handler om å være liten og verken drømme om å bli politi eller pilot, men om å ta fra de rike og gi til de fattige. De har samplet klipp fra gamle tegnefilmer, Robin Hood og Onkel Skrue, og ikke minst Karl Bertins julafton, den fine svenske juletegnefilmen om en ung mann som jobber på posten og omadresserer de rikes altfor mange julegaver til fattige (når kapitalistfaren finner det ut roper han: «jag har närt en kommunist vid min barm!»). Uansett, her kommer videoen til Don Martin og Supa Sayed: Idol Robin.

Okei, og så helt til slutt, en grafittivideo Don Martin har laget, som vel strengt tatt er litt på kanten av loven, men likevel, jeg legger den ut, for aldri har jeg vært nærmere å skjønne hvordan det føles å se ei nybomba t-banevogn suse gjennom byen dekket med din egen signatur.

Som om ikke alt dette var nok: Gatas Parlament blogger også. Sjekk ut hva de skriver, og ikke minst hvordan du kan laste ned mp3-filer eller kjøpe den nye plata (billig). Enjoy! Og jeg ønsker deg en fortsatt fin 18. mai.

Alle foto: Oda Bhar.

Det ser så deilig ut når gutter står slik: Ingen kryssede knær eller kokette vridninger, slik jenter ville hatt, men brede bein og bøyde knær, stabilt og nær bakken, i mjuke turnsko, med skuldrene senket. Klærne ser enkle ut, men jeg mistenker at lite er tilfeldig. Blir motesignalene hos gutter automatisk mer subtile, fordi de prøver å unngå påfugl-look?

Ovenfor ser du en av kunstnerne, Bo Christian Larsson, foran to andre fyrer som står i stil. Hvis jeg skal dømme etter disse gutta bør det være halvbarbert i år, gjerne kombinert med kinnskjegg og hakkete oppklipt lugg. Kommer du derimot fra granskogbeltet midt på den skandinaviske halvøya, og har seinere bodd flere år i Lofoten, som den andre kunstneren, Magnus Thorén, går du kanskje for en cowboystil med skjorte, vest og boots.

Magnus Thorén og Bo Christian Larsson har to ting felles: Begge er svenske, men bor for tida i München og deler atelier. Kunstnerisk sett virker de svært forskjellige, ihvertfall ved første øyekast. Bo Christian Larsson minner i stil og teknikk om andre jeg har sett på GAD det siste året. Han jobber med tegning og maling på papir, inspirert av grafitti og tegneserier. Magnus Thorén maler mer tradisjonelt i olje på lerret, og virker mindre opptatt av motiv enn av materialets fysiske egenskaper. (venstre: Cut, 2008, høyre og nedenfor: Mammoth, 2008.)

Thorén skaper topografi på lerretet, gjennom ulike teknikker for å flekke eller gre ut malingen. De fleste maleriene får en flerdelt struktur, som gjør at de ser ulike ut etter hvor du står i rommet. Rett forfra virker lerretet flatt, men flytter du et stykke til høyre eller venstre ser du et tydelig vannskille, og deler av bildet reiser seg som et fjell. Han forteller meg at effekten var enda større i ateliéret, hvor han jobbet ved et digert vindu og hele døgnet så bildet endre seg i takt med det naturlige lyset.

Gallerist Alexandra Dyvi sier at Thorén tidligere malte i en mer figurativ stil, nærmest Munchinspirert. Fortsatt karakteriseres han som ekspresjonist, men det må være en annen type ekspresjonisme, som ikke skal uttrykke malerens indre, slik Munch og hans samtidige ønsket, men egenskaper i materialet. Dette kalles materialekspresjonisme, og er en vanlig retning spesielt innen kunsthåndverk (jfr denne posten, om glasskunst).

En pussighet med Thoréns bilder er at de bare vanskelig lar seg fotografere. I galleriet virker de mørke og ensfargete, men kameraet kompenserer og skaper kontraster slik at jeg ender opp med spektakulære fargevariasjoner. Dette bildet var nærmest mørkeblått i virkeligheten, og helt uten gullskimmer. Kanskje burde jeg latt være å bruke bilder som tar seg så store friheter, og i beste fall kan betraktes som min tolkning. Men jeg ser at galleriet har hatt liknende problemer, og likevel legger ut bilder, så da gjør jeg det samme. Uansett vil jeg oppfordre alle som kan til å besøke GAD og sammenlikne selv. (nedenfor: Blue Poles, 2008, ovenfor: detalj)

I fotografiene oppstår et inntrykk som ikke slo meg i galleriet: Det er noe apokalyptisk over bildene. I rett lys minner de korte penselstrøkene om skarpe steinblogger som slynges ut i et Big Bang, og dramatikken understrekes av de illevarslende fargene.

