I helgen deltok jeg på SV sin "Verden til venstre"-konferanse. En morsom opplevelse. Jeg er enig med SV i mangt. Jeg er tilhenger av et egalitært samfunn. Jeg er motstander av å sette bestemor på anbud. Jeg er sterkt kritisk de verdiene som i dag akkumuleres blant et lite knippe steinrike superkapitalister.

Samtidig er jeg bedriftseier. Jeg er kapitalist - eller småkapitalist. Jeg har skapt mine egne arbeidsplasser gjennom aktivt eierskap i hele mitt voksne liv. Sammen med gode partnere hr jeg tilført staten mange millioner i moms og arbeidsgiveravgift - og skyhøye gebyrer for forsent innbetalte fakturaer. I tillegg har vi skapt masse ringvirkninger på arbeidsplasser med tariffregulert lønn og sterk fagorganisering. I Posten, I trykkebransjen. I internettbedrifter. I banker. Og ikke minst – i offentlige kontrollorganer og forvaltningsinstitusjoner.

I denne spagaten er det vankelig å føle seg hjemme noe sted i norsk politikk. Og jeg må innrømme at jeg føler jeg meg en smule fremmedgjort på venstresiden i norsk politikk. Jeg har forsøkt å systematisere hva jeg sliter med, under tre hovedoverskrifter.

1. DET VANSKELIGE MARKEDET

Det klassiske skillet mellom lønnsarbeideren, den som leier ut hodet og kroppen sin til timepris, og kapitaleieren – den som eier produksjonsmidlene, er selve grunnlaget for sosialistisk teori. Min påstand er at venstresiden anno 2008 har et hull i sin ideologiske plattform.

Hva gjør vi med det hersens markedet?

En gang kunne man hvile seg på utopien om et kommunistisk drømmesamfunn der alt var annerledes. Denne drømmen har forvitret. Venstresiden har stilltiende akseptert at det frie markedet, i betydningen en privat, etterspørselsregulert markedsplass for varer og tjenester – uten at de har tatt de nødvendige politiske konsekvenser av dette og tilpasset sin politiske retorikk til denne virkeligheten. Om man aksepterer det frie markedet på visse områder, må man også ha en politikk for å stimulere og regulere det frie markedet.

Her er man på høyresidens tradisjonelle banehalvdel. Da må man også kunne diskutere betingelsene for et velfungerende markedet. Man må kunne bruke liberalistisk teori for å sikre et velfungerende marked. Og man kan bruke liberalistisk teori for å vise at offentlige anbudssystemer innenfor transport og helse ikke tilfredsstiller kravene til et fungerende marked. Den innsatsstyrte finansieringen av sykehusene - og de til mange halvoffentlige selskapene med begrenset innsyn er andre effekter av markedstenkning i offentlig sektor.

2. DEN TUNGINDUSTRIELLE NEI-POLITIKKEN

Venstresidens, og særlig SVs, næringspolitikk (eller i det minste kommunikasjonen av den) fremstår som bundet opp i en tvungen marxistisk retorikk der noen eier produksjonsmidlene og andre er lønnsarbeidere. Det finnes liksom ingenting i midten. I kommunikasjonen av SVs politikk opplever jeg ofte en slags svartmaling av eierskap, en form for paranoid forestilling mot det å eie aksjer i et selskap i seg selv er et slags skattehull.

Ta ordet ”opsjonsavtaler” for eksempel. I en SV-verden er det utelukkende er knyttet til skattegunstig tilleggsavlønning av allerede rike mennersker. For meg er ordet er positivt ladet. En opsjon er en mulighet for en ansatt til å bli med på en fremtidig finansiell verdistigning i et selskap. Flere burde fått opsjonsavtaler, ikke færre. Ikke minst i små og mellomstore selskaper.

Det som har skjedd de siste årene er at gapet mellom lønnsmottakere og kapitaleiere har økt, fordi det alltid vil være et etterslep på lønnssiden i en oppgangskonjunktur. Kraftig børsvekst og god lønnsomhet gjør at de som allerede er på eiersiden tar et stadig større kakestykke av av næringslivets totale verdiskapning. Om man ikke vil nedlegge markedet eller regulere det i hjel, bør man da ha en politikk som går på to fronter:

1. Å sikre at fleste mulig har eierskap (eller opsjoner på eierskap) i sine bedrifter.
2. Å sikre at flest mulig etablerer egen virksomhet, og senke risikoen for dem som velger å gjøre det.
3. Å sørge for at mest mulig penger blir værende i bedriftene, ved å la det svir mer å tappe selskaper for store verdier. Da må man selvsagt skille mellom overføringer mellom bedrifter og uttak av utbytte til personlig berikelse. Og man må være relativt rause med bunnfradraget.

