Nå sitter jeg og gjør klar mp3-spilleren til flyreisa i morgen. Mens jeg går gjennom musikksamlingen min ser jeg plutselig navnet på en sang jeg ikke har lyttet til på flere år. Den hører til i samlingen "Lothianes helt spesielle sanger". Det er umulig å forklare hvorfor for andre, jeg vet egentlig ikke hvorfor selv en gang. Men jeg fikk altså lyst å dele den med dere likevel.

Sangen heter "End of my journey" og er fra en filmen Cadence. Selve filmen husker jeg veldig lite av, den har tydeligvis ikke festet seg. Men midt inni filmen dukket det plutselig opp en scene der en mann sitter ved pianoet i kirken og spiller denne sangen - og jeg ble så grepet. Teksten er religiøs, men for meg handler den om noe annet.

Om avslutning.
Om å overleve noe som virker helt uoverkommelig.
Om å komme til en korsvei der valg må tas, der jeg kan rette opp det som gikk galt.
... og ikke minst om å stadig oppnå ny forståelse - om meg selv om om livet.

Her er YouTube-videoen. Før sangen begynner får dere litt av "Chain gang". OBS: hvis du ikke vil ha med deg slutten på filmen; lytt - men ikke se. :-)

Og nu... tilbake til pakkingen.

I natt drømte jeg om ei tidligere klassevenninne jeg ikke lenger har kontakt med. I drømmen tok jeg farvel med henne på en fremmed jernbanestasjon. Jeg drømte om tidligere kolleger og om en rekke mennesker jeg ikke lenger kan huske hvem er. Vi pratet sammen, var på reise sammen, jobbet sammen. En ganske rotete drøm, men på ingen måte dårlig.

Og i det jeg våknet tenkte jeg at

...noen dager kan man bare være nær dem man savner.

Stort sett går det bra dette her. Det er ikke til å stikke under en stol at det er stunder der humøret er dalende og jeg er både irritabel og lei meg. - Men det hjelper at jeg er så (ekkelt rosa) forelska at jeg ikke kan være annet enn glad mesteparten av tiden. Jeg kan tenke meg at de som innkasserer telefonregningene mine, er minst like glade. Epost er gratis, men det er noe eget med å snakke sammen. Det har altså fått høy prioritet. Heldigvis har vi ip-telefoni.

Å bo i hvert vårt land gjør at det ikke er særlig realistisk å forvente å se hverandre mer enn noen ganger i året. Ja, hvis ikke Norsk Tipping skulle finne på å trekke ut alle tallene på kupongen min. (Det må de gjerne gjøre, altså!) Nå ler jeg bare rått av enkelte beklagelser jeg har fått før om hvor umulig det er å få et forhold til å fungere fordi man bor en halvtimes tid unna hverandre. (Empatien min på dette området har blitt omtrent ikke-eksisterende.)

Jeg har ikke sett kjæresten min siden jeg tok avskjed med ham på flyplassen i Newcastle; en særdeles tårefull dag. I dag fikk jeg se ham igjen, men altså ikke på den måten vi begge skulle ønske. Det hele var veldig enveis og kommunikasjonen foregikk ved hjelp av sms.

Ikke akkurat det stevnemøtet jeg drømmer om, men det var veldig spesielt likevel. (Okay da, så grein jeg litt også, men det var mest fint.)

Jeg er optimist. Det kommer til å gå bra det her, det er jeg helt sikker på. Jeg har ventet så lenge på dette, da skal ikke noen hundre mils avstand få ødelegge. Nemlig!

♥

Fem dager var altfor lite, både i forhold til å være sammen med Mark og i forhold til å bli kjent i området. Det er jo egentlig fint, for da vet jeg det er mye mer å se når jeg drar dit neste gang. Jeg tror jeg må få meg klippekort hos KLM, men aller helst ser jeg de setter opp direktefly til Newcastle!

