Husene tilhører maleren Karl Erik Harr. Atelieret nederst til høyre. Strandåtindan i bakgrunnen.

Det første bildet ble tatt søndag formiddag fra Låter mot Fjærekjerringa. Fjærekjerringa er fjellet nært midten av bildet, under en enslig sky. Landegode til høyre. Det andre bildet (på slutten av posten) er fra samme kveld, fra Fjærekjerringa mot Låter. Låter til venstre for Strandåtindan midt på bildet, bak Middagshaugen.

Om formiddagen tok jeg sammen med kjerringa mi og Dina (schnauzeren vår) ti turorienteringsposter. Det var en god grunn til å gjøre seg nærmere kjent i friluftsområdet Låter. På postrunden opplevde vi den variasjon som er så typisk i naturen her nord. Fra sandstrand, svaberg, rullesteiner eller klipper ved sjøen, over i blomsterenger, gressletter og skog. Vi var oppom lyngheier der blåbæra enda sto fin og søt, tyttebæra begynte å bli moden, og krøkkebærene (klekling) struttet nypolerte i duggen. Vi vasset over bekker og elver, og fant poster under skrenter. Alt innenfor et område på 750 x 1.500 meter.

På ettermiddagen var det vær og tid for å oppsøke en av mine drømmekvinner, Kjerringa på Fjære. Forrige søndag var jeg på Middagshaugen. Derfra så jeg lengselsfullt bort på henne. På vei opp på haugen traff jeg en kjenning med kjerring. De hadde vært på Fjærekjerringa dagen før. (Det er nå på sin plass å meddele at på Kjerringøy kaller selvfølgelig alle dama si kjerring. Det er en hederstitulering.)

Uka etter var det altså min tur å bestige min etterlengtede, Kjerringøys fineste utsiktspunkt. Trodde jeg. Hun er litt utilgjengelig, så jeg hadde fått mine kjentfolk til å beskrive hvordan jeg skulle te meg. ”Det er bare å følge stien innover, og så ser du hvor du skal ta opp. Vi brukte en time til toppen.”

Kart hadde jeg ikke med meg. Det kartet jeg har over Kjerringøy har så liten målestokk at det ikke er til å gå etter. Jeg skal skaffe meg et med større.

Jeg fulgte stien og fulgte stien og fulgte stien. Den mest markerte stien. Det var nok av andre stier og tråkk etter sauer og kyr. Å få noe overblikk var umulig, for skog og annen vegetasjon står tett. Til slutt gikk jeg meg fast i ur og stup. Da hadde jeg for lengst skjønt at jeg ikke hadde funnet riktig trasé. En sauesti ble redningen. Sauene er fenomenale til å ta seg frem i ulent terreng. Oppover bar det, og mer og mer av Kjerringøy brettet seg ut under meg. Etter hvert som trærne ble færre og mindre, så jeg at den jeg prøvde meg på, var lillesøstera til Kjerringa.

Så satt jeg der da, på 400 moh og så bort på 594 meter Kjerring på andre sida av en dal. Jeg hadde brukt to timer. Det ville ta minst én time å komme seg ned for så opp igjen på hun jeg egentlig ville hengi meg til. Hva med veien tilbake igjen? Nydelig vær, men skyggene var blitt lange. Snart ville sola forsvinne bak øyene i Lofoten. Det ble så hustrig at jeg måtte på med jakke.

Jeg hadde med meg speilrefleksen. Med den fikk jeg tatt bilder av større deler av indre Kjerringøy enn jeg har fått til tidligere. Nevelsfjorden og Fjærevassdraget, der alle vannene bare er 6 moh, gjør at ytterste del av Kjerringhalvøya nesten blir ei ekte øy (slik det var for noen tusen år siden). Den egentlige Kjerringøy har jeg omtalt før.

(Vises til venstre (vest) for handelsstedet på det andre bildet.)

Mens jeg gikk der og knipset, fikk jeg besøk. Av havørna. Først ei som sirklet over meg lenge, så to som syntes jeg var mindre interessant. Ikke lett å fokusere på ei havørn som seiler over deg, nært og fort. Hjemme hos ørna kommer den tett på. På menneskegrunn ser du den bare på lang avstand. Det er over 400 havørner med fast adresse i Bodø kommune, vel 3.000 i Nordland. En havørnentusiast, Aasmund Gylseth i Steigen, mener ørna er et symbol på en natur i balanse. Går bestanden ned, er det noe galt fatt.

