Russetiden skulle være morro. I steden er det bare MAS! Mas og.. dritt. Det hørtes sikkert "glamorøst" ut å være russ da jeg var 16 år og liten og trodde alkohol var det kuleste i verden og ikke minst, var SINGEL. (Misforstå meg rett, jeg vil IKKE være singel, og jeg liker å drikke, men ja...) Det skulle være den siste, beste tiden med jentene mine før vi dro for alle vinder. Slik skulle det ikke bli.

Jeg er lei av all falskheten. Særlig blandt de som er mine beste venninner. De var mine klipper, mitt alt. Det kan jeg dessverre ikke si at de er lenger. Jeg stoler ikke lenger på dem. Vi som skulle tvinge barna våre til å bli bestevenner. Vi som skulle dra på byen på 70 årsdagen vår. Drømmer og håp... Så sterke, men knuses så lett.

Jeg veit ikke lenger hvem jeg kan stole på, jeg føler at alle bare snakker bak ryggen på meg. Greit, jeg har forandret meg, men det har faen meg dere også! Og dere andre, slutt å bry dere, eller bry dere skikkelig. Gud.

(Jeg skjønner at ingen som leser denne bloggen veit hvem det snakkes om, forhåpentligvis, for da har jeg driti meg. Men jeg måtte bare få det ut)

Han sitter ved siden av meg. Han blir bekymret når jeg sier at jeg lengter etter himmelen. "Du trenger ikke å være det", sier jeg. "Jeg er bare så fryktelig sliten." "Jeg er glad i deg", sier han. "Jeg skjønner det ikke", svarer jeg, og tårer jeg ikke ante jeg hadde så mange av bare fortsetter å renne. "Hvorfor gråter du?", spørr han. "Jeg vet ikke", svarer jeg. "På grunn av det hele. På grunn av alt sammen. Jeg er bare så sliten..."

Jeg tenker tilbake på begynnelsen av skoleåret. Det er så mye jeg ville ha gjort annerledes om jeg bare kunne. Annerledes i min relasjon til han. Så raskt ble jeg tiltrukket av han intelligens, og hans evne til å forstå meg. Vi var så like vi to. Så moro og uskyldig og ekte det var i begynnelsen. Gid jeg bare hadde latt det forbli slik. "Men kanskje dette er Han," husker jeg at jeg tenkte. Han jeg skal gifte meg med. Jeg hadde bare kjent ham en kort stund, men om det finnes noe sånn som soulmate så måtte jo det være ham.

Men så var det ikke han det skulle bli likevel, kom jeg frem til. Kanskje var det det at vi er så like? Svakheter og mangler du missliker ved deg selv er harde å godta i en annen person også. Men hans selskap kunne jeg fortsatt like. Hans klemmer, oppmerksomhet og følelsen han gav meg av å være spesiell. Og så var det kanskje en del av meg som ikke ville gi slipp på muligheten. Det kunne jo hende han forandret seg. Kunne jo hende at han ble perfekt en dag, og da skulle jeg nok gjerne kunne være kjæresten hans. Ekte kjærlighet, eller hva?

Vår semi-kjæreste relasjon fortsatte, og jeg tror det ble mer skadelig for oss begge enn vi kunne ha forestilt oss. Så dum og egoistisk jeg har vært. Så svak, så vanskelig for å gi slipp. Så selvsentrert. Så mange ganger forsøkte vi å "bare være venner", men det var vi riktig dårlige til.

Jeg sitter ved siden av han. Så kommer hun. Hun andre som han synes er søt. Jeg har fortalt ham at jeg ikke elsker ham. At jeg er lei for det hele. At det ikke kommer til å bli oss to. Men å se hans ansikt lyse opp i et stort smil når hun sier hei til han, det gjør vondt.

Det burde ikke gjøre vondt. Jeg skulle glede meg. Men det gjør jeg ikke. Sjalu blir jeg. Som om jeg ikke ønsker han det beste.

Han vil trøste meg. "Det er deg jeg er glad i Serina." Av en eller annen slem og egoistisk grunn så får de ordene meg til å føle meg bedre. Jeg vil ikke ha ham. Jeg kan ikke. Jeg elsker ham ikke. Men han er min.

Hvor er all kjærligheten blitt av? Jeg føler meg svart på innsiden. Jeg har så lyst til å elske, og bare være god. Ønske han alt det beste, og virkelig være en venn, en venn som smiler på hans vegne når hun snakker til ham. Men jeg bare feiler hele tiden. Og jeg er redd. Alt jeg kan gjøre er å gråte.

Om jeg bare kunne gjøre Guds vilje. Om jeg kunne høre hans stemme, og leve i hans kjærlighet og dele den med alle. Om bare Gud ville fornye hjertet mitt, en gang til. Han kalte oss til glede og nestekjærlighet, og det er alt jeg ønsker...

