«Hildes moteblogg» er en serie blogger som først ble publisert på Henne.no i 2006. Du finner (etter hvert) alle under «Kategorier», på drop-down menyen til venstre. Legges ut semidaglig.

«De ligger i Storgata over hele landet fra Lindesnes til Honningsvåg, med navn som Monas Moter eller Renées Boutique»

 

Stive priser

I vinduet hos Adèle finner du imidlertid fremdeles stivlemmede damer med permanentkrøllede parykker og tomme blikk, ikledd tunikaer og kjørebukser, flaggrøde foldeskjørt i mystiske materialer og vinterfrakker fra ubestemmelige produksjonsår. Alt til relativt stive priser. 600 kroner for en bluse, 1200 kroner for et todelt sett, eller et kåpe for et par tusen kroner? Dette er ikke småpenger for en minstepensjonist. Ei heller for en generasjon som er vokst opp med snertne moteklær fra H&M til under femhundrelappen. Det derfor ikke så rart at man lurer på hvordan Adèle fremdeles klarer å holde koken. 

Lang levetid

Halléns damekonfeksjon på Grünerløkka gjorde det samme i nesten 75 år, og det samme er sikkert tilfellet med bittesmå konfeksjonsforretninger i småbyer landet rundt. Man ser dem jo hver gang man er ute på tur i Norge - disse pussige, små forretningene, med gammelmodige utstillingsdukker med solblekede, skjoldete klær, og utstillingspynt som inkluderer alt fra høstløv i plastikk og antikvariske mønsterblader til utstoppede måker. De ligger i Storgata over hele landet fra Lindesnes til Honningsvåg, med navn som Monas Moter eller Renées Boutique. Men hva er det som får alle disse damene til å hoste opp tusenlapper for polyester, crimpeline og strikkegensere i 100% akryl, dag etter dag, år etter år - i en hel levealder?

Snill mote

I en morsom sak i Universitas forteller Adèle-gründer Adele Bjørnstad til journalist Camilla Svendsen at hemmeligheten ligger i de gode, kledelige snittene, og det i størrelser fra 36 og helt opp til 54. Og kundene, de er slett ikke gamle kjærringer, men ”alt fra 35 til 100”, røper hun. Slagordet har da også stått fjellstøtt i 65 år «For den voksne og unge dame». AHA, tenker jeg, kanskje det er her det ligger. For dette må jo bety at en dame på 35 fremdeles blir betraktet som pur ung hos Adèle. I motsetning til hos H&M, der du er vintage i det øyeblikket du fyller 25 og bælfeit i størrelse 42. Så når du fyller hundre år, og det gror mose på nesa di og røsslyng oppover leggene er du slett ikke gammel hos Adèle, Mona og Renée, men bare ”voksen” . Og med størrelse 46 er du slett ikke stor, men faktisk nesten ”medium”. 
Se det, slikt blir det trofaste kunder av!

 

Originale kommentarer:

	14.11.06 Hehe.....akkurat det der har jeg lurt på mange gan ...
	10.11.06 Blogg
	07.11.06 Utstillingsdukkeparykkene i vinduet hos Adele slut ...
	07.11.06 underholdende!
	07.11.06 Alt for Damene

 

«Hildes moteblogg» er en serie blogger som først ble publisert på Henne.no i 2006. Du finner (etter hvert) alle under «Kategorier», på drop-down menyen til venstre. Legges ut semidaglig.

Foto: Fashion Doll Chronicles.

«Eiendomsmeklerne snobber opp med terminologi fra motebransjen, for å få fart på salgene»

«QUADRATUREN»: Å dele tak med Oslo Fashion Week gir svært moteriktige assosiasjoner.   

TRENDY INNPAKNING: Interiørprogram og hjemme-hos reportasjer konstruerer et behov for moteriktige settinger for hjem og arbeidsplass (Foto: Big Brother).

WALK-IN CLOSET: Eller gå-inn-garderobe. Bilde fra House and Home closet organizers, Zellers.

HUS MED EIENDOMMELIG ROM: Utenfor Haugesund finnes et hus med et walkin clothset.

Jeg ønsker eiendomsmeklerne lykke til med salget, men håper for eiernes del at drømmegarderobene ikke har spasert ut av huset før de rekker å få flytte inn i sine nye og trendy hjem.