Når det gjelder tilnærming til damer og fjell, er jeg ikke spesielt modig. Arrogant pågåenhet passer meg dårlig. Hva angår fjell, må ikke høydekurvene ligge for tett. Damers kurver kan være som de være vil. Det er ikke dem det kommer an på. Noen ganger strever jeg, som denne tekst beskriver, med å finne frem på min måte, i respekt og ydmykhet overfor den jeg ber om audiens hos. Omveier kan være mer spennende og gi andre opplevelser enn de forventede. Overraskelser kan være forfriskende.

Til Fjærekjerringa: Jeg er trofast og utholdende. Når jeg bare finner ut hvordan jeg skal nå frem til deg, kommer jeg. Hvis du vil.

Fra "min" Middagshaug så jeg mandag kveld mot nord Strandåtindan, Opplitindan, Reindalsskardtindan og Ørnestinden. Til høyre (nordøst) Kvarven og Blåfjellet.

Mot nordøst og øst: Kvarven, Blåfjellet og Storlitinden. Mellom de to siste Tverrelvskardet der jeg var forrige søndag. Videre Rismålsfjellet, Storfjellet, Trolltinden, Breitiden og Middagstindan (akkurat). Fjærevassdraget blinker innover mellom fjellene.

Vestover under sola: Karlsøyvær og Lofoten med Værøy, Mosken, Moskenesøy og Flakstadøy.

Mot nordvest resten av Lofoten og Steigen.

En liten tur med et stort skue. Gir næring til drømmer om nye turer.

En nydelig dag (se posten under) fikk en praktfull finale. Bildet ble tatt søndag fra hytta på Kjerringøy i det sola går ned bak Karlsøyvær og Lofoten.

Strandåvassbotn naturreservat ligger på Kjerringøy. Reservatet har et areal på 6.300 dekar, av dette i underkant 10 prosent vann. Naturreservatet omsluttes av Strandå/Os landskapsvernområde. Det er på 16.600 dekar og omfatter liene og fjellsidene rundt.

Formålet med reservat og verneområde er å bevare et større urørt våtmarksområde og et vakkert dalføre i sin naturlige tilstand og verne om et spesielt interessant plante- og fugleliv. Blant fuglene er sangsvane og fjellvåk de mest spennende. Langs elevene vokser sverdlilje. Dette er den nordligste fastlandslokaliteten for denne arten i landet. (Kilder: http://no.wikipedia.org/wiki/Strand%C3%A5vassbotn_naturreservat, http://nordland.miljostatus.no/strandavassbotn_aqJYC.pdf.file).

Dalen er rammet inn av flotte fjell: Strandåtindan, Opplitindan, Reindalsskardtindan og Ørnesstinden mot nord og øst, Kvarven, Blåfjellet og Storlitinden på sørsida. I vest Karlsøyfjorden, Karlsøyvær, Vestfjorden og Lofoten.

Søndag brukte vi fjellrekka i sør som tribuner for å skue det hele. Først 2 km fra Strandå i en grønn ”tunell” langs en skogsvei. På myrene under Blåfjellet fikk vi overblikk. Turen videre innover til Tverrelvskardet var en praktfull ”forestilling”. Vi var for langt unna reservatet til å få øye på ornitologiske eller botaniske spesialiteter. Men for et landskap. Der inne i Strandåvassbotn. Ikke et menneske utenom oss. Sauebjeller i det fjerne fortalte at tråkkene her var laget av firbeinte. En forholdsvis kort tur i distanse ble forlenget og forlenget av visuelle, fotografiske og kulinariske godbiter (deriblant multer).

Det første bildet viser inngangen til reservatet/verneområdet ved Strandå. Strandåtindan i bakgrunnen. Det neste viser Blåfjellet. Så utsikt utover dalen med noen av tindene på nordsida. Deretter fra Tverrelvskardet innover dalen med Nevelsfjorden i bakgrunnen. Til slutt en fornøyd turkompis.