Dette skal jeg før sommerferien:

• Extensions
• Gå ned i vekt
• Farge håret svart
• Spare penger
• Til Oslo
• Få bra standpunktkarakterer i avgangsfag!
• Gjøre opp noen uoppklarte ting!
• Feire ettårsdag med Line
• Kjøpe musikk til lillebror
• Gå igjennom garderoben min
• Kjøpe hotpants/shorts
• Flere svarte overdeler
• T-skjorter
• Spare penger!
• Få meg jobb

Dette ønsker jeg meg til bursdagen min (16 august):

• Speilrefleks
• Gitarstrenger
• Tuner
• Englandtur i høstferien
• Musikk og film
• Nye tær

Dette skal jeg etter sommerferien :

• Starte på skolen
• Gjøre det bra på skolen
• Bli mer samfunnskritisk!
• Bli mer respektløs
• Kutte ut noen vennskap (helt sikkert)
• Ta tattovering og piercing på nytt
• Bli veganer

Siden jeg er ekstremt kresen når det kommer til gutter, så skal jeg lage en liste over ting jeg liker. Så kan jeg gå tilbake i tid om 40 år og se om min daværende partner har noen av disse egenskapene!

Egenskaper:

• Alternativ
• Søt
• Snill
• Morsom
• Koselig/kosete
• Vise at han bryr seg
• Musikkinteressert!
• Kulturfrelst (bob bob)
• Være glad i sånne rare ting jeg liker (såklart ikke ALT, men at vi har noen sære ting felles.)
• Utseende er ikke viktig, men det spiller litt rolle!
• Høyere enn meg (helst :()

Sånn! Er det rart jeg ikke får meg noe? Hoho!

Oppdatering! Han skjønne prata til meg på msn i går, og sa han skulle si hei til meg neste gang han så meg! Iiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiik. Han er så søt og snill.

Denne gangen en sang jeg ikke kjente fra før; Love on the Rocks, fra filmen "The Jazz Singer". Nok en gang har jeg funnet en ikke-video, en del av filmen der Neil leverer en sterk vokalprestasjon.

"Ikke-video" = en video som ikke er kul eller effektfull, gjerne bare stillbilde(r), eller som her; sangeren sitter med en gigantmikrofon midt i fjeset mesteparten av "videoen". Det fine med ikke-videoen er at musikken får stå aleine. For min del, som syns mange musikkvideoer er pretensiøst tull, er det et pluss.

Det er noe med denne stemma; ei spennvidde som favner fra det lavmælt myke til det overveldende sterke, uten en eneste falsk eller anstrengt tone. Dette er gull, vet du, smeltet gull i øregangene; vondt og vakkert på én gang. Nyt, kjære lytter, nyt ...

(og spill den igjen, mens du ser på ingenting)

Det er så vanskelig for den som elsker å gå ved siden av den som bare er glad i.

(Herman Bang (1857-1912)

(foto Tornerose 2002)

Jeg har tentamen i norsk om ikke så lenge og der skal vi skrive en artikkel. Denne her er en øvelse til tentamen. Enjoy :3

Emne: Forelskelse
Kjærlighet Ved Første Blikk

Kjærlighet er noe some finnes overalt.
I denne artikkelen skal vi se på positive of negative
sider ved kjærlighet. Og du skal prøve å finne svaret på

spørsmålet: Trenger du virkelig kjærlighet?

Atia Ijaz

Positive sider
Våren sies å være den beste årstiden for kjærlighet. Fuglene kommer tilbake og begynner å synge, sola er oppe lenger og det blir varmere. Men har det virkelig noe med kjærlighet å gjøre? Kan man ikke være forelska selv om fuglene ikke er der eller om det er varmere?
Det er kanskje det disse tingene gjør med oss mennesker som får oss i så godt humør. Sola får de fleste til å smile og være i godt humør. Akkurat som solskinnet, gjør kjærligheten at vi smiler hele tiden og gir oss denne deilige følelsen inni oss. Man må ikke være helt strålende glad hele tiden, men er man forelska, så blir det bare sånn. Har man det vanskelig og vil snakke med noen om det, vet man hvem man kan snakke med.
De fleste mennesker mener at kjærliget er noe helt fantastisk. Men er alt ved kjærligheten like bra?

Negative sider
Hittil har vi bare snakket om det fantastiske ved kjærlighet. Men det er også en del negative sider ved kjærlighet. Hvis man ikke har riktig kontroll over seg, kan man havne på ville veier. Man blir kanskje lurt og finner ut av at den personen du elsker, kanskje ikke elsker likevel. Det kan føre til kjærlighetssorg. Noen kommer lett over det, mens andre må «lide» i flere dager, ja, kanskje enda lenger for å komme over den dype sorgen.