Det er her jeg ser en likhet med Bo Christian Larsson. Også i hans bilder er apokalypsen en nærliggende tanke, selv om inntrykket er langt mer forsiktig. En del av billedflaten er gjerne fargesterk med dramatiske kontraster, mens store områder er etterlatt hvite, eller har svake blyantstreker som likner skisser eller hjelpelinjer, til perspektivtegning eller bokstaver konstruert med linjal. (Home killing, 2007, detalj nedenfor)

Mange av bildene har noe utstudert halvgjort over seg. De minner om en mulig byggeplass i Bjørvika, forlatt i all hast etter varsel om syklon eller tsunami, eller en klimakatastrofe alle rømmer fra.

I ruinene ser vi pøler av blod eller maling, elveleiet ligger som et gapende sår, og grantrærne spriker etter skarpe vindkast som har blåst dem halvveis over ende. (Immaculate is nothing, 2007)

Granene, ja. Hva er det med dem? Er de kun et estetisk element, eller mer: den skandinaviske naturen? Det er noe stengt over grantrær, de danner den mørkeste skogen, hvor mindre vekster kveles av mangelen på lys. Granene står igjen alene og hvisker til hverandre, lik orakler du kan spørre ut om hemmeligheter. (Blood Lagoon, 2008, detalj)

Detaljene er interessante i Larssons bilder, som i mye av den kunsten hvor tegneserier er inspirasjon. Ornamenter, små figurer og enkle tekstlinjer gjør nærlesning til en oppdagelsesferd for blikket. (I called upon the Oracle to explain, 2008, detaljer)

Andre elementer leder tankene til grafitti og tægs, også i uferdig versjon, med de synlige hjelpelinjene. Dette kunne vært et prosjekt som ble forlatt i all hast, når politiet oppdaget vandalen og jagde ham bort.

Som i grafitti kan detaljene virke maskinaktig perfekte og komposisjonen kompleks, selv om utførelsen like gjerne foregår hastig og effektivt. Farten økes blant annet gjennom bruk av sjablong, og airbrush-teknikker som spraylakk. (Blood Drain, 2008, detalj)

Til slutt har vi sølvmalingen, som også er et vanlig element i grafitti. Sølv og metallic er farger som ikke hvisker, og navnet på utstillingen gjør dem til visualiserte skrik: Silverscreams. På et av bildene blir vi fanget i et gigantisk edderkoppnett, eller knust av sølvpiler som trenger ned fra himmelen mot en sjø av blod, naturens hevn? (Like a weird metallic sky, 2008.)

Utstillingen gir meg en følelse av tidstypisk katastrofeangst, i den grad at jeg drømmer om jordas undergang samme natt. Uttrykker disse kunstnerne ulike aspekter ved den apokalyptiske angsten, en trend som dominerer tidsånden? Kanskje. Eller er det bare meg.

Utstillingen Silverscreams av Bo Christian Larsson og Magnus Thorén kan du se i Galleri GAD ved Munchmuseet fram til 1. juni 2008. Vil du lese mer har Dagsavisen anmeldt utstillingen, Aftenposten har tidligere intervjuet Magnus Thorén, og Bo Christian Larson har en egen hjemmeside. Galleri GAD har også pusset opp hjemmesiden sin, og lagt inn bilder av de fleste verkene med titler og annen info. Anbefales! Alle foto: Oda Bhar.

Aller best likte jeg lappen under to troll i en fornøyelsespark, med vorte på nesa, kjepp i hånda og feite glis i solsteiken. «Dette hadde aldri gått an i virkeligheten. Troll tåler ikke sol.»