Karlsøyvær, Lofoten og Steigen, sol og skyer, små og store båter. De vare lydene og luktene kan ikke formidles. Bildene ble tatt i går natt fra området rundt hytta. Ikke godt å få lagt seg når det ser slik ut mot nord klokka 01:00. Det har vært mange slike netter i sommer.

Ei sommernatt på Kjerringøy. Midnattsola, nærmest i havet Karlsøyvær, på andre sida av Vestfjorden skimtes Lofoten. Bildet er tatt fra takvinduet på hytta.  

Jeg har vært og kommer til å være mye på Kjerringøy fremover nå. For å gjøre hytta ferdig og gå turer. Kvarven, Blåfjellet, Fjærekjerringa, Eidetind og Trolltidenen lokker.  

Fortsatt god sommer til deg. Vi blogges til høsten?

Vi var på Kjerringøy i dag for å se til byggverket vårt, og for å kjenne på våren. Den vakre nordlandsbåten lå i havna ved hotellet Kjerringøy Brygge.

Nordlandsbåten finnes i mange størrelser, fra 14 til 52 fot, fra færing til fembøring, fra to til seks årepar. Fremover nå skal mye tid tilbringes på Kjerringøy. Da blir det bli god anledning til å nyte smekre trebåter.

På Kjerringøy selvfølgelig. På tur til hytta først et morgenbilde av nordlandsbåten til Karl Erik Harr (maleren). Han har hus og atelier like ved.

Så snudde jeg meg mot nordvest. Der ligger handelsstedet. I åsen over handelsstedet ligger hytta mi. Dit skulle jeg for å male. I dag ble jeg ferdig med den største jobben inne.

På tur hjem i kveldinga. Stranda til Harr. Der var det bade- eller beitegjester. Ikke elg, men rein i solnedgang.

Midt på dagen så jeg tre svaner som skrek seg sørover, rett over tretoppene. Litt senere skulle jeg bortom nabohytta. Da skremte jeg opp to røyer.   

Både Harr og jeg maler med olje. Men jeg må ha kamera for å få til bilder. Opplevelser og inspirasjon er det nok av på Kjerringøy.

Trolltinden. Å gå til Kjerringøy tar sin tid og er strevsomt, men belønninga er en fantastisk tur. Siste etappe er ned skaret til høyre for tinden.

Strandåtindan sett fra hytta. Der skifter lys, farger og skyformasjoner fortløpende.

Også fra hytta. Vakre og lett tilgjengelige Kvarven ligger der i øst og lokker. Med bare et par timer til toppen blir det noen turer dit i løpet av året.

Finnkonnakken og Breidviktinden. Den første en "snill" tur, den andre mer heftig.

Luftig er det også på toppen av Steigtind. En naturens monolitt som med sin karakteristiske profil kan ses fra mange forskjellige steder i Salten. Det er overraskene lett å komme seg opp på stabben.

I januar var det i meste laget med undervisning. Slitsomt, eller fantastisk at noen til og med sa at et kurs hadde vært godt og nyttig (og de andre nikket)?
En runde med kraftig forkjølelse. Hostet fælt. Dekadin. Forventningene knyttet til fjellene i Østerrike gjorde nødvendig fysisk hvile til god oppladning.
Hyttebygginga måtte følges opp. Snekkeren var i godlune. Nå var det endelig fremdrift.

I februar Stubnerkogel, Schlossalm, Kreuzkogel og Graukogel (navn på fjellene). Jeg måtte ikke dit for å kjenne på at bedre kan jeg ikke få det, men visste det ville bli slik der. Enten det var nypreppa eller pudder under skiene, på restaurant i bakken eller på hotellet om kvelden, naken blant nakne i Felsentherme eller anstendig kledd på spasertur langs Kaiser Wilhelm Promenade. Mange slappe greier. Jeg la på meg tre kilo.

Et høydepunkt: På dagen 50 år etter at Toni Sailer ble verdensmester i storslalåm, kjørte jeg samme bakken i Graukogel, i ei jubileumsløype satt som den i 1958. Østerrikes Stein Eriksen ble det året også verdensmester i utfor og i kombinasjonen (nr. 2 i slalåm). Inger Bjørnbakken vant slalåm for damer.