Stoler du på «kjærlighet ved første blikk» ?
Denne artikkelen har forhåpentlig vis fått deg til å tenke gjennom en del. Kanskje stoler du nå på kjærligheten, kanskje ikke.
Nå til slutt vil jeg spørre: Synes du at du trenger kjærligheten? Stoler du på den?

Kaja ; de har ikke grønn farris pluss.

Charlotte; ta grønn bris da!

KaJa ; nei, jeg vil bare ha grønn pluss! De har ikke oransj bonaqua heller

Edvard; de har gul

Kaja; jammen jeg skal ha oransj!

*kaja tar en rød bonaqua*

Edvard; du vil ikke ha den gule derfor tar du den røde?

JADA! Ellers har Kaja det bra (:

Jeg hører på søt musikk. Veldig søt musikk, blir så glad! Skal legge inn litt på mp3-spilleren straks så skal jeg på joggetur. Blir deilig, jogga i går også, er skikkelig motiverende nå som det er fint vær. Ut og jogg på tur! 

Uka begynte bra, og den slutter forhåpentligvis bra også. Skal spare 17 mai pengene jeg får, får sikkert ikke brukt dem til noe fornuftig uansett. Så jeg sparer hvertfall godt over halvparten. Så jeg har rutte med resten av måneden. Og forhåpentligvis neste måned også! Naturfaglæreren er bortreist denne uka, noe som er litt deilig. Han er ekstremt stressende så det blir deilig med litt avslappning fra han.

Ellers gjør meg klar til 17 mai, har kjole, sko og jakke. Så er i mål, trenger bare langt hår og uslitt hår. Men det er litt verre, PAPPA HAR DU PENGER ? Blir extension før Seigmen hvertfall, sånn er det med den saken! Ellers går det i Seigmen om dagen, mye jogging og mye Seigmen. Mye sunn spising og lite te drikking. Hadde jeg ikke hatt nok vett i skallen hadde jeg bytta ut teen med vin, men det går nok ikke!

Dette er egentlig bare blogginnlegg to pass the time, for nå har jeg egentlig ikke noe å gjøre. Kjenner jeg er rimelig irritert på en viss person som leker med følelsene mine, men det pleier de fleste å gjøre så det er ikke noe nytt.  Jeg så forresten en flott gutt i byen istad, har han på msn og prater litt med han, han er helt sinnsykt pen! (Det er aldeles ikke derfor jeg prater med han) Men svarte faen! Han er helt sinnsykt nydelig! Jeg går aldri etter utseende vanligvis, er jo greit å se bra ut. Han her er beyond good looking, det er liksom model ansikt! Og han har helt sinnsyk utstråling! * om jeg bare hadde turt å sagt hei *

Jaja, kjæresteløs får jeg bare. Når min lesbiske forlovede fikk seg kjæreste var håpet ute for meg. KIDDING.  Det hadde vært fint å hatt kjæreste nå i sommer sola, hadde jo det i fjor, de fleste fikk med seg hvordan det gikk, og det skal vel egentlig ikke gjentas skal det vel?

Hohoi, jeg er vel fortsatt like kresen. Er ikke det at jeg veit hva jeg vil ha, eller jo. Ja, jo, men altså nei! Jeg er kresen, og vil liksom ha en som virkelig kan ta pusten fra meg og bare WOI, har ikke vært mange sånne i det siste. Og hvem vil ha meg likevel? Jeg ser litt lettere på livet på den fronten om dagen, tror det hjelper at en får seg en kjæreste, sånn at en veit at det finnes noen som vil ha deg. Betyr jo ikke at alle vil ha deg og at du er så utrolig bra av den grunn, men du veit at det er ikke umulig!

Så sjarmer meg?

<3 

Jeg holder ditt hode
Stein Mehren

Jeg holder ditt hode
i mine hender, som du holder
mitt hjerte i din ømhet
slik allting holder og blir
holdt av noe annet enn seg selv
Slik havet løfter en sten
til sine strender, slik treet
holder høstens modne frukter, slik
kloden løftes gjennom kloders rom
Slik holdes vi begge av noe
og løftes dit gåte holder gåte i sin hånd

Single? Føler du at din sivile status er tom og innholdsløs? Du er i godt selskap. Det er verken lett for den single eller den som skal tolke din sivile status å forholde seg til at du er singel. Det er en endimensjonal og samtidig en lite konkret betegnelse. La oss ikke dvele ved begrepets tilkortkommenhet.

Fra nå av er du enten makeløs eller makeledig.

Dersom du sjeldent vurderer omverdenen for potensielle maker, du er deg selv nok, framtiden består av egne prosjekter og nettverket ditt består av kongekvinnevenninner av det motsatte kjønn enn det du foretrekker som maker. Da er du makeløs.

Dersom du heller har et par skuffer ledig i kommoden din, lar blikket dvele litt for lenge ved Blomsterhandler Andersen og drømmer om din tilkomnes fantastiske gule hytte på Sørlandet. Ja, da er du makeledig.