Ei av jentene i kinokassa skal snart slutte, og den andre er bekymra for hvem hun får som ny makker. De fleste er greie, men noen liker ikke tøys, og det er slitsomt å sitte i dagevis uten å kunne tøyse. For eksempel pleier hun å muntre seg opp når hun teller vekslekassa, ved å tegne på forseglinga til pengeposen, «klingende mynt» og en liten figur. En gang spurte hun en eldre kollega: Hva tenker du når du ser at jeg har pyntet posen? Kollegaen svarte: Da tenker jeg, hvorfor gidder du det der. Men blir du ikke glad, spurte Linn, når du ser at jeg tegner… en elg? Den eldre ristet hodet: Nei.

Linn forteller meg dette mens hun skifter og skal hjem. Selv har jeg to timer igjen av vakta. Jeg kommenterer inn gjennom den åpne døra til garderoben: Det er dumt med disse menneskene som vil legge en demper på andre.

Polaroidutstillingen Harrycamping er laget av Fredrik Mortensen. Det finnes også en nettside, men ifølge fotografen er den «like ustabil og uforutsigbar som døgnrytmen». For kinofolk vil det ikke si lite. Men prøv gjerne likevel.

Fin video også, laget av den russiske animasjonskunstneren Vladimir Posokhin (bosatt i St Petersburg). Jeg liker særlig når den lille fuglen blir enormt stor og skummel, og menneskene ikke skjønner det, men lener seg til nebbet som om det var en trestamme. Eller når monsterfuglen kommer forbi tre små strutser, som skynder seg å stikke hodet i sanden mens den går forbi.

I don't care for walkin' downtown
Crazy autocar gonna mow me down
Look at all the people like cows in a herd
Well, I like
birds

If you're small and on a search
I've got a feeder for you to perch on

(Eels, Daisies of the Galaxy, 2000)

Lise Stang Lund stiller denne måneden ut i Galleri RAM. Hun er utdannet ved Kunsthøyskolen i Oslo, gikk opprinnelig keramikklinjen, men har siden jobbet med glass og lysvirkninger. I tillegg er hun leder for Norske Kunsthåndverkere, og holder IT-kurs for kunstnere, bl.a. i webdesign.

Dette er kanskje utstillingens mest vellykkede objekt, kalt Fisheye. Her brytes lyset på en måte som skaper inntrykk av farge, eller også er det farge i prismene, og mønsteret minner om geometriske sekstitallsmønstre.

Jeg tenker på flaskebunner når jeg ser disse sirklene. Selv kaller Lise dem dråper, noe som er lettere å se i glassplata som henger fra taket midt i rommet, fordi «boblene» der har asymmetrisk form (øverste bilde). De øvrige objektene nærmer seg design i så stor grad at jeg ser dem for meg i et kontorlandskap. De kunne vært lamper, funksjonelle belysningsobjekter.

Lise er en perfeksjonist som kan sette hele familien i sving med pussefille rett før åpning, for å fjerne de siste fingeravtrykkene. Fotografiene er like utsøkte, gå gjerne til hjemmesiden og se hvordan hun selv presenterer objektene. Hos meg får du som vanlig kun smakebiter, snapshots.

Så da smeller jeg like godt til og blir personlig. Her ser du beviset på at hjem og familie ikke var eneste samtaletema på vernissagen. Lise, i svart kjole til høyre på bildet, viser en rødhåret venninne rundt på utstillingen. Kunst må jo være rocka når den best beskrives gjennom headbanging!

Galleri RAM er et ikke-kommersielt galleri med fokus på kunsthånd­verk og design. Tanken er å være sjangeroverskridende overfor «ren» kunst, noe mange kunsthåndverkere er opptatt av. Problemet er at det kunstneriske i kunsten kan bli vanskelig å få øye på. Med et uttrykk så nært opp til kommersiell design, hvordan rettferdiggjøre langsom produksjon og høye priser? Eller som min venn journalisten sa ved en annen anledning: Greit med konseptkunst. Men hvorfor holde konseptet hemmelig?

Men Lise holder ikke noe hemmelig. Hun forteller om tanker og håndverk, samarbeidet med Magnor glassverk, kampen mot ørsmå bobler i glasset, nærmest usynlige for andre enn henne selv, og en tilskuer som sa: det ser ut som det er laget av en maskin, noe som ikke gjorde henne fornærmet, men overlykkelig, fordi det viste at hun nærmet seg teknisk perfeksjon.