Behold gjerne den konfronterende tonen mot storkapitalen, men bygg samtidig en allianse med småkapitalistene. Dette krever en ja-politikk som er fraværende i dag. SV er alt for lite initiativrike på dette politikkområdet. Partiet overlater i alt for stor grad til Lars Sponheim å boltre seg fritt inne i 16-meteren og skåre billige mål for alle som identifiserer seg med underskogen i norsk næringsliv. Fra toppen av hodet kan jeg fyre løs: Hva med å tilby unge mennesker som starter egen bedrift en "startpakke" som inkluderer regnskapshjelp det første året? Hva med et eget mentorprogram for unge "gründertyper"? Eller man kan klippe rett fra Venstres program (direkte hentet fra venstre.no):
• Bedre sosiale rettigheter for gründere og selvstendig næringsdrivende.
• Rett til næringsfradrag på linje med minstefradrag for selvstendig næringsdrivende.
• Bedre regelverket for selvstendig næringsdrivende som har gjeld knyttet til egen næringsvirksomhet.
• Økt tilgang på risikovillig og kompetent kapital både gjennom det offentlige virkemiddelapparat og gjennom skattestimulans for private investorer for eksempel ved såkalte ”Business Angels”.

3. DEN UDIFFERENSIERTE NÆRINGSPOLITIKKEN

De fleste bedrifter startes i det små, og de små har helt andre utfordringer enn store, globaliserte selskaper med komplekse konsernstrukturer. Floraen av selskaper, eierkonstallasjoner og driftsformer er stor. Hvorfor i all verden skal et lite selskap med minimal inntjening forholde seg til det eksakt samme regelverket som et internasjonalt konsern? Når venstresiden engasjerer seg næringspolitisk handler det om utflagging, nedbemanning eller skattetilpasning. Vel og bra. Men dersom politikkutformingen bare handler om å tette skattehull og jobbe for kontroll med den delen av næringslivet som driver med internfakturering, avanserte bonusprogrammer og avanserte holdingstrukturer, forholder man seg bare aktivt til den grå ansiktsløse kapitalismen. Det har ingenting med min kapitalisme å gjøre!

Uten å gå i detaljer vil jeg utfordre SV til å legge vekk sjablongpolitikken og heller finne frem fingerspissfølsomheten - og erkjenne de ulike virkelighetene i norsk næringsliv.

Ta arveavgiften som eksempel. Det er stor forskjell på å arve en likvid aksjepost i et børsnotert selskap, og å arve et familiedrevet hotell i Solvorn i Luster i Sogn. Hvis arveavgifter og skattesystemer tilpasset en ansiktsløs kapitalisme gjør at Petter Stordalen overtar en lokalt eid familiebedrift er vi på vei mot en forflatning av samfunnet vårt. Det samme ser man i spørsmålet om opsjonsavtaler.

Å tilby eierskap i en gründerfase fordi man ikke har råd til å betale anstendig lønn er noe ganske annet enn å å tilføre fremtidige millionbonuser til toppledere! Hvis en generell nei-politikk knyttet til opsjonsprogrammer rammer små sårbare entusiastbedrifter er dette negativt for et potensielt positivt mål: At flere arbeidere har mer kontroll over sin egen arbeidsplass og får del i den verdiskapningen som kun kan taes ut i en finansielt marked.

Forskjellene mellom de rike og de fattigste er både et sosialt problem, og et problem for markedet. Eierkonsentrasjon og monopol er ikke i tråd med teorien om det frie markedet. Det at de store spiser de små er negativt, og krever en aktiv politikk - for eksempel at konkurransetilsynet får skjerpet sine instrukser og tilført mer ressurser.

Mitt grunnsyn er at vi trenger flere og mindre kapitalister i dette landet. Da holder det ikke bare å skape problemer for de store. Man må også skape muligheter for de små.

Rapporten er en caseanalyse av hvordan digitale læringsressurser deles innenfor høyere utdanning i dag. Det er en god rapport som bør leses.

I rapporten kan vi lese at innovasjonstilnærmingen må brukes for at delingskulturen skal bre om seg.