Det ble en tårevåt avskjed på mandagen. Grusomt var det, men det er jo noe bra i det også. Jeg kunne reist hjem og tenkt at det ikke var noe å satse på - men det gjorde jeg altså ikke. Nå må jeg bare lære meg å leve med avstanden, samt finne lure måter å skaffe penger til ny tur. Men først ser det ut til at jeg får besøk her i Oslo og det gleder jeg meg veldig til! :D

Det ble noen hundre bilder på disse dagene. Mange av dem har jeg lagt ut på Facebook, så for dem som kjenner meg der er det bare å bla igjennom de tre albumene jeg har lagt ut. Det blir et lite utdrag i bloggen også. :)

Som jeg har skrevet tidligere, ble det noen turer til Skottland som ligger bare en times kjørevei unna der jeg har oppholdt meg. Jeg har alltid likt bilturer og det var innmari artig å bli tatt med på tur uten at jeg visste hvor vi skulle. Vi kjørte gjennom nydelig, vidstrakt landskap og mange koselige små landsbyer. Plutselig sier privatsjåføren min; "Look, hinny!" og plutselig ser jeg et skilt som sier "Welcome to Scotland". Moro! :)

På en av turene havnet vi i Gretna Green, en liten landsby helt på grensen mellom Skottland og England. Gretna er kjent for sine mange brylluper, ettersom ekteskapsreglene er noget friere i Skottland. Tidligere trengte man ikke være mer enn 14 år (gutter) og 12 år (jenter) for å gifte seg der - og det helt uten tillatelse fra noen. Nå er det blitt "mye" strengere; aldersgrensen er 16 år med foreldres tillatelse og 18 år uten.

På 1700-tallet begynte man å bli bekymret i England på grunn av de mange ekteskapene som ble inngått uten kirkas eller foreldres aksept. Derfor innførte man i 1754 en ny lov om at partene måtte være over 21 år for å gifte seg uten foreldres godkjennelse. Men i Skottland gjaldt ikke loven, dermed var det mange unge par som rømte dit for å gifte seg. Ofte ble de forfulgt av foreldre som ville hindre barna sine i å gifte seg med "feil" person, men rakk paret først å gifte seg var det ikke mye de kunne gjøre med det. Gretna Green var det første stedet de kom til i Skottland og ble dermed et populært sted å gifte seg. Vielsen ble visst ledet av en smed og han markerte med å slå et slag på ambolten når et par var lovlig gift. (Prest eller fogd trengte man tydeligvis ikke.)

Amboltene er fortsatt i bruk. Hvert år blir over 4000 par viet i Gretna Green, ifølge en av nettsidene jeg besøkte. I tillegg kan man bli liksom-viet for en sum penger. Vi fikk tilbud om dette, men takket pent nei. :) Hvis den dagen kommer at jeg skal gifte meg, foretrekker jeg å gjøre det uten ørten turister tilstede.

Gretna Green er virkelig verdt et besøk uansett om du ønsker å gifte deg eller ei. De har et flott museum som tar for seg historien på en grundigere måte enn jeg har gjort her. De har også koselige butikker der de selger typisk skotske produkter. Jeg forsøkte å ikke gå helt i spinn og klarte det (nesten). Stedet er velholdt og pent og heldigvis ikke helt overlesset med turistting, slik man ofte ser.

Jeg kommer tilbake med mer fra turen, men dette får holde for nå. :)

Post-post: Jeg fant denne videosnutten på YouTube. Slik kan det altså foregå hvis man velger å la seg vie i Gretna Green. Det ser jo virkelig romantisk ut. Eller kanskje ikke.

I løpet av de siste dagene har jeg vært i Skottland flere ganger og det alene må jo bety at mannen liker meg godt, når han frivillig tar meg med på tur dit. ;) Vi har vært i Jedburgh (Jed-båråh) i dag, en liten by i grenseområdet. Der fikk jeg endelig spist fish'n chips i tillegg til å ta hauger av bilder. Vi fant et hus der Mary Queen of Scots har bodd en eller annen gang. Det ligger i en liten park der det var massevis av vårblomster og en svarttrost satt i et tre og sang vemodig vakkert for oss. Passende på en dag som denne.

