På knokene løs

rullerusk — Wed, 02 Apr 2008 19:04:28 +0000

Felles for nesten alle som tatoverer seg er at de mener tatoveringene sier noe viktig om dem selv. For noen er dette behovet for formidling så sterkt at de ikke nøyer seg med å ha en blomst på ankelen eller en sommerfugl på skulderen. Noen mennesker foretrekker en litt mer "in your face"-strategi. Dette er menneskene som i stedet for å rekke deg hånda når du møter dem viser deg knokene sine. Der står det gjerne ting som LOVE HATE eller CARE LESS. Bare så du skal vite hvem du har med å gjøre.

Nathan Black står bak siden Knuckle Tattoos som han har dedikert til å samle bilder av knoketatoveringer samt historiene bak tatoveringene.

Chis M. har dette å si om sin tatovering:

"got this i cola, sc, at five point custom tatto, by Flaco. I'm tired of seeing everyone with game over. When it comes to video games, quitting is never an option, unless you've got work, a kid, or some other crap to do."

Som bibliotekar tenker jeg på om jeg burde få noe slikt som denne:

For deg som ikke føler deg tøff nok til å tatovere et budskap til verden på knokene finnes det et alternativ. På knitty.com kan du finne strikkeoppskrifter på pulsvanter med tekst som skal se ut som knoketatoveringer. Lenke

Aner vi en potensiell vårtrend i bloglandia her?

Må jeg tenke på å bli gammel?

rullerusk — Fri, 15 Feb 2008 20:02:14 +0000

Jeg vet nøyaktig når jeg bestemte meg for at kroppsmodifikasjon var kult. Altså jeg husker ikke nøyaktig klokkeslett og dato, men det var på et politisk møte på St. Croixhuset i Fredrikstad høsten 1997, jeg var 16 år. På møtet kom det en jente fra Oslo, noen år eldre enn meg. To ting gjorde inntrykk på meg; hun delte mitt noe uvanlige fornavn og hun hadde en lang spike stikkende ut av underleppa. Det var første gangen jeg møtte noen som hadde piercing. Altså ordentlig piercing, ikke bare en dobb i nesa eller ring i navlen som de hadde tatt hos frisøren. Og jeg tenkte med en gang at det var det tøffeste jeg hadde sett i hele mitt liv og sånn bare måtte jeg også ha. Desverre var min mor av en annen oppfatning og jeg måtte vente til jeg var 18 for å realisere planen.

Åtte år senere har jeg ni piercinger, to tatoveringer og en scarification. Spørsmålene jeg får relativt ofte (gjerne fra eldre slektninger og kollegaer) er "Jammen hva om du angrer?" og "Hvordan kommer det til å se ut når du blir gammel?" Jeg prøver å få dem til å forstå at disse spørsmålene egentlig ikke er så interessante. Jeg har selvsagt tenkt meg lenge og nøye om før jeg valgte å gjennomføre disse tingene. Jeg gjorde meg helt sikker på at dette føltes riktig ut for meg. Kan det hende at jeg endrer mening om tyve, tredve, førti år? Selvsagt kan det det. Men det går ikke an å leve livet sitt ut i fra hva man kanskje vil synes når man er førti, femti, seksti. Vil tatoveringene mine se slitte og stygge ut på rynkete hud når jeg gammel? Ja, helt sikkert. Men jeg kommer ikke til å være like lekker som jeg er nå når jeg er 70 uansett hva jeg gjør. Og jeg vil heller se tøff og kul ut nå, enn å være litt mindre ulekker når jeg er gammel.

Jeg tok altså min andre tatovering (en stjerne på høyre albue) for noen uker siden, og det blir neppe den siste

kroppskunst « WordPress.com Tag Feed

På knokene løs

Må jeg tenke på å bli gammel?