I NA 17. Juli, skriver Ann Gregersen, kvinnepolitisk leder i Nord- Trøndelag SV, om kjønn og utdanning. I korte trekk kan jeg gjenfortelle at hun snakker om et urettferdig samfunn, der kvinner velger utdanning som fører til omsorgsyrker, og menn velger utdanning innen teknologi. Hun sier at det ikke er gledelig at ungdom velger så tradisjonelt.

Gregersen har rett i to ting. Kjønnsbalansen i yrkeslivet er skeiv. Og lønningene gjenspeiler dette. Vi finner ofte kvinner i de lavtlønnede yrkene. Dette er kanskje ikke noe å glede seg over, men det som er gledelig, er at ungdom i det hele tatt velger å jobbe i helsesektoren.

Hvilke konsekvenser har feilbalansen mellom kjønn i arbeidslivet? Som sykepleierstudent ved HiNT Namsos ser jeg dette i praksis. I mitt kull er det ingen mannlige studenter. I andre kull er også menn underrepresentert. Dette er fakta. Likevel klarer jeg ikke å se hvilke negative konsekvenser dette skulle få. For arbeidsmiljøets skyld kunne det kanskje vært berikende med en lett blanding? Jeg er ikke fremmed for den tanken. Jeg jobber i omsorgsyrket, og ved min avdeling er det ingen mannlige sykepleiere. Likevel er det et godt arbeidsmiljø. Likevel er jeg omgitt av handlekraftige, kompetente og dyktige kolleger. Livet på en kvinnedominert arbeidsplass er ikke så ille. Lønna skulle selvsagt vært høyere, men mener SV at lønna øker av seg selv, bare vi får flere menn inn i yrket? Er det menn som skal kjempe for at kvinner får høyere lønn? Dette er ikke realistisk. Kvinner må selv bli flinkere til å kreve det de fortjener. Innen sykepleierfaget er det en synliggjøring av egen kompetanse som skal til, bla.

Det er ikke mange som velger sykepleieryrket på grunnlag av lønna, men noen velger det kanskje bort på grunnlag av den økonomiske statusen yrket har fått. Rekrutteringen til yrket er synkende, og hvis lønna kommer opp på et akseptabelt nivå, er jeg sikkert på at vi får flere menn inn i yrket også. Lønna må komme først, så løser det seg, tror jeg.

Gregersen refererer til SV som et feministisk parti, som kjemper mot kjønnsdiskriminering,

og for et samfunn med individuell frihet der kjønn ikke setter begrensinger for våre valg. For min egen del kan jeg si at jeg ikke føler meg særlig diskriminert. Jeg føler ikke at jeg valgt mitt yrke på bakgrunn av mitt kjønn, men på bakgrunn av det jeg visste om den framtidige arbeidssituasjonen. Kanskje er kvinner dumsnille som velger et yrke der vi vet underbemanning og lav lønn er en del av bildet.

Men vi kan velge å se annerledes på det. Vi kan velge å se på kvinner, og på menn som velger omsorgsyrket, som mennesker som velger ut i fra sine verdier, og ikke ut ifra lønnsslippen. Vi kan velge å se på de kvinner og menn som velger omsorgsyrket som handlekraftige mennesker, som gjør en uvurderlig innsats for å holde samfunnet på skinner.

Gregersen foreslår bedre rådgivning for å øke rekrutteringen av menn til omsorgsyrket. Forventer hun at flere menn skal velge dette yrket når de vet at hverdagen ofte består av underbemanning, dårlig lønn, og en kamp mot stadige nedskjæringer? Dette er medaljens bakside, og i stedet for å polere framsiden, bør ansvarlige politikere gjøre noe med utfordringene i helse-Norge.

Øk lønna, øk bemanninga. Skap en levelig hverdag for de som faktisk har det daglige ansvaret for pasientene. Det tror jeg er vel så viktige tiltak for å få et samfunn som er fri for kjønnsdiskriminering. Jeg tror ikke det er kjønn som i så stor grad setter begrensinger for våre valg, jeg tror det er hverdagen i helsevesenet. Har SV og andre ansvarlige politiske partier en plan for den også?

