Det kommunistiske parti i St. Petersborg har henvendt sig til den russisk-ortodokse kirke med henblik på en helgenkåring af Stalin. Stalin forenede i rollen som "Folkets Fader" Rusland, og besejrede fascismen. Desuden var kirken meget venligt stemt overfor Stalin (dette ligger dog 60 år tilbage). Men trods alt "efterlader" Stalin sig også mindst 30 millioner døde.

Hvorfor vil KOMMUNISTER HELGENKÅRE en kommunistisk leder? Er der nogen, der har puttet LSD i deres vandforsyning derovre???

Jeg kommer til å skrive litt om forholdene slik jeg oppfattet dem i Italia. For selv om det for oss i Norge ikke er et veldig aktuelt land å skrive eller snakke om, så mener jeg at vår interesse for landet burde være større en den er.

EU

Her ser du et falmet EU-flagg. Symbolsk? Ja. Men dog. EU-debatten er ikke tilstedeværende i Italia. De var et av landene som var med på å grunnlegge EU (daværende Det europeiske kull- og stålfellesskap). At det finnes Nei-bevegelser er for dem fullstendig ukjent. Noe EU nyter godt av. Det man ikke vet har man ikke vondt av-filosofien. Men å tro at Italia noen gang vil vurdere en evn. utmeldelse av EU ser jeg ikke for meg. Men det hadde vært bra om det ble slik. Om et av grunnlegger-landene meldte seg ut, ville garantert debatten rast i samtlige EU-medlemsland.

Fattigdom

Jeg kan ikke si at landets fattigdom skyldes EU-medlemskapet, men jeg tror ikke at medlemsskapet har hatt en positivt innvirkning på det.

I alle større (turist)byer prøver myndighetene å gjemme fattigdom og slum så godt det lar seg gjøre. Men den er der. Man må bare oppsøke dem. Men at det er mennesker som lever i fattigdom er den ingen tvil om. Tanken på hvordan det vil være dersom tjenestedirektivet innføres tør jeg ikke tenke på en gang.

Men selv tiggere eier intergritet, og som alle andre arbeidende i Italia tar tiggerne Siesta. Jeg synes faktisk det var ganske morsomt å se at tiggerne hadde forlatt tingene sine under siestaen.

Gatekunst, utsmykning og politisk undergrunnsvirksomhet

I Italia er aksepten for grafitti langt større enn den er her hjemme - og kanskje særlig i Stavanger. Men det finnes jo også symboler som det er helt vanvittig at får henge på offentlige vegger uten at kommunen griper inn. Som denne:

Ultras Fiumicino. Ultras står antageligvis for ultranasjonalister og Fiumicinu er en forstad til Roma. Det er altså en lokal nazi-gruppe. I mange av byene vi besøkte så vi Ultras og det gitte stedsnavn foran, gjerne prydet med et hakekors. Nazismen er desverre ikke død - enda.

Det finnes jo også langt hyggeligere utsmykninger, som kvinnekamp og arbeiderkamp/sosialisme/kommunisme.

Undergrunnssosialismen i Italia er utrolig utbredt. Mange av de jeg snakket med innrømte at de var sosialister, noe som ikke virker som det er helt akseptert. Forståelig nok, med EU og erkekonservative Berlusconi som statsleder. Og er det et sted jeg kan se for meg en eventuell revolusjon (i Europa), ja så kan jeg godt tenke meg at det blir Italia.

Tro og tvil

En siste ting jeg synes er interessant å studere ved dette rødvinselskende, pizzastekende, parmaspisende landet er den desekulariseringen som har foregått de siste årene. For å forklare det utrolig vanskelige ordet jeg briefet med så betyr det at man mister sin religiøse tro.

Fra å være et land hvor man ble kastet til løvene i Colosseum om man bekjente sin kristne tro, til å bli et land nærmest styrt av paven til nå, hvor religion omtrent akutt mistet sin betydning for individene. Hva skjedde? Er det katolisismens skyld? Eller er det en trend i tiden?

Jeg mener at det skyldes det siste. Dette ser vi jo også i Norge. Debatten om statskirken har vi hatt og kommer nok til å ha mange ganger, vi har fått kjønnsnøytral ekteskapslov og "kvittet" oss med den kristne formålsparagrafen. Statsreligionen synger på siste verset. Men fra det til å proklamere at "Gud er død", det er ikke min jobb. Derimot tør jeg gå så langt som å si at jeg tror folks personlige tro brygger på noe, og at vi i Verden generelt kan oppleve en stadig desekularisering.

Turen, menneskene og hjemkomsten

Fant "Avanti Popolo" skriblet på en vegg. Det betyr "Frem kamerater".

Italia er et land jeg vil anbefale de fleste. Man får dekket de fleste interesser her, enten det er bading eller kafegåing. Det er et land som byr på mye; flott kultur, utadvendte mennesker og fantastisk mat.

På turen møtte vi et par ihuga Barack Obama-fans fra USA. Vi endte opp med å spise middag med dem, mens vi pratet politikk og sammenlignet USA og Norge. Vi har utvekslet e-poster, så nå har jeg insidere i USA. Det tror jeg kan bli hendig.

Så: hjem. Det var godt å komme hjem. Reising tar på, særlig når man vil se alt og alle. Da var det godt å komme hjem og få en velkomst av min arbeidsgiver for sommeren: Stavanger2008. Men det får bli en annen bloggpost. Snipp, snapp, snute. Så var Italia-tur-bloggposten ute!

P.S.

Jeg møtte Alan Rickman på flyplassen i Roma. Vet du ikke hvem det er, nei? Sjekk her!

Europa generelt.

De mener at Indiana Jones 4 er en væmmelig film, fordi den tillader sig at kritisere Sovjetunionen - dette menneskekærlige, retfærdige styre, som beklageligvis kollapsede og efterlod en lang række tidligere vasalstater i hænderne på velstand, kapitalisme og demokrati.

For at understrege Sovjet og kommunisternes altruistiske og USA venlige side nævnes en lang række eksempler:

Vi besejrede Hitler sammen med Amerika, og vi gav dem vores sympati, da de blev ramt af Osama bin Laden.

...

Der var så en lille detalje med en kold krig og nok atomraketter til at udrydde jorden nogle gange i perioden mellem to af eksemplerne - men det er nok bare mig der er nærtagende.

Et andet partimedlem vil ligefrem rette henvendelse til kulturministeriet for at få filmen forbudt, da den katagoriseres som "anti-sovjetisk propaganda"

Jeg kunne godt tænke mig at dykke ned i den sovjetiske filmskat for at se, om der ikke fandtes bare et par filmperler, som forholdt sig lidt kritisk til vesten - så kan vi sammenligne indholdet, formålet og mulighederne for frit at tale imod filmenes postulater i det samfund man lever i - og så derefter diskutere fordele og ulemper ved den sovjetunion, som disse mennesker tilsyneladende ønsker genindført...

Ind til da vil jeg glæde mig til den dag, hvor jeg selv for æren af at blive beskyldt for "anti-sovjetisk propaganda" - Det må være en af de største udmærkelser for en frihedsorienteret konservativ politiker.

"Once Hindu Nepal to give Muslims rights," from the Times of India, July 10

Not just equal rights. And the Nepal Maoists are, in this, trailblazers for the rest of the world. "It is not enough to provide equal rights to the Muslims but they should be given special rights as compensation for having been suppressed." See what playing the victim card can get you?

Russland

En oversikt av Eivind Salen

Innhold

Innledning

Historie

            Den første tiden

            Tsartiden

            1800-tallet

            Den russiske revolusjon

            Mellomkrigstiden

            Andre verdenskrig

Den kalde krigen

Imperiet faller

            Det nye Russland

Viktige årstall

 Russland er med sine 17 075 200 km2 verdens største land. Som del av Sovjetunionen var det også del av verdenshistoriens nest største sammenhengende rike. Med sine 22 402 200 km2 blir det bare overgått av mongolriket til Denghis Khan på 12- og 1300-tallet. Innenfor disse grensene har landet naturligvis også enorme ressurser, fra de glimrende jordbruksområdene på steppene og langs elevene, til de rike forekomstene av kull, malm og olje i Kaukasus, Sibir og rundt Ural-fjellene. Ingen land kan konkurrere med Russland i tilgang på råstoff. Men naturen og naturforholdene virker både på godt og vondt. Landet ligger langt mot nord, og for langt mot øst til at Golfstrømmen kan gjøre seg gjeldende. Størstedelen av landet ligger dessuten langt fra havet, med solid innlandsklima som resultat. Det betyr at havet ikke kan holde på varmen og stabilisere temperaturene, forskjellen på sommer og vinter blir meget stor. For russerne betyr dette korte, kjølige somre, og meget strenge vintrer. Fra oktober til mars kan gradestokken krype nedover til flere titalls minusgrader over det meste av landet, også så langt sør som til Svartehavet. I beryktede Sibir blir det så kaldt at biler og maskiner om vinteren gjerne står med motoren på, for skrur man den av, får man den ikke i gang igjen. De må i så fall varme seg opp med bål under. Når våren kommer, smelter snøen og etterlater seg en forferdelig gjørme. På russisk har de et også et annet navn for våren, og dette navnet betyr nettopp gjørmetiden. Lignende perioder inntreffer om høsten, hvor kraftige regnskyll ødelegger jorden og gjør den nærmest til et myrhull. Det er klart at det ikke er enkelt å lage veier og jernbane under slike forhold, heller ikke gruver og industrianlegg for å utvinne råstoffene. De enorme avstandene i landet gjør det ytterligere vanskelig å utnytte ressursene.

            En effektiv fraktmulighet russerne har benyttet seg av til alle tider, er de lange og brede elvene landet har så rikelig av. Bortsett fra Kaukasus, Uralfjellene og øst i Sibir ligger store deler av Russland lavt og flatt, elvene har fått vokse seg til store floder som snegler seg gjennom landskapet. De minner mer om en norsk fjord, enn en elv. Her kan store skip seile om sommeren, om vinteren fryser de til is og gir førsteklasses, flatt underlag for hestekjerrer, biler og lastebiler. En av de viktigste oppgavene til arbeidsleirene i kommunisttiden, var å forbinde disse elvene gjennom kanalsystemer. Men mens elevene fryser til og mens isen smelter, er elvene ufarbare.

            Et annet problem for det store landet er at det har så dårlig kystforbindelse. Kystlinjen er overlegent lengst i verden , men størsteparten av den går mot Polhavet i nord, islagt året rundt. Brukbare havner har de innerst i Østersjøen, med Petersburg, innerst i Svartehavet mellom Ukraina og Georgia, og til Stillehavet via Okhotsk-havet og Japan-havet, når havnene her ikke er frosset. Ingen av disse havnene gir direkte tilgang til verdenshavene, og i urolige tider er de enkle å blokkere. Russland har aldri vært noen sjøfartsnasjon.

            Vi må også ha med at på 1900-tallet under kommunnisttiden kjørte Sovjetunionen rovdrift på naturressursene sine. Landene sliter med voldsomme miljøproblemer. Vannet er forurenset og udrikkelig over det meste av landet hvor det bor folk. Sur nedbør, fabrikkutslipp, miljøgifter, uttæring, overforbruk, ja, til og med radioaktivitet etter atomkraftulykken i Tsjernobyl 1986. Den kanskje mest berømte miljøkatastrofen er Aralsjøen,  som en gang var blant verdens største innsjøer, men som nå er i ferd med å tørke inn på grunn av overdreven bruk av kunstig vanning fra elvene som sørger for vanntilførselen.

