Nesten som på Aarsvågen, men mye varmere, konstaterer den nye gjengen

Men akkurat i går bestemte de seg for å stenge den ene kontrollposten i nesten to timer, da blir det kaos selv på en fredag med kø så langt en kan se i begge retninger. Forklaringen var en ”terroralarm” og en tilhørende militærmanøver i Tulkaremområdet. Det ble ikke gitt noen informasjon om hvor lenge det ville ta og periodevis gikk ryktene om at det kunne ta hele dagen. Den eneste som slapp gjennom var en dame som gråt så mye at en soldat slapp henne gjennom sammen med barnet. De hadde også såkalte flying check points*. Heller ikke så pent å se på. Det ble med andre ord en brutalt møte med virkeligheten for tyskeren, svensken, sør-afrikaneren og sveitseren som skal overta for oss.

Flying check point:Først sånn...

Og så sånn... Det virker som om en stor del av soldatene har en akutt mangel på ordinært kroppspråk. Litt senere prøvde de å dirigere traffiken ved hjelp av å sitte i bilen og skrike gjennom en høytaler.

*) flying check point er en kontrollpost som etableres midlertidig på en strekning som ikke har kontrollpost til vanlig.

Denne vil du ikke ha på besøk i hagen. Ikke alle er så heldige at de slipper. Les mer hos The Israeli Committee Against House Demolitions. Eller klikk her for å se bilder av hvordan det gikk for seg for noen uker siden da en slik doning var løs i en by i nærheten.

En av panserbilene vi så som var på vei inn til Nablus inneholdt personer med bind for øynene. Sannsynligvis fanger som skulle løslates. Like før hadde en stor buss med delvis sotede ruter forlatt den samme byen. Den inneholdt også fanger. Den kom sammen med militærkjøretøyer med velutstyrte soldater, de hadde blant annet knebeskyttere.

Samtidig som en ser dette og hører om skyting og bombardement i og imot flyktningleiren i Nablus så går også hverdagen sin vante gang: Liten men treg trafikk ut av Vestbreddens største by. 

Lastebilen var nummer 20 i køen da den kom til kontrollposten. Bildet er tatt 1 time og 45 minutter senere idet den er først i køen

• Videoen er mye lenger enn alle de andre som jeg har lagt ut til nå, så det er kanskje best å drøye det til etter jobben. Jammen jeg studerer! Ja, da er det greit, da er du din egen sjef vet du.
• Videoen er ikke først og fremst en orgie i detaljer fra fars privatliv de siste 60 årene. Slik jeg forsto det ønsket han seg taler og innlegg som handlet om andre tema enn om ham selv på festen; så fra meg fikk han i stor grad en stemningsrapport her fra Tulkarem.

Beklager at musikken tidvis er litt pompøs. Lykke til.

Tale til far

Jeg kan også presentere en nyvinning på dette nettstedet for deg som er spesielt interessert i min regissørkarriere og for deg som ganske enkelt fortrekker film foran tekst. Knappen oppe til høyre som det står YouTube på leder deg direkte til de fem siste videoene her på siden. Skrell deg nederst på siden og trykk ”next page” og de fem neste vil åpenbare seg osv…

Det er fort gjort å pådra seg en god porsjon med fordommer når en kommer fra hardt prøvede Vestbredden og besøker turistsirkuset i Israel. En tenker sitt når turistgrupper, med gjenkjenningskostymer mer prangende enn selv våre vester, blir geleidet gjennom historier som er over 1000 år gamle. Forteller guiden overhode noe om hva som har skjedd i dette kvartalet de siste 60 årene slik som guidene vi har hatt har gjort? Har de noen ide om tingenes tilstand i de Palestinske områdene? Hva med dem som selger is i Jerusalem. Vet de hva deres posisjon i dette systemet er?

Gulhattene ser på dødehavsrullene.

På fredag var det min tur til å være turist og besøke steder på rabattkortet til turistmyndighetene. Første fredagen i Ramadan. Vet disse folkene hva Ramadan er? Vet de at ingen Palestinere bosatt på Vestbredden slipper gjennom muren denne dagen?

Uansett, fra mitt hotell i Betlehem var det umulig ikke å merke det siste. Forrige gang jeg var ved muren mellom Jerusalem og Betlehem om morningen var det sammen med omtrent 2000 personer fra Betlehem med arbeidstillatelse i Jerusalem som skulle gjennom kontrollposten. Denne gangen var jeg helt alene. Et stort oppbud med militær og politi holdt mennesker ca 100 meter fra betongmuren. Folk som hadde stått opp for å finne ut om det likevel var en mulighet til å dra til al-Aqsa moskeen denne hellige dagen.

Jeg fikk det altså med meg, og kanskje den andre gjesten på hotellet også. Det gnistrer ikke av turistindustrien i Bethlehem eller andre steder på Vestbredden akkurat. Unntaket er dødehavet der en hel del Israelske turist- og rekreasjonsfasiliteter er bygd opp og som en kan kjøre til fra Jerusalem uten nevneverdige sperringer.