]]> http://hagenpahytta.wordpress.com/?p=303 Thu, 17 Jul 2008 11:05:43 +0000 Britt Åse http://hagenpahytta.wordpress.com/?p=303 To uker uten kondisjonstrening, en laaaang biltur sist helg (22 timer i strekk...) og ingen styrketrening på en uke merkes. Hele kroppen gjorde vondt i dag morges.  Det er tydelig at her må man holde ved like.

Femti minutter rask gange/jogging/løping i kombinasjon nå nettopp, og jeg føler meg straks meget bedre  :-D

Siden jeg begynte med denne løpingen har jeg også begynt med styrketrening (med vektstang), og jeg merker at jeg er blitt sterkere i beina, -de klarer å bære meg lengre på høyere puls. Jaja - det betyr vel strengt tatt bedre form det, da - kanskje.  I alle fall klarte jeg å løpe en liten stund på 94% av maxpuls, mot 89% som stort sett har vært limit'en min tidligere.

Ah - sååå fornøyd med meg sjøl. På mandag blir det spinning med min kjære Friskis & Svettis igjen. Friskis & Svettis ruler!!  :-D

Planen min var som følger: Bli bra av LP. Komme hit til bloggen om et par uker, og se om jeg kunne knote ned følgende:

JEG BLGGER DERFOR ER JEG

DET ER MEG
JEG SKIVER SELV
JEG BLOGGER DERFOR ER JEG

Hehe.

Dette er altså meg. Fingrene er litt stive, jeg har ikke kunnet knyttet nevene siden november, så det blir litt feiltasting. Men det gjør ikke noe! Det er jo bare å slette litt og prøve igjen!

Hehe. Bare det å ha det slik er helt vilt, de siste 15 månedene har jeg altså ikke klart å ta til meg agurkbiter som har ligget på bordet ved siden av meg. I store perioder ikke kunnet snakke. Å feile, det vil si ikke snakke høyt nok til at den som skulle hjelpe meg hørte hva jeg sa var fatalt, for jeg maktet ikke gjenta det. Jeg har flere ganger ligget i timmesvis uten å komme meg på bekkkenet, få mat eller drike fordi pleieren som var her ikke skjønte at hun måtte gjøre det som skulle til uten at jeg ba om det.

Vel.

I går gikk jeg i tre etapper fem meter, kom meg til rullestolen, og mannen kjørte meg i dusjen.

Ett år siden sist dusj. Sideden sist kroppsvask.

Jeg våkna fem i morres.

Lå en time og hvilte. GJorde LP en god stund. Sto opp halv syv. Åpna vinduenen selv!!!!! Det har jeg ikke kunnet på 2 1/2 år!!!!!!!!!!  Plukket opp ting fra gulvet. like lenge siden sist. Gikk på badet. Så meg i speilet. Sto og så meg i speilet. Har ikke sett et speil på.... Lenge. Jeg er  blitt tynn, men fint tynn. Håret er kult, det har vokst akkurat passe fint siden det ble barbert vekk i mai i fjor, da var det 4 mnd siden det var blitt børstet.

Tittet ut på terrassen. Så en eske  bak masse planker. Tenkte at jeg ville se hva som var i den.

Så jeg gjorde det.

Å kunne gjøre hva man vil.

Når alt man har tenkt og gjort de siste årene har vært å holde igjen, og holde igjen, og holde igjen - og alikevel har man gjort for mye.

Øreproppene. Jeg har de nå, for lyden av PC-en gidder jeg forholde meg til i dag. Men det trenger jo igjennom. Det gjør ikke noe. Men jeg har gått uten i noen timer i dag.

På fredag, for to dager siden satt jeg med øreproppen, og hele kroppen verket for lyden av at mamma dro av toalettpapir for meg var vond.

Jeg hører fuglene, og det er fint!

Jeg har ikke lest kommentarer. Hørt noen få, men blitt veldig dårlig av det, gjerne i et par uker i strekk. I morres har jeg lest første kapittelet i LP-boka på engelsk. Nå skal jeg lese kommentarene i bloggen her.

Jeg har ikke spist på egenhånd siden april 2007. I morres kunne jeg sette meg til bordet og spise brødskiver. Og fikk latterkrampe siden mannen hadde skåret det opp i små biter. Hehe. Det er bare et par dager siden jeg gråt fordi han ikke hadde gjort det og jeg klarte ikke tygge de bitene han hadde laget, de var for store.