Historie

”It’s crazy” sa en russisk lærer da hun skulle beskrive russernes historie. Og det er vanskelig ikke å gi henne rett. Fra Ivan den grusomme kommer til makten i 1547 har det russiske folk blitt undertrykt av den ene regenten verre enn den andre, inntil det forsøkte å reise seg med revolusjonene på begynnelsen av 1900-tallet. Det fulgte et terrorregime verre enn noensinne, først med en brutal borgerkrig og Lenins nådeløse forfølgelse av alle kommunismens fiender, deretter med Stalins både nåde- og hodeløse forfølgelse av både kommunismens fiender og venner. Andre verdenskrigs redsler blir bare overgått av jødenes, og deretter fulgte 40 år med stillstand og undertrykning. I 1991 ble det kommunistiske regime endelig kastet og Sovjetunionen oppløst, uten at det på noen måte kan sies å ha ført til Russlands lykke. Landet strever i dag med dårlig økonomi, utstrakt pessimisme, voldsomt alkoholforbruk og et elendig byråkrati. I tillegg kommer terrortrusselen fra flere konfliktområder, hvorav Tsjetsjenia er det mest kjente. Fra galt til verre, er et stikkord som pleier å holde når det gjelder russisk historie.

Tidlig tid

Det var vikinger fra Skandinavia som grunnla de første russiske byer. Stare Ladoga ved Europas største innsjø, Ladoga-innsjøen i nærheten av Petersburg, og Novgorod, som betyr nybyen. Vikingene bruke de store russiske flodene til å seile nedover mot Syd til orienten. I middelalderen var Ukrainas hovedstad, Kiev, senter for den første, større statsdannelsen på russisk område. Sibir besto på denne tiden av øde områder tynt befolket med forskjellige slag eskimoer. I Kaukasus rådet nomadiske stammer, kosakker og tatarer, før de ble erobret av det gigantiske riket til Denghis Khan og mongolene. De sydlige områder av Russland, og i særdeleshet de sydlige republikker i Sovjetunionen, har hatt en svært tidlig sivilisasjon.

Tsartiden

Det var Ivan IV, med tilnavnet den grusomme, som først tok i bruk tsartittelen. Det var også han som fikk etablert Russland som ett rike. I tur og orden beseiret han de forskjellige tatar-stammene, og etterkommerne etter mongolherskerne. Den berømte Vasiljevkatedralen (bilde) i Moskva har ni kupler, ett for hvert slag tsaren vant. Ivan utvidet også riket mot øst, med ekspedisjoner i Sibir. Fra nå av og frem til revolusjonen hersket tsaren med uinnskrenket makt, ingen nasjonalforsamling, domstol eller råd kunne overprøve ham. Det praktiske styret innebar et gjennomgripende føydalstyre, med rike og mektige jordeiere (adel) og svært undertrykte bønder. Helt frem til 1861 var bonden livegen, det vil si at han tilhørte gården på samme måte som krøtteret gjorde.

            Den første tsarslekten var etterkommere etter Rurik I, den første fyrste over Novgorod. Han var av Skandinavisk opprinnelse. I 1598 døde denne slekten ut, og det fulgte en urolig tid hvor mange forskjellige slags folk gjorde mer eller mindre berettigede krav på tronen. For et land så avhengig av herskerens eneveldige makt, blir det nødvendigvis kaos når det ikke er klart hvem som egentlig har denne makten. Denne perioden varte i 15 år. Fra 1613 overtok den kjente Romanov-slekten, beryktet for sine mange indre stridigheter, ekstravaganse og familiemord. Påfallende mange av tsarene herfra, fikk makten gjennom å drepe den sittende tsaren, som altså i mange tilfeller var den nye tsarens egen far. Det sier litt om de personlige egenskapene de forskjellige tsarene må ha hatt. Systemet tjente på mange måter den skruppelløse.

1800-tallet

Som kjent medførte dette århundret store forandringer over det meste av verden. Den industrielle revolusjon startet i Storbritannia, og spredte seg deretter. Folk flyttet til byene, den moderne verden utviklet seg. Den franske revolusjon hadde også brakt med seg ideer ingen fremtidsrettet stat kunne unnslå seg fra. Føydalsamfunnet ble kastet over ende, frihet, likhet og brorskap var det nye slagordet. Den eneveldige monark, som først måtte se sin makt begrenset plassen med opplysningstidens opplyste enevelde, måtte nå se sin makt forsvinne for det folkestyrte demokrati. Historiens fasit har vist at denne styreformen på sikt er diktaturet og eneveldet overlegen, og praktisk talt en betingelse for en vellykket industrialisering og økonomisk vekst.

            På 1800-tallet lå Russland håpløst langt bak med alle disse prinsippene. Tsaren nektet hardnakket enhver form for parlament og andre maktbegrensninger, de som våget å kritisere ham ble sendt til Sibir eller henrettet direkte. Men verdenssituasjonen var ikke slik at det lot seg gjøre å fortsette i det vante spor, forspranget til nasjonene som lyktes i industrialiseringen var for åpenbar. Ulikt tidligere tider hadde Russland nå en veldig intellektuell og kulturell oppblomstring. Det var flere i stand til å skjønne hva som foregikk, og de hadde sine meningers mot og skrev nådeløst om forholdene det russiske folk levde under. Etter hvert som den nye intelligensiaen vokste seg stadig sterkere, ble det mer og mer klart at det autoritære og undertrykkende tsarveldet ikke kunne fortsette uten forandringer. Sensuren ble stadig utfordret av dristige forfattere, flere av dem ble så betydningsfulle at tsaren ikke våget røre dem. Men blant intelligensiaen var det også mer forvillede sjeler, såkalte nihilister, som hadde mistet troen på alt og var det man kalle ”revolusjonære uten retning”. Attentatet mot tsar Alexander II i 1881 viste hvor langt misnøyen var kommet og hva man var i stand til for å gjøre noe med det. Mordet var for øvrig direkte uintelligent. Alexander II hadde vært en forholdsvis mild tsar, og i hvert fall langt bedre enn etterfølgeren, Alexander III, som valgte vold og undertrykkelse for å knuse opposisjonen. De virkelig revolusjonære lærte i hvert fall at det ikke var nok å fjerne keiseren, det var hele systemet som måtte fjernes.

            Når århundret munner ut har Russland en stor og fortsatt undertrykt bondestand, en liten, men voksende gruppe industriarbeidere, et mektig aristokrati, og en stadig mer utilfreds og etter hvert revolusjonær intellektuell elite. Tsaren trues ikke bare av slektninger og fiender som vil overta tronen, det er tsarmakten som styreform som er truet. Valget står mellom å nedkjempe opposisjonen med alle tilgjengelige midler, eller forsøke å dempe misnøyen gjennom reformer og kompromiss. Begge metoder blir forsøkt før fallet.

Den russiske revolusjon

Den russiske revolusjon som kom i 1917, var en kommunistisk revolusjon som bygget på ideene Karl Marx og Fredrik Engels kom med på 1800-tallet. I korte trekk gikk det ut på at den undertrykkende overklassen skulle styrtes, og arbeiderklassen overta makten i et fullstendig likestilt samfunn. Det hørte med til teorien at denne omveltningen av nødvendighet ville komme, det var historiens lov, og den ville spre seg til alle land i hele verden. Begrunnelsen var at de undertrykte klasser alltid gjennom historien før eller siden hadde reist seg mot undertrykkerne, og at de undertryktes kamp til slutt alltid har vist seg vellykket. Med det sosialistiske samfunn ville det ikke lenger eksistere undertrykking, derfor var det dette som måtte være historiens mål. Disse ideene hadde naturligvis god grobunn i Russland. Ingen steder var undertrykkingen og urettferdigheten, verre enn her.

            Mot slutten av 1800-tallet begynte de første små celler kommunister å planlegge revolusjonen, men de var til å begynne med små og dårlig organisert. Mange av dem som var med, visste nok ikke helt hva de drev med, og ønsket bare en forandring, samme til hva. Noen av dem var også nihilister. Etter århundreskiftet begynte de første kommunistiske råd å bli dannet rundt om i landet, de såkalte Sovjetene. I 1903 ble Lenin leder for partiet. Begge deler ble tillagt stor betydning når kommunistene selv skulle skrive sin historie. Men det var på forhånd slett ikke gitt at det var kommunistene som skulle forløse den ulmende revolusjonsstemning i landet. For eksempel hadde Marx postulert at revolusjonen ville komme i et land hvor industrialiseringen hadde kommet langt, verken slaveriet eller føydalsfamunnet forsvant på en dag. I Russland hadde industrialiseringen bare så vidt begynt, de lå langt etter sine konkurrenter i vest, og utviklingen gikk langsomt.

            Det første store revolusjonsforsøket kom i 1905, etter at landet var utmattet av en mislykket krig mot den nye industrinasjonen Japan. Desperate folkemasser marsjerte i gatene i flere byer, mest kjent i Petersburg og Odessa, med krav om brød og reformer. Tsar Nikolai Nikolai II sendte soldatene sine for å slå opprøret ned, og det gjorde de med brutal våpenmakt. Deretter ble jerngrepet strammet ytterligere, sensuren ble skjerpet og de revolusjonære ble landsforvist eller sendt til Sibir. Men tsaren forsøkte også å komme motstanden i møte, ved å innføre en nasjonalforsamling, dumaen. Stor betydning fikk dumaen imidlertid ikke, den vanlige bonde og arbeider hadde ingen innvirkning på hvem som satt der, og tsaren hadde siste ord uansett.           Etter skuddene i Sarajevo i 1914 ble Russland raskt trukket inn i første verdenskrig. Som på vestfronten ble stillingene raskt fastlåst, og man endte med den karakteristiske skyttergravskrigen. Resultatet var for Russland mer oppløftende enn den forrige krigen mot Japan, man tapte i hvert fall ikke så det ble pinlig. Men krigen tappet landet for ressurser, samtidig som avlingene enda en gang slo feil og førte til ny hungersnød.  Revolusjonære stemninger hadde god grobunn. 1917 skulle bli det store revolusjonsåret.

            Den første revolusjonen kom i februar.  Det var russiske kvinner som marsjerte i gatene for å markere kvinnedagen, og benyttet samtidig anledningen til å kreve brød og reformer. På ny ble soldater kommandert ut for å spre mengden med alle midler, men denne gangen nektet soldatene å uføre ordre. Også soldatene var misfornøyd med regimet og sympatiserte med kvinnene. Da soldatene skiftet side, skjønte tsar Nikolai at spillet var tapt og flyktet til Uralfjellene. Der ble han skutt i 1918, etter den store oktoberrevolusjonen. Mønsteret med demonstrerende folkemasser og soldater som skifter side, er karakteristisk for slike omveltninger av styresett som vi her har sett. Akkurat det samme skjedde i 1989 under Fløyelsrevolusjonen i Øst-Europa, og nå i det siste i år 2005 i Ukraina og siden i Kirgisistan.