Boka er flott, engasjerende og fasinerende! Jeg føler med alle personene og ønsker dem det beste men har i likhet med gutten og Ann-Katrin ikke bestandig lett for å se hva som er det beste for dem. Per Nilsson skriver som vanlig bra og overraskende. Boka kan godt leses uten å ha lest Hjertets fryd, men for meg var det et gledelig gjensyn.

Sigrid

I den gylne timen når dine barn, både de fødte og de ufødte skal dømme deg. I den gylne timen som venter alle et eller annet sted på veien. I den gylne timen når du dømmes til å vandre videre, eller du endelig får lov til å vende hjem.

Hele mitt liv, en lengsel etter å komme hjem.

*

Fredrik Hossmann

Dette blir min første historie som jeg skriver inn på bloggen. Jeg skrev første utkast i 6. klasse, men nå i 8. skrev jeg den om. Håper du liker den. :)

Charlott våknet av at sola strålte gjennom de grønne gardinene med knallrøde moreller. Hun fikk så vidt opp øynene, med lange mørke øyevipper. Mens hun lå på senga prøvde hun å våkne helt. Prøvde å finne ut hva hun skulle gjøre i dag, den andre dagen i sommerferien.

!

Nå kom hun på at det var i dag de skulle reise, i dag hun og familien skulle til Barcelona!

Charlott hoppet opp av senga.., men fal tilbake igjen, for hun var jo så trøtt fortsatt. Jeg orker ikke stå opp, tenkte hun.

Bank – bank!

Noen banket på døra. – Kom inn! ropte hun.

Og inn kom moren hennes, tydeligvis for å vekke henne.

• Nei men vennen min da, begynte hun. – Du vet vel at vi må dra tidlig. Kom igjen, sto opp å kle på deg, vi må skynde oss.

• Men mamma! Jeg er jo så trøtt!

Hun tok ansiktet under puta.

• Jaja, det er jeg også, men vi har dårlig tid, så du for sove litt i flyet, eller i bilen.

• Greit, jeg kommer.

Moren gikk ut av rommet hennes, og Charlott hoppet opp av senga.

• Som om jeg er trøtt. Mamma da, du er så lettlurt.

Hun viste tunga mot døra som moren nettopp hadde gått ut av.

• Nå skal jeg stå opp, være glad og ikke ødelegge ferien min.

Charlott pleide nesten alltid å snakke med seg selv når hun var alene, det var en vane fra da hun var seks år. Men nå var hun seksten år og hadde fortsatt den vanen.

Charlott hadde kledd på seg, spist frokost og sto nå i bilen og ventet på faren. På fanget hennes var lillesøstera, Isabelle på 4 år, som lå og sov.

Charlott strøk henne på det gylne håret hennes. Det var så deilig og glatt.

Broren hennes, Nadal, satt ved siden av henne.., og sov. Han var 20 år og hadde fortsatt ikke en jobb, hadde ikke engang orket å gå på universitetet.

Familien til Charlott er egentlig fra Spania, men siden søsknene ikke er født i Norge og ikke kan spansk skal de heller bo i et hotell.

Nå satt Charlott i bilen, på vei til hotellet. Hun så ut av vinduet, alle palmene ved stranda. Men det var ikke denne stranda de skulle bo ved, det var stranda Barceloneta, og hotellet het Princess Hotel.

Det var snart solnedgang og de var snart framme. For det hadde Isabelle spurt nesten hele tida etter at flyet hadde landet.

Charlott gledet seg, det kilte i magen.

De var framme, og Charlott gikk ut av bilen. Hun så på hotellet og det var kjempefint. Noe av det vakreste hun hadde sett. Stort, fint og… stort.

Hun hadde fått vite at det var 364 rom i hotellet, da de skulle booke. Hun hadde også fått vite at det var 4 stjernes og lo i hjertet av Barcelona.

Det var egentlig bare lov å ha maksimum 2 barn der og bare lov til å være der i 1-3 døgn, men de hadde fått spesialbestilling.

Charlott fulgte foreldrene sine til rommene deres. De sa ifra i lobbyen og tok heisen opp. De skulle være i 13. etasje.

De var kommet ut av heisen og på vei til rommet.

• Her er rommet ditt Charlott, sa faren.

• Kult!

Charlott gikk inn. Hun kikket rundt i rommet.

• Det er så vakkert, sa hun til seg selv.

Det var grønnaktige gardiner med fine mønstre på. Teppet hadde det samme mønstret, og den samme fargen. Og midt i det hele, en stor taklampe. Men hun hadde glemt noe, senga ja. Det var… det var… det var… to senger! Hun snudde seg, og der sto Nadal og flirte, hun hatet den onde latteren hans.

• Nei! skrek hun. – Jeg kan ikke dele rom med han!