Det er så mye. Det er så utrolig. Jeg skal se om vi får til å laste opp et  bilde. Av meg. Med klær jeg har væert i skapet og funnet selv. Og kledd på meg selv.

Jeg har blitt byttet klær på - dvs det svarte ullundertøyet jeg har levd i de siste årene fire fem ganger det siste året. Nå tok jeg på meg en bukse, men den har jo ligget ubrukt i skapet i tre år, og luktet ikke helt bra, så jeg bare tok den av igjen og fant en ny.

Jeg er ikke svart lenger.

Sånn.

Nå skal jeg sende avgårde dette til de som lurer.

Så har jeg et par timer før coachen kommer igjen.

LP boka er foresten god. Den anbefales. Og selvfølgelig kan jeg bare anbefale LP. Det er like effektivt mot angst, depresjoner, spieseforstyrrelser og masse mer. Og ja, jeg hadde masse fordommer og torsdag og fredag var jeg så redd at jeg krasjet helt. Jeg hadde fordommer i hele går også, klarte ikke la vær å tenke at hun som var her snakket som en slik "helfrelst" alternativterapaut sin bare lover og lover, men ikke egentlig har noe å selge.

Det gjorde ikke noe.  Jeg kommer sannsynligvis til å høres slik ut selv og. Hehe.

Og ja lillesøster, jeg sparte alle sjokoladene til julaften.

:-)

Interessant. Frp som ellers syns det brukes altfor mye penger på forskning i øst og vest.

Flere enn meg som lukter agurktid, solsvidde feriehjerner og billig velgerfrieri her?

I løpet av de siste årene har jeg opplevd en tiltagende dragning mot pæreformede menn, og jeg har undret meg over hva årsaken til denne dragningen mot det pæreformede kan komme av. Etter intens og langvarig selvransakelse har jeg kommet opp med to mulige årsaker.

1. Det første er konnotasjonene denne pæreformen bringer med seg. En pæreformet mann er glad i det gode liv. Han liker øl og fotball. Han liker å spise mat. Han liker å hygge seg.
2. Det andre er at jeg rett og slett har utviklet adaptive preferanser. Jeg har justert mine forventinger etter hva jeg kan oppnå. Mange menn på min alder har pæreform og derfor liker jeg det.

Her om dagen satt jeg og googlet pear shaped men. Helt sant! Gleden stod i taket da jeg fant denne artikkelen i New York Times. Her står det svart på hvitt at mine preferanser er hensiktsmessig rent genetisk sett også.

"Fat cells in the upper part of the body appear to have different qualities from those found in the lower parts. In fact, studies suggest a higher risk for diabetes in people with the "apple shape" and lower risk in those who are "pear shaped."

Hurra! Min fremtidige mann vil forhåpentligvis ikke være disponert for diabetes.

Vi har netop i ORØ URTEHAVE lavet to nye cremer. Kvæde- rose cremen er specielt designet til sart hud og kan bruges af allergikere også nikkeallergi, fordi den indeholder kvædekærner, rosenblade, olivenolie og ingen parfume eller æteriske olier.
Fugtighedscremen  har i fremstillet 1½ år, men har forbedret opskriften væsentlig, så den nu netop giver den næring og fugt til huden, som vi oprindeligt søgte.
At fremstille cremer er en stor glæde for os, fordi vi så kan tilbyde dem til vore gæster og andre. 

Etter å ha tittet raskt igjennom blogginnleggene mine fra 2008, ser det ut som om give or take 80 % av dem handler om at jeg er så sliten, at jeg har så mye å gjøre, at jeg undres over om jeg vil ende opp lykkelig eller i murveggen, und zo weiter, und zo weiter.

Det var slitsomt, godt å ha kommet igjennom denne våren, godt å kjenne at jeg fremdeles er ganske sliten, men mer vanlig sliten, ikke på den måten at jeg kjenner at magen vrenger seg uten at jeg egentlig er syk, godt at jeg ikke lenger kaster opp i plastposer, søppelbøtta eller det som måtte være i nærheten.

Det er godt å være så trøtt som det jeg er nå. Bedagelig trøtt på ettermiddagen, stuptrøtt om kvelden og å stå opp om morgenen er helt tortur. For, nå som det ikke lenger er slik at det er så mange ting jeg må, så rekker jeg å gjøre det jeg holder på med bedre.