            Etter at tsaren var avsatt ble det innsatt en provisorisk regjering av folk fra nasjonalforsamlingen, og det ble gjort forberedelser til valg. Men krigen mot Tyskland fortsatte, og problemene for store deler av Russlands hardt prøvede befolkning, løste seg ikke. Dessuten kom de sosialistiske revolusjonære tilbake fra sine eksil i utlandet og Sibir, og startet straks arbeidet for en mer ytterliggående revolusjon. Tsarens fall var ikke nok.

            I oktober  skulle det være samling av Sovjeter i Petrograd. Kommunistenes leder, Lenin, bestemte seg for å slå til og ta makten med vold, etter beste Marxistiske teori. Oppgaven var egentlig ganske enkel. En samling kommunister gikk inn i vinterpalasset (bilde), og arresterte medlemmene av regjeringen. Samtidig besatte de telegrafer, trykkerier og andre kommunikasjonslinjer, de tok kort sagt kontrollen over statsmakten. Det var ingen revolusjon, men snarere et statskupp.

            Den kommunistiske ledelsen begynte straks å utarbeide nye lover og forordninger, og lot dem gjelde umiddelbart. Berømt er loven om at alle heretter skulle være likestilt, alle rangordninger skulle opphøre. Resultatet var omfattende mytteri og desertering i hæren. For et land i krig, er dette naturligvis katastrofalt. Dessuten var den gamle adelen, aristokratiet, mildt sagt misfornøyd over måten maktovertakelsen hadde skjedd på. Spesielt etter at Lenin og kommunistene vitterlig tapte valgene i 1918. På ny hadde Russland ikke noe rettsmessig styre, og det ble kaos og borgerkrig, der aristokratene (de hvite) stod mot kommunistene og deres nye røde hær, bygget opp av Trotskij.

            En kort periode her, hadde Russland borgerkrig og verdenskrig på en gang, begge deler med en hær i oppløsning. Lenin så nødvendigheten av å trekke seg ut av krigen mot Tyskland, uansett hvor dårlige vilkårene måtte være. Enorme landområder ble avstått, men russerne kunne endelig konsentrere seg om sine egne problemer. De var omfattende nok. Borgerkrigen drepte hundretusener, og en ny hungersnød kom som vanlig i tillegg. For folket må det ha vært et mareritt. Fulgte de forordningene til de hvite, ble de straffet av de røde, og fulgte de forordningene til de røde, ble de straffet av de hvite.

            Etter tre år med en svært ødeleggende krig, kunne de røde stå igjen som seierherrene. Årsaken pleier å tillegges den røde armes bedre ledelse, og at de hadde større støtte i folket. Dessuten var den utenlandske støtten de hvite fikk, halvhjertet, og soldatene de brukte var utmattet og demotiverte etter verdenskrigen. De røde, på sin side, hadde en glødende tro på at de kjempet for en god sak og kommunismen ville føre til en bedre fremtid.

Russisk mellomkrigstid

Etter århundrer med prøvelser under tsaren, fulgt av verdenskrig og borgerkrig, hungersnød og kaos, kunne kanskje russerne være fristet til å tro at det verste var over. Men utfordringene som lå foran dem var enorme. De mange årene med krig og ødeleggelser hadde tappet landet for ressurser, i tillegg til at Lenins sjokkommunisme mildt sagt hadde vært forfeilet. Da Sovjetunionen ble opprettet ved inngangen til 1923 var landet bortimot økonomisk bankerott. Lenin innså at en ny politikk måtte til for ikke å kaste landet ut i fullstendig katastrofe. Situasjonen var nemlig den at bøndene nektet å produsere mer enn de selv hadde bruk for, når overskuddet uansett ble tatt fra dem og viderefordelt av staten. Handel for egen vinning var forbudt. Den nye økonomiske politikken, NEP, medførte en viss åpning for markedskreftene. En viss handel var tillatt. Gamle direktører og jordeiere ble innsatt i sine gamle stillinger, og de fikk god lønn. ”Vi må gå et skritt tilbake, for å ta to frem,” sa Lenin, om disse lite sosialistiske tiltakene.

            Året etter døde Lenin. Det var nå uklart hvem som skulle overta makten. Kommunistpartiet la for dagen en rivalisering, pinlig ut fra de verdier de ellers skulle stå for om at alle skal være like, og ingen forfordeles. Ved Lenins begravelse strevde man for å være med å bære kisten, det var viktig å vise seg i posisjon. En som ikke var til stede, var han som var favoritten og sannsynligvis best kvalifisert til å overta. Hans navn var Lev Trotskij. Han hadde utmerket seg som en intelligent person, en dyktig strateg og en fabelaktig taler. Han hadde æren for å ha bygget opp den røde hær til en styrke i stand til å slå den hvite fienden, og han var nok den som best forstod seg på teoriene Karl Marx hadde etterlatt seg. Men det var stålmannen Josef Stalin som best manøvrerte i maktvakumet som oppsto etter Lenins død.

            Stalin hadde også forsøkt seg med intellektuell aktivitet, med artikler i partipressen og journalistisk virksomhet i avisen Pravda, som han var med på å grunnlegge. Men enhver som leser artiklene til Stalin, vil snart se at her har vi å gjøre med en bajas. De utmerker seg med et omstendelig, grøtete språk, og om meningen her og der er klar, er argumentasjonen godt uforståelig. I den urolige perioden mellom 1905 og 1914 ble Stalin arrestert flere ganger for revolusjonær virksomhet, men klarte hver gang å rømme eller slippe fri. Etter hvert fikk han stadig viktigere roller i kommunistpartiet, og da Lenin døde var han generalsekretær. Men han var ikke med i statsministeriet, og det var derfra etterfølgeren var ventet å finnes. Spesielt ettersom Lenin i testamentet sitt uttrykkelig advarer mot Stalin.

            Hvordan Stalin likevel kommer til makten, er en oppvisning i klassisk splitt og hersk teknikk. Først danner han et tremannsstyre sammen med Kamenjev og Sinovjev, klart rettet mot den farligste rivalen, Trotskij. Trotskij er på denne tiden stadig syk, og må oppholde seg langt unna, i Kaukasus. Han er derfor dårlig i stand til å forsvare seg, mot de ofte aldeles urimelige anklagene. For et parti der enhet og samhold er et absolutt krav, det må i hvert fall se slik ut utad, ble det ytterligere problemer for lojale Trotskij. Dette utnyttet Stalin og de andre på det groveste. Etter at Trotskij var utmanøvreret og stemplet som forræder, intet mindre, vendte Stalin seg mot sine tidligere kamerater og utmanøvrerte dem. Her fikk han støtte av Bukharin, som han etterpå også klarer å utmanøvrere. Hele tiden har Stalin holdt seg lavt i terrenget, han har nok blitt undervurdert, men i 1927 har han plutselig den totale makten. Motstanderne er alle ekskludert fra partiet, og fratatt all ære. Under forfølgelsene på 1930-tallet forsvinner de alle til Sibir.

            Vi har nå kommet til 1928, det har gått fem år siden Lenin døde. I disse årene har den nye økonomiske politikken Lenin innførte fungert noenlunde bra, økonomien er på vei opp, man er tilbake på nivåene fra før katastrofeårene satte inn. Stalin har i perioden skiftet syn på hvor effektiv Lenins politkk var, alt ettersom hvem han skulle være i allianse med, og hvem han skulle stemple som forræder. Nå har Stalin makten alene, og kan iverksette sin egen politikk. Systemet som blir innført er mer totalitært, mer undertrykkende og mer grusomt enn noen av tsarregimene kommunistene overtok for.

På det økonomiske område lanserer Stalin sine berømte femårsplaner, hvor staten skal planlegge i detalj all produksjon for fem år av gangen. Målsetningene som skal nås er meget ambisiøse, nærmest vanvittige, men Stalin levner ingen tvil om at de likevel skal nåes. Industriproduksjonen skal mangedobles. ”Vi ligger 50 eller 100 år etter våre kapitalistiske konkurrenter. Forspranget må tas igjen i løpet av maksimalt ti år. Hvis ikke vil vi bli knust,” sa Stalin i en tale til kritiske industriarbeidere i 1931 . Målsetningene ble nådd, men til enorme menneskelige omkostninger. Millioner døde av sult som en direkte følge av den nye politikken. Stalin krevde ny tvangskollektivisering av bøndene, til tross for de mildt sagt dårlige erfaringene fra Lenins forsøk i tiden rett etter revolusjonen. Denne gangen gikk det enda verre. Fremfor å overlevere buskapen sin til staten, valgte mange å slakte den, noe som slett ikke gjorde det enklere å innfri kravene fra femårsplanen. Og planene ble ikke justert, staten tok inn de korn- og kjøttmengdene femårsplanen forlangte, til tross for at det dermed ikke ble noe til overs til bøndene som hadde produsert det. Millioner døde på sult i den verste hungerskatastrofen av dem alle. Særlig hardt rammet var Ukraina, det som skulle være Sovjetunionens kornkammer, nå klarte det ikke engang å brødfø seg selv. Mellom 5 og 7 millioner Ukrainere er det anslått sultet i hjel. Fullt så ille gikk det ikke i industrien. Der kunne Sovjetunionen vise til en enorm vekst, mens de øvrige land slet med ettervirkningene etter børskrakket i 1929. Men en betydelig del av denne veksten skyldtes straffearbeidet til de millioner som var sendt i arbeidsleir. Resten kom av den tunge satsningen på tungindustrien i femårsplanene, planer som skulle bli oppfylt uansett kostnad. Prisen for veksten var skyhøy.

På det kulturelle området innfører Stalin en fullstendig ensretting i alt tankeliv og skapende virksomhet. Før og like etter revolusjonen var Russland en av de fremste kultnasjonene i verden, med fremragende utøvere innenfor alle kunstretninger. På et slag skulle alle legge sin kunstneriske frihet til side, og utøve sin kunstgjerning i den hensikt å tjene staten. Den eksperimentelle og modernistiske retningen som rådet i verden, og i Russland, ble av Stalin stemplet som uforståelig og fiendtlig, og dermed forbudt. Sosialistisk realisme var det eneste som var tillatt, kunsten skulle være enkel å forstå og den skulle være optimistisk. Hensikten var å vise hvor overlegen Stalins kommunisme var alle andre styresett. Kunstnere som mislyktes i dette, eller som ikke var optimistiske nok, ble kort og greit fjernet. Like ille var det i utdanningssystemet. Lærebøkene ble skiftet ut med nye som bedre kunne fremheve Stalins geni og det kommunistiske systems ufeilbarlighet, lærerne måtte delta i jubelkoret. Dette gjaldt for alle fag, fra småskolen og helt opp til universitetsnivå. Til og med professorer måtte tilpasse forskningen sin etter systemets propagandahensikt. Trusselen var deportasjon til Sibir, eller øyeblikkelig henrettelse. Ingen kunne være sikre på hva som egentlig skjedde med dem som forsvant. Man hadde bare på følelsen at man aldri ville se dem igjen.