"Institusjonell støtte fra ledelsen på flere nivåer fremstår som en klar suksessfaktor i casene. Å lede innovative prosesser krever mer enn administrativ og faglig ledelse. Ut fra casenes vektlegging av behovet for ledelsesmessig støtte gjennom hele innovasjonsprosessen er innovasjonsledelse et relevant tema å ta tak i. Moderne innovasjonsteori vektlegger nettopp den sosiale dimensjonen ved innovasjoner. De fleste organisasjoner erfarer at atferd og holdninger må endres for å skape aksept for innovasjoner – både individuelt, organisatorisk og institusjonelt. Det krever også fokus på innovasjonsledelse på ulike nivåer".

Dette er ikke noe nytt. Temaet har vært vektlagt som den viktigste faktor som påvirker bruk av IKT så langt tilbake som på slutten av 80-tallet (Davis). Det er merkelig at utdanningssystemet har hatt et så ensidig fokus på systemer og dingser og ikke fått opp øynene for den menneskelig faktor! Her burde det virkelig vært etablert et eget utviklings- eller forskningsprosjekt som kunne frembringe kunnskap om brukeraksept av IKT blant fagansatte innenfor høyere utdanning. Det hjelper svært lite med standardisering, vertikal interoprabilitet, opphavsrettslige avklaringer mm så lenge vi ikke jobber med ardferd og holdninger. Nå er det på tide at vi henter inn ekspertise på dette området. De som kan noe om innovasjons- og diffusjonsteorier holder som regel til på handelshøgskolene eller ute i næringslivet. Spørsmålet blir da om det er en tilstrekkelig åpen kultur for å lytte til blårussen?

Og vi er nok enige om at utfordringer knyttet til miljø og samfunn er viktig. Spørsmålet er derfor hvem som har ansvaret for å tilrettegge og bidra til at slike utfordringer blir gjort noe med. Myndighetene har naturlig nok et klart ansvar i denne samenhengen. Men selv i land som Norge hvor vi er skånet for de virkelig store utfordringene så er det altså enkelt tilfeller og områder hvor staten ikke har klart å få til en akseptabel løsning på problemet. Og det er da man kan stille seg spørsmålet en gang til; hvem har da ansvaret og hvordan kan man gjøre noe med problemet?

Jeg tror mye av svaret ligger hos bedrifter i Norge og internasjonalt. De har påvirkningskraft, makt, arbeidskraft, kapital og besitter kompetanse innen en rekke felter. I forhold til bedrifters omdømme og rekruttering har spesielt de store innsett viktigheten av drive aktivt arbeid med CSR og deres bedriftsansvar. Selv om størstedelen av dette ansvaret blir utført gjennom donering og filantropi, er de viktige bidragsytere til bedring av miljø og samfunn.

Utfordringen slik jeg ser det for bedrifter i dag er at fokuset er helt feil knyttet til bedriftsansvar. For det første er IKKE filantropi bærekraftig og bidrar derfor ikke til at utfordringen eller problemet kan fjernes og drives for egeen "maskin". Videre handdler ikke bare bedriftsansvar om bedre omdømme og økt rekruttering. Det handler om muligheter for en bedre og mer lønnsom business!

Ja, det stemmer. Når jeg snakker med ledere i små og mellomstore bedrifter rundt temaet får jeg klar melding om at de ikke har tenkt å foreta seg noe av dette slaget før det kommer lover som krever at de bidrar med aktiv bedriftsansvarlige tiltak.

Og til en vis grad forstår jeg uttalelsen. Hvorfor skal jeg bruke av min tid, penger, energi m.m på ting som ikke er innen mitt virke og tilsynelatende bare er enda en utgiftspost? Jeg har mer enn nok med eget virke..... Alle har stort sett mer nok med sitt eget virke. Men så er også bedriftsansvar en del av ditt virke. Ja, det stemmer. De bedriftene som ikke våkner opp og innser ikke bare mulighetene knyttet til bedriftsansvar, men også utviklingen i verden som setter strengere krav og lover for hvordan bedrifter driver sin business vil ikke overleve inn i fremtiden! FN og EU har utarbeidet minstekrav for at bedrifter skal kunne kalle seg CSR og samfunnsansvarlige bedrifter. Det er bare et tidsspørsmål før liknende krav og lover kommer til Norge.

Samfunnet og stat VIL sette strengere og strengere krav til bedrifter. Og her finnes det to typer bedrifter, store som små. Den ene er de som ikke ser viktigheten av utviklingen og mulighetene som ligger i bedriftsansvar. Den andre er de som ikke ser på de strengere kravene og forventningene som noe negativt, men bruker det til deres fordel og skaffer seg flere konkurransefortrinn.

