Men det er også pengene som gir grunn til mest irritasjon når man bor i Tyskland. For når det kommer til elektronisk betaling, så tilhører landet fortsatt den 3.verden (ikke for det, i Zimbabwe har de mobil-banking....). De er rett og slett skeptiske til alt som har med betalingskort å gjøre, tyskerne. VISA er et fremmedord, og hvis du trekker opp maestro-kortet i butikken kan du vente deg et surt blikk. De liker det ikke.

Og nå har jeg funnet ut hvorfor. Tror jeg. I Moss har de nylig oppført et offentlig toalett hvor man kan betale for bruken med kort! Og ikke nok med det, toalettet vasker, spyler og tørker - alt for den nette sum av fem kroner. Det er vel liten tvil om at denne løsningen er en farlig utfordrer til de tyske pensjonistene. Så kanskje er det den mektige eldrelobbyen som har skylden for at kortbrukerne fortsatt er paria i Tyskland?

Etter denne akademiske fadesen var det på tide å fylle opp med lokal identitet. Og jeg har sjeldent vært tyskere enn da jeg, stilsikkert iført utvasket treningstøy, entret den lokale Badmintonhallen i ettermiddag. Det gjorde ingen verdens ting at jeg debuterte, og ballen (hva heter den egentlig?) ikke akkurat fløy i lynets hastighet frem og tilbake over nettet. Nei, i Badmintonhallen er vi alle tyskere. Alle har vi vært nybegynnere en gang, og det er lov til å feile. Men selv ikke den mest idylliske stund, kanskje særlig ikke den i grunn, kan vare evig. Jeg var tørst, sliten, og tiden var kommet for å skille klinten fra hveten. En flaske vann ble bestilt fra baren for å lindre badmintonsmertene. Allerede her gikk det galt, så alt for galt. For er det noe badmintonspillende tyskere ikke gjør, så er det å bestille vann i baren. Og idet jeg slurpet i meg de edle dråpene, endret salstemningen seg. Det var som om et jernteppe la seg ned i hallen, fra bane A i nord, til C i sør. Jeg sto igjen på den kapitalistiske vestsiden. Da regningen skulle gjøres opp, skjønte jeg selvsagt hvorfor min uforsiktighet ble møtt med en kald skulder. 5 Euro kostet flasken. 5 Euro for en flaske vann! Og det i en bydel hvor halvliteren koster 1.60. Som du skjønner, en ekte tysk badmintonspiller kjøper ikke vann i badmintonbaren.
Han kjøper øl!

Jeg skal i alle fall ikke ha på meg at jeg skriver på grunn av oppmerksomheten. Det er ikke prospektene for et liv i sus og dus som holder meg i bloggosfæren. Men er det ikke likevel noe ekshibisjonistisk over det å utlevere sine tanker på nettet? Gjør man seg ikke rett og slett litt viktigere enn man er, når man skriver om eksistensielle spørsmål for sine ti lesere? Jeg synes innvendingen er relevant, men det betyr ikke at jeg bryr meg. Min hovedmotivasjon for å blogge er først og fremst å få tilbake skrivegleden. Bloggen er en boltreplass der jeg kan skrive uten å forholde meg til vitenskapens eller journalistikkens konvensjoner. De siste årene har jeg knapt nok skrevet noe annet enn seminaroppgaver og avisartikler. Slikt er skadelig for språket, som blir redusert til et arbeidsverktøy snarere enn et kreativt medium. Og så er det rett og slett ganske digg å kunne skrive uten å måtte forholde seg til tusenvis av illsinte avislesere. Rett og slett.

Disse ordene falt fra tidligere leder i Muslimsk Studentersamfunn, Usman Rana, i lørdagens utgave av Verdibørsen. Er det rom for å være politisk ukorrekt i dagens samfunn? spurte programlederen, og trakk frem muslimene som en utsatt gruppe.

Hovedbudskapet i programmet, fremsatt av Rana uten innsigelser fra NRKs journalist, var at muslimer er offer for en verdiliberal relativisme i Norge.
-Et livssyn som forfekter at det finnes en sannhet som definerer rett og galt har ikke livets rett, mens relativismen gjerne har livets rett. Det som er dillemmaet med relativismen i Norge i dag, er at kjepphestene (min utheving) toleranse og frihet og ytringsfrihet ris kun i møte med de verdiliberale, men settes på stallen i møte med verdikonservative.

Jeg synes disse uttalelsene fortjener litt oppmerksomhet. Rana definerer verdikonservativ religion som det absolutte - en sannhet som "definerer rett og galt". Motsatsen er det verdiliberale Norge - som altså er relativistisk og uten et "forutbestemt" skille mellom rett eller galt. Det er jo helt vanlig å definere absolutisme og relativisme slik - med religion (eller det kategoriske imperativ) som åpenbare eksempler på det absolutte. Men stemmer det at den liberale europeiske "menneskerettighetsfundamentalismen" (som kritikere ofte kaller den), er et uttrykk for relativisme? Troen på at alle mennesker - kvinner som menn - heterofile som homofile - er like mye verdt, og har de samme rettighetene, er ikke også den temmelig absolutt? Og like mye som Rana har lov til å ytre seg, har jeg lov til å miste respekten for ham når han nekter å fordømme Irans dødsstraff for homofile (de henger dem i heisekraner).