Forskjellige årstall blir oppgitt for når de store utrenskingene egentlig begynte. Faktum er at dissidenter i Russland alltid har levd under umiddelbar fare for sitt liv, typisk for diktaturstater. Men i Stalintiden kom antallet dissidenter og deportasjoner opp i antall som overgår all kontakt med virkeligheten. Ingen kunne føle seg trygge, at man var uskyldig var slett ingen garanti for ikke å bli arrestert. Ubegrunnede mistanker var nok. Arrestasjonen kunne foregå på flere måter. Det vanligste var det fryktede besøket om natten. Mens man er omtumlet av søvn, kommer sikkerhetspolitiet og tar deg med, ofte med beskjed om at det bare dreier seg om en liten formalitet. Andre fikk invitasjon om å møte frivillig, igjen med garantier om at politiet bare ønsket en liten samtale. I virkeligheten dreide det seg om varetekt, med nattlige forhør til offeret hadde tilstått sin eventuelle forbrytelse. Deretter ble han dømt til straffarbeid, som oftest i ti år.  Slike arrestasjoner forekom gjennom hele Stalinperioden, men de skjøt for alvor fart etter attentatet mot Sergej Kirov i 1934. Kirov var leder for kommunistpartiet i Leningrad, og en svært profilert revolusjonshelt. At han ble skutt og drept på sitt kontor, gav Stalin den unnskyldningen han trengte for en virkelig storstilt aksjon. Millioner ble dømt for å medvirket, eller for å ha syslet med lignende planer. Partiavsien Pravda var fulle av artikler om hvordan stadig nye forrædere ble oppsporet av det hemmelige politi, NKVD, hvordan ingen fiender av Sovjetunionen greide å slippe unna, hvor effektivt myndighetene fikk rettferdigheten til å skje fyllest. Virkeligheten var selvfølgelig en annen. I ettertid er det kommet frem at det nok var Stalin selv som stod bak attentatet, kanskje på grunn av han i Kirov så en potensiell konkurrent. Den neste store bølgen med massearrestasjoner kom med Moskvaprosessene i 1936. Her gikk straffeprosessen for seg i full offentlighet. Avisene, med Pravda i spissen, skrev om hvordan stadig nye fiender av Sovjetunionen stod frem og tilsto den ene forbrytelsen villere enn den andre, mens folket marsjerte i gatene og krevde dødsstraff. Seansen var absurd. Enhver må ha skjønt at tilståelsen kom som følge av tortur, at de tiltalte var uskyldige, og at folket marsjerte under tvang og krevde dødsstraff for ikke selv å bli satt på tiltalebenken. Stalin fullførte sitt mesterverk i terror ved til slutt å arrestere alle dem som til å begynne med hadde utført arrestasjonene. Han var også nøye med å arrestere alle som hadde et personlig forhold til ham, spesielt de som kjente ham før han kom til makten. Disse kunne ikke ha den riktige frykten. Resultatet var et samfunn der absolutt ingen kunne føle seg trygge. I enkelte områder ble så mye som hver tiende person arrestert. Og det direkte livsfarlig å snakke om det, sørge eller i det hele tatt oppføre seg som om disse tingene foregikk. Man måtte innrette seg etter det propagandaen krevde, og late som om alt var såre vel. For flere ble derfor andre verdenskrig rett og slett en forbedring av situasjonen. I det minste kunne man gråte over å miste sine kjære.

Annen verdenskrig

Under andre verdenskrig opplevde Sovjetunionen katastrofer kanskje ingen andre land kunne reise seg fra. 27 millioner menneskeliv gikk tapt, omtrent like mye som alle andre land til sammen. I tillegg var ødeleggelsene enorme, ingen steder var nazistenes fremferd så brutal som her. Enorme landområder ble erobret, tilsvarende mengder ressurser og materiell gikk tapt eller ble overtatt av tyskerne, alt lå til rette for enda en knusende seier til Hitler-Tyskland. Men mot alle odds klarte altså den russiske kjempe å slå tilbake

Årsakene til nederlagene i den første fasen av krigen, skyldes dels at Stalin tross Hitles tidligere handlinger var fullstendig uforberedt på at også Sovjet kunne bli angrepet, dels at samme Stalin hadde henrettet og forvist så å si alle høyere offiserer under utrenskningene på 30-tallet.  Det siste gjorde ikke bare at alle militære ledere var unge og uerfarne, det gjorde dem også handlingslammet, livredde som de var for å provosere Stalin. Tyskerne fikk dermed usedvanlig lett spill, og kunne blant annet bombe sammen hele Sovjetunionens europeiske luftvåpen mens flyene stod på bakken. Resultatet var at mektige Luftwaffe fikk totalt herredømme i luften. På bakken var ikke styrkeforholdet stort annerledes. Erfarne tyske soldater og offiserer med helhetlig strategi og klar slagplan, hadde ingen problemer med å hamle opp med forvirrede russiske forsvarsstyrker som for det meste ble kastet ut i hodeløse motangrep, bare for å bli meid ned av tyske tanks, maskingevær, bomber og artilleri. Det er vanskelig å tenke seg at fremrykkingen kunne gått raskere, om motstanden hadde vært fraværende.

            Denne eventyrlige suksessen for Wehrmacht varte fra angrepet i 1941, og helt frem til og med sommeren 1942. Det var bare noen få tilbakeslag, dels som følge av Hitlers stadig tiltakende overstyring av den militære slagplan, dels som følge av det tøffe russiske klima. Både Hitler og generalstaben skjønte at mer enn noen andre land, var det viktig å beseire det ressursrike Sovjetunionen i en hurtig blitskrig. Ble krigen langvarig, ville det enorme produksjonspotensialet og den endeløse tilgangen på mannskap bli avgjørende. Strategien for Hitler og generalene var imidlertid forskjellig. Generalene mente at en hurtig erobring av hovedstaden Moskva ville lamme hjertet av landet og føre det ut i kaos. Hitler insisterte på lærdommen fra Napoleon som også hadde erobret Moskva, uten å få noen glede av det.  I følge Hitler skulle russerne slås ved å omringe styrkene deres, arme for arme, og utslette dem. Selvfølgelig hadde Hitler siste ord. Hundretusenvis av russiske soldater ble drept eller tatt til fange som følge av denne taktikken, men det var også noen armeer som klarte å flykte med et nødsskrik, og noen ytterst få som klarte å slå tilbake. Underveis skiftet Hitler mening, også en vane som skulle utarte under krigen, nå skulle Moskva erobres likevel og utslettes fra jordens overflate. Veldige tyske styrker fikk ordre om å sette kursen mot den Sovjetiske hovedstaden. Stalin begynte nå å skjønne at situasjonen var farligere enn at han kunne håndtere den. Strategien han hadde valgt så langt, hadde vist seg fullstendig mislykket og bare gjort alt verre. Sovjetunionens eksistens stod på spill. Først nå trakk Stalin seg tilbake og overlot forsvaret til kvalifisert hold, til general Zjukov, en av de få generalene som hadde overlevd utrenskningene, og som hadde overbevist i forsvaret av Leningrad (selv om byen ble beleiret, og sivilbefolkningen led fryktelig under en av krigens mest beryktede blokader). Zjukov sa at det ikke var mulig å forsvare Moskva med de styrkene han hadde til rådighet, han måtte ha forsterkninger fra Sibir.  Og det fikk han, det gjaldt bare at de måtte ankomme Moskva før tyskerne. Her var det klimaet som kom inn som en redning, ikke med snø og kulde, men med høstregn og gjørme. De tyske militærkolonnene kjørte seg rett og slett fast. Ikke før kulden frøs gjørmehullene til is, kunne de tyske styrkene bevege seg ordentlig igjen. Og da var de sibirske styrkene på plass, langt bedre utrustet til å tåle vinteren enn tyskerne var. I første omgang ble tyskerne slått tilbake. Den langvarige krigen tyskerne for enhver pris måtte unngå, var i gang.

            Vendepunktet kan forklares på mange måter. En av dem er å se på diktatorene som ledet de to landene. Da året 1942 begynte, hadde alt gått veien for Hitler. Han hadde på år bygget Tyskland opp fra å være bankerått, til å være en stormakt i stand til å erobre hele det kontinentale Europa. Den eneste ripen i lakken var det mislykkede angrepet på England. Ellers hadde den tyske krigsmaskinen rullet over enhver motstand. Ikke uten grunn følte Hitler seg som et uovervinnelig geni, i stand til alt. Stalin følte seg nok også som et geni, men han var i stand til å se at hans ledelse i starten av krigen hadde ført til katastrofe, og at det veldige Sovjetunionen var på randen av nederlag. Han skjønte at det kanskje var på tide å lytte litt til rådgiverne sine, og om han ikke skjønte det, så gjorde han det i hvert fall. Fra 1942 gjorde Hitler ganske konsekvent det motsatte.

            Denne forklaringen er ikke nok alene. Med må også de strenge naturlige betingelser tyskerne møtte på det Sovjetrussiske område, både den iskalde vinteren vi alt har nevnt, men også de enorme avstandene. Aldri hadde de tyske forsyningslinjer hatt vanskeligere vei. Og russerne var svært effektive i å flytte alt tyskerne kunne ha glede av, langt mot øst til det indre av landet, godt utenfor fiendens rekkevidde. Men den kanskje viktigste årsaken til tyskernes nederlag, er det hensynsløse mot russerne utkjempet krigen med. ”Man skal virkelig være modig for å være en feiging i den russiske hær,” er et sitat som tillegges Stalin. Meningen er klar. Ingen land er i nærheten av de nådeløse straffereaksjonene Sovjetrusserne utførte mot ethvert tilløp til desertering, feighet eller forræderi, tre begrep som var ett og det samme for dem. Den skyldige ble skutt, det er en selvfølge, i tillegg ble familien hans registrert og straffet de også, ofte med døden eller forvisning til Sibir. Alle som kunne vite om handlingen ble også skutt, for ikke å ha forhindret dem. Og parolen var at man heller skjøt et par uskyldige, enn å la en mulig forræder gå fri. Av de 27 millionene liv som gikk tapt, har russerne selv skylden for en ikke ubetydelig del. Ved siden av dette førte myndighetene en målrettet og effektiv propaganda – ikke helt usann – om hvor grusomme nazistene var og hvilken skjebne som ventet dem som ble fanget av dem. Dessuten spilte de på nasjonalfølelsen, ikke på sosialismen. Denne blandingen førte til et heltemot og oppofrelse som forbløffet selv nazistene. I det avgjørende slaget om Stalingrad befalte både Hitler og Stalin at byen ikke skulle oppgis for noen pris. Ingen kunne være i tvil om at begge mente alvor. Slaget om byen skulle utkjempes til siste mann var falt.

            De første kampene begynte august 1942, med luftwaffe som motstandsløst bombet byen sønder og sammen. 40 000 russiske liv gikk tapt bare de to første dagene, utallige hus falt sammen. Alt lå til rette for en ny, stor tysk seier. Problemet var bare det at russerne ikke trakk seg tilbake, uansett hvor mye tyskerne bombet. Stalin hadde gitt den umenneskelige ordren at ingen evakuering var tillatt, heller ikke av sivile. Han mente dette ville få soldatene, som kanskje selv hadde familie i området, til å kjempe hardere. Å flykte på egen hånd var umulig, øst for Stalingrad ligger elven Volga, en flod så bred at man er avhengig av båttransport. Og den transporten kontrollerte myndighetene. Her hadde transport av militært materiell fra øst til vest, all prioritet.  Utover september begynte de tyske soldatene så smått å bli frustrert over seieren som aldri kom. De mente det var under deres verdighet å kjempe i livsfarlige gatekamper, mot russere som gjemte seg i hvert rom, i hvert hus, og skjøt på alt som rørte seg. Tyskernes overlegne militærstrategi kom ikke til sin rett under slike forhold. Dessuten begynte Sovjetrusserne å få orden på produksjonen sin i de områdene som ikke var erobret. Plutselig kunne også de angripe med fly, artilleri og bomber. Det sier litt om landets ressurser og potensiale, at de på de områdene som var igjen produserte mer krigsmateriell enn hele det tyske riket til sammen, inklusiv de erobrede områdene. Frustrasjonen til tyskerne økte da vinteren satte inn, tidligere enn ventet, og usedvanlig streng.