• Men kjære deg, sa moren. – Du må nok dessverre gjøre det. Vi hadde ikke noe annet valg. Isabelle skal være i rommet vårt.

• Åååh!

Moren gikk ut, og Charlott ble igjen med broren. Hun prøvde å overse han, bare så ut av vinduet. Og der la hun merke til den fine solnedgangen. Hvordan den rød rosa himmelen reflekterte i havet. Det var det vakreste hun hadde sett! Hun ble hypnotisert av utsikten, det ble helt stille.

- BØ!

Hun hørte lyd, ble skremt og snudde seg. Og der var jo selvfølgelig broren hennes.

- Nadal!!

Men han brydde seg ikke, bare fikk latterkrampe.

- Du er så barnslig!

Hun ble sur og gikk ut, smalt igjen døra.

Charlott var ute ved stranda, satt i sanden og så utover havet. Det er så mye vakrere å se det herfra, tenkte hun. Hun lente hodet mot knærne, så til høyre. og akkurat da hun skulle til å lukke øynene, så hun noe, en skikkelse ikke så langt fra henne. Hun så nærmere. Det var en gutt, omtrent på hennes alder. Han satt også å så utover havet. Det var noe seriøst i blikket hans. Som om han tenkte på noe, noe viktig.

Charlott så han, nesten stirret gjorde hun. Men da han plutselig så bort på henne, snudde hun hodet og tenkte: Jeg har visst sett litt for lenge. Shit!

Hun så litt tilbake mot høyre, for å se hva han gjorde. Han sto opp, og.., og kom mot henne. Charlott sto fort opp og holdt på å gå. Men han var litt raskere.

• Hola! sa han.

Hun gulpet, hva skulle hun gjøre nå? Men var modig, snudde seg og sa:

• Emm… Me no habla español (jeg snakker ikke spansk), sa hun.

• Gjør det noe da?

Charlott ble forskrekket, var han norsk?

• Emm… jeg vet ikke…

Gutten smilte.

• Jeg kommer fra Spania, men har bodd i Norge, forklarte han.

• Oja, okey.., Charlott visste ikke hva hun skulle gjøre.

• Er du her på ferie?

• Ja, med familien. Og du?

• Jeg bor her, med broren min, Rafael, han er 22 år. Eller jeg bor med han og kona hans!

Hun så ut som et spørsmålstegn.

• Ja, du skjønner, begynte han. – Han er gift, men de pleier å krangle hele tida, så noen ganger orker jeg bare ikke å være tilstede når de krangler. Så jeg pleier å komme hit, for å tenke.

• Oh! okey, Charlott visste ikke hva hun skulle si. Her stod hun på stranda (i Barcelona) og snakket med en helt ukjent gutt!

• Fabio, sa han og tok fram hånda.

• Hæ?

• Fabio, det er det jeg heter, han smilte til henne.

• Oh! Charlott, hun tok hånda hans. Den var myk og varm, men samtidig stram og sterk.

• Du snakker ikke mye, sa han med et smil. Charlott hadde lagt merke til at han smilte mye.

• Vel… jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Jeg mener, her står jeg og snakker med en helt fremmed gutt midt i Barcelona!

Hun angret med en gang på at hun sa det, så hun prøvde å finne på noe annet å si.

• Jeg må gå, sa hun fort.

• Nei vent, når kan vi møtes igjen? Jeg kan vise deg rundt i byen, hvis du vil? Hva sier du?

Han så håpefullt på henne.

• Ja, greit. Kan vi møtes her i morgen klokka 11:00?

• Samme for meg!

• Fint, god natt.

• Natta!

Charlott gikk fort tilbake til hotellet, løp nesten. Hva har jeg gjort nå da? tenkte hun. Hun hadde nettopp blitt kjent med en fremmed gutt, som ikke var så fremmed nå lenger. Nå var han Fabio.

Charlott våknet klokka 10:30.

• Oi da! sa hun. kanskje litt høyt, for nå våknet broren hennes.

• Hva er det du har det så travelt med da? spurte han.

• Jeg… jeg skal møte noen, sa hun mens hun hoppet ut av senga.

• Aha! Noen. Tørr jeg spørre hvem denne ”noen” er?

• Tro meg det gjør du ikke. Kom igjen snu deg.

• Hvorfor det?

• Fordi jeg skal skifte vel!

• Ok, Sinnataggen!

Nadal hadde alltid kalt henne for det, Sinnataggen. Hun begynte nesten å bli lei av det.

Hun skyndte seg å skifte, spiste frokost og løp ut.

På stranda, midt blant alle menneskene, stod Fabio der og ventet på henne. Bare på henne. Det føltes herlig.

• Hei, sa han til henne da hun kom fram.

• Hei!

• Så skal vi dra, eller vil du heller være her og bade.

• Tro meg, jeg er ikke akkurat glad i svømming. Jeg liker heller å se meg rundt. Spesielt hvis jeg er på et nytt sted.