I bilen på vei hjem bedrev jeg litt norskundervisning. Det er igrunn ganske morsomt. :)

Vel, nå er det på tide å avslutte her. Det kommer nok flere bilder og historier herfra når jeg kommer meg hjem og får tid til å gå gjennom alt som jeg har opplevd.

Jeg kan ikke si noe mer... annet enn at hit skal jeg tilbake! ♥

Jeg ser i bloggstatistikken at jeg har besøk, men aner ikke hvem som skjuler seg bak tallene unntatt når noen kommenterer. Så viser det seg at én av dem som leser her uten å kommentere plutselig fikk det for seg at han skulle skrive til meg og ønske meg god jul. Og jeg svarte altså... to og en halv måned etterpå. Jeg tar meg i å tenke på hva som ville skjedd hvis jeg ikke hadde sjekket mailen min. Eller hva som hadde skjedd om jeg hadde sjekket den oftere. Egentlig tror jeg det var det perfekte tidspunkt. Jeg ble ferdig med rot og tull og all den hjertesmerte som 2007 rommet. I 2008 var jeg endelig ferdig og klar for livet igjen. Ting faller på plass nå.

Vel, faller og faller, fru Blom. Saken er vel heller at jeg virrer rundt, forvirret og fjern fra denne verden, men veldig travel inni mitt eget hode. Hva skjer egentlig, hvordan kan jeg gå her og ha følelser for en mann jeg ikke har møtt? Tenk om..? Hva om...? (Og her aner det meg at det snart dukker opp en tekstmelding med "you worry too much". Og det gjør jeg, virkelig.) Jeg veksler mellom å føle meg fjolleforelsket ala Frøken Makeløs og å prøve rive meg selv ned fra rosa skyer. (Jeg liker jo ikke engang rosa, for pokker!)

Så i dag har jeg fornyet passet mitt. April er travel og har nok av ekle regninger (det aner meg at det ikke hjelper med 5-timers telefonsamtaler til England, men vått de hekk). Bilen må på verksted, men jeg har bestemt meg for at jeg vil ta denne reisen. Jeg kan ikke gå sånn i uvisse, det er jeg altfor utålmodig til. Det får bare stå til, hva har man ellers kredittkort til? :) Jeg er alt i gang med å "lære" Geordie (ikke at jeg tror jeg noensinne vil klare å snakke sånn, men forhåpentligvis vil jeg ikke dumme meg fullstendig ut i møte med folk).

Så - hvis jeg slipper inn i Dronningriket med dette "mugshot'et" håper jeg å få noen svar snart.

2007 var et møkkaår. Tenk om 2008 blir det helt motsatte..!

Fnisete, rosa hilsen fra hu derre under stjernene. :)

Og bare for å være litt intern og sånn, så legger jeg ved en liten musikkvideo.

And girl it looks so pretty to me just like it always did
Like the Spanish City to me when we were kids

All of these lines across my face
Tell you the story of who I am
So many stories of where I've been
And how I got to where I am
But these stories don't mean anything
When you've got no one to tell them to

Jeg har litt problemer med å uttrykke meg om dagen, men det gjør ikke så mye. Jeg gleder meg over hvordan livet stadig har små overraskelser på lur. Livet er en fin ting.

Jeg har jo forstått det en stund... alle signalene er der. Jeg sover lite, spiser mindre, går rundt med et fjollete smil og tankene vandrer stadig langt avgårde.

...du kommer ingen vei
med å leke helt for henne
for det som får a' til å tenne
er en gjennomført frik
Slik som han som er på vei bort hit
Han kan snakke hele natta
om ting hun blir betatt av

Kanskje jeg bare drømmer for tida? Det er i så fall en veldig fin drøm. Vær så snill, ikke vekk meg...