Den 8. februar 2008 var det om ettermiddagen så mye rabalder nede i sentrum at jeg måtte spørre østerrikerne hva som foregikk. Stor ståhei for den nå 73 år gamle Sailer som kastet glans over mimrefesten. Han så ikke like godt ut som Stein Eriksen (enda han er åtte år eldre).

Skihistoriens første slalåmløype med porter ble satt i Wengen 21. januar 1922 av Sir Arnold Lunn. Anledningen var av alle ting det første engelske skimesterskapet.

På gjennomreise i Oslo: Hamburger på McDonald’s etter ”Singin' in the Rain”. Jeg hadde fått nok av femretters. Ved siden av oss på Oslo Nye: En gutt på åtte-ni år og hans mor. Gutten i grå bukse, pen skjorte og slips. Mora sikkert også fin. Etter hvert som forestillingen skred frem og vannet begynte å sprute, ble jeg mindre opptatt av Heidi og Kåre og mer av guttens glede over det han opplevde. Han lo og klappet og elsket og hatet av og med de på scenen. Vi snakket godt sammen i pausen.
Etter forestillingen hadde mor og sønn det travelt med å nå en buss. Jeg hadde gleden av åpne døra for dem da de hastet av sted. En god gutt og ei flott mor.

Så vidt hjemme igjen før jeg måtte ta telling av influensa. Minst ti år siden sist. Enda verre hoste enn i forrige runde. Mer Dekadin og nå Paracet i tillegg. Så er vel immunforsvaret styrket for ti nye år.

I jobbsammenheng mye å ta igjen av veiledning, publisering og planlegging. Jeg gleder meg til å undervise igjen.

På hytta er rørlegger og elektriker ferdig med sine skjulte installasjoner. Snekkeren kler dem inn med paneler. Flisleggeren er klar.
Denne hytta har vi venta på i syv år. Til sommeren kan jeg sitte på verandaen og se mye av det fineste i verden fra Kjerringøy. Da kommer jeg innimellom til å tenke på de av Glossglockners (3.798 moh) undersotter som jeg kjenner. Favoritten er Hohe Scharte der H1 starter sine 13 røde kilometer.

Fjellet kunne like gjerne være Skautuva (mitt yndlingsfjell på 626 moh). Dit kan jeg dra oftere. At jeg vet jeg kan gå dit, er nok.
Hytta på Kjerringøy kunne ha vært den gamle på Saltfjellet. Fantasifullt satt opp av materialer fra arbeidsbrakkene som sto igjen da Nordlandsbanen ble ferdig i 1962. Jeg ble alltid så sulten av å være der. Spiste dobbelt så mye som vanlig. La ikke på meg. Der var vi ofte. Hørte elva dure. Gikk på tur. Satt på steiner og kjente etter.

Ingen av stedene hadde vært det de er om jeg ikke hadde noen å dele dem med, noen å glede meg sammen med. I Østerrike har vi noen som både tilfører opplevelsene noe og forsterker dem. Manchester sier min svenske skikompis om ”fløyelsstripene” som møter oss på dagens første tur. Og hva er middagen uten godt selskap og vin? Det første forskjellige fra mange land, vinen helst lokale og nye bekjentskaper.

Skal du opp i Gasteinerdalen, må du forbi Schloss Hohenwerfen (Schloss Adler i Ørneredet). Opprinnelig skulle slottet sikre tømmertransporten, nå er det turistene som blir passet på. Hva hadde mine planke- eller kråkeslott (hytta står på Kråkåsen) her hjemme vært uten noen å passe eller bli passet på av?

Fjell, i Gasteinerdalen og på Kjerringøy. Hva er hvor? Ørneredet Schloss Hohenwerfen eller havørnreir. Like fascinerende.

Mykje lys og mykje varme, eller lite lys og frost i lufta. Hvilket lys og hvilke farger som betar mest, er umulig å avgjøre. Takk for forskjellene, kontrastene, fargenyansene – og årstidene.