De siste er vinnerne og fremtidens bedrifter. De driver ikke bare bedriftsansvar som et del av sitt virke, de driver business! Selv om innovasjon er et trend ord og noget oppbrukt, kan jeg ikke utelukke ordet i denne samenhengen. Fordi det er nettopp det som ligger i det å utforske mulighetene for å skape en trippel bunnlinje (økonomisk, miljø, samfunn). Bedrifter som driver aktivt bedriftansvar får ikke bare konkurransefortrinn gjennom bedre omdømme og rekruttering, men fordi de utfordrer seg selv og deres forretningsmodell. Innovasjon er noe nytt som maanifisterer seg på en eller annen måte. Innovasjon er økt profitt, potensielle nye markeder, produkter, tjenester, arbeidsprosessser m.m. Bedriftsansvar er rett og slett en mulighet for å åpne opp for nye vinklinger for å forbedre og fornye eksisterende forretningsmodell.

Det blir derfor spennende å se hvordan bedriftsansvar vil utvikle seg inn i fremtiden. Min hypotese: Det vil være vinnere som våget og tapere som ikke så lengre enn til sin egen nesetipp og derfor ikke overlevde i konkurransen blant de andre.

Hva bedriftsansvar egentlig innebærer...? Det innebærer innovasjon og muligheter for å forretningsutvikle og skaffe bedriften betydelige konkurransefortrinn utover bare det å bedre omdømme.

Nettopp fordi CSR bygger på interessent teori er det også en relativt reaktiv tilnærming til å løse sosiale utfordringer i samfunnet. Bedriftene fortsetter i stor gradd vanlig drift og virke og forholder seg til de etiske og moralske kravene som kommer fra ulike interessenter. En heller reaktiv tilnærming til det å skulle jobbe med sitt bedriftsansvar. Spesielt med tanke på hvor lite kunnskap kunder og leverandører har rundt emnet er generelt ikke kravene særlig høye. Og som beskrevet over er det her jeg mener sosialt entreprenørskap heller bør benyttes enn CSR slik at bedriftene som på eget initiativ iverksette ulike sosiale tiltak, ikke bare gjør noe godt, men bidrar til en bærekraftig tilnærming for dem selv og de de hjelper. dette gjeelder både økonomisk og sosialt. Ved å bruke entreprenørskapstilnærminger der innovasjon fort vil være et resultat kan bedriften utvikle, innovere og fornye egne produkter, tjenester med mer samtidig som tiltakene blir fulgt opp og forankret i bedriften.

Entreprenører generelt er de som ser muligheter i forandringer og utvikling og bruker dette til selv å skape. enten det er sosiale eller økonomiske forhold. Sosialt entreprenørskap er morgendagens verktøy for SMB og store selskaper som ønsker å jobbe med sitt sosiale ansvar på en proaktiv og bærekraftig måte!

Jeg vil gjerne ha tilbakemelding på teksten over og setter stor pris på andre vinklinger, synspunkter etc som kan være fruktbare for debatten rundt bedriftsansvar.

Skrevet av Alexander Read 20/03-2008

Først var det foredrag idéforedrag med Jan Kåre Bø fra fra kurset
teknisk innovasjon og produktutvikling. Jan Kåre fortalte ivrig om
hvordan man kan få ideer og hvordan hjernen fungerer og hvilke
ting som hjelper på for å få ideer. Så gikk han inn på teknikker
man kan bruke for å velge ut ideer og hvordan andre kjente
ideer har blitt til tidligere i historien.

Deretter gikk alle inn i et klasserom på andre siden hvor Asle Borgen
fra Start UMB innledet til idémyldring. Alle delte seg inn i små grupper
hvor man snakket sammen og forsøkte å komme opp med forretningsideer.
Deretter framførte studentene de beste ideene.

Det var start engasjement blant studentene som hadde møtt opp på en mandagskveld for å klekke ut spennende nye ideer.

Foredrag Jan Kåre Bøe

Her er det en gruppe som framfører idèen sin

Så var ting ferdig for kvelden

Min holdning har hele tiden vært at om ikke ikke finner drømmejobben her på Vestlandet, må jeg skape den. Da jeg var med å etablere magasinet Fri Flyt med hovedkvarter i Bergen i 1998 - var tanken som følger: Bergen er en medieby, men mangler et forlag som satser på nisjemedier. Her finnes det mediefaglige nettverk - og her finnes det trykkerier, kapital og alliansepartnere på nettutvikling. Så Bergen må jo være perfekt!