 

Originale kommentarer til innlegget:

	21.11.06 Ja, ikke sant. Kanskje de vandrende garderobene ka ...
	20.11.06 Ha ha... artig blogginnlegg. Hm...kanskje man skul ...
	20.11.06 Moteriktig eiendom

Men kvinnelig, britisk tidtrøyte inkluderer mer enn «bare» 8 år med shopping. De engelske damene bruker hele fem år på å snakke i telefonen, forteller forskerne. Også her er det mulig at vi går de engelske damene en høy gang. Men la oss for moro skyld si at vi bruker like lang tid på disse kvinnelige kjerneaktivitetene i løpet av våre akk så korte liv; altså 13 år til sammen på shopping og skravling i telefonen! 

Vi vet fra før av at vi bruker 3 år på å ha mensen (selv om det selvfølgelig føles mye, mye lengre!), og hele 5 år på husarbeid («Hva var det jeg sa, du gidder aldri å hjelpe til i huset!») På en norsk nettside leser jeg at vi sover omtrent 1/3 av vårt liv - altså i omtrent 27 år, selv om noen av oss selvfølgelig sover langt mer og kanskje særlig også lengre. Vi spiser i 4 år, leser i 3 år og ser 6 år på TV. Og vips er vi oppe i 61 år! Snart tid for å pensjonere seg ... 

Over 10 år foran PC-en

Men da har vi ikke en gang tatt med all skolegang og jobbing: En kvinne som har 40 arbeidsdyktige år med en normal åttetimers dag fem dager i uka (minus ferier og slikt), bruker 8,7 år på ren jobbing. I tillegg bruker vi cirkus 1,5 år døgnet rundt, på skole og studier. Vi er nå oppe i 71,2 år med et fullstappet program. For enkelhets skyld, og fordi det ikke finnes noen konkrete tall på dette, runder vi opp til 73 for non-stop helvete med ungeskrik og bæsjebleier (og da har vi vært svært beskjedne!)  - og da har vi faktisk under 10 år igjen å leve - dette fordi norske kvinners levelader er beregnet til i underkant av 83, i følge SSB. Mon tro hva vi gjør med de resterende 10?

Trener og dusjer til den store gullmedaljen?
Dytter i oss brownies og kaffe latte i flere år tilsammen?
Sprer ondsinnede rykter om eks'er, kjendiser og venner?
Doller oss opp foran speilet, så vi kommer for seint til både vårt eget og andres liv?

La oss for Guds skyld håpe at tallene er gale og at vi egentlig bruker 18 år på shopping. Eller har mindblowing sex i 10. Håper du har et spennende liv du også! ;-)

Det er DITT liv: Hva har du lyst til å fylle det med?

«Hildes moteblogg» er en serie blogger som først ble publisert på Henne.no i 2006. Du finner (etter hvert) alle under «Kategorier», på drop-down menyen til venstre. Legges ut semidaglig!

«Hva skjer'a Hallén?»

Verneverdig art deco

Men det største savnet er likevel det flotte butikklokalet i hjørnegården til Thorleif Hallén. Dameforretningen er der fremdeles, skjult bak gråpapir og flere lag med tægging. Men det er bare et sprukkent skall igjen. Det gjør vondt langt inn i sjelen å se den vakre gården, som tidligere huset en av byens fjongeste dameforretninger, forfalle til den stand den er i dag.

Bygården i nyrennesansestil fra 1880 ble tegnet av en svensk arkitekt, og fikk ny butikkfront i art deco-preget funksjonalisme på 30-tallet. Den nye eieren, Thorleif Hallén, hyret inn den anerkjente arkitekten Ole Sverre til jobben. Hallén fortalte meg en gang at han fikk kjøpstilbud på lokalet minst en gang i uka, men at han fremdeles hadde kunder som regnet med ham – og derfor ikke kunne selge! Han var en sta, gammel herremann, som det sto respekt av.