And I believe in Love
And I know that you do too
And I believe in some kind of path
That we can walk down, me and you

Tekster hentet fra:

- Brandi Carlile - The Story
- Raga Rockers - Hun er fri
- Nick Cave - Into my arms

Tror dette er fra 2002. Søsteren min hadde nettopp kommet hjem fra en tur til Sri Lanka og bragte med seg en sari til meg. Den måtte prøves! Den greia i pannen kalles bindi. Den finnes i jukseutgaver som bare kan klistres på og tas av igjen. Tilbehør er diverse gullfargede smykker, dessuten ei t-skjorte som helst skulle sluttet rett under puppene, men det hadde jeg ikke og brukte derfor en helt vanlig t-skjorte. Sarien er et laaangt stykke tøy som vikles rundt kroppen på en bestemt måte. Dessverre husker jeg ikke hvordan, så det er altså ikke et klesplagg jeg bruker ofte.

.

Vanligvis er jeg svært urban, men en periode hadde jeg en kjæreste som var glad i skog og mark. Det førte til noen teltturer i marka og mange fine motiver. Dessverre er ikke digitalutgaven av særlig god kvalitet, men en eller annen gang skal jeg få scannet papirbildene. Dette bildet ble tatt grytidlig en morgen. Jeg husker det som rosa soloppgangslys og alvedans over vannet.

.

Familien var på Hunderfossen. Det var mange morsomme aktiviteter, mest for de små, men også noen for oss større.

Poden min og fetteren hans hadde en stund dette ballbassenget helt for seg selv. Dermed benyttet jeg sjansen til å hoppe oppi jeg også. Moro! :)

.

En 17. mai på tidlig 2000-tall: Vi er på Karl Johan for å se barnetoget. Asgeir (fra barne-TV) skulle være programleder og gikk og varmet opp sammen med kollegene sine. Poden min løp bort og fikk sagt hei, dette var jo helten på den tida. Asgeir var kjempehyggelig; snakket litt med sønnen min og tipset ham om å feste noe tungt i snora til gassballongen så den ikke skulle forsvinne.

.

På ferie i Danmark sammen med ei venninne og hennes sønn. Det var klart, strålende vær, men ikke så varmt. Vi gikk tur på stranda og kastet stein i vannet. På veien tilbake til leiligheten vi leide på et feriesenter traff vi på en hoggormunge som krysset veien foran oss.

Senere regnet det og vi gikk tur for å se på alle skogssneglene som dukket opp. Sønnen min samlet sammen en 30-40 stykker av dem og bestemte at de burde bo sammen. Da vi kom inn måtte vi vaske hendene hans i sikkert ti minutter for å bli kvitt alt slimet. Yuk!

.

Ei venninne skulle gifte seg og jeg benyttet sjansen til å få satt opp håret hos frisøren. Det var riktig stas. Jaggu synd man ikke har råd til å få gjort dette oftere. Det hadde gjort underverker for humøret å gå på butikken med oppsatt hår. Eller kanskje ikke.

Jeg skjønner at det har gått noen år når jeg ser bildet. Lothiane fremstår som både yngre, friskere og en god del slankere. Ja ja, hadde jeg enda visst det den gangen. ;)

.

De to små ilderkrapylene våre. Vi savner dem fortsatt.

Den hvite het Linux og var så vakker og fin at han vant flere konkurranser. Sofie skilte seg ikke nevneverdig ut i den sammenheng, men hun var vår første ilder og dermed alltid øyenstenen. Sofie ble ca. seks år, Linux bare to. Han ble til gjengjeld far til 27 ilderbarn og jeg stolt bestemor. :)

.

Hunderfossen igjen.

To små glade gutter løper mot det digre trollet.

Ikke helt som i eventyrene, men nesten...

Det fine er å bare tømme hodet og finne fram til fine ord som passer sammen, uten å tenke noe særlig over det.

For eksempel:

eller hva med denne?

En super gave til ei som elsker å leke med ord!