            Omslaget kom i november. Tyskerne hadde hele tiden angrepet med alt de hadde av ressurser og mannskap, mens russerne hadde trent opp nye styrker fra det indre av Sibir og fra Asia. Sovjetrusserne stod klare med friske armeer å sette inn i en ny offensiv. Manøveren som følger er en av de mest kjente i verdenshistorien. Kort fortalt går den ut på å angripe tyskernes bakre linjer, slik at forsyningslinjene blir brutt og armeen i Stalingrad blir omringet. Tyskerne er helt uforberedt på en slik plan, og undervurderer russerne fullstendig. Planen lykkes akkurat som den forelå på tegnebrettet. Uten forsyningsmuligheter annet enn fra luften, har ikke tyskerne en sjanse under de umenneskelige forholdene som venter til vinteren. De har bare å skyte så lenge de har ammunisjon igjen. Overkommandør Paulus bønnfaller Hitler om retrett, men Hitler står på sitt. Paulus etterfølger ordren og kjemper til siste mann. Av de om lag 300 000 som var med i armeen hans, er det noe sånt som 10 000 som til slutt overgir seg til russisk fangenskap, og kanskje 5000 som overlever krigen. Et av de verste slag i verdenshistorien er overstått. 1,5 millioner anslås drept.

            Det er vanskelig å overvurdere betydningen av denne seieren. Ved siden av de åpenbare militære konsekvenser, som at det tyske felttoget mot øst er stanset, og deres viktigste arme er utslettet, så hadde den også for begge sider stor symbolsk betydning. Tyskerne måtte innse at de ikke var uovervinnelige likevel, mens russerne fikk etter en lang serie nederlag endelig en seier. De fikk vist at de kunne. Nå går de på med en voldsom optimisme, og jager tyskerne ut igjen like raskt som de hadde kommet inn. Den røde arme består nå av veteraner herdet i kamp, offiserene har lært seg hva moderne krigføring går ut på, og fra øst kommer stadig nye forsyninger av alt materiell man kan ønske seg. Den russiske bølge fortsetter hele veien til Berlin, med samme hensynsløse slagkraft som den vant krigen med på russisk jord. Stalin var besatt av tanken på at hans røde arme skulle få æren av å nedkjempe det tredje riket, og kastet alle styrker inn i kappløpet mot Berlin langs en front som strakte seg langs hele Øst-Europa. Det tyske forsvaret var like nådeløst som russernes angrep, en Hitler på randen av galskap nektet for enhver overgivelse, overalt skulle kjempes til siste mann. Generaler som ikke etterkom hans vanvittige ordre, ble straks skiftet ut med mer ideologisk riktige. Katastrofen er nesten ikke til å fatte. Millioner døde, millioner ble lemlestet eller ødelagt for livet, hele byer ble fullstendig utbombet, og desto mer meningsløst blir det av at utfallet uansett var gitt.. Den 7. mai 1945 skrev tyskerne under den endelige kapitulasjonen. Et nytt Europa skulle tegnes opp.

Den kalde krigen

Straks den felles fienden Tyskland var knust, kom motsetningene mellom de vestlige allierte og Sovjetunionen tydelig til syne. Stalin hadde demonstrert at han hadde en militærmakt som overgikk alle konvensjonelle styrker verden hittil hadde sett. I antall soldater var det ingen som kunne konkurrere med dem, og mot slutten av krigen kunne russerne også fremvise noen av de beste og mest effektive våpnene. Sovjet hadde for alvor etablert seg som en superstormakt.

            Stalin var naturligvis klar over hvilke gode forhandlingskort han hadde for hånden. Med rette kunne han si at landet hans hadde befridd Europa fra det tyske redselsregime, med rette kunne han si det russiske land og folk hadde måttet bære de største lidelsene. Overalt i Øst Europa ble den røde hær mottatt som helter, og kunne nå regne med en bølge av velvilje. Stalin visste å utnytte seg av situasjonen. Han gjorde det klart at han ikke hadde hensikt å trekke seg ut av de erobrede områdene. Han ønsket seg kort sagt Øst Europa som interessesfære. I 1948 hadde han nådd sitt mål, med kuppet i Tsjekkoslovakia var samtlige stater i Øst Europa blitt kommunistiske, og lydige undersåtter til et stadig mektigere Sovjetunionen.

            I vest pekte USA seg ut som det eneste landet i stand til å ta opp kampen. De forsøkte å få tilsvarende dominans i vest, som russerne fikk i øst, og det er ikke helt usant å si at de lyktes. De to maktblokkene ble delt inn i NATO og Warszawa-pakten, med gjensidig propaganda mot motparten og iskalde fronter. Eksistensen av atombomber, Sovjet fikk sin i 1949, gjorde situasjonen enda mer uhyggelig. Fra nå av måtte verden leve under trusselen av en virkelig altutslettende krig.

            Det russiske folk opplevde en sjelden optimisme i tiden rett etter krigen. Seiersfølelsen var enorm, og man følte med rette at den var tuftet på fedrelandskjærlighet og samhold. Det var godt håp om bedre tider. Men Stalin lot dem ikke leve lenge i håpet. Ikke før var seieren sikret, så fortsatte regimet i sporet fra 30-tallet. Russiske krigsfanger som vendte tilbake etter fryktelige år i tyske fangeleire, ble videresendt til Sibir til nye år i fangenskap. Det var forbudt og jevngodt med forræderi, å la seg ta til fange. Dessuten kunne man være vestlig spion. Terroren foregikk nå ikke bare i Sovjetunionen, men i hele Øst-Europa. Det kommunistiske maktapparatet hadde folket i et jerngrep.

            I 1953 døde Stalin til stor, offisiell, nasjonal sorg. Etterfølgeren, Nikolai Khrusjtsjov, gav håp om et visst tøvær. Spesielt etter han hadde sin berømte tale under partikongressen 1956, der han avslørte at ”vår kamerat Stalin var en massemorder”. Plutselig fikk man det travelt med å fjerne alle statuer og minnesmerker over ”vår lille far”. At optimismen var ubegrunnet viste seg i 1956, da det kom til oppstand i Ungarn som ønsket å bryte ut av Warszawa-pakten. Sovjetunionen slo den ned med grusom militærmakt. I tillegg til overlegne militære styrker og utstyr, brukte supermakten skitne triks. De inviterte den ungarske frigjøringslederen Imre Nagy til forhandlinger i Moskva, med løfter om fritt leide og velvillig innstilling, men da han ankom arresterte de ham. Det ungarske folk kjempet fortvilet, men hadde ikke en sjanse. På ny beviste kjempen sin militære styrke, men denne gangen var det ingen som gledet seg. En lignende maktdemonstrasjon skjedde i 1968, i Tsjekkoslovakia. Denne gangen var de sovjetrussiske styrkene støttet av Warszawa-pakten, og tsjekkerne gikk ikke til motangrep, så konflikten ble ikke så blodig. Men Sovjetrusserne levnet ingen tvil om at de ønsket og krevde full kontroll over satellittstatene sine. Jerngrepet ble holdt fast.

            Disse konfliktene i Ungarn og Tsjekkoslovakia ble selvfølgelig brukt av USA for alt de var verdt, på samme måte som Sovjetunionen fremstilte amerikanernes innblanding i Nord Korea og Vietnam som forferdelige overgrep mot en uskyldig sivilbefolkning. Propagandaen eksisterte på begge sider. Det er mulig å tolke denne krigen slik at propaganda var den eneste måten mulig å utkjempe den på. Begge land, både USA og Sovjet, måtte leve med fiendens atomstridshoder rettet mot alle viktige byer. En krig mellom supermaktene ville være altødeleggende. Konflikten kan også tolkes slik at i stedet for å kjempe mot hverandre, kjempet de overalt i de fattige områdene i verden, i Asia, Afrika og Sør Amerika, der Sovjet og USA støttet hver sin side i alle slags konflikter, med store pengebeløp og våpenleveranser. Det er rester fra denne politikken som gjør at man i dag kan si at det var USA som bygget opp Saddam Hussein, for USA støttet Irak i krigen mot Iran, som Sovjetunionen støttet. I noen konflitker gikk også supermaktene selv aktivt inn, oftest altså USA, som følge av Trumandoktrinen. Sovjet brukte for det meste militærmakten sin til å slå ned oppstand i land de var i allianse med.

Imperiet faller

De siste partisekretærene i kommunistpartiet var aldeles udugelige. Leonid Brezjnev var en gammel mann allerede da han overtok for Khrusjtsjov i 1964, og under ham opplevde Sovjetunionen en voldsom stagnasjon. Og etterfølgerne hans, Jurij Andropov (1914-1983) og Konstantin Tsjernenko (1911-1985) var om mulig enda verre. De var gamle og syke og døde etter kort tid ved makten, og selv det nå dypt konservative kommunistpartiet skjønte at det var på tide med yngre krefter. Likevel var det en overraskelse da bare 54 år gamle og forholdsvis ukjente Mikhail Gorbatsjov kom til makten. Og enda mer overraskende var det hva Gorbatsjov gjorde med den.

            Gorbatsjov lanserer to begrep som glir inn i det internasjonale språk: Perestrojka (= omstrukturering) og Glasnost (= Åpenhet). Han innfører omfattende reformer, løsner på sensuren og frigir politiske fanger. Det kommunistiske styret hans har mange trekk som minner om det Dubček ville innføre i Tsjekkoslovakia i 1968 , akkurat det Sovjetunionen under Brezjnev slo ned med militærmakt. Også utenrikspolitisk viser Gorbatsjov seg som en mild mann, og går sammen med USAs president Ronald Reagen svært overraskende med på nedrustning og fjerning av mellomlange atomraketter fra Europa under et berømt møte i Rekjavik 11. oktober 1986. I 1987 går de to superstormaktene enda lenger, og lover å fjerne alle mellomlange atomraketter innen 1996. Året etter trekker Gorbatsjov også de Sovjetiske styrkene ut av Afghanistan, og avslutter en 9 år lang og mislykket krig der etter at Brezjnev invaderte landet i 1979. Men det var først i 1989 Gorbatsjov fikk sin virkelige internasjonale utfordring, når det gjaldt om han mente alvor med sin perestrojka og glasnost.

            Det året var det folkelig oppstand i samtlige av Warszawa-pakt landene, og i samtlige land ble det klart at regimene ikke klarte å slå ned protestene uten hjelp fra de mektige Sovjetrussiske militærstyrkene. I 1953, 1956 og 1968 hadde Sovjetunionen ikke nølt et sekund med å bruke militærmakten sin for å holde pakten samlet, det hadde tatt seg ut om Gorbatsjov gjorde det samme. Som vi vet gjorde han ikke det, tvert imot uttalte han at om folkene i Øst-Europa ønsket forandringer, så måtte de få det. Slik falt de kommunistiske styrene i alle Sovjetunionens allierte land, en hendelse som omtrent kan sidestilles om alle landene i NATO i dag skulle bli militant muslimske med USAs velsignelse. Gorbatsjov hadde bestått prøven, og fikk for dette Nobels fredspris i 1990.