Akk. Hadde det vært så enkelt.

Ti år senere kan jeg konkludere med at selskapet jeg fortsatt er medeier i blomstrer som aldri før - i Oslo. Etter seks års i Bergen med kontinuerlig topplinjevekst , flyttet vi i 2004 hele røkla østover - og vokste raskere enn noen gang. Det var et sammensatt årsaksbilde bak beslutningen, men hovedgrunnen er brutal:

Bergen ikke er en by for unge gründerselskaper med et uvanlig produkt- og markedskonsept innenfor noe så "soft" som forlagsbransjen.

Etter seks år som en åpen, samarbeidsvillig og kapitalsøkende bedrift i Bergen var vår erfaring at de viktige beslutningstakerne i Bergen er konservative, nettverkene er lukkede, mye av kapitalen er ikke opptjent men nedarvet, samhandlingsinteressen mangler og den "oppsøkende investoren" er totalt fraværende - så lenge det ikke dreier seg om "hard business" - fisk, olje, eiendom.

Da jeg ble presentert for Bergensscenarier 2020 i 2003 - tenkte jeg at "her er det noe på gang". To pluss to skulle bli fem. Men er egentlig så mye endret?

Det har skjedd noe. Innovasjon Norge er i mine øyne flinke til å dyrke lokale innovatører - ihvertfall de innovatørene som er flinke til å skrive overbevisende søknader. Vi har fått en bra næringskonferanse i GROW, drevet fram av unge og utålmodige entusiaster. Det skapes enkelte arenaer der det bygges nettverk mellom ulike bransjer - og det etableres kontakt mellom oljedirektører, eiendomsinvestorer og plateselskapsgrundere.

Spørsmålet om disse nettverkene endre noe som helst, dersom de ikke på et tidspunkt også medfører en overføring av makt. Min erfaring er at både kommunen og tildels næringslivet i byen bruker "de unge" som pausefyll ved festlige anledninger, og delvis som gallionsfigurer for diverse satsninger på "kulturnæringene" (hva nå det er). Da man utpekte styremedlemmer til Bergen Business Region valgte man for eksempel en mannsdominert forsamling med snittalder 57 år. Ikke en eneste person representerer den idèrike men kapitalfattige igangsetteren. Ikke en eneste person representerer det blomstrende kulturlivet.
Da Henning Warloe gitt ut i BT og og forsvarte den aldeles håpløse styresammensetningen ble Magnus Stangeland trukket fram som "gründeralibi" fordi han har vært involvert i 19 bedriftsetableringer det siste året. Her viser finansbyråden at nettverksjobbingen i "the establishment" har ført ham langt unna det næringslivet han var en del av da han drev motebutikk i Nygårdsgaten. Ikke et vondt ord om Magnus Stangeland, men han er ikke "gründer" slik jeg liker å forstå begrepet, han er først og fremst investor og styregrossist med 55 millioner i formue, og et nettverk av beslutningstakere en ung spirrevipp bare kan drømme om? Og innenfor hvilke næringer er det Stangeland gjør business? Jo, fisk, shipping, olje og eiendom. Hardt, hardt, hardt, hardt.
Mer av det samme.

Hvor vil jeg med dette? Basert på mine egne erfaringer vil jeg gjerne komme med tre oppfordringer til Warloe, Friele, Stangeland - og de andre makthaverne på toppen i næringslivet i Bergen (dere vet forhåpentligvis hvem dere er).

1. Gi slipp på hegemoniet - dere vil tjene på det!
Å være ung i en verden som endrer seg fortere enn noen gang, er en kvalifikasjon i seg selv. Mange "umodne" bedrifter og ildsjeler burde vært løftet inn i den sfæren som påvirker rammebetingelsene og legger føringer for offentlig virkemiddelbruk. Hvorfor? Unge mennesker har en integrert forståelse for interaksjonsmedier og den store overgangen samfunnet er inne i - fra en serviceøkonomi til en opplevelsesøkonomi. Og unge mennesker har en tendens til å omfavne galskap. Er det noe Bergen og Vestlandet har underskudd på så er det visjonære ute-av-boksen-initiativer av den sorten som forandrer verden.