Men altså... Det er et eller annet litt tomt rundt dette med bursdag. Det risper litt borti tanker som jeg egentlig skal holde meg unna. Så da gjør jeg det; holder meg unna altså. Og tenker at dagen i morgen sikkert blir veldig koselig. Jeg har verdens beste unge som forteller meg på daglig basis at han elsker meg høyere enn alt og alle - og hva kan være bedre enn det? Ikke noe, tror jeg.

I morgen formiddag skal jeg fyke ut i min lille røde. Handle med litt god mat, ei dajmkake (podens ønske), en dvd og en ny pakke med forkjølelseste. Rødvinskartongen er ennå ikke tom så her blir det nok velstand. Scenarie: Schløøøve på sofaen under ullteppet med rødvin (og Kleenex) innen rekkevidde.

Og til helga blir det del 1 av bursdagsfeiring med familien. Del 2 og 3 kommer i vinterferien, og innimellom der blir det noen vennetreff. Jo - livet er fortsatt godt, kjenner jeg. Selv om jeg nå må venne meg til å si/skrive trettisju.

Selv om han ikke fikk oppleve livet ville jeg aldri unnvært ham. Han var med og formet meg til den jeg er i dag. Han har lært meg så uendelig mye. Han gjorde meg, ifølge min mor, voksen over natten. Det var tøft å være knappe 24 år og møte døden så nært og brutalt.

17. januar er alltid en spesiell dag for meg. Det er mange tanker som farer gjennom hodet, mange minner som dukker opp igjen. Og så er det kontakten jeg føler til han som ikke er her mer. I dag våknet jeg til den nydeligste himmelen jeg har sett på lenge, og selv om det sikkert er tilfeldig, så føles det ikke slik likevel. Akkurat som det ikke føles tilfeldig når jeg får lett snødryss over meg akkurat mens jeg står ved graven, eller duer dukker opp nær meg når jeg har det trist. Det er dette med å se mellom linjene i livet som har blitt så tydelig for meg etter at Jonas kom og forsvant. Magien i livet og i naturen blir stadig viktigere for meg.

Dette er noe av det du har gitt meg, Jonas. Takk.

Gratulerer med dagen, lille barn. Jeg glemmer aldri.

Bortom allt jag drömt
finns Du nånstans gömd
Aldrig blir Du glömd
Inte ett enda barn
fick förgäves liv nån gång

(Det er ikke ofte jeg siterer Carola, men denne sangen betyr mye.)

Etterpå ramla det inn en invitasjon til et ganske nytt nettsted og siden jeg er rimelig nysgjerrig laga så jeg meldte meg inn med en stor dose skepsis. Førsteinntrykket var at "her er det mange som fokuserer kraftig på sex", og det synes jeg lite om. Etter å ha kikka litt rundt så jeg at det faktisk var menn der som fremsto som ganske "normale" og bestemte meg for å bli. Jeg la ut en liten tekst og etterhvert et bilde (og det må innrømmes at det satt ganske langt inne). Jeg la i tillegg ut et fotoalbum med noen flere bilder av meg, men disse la jeg i et privat album der jeg kan velge selv hvem som får kikke. Dermed strøymet det på med henvendelser og mange søkte om lov til å kikke i bildene mine. En av dem hadde også privat fotoalbum så jeg ba om tillatelse i retur. Det fikk jeg. Etter en rask kikk skjønner jeg plutselig hvorfor så mange ville se bildene mine. De som slapp inn ble nok skuffet, for her er ingen bilder av en halvnaken (eller helnaken) Lothiane. Ei heller bilder fra sist gang jeg hadde sex. Ingen nærbilder av kjønnsorganer i bevegelse, hverken fra den ene eller andre siden. Og spesielt ingen bilder av alle mine mannlige venner.

Hvem er det som tror at de får dame når de legger ut et album fullt av jentebilder? Eller når de skriver at de er gift/i et forhold og ønsker ei å ha det "moro" med?

Jeg lurer på om de får napp, men det finnes kanskje noen som synes det er tiltrekkende. Ikke vet jeg. Jeg kjenner bare hvor skuffet jeg blir. Heldigvis (!) kjenner jeg såpass mange ålreite, oppegående og fine