Vi besøkte Qumran som er det stedet dødehavsrullene ble funnet. Videre besøkte vi Masada som er en gammel Romersk festning. Les gjerne om dette på Wikipedia eller noe. Det er ganske interessant.

Fra Masada ser en utover dødehavet fra flyvendeballongperspektiv

Jeg var med en tysk gruppe og fikk sitte i bilen til en tysker som jobber som vanningeniør i Gaza og som har lang erfaring med vannbehandling i alle mulige verdenshjørner. Til tross for all kunnskapen han besitter om vann: Han er også mannen som stupte den første gangen han badet i dødehavet. Med tanke på smerten som fulgte med den ene dråpen dødehavsvann jeg fikk inn på øyet tør jeg ikke tenke på hvordan den stakkars tyskeren hadde det.

En T-skjorte jeg ikke kjøpte.

Lekekrig 

Det som er litt trist er at de gjør dette midt i ettermiddagsrøsjet og at de stopper traffiken mens de holder på. Vi har registrert ventetid på over 45 minutter på grunn av dette tidligere.

Lyspunktet i dag er at det er ting som tyder på at vår tilstedeværelse kan ha avhjulpet situasjonen litt. Da øvelsen forflyttet seg bak tårnet (se video over) klarte vi å overbevise de gjenværende soldatene om at tiden var inne til å gjenoppta trafikken. Vanligvis er begge kjørefeltene opp mot kontrollposten fylt opp med utålmodige trafikanter på denne tiden, men ikke i dag altså.

Samme kontrollposten i firetiden en annen dag

Jeg filmet litt fra dette i dag, men videoen jeg tok viser veldig tydelig ansiktene på folkene som ble ydmyket på denne måten, og jeg ser ikke noen grunn til å tråkke dem enda lenger ned ved å lage en dårlig dokumentarfilm  ut av det. Bildet under viser hvordan stedet tok seg ut en annen dag med lite folk:

Det er to rader med stengsler som dem en ser i forgrunnen. I mellom er det metalldetektorer som ikke er i bruk. Det var det siste stengslet  menneskemengden stagnerte mot.

Nablus sett fra gaten til FN

Visste du at Stavanger kommunes CO2 utslipp skal kompenseres blant annet med skogplanting i Nablus? Det krever en hel del tankearbeid å venne seg til sånne forholdsvis sekundære problemstillinger når det overhengende og altoppslukende er: Denne okkupasjonen mørklegger livet til samtlige i denne byen. Men som alle andre steder ønkser jo folk å ha et normalt liv med normale problemstillinger, så hvorfor ikke?

Det er ikke bare Stavanger kommune som tenker konstruktivt. På veien mellom Tulkarem og Nablus har det nå vært ombyggingsarbeid på en av de to faste kontrollpostene i en drøy uke nå. Fra å fremstå som relativt provisorisk vil kontrollposten i nær framtid ha utstrålingen til en permanent institusjon som terminalene en finner rundt Jerusalem i følge våre FN-venner. Dette skjer samtidig som man på diplomat- og statsledernivå snakker om å få bort kontrollposter.

Beit Iba kontrollpost på Vestbredden. Snart en strømlinjeformet terminal?

Nablus, arnestedet til terrorisme? Det kan sikkert stemme. Men uansett hvor mange raid etter ”wanted persons” som blir foretatt i byene på Vestbredden, for ikke å snakke om Gaza, så spørs det om problemet blir løst. Hele situasjonen her er designet til å drive folk over i resignasjon & depresjon. Siden Palestina ikke er en av nasjonene i verden som er 100 % Gandhifisert så vil noen uunngåelig venne seg til fatalismen. Gitt den militaristiske holdningen er svaret i noen tilfeller terrorisme. Samtidig overvåker majoriteten det som på bakken oppfattes som et skuespilldiplomati mens de spør seg selv: What shall we do?

• Vi havnet i (ensidig) kryssild; egg riktignok.
• Trafikkulykke. Etter litt forhandlinger med politiet i meglerrollen kom vi oss videre ganske raskt.
• Trekantdrama. Marte ble forsøkt sjarmert av Abbed. Det var tilsynelatende lite jeg kunne gjøre.

Men jeg tror hun liker meg litt enda. Foto: Mas’oud.

En annen ting de siste dagene er de nye gjestene vi har fått ved to anledninger. En gruppe med damer reiser rundt på kontrollpostene på Vestbredden for å prøve å holde motet oppe hos soldatene. De kommer med småkaker og forfriskninger. Til oss fremfører de evigvarende monologer om Israel/Palestinakonflikten og tips til hvilke politiske partier vi burde melde oss inn i hvis sånne partier hadde vært lovlige. I pustepausene er det muligheter til å komme med lynkjappe synspunkter til fremstillingen.

Kaker karer? 