Anekdoten gjør meg modig, og jeg spør hva hun synes om halvfabrikata og industrigjenstander i samtidskunsten. På denne utstillingen er hvert eneste glassprisme håndlaget: en nøyaktig mengde oppvarmet glass klippes av, dryppes på en flate og får renne utover i sirkel, så blir den varmet opp igjen for å fjerne klippearr og andre skarpe kanter, og etter at dråpen har kjølnet blir den festet til ei glassplate med et helt spesielt transparent lim, som verken synes eller påvirker lysbrytningen.

Like før har jeg hørt henne snakke med en fetter, som stilte usjenerte spørsmål på den måten familie kan gjøre. Han sa: Når jeg ser på disse rundingene dine – altså, for meg ser de helt like ut. Og jeg mener, helt like. Så hva er vitsen? Men Lise bare lo og forklarte at likheten er ønsket, det er fine nyanser hun vil oppnå, ikke det åpenbare eller spektakulære.

Men dermed blir spørsmålet: Hvorfor ikke heller kjøpe helt like, fabrikklagde prismer, istedenfor å lage dem selv? Jeg venter meg et ideologisk svar, om at kunst skal lages fra bunnen, men nei, Lise har ingen motforestillinger, hvis prismene fantes, i nøyaktig den utførelsen hun ønsket, da kunne hun like gjerne kjøpt dem ferdige. Men det gjør de altså ikke, og da velger hun å lage dem selv, for å nærme seg mest mulig sin egen visjon.

At det finnes et tanker bak denne kunsten er altså klart. Og likevel. Er det ikke et problem når nyansene blir så subtile at de knapt kan skjelnes uten årelang trening, eller med nesa lenger en 10 cm unna? Eller når de mest interessante virkningene av overflate og lys oppnås fra baksiden eller sidelengs mot glasset, et perspektiv de færreste kommer på å ta?

Utstillingen Fisheye – lys gjennom glass av Lise Stang Lund kan du se i Galleri RAM (på Bankplassen) fram til 11. mai 2008.

Jeg står på brua over motorveien i Bjørvika med en hel del folk som i likhet med meg har sett for mange agentfilmer. Vi ser rett ned på en sperring satt opp av politiet, som vi bare kaller Secret Service, og hver gang de stopper en fotgjenger eller en vinglete syklist roper noen fra brua: Bombe!

Vi venter på fyrverkeriet, men ventinga trekker ut. Syklistene kommer ikke over motorveien fordi brua er for full, men politiet nekter å slippe dem bortover kaia mot innfarten til Operaen. Det er fullt av eksellenser på åpninga, og da må folket holdes unna. De latterlige bestrebelsene på å framstille det nye bygget som Folkets Opera er plutselig likegyldige. Vi hutrer i sjølufta og diskuterer om alle politifolkene er Secret Service, eller bare den skumle mannen i trenchcoat (til venstre på bildet).

Like før har jeg vært nede ved Innvik og spanet. Teaterbåten har operafest i kveld, med orkesterplass til det opplyste bygget, men det er lang kø foran landgangen, så jeg gir opp å prøve.

På kaia rundt båten står folk i klynger, klokka er blitt halv tolv, men det er fortsatt mulig å komme nær vannet.

Lenger ute mot Vippetangen ligger Statsraad Lehmkuhl. Mellom mastene er det heist trekantede stagseil som fanger den rosa flombelysningen.

Klokka nærmer seg midnatt, og folk er utålmodige. Ei gammel dame setter krykkene sammen til et slags stativ, som hun lener seg mot for å spare bein og rygg. Noen peker på en lang rekke med svarte biler, som er i ferd med å kjøre fram foran inngangen. De krabber langsomt ned den slake skråninga, som sultne biller med apetitt på kjendiser.

Samtidig står politiet og diskuterer med syklistene igjen. Flere biler har blitt vinket rett gjennom, tilsynelatende uten å bli kontrollert, og sidemannen min sier: Hvis du har en feit svart bil er det visst bare å kjøre.

Det blir stadig tydeligere at vi er Folket, mens de andre er Noe Annet. Vi står her på betryggende avstand og venter på brød og sirkus, mens de paraderer omkring i en opplyst osteklokke og elsker opera og ballett.

Hvis de er kremen, er vi opera mints.