For min del har det alltid vært slik at det ikke er noe problem å gjøre mye, å gjøre mye er jo bare gøy, men når det hoper seg opp slik at jeg ikke rekker det jeg skal eller bør, så blir jeg så preget av det, dårlig samvittighet for dette og hint tar litt overhånd.

Dessuten blir jeg for dårlig til å legge merke til at jeg gjør for mye, blir sur og tverr hvis noen ber meg om å roe ned, kan få rare tanker om at folk ikke vil at jeg skal lykkes etc. Men det stemmer jo ikke.

Jeg holder akkurat nå på å lage en film om psykisk helse og sitter i disse dager med ferdigstillelese av Tidsskrift for psykisk helsearbeid nummer 3-08.

TPH kan du lese mer om her.

Redaksjonen der består av så fine folk. Folk som skjønner meg når jeg sender avgårde mailer som dette:

- Det er vanskelig å gjøre noe skikkelig når det kjennes ut som om det regner fra taket.

Tenkte jeg.

Jeg hadde allerede kikket opp i taket flere ganger, tenkt tanker som at det er nok ikke slik at det egentlig drypper vanndråper ned fra taket, jeg vil i alle fall ikke tro det, det virker fullstendig ulogisk, vann fra tak – inne. Trolig er det ikke slik.

Og jeg tenkte videre at det ikke er så vanskelig å avgjøre at det ikke renner vann ned fra taket, for selv om det er syv meter fra gulv til tak i Festsalen på Håndverkeren, så er det ikke som å sitte under åpen himmel, og jeg vet det og det er ikke dét som er vrient. Det som noen ganger kan være litt voldsomt å forholde seg til, er det enkle faktum at jeg vet at det ikke er slik at de fleste andre mennesker som sitter inne i en konferansesal, bryr hodene sine med tanker om at det ikke regner inne, det er trolig ikke engang en problemstilling de trenger å forholde seg til, ikke i løpet av livet, kanskje, aller minst en helt vanlig dag. Og kanskje dagen etter.

På talerstolen stod den ene etter den andre. Det ble fortalt historier fra virkeligheten, gripende og sinnefremkallende. Det var historier om makt, om avmakt, om tvang, vold, systemer, eksperter og definisjoner. De flinke folkene snakket om at brukermedvirkningen er kommet et stykke på vei, men at det er vanskelig å komme lenger med den systemstrukturen som eksisterer per nå.

Og det er jo ikke så rart.

Med fare for å falle i overkonfidens-grøfta, vil jeg dele noen enkle tanker om dette.

Når man ikke har det bra, er det komplisert å snakke. Det er vanskelig å tenke at ordene man ønsker å si, kan komme ut på en slik måte at de blir forstått av andre – og at de kan brukes til noe. For min egen del merker jeg at jeg nøler mer, jeg mister tro på at det jeg allerede tenker er viktig.

For, er ikke veldig mange av de tankene jeg har om psykisk helsefeltet i stor grad påvirket av holdningene til fagfolk, sentrale brukerrepresentanter, organisasjoner og andre aktører innen den mer (semi-)faglige kretsen?

Det er altfor lett å falle i ”flinkisfella” – tenke slik at jeg skal streve hardt for å bli like flink som de andre, kunne, vite, få til det samme.

Men, da dukker jo problemet opp. For siden ”premissene for kutyme” for gode diskusjoner om brukermedvirkning, innbefatter at man må være så frisk og klar og skarp at man kan henge med i diskusjoner hvor fagterminologi, forkortelser og innsikt i nivåer, linjer og divisjoner hersker, hvordan skal det bli endring da?

Hvorfor skal det være slik at jeg sitter her nå, pokker meg helt gjennomsliten, fordi jeg prøver så hardt å være en som er like flink som de andre?

Når det snakkes om at folk opplever at de gjerne skal være dobbelt så friske som de friske etter bedring fra psykiske plager, så er det mye sant i det. Tror jeg.

Så.

Jeg fikk det for meg at jeg skulle vise dem, disse dem som ikke trodde det kunne gå bra med meg, for meg, de som ikke trodde jeg skulle få til. Jeg meldte meg opp i mye mer enn det de fleste andre gjør når de studerer fullt. Barn, hus, foreldremøter. Mental Helse. Rådet for psykisk helse. Skrive bok? Eksamen. Tidsskrift for psykisk helsearbeid.