Bråbrems for H&M

Forhistorien til forfallet er at butikkjeden Hennes & Mauritz fikk leieavtale med gården i 2005, med tanke på å åpne sin første filial på Løkka. Da klasket Byantikvaren - og det med meget god grunn - et midlertidig vedtak om freding av eksteriør og interiør på bordet. Dermed ble det bråbrems for utviklingsplanene til klesgiganten. Siden den gang er det ingen som har viet verken tid eller kjærlighet på den verneverdige kjolesalongen på Løkka. Noen drittunger eller drittfolk har knust den antikke nylonstrømpe-automaten, som vender ut mot Thorvald Meyers gate 59. Og hvis filleristing var en straff, burde vedkommende fått plenty med betinget filleristning for hærverket. 

Hadde jeg hatt pengene selv, hadde jeg kjøpt lokalet på flekken - og fylt det opp med nydelige klær fra de beste av norske og utenlandske designerne. Beholdt hver kjøpmannsbenk og hver reol. En «Colette» i Oslo. 
Et drømmeprosjekt!

En byoriginal

Da jeg flyttet inn på Løkka var sjappa fremdeles operativ. Jeg kjøpte 50-tallsundertøy hos den biske, gamle mannen for to år siden. Og da jeg som tenåring jobbet som sypike i nabolaget, fikk jeg «the grand tour», med hele bakgrunnshistorien og en omvisning i begge etasjene. 

Der sto symaskiner og stoffruller fremdeles fremme, som om hele avdelingen med sømmersker nettopp hadde gått til lunsj. Billedskjønne, antikke utstillingsdukker sto fortsatt stivt poserende. Og trappegelenderet var nypolert.

Thorleif var en virkelig byoriginal, som kroket seg fram med små, målrettede skritt. Han hadde stiv rygg og stive bein, og kanskje også litt stive priser. Men han elsket sin butikk, slik han hadde gjort i 75 år, og for meg gjorde det ham beint fram «elskelig». 
Jeg vet at han hadde en stille drøm om at butikken skulle bli det den en gang var. På 50-tallet reiste selv de fine fruene fra Vestkanten over elven, for å handle siste chic’e skrik fra verdens motemetropoler. Halléns var en av de beste butikkene i byen. Nå er det en av de verste.

Kjære Bydel Grünerløkka, Hennes & Mauritz eller Kulturdepartementet ved Trond Giske – er det ingen som skal gjøre noe? Er det ingen som kan hjelpe Thorleif Hallén med å oppfylle drømmen om å bevare byens vakreste kjolesalong?

P.S. Det går i 2008 rykter om at bokhandleren (og tegneseriebutikken) Tronsmo skal flytte inn i Hallén-gården. Jeg synes det er trist at butikken ikke skal få lov å fortsette å være en kjolesalong, slik den er skapt for å være. Men Tronsmo er i alle fall bedre enn H&M – eller Horgans.

Les mer her:

Interiørbildene er hentet fra NRK.no, foto Bjørn Hagring

Eksteriørbildene er hentet fra Artemisia.no

Les Byantikvarens forslag til fredning av Halléngården her.

Originale kommentarer:

	02.02.07 "pappa'n min" Ulf Thorleif Hallén
	19.08.06 Svar til Lillian
	10.08.06 Det ble i våres søkt om å starte kunstkafé i lokal ...
	08.08.06 Det virker som ingen vet at min far Ulf Thorleif H ...
	27.06.06 Forflatning av byene Takker iallefall for at H& ...
	21.06.06 Gjør som med Ekeberg restauranten
	21.06.06 Hei Hilde! En fin historie om Hallén..og veldig T ...
	20.06.06 Hva skjer, Hallén? Les hele artikkelen ...

Hver gang servitøren hentet en øl eller cola til bordet, tok damen en dollar for flasken og en dollar i tips. Jeg kan love deg at vi aldri trengte å vente mange sekundene på påfyll og servering - alt med et hjertelig smil. Siden har jeg opplevd liknende situasjoner en rekke ganger. Men alltid i et annet land enn Norge.

Opportunister

Det sier seg selv at en liknende metode ikke hadde funka her hjemme. For det første hadde vi måttet legge femti- og hundrelapper på bordet. For det andre hadde servitørene græbba til seg hele bunken ved første servering - for deretter å forsvinne fra jorden og restaurantens overflate. Du ville aldri fått maten eller drikken, og hadde forlatt lokalet både sint, sulten, tørst og blakk.