            Den neste prøven skulle han ikke bestå, og hva som skjedde her har ført til at Gorbatsjov ikke har så godt ettermæle som han kanskje hadde fortjent ut i fra politikken hans på 80-tallet. Sovjetunionen bestod av 15 republikker, og flere av dem krevde nå at også de skulle få sin frihet. Dette gjaldt særlig de baltiske statene Litauen, Estland og Latvia, som hadde blitt okkupert av Sovjet under Stalin, og som slett ikke hadde samtykket i å bli en Sovjetrepublikk. Særlig var det demonstrasjoner i Litauen, og på ny rettet verdens øyne seg mot Gorbatsjov og hvordan han ville reagere. Han reagerte med tanks..

            Det viste seg at Gorbatsjov hadde satt i gang krefter han selv ikke klarte å kontrollere. Protestene mot Sovjetunionens militære styrke i Litauen var massive, skuffelsen var selvsagt enorm over at fredsprisvinneren Gorbatsjov møtte fredelige demonstranter med tanks. Men skuffelsen var også stor i motsatt ende, fra konservative kommunister (kalt ”hauker”) som mente Gorbatsjovs reformer hadde gått altfor langt og at politikken hans ville føre til enden på hele Sovjetunionen. 19. august 1991 gjennomførte en gruppe toppolitikere fra Gorbatsjovs eget styre statskupp, arresterte Gorbatsjov (husarrest) mens han var på ferie i Krim, og annonserte at Gorbatsjov var syk og at Gennadij Ivanovitsj Janajev hadde overtatt makten. Verden holdt pusten. Skulle Sovjetunionen falle tilbake til det gamle, og verden på ny befinne seg i en tilstand av kald krig og overhengende trussel om atomkrig? Det var tid for en ny helt å tre inn på scenen.

            Boris Jeltsin var på denne tiden president i den russiske republikken i Sovjetunionen, og en nokså åpen motstander av Gorbatsjovs styre som han mente ikke gikk langt nok i demokratiseringsprosessen. Under den kritiske situasjonen etter statskuppet viste Jeltsin seg som en meget sterk og uredd leder, i skarp kontrast til passiviserte Gorbatsjov og den tørre, kjedelige gammelkommunisten Janajev. Han fordømte åpent den nye ledelsen i Sovjetunionen og statskuppet deres, og han krevde de skulle gi fra seg makten øyeblikkelig. Særlig berømt er en scene der han står på toppen av en tanks, og formidler budskapet sitt til folkemengden. I god gammel stil kommanderer regimet det hemmelige politiet (KGB) og hæren til å gripe inn, men begge nekter å etterkomme ordrer og kuppmakerne blir tvunget til å gå av da de står uten maktmidler. Jeltsin sender så selv en militæreskorte til Krim for å hente Gorbatsjov tilbake til Moskva, en symbolsk scene for det nye maktforholdet mellom de to. En rekke Sovjetrepublikker utnytter situasjonen til på ny å kreve sin frihet, og med Jeltsin som den sterke mann blir friheten innvilget. 26. desember det året blir Sovjetunionen formelt oppløst, og erstattes av Samveldet av uavhengige stater (SUS) bestående av de tidligere Sovjetrepublikkene. Jeltsin blir president i den største og viktigste, Russland, og Gorbatsjov blir sendt ut i kulden og avslutter med det sin politiske karriere.

            Rett skal være rett, de fleste Sovjetrepublikkene fortsetter med de samme statslederne som styrte i Sovjettiden, og blir den dag i dag fortsatt ikke styrt særlig demokratisk. I flere av dem har befolkningen demonstrert og forsøkt å felle diktaturene på samme måte som de østeuropeiske og russiske er felt, hver gang er det spennende å se om soldatene følger ordrene om å slå opprøret ned, eller slår seg sammen med demonstrantene mot regimet. Foreløpig har det gått best i de baltiske statene, som rett nok også hadde det beste utgangspunktet, mens det som foregår i Ukraina er løfterikt og spennende. I Hviterussland vil jeg si situasjonen gir liten grunn til optimisme. Forholdene i Georgia, Armenia og Aserbajdsjan kvalifiserer ikke til betegnelsen fullgodt demokrati, men de gjennomfører valg og ser ut til å ønske seg demokrati i alle fall, mer eller mindre. De sentralasiatiske republikkene har mye graps, og er sørgelig utenfor verdenssamfunnets oppmerksomhet, men i Kirgisistan og Kasakhstan er situasjonen i det minste bedre enn den var. I Tadsjikistan, Usbekistan og Turkmenistan er alt begredelig.

Det nye Russsland

Som så mange av sine forgjengere, seg bedre som revolusjonshelt enn som aktiv statsstyrer. Hans forsøk på å gå over til demokrati og markedsøkonomi ”i et sprang”, viste seg særdeles mislykket. De gigantiske russiske statsbedriftene ble riktignok lagt ut for salg, men kjøperne viste seg å være en liten gruppe mennesker, som tjente vanvittig nærmest risikofritt og på svært kort tid. Hvordan disse menneskene kom seg i posisjon til å kjøpe er høyst uklart, men de etterforskes i dag for mulig kriminalitet. Blant annet er Russlands rikeste mann Mikhail Borisovitsj Khodorkovskij arrestert og foreløpig idømt 9 års fengsel for bedrageri og skatteunndragelser i forbindelse med det enorme russiske oljeselskapet hans, Yukos, som nå har fått sine verdier betraktelig redusert. En annen kjendis blant disse såkalte oligarkene, er søkkrike Roman Abramovitsj, eieren av fotballklubben Chelsea. Også han har tjent milliardene sine ved å kjøpe russiske og sovjetiske statsbedrifter til spottpris, og siden selge dem igjen med vanvittig fortjeneste. Det er betegnende at han har trukket rikdommene sine ut av Russland, og sprøytet deler av dem inn i en fotballklubb. Det vil være vanskelig for myndighetene å arrestere også ham, selv om det er lett å hevde at han ikke er særlig bedre enn Khodorkovskij. Men dette er kompliserte og vanskelige saker, og det blir også hevdet at myndighetene fører disse sakene for å dekke over egne feilgrep og forbrytelser.

            Mot slutten av sin politiske karriere ble Boris Jeltsin stadig mer alkoholisert, og ble beryktet for å kunne stille stup full også ved offentlige opptredener. 31. desember 1999 erklærer han i en TV-tale at han har gir fra seg makten til Vladimir Putin, en tidligere major i KGB. Putin satt med makten i 8 år frem til 2008, hvor han mer eller mindre overgav den til Dmitri Medvedev (70 % av stemmene ved valget) . I denne perioden ble Russland mer stabilt og som følge av høye olje- og gasspriser mer mektig, men den demokratiske situasjonen har fått sterk kritikk, og det er vanskelig å hevde det ikke har vært med rette. Det er spennende å følge med på hvor Russland nå vil gå, med juristen Medvedev som president og den tidligere KGB-offiseren Putin som statsminister.

Viktige årstall

862      Rurik I blir fyrste over Novgorod. Den første russiske statsdannelse.

882      Oleg grunnlegger Kiev-staten.

1156    Første Kremlin blir bygget. Det blir ødelagt flere ganger, men alltid gjenoppbygget.

1223    Mongolene begynner erobringen av det russiske riket.

1326    Senteret for den ortodokse kirke flytter fra Kiev til Moskva.

1497    Ivan III med tilnavnet ”den store” innfører Russlands første lovsamling, kalt Sudebnik,

1547    Ivan IV med tilnavnet ”den grusomme” blir kronet til tsar.

1570    Massakren i Novgorod. Ivan den grusomme torturer og myrder store deler av byens befolkning under mistanke at de vil overgi seg til Polen.

1598    Rurik-ætten dør ut, og Boris Godunov overtar tsartittelen. Landet kastes ut i stor uro frem til 1913 hvor Romanov-slekten overtar tronen.

1604    Den første falske Dimitrij gjør krav på tronen. Han heter i virkeligheten Gregorii Otrep'ev, og blir torturert og drept etter først å ha vunnet stor oppslutning.

1613    Romanov-slekten overtar tsartronen etter langvarig strid.

1696    Tsar Peter den store kommer til makten. Hans visjon er å vende Russland mot vest, til Europa, og gjøre det til en moderne nasjon.

1703    St. Petersburg grunnlegges.

1744    Dødsstraff oppheves.

1783    Krimhalvøya erobres

1812    Napoleon gjør sitt inntog i Moskva. Men han har ikke forsyninger til å bli værende der, og russerne har brent sine. De franske styrkene må trekke seg tilbake med store tap under den harde russiske vinteren. Dette ble starten på Napoleons nederlag.

1825    Desemberoppstanden blir knust av Nicolai I.

1838    Russland får sin første jernbane fra St. Petersburg til Tsarkoe selo. Typisk nok fra hovedstaden, til et av tsarens palass. Den neste jernbanen blir åpnet i 1851, og går fra Petersburg til Moskva.

1853    Krimkrigen (1853-56). Etter langvarig konflikt går Russland til angrep på Tyrkia om Krimhalvøya. Årsakene er sammensatte. Russland hevdet de skulle forsvare kristne interesser mot det muslimske Tyrkia, dette var den direkte årsaken. Men ønsket om utvidet havneområde i Svartehavet var nok også gjeldende. I hvert fall førte frykten for dette at både Storbritannia og Frankrike involverte seg, på tyrkisk side i 1854. Krigen endte med nederlag for Russland.

1861    Livegenskapet oppheves med Alexander IIs manifest av 19. februar.

1867    Russland selger Alaska til Amerikas forente stater for 7,2 millioner dollar. En av de dårligste handler i verdenshistorien.

1881    Tsar Alexander II blir drept av en revolusjonær. Etterfølgeren Alexander III avbryter reformprogrammet forgjengeren hadde hatt, og innfører et strengere regime.

1891    Stor hungersnød som følge av feilslåtte avlinger. Byggestart for den transibirske jernbanen som står ferdig i 1905.

1901    Det russiske sosialistiske parti blir grunnlagt. Lenin blir leder i 1903.

1904    Den russisk-japanske krig. Verden får sjokk da russerne taper, Japan har på et blunk blitt industralisert. Hungersnød følger i Russland

1905    Året begynner med den blodige søndagen i januar, hvor tsarens soldater skyter inn i en demonstrerende folkemengde. Det utløser store streiker og oppstand over hele landet. Tsar ser seg presset til å opprette en duma, eller nasjonalforsamling. Han gjennomfører også en rekke andre reformer, men han gir ikke fra seg sin eneveldige makt. Og reformene fikk ingen stor innvirkning på situasjon. I tillegg dette året, avsluttes den russisk-japanske krig.

1906    Den første duma med valgte medlemmer blir opprettet. Den er imidlertid underlagt tsaren.

1907    Tsar Nikolai II oppløser den første dumaen, og oppretter en ny. Denne er mer konservativ, det vil si, mer makt til jordeierne og adelen.

1911    Tidligere statsminister Peter Stolpyn blir skutt i Kiev-operaen, med tsar Nicolas II til stede.

1912    Massakren på streikende gullminearbeiderne ved elven Lena i Sibir. Dette utløste en bølge av nye streiker og protester, og ytterligere fremgang for bolsjevikene.