Jeg ble litt sliten.

Jeg er litt sliten.

Heldigvis har jeg skjønt det denne gangen, satt foten ned på bremsene. Dels glad for innsikt som gir meg mulighet til å stanse før jeg møter den halvtrendy murveggen. Dels skuffet over meg selv, at jeg ikke fikk til å sjonglere alt sammen og ende opp med stående ovasjoner i alt.

Men det skal gå bra.

Det gjør alltid det.

Noen ganger må jeg bare ut for å justere kursen litt.

Og det som er så godt da, etter jeg har skrevet et eller annet selvutleverende som dette og nærmest ubevisst venter på andres negative dom og deres fordømmelse, så svarer bare de andre at de skjønner det, at det jeg gjør er bra nok i massevis og at det er lov til å slappe litt av.
Godt er det også å merke det selv. Det er ikke noe svakhetstegn å roe ned når ting går så fort at det er vanskelig å henge med, og man bare ender opp med å bli så sliten at man nesten blir syk av det.

Det er ikke pysete, det er faktisk ganske lurt.

Etterpå skal jeg på tur.

God helg :-)

Mulig mange har sett denne videoen av henne før. Jeg har ikke lest aviser eller sett nyheter på nesten to år, så jeg oppdager en del ting nå som jeg er friskere og kan lese og se TV.

Ta en kikk  på denne jentas utrolige livsmot og utrolige kjærlighet til mannen sin.

Video nederst på siden.

Jens Stoltenberg oppsummerer sine tanker om valget i en artikkel i VG nett nå nylig. Det ser ut til å handle hovedsakelig om hvordan Høyre+Frp blir deres hovedmotstandere i valgkampen som kommer, samtidig som han prøver å forklare grunnen til den lave oppslutningen rundt de rødgrønne i følge meningsmålingene den siste tiden. Litt tid bruker han på å omtale folk som "kravstore velgere". Vel, vel...

Jeg har selv hørt Stoltenberg tale på 1. mai, om velferdsstaten og likhetsprinsippet. Det kan sannsynligvis anses som en tale som alle på venstresiden kunne kjenne seg igjen i, og greit nok er det. Ap har vært flinke til å ta vare på sine gamle prinsipielle idéer - i hvertfall på papiret. De blir tross alt fortsatt beskrevet som sosialistiske av og til, og jeg kjenner en del Ap-velgere som kaller seg selv sosialister. For meg virker det veldig ironisk, men det får være.

"Ap, SV og Sp vil gå til valg med tre hovedsaker på agendaen: utdanning, omsorg og verdiskapning",  står det i artikkelen. Utdanning har de allerede prøvd på uten videre hell, så jeg vil anta at hovedfokuset her vil stå på kampen mot privatiseringen som Bondevik-regjeringen kjempet gjennom, og som en ny borgerlig regjering uten tvil vil ønske å videreføre. Omsorg er vel og bra, men heller ikke her har regjeringen gjort noe særlig imponerende. De videreførte det tidligere forslaget fra Høyre om å slå sammen Helse Sør og Øst til Helse Sør-øst (eller Helse Størst, som vi i Rødt kaller det), som ikke har ført til mye mer enn reduserte kostnader på bekostning av pasientene, samt sentralisering, byreåkratisering og alt som følger med. Samtidig har ikke de rødgrønne videreført løftet sitt om mer penger til kommunene - kommunene, som faktisk tar seg av omsorgstilbudet her i landet. Verdiskapning skjønner jeg ikke bæret av - vi er rike nok, burde vi ikke heller fokusere på å bekjempe fattigdommen eller å sørge for at alt det vi får "gratis" her i landet - utdanning, medisinsk behandling, omsorg - faktisk fungerer? "Verdiskapning" er heller ikke noe særlig godt slagord å bruke for et parti som liksom skal appellere til folk flest - de som higer mest etter verdiskapning, er vel de som faktisk har kapital nok til å skape seg litt verdi selv.