Men så begynner fyrverkeriet, og vi glemmer alle prøvelser. Det er digre lysblomster som dekker halve himmelen, og mindre søyler av ild som reiser seg fra Sørengakaia tvers over vannet. Det drønner og buldrer, og det varer lenge, med mønstre som stiger og synker, tennes og slukner. Jeg står stille og lar meg overvelde, og likevel, midt i all skjønnheten kan jeg ikke la være å tenke, som vanlig når jeg ser fyrverkeri, ikke bare på pengene, hvor mange munner de kunne ha mettet, men også på den vanligste bruken av smell og eksplosjoner i verden, som tross alt er en helt annen.

Jeg kommer rett fra vakt på kinoen, hvor jeg har sittet og snakket med en kollega fra Irak. Han viste meg bilder fra dagens Bagdad, i en nettavis med arabisk skrift, hvor røyken fra siste bombeangrep fortsatt hang i lufta, mens folk løp fra stedet med skrekkslagne uttrykk i ansiktene. Kollegaen min forlot byen i 1994, og de neste tretten årene hadde han bare kontakt med moren og de ni søsknene sine over telefon. Ifjor traff han endelig moren og en søster igjen, da de greide å komme seg ut til en ferieuke i nabolandet Syria. Dette er en historie jeg kjenner igjen fra andre kolleger, og jeg spør om han deltok i krigen mellom Iran og Irak, det åtte år lange helvetet flere andre jeg kjenner har tjenestegjort i. Men S var heldigvis student på den tida, og greide seg såvidt unna militærtjenesten ved å utsette siste eksamen ett år, så han slapp å være soldat, men merket krigen godt likevel, gjennom drepte venner og slektninger, og raketter og flyangrep mot byen.

Samme kveld har jeg også sett filmen In the Valley of Elah, hvor Tommy Lee Jones spiller en amerikansk far som sakte oppdager hvilke grusomheter hans soldatsønn har deltatt i mens han var stasjonert i Irak. Jeg vil derfor tilegne denne posten til det hardt prøvede irakiske folket, og andre i verden som daglig opplever grusomhetens fyrverkeri.

Oppdatering: Andre bloggere har også skrevet om denne kvelden. Avil kritiserer gjestelista og spør om finanstoppene er blitt vår nye adel (få også med deg Tomas’ historikk i kommentarfeltet, om privilegier, veldedighet og velferd). Og se gjerne de flotte fyrverkeribildene til Lothiane (tatt med stativ og lang lukkertid, slik at lyset fra ulike raketter blir synlige samtidig).

Arne Borgan benytter en kombinasjon av teknikker: foto, tegning, lyd, video og installasjon. Han er et multitalent som gjør det meste selv, inkludert lyd, og spiller dessuten i bandet ARM, et støymusikkprosjekt. Denne utstillingen skiller seg ut med spennende iscenesettelser, glimrende tegninger, og et konsept såpass urbant at det kunne ha fortjent en mer sentral plass i byen. Nedenfor ser du Arne holde én av figurene sine, klar for brysom gjenoppstandelse. Det er samme type figur som på det øverste bildet, hvor zombiene framstår i sitt rette element, som en skummel marsjerende flokk.

Begrepet zombie kommer fra afrokaribisk voodoo-tradisjon, særlig Haiti, og betyr «levende død». Forestillingen er at mennesker kan gjenoppstå uten evne til tale eller fri vilje, mens kroppen forøvrig fungerer intakt. Zombier er mye brukt i populærkulturen, som døde kropper gjenopplivet ved overnaturlig kraft, eller mennesker gjort til viljeløse redskap gjennom svart magi. I gamle skrekkfilmer beveget zombier seg gjerne stivt og hakkete, og virket apatiske og sløve uten evne til annet enn å marsjere i flokk og drepe andre mennesker. I nyere filmer, som I Am Legend og 28 dager senere, blir de framstilt som raskere og smartere for å skape fart og spenning.

Installasjonen ovenfor leker med religionenes forestilling om en udødelig sjel, satt opp mot visjonen om de udøde kroppers trengsel. Hva om ingen av oss lenger forsvant, men gjenoppsto på jorda som zombier? «When there is no more room in hell the dead walks the earth.»

Zombie-forestillingen kan også ha et politisk aspekt. Den knyttes gjerne til apokalyptiske visjoner, hvor et virus, en mutasjon eller en annen biologisk katastrofe, ofte menneskeskapt, fører til sivilisasjonens kollaps og kanskje menneskehetens undergang. At slike fantasier får et oppsving nå, med vår tids frykt for panepidemier og klimakatastrofer, er muligens ikke så rart? I USA har det til og med oppstått en ny type protestaksjon kalt zombiemarsjen (zombie walks), hvor folk kler seg i zombiekostymer og marsjerer gjennom byen eller shoppingsenteret som et lett surrealistisk monstertog.