1914    Første verdenskrig begynner. Russland går inn på alliert side.

1917    Mars    8. Kvinner marsjerer i gatene.

                        16. Tsar Nikolai II abdiserer

                        23. Prins Georij Lvov blir første statsminister i den nye russiske republikk.

            April    Lenin kommer tilbake fra Finland

             Juli      4. Store protester i Petrograd blir slått ned av regjeringens soldater.

7. Alexander Kerensky overtar som statsminister i den nye russiske republikk.

            Nov.    6. Lenin og kommunistene tar makten gjennom statskupp i Petrograd.

1918    Mars    Fredsavtale med tyskerne i Brest-Litovsk. Store landområder må gis bort.

                        5. Hovedstaden flyttes til Moskva.

            Mai      Borgerkrigen begynner. De hvite tsarvennlige står mot de røde kommunistene i en av de blodigste kriger verden har sett.

            Juli      16. Tsarfamilien skutt og drept i Yekaterinenburg ved Uralfjellene.

1919    Kommintern opprettes med målsetning om verdenskommunisme. Revolusjonen forsøkes spredd til Finland, Polen og Ukraina. Overalt blir russerne nedkjempet.

1921    Kamphandlingene i borgerkrigen opphører. Ny stor hungerkatastrofe som følge av tørke og feilslåtte avlinger.

            Mars NEP innføres. Lenin ser at landet er på randen av bankerott, og innfører smått kapitalistiske tiltak. ”Vi må gå et skritt tilbake, for å ta to skritt frem.”

1922    Sovjetunionen opprettes 30 desember med Russland, Ukraina, Georgia, Aserbasjan, Armenia.

1924    Lenin dør. Petrograd skifter navn til Leningrad.

1927    Stalin kommer endelig til makten. Trotskij blir sendt i eksil.

1928    Stalin iverksetter sin første femårsplan. Ambisjonene er enorme, med en mangedobling av industriproduksjonen som mål.

1932    Forferdelig hungersnød i Ukraina som følge av Stalins tvangskolonisering. I stedet for å levere kornet og dyrene sine til staten, valgte flere bønder å ødelegge det. Stalin hadde dessuten sagt kravene til kornproduksjon i Ukraina så høyt, at kollektivene ikke klarte å produsere nok til at det ble noe til overs til dem selv. Særlig ettersom mye av det ble ødelagt i protest mot kollektiviseringen.

1934    Mordet på Segej Kirov 1. desember fører til at Stalins utrenskninger virkelig skyter fart. Det er nå tallene kommer opp i millioner. Senere er det kommet frem at det antagelig var Stalin som beordret henrettelsen.

1936    Moskvaprosessene innleder Stalins andre store utrenskninger. Denne gangen er det folk helt opp i ledelsen i kommunistpartiet som blir utslettet. Ingen kan føle seg trygge. Moskvaprosessene var iscenesatte rettssaker, der de anklagede var tvunget til å tilstå, folk måtte marsjere i gatene og kreve den strengeste straff, og alt sammen foregikk i rampelyset. Spesielt kommunistavisen Pravda var nøye på å skildre ”stemningen i folket” og hvordan ”fiendene av kommuniststaten” fikk ”sin rettferdige dom”.

1939    Sovjet innvader Finland under dekke av ikke-angrepspakten med Tyskland.

1940    De baltiske stater (Estland, Latvia og Litauen) blir innlemmet i Sovjetunionen.

1941    Tyskland innvaderer Sovjetunionen, og erobrer alle de europeiske republikkene (Estland, Latvia, Lithauen, Hvite Russland og Ukraina), samt store deler av europeisk Russland.

1942    Slaget om Stalingrad begynner i august.

1943    Slaget om Stalingrad avsluttes 2. februar. Den russiske storoffensiven begynner.

1945    7. mai Russerne erobrer Berlin, tyskerne kapitulerer, og de allierte har vunnet andre verdenskrig.

1949    Sovjetunionen foretar sin første prøvesprengning av atombomben.

1953    Stalin dør. Khrusjtsjov overtar. Tøvær er stikkordet, men alt er relativt. I forhold til Stalin blir situasjonen klart bedret, men særlig i 56 viste Khrusjtsjov at også han kan sette makt bak sine krav.

1955    Warszawa-pakten undertegnes 14. mai.

1956    Khrusjtsjov holder sin berømte tale der han fordømmer Stalin under den 55. partikongressen til kommunistpartiet. Senere samme år går Sovjetiske styrker inn i Ungarn for å stanse frigjøringsbevegelsen der.

1957    Sputnik I sendes til verdensrommet. Sovjet leder romfartskappløpet.

1961    Jurij Gargarin blir første menneske i bane rundt jorden. Sovjet befester sin ledelse når det gjelder romfart.

1963    Cubakrisen. Verden er på randen av atomkrig.

1964    Bresjnev overtar. Stillstand er stikkordet. Jerngrepet blir strammet et lite hakk. Sensuren blir noe strengere. Alt fortsetter som før.

1968    Sovjetrussiske styrker støttet av Warszawa-pakten går inn i Tsjekkoslovakia for å stanse reformbevegelsen ”kommunisme med et menneskelig ansikt”.

1972    Bresjnev og Nixon signerer nedrustningsavtale i Moskva. Nixon blir samtidig første amerikanske president på russisk jord.

1975    Helsinkiavtalen. Ny nedrustning. Begrensning av mellomdistanseraketter i Europa.

1979    Sovjetunionen innvaderer Afghanistan. Erobringen går ikke som planlagt. Styrkene trekker seg ut i 1988, etter langvarig og uttærende krig.

1981    Bresjnev dør. Det følger en periode med altfor gamle og svake partisjefer, som dør av sykdom snart etter at de er innsatt.

1985    Gorbatsjov overtar. Stikkordet er Glasnost og Perestrojka, frihet og åpenhet. Programmet minner om det Dubcek forsøkte å innføre i Tsjekkoslovakia i 1968.

1989    Oppstand over hele den kommunistiske blokk. Gorbatsjov godtar løsrivelsen. Warszawa-pakten oppheves. Det følger imidlertid oppstander også i de Sovjetiske republikkene, spesielt i Litauen. Her sender Gorbatsjov inn tanks for å slå opprøret ned.

1991    Statskupp i Sovjetunionen. Gorbatsjov blir avsatt. Kuppet mislykkes imidlertid. Det har null støtte i folket, og Jeltsin står frem som den sterke mann på barikadene. Han overtar ledelsen for Russland, og godtar opphevelsen av Sovjetunionen. I stedet opprettes Samveldet av uavhengige stater, SUS.

1993    Russland får sin foreløpig siste konstitusjon.

1994    Tsjetsjenia krever løsrivelse. Jeltsin går inn med tanks, som Khrutsjov i Ungarn og Gorbatsjov i Litauen. Den tsjetsjenske krig følger.

1999    Vladimir Putin overtar for Boris Jeltsin.

2004    Gisselaksjonen i Beslan markerer et foreløpig høydepunkt i den tsjetsjenske terror for frigjøring.

2008    Dmitri Medvedev overtar for Vladimir Putin vervet som Russlands president.

ES(2005-2008) 

Sovjetunionen og de socialistiske lande i Østeuropa brød ikke desto mindre sammen. Årsagerne hertil var et kompleks af økonomiske og politiske faktorer, indre og ydre årsager, objektive og subjektive omstændigheder og praktiske og teoretiske fejltagelser.

(HT: Axel Stemark)

For flere bizarre og/eller skræmmende legeplads-installationer, se her.

For ja, norske, polske, kinesiske, amerikanske, italienske og alle andre nasjonalitetar arbeidarar blir utbytta. Me må selge vår arbeidskraft til rike kapitalistar for å overleve, til ein grovt urettferdig pris. Lat meg synleggjere dette med eit eksempel:

Lars er 17 år gammal og jobbar på ein fiskefabrikk. Her jobber han ca åtte timar i veka og tener 100,- i timen. Kvar time produserar han i gjennomsnitt 10 laksar som blir solgt for 50,- stykk. Det vil sei at Lars produserer verdiar for 500,- i timen, og av dei får han 100,- sjølv. Altså tener arbeidsgjevaren til Lars 400,- på den jobben som Lars utfører, minus dei utgiftene det tar å skaffe råmaterialet.

Faktum er at heile fiskefabrikken og eigentlig all industri i heile verda er bygd på arbeiderklassens slit. Derfor er det grovt urettferdig at enkeltmenneske fra borgerklassen skal få tilrane seg resurssar som retmessig tilhøyrer folket.

Den einaste løysninga på dette problemet, slik eg ser det, er revolusjon. Eit kapitalistisk system tillet ikkje at alle lever godt, fordi det då vert inflasjon og økonomiske kriser over heile verda. Derfor er det viktig at me bryt ut frå dette systemet. Eit kommunistisk samfunn er bygd på frihet for individet og like moglegheitar for alle.

Arbeidarar og undertrykte i alle land - foren dykk!

Ons beur en skop mekaar om 'n plek teen die muur onder die venster te kry. Want die meneer in sy bruin weermag-univorm het gesê dit is waar ons moet gaan lê as die skoolklok drie keer na mekaar lui.

Ek is in st. 1 maar ek word eers aan die einde van die jaar, nadat die skool gesluit het 9. Die meeste kinders is al 9. Dit is 1981.

Die skoolhoof het vir ons 'n groot ding gewys, daarop was landmyne, handgranate, kleefmyne en ander vreemde goed wat ontplof. As ons so iets by die skool sien mag ons nie daaraan vat nie, maar dadelik vir die juffrou se.

Die terroriste plant die bomme. Die terroriste is swart. Die terroriste is kommuniste. Dit is sonde en verkeerd, net soos dwelms en satanisme. En wilde plate wat agteruitspeel en dan hoor mens boodskappe wat jou die duiwel laat aanbid.

My maatjie se broer is op die grens. Hy skiet die terroriste wat ons wil doodmaak. Ons kan nie meer gaan kamp by die Limpopo-rivier nie, want die karre wat daar ry ontplof in die pad.

Een dag sien ek my oupa lees die koerant. In Pretoria het 'n bom ontplof en baie mense is dood. Baie ander mense het seergekry. Die foto's in die koerant is vreeslik.

Dit is 1983. By die skool gaan die alarm weer af en die hoof sê ons moet ontruim. Ons moet netjies in rye uitstap na die rugbyveld, en ons tasse net so los. Ek raak baie bang en piepie bietjie in my broek. Die juffrou se dis okay sy sal my later help.

Die polisie kom met honde wat orals snuffel. Niemand verduidelik vir ons wat aangaan nie.

Later sien ek iemand het in my tas gekrap. Ek voel baie kwaad daaroor. Wie het in my tas gekyk?

Ons oefen baie om plat te val en te ontruim. Ons mag nie lag nie, dis nie 'n grap nie.

Ons hou vakansie in Durban. Daar werk swart mense op die strand wat stoele uitdeel en roomys verkoop. Hoekom swem hulle nie ook nie, vra ek my pa. "Hulle het hulle eie strande", sê hy.

Hoekom? "Want dit is hoe dit is," sê hy.

In 1984 gaan my ma en pa oorsee. My pa sê die mense betoog voor Suid-Afrika se ambassade. Hoekom vra ek? "Daar is sanksies teen die land, hulle hou nie van ons nie, " antwoord my ma.