Riktig jeansmerke

Her i Norge har vi etter hvert fått en enorm toleransegrense for skitne og sølete bord fulle av tomme glass, stive priser, crappy value for money, øl som blir klippet, dårlig klagerett, ukyndig personale som knapt vet hva som er på menyen (eller hvilke klær de har i butikken!) - og særdeles diffus service. 

Rundt lunsjtider er det som om hele Norges servitører får akutt ungdomssløvsinn – og blir stående å rugge bak kassa, mens de stirrer ut i luften med tomt blikk, helt til alles lunsjpause garantert er over! I Norge finnes det tusenvis av daglige ledere og personalsjefer som beklageligvis tror at riktig jeansmerke og bed-head hår er nesten det samme som servitørlinja eller en bartenderskole. 

Halvannen time lunsj?

Da restauranten Tapas på Majorstua gikk konk for flere år siden, frydet jeg meg nesten. Ikke fordi det var noe å utsette på maten eller stemningen (alle som kjenner en kokk eller to, vet at tapas er restemat, it is what it is ...), men fordi servicen alltid stank. Jeg forsøkte et par ganger å spise lunsj der, men etter å ha ventet 20 minutter for å få lov til å bestille, tre kvarter på maten, og enda 20 minutter for å få lov å betale, skjønte jeg jo at norske lunsjpauser ikke er skapt med tanke på norsk service. Det er ganske enkelt ikke tid til å spise lunsj innenfor den normale halvtimen i Norge. Er det ingen restauranter som har fått med seg dette enda? Mange restauratører har løst denne logistiske floken ved å kutte ut lunsjservering totalt. Andre skrur opp prisene, for å i hvert fall dra inn maks med spenn på de få kundene de har. 

Jobber ikke for tipsen

Til og med de uhippe stedene tar for lang tid og gir dårlig service. Og det er jo ikke så rart. Her hjemme er gjennomsnittslønnen så høy at servitørene ikke TRENGER tips. Det gjør det selvfølgelig mindre interessant å gjøre noe ekstra for kundene. Kanskje det er grunnen til at jeg har vært tre ganger på Sagene Lunsjbar og bestilt lunsj og kaffe, og fått tre retter lunsj, men aldri kaffe?

Videre er skatter og avgifter på alkohol så høye at vi ikke føler at vi har råd til å gi tips. Og mat er regulert slik at vi for eksempel MÅ spise vasne, norske tomater som aldri har smakt sol – i stedet for deilige, solslikkede utenlandske. Det er ikke mye å tipse for!

Følgelig er Norge et land der dårlig service alltid vil forbli et av våre varemerker. Resten av verden ser oss på vårt aller mest servicevegrende i sommersesongen - når tyskere, japanere og amerikanere ruller inn i bøtter og lass og campingvogner.

Dårlig rykte

Nylig så jeg en reportasje på TV om hvordan turister opplever Norge og nordmenn. En tysk campingturist og hennes familie fortalte at hennes glansbilde av trauste, vennlige nordmenn ble vraket en sommer hun tilbrakte på Vestlandet, da hun så hvor pengegriske og lite servicevillige vi var. 

Hadde det ikke vært for de glade og vennlige svenskene hadde hele servicenæringen klappet sammen i Norge. Når store, internasjonale firmaer holder arrangementer i Norge ber de spesifikt om svenske servitører, forteller en stor eventarrangør meg. Dette angivelig fordi de ikke vil ha oss ufikse og misfornøyde nordmenn labbende rundt mellom bordrekkene og rote til bestillingene, mens vi mumler ukvemsord til gjestene. 

Og når nordmenn selv skal ha fest, ja så drar vi på seminar til Malaga og Marbella. Der vi får smilende spansk service, som tross sin siesta er flerfoldige ganger kjappere enn her hjemme!

Så neste gang du står på tærne i en hektisk Oslo-bar og vifter febrilsk med femhundrelappen, mens den kjekke bartenderen øser ut halvlitere med pils til kompisene sine, som bare digger ham på grunn av personalprisen, og det føles som om du har holdt opp to fingre = to halvlitere i en liten evighet ...

… kanskje du heller burde gitt ham én?