• Fint, for jeg har ikke tenkt å tilbringe hele dagen min her.

Charlott lo litt, men fikk plutselig litt dårlig samvittighet.

• Måtte du vente lenge, spurte hun.

• Jeg? Nei nei, jeg vet at jenter bruker lang tid. Kom igjen så går vi.

Hun lo igjen. Du har et så fint smil, ville hun si.

De hadde gått i et par timer, og stod nå foran en statue av to menn på hver sine sykler og to skjeletter på som også hadde sykler. Charlott skjønte ikke helt vitsen med den, men hun sa ingenting.

• Vil du ha litt iskrem? spurte Fabio.

• Ja, okey, svarte hun.

• Kult, kom da.

Han tok henne med til en liten kiosk, den het visst ”Las Ramblas Helado”.

Helado betydde visst iskrem, og Las Ramblas var navnet på det området de var i eller noe sånt.

• Her, sa Fabio og rakte henne en pistasie is.

• Takk, svarte hun og tok den i mot. Hun elsket pistasie is. – Hvordan visste du at jeg likte pistasie is?

• Hm? Han hadde is rundt hele isen. – Tja, jeg er vel flink til å kjenne mennesker. Det er faktisk sant, jeg er født med det.

Han smilte, igjen og igjen.

• Kom igjen, vi setter oss et sted.

• Kan vi ikke heller gå hjem? spurte hun.

• Okey, greit for meg.

• Venga! (Kom igjen!)

Fabio og Charlott gikk langs stranda utenfor hotellet. De hadde vært stille en stund.

• Du Charlott? sa Fabio plutselig.

• Ja?

• Skal du noe i kveld?

• Jeg? Nei, hvordan det?

• Vel, du vet det er sånn strandfest her ute i kveld. Så jeg lurte på om du ville bli med meg, hvis du ikke opptatt altså, for ellers kan vi bare glemme det, hvis du vil…

De så på hverandre. Men Charlott prøvde å overse det han hadde sagt.

• Du har litt is rundt munnen, sa hun og tok en serviett for å fjerne det.

Fabio holdt håndleddet hennes.

• Charlott, vil du?

Han hørtes litt mer seriøs nå.

• Vel, jeg vet ikke.., hun ble litt forvirret.

• Men hvis du ikke vil er det helt greit for meg.

Han slapp hånda hennes, snudde seg fra henne. Og nå fikk hun i hvert fall dårlig samvittighet.

• Fabio? sa hun. – Greit unnskyld, jeg kan bli med deg. Jeg mente ikke å gjøre deg noe vondt eller noe.

Fabio snudde seg, sperret opp øynene.

• Seriøst? Vil du?

• Ja, hun nikket.

• Fett!

Han holdt rundt henne. Han var deilig å holde. Så varm du er, ville hun si.

Han slapp henne, og holdt hendene rundt ansiktet hennes. De så på hverandre en stund. En litt lengre stund faktisk. Og da, da gjorde han det, kysset henne. Og slapp henne. Han ble visst litt sjenert selv, for han snudde seg da han snakket til henne.

• Så skal vi møtes klokka 19:00? spurte han, mens han sto med ryggen til henne.

• Ja, greit, svarte hun og gikk tilbake til hotellet.

På bare 1 dag? tenkte hun mens hun var på vei til hotellet.

Klokka 18:30 var Charlott ute av dusjen. Og plutselig så hun Nadal, som vanlig lo han og sov.

• Din latsabbe, sa hun stille ristet på hodet.

Hun gikk tilbake til badet og fønet håret. Men hun gjorde det, tenkte hun på hvordan det ville bli, og hvordan det ville ende. Hun skiftet fort, men passet selvsagt på hva hadde på seg. En halvlang, lyseblå kjole, fine sandaler og en søt, hvit sløyfe på håret.

Hun så på klokka: 18:55!

Da hun var på vei ut av rommet, hørte hun en lyd: - Ikke kom for sent da.

Det var Nadal. Hun snudde seg og sa: - Neida.

Som vanlig sto Fabio ved stranda og ventet på henne. Da hun ankom så han på henne med store øyne.

• Du… du.., han klarte ikke å fullføre setningen.

• Ja, jeg?

• … Ser fantastisk ut!

• Takk, du ser ikke så verst ut selv, hun nikket mot skjorta hans.

• Hihi, takk! han smilte med store tenne, nesten litt barnslig. Men det var noe av det hun likte ved han.

• Skal vi gå? spurte han

• Ja hvorfor ikke? Kan ikke stå her hele kvelden.

Hun smilte til han.

På festen var det masse folk. Og Charlott hadde ikke sett så mange spanske folk på et sted før. Unntatt på TV. Det var kjempefint der. Spesielt med palmene rundt der. Og musikken var råkul.