Arne Borgans utstilling The impossibility of getting used to constant resurrection vises i Lillestrøm fram til 4. mai. Åpningstidene er onsdag-søndag kl 12-16. Akershus Kunstnersenter viser samtidig også en utstilling av Heidi Marie Wien og Kine Lillestrøm, kalt Flash Memory.

Oppdatering: Etter kunstnerens ønske er alle bilder hvor han kan gjenkjennes fjernet fra denne bloggposten.

Kanskje, hvis jeg går på mange nok diktopplesninger, vil jeg bli like fokusert som Harstad. Men foreløpig holder jeg på med mitt: fotograferer for å holde meg våken, prøver å fange én setning fra hver poet, én eneste setning som kan tjene som bildetekst hvis fotografiet blir bra. Jeg lener meg mot Streck, som sitter ved siden av meg, peker på Harstad og ber hviskende om en tegning, selv om det blir i profil og halvt bakfra. Resultatet ser du her.

Vi er på Litteraturhuset og lytter til et poesimarathon, 3 timer med tittelen Poeter til folket, i anledning Norsk Forfattersentrums 40-årsjubileum. Ved siden av Harstad ser du Tove Nilsen, som leder arrangementet. Hun gir en kort innledning før hver poet, og jeg blir uventet imponert, har alltid vært skeptisk til henne, men hun er godt forberedt, virker oppriktig glad i poesi, våger seg på litterære karakteristikker og personlige anekdoter.

Streck vil ikke tegne Tove Nilsen, hun er for pen, sier han, det er vanskelig å tegne en dukke. Derimot tegner han Henning Sommero og Edvard Hoem, som åpner det hele med en grufullt romantisk seanse. Sommero drar sågar til med allsang, vi føler oss hensatt til et eller annet tiår lenge før vår tid, eller et sted utmed havet hvor alle gynger fram og tilbake i bølgetakt. Disse gamle gutta er dyktige, ingen tvil om det, innenfor sjangeren sin, selv om jeg ikke vet hva den sjangeren bør hete: patos med natur?

Så kommer godbitene. Jeg nøyer meg med stikkord, og framhever poetenes egne ord. Kristin Auestad Danielsen, vestlandsjente med styrke i ordene, glede i blikket, det skinnende mørkebrune håret over øynene: «Eg elskar nynorsken. Eg blir som mor til ein heroinist dersom nokon er usakleg.»

Einar Økland, av Streck seinere kalt den snälla farbroren, hvithåret og rolig, med lun og dyp humor: «Møter eg ein eg ikkje kan lese tankane til unngår eg han som ein drapsmann, redd for at han skal lese mine.» (venstre over)

Torgeir Schjerven, med en ruvende fysisk størrelse det er vanskelig å tenke seg inn bak et skrivebord, bare beina ser ut til å rekke like opp i himmelen: «Vi er stille avtrykk av stjerner.» (høyre over)

Gro Dahle, den viltre barnslige kona og moren, med spedbarn og bestemor i seg, utenkelig uten relasjoner og familiealbum, og vanlige lekne bilder: «Jeg gikk ned trappa med gråten i armene.»

Pedro Carmona Alvarez, poet og essayist, snart romanforfatter, opprinnelig fra Chile. Han har samme dag refusert meg til Signaler for tredje år på rad. Kan det være derfor han ikke får noe eget sitat?

Terje Dragseth, omtalt i programmet som ekstatiker, hånda konstant hevet i et lydløst knips, mens den høy røsten insisterende gjentar: «Himmelens hester er av jern. Helvetes hester er av smør.»

Tale Næss, en performance med kontrabass og ekkosampling, deilig tett, som om alle på scenen vil omslutte oss med lyd: «Hører du husene rope? Hører du ropene husere? Se panelet forlate forskalingen. Om nettene er skuldrene kalde og hvite som porselen. Hvilket kjønn vender innover? Hvilket kjønn vender utover? Skogen luter seg. Våren er en sovende bjørn.»