Hoekom? vra ek. "Want ons en die Israeliete, is God se uitverkore volke," dis hoekom.

Die papier wat my pa teruggebring het van London sê: "PW eats black babies for breakfast."

"Dis nie waar nie," sê my pa. Hy wys dit vir al sy vriende en hulle lag. Ek verstaan nie wat beteken die papier met die dooie babas wat voor die president se voete lê nie.

Ek hoor baie hoe grootmense sê swart mense wil die land wat God aan ons gegee het van ons wegvat. Ek hoor hulle sê ons veg vir ons land op die grens.

In 1985 moet ek veldskool toe gaan. Al die kinders moet. Daar slaap ons koud en min. Die oefening is baie. Ek huil omtrent die hele tyd.

Die ooms wat die onderwysers is praat die hele tyd van terrorisme, kommunisme, satanisme, die rooi gevaar, die swart gevaar, volkstrots, die afrikaner, die engelse, nasie, die bybel, god, sonde, wat verkeerd is met seks, dwelms, die oorlog op die grens, pw botha en al sulke goed.

Hulle vertel ons hoe die mau-mau nonne met panga's doodgekap het.

Ek het gedink ons kom veldskool toe om oor die veld te leer.

Ek is bang vir die "lokasie".

Ek is 12 en bang vir swart mense.

****

(Geskryf uit 'n kindergemoed van jare gelede)

The documentary, The Soviet Story, is directed by Edvīns Šnore, who spent 10 years gathering information and two years filming in several countries, according to the film's Web site, sovietstory.com.

The English-language documentary runs 85 minutes. It is produced by Rīga-based SIA Labvakar.

Among those interviewed in the film are Western and Russian historians, as well as survivors of the Soviet Gulag.

The chief sponsor of the production is the conservative alliance Union for Europe of the Nations, whose members include four members of the European Parliament from Latvia, all members of For Fatherland and Freedom (Tēvzemei un Brīvībai / LNNK). Also supporting the film are the Rīga City Council and the magazine Tēvijas Sargs.

The premiere is scheduled at 18:00 hours April 9 in Room 5B001 in the PHS Building of the European Parliament in Brussels.

Filmens hjemmeside (OBS vil installere Quicktime - som jeg ikke kan fordrage).

Kreml er rasende på Letland over historisk film

As we moved through the austere town and out into paddy fields, the paranoia of "Dear Leader" Kim became apparent. At every junction and path with the main road, an armed soldier stood guard. Sometimes local people cowered behind walls as the buses went by.

 "I teserne indgår forslag om en pensionsreform, så der bliver mere til de fattige pensionister. Dansk landbrug skal være totalt økologisk om en generations tid. Og så fastslås det, at danskernes pligter er vigtigere end deres rettigheder."

"»Oppositionen kan kun vinde det kommende valg ved at vise, at der er mere, der samler os, end der skiller. Jeg er specielt glad for, at de Radikale er positive over for teserne, for det betyder, at der er håb om, at oppositionen nu kan fremstå mere enig,« siger SFs gruppeformand Ole Sohn."

Lad mig lige tjekke, om dette er et mareridt. Ordene "Og så fastslås det, at danskernes pligter er vigtigere end deres rettigheder." lyder da til at være noget, som er hevet lige ud af det kommunistiske partis partiprogram. Nu har vi alle pligter. Og vores rettigheder er absolut heller ikke vigtige mere. Socialdemokratiet har præsteret at lukke endnu en omgang varm luft ud, som denne gang må skabe massive afsmeltninger af polerne. Ordene er så tvetydige, at man reelt set ikke forstår, hvad det egentlig er, de siger.

Hvordan kan et parti som socialdemokratiet producere et ordspil, som er så latterligt, at folk kun kan trække på skuldrene og grine lidt. Det er utvivlsomt, at mange af de gamle politikere inde på borgen med rødder i det kommunistiske parti er lykkelige for, at de snart kan få hevet Danmark i retning af et totalitært og undertrykkende rædselsregime, som Sovjet var.

Som Ole Sohn også udtrykker, er han glad for de nye teser, som vel kan få ham til at blive helt nostalgisk og tænke tilbage til dengang, han så ud til at kunne få en politisk karriere i et af de mest magtfulde og antidemokratiske partier i verden. Vi er glade på dine vegne, Ole Sohn.

På dette klip kan man se Ole Sohn (han ses efter 44 sekunder) sammen med alle kammeraterne:

Det har vært pinlig stille fra norske myndigheter i forhold til opptøyene i Tibet den siste tiden. Ved tidligere sammenstøt mellom tibetanske demonstranter og Kinesiske myndigheter har Norge sagt klart ifra og tatt avstand fra voldsbruk. Det må vi gjøre også denne gangen.

UNDERTRYKKELSE: Den flotte tibetanske kulturen blir gradvis ødelagt av det kinesiske diktaturets kommunisme, og det tibetanske folket opplever langvarig og konstant undertrykkelse fra okkupasjonsmakten.

Den oppvoksende ungdomsgenerasjonen i Tibet har aldri opplevd annet enn den undertrykkende kinesiske kommunismen. Hvorvidt disse vil fortsette å kun holde seg til fredelig demonstrasjon er ingen selvfølgelighet.

VOLD: For 49 år siden gjorde tibetanerne opprør mot den kinesiske okkupasjonen. Over 1,2 millioner tibetanere ble drept, og Tibets åndelige leder Dalai Lama måtte flykte landet og søke eksil i India.

Skulle et omfattende voldelig opprør finne sted i Tibet, kan vi få atter et blodbad. Til nå har Norge kun utrykt bekymring for situasjonen til kinesiske myndigheter. Dette er ikke godt nok.

Det minste Norge kan gjøre er å si klart ifra og støtte tibetanerne i deres protester.

Flere links bl.a. på Ekstra Bladet og JyllandsPosten

En række citater fra bogen, såvel som mine kommentarer. Citater i kursiv, kommentarer med alm. skrift. Alle fremhævelser med fed skrift er fra den oprindelige fremstilling:

...

i) Lige fra Sovjetmagtens grundlæggelse tillagde Lenin og partiet retssikkerheden primær betydning (s.110).

Ja, det skrev han faktisk... Skal vi minde ham om, at Tjekaen blev oprettet kun halvanden måned efter statskuppet?

Men det ved han utvivlsomt godt, han bruger en masse sider på at snakke om Lenin, han ved en masse om ham, helt sikkert - og ikke kun den mytologiske Lenin fra statspropagandaen, nej da. Så nu er jeg forvirret. Ulla snakker om primær og sekundær retssikkerhed, nu skal jeg også til at inkorporere i mit begrebsapparat en helt uafhængig variant, hvor det at 'tillægge retssikkerheden primær betydning' er kompatibelt med (/ensbetydende med?) oprettelsen af hemmelige politikorps, som myrder folk, der er uenige med de politiske ledere.

På den anden side løser dette problemet med at finde svar på vanskelige spørgsmål som dem, der for tiden diskuteres ovre op professorvældet, for helt ærligt: Hvis retssikkerhed og et hemmeligt politi som myrder politiske modstandere går hånd i hånd, så er den igangværende debat vel egentlig ikke noget, jeg behøver spilde min tid med. Så burde jeg da så sandelig vente med at komme med kritik, til der virkelig er brug for det, og retssikkerheden uden for enhver tvivl er i fare. Vent...

...

ii) Den økonomiske, politiske og ideologiske kappestrid mellem de kapitalistiske og socialistiske lande er uundgåelig. Men den må og skal holdes inden for rammerne af en fredelig konkurrence, som nødvendigvis forudsætter samarbejde. Historien må dømme om det ene eller andet systems fortjenester [fejl i oversættelsen?]. Den vil løse alt. Lad ethvert folk selv finde ud af, hvilket system og hvilken ideologi, der er bedst. Lad den fredelige kappestrid afgøre det, lad hvert system vise sin evne til at tilfredsstille menneskets interesser og behov. (s.154-55)

Den korte kommentar til ovenstående ville være: Historien har talt. Men muslimerne kunne lære af Gorbatjov når det kommer til tvetungethed og dobbelttænkning, for han skriver også:

Nogle socialistiske lande gennemgik alvorlige kriser i deres udvikling. Sådan var det f.eks. med Ungarn i 1956, i Tjekkoslovakiet i 1968 og i Polen i 1956 og igen i begyndelsen af 1980erne. Hvert af disse kriser havde sine særtræk, og man kom ud af dem på forskellig måde. Men det er en objektiv kendsgerning, at ikke i et eneste af de socialistiske lande fandt der en tilbagevenden til det gamle system sted. Jeg vil gøre den bemærkning, at det selvfølgelig ikke er socialismen, der er skyld i vanskelighederne og problemerne i de socialistiske landes udvikling, men hovedsageligt de herskende partiers fejlberegninger. (s.171)

og videre:

hele systemet af politiske forbindelser mellem de socialistiske lande skal opbygges på et ukrænkeligt grundlag af fuld selvstændighed. (s.173)

Altså: "Lad ethvert folk selv finde ud af, hvilket system og hvilken ideologi, der er bedst" - så længe 'folket' vælger kommunismen. Hvis man vælger noget andet vil det resultere i en 'krise'. Det var ikke med Gorbatjovs gode vilje at muren faldt, og det var bestemt ikke hans hensigt, at situationen udviklede sig, som den gjorde. En uddybning:

I den vanskelige internationale situation havde den enstemmigt trufne beslutning om forlængelse af Warszawapagtens Politisk-Konsultative Komités periodiske møder foregår der en art akkumulering af dens deltageres ideer og initiativer. Man "stiller urene ind efter hinanden".
Sagt på en anden måde drejer det sig om en organisk afstemning af hvert broderlands udenrigspolitiske initiativer med den aftalte fælles linje. (s.174)

Til dem der skulle være i tvivl: Selvom mit russiske er elendigt, ved jeg nok til at kunne sige med stor sikkerhed, at 'den aftalte fælles linje' bedst kan oversættes med 'Moskva-linjen'. Man stiller med andre ord urene ind efter, hvad Moskva siger. Det er ikke det, der står, men det er det, han siger. Begrebsforvirringen breder sig, for nu skal jeg også til at acceptere en udgave af 'national selvbestemmelse', hvor der ikke er nogen selvbestemmelse. Nå, man lærer det vel efterhånden...

...

iii) I teorien, i det vi kalder den videnskabelige socialisme, tales der om, at det menneskelige samfund gennemgår bestemte etaper i dets udvikling. Der har været det oprindelige ursamfund, derpå slavesamfundet og det feudale samfund. Som afløser for feudalismen kom kapitalismen. Og i det 20. århundrede begyndte det socialistiske samfund sin eksistens. Vi er overbeviste om, at alt dette er lovmæssige trin på en historisk stige. Det er en uundgåelig udvikling i verden. (s.158)

Historicisme for fuld udblæsning. Som altid henvises til Popper.

...

iv) Kommunismen har et mægtigt humanitært potentiale. (s.162)

Igen: Skrev han virkelig det? Hvad mon ofrene har at sige til den påstand?

...

v) Den sovjetiske ledelse stræber efter at føre politik på en ny måde. I første række vil jeg her nævne dialogen. Uden dialog er det svært at tale om opnåelse af gensidig forståelse. Efter at være gået over til den ny tænknings principper har vi gjort dialogen til det grundlæggende redskab for at få dem g