• Still deg her, så henter jeg noe å drikke til oss, ok?

• Ja, okey.

Han ga henne et lite kyss på panna før han dro. Charlott tenkte: Så nært, og så fort?

Hun sto der Fabio hadde sagt hun skulle stå, men han var ikke kommet enda. Plutselig kom det noen gutter bort til henne. De så ut til å komme fra det skandinaviske hotellet ikke å langt ifra.

• Nei, men se hva vi har her gutter, sa gutten som var helt forrest i gjengen. Han var ganske stor.

• Har du ingen å være med eller?

Charlott svarte ikke, bare så en annen vei og tenkte: Fabio, kom!

• For hvis du ikke har noen å danse, er vi frivlige.

Hun svarte fortsatt ikke.

• Ja, men svar da for helsike!

Gutten prøvde å få tak i armen hennes, men Fabio kom heldigvis i forkjøpet. Han tok henne vekk fra gutten. Og hun ble selvsagt kjempeglad for å se ham. Han holdt rundt henne og trøstet. Hun presset ansiktet mot halsen hans.

• Ikke gå fra meg igjen, sa hun til han.

• Det skal jeg ikke, sa han unnskyldende.

Men de andre guttene hadde ikke gitt seg.

• Og hvem er du da?! Sa en av dem. – Er det dama di eller?

• Hm! sa Fabio men han fortsatt holdt rundt henne. – Du bruker det ordet som om hun er en ting!

• Ja, hva ellers er hun? Ting er noe man bruker og da er damer ting.

Nå ble Fabio rasende. Han slapp Charlott og gikk mot gutten.

Charlott gikk et annet sted. Hun ville ikke se det, ville ikke se, ville ikke høre. Tårene rant nedover kinnene hennes, hun ville ikke være her.

Charlott satt ved strandkanten utenfor hotellet, og lurte på hvordan Fabio hadde det. Lurte på om han var skadet eller noe. Tårene hennes hadde tørket mot huden, men orket ikke å ta det bort. Hun følte seg dum som hadde forlatt Fabio i en sånn situasjon. Nå ville han sikkert aldri tilgi henne.

• Er det her du er? hørte hun en stemme si bak henne, det var Fabio han satte seg ved siden av henne.

Hun så bort på han, han var skadet!

Charlott rettet på seg, tørket bort tårene og rev av et stykke fra kjolen.

• Hva er det du gjør? spurte han.

• Ser du det ikke, du er skadet. Sånn ikke rør deg nå, jeg skal fikse det.

Hun lot han ikke si noe. De bare satt der, og Charlott fikset på armen hans som var veldig skadet.

• Hvorfor gjorde du det? spurte hun da hun ble ferdig.

• Hva da?

• Du vet.., sloss med de guttene der.

Hun lente seg mot skuldrene hans.

• Det vet du godt, jeg tåler ikke at noen sier noe sånt om deg.

• Men det er så rart…

• Hva da?

• At vi ble så fort kjent, og plutselig.., sammen.

• Det er da ikke noe nytt, jeg gjør sånt hver dag jeg.

• HVA?!

Charlott sto opp, kunne ikke tro hva hun nettopp hadde hørt. Så hun snudde seg for å gå.

• Hey, hvor skal du? Jeg bare tullet litt det vet du vel.

Han sto opp og gikk etter henne, men hun hadde stoppet. Han holdt rolig rundt henne, bakfra.

• Unnskyld, sa han.

Charlott snudde seg, smilte og krøp inn til halsen hans igjen.

• Lov meg å aldri si noe sånt igjen, sa hun.

• Jeg, Fabio Nuez, lover å aldri si noe sånt igjen til deg, Charlott Lingerie, den vakreste og hyggeligste jenta jeg noensinne har møtt.

De så på hverandre, begge smilte.

• Kom, jeg følger det opp.

• Ok.

THE END

han løp gjennom haven
med et eple i hver hånd
bare for å se at hun ikke var der
det var ingen som kunne ta imot
det han hadde å gi

hun balanserer et egg i hånden
hun danser som i sakte film
i sitt fjerne indre hører hun stemmen hans
”hvis du trenger noen å stole på
kan du jo begynne med deg selv”

han ligger på en sten ved stranden
solen glimter i grønne bølger
i sitt indre fjerne hører han stemmen hennes
”hvis du trenger noen å elske
kan du jo begynne med deg selv”

han og hun
hun og han
de ble aldri et vi
uten i nettopp dette:
i å ikke bli et vi

*

Fredrik Hossmann

Samtidig anerkjenner jeg at det ikke passer for alle. Seksuell orientering har lite med hvordan du ønsker å leve livet ditt, annet enn hvilket kjønn vedkommende har som du evt. Vil dele det med. Av de homofile kvinner og menn jeg kjenner, bærer de fleste på et ønske om et livslangt, monogamt parforhold, gjerne med barn. De vil at dette skal skje i ordnede former som sikrer deres egne og eventuelle barns rettigheter. Dette ønsker de respekt for, også innafor Den Norske Kirke hvis de tilhører den. Og jeg synes at det bare skulle mangle! Det er klart at de må ha de samme rettighetene og respekten som blir heterofile til del i samme situasjon! Jeg støtter deres kamp fullt ut. Det må være lov å være normal. Selv om jeg ikke forstår hvorfor eller ønsker det selv.