2. Støtt ideer og dyktige hoder - så kommer bunnlinjen over tid!
Mange dyktige gründere i "kreative næringer" er (bevisst eller ubevisst) på jakt etter kraftfulle allianser med den etablerte delen av næringslivet, men sliter med skeptiske, konservative og uengasjerte investormiljøer. I "såkornfond" er ofte nåløyet så trangt at det ikke er verdt innsatsen. Å bli alt for bunnlinjeorientert i en produktutviklingsfase kan bety døden for entusiasmen - den viktigste råvaren i slike selskaper. Hvor er de modige, rause investorene som tør å gå på en smell fordi de tenner på et forretningskonsept eller tror på et kreativt miljø? I Bergen seifer man seg til fant.

3. Kjøp tjenester av de uetablerte bedriftene
Enhver som beslutter kjøp av kreative tjenester i Bergen burde henge en lapp med tykke tusjbokstaver over kontorpulten: KJØP UNGT! Mange ferske bedrifter - eksempelvis innenfor design, film, arkitektur, software og reiseliv - kunne oppnådd rask vekst forbi kritisk ordremasse dersom store etablerte selskaper eller det offentlige (kommune/fylkeskommune) var flinkere til å velge dem fremfor "den faste leverandøren". Hvorfor ikke tenke som Nasjonale Turistveger? De investerer tungt i infrastruktur og attraksjonsutvikling, men investeringen anvendes også for å løfte unge arkitektmiljøer og gi dem spennende kontrakter og et "utstillingsvindu" . I Bergen i dag dag må man bevise i flere år før man får være i kampen om de store kontraktene. Jeg kjenner mange som har bukket under på grunn av manglende tålmodighet.

Enn så lenge får de små it-selskaper, designbedrifter, konsulenmiljøer og arkitektkontorer i Bergen jobbe på egenhånd, og samhandle seg i mellom som best de kan, der nede - i underskogen. Når det butter for mye får man heller flytte til Oslo. Eller Stavanger - som de siste årene har hatt en eksplosiv vekst i spennende nyetableringer. Min analyse er at beslutningstakerne i Stavanger er tilflyttere. De er mer internasjonalt orientert, og mindre bundet opp av provinsielle nettverk. De er på jakt etter spennende underleverandører, rett og slett fordi de har oppdaget vidunderkuren:

Friskt blod er en glimrende medisin mot stivbeinthet og anemi.

Andre måter å utgjøre en forskjell på er enten gjennom å håndtere risiko og kostnader på nye måter eller rette seg inn mot faktorer som driver forretningene. For dette kreves det at selskapene våger å ta kalkulert risiko.

Gartner spår at de globale it-budsjettene øker med 3, 3 prosent i år, sammenlignet med 2007.

KILDE: IDG

Bernhard Hagevik, meetcon as

Jeg mener at en fremtidig skattereform burde baseres på følgende prinsipper:

1. Kapital i arbeid bør får arbeide i fred. Det vil si at et menneske som velger å skyte inn penger i et selskap og dermed skape arbeidsplasser og samfunnsmessige ringvirkninger, belønnes for dette i skattemessig forstand - i motsetning til de som bruker midlene til personlig forbruk eller eiendomsinvesteringer. Hagen har rett i at de fleste superkapitalistene i Norge har store deler av sine formuer bundet opp i maskiner og produksjonsutstyr. Jeg mener at det blir feil å skattlegge den delen av formuen som bidrar til å skape arbeidsplasser. Samtidig er investert kapital i stor grad utsatt for store verdisvingninger.

2. Eiendom og cash bør svi. Eiendomsinvesteringer er passive investeringer, og bankinnskudd tjener ingen andre enn kontohaveren. Eiendommer skaper ikke virksomhet, men er virksomhet som gjennom leieinntekter profitere på andres næringsvirksomhet. Dessuten er husrom et knapphetsgode. Det skal koste å eie et hus uten å tilby noen å bo der. Derfor bør eiendom skattlegges spesifikk. Likvide midler som står i banken, eller i andre typer likvide verdipapirer bør også skattlegges.

3. Penger har avtagende grensenytte. De første 200 000 kronene går til dekning av grunnleggende behov. Jo flere penger, jo mer unyttig konsum. Det er ingen mennesker i Norge som trenger mer enn 3 millioner kroner i året i lønn. Derfor er jeg tilhenger av progressiv beskatning, gjerne mer progressiv i dag. Man kunne gjerne også innført progressiv beskatning av utbytte på investert kapital. Slik kan man straffe folk som taper selskapene for driftsmidler.