Jeg skal sikkert bruke mye tid på å kritisere de rødgrønne i framtiden. Det forundrer meg ikke lenger så veldig mye at de rødgrønne ikke klarer å levere det de lover. Det som virkelig forundrer meg, er at det eneste alternativet som finnes, i følge media, er høyresiden. Dette skjønner jeg ikke helt. De rødgrønne har ikke klart å gjøre skolene og omsorgen gode nok, så de borgerlige gjør det kanskje bedre? Det de rødgrønne har gjort galt innen helse og omsorg, gjør tydeligvis at velgere går over til høyresiden, av forskjellige grunner - men høyresiden gjør de samme feilene i enda større grad, men nå er det en del av politikken deres: Privatisering, stykkprisfinansiering, privat pensjon, fondbasering og så videre. De rødgrønne har gjennomført mange tiltak innen helse og omsorg som har ført til at mye av dette har skjedd, som mer eller mindre indirekte konsekvenser av politikken sin. Ap var hovedaktør i å innføre sykehusreformen (som Frp støttet), som praktisk talt handler om at sykehus skal behandles som aksjeselskaper, noe som i full grad videreføres i dag. Dagens regjering har gjennomført pensjonsreformen, som forverrer den offentlige pensjonsordningen og dermed åpner dørene for at private aktører skal ta over. Som resultat går velgerne over til høyresiden - som ønsker hva?

Veldig kort sagt vil de fleste av høyrepartiene videreføre endringene som allerede skjer i dagens omsorgsystem, bare i enda større grad og enda raskere. Sentralisering, privatisering, stykkprisfinansiering, alt sammen. Sykehus skal slås sammen for mer effektiv drift, de skal få en viss sum penger per pasient - såkalt stykkprisfinansiering (som fører til at sykehus tvinges til å måtte sile ut de "mindre lønnsomme" pasientene pga. den generelle mangelen på ressurser), og private aktører er selvsagt hjertelig velkomne. Pensjonen skal i mye større grad være noe hver enkelt person skal ordne med banken, og da sier det seg selv at de fattige kommer dårligst ut. Alle år i arbeid skal telle når den offentlige pensjonen regnes ut, så folk med fysisk tunge jobber (som må gå av tidligere) får mindre enn de som har det lettere (og kan jobbe lengre) - som ofte tilhører et høyere lønnsskikt. Kvinner som ofte tvinges til å jobbe deltid kommer selvfølgelig også dårlig ut i alt dette. Når det kommer til utdanning er det mye det samme: de vil ha en skole som "stimulerer elevenes evner og interesser og utvikler deres talenter" eller noe i den dur, som i praksis betyr karakterer fra første skoledag av. Eliteelevene skal få det tilbudet de trenger for å utvikle seg uten å bli "hindret" av de andre elevene - som naturligvis betyr at de gode elevene (vanligvis fra velstående hjem) får de gode tilbudene, mens de mindre begavede blir sittende igjen med resten. Private aktører blir selvfølgelig ønsket velkommen også her...

Det burde ikke være fryktelig vanskelig å innse at høyresiden ikke er noen løsning på problemene vi står overfor i Norge i dag. Tvert imot er jeg overbevist om at en høyreregjering vil forverre situasjonen enda mer. Derfor forundrer det meg at ingen prøver å se til venstre for den rødgrønne regjeringen, som for meg står alt for langt til høyre til å kunne kalle seg rød i det hele tatt. De kommunistiske fordommene står kanskje i veien for at vi blir sett på som noe reelt alternativ? Da er det jo bare synd at disse fordommene sjelden stemmer med virkeligheten i det hele tatt. Det er også synd at folk ikke vet at selv vi vet at det fins grenser for hva som kan innføres gjennom vedtak på stortinget, og når man har så liten oppslutning som oss, er vi glade for å kunne vri politikken litt i riktig retning - når SV ikke klarer det. For det er faktisk slik at alt som har ført til forverringene i velferdsstaten Norge de siste årene, har vært på grunn av politkk som generelt sett har vært høyrevridd. At enda mer høyrevridd politikk skal ordne opp i det hele, tror jeg ikke på - og når ikke engang SV klarer å følge opp sin egen politikk, finnes det vel ikke så mange andre valg.

Hvorfor ikke Rødt?

Dem om det.

Det er snart ferie, og bloggen her bærer preg av det. Aktiviteten har vært laber, til gjengjeld har den vært til tider voldsom på andre arenaer. Skoleavslutning på to fronter, orienteringsfestival, hyttebyggingsinnspurt og jobbprosjektinnspurt over en lav sko. Puuuh!!