Ytringsfriheten er nemlig absolutt i vårt samfunn, og kontroversielle meninger er fullt lovlige. Men sosial aksept er ingen rettighet. Er det ikke derfor snarere et tegn på relativisme når forstander i det Muslimske Forbundet, Bazim Ghozlan, kan komme med følgende uttalelser - uten å bli sosialt ostrakisert?
- Alle avvik er et problem og homofili er et avvik. Det er det ikke tvil om. I medisinsk forstand er alle avvik sykdom.
– Jeg er ingen medisinsk ekspert, men om det finnes behandling for homofili, så hvorfor ikke. For deres egen skyld er det bedre. Da slipper de å være en del av avviket og det vil gjøre livet deres lettere, sier han. Ghozlan tar forøvrig avstand for straff for homofili i Norge, men har forståelse for at det blir praktisert i andre land.

Det er selvsagt urettferdig av meg å trekke ut disse sitatene, og jeg ønsker ikke å tillegge Usman Rana dem. Men når disse skandaløse holdningene blir preket av ledende norske muslimer (Ghozlan er ansvarlig for islam.no) - uten å vekke kollektiv fordømmelse. Viser ikke det at relativisme i form av "ja ja, han kommer fra en annen kultur og da er det vel greit" hersker i norsk offentlighet, mye mer enn for lite toleranse overfor en "verdikonservativt religiøs sannhet som definerer rett og galt"? Jeg har problemer med å formulere dette klart, mye takket være mine åpenbare filosofiteoretiske mangler. Men for meg virker det som at Rana karakteriserte Norge som relativistisk på helt feil premisser.

Jeg synes forøvrig hele programmet på NRK ble noe absurd. Den enesten gang en norsk statsminister har beklaget en saklig, informativ avisartikkel, er sannsynligvis under karikatur-striden. Det var den gang et (nesten) samlet norsk redaktørkorps unnlot å trykke bilder av åpenbar offentlig interesse. Alt av frykt for å såre muslimske følelser, og av frykt for represalier. Hva er det som virkelig truer ytringsfriheten - konservativ religion eller "sekulær ekstremisme" ?

-Det finnes mennesker i samfunnsdebatten som ønsker å marginalisere Islam, å redusere islam til et semi-sekulært og relaitvistisk budskap. Det er sørgelig for det mangfoldige Norge, slo Usman Rana fast i programmet verdibørsen. Det er vanskelig å si seg uenig.

Den første er forsåvidt grei nok. Jeg skrapte et lodd som ga hele 600 000,- i gevinst. Det hele var riktig så stas, og jeg skulle til å bestille ny elbass da vekkerklokka ringte. Bittert! Drømmen kom natten etter en godt betalt spillejobb, og det er vel ingen tvil om at dette etter forholdende substansielle bidraget til min økonomi hadde gjort solid inntrykk.

Værre er det med nattens drøm. Den klarer jeg ikke helt å sette i sammenheng. Vi satt på en lang benk, meg selv og en rekke av mine større og mindre bekjentskaper. Blant dem var Tor Milde, som vel ikke kvalifiserer som bekjentskap i det hele tatt. Men hva gjorde han der? Og hva var poenget med termosen? For vi sendte rundt en termos, fylt med god kokekaffe, ikke sånn som har tatt veien gjennom filter. Målet var å få kaffen til å beholde så mye som mulig smak mens den ble sendt bortover rekken. Det hele fortonet seg som en konkurranse. Men hvem konkurrerte vi mot? Og mister kaffe egentlig smak mens man heller, og kan man i så fall gjøre noe med det, sånn fra eller til? Og hvordan tester man kaffesmak?

Men det store spørsmålet må likevel være: Hva i alle dager hadde Tor Milde med saken å gjøre? Jeg kan se for meg at han kanskje, et stykke ut i drømmen, var tiltenkt rollen som kaffedommer. Men så våknet jeg altså, og spørsmålet forblir et mysterie.
At jeg må begynne å drikke mindre kaffe, er i alle fall helt sikker.

Det er en selvdestruktiv egenskap ved meg - at jeg ikke unngår å oppsøke nettdebatter, selv om jeg vet jeg blir sinna fordi alle er sinna. Noen ganger må jeg, fordi det er jobben min å lese sinte menneskers tirader. Det går bedre når jeg vet jeg får betalt.
Men av egen fri vilje?
Mitt nyttårsforsett, når den tid kommer, skal være å lese færre sinte ytringer. Så blir jeg ikke en av dem.

Men uansett, ingen grunn til å stole på Irans statlige media, som har rykte på seg for å være notorisk upålitelige. Så jeg gikk rett til originalkilden. Og ganske riktig, på hjemmesidene til Miras Aria (en slags statlig NGO tror jeg!), så kan jeg lese at et norsk reiseselskap planlegger 12-dagers tur til Iran. Og det med kun kvinnelige deltagere! Årsaken skal blant annet være at Iran er et veldig trygt reisemål for kvinner, heter det. Fullt så trygt er det riktignok ikke for kvinneaktivister, som stadig vekk blir puttet i fengsel og beskyldt for terror-virksomhet.

Når norske kvinner drar til kvinnediskriminerende Iran fordi det er så trygt der, er det naturlig nok god mat for regimets propaganda-maskineri. Enda mer stas blir det hele når det viser seg hvilket reiseselskap som arrangerer turen:

Jomfrureiser!

Ikke rart det faller i smak i Iran, hvor jomfruer jo tross alt har en svært høy stjerne.

God tur!