4. Konsum kan og bør styres. Det finnes bra forbruk og dårlig forbruk. Moms og avgifter er en god måte å styre forbruk i ønsket retning på. Dette verktøyet kan gjerne brukes i langt større grad enn i dag. Bilavgiftene for forurensende biler kan for eksempel skrues dramatisk opp. Hvorfor ikke jobbe for at co2-regnskapet for ulike produkter kommer til uttrykk i form av høyere pris? Torsk som er sendt til Kina for filetering blir dyrere fordi produksjonsmetoden forurenser mer.

Har du innspill til andre prinsipper? Fyr løs.

Jeg har et helt konkret forslag.

Bygg en kabelbane fra sentrum og opp til Haukeland Sykehus. En ekspressheis med eggeformede små kabiner som svever lydløst til og fra sentrum.  

Alle som har vært på skiferie i alpene vet hva jeg snakker om. Og i flere moderne storbyer i verden har man også begynt å forstå at det å løfte trafikken opp i luften er arealeffektivt, med lav kostnad og høy driftseffektivitet. Både i Oslo og Trondheim har svevebaner blitt vurdert som alternativer til andre transportformer. I Tromsø jobber interessenter for at en svevebane skal binde sammen Tromsdalen med Tromsøya. Men ingen av disse byene har de samme topografiske utfordringene som Bergen, eller en tilsvarende stor arbeidsplass som Haukeland Sykehus som sikre trafikkgrunnlaget. Vi har dessuten et behov for å utvide det potensielle kundegrunnlaget til bybanens første byggetrinn for å sikre at denne blir en suksess. Min klare mening er man burde lagt en nedre stasjon for svevebanen i tilknytning til et stopp på bybanen. Om man uten kø og venting på neste buss komme seg raskt fra Bergen til Haukeland, vil kundegrunnlaget for den skinnegående storinvesteringen få et løft.

Jeg har diskutert saken både med politikere, byutviklere, ansatte på sykehuset og folk i transportnæringen i Bergen. Tanken høster entusiasme. Jeg har ennå ikke hørt et eneste motargument - bortsett fra at det er få som tror en så utradisjonell tanke kan slå rot i en så konservativ by som Bergen.

Vel, dem om det. Jeg er en grunnleggende optimist med tanke på menneskers evne til å samles om gode ideer, og fyrer løs. Det er flere grunner til at en sveveheis vil egne seg nettopp på den nevnte strekningen.

1. En heis svever over byen, og båndlegger ikke areal. La oss si at vi legger nedre stasjon i tilknytning til bystasjonen.  En mulig trase kan gå langs Storelungeren og opp over Møllendal kirkegård og ender i nærheten av bygg for biologiske basalfag (det nye svære nabobygget til sykehuset). Det eneste arealet som trengs er noen kvadratmetre med søylefundamenter langs strekningen. Konflikten med bebyggelse er minimal langs hele strekningen, og grunnen er stort sett offentlig.

2. Haukeland er byens største arbeidsplass. Og ikke nok med det! Hver dag skal tusenvis av pasienter og pårørende innom sykehuset. I tillegg kommer alle som studerer eller forsker i tilknytning til sykehuset eller BBB, samt alle som bor i Bjørndalen/Lægdene/Fløen og som trenger en effektiv transportvei til byen. Resultatet kan bli redusert trafikktrykk i Kalfaret og Ibsensgate, og mindre behov for parkeringsplasser ved sykehuset. Samtidig reduseres behovet for dieselslukende busser på lavt gir i motbakke.

3. Ulriksbanen kobles mot Bergen sentrum! Ulriksbanen trenger en forlengelse til byen. En gondolbane fra byen ville linke sammen byens høyeste fjell og sentrum på en helt ny måte. En moderne ekspressheis er et moderne, miljøvennlig og stilig infrastrukturanlegg som også vil kunne bety et visuelt kjennetegn for Bergen.

4. Det er miljøeffektivt å sveve. Og tidseffektivt. Og kostnadseffektivt. I bratte motbakker er det mer effektivt å sveve enn å rulle. Dette kan sikkert en fysiker forklare. Men faktum er at de bratte bakkene opp mot Haukeland sykehus ikke er egnet for busstransport når det finnes et alternativ. Alle syklister som har kjent dieseldunsten etter leddbussene oppover Kalfarveien skjønner at dette ikke er fremtidens transportmiddel. Det er en grunn til at det går svevebaner og ikke busser til de store fjelltoppene i Europa. De fleste moderne svevebaner har en kapasitet på minst 3000 mennesker i timen per vei. Banene går i rundt 30 kilometer i timen. Det er under 3 kilometer fra Kaigaten til Haukeland i luftlinje. Rask hoderegning sier en reisetid på rundt 6 minutter. Banen går kontinuerlig, så man slipper å vente. Dessuten kan banen drives av et lite knippe ansatte, slik at driften kan bli svært kostnadseffektiv med lave lønnskostnader per transportert passasjer.