Men altså, ferie. Ettersom fjorårets ferie ble et mareritt av regn og ufyseligheter bestemte jeg meg tidlig for å gjøre noe med det. Det var jo ikke bare meg som plagdes i fjor, jeg snappet opp at også enkelte andre kunne ha interesse av en kvalitetsforbedring til i år. Derfor la jeg tidlig inn en bestilling på sol og varme i Sør-Norge fra ca 4. juli og en drøy måned framover.

Selv om enkelte andre synes å være noe bekymret, har jeg aldri mistet troen. Og nå kan det synes som om man har blitt hørt - her er i alle fall nyeste ferievarsel fra yr.no:

(klikk på så ser du bedre)

Jeg syns det ser ut som om bestillingen har kommet fram og er i ferd med å  bli effektuert, jeg!

Livet går opp og ned for alle..

En av tre personer vil en eller flere ganger i livet oppleve psykiske helseproblemer. Det er mange flere som rammes av dette enn av kreft. Faktisk er det så mange som rammes av dette, at det er fristende å si at det er normalt å slite psykisk en eller annen gang i livet. De fleste kjenner en eller flere som har slike utfordringer i livet sitt. Så hvor den tanken kommer fra, at de som sliter psykisk på en eller annen måte er annerledes, det forstår jeg rett og slett ikke.

Fortsatt er det mange myter knyttet til psykiske problemer og lidelser. Og den mest hardnakkete er nok at det skyldes en svakhet hos den enkelte når man rammes. Noen snakker om en genetisk svakhet, andre snakker om sosial arv og manglende styrke til å håndtere kriser. Uansett er det slik at det er en feil eller mangel hos den enkelte som gjør at man begår den ”feilen” å bli rammet av dette. Kan vi ikke slå det fast en gang for alle: dette kan ramme alle. Heldigvis vil de fleste av oss som rammes av disse helseproblemene finne måter å leve med det. De fleste kommer seg. Noen vil trenge mye hjelp for å få et liv med gode og meningsfylte fellesskap, de aller fleste kommer langt med litt profesjonell hjelp og støtte fra dem rundt.

Mental Helse kjemper ikke bare for dem som har psykiske problemer og deres pårørende. Vi kjemper like mye for at samfunnet skal få en form og et innhold, slik at det ikke blir mer av disse problemene. Vi kjemper like mye for at ”normalene” i dette landet skal samsvare med de menneskene som bor her.

Landsstyret i Mental Helse har gitt sentralstyret et oppdrag. Oppdraget er å lansere en underskriftskampanje, for å sikre en helsetjeneste som skal kunne ivareta også den psykiske helsa til det norske folk. En underskriftkampanje for å kreve fortsatt øremerking av midler til psykisk helse i statlige og kommunale budsjetter. For pengene salderes bort, til og med i en opptrappingsperiode skjæres det ned på budsjettene til de psykiske helsetilbudene. Selv om dette med rette kan kalles et folkehelsetilbud. Nei dere, nå må det mobiliseres!

La oss starte en folkebevegelse. En folkebevegelse for et samfunn som er varmt nok og sterkt nok til å ivareta alle. Klarer vi å skape et samfunn som er godt nok til å ivareta dem som sliter mest, ja da har vi et samfunn som er godt for oss alle sammen. Alle har en mental helse. Er det ikke slik at det er dem som tror de ikke har det, som virkelig har et problem?

Signér oppropet for et varmere og mer inkluderende samfunn!

http://www.opprop.no/opprop.php?id=øremerk

relaterte linker:; http://www.mentalhelse.no/

Ganske greit i grunnen, et kjapt intervju om helse, mål av høyde, vekt, liv-hofte-ratio og blodtrykk, og fem svære glass med blod! :P Også fikk jeg med meg et skjema hjem for å fylle ut, med spørsmål av typen "Har du venner du kan snakke fortrolig med?" "Hoster du daglig i perioder av året?", og det jeg gruer meg mest til å svare på; "Hvor lang tid bruker du til sammen daglig foran en dataskjerm?" ;D

Uansett sitter jeg nå med en bomullsdott over der de tok blodprøvene, og har ganske vondt i armen. Men men, det er vel verdt det :)