"Alle" skal gifte seg på Kjerringøy. De kommer helt fra USA for å gjøre det. Hvis du går i giftetanker, må du bestille et år i forveien.

For en dag! Og dette kalles mørketid? Selv om sola er under horisonten, bades sørhimmelen i skinnet. Jo lenger nord, desto høyere må toppene være for å bli forgylt.

Alle disse forandringer og sjatteringer setter jeg ekstra pris på nå når lyset svinner frem mot vintersolverv. Min verden er på sitt vakreste når fiolett og indigo setter sitt preg på alt. Jeg er et vintermenneske, og til helga er sjansene for sesongens første skitur store.

I disse blå dager opptar jeg meg mye med andres ord. Jeg leser student-tekster til øyet blir lite og tørt. Altfor sjelden kommer det ord, uttrykk, passuser eller fortellinger med vinkling eller brytning som får studenten og saken hun opptar seg med til å skinne med sin egen nyanse. Det meste er som lys og vær på ekvator – forutsigbart.

Hvordan studentene nå skriver om hva det skal være – jeg må prøve å kommentere på en opplysende måte, slik at de selv kanskje kan se at det er mer i mye enn tatt for gitt, og at veksling mellom bredt og nært fokus kan få frem ulike perspektiv. Både i min fotografering og i studentenes tekster blir det for mye standard vidvinkel.

Lysets dragning, og behov for sjelelig balsam, gjør det godt å komme seg ut. Det blir det noen bilder av. I ledige kveldsstunder finner jeg stor glede i å bruke bildebehandlingsprogram til å finne ut hva slags lys jeg har klart å fange digitalt. Det har resultert i ei nettside der jeg bruker Dina som påskudd til å publisere bilder fra turer i alle de landskaper Salten byr på – i all slags lys. Så kan jeg i perioder, når arbeid med sensur og annet gir ordtørke i bloggen, veksle til nettsidas mer visuelle og uforpliktende uttrykk. Jeg har innsett at jeg aldri kan eller vil kunne blogge regelmessig. Til det er jeg altfor mye av og på, turbo eller tomgang, må gjøre små ting for å holde ut med de store og omvendt.

Viktigste grunn til å holde liv i blogginga er nettopp det jeg savner hos studentene, originale og autentiske tekster, særegne funderinger og fortellinger fulle av godt språk og metaforer – i din blogg. Og så de egentlige bildene noen av dere byr på, enten de er fotografisk flotte, viser natur og miljø, eller er fantastiske hverdagsskildringer. Når du skriver og/eller fotograferer slik at du blir tydelig for meg i din verden, berører du meg og min. Noe er akkurat som meg selv, andre uttrykk er mer ukjent utfordrende. Det mest eksotiske er ofte det du har sett som alt annet enn trivielt. Slike impulser får jeg for lite av andre steder.

Opplevelser skaper bilder, og de bildene som jeg fremkaller i min bevissthet eller digitalt, eller de jeg ”får” hos andre, fører i blant til at jeg føler for å skeie ut med ord. Da kommer det kanskje en bloggpost.

Bildene er tatt på Kjerringøy 27. november. Det første fra Middagshaugen mot Steigen, den andre er av Fjærekjerringa. Om henne er det et sagn. Det kommer kanskje en annen gang.

Mens arbeidet sto på, fungerte kroppen fint. Litt uvant med lekter som underlag og korrigering for 32 graders takvinkel. Det gjorde at musklene ble helt spesielt belastet.

Jeg visste jeg ville få kjenne det etterpå, men ikke hvordan. Torsdag var jeg stokk stiv i venstre lår og høyre overarm (quadriceps og biceps), fredagen enda stivere. Da var det vondt å gå. Den diagonale stivheten må skyldes det skrå underlaget. Først i dag ble jeg kvitt det siste ”slagget” i muskulaturen etter en lengre tur med Dina. Vått og grått, men flott – ikke minst å kunne gå og løpe normalt igjen.

Fra hyttetaket er litt av det jeg ser det du ser under, fra høyre: Strandåtind, handelsstedet på Kjerringøy (hvis du klikker for større bilde) og Steigen. Lenger ut ligger Karlsøyvær (fuglereservat) og lengst vest Lofoten.