Overført til transkjønna, og spesielt LFTS, ønsker jeg å presisere akkurat det samme: Normalitet er et legitimt mål for et liv. Selv om jeg ikke forstår det. Samtidig krever jeg den samme respekten for mine mål og mine valg. Det går faktisk an å akseptere noe man ikke forstår. Jeg vet at mange ikke forstår min identitet som annerledes, unormal, avviker. For meg er dette en posisjon med potensiale til å forandre verden ved å stille spørsmål ved normene. Ord som for andre har negativ klang, er for meg begreper med historie, stolthet og som har formet meg som menneske. Jeg krever at det blir respektert.

I sammenheng med LFTS er det også et spørsmål om normalitet bør være gruppens mål. Jeg mener at mangfoldet er å foretrekke. Normering og normalitet betyr å innskrenke mangfoldet og i ytterste konsekvens en knebling av minoriteter. Ingen gruppe bør etterstrebe normalisering i slik forstand.

Dette handler også om strategier. Når man har en organisasjon for en liten gruppe som har vært og til dels er marginalisert i storsamfunnet, en interesseorganisasjon, så må man klare å beskrive annerledesheten. Om nødvendig må man forsøke å snu negative merkelapper til noe positivt og fokusere på gruppens marginale posisjon som en ressurs, noe verdifullt vi kan tilføre storsamfunnet. Verken i homokampen eller transkampen nytter det å si at vi er helt normale, akkurat som alle andre. Da mener jeg at vi fornekter oss selv og våre historier i forsøk på å bli inkludert i en normalitet der det ikke er plass for annerledeshet. Jeg mener det er en feig strategi, og sannsynligvis ganske håpløs. Jeg mener at vå eneste mulighet for å få reell aksept og ikke bare tåleranse, er å vise at vi er mennesker, menn og kvinner (f.eks.), som kan tilføre samfunnet noe nettopp fordi de ser på oss som annerledes.

Når jeg har vært i media eller forteller folk om meg selv får jeg høre at jeg er modig og tøff. Folk slutter ikke å se meg som menneske, tvert imot. Jeg opplever at min annerledeshet fører til at folk får mer respekt for meg, ikke mindre. Det er selvsagt mulig at mine erfaringer er grunnleggende annerledes enn flertallet, både blant homofile og blant "menn og kvinner som ønsker/gjennomgår/har gjennomgått kjønnsbekreftende behandling på Rikshospitalets GID-klinikk". Jeg skulle ønske at vi kunne begynne der, med grunnlaget for hvorfor vi velger den strategien vi gjør. Jeg tror det har en sammenheng med våre individuelle erfaringer. Gjennom å utveksle og sette ord på nettopp disse erfaringene kunne vi kanskje oppnå enighet om å være mangfoldige grupper, med rom for folk med ulike erfaringer, strategier og ønsker for våre liv, en enighet som kunne føre til at mangfoldet fikk lov til å synes.

På tampen vil jeg henlede oppmerksomheten mot Megan, som skriver om trans-ekteskap og hvordan disse synliggjør idiotien i å hindre folk i å gifte seg bare fordi de tilhører samme kjønn. Jeg må sitere avslutningen hennes, for den er så bra:

The whole silliness of the gay marriage issue (or strenuous opposition to same) is brought out by trans-marriage issues. I’d love for someone who is anti-gay marriage to explain to me how my marriage to Anh was “ok” on November 27, but  not “ok” on November 28, (Without invoking “God”) or also who I would be allowed to marry if Anh was not the light of my life….

I bl.a. Norge tvinges folk til å skille seg nettopp fordi juridisk kjønn avgjør om du får lov til å være gift eller i partnerskap. Jeg har nok nevnt det tidligere, så jeg lar det ligge. Men det er paradoksalt at jeg kan troppe opp hos en hvilken som helst prest sammen med en mannlig kjæreste og forvente å få gifte meg selv når jeg har gjennomgått stemmeskifte, skjegget gror og håret tynnes. Altså på et tidspunkt hvor de fleste som så meg ikke ville være i tvil om at jeg er mann, men mens jeg fortsatt var registrert som juridisk kvinne. De aller fleste mennesker ville anse en slik vielse for å innstifte ekteskap mellom to menn.

Jammen bra for homofobene at jeg ikke ønsker å gifte meg!

I'm wondering if it could have been me that was the inspiration for this one..