Da svigermors drømmegutter Johnny Hates Jazz skulle gi ut andresingelen "Shattered Dreams" i USA i 1988, måtte de lage ny video. Hvilken av disse var beregnet på det amerikanske markedet?

Du vet svaret, ja? Amerikanske ungpiker foretrekker røffe ubarberte menn, de gjorde i alle fall det i 1988. Ved å hoppe på George Michaels 1987-skjeggvekst i "Faith"-videoen, nådde Clark, Calvin og tysker-Mike faktisk opp til en 2. plass på Billboard-lista, mot en skarve 5. plass hjemme i England.

Tenk deg det. Å ha vener frå alle parter av verda. Eg har fleire i både Kenya og Kamerun som eg kan besøka når eg vil. Men i tillegg har eg også nokre frå Thailand, Brasil, Peru, Bolivia, Serbia, Laos, Uganda, Madagaskar og Tanzania. Kor heldig er ikkje eg som får vere del av eit slikt lite miljø med så stort mangfald av menneskje? Det vil bli trist å forlate alle. Og nokre kjem eg kanskje aldri til å sjå igjen. Noko som sjølvsagt er ein naturleg følge av at dei lev på andre sida av kloden.

Men sjølv om eit farvel gjer meg trist, så er det noko som gjer meg endåtristare. Nemleg ein manglande velkomst.

Eg har uttrykt fleire gonger i min forrige blogg kor takknemleg eg er for den gode velkomsten eg fekk i løpet av mine måneder i Afrika. Smila og den store interessen for min kultur er ting som har bidratt til at eg no har fått eit stort hjarte for Afrika.

I min forrige blogg har eg også skreve ein del om "vår nye landsmenn" og måten me tar imot dei på her i Noreg. Eg synes ikkje alltid me er så flinke på inkludere folk med ein annan kultur og bakgrunn inn i livet vårt. Men denne gongen skal eg gå litt utover akkurat det med å ikkje ønske velkommen.

I norske medier vert det for tida fortalt om eit testamente frå Clara Weltzin. Dette er ei dame som i sitt testamente har skreve at hennar penger skal gå til organisasjoner og personer som jobber mot framandinnvandring. Det har som følger av dette blitt oppretta ein komitè som skal fordele pengane vidare utover.

Du kan lese testamentet på her

Ein av dei som angiveleg skulle få ein del av testamentet (250 000 kroner) er rasisten Ole Nicolai Kvisler (bilete under), som i 2001 drepte 16 år gamle Benjamin Hermansen berre på grunn av Hermansen sin hudfarge. I tillegg er også nynazistorganisasjonen Vigrid og det politiske partiet Norgespatriotene aktuelle til å få sin del av summen. Leiar av Vigrid, Tore Tvedt, meiner det berre er Vigrid som har gjort seg fortjent til å få alle pengane det er snakk om.

Det er no uenighet om korleis pengane skal fordelast, og dei ansvarlege diskuterer seg imellom. Ein av dei tre ansvarlege for testamentet, Erik Gjems-Onstad, er tidlegare medlem av Anders Langes Parti, no meir kjent som Framstegspartiet.

Om dei 2,7 millioner kronene skulle gå til Vigrid eller Norgespatriotane vil det gå til noko som i Noreg er ulovleg. Desse organisasjonane driv rasisme på eit høgt nivå. Vigrid anser seg sjølv som ein nynazistisk organisasjon og har med anna hakekorset fleire stader på nettsida. Leiar Tore Tvedt har i tillegg uttalt dette ei gong:

"Vi ønsker å ta makten i samfunnet, renske ut jødene og sende innvandrerne ut av landet. Jødene er hovedfienden, de har drept vårt folk, de er ondskapsfulle mordere. De er ikke mennesker, de er parasitter som skal renskes ut."

Til høgre: Tore Tvedt

Dei legg ikkje skjul på så mykje.

Norgespatriotane derimot prøver å gjøyme seg bak fleire utsagn som:

Alle folkeslag har rett til et hjemland som er deres eget, hvor de kan videreføre sin kultur og sine tradisjoner. Ingen har rett til å overta andres hjemland, hverken gjennom innvandring eller væpnet invasjon. Det er også viktig å understreke at alle mennesker er like mye verdt uansett hvilken rase eller kulturell bakgrunn man har.

Men partisjef Øyvind Heian (til høgre) bur til dømes saman med Tore Tvedt. Samstundes som ein kan finne slike sider på nettsida deira. Viss ikkje dette er propaganda og rasisme, så veit ikkje eg.

Det som gjer meg skremt er at det finnes folk i dette landet som dømmer folk etter hudfarge. Og som i tillegg er villig til å utøve vald og kanskje også drap mot dei som er av ein annan farge. Dei går fritt rundt i dette landet og minner meg om ei tikkande bombe. Dette er nødt til å vere folk med lite vett, og stor uvissdom.

Me i Noreg har det så alt for godt. Me kan dele, me må dele, me skal dele. Det er ikkje rettferdig at me skal ha alle godene på vår side. Me har det godt frå den dagen me vert fødd, og dei fleste av oss veks opp under gode forhold. Nokon vert derimot ikkje heilt friske i hovudet, og havner til slutt i organisasjoner som til dømes dei som er omskreven ovanfor.

Verda er for liten til at me kan hate kvarandre. Noreg er for stort til at me kan vere her åleine.