Geir Gulliksen, smalt muskuløs under t-skjorta, jeg tenker alltid på ham som forlagskonsulenten så mange forfattere forlot Tiden for å følge: «Han sto under en sort paraply, og spilene var skjeve av emosjoner. Det var ihvertfall slik jeg så det, men jeg tar nesten alltid feil.»

Torgeir Rebolledo Pedersen, gråhåret forfatterbustete, og ordlekende på denne nittitallsmåten: «Jeg er som folk flest småveisfra. Jeg er som folk flest barfrostfra. Jeg er vindstilleren.»

Triztan Vindtorn, et langhåret troll i hippiekaftan, pyntet med fisker. Det er surrealistiske ord, eller kanskje psykedeliske, av Tove Nilsen kalt medisin mot hverdagsliggjøring. De fleste unnslipper, alt jeg fanger er et rocka sitat, utypisk begripelig: «Tilbake på våt asfalt ligger bare en overkjørt måne.»

Morten Wintervold til slutt, rebelsk på en utstudert høflig måte, vakker og svartkledd: «Vi bor i et land hvor nyrike bygger hytte med 17 toaletter. Finnes det nok skit og kjærlighet i ett menneske til å fylle 17 toaletter? Jeg har daglig problemer med å fylle ett.»

Tegninger: Streck. Foto: Oda Bhar, som tar forbehold om feilsitater.

Oppdatering: Streck har nettopp blitt intervjuet av svenske Bloggtidningen, både om bloggen sin og arbeidet som kunstner. Intervjuet kan du lese her.

“But if you ask me why I blog
I really don’t like to talk
To blog or not to blog
That’s the question
And the answers are all in me”

Til slutt vil jeg gi et ørlite bidrag på mitt eget felt, med et klipp fra spillefilmen Seven years in Tibet (1997, regi: Jean-Jacques Annaud). Selve filmen kan man si mye om: den er partisk, amerikansk, gir en ufortjent stor rolle til Brad Pitt – ja, alt dette er sikkert riktig, men denne scenen gjorde likevel enormt inntrykk på meg. Den viser kontrasten mellom det ydmyke buddhistiske perspektivet til Dalai Lama, og de brutale militærstøvlene som tramper inn over en mandala av farget sand, laget til de kinesiske generalenes ære av møysommelige munker. Det er buddhistisk tradisjon at den som snakker med Dalai Lama aldri skal ha hodet høyere enn hans (av samme grunn skal du sørge for at hodet ditt er lavere enn buddhastatuens hode i et tempel, og aldri sette buddhahodet du har kjøpt på Ikea på gulvet eller lavt i bokhylla). Generalene nekter å føye seg etter tradisjonen, og munkene blir skrekkslagne – men Dalai Lama, som ennå bare er en liten gutt, reiser seg villig fra tronen og setter seg på gulvet med generalene. Deretter taler han fred og forsoning med dem, men blir møtt av foraktelige gester og avslutningsreplikken «religion is poison».

Min oppfordring: Se filmklippet, og støtt kampanjen for Tibet!

Jeg er på Cinemateket for å lære om science fiction-film, i foredragsrekken «Filmhistoriens ABC». Det er vanligvis et av mine favorittkonsepter. Dyktige filmvitere snakker om en sjanger de liker, og bryter monotonien med korte filmklipp. Men i dag har vi ikke noen filmviter her, derimot Gunnar Bakke fra science fiction-festivalen. Han er et glimrende eksempel på at undervisning sjelden bør overlates til autodidakte. Såvidt jeg kan skjønne er han en typisk potetgullnerd, som entusiastisk har sett altfor mye film, men uten å tenke noe særlig over den. Bakke tror det er inspirerende å høre at «jeg gleder meg som en guttunge til dette klippet» eller «jeg skal ikke si noe mer om denne filmen enn at dere MÅ se den». Vel og bra – men jeg vil vite hvorfor. Jeg vil lære noe uten å se filmen selv. Hva gjør jeg ellers på dette foredraget?