Verbalt sett fikk de støtte av soldatene, men det er de og ikke oss som etter en stund får beskjed om å forlate området.

Vi har møtt mange forskjellige folk denne uken også. En trenger ikke å skrape mye i livshistoriene til presumptivt A4-mennesker før historier om fengsel, bombing og isolasjon kommer frem.

Et av dagens tallrike tebesøk fant sted på kanskje tidenes mest paradislignende takterrasse. Et nettverk av vegetasjon over terrassen skygger for solen. En litt nærmere skikk avslører at store drueklaser i bladverket hjelper til med å holde solen på avstand. Velbekomme.

Ruinene på nabotomten har visstnok ikke den samme paradisiske historien. Eks-huset der ble ganske enkelt bombet med et Apachehelikopter. Ingen av politimennene som bodde i huset var heldigvis til stede da dette skjedde. Etter hva vi er forklart er det vanlig at det Israelske forsvaret gir beskjed før slike operasjoner.

Det skjer noen hyggelige ting her også. Den ene videoen under er fra semesteravslutningssermonien ved Khadoury University her i Tulkarem. Den inneholder noen glimt av den opphøyde stemningen og feiringen etterpå. Talene, noen av dem rimelige politisk ladede etter hva vi forsto, er utelatt i videoen.

Den andre videoen er klipp fra gårsdagens treningskamp mellom Martaz Tulkarem (blått) og Ramallah (hvitt). Dette er det desiderte toppskiktet i Palestinsk fotball. Døm selv.

Graduation

Fotball

Et par damer fra organisasjonen Machsom Watch kom til stedet like etter oss. De gjorde oss oppmerksomme på hva som var hendt. Også kontakten vi har i B’tselem hadde hørt den samme historien: En gutt løp ut av køen. Faren la i vei etter, men ble skutt av en soldat. Han ble sendt til et Israelsk sykehus for å få behandling for skadene. Soldatenes versjon fikk vi for ordensskyld ikke sjekket i dag. Ma'an News histore er litt anderledes. Mannen,  Yousef Abu Mustafa Bata, er palestinsk politimann og på svartelisten til Israelerne og han prøvde å rømme fra soldatene. Haaretz har også en versjon. Den sier ikke noe om yrket til vedkommende.

Uansett hvordan hendelsesforløpet egentlig var er det i ettertid er det lett å spørre seg om hva som ville hendt om vi var tilstede en halv time tidligere. Ville terskelen for å skyte vært litt større med to blaserte & skuddredde skandinaver tilstede? Ville soldatene prøvd andre løsninger om vi var der? Svar: Det er jo det vi liker å tro siden vi er her. Kunne vi havnet i skuddlinjen? Svar: Nei (drøm søtt alle sammen).

En dame fra Machsom Watch i samtale med en soldat. Beit Iba check point 2. august 2007

Machsom Watch-damene står det uansett stor respekt av. De har sett noe andre i samfunnet rundt dem later til ikke å ha fått med seg, og de har tatt et stort skritt for å prøve å gjøre noe med det. I dag så jeg på mens den ene av dem filmet en soldat mens han ringte til politiet for å få dem arrestert. Og de tar det med knusende ro.  Hvis det kommer så langt som til arrestasjon stoler de på advokatene sine og rettsikkerheten de kan regne med som Israelere. I dag reiste de imidlertid før politiet kom.

Videoen under er fra ”Handover”-festen vi hadde i Tulkarem. Desverre har jeg ikke noe mer film med Bartek, men jeg vet at mange ville satt pris på å høre hvor perfekt aksenten passer til framtoningen.

Her blir det liv, rai, rai!

Bildene og videoen er fra kontrollpostene "Anabta" og "Beit Iba" 16. juli. Kommer sikkert tilbake til dette når jeg har noen flere gode bilder. Det er ikke så populært å slite opp kameraet når en er nærme soldatene.

Allerede i dag prøvde vi oss på en av våre oppgaver framover: Check point watch eller overvåking av kontrollpost. Det vil si en kontrollpost internt på Vestbredden for dem som har valgt å bruke den aktuelle veien. Vi gjorde dette sammen med en av dem vi skal overta for her.

Vi kom til kontrollposten i sekstiden og det var da i overkant av 30 biler i køen. Oppholdstiden mens vi var der var 20 – 30 minutter. Vår erfarne veiviser mente at det var vår tilstedeværelse som var årsaken til at soldatene etter hvert begynte å sjekke to og to biler parallelt i stedet for en og en. Ellers er det ikke så mye å utrette. Soldatene bestemmer hva som skal skje. Dagens (egentlig de siste ukenes) spesialordre for soldatene var å nekte menn mellom 16 og 35 år adgang.  Så sto vi der og så lure ut. En kar som kom i motsatt retning tipset om problemer i tunellen mellom Qalqiliya og Habla. Oj, det er noen som har troen på oss.

Vi skal være her et par dager til og komme mer inni det før vi skal ha en ny bolk med opplæring i Jerusalem.