Om hatet mot farga folk hadde vore like stort viss me var dei fattige og Afrikanarane dei rike, det tviler eg sterkt på. Men nokon har eit så stort ego at det bulmer over i eit evig misnøye og hat.

Og at nokon kan støtte dette arbeidet i form av penger, død eller levande, er for meg uforståeleg. Lat oss heller sende desse galne mennene til Kola-halvøya, og la dei få vaske russiske u-båter.

I staden for å skrive alle mine tusen tanker rundt dette, henviser eg heller til dette. Det oppsumerer det meste på ein god og vennleg måte.

I seks uker var jeg utplassert i praksis i Sunshine barnehage i Namibia, som en del av siste halvårs fordypning ved førskolelærerutdannelsen i Oslo. Utvekslingen som var en del av et brobyggingsprosjekt gjennom Namibiaforeningen, var en annerledes og spennende praksisperiode.

 

Hver dag da jeg gjorde min entre i barnehagen hørtes "teacher Tornerosa" langt borti gaten fra 55 ivrige, smilende barn

 

 

Det var ikke lett å får gjort så mye, til tider kunne jeg ha 40-50 barn rundt beina. Etterhvert innså jeg at barn og voksne var fornøyde med at jeg bare var sammen med dem.

Barnehagen jeg var i, hadde 55 barn i alderen to til seks år, og kun to voksne. Kommunikasjonen forgikk på engelsk, men barnegruppen hadde innslag av minst 7 stammespråk. Ett av dem var svært karakteristisk med sine klikkelyder.

Kristendommen satt tydelig preg på hverdagen; hver dag ble det bedt morgen- og matbønner og sunget kristne sanger. Sunshine barnehage lå rett ved sentrum og var en av de dyreste barnehagene i byen, og hadde høy status. 150 norske kroner kostet det for en måned, i motsetning til 20 kr som foreldrene oppe i slummen betalte. Likevel kan ikke barnehagens ressurser sammenlignes med norske forhold.

One, one, one, again...

I barnehagen hadde vi undervisning store deler av dagen med fire til seks-åringene, og kun to timer til barnestyrte aktiviteter, en totalt annerledes undervisningsform enn vi finner i Norge. Læreren stod foran klassen med pekestokk og lærte bort tall, bokstaver, om kroppen, frukt, farger osv.. Alle barna ble drillet i å si "one" om og om igjen. Her talte man ikke 1, 2, 3..

En av mine oppgaver i praksisperioden var å delta med undervisning. Jeg fikk sjansen til det for 33 barn, og viste litt av hvordan vi jobber i norske barnehager. Etter mitt fritt gjenfortalte "Bukkene Bruse- dramaspill" ble øvingslæreren min forbauset. Hun hadde ikke tenkt på at barna lærte gjennom drama, musikk og fortelling. En etter en kom barna opp og spilte sekvensen, selv de som ikke kunne engelsk språk!

"Tippety tapp, tippety tapp" hørte jeg fra lekende barn hver dag resten av perioden...

Man tar det man har

Selv om Sunshine barnehage etter Namibisk standard var rikere enn mange andre, kan man ikke sammenligne utstyr og materiell med det man finner i norske barnehager. Jeg har lært at man kan lage mye uttav små ressurser. Man tar hva man har. Jeg laget bøtter, siler og spader av avkappede vannflasker som barna iverig brukte i sanden. Mange av barna lagde flotte byggverk og lekte i flere timer.

Rollelek er også alltid gratis og universelt.

Ble slått

Selv om det idag er forbudt å slå etter grunnloven i Namibia, blir denne typen straff fortsatt uttøvd i stor grad. Når barna ikke var stille, kunne det vanke et slag med belte, kjegler eller håndflate. Det var virkelig tungt å se barna bli slått.

En gang måtte noen barn stå med armene opp i en halvtime som straff. Ett av barna måtte stå med en stol over hodet i tillegg. Det gjorde vondt å se.

I Namibia har man et helt annet syn på barnet enn det jeg er vant til. Den voksne har makt og autoritet ovenfor ungene, og var virkelig strenge av og til. Men da jeg opplevde dette kunne jeg heller ikke la vær å forstå lærerne; det skal ganske mye til å få 55 barn stille.

De voksne så ganske forundret og uforstående på meg mange ganger idet de fant meg krabbende, lekende med barna på gulvet.

Livsglede og livsrytme

Jeg har lært mye om meg selv som menneske, og har fått ett helt annet bilde av mennesker fra andre kulturer etter å ha møtt dem personlig. Jeg får også forståelse for deres arbeidsmåter, barnehagene har så andre fysiske forhold enn Norge.

Jeg har sett at barna er lykkelige i Namibia, tross små ressurser. Jeg har møtt en livsglede og livsrytme vi kan lære av.

Jeg håper at jeg har fått være med og bygge bro mellom det hvite og svarte, Namibia og Vesten, og har fått vist i barnehagen at jeg har verdsatt alle barna like mye.

Tilbake i kalde nord kan jeg fortsatt høre 55 barn synge "bro, bro brille" av full hals. Jeg ser alle som kjemper etter å bli fanget.

Jeg ser situasjoner med de glade barna i liflige rytmer. Herlige barnestemmer som sier "i love you teacher Tornerosa" sitter fortsatt friskt i minne.

...for jeg fant "mitt Afrika"