Men la meg legge godviljen til. Historikk: Verdens første science fiction-film var En reise til månen fra 1902, regi: Georges Méliès. Videoen til Tonight Tonight med Smashing Pumpkins er svært influert av denne filmen (ovenfor). Neste høydepunkt kommer ikke før i 1927, Metropolis av den tyske ekspresjonisten Fritz Lang. På 1930-tallet dominerte superhelter som Lyn-Gordon. Etter krigen kom «gullalderen», preget av Den kalde krigens angst for atombomber og kommunistisk invasjon. På 1950-tallet fikk vi angrep fra flygende tallerkner, og monsterfilmer som Them! med muterte kjempemaur. 1960-tallet var mer filosofisk, med François Truffauts Fahrenheit 451 og Stanley Kubricks episk storslåtte, men langtekkelige 2001: A Space Odyssey. Det kom også mindre alvorlige filmer, som Roger Vadims Barbarella, hvor Jane Fonda slo igjennom, med de berømte scenene hvor hun stripper vektløs ut av en romdrakt (Kylie Minogue har laget en tribute i videoen Put Yourself In My Place, se den her), og sprenger orgasmemaskinen med sin erotiske kapasitet (nedenfor).

På 1970-tallet kom en rekke mørke dystopier, før George Lukas endret verden med Star Wars i 1977. Samme år kom Nærkontakt av tredje grad av Steven Spielberg. På 1980-tallet fulgte helteseriefilmer som Terminator, Alien og Mad Max. Mest epokegjørende var Ridley Scotts Blade Runner fra 1982, en science fiction film noir hvor stemninga ifølge regissøren var inspirert av Edvard Hoppers maleri Nighthawks fra 1942 (nedenfor).

Gunnar Bakke slutter her. Ifølge ham har det ikke blitt laget interessant science fiction-film siden midten av åttitallet. En annen potetgullnerd i salen (de tre første radene er opptatt av folk med samme kroppsfasong) kritiserer ham for å ensidig vekt på «vestlig» science fiction. Bakke gir ham rett, han skulle gjerne ha rukket noe russisk. Men hva med europeiske filmer? Hva sier du til en mann som synes Will Smith var fantastisk i fjorårets frelserfilm I Am Legend (etter Richard Mathesons roman), men ikke nevner den mye bedre britiske filmen med liknende plott, som finner sted i et folketomt London istedenfor New York, 28 Days Later fra 2003? (regi: Danny Boyle, manus: Alex Garland) Skal jeg ta alvorlig en mann som foreleser om film, men ikke husker navnet på Woody Allen? (Relevant fordi Sigourney Weaver sa nei takk til hovedrollen i Annie Hall for å spille i den første Alien-filmen fra 1979, regi: Ridley Scott.)

I det hele tatt er kunnskap utover rene handlingsreferat mangelvare i dette foredraget. Bakke nevner sjelden regissør og årstall, han trekker få linjer mellom ulike filmer, begrenser seg til såkalt teknologisk science fiction, og velger bort all fantasy. Han viser klipp fra Earth vs. the Flying Saucers fra 1956 (trailer ovenfor), og forteller at Mars Attacks fra 1996 var en parodi på denne, men nevner ikke at regissør for sistnevnte er den hyperaktuelle Tim Burton (Sweeney Todd, Corpse Bride, Edvard Saksehånd). Derimot henger han seg opp i at Tom Jones spilte i filmen, dessuten overlevde til slutt, og attpåtil sang! Bakke skjærer en grimase, «men det var på nittitallet, så jeg skjønte etterhvert at det var ironi,» og jammen gjør han ikke hermetegn i lufta.

Nå har det seg slik at Mars Attacks er min yndlingsfilm av Tim Burton. Den er laget før han ble veldig gotisk, og gir en god innføring i den absurde, lekne siden ved science fiction. Filmen er en satire over alt amerikansk, fra dumme presidenter til tåpelige talkshows, krigerske generaler og naive new agere. Jorda blir invadert av marsboere som kommer ut av romskipet og babler noe som (via en maskin) oversettes til «we come in peace». Publikum jubler og fredsduer slippes ut – men så trekker skapningene våpen og forkuller alle som er tilstede. Dette er likevel ikke nok, presidenten blir overbevist om at det sikkert var en «misforståelse», og det hele kan fortsette i utrolige vendinger, fram til den hysteriske slutten. Jeg runder av denne posten med en trailer for Mars Attacks, en film som anbefales på det varmeste.

Litteratur på Blå, første gang jeg deltar, neste gang vil jeg være klokere. Ikke komme i god tid og henge utenfor døra i kulda, tjue minutters party killer, mens folk tråkker fra side til side, røyker og slår floke, til lyden av skrapende stoler og bord s