5. Mange moderne byer i verden har skjønt at svevebaner er fremtiden. Over hele verden er svevebaner aktualisert som transportmetode, ikke minst i byer som er overbelasted med privatbiler og har topografi eller vannårer som gjør effektiv transport vanskelig (i likhet med Bergen). I Portland, Oregon har man bygget en "arial tram" for understøtte utvidelsen av Oregon Health and Science University. Her har en helt ny bydel fått nytt liv takket være svevebanen, som åpnet i januar 2007. I Philadelphia og Camden har man bygget svevebanen Camden Waterfront for å forbinde de to byene. Dette betraktes som en viktig turistattraksjon og et infrastrukturgrep for å vitalisere sjøfronten i begge byer. I Telluride, Colorado ble det bygget en gondol mellom den historiske byen og nyere utviklingsområder på grunn av forurensning fra biler osv. Det er en kjempesuksess. I Venezia vil "The Cable Liner Shuttle" binde sammen øyen  Tronchetto med det historiske sentrum.  I Medellin i Colombia ble den overbelastede trafikken avlastet. I tillegg har banen en sosial dimensjon fordi den rett og slett er billigere å drive enn andre kollektive transportmetoder. Her kan du se hvordan den funker:

Kort oppsummert: I mine øyne er det ingen alternativer som overgår en ekspressgondol på den nevnte strekningen.  Jeg har tilgode å høre gode motargumenter (de finnes sikkert). Derfor vil jeg utfordre byplanleggerne, politikerne, ledelsen ved Haukeland sykehus og det nye selskapet som skal drifte Ulriksbanen til å komme med sine perspektiver på en slik løsning for en fremtidig transportåre mellom sentrum og Haukeland.

Jeg har personlig erfaring med at slike avtaler kan være er et viktig instrument i små selskapers kamp for å overleve og beholde nøkkelmedarbeidere. Det kan også, tro det eller ei, være et virkemiddel mot lønnspress. Men min holdning til dette dreier seg også om at jeg er kritisk til de voksende forskjellene mellom fattig og rik.

Jeg er kort sagt opptatt av at verdiene som skapes i et samfunn skal spres på så mange hender som mulig. Og i dette perspektivet finner jeg det vanskelig å forstå hvorfor vi på død og liv må beholde det tradisjonelle skillet mellom lønnsmottakere og kapitaleiere? Hvorfor ikke fremelske opsjonsavtaler og belønne selskaper som radikalt fordeler veksten i aksjeverdiene blant sine ansatte?

Statssekretær Geir Axelsen (AP) i Finansdepartementet er, ikke overraskende, skeptisk til tanken om ansatt-eierskap. Han avviser kategorisk å differensiere mellom store internasjonale selskaper og småbedrifter. ”Vi kan ikke gi lettelser til en, og ikke til alle”, sier han.

Da må jeg spørre: Hvorfor ikke?

I Norge er det lang tradisjon for progressiv beskatning av personinntekt. Tjener du lite nok, slipper du til å med å skatte i det hele tatt. Men for aksjeselskaper er jussen er lik for alle, selv om virkeligheten ikke er det.
Tiltakene mot skjult avlønning og kapitalinntekter i millionklassen, fremstår som totalt absurde for små og mellomstore selskaper med mer beskjedne inntekter.
Paradoksalt nok bidrar den ufølsomme og ensidige politikken på dette området kun til å forsterke kapitalismens klassiske utgangspunkt: Kun noen få kakser eier produksjonsmidlene. Resten er henvist til å tilby sine tjenester i bytte mot lønn.

Om jeg ikke husker feil, handler sosialisme om at arbeiderne skal overta produksjonsmidlene. Min utfordring til venstresiden er å vurdere en annerledes, aktiv og etter min mening radikal politikk knyttet til opsjonsavtaler og eierskap.
Å fremme størst mulig medeierskap er bra for bedriftene fordi det fremmer skaperkraft, og gir ansatte økt ansvarsfølelse for selskapets økonomi. Det er bra for den enkelte fordi det gir gevinst ved utbytte og salg av aksjepost (dersom aksjeposten har steget i verdi i løpet av ansettelsesforholdet). Og det er bra for samfunnet fordi det bidrar til at kapitalinntekter ikke bare er forbeholdt de som er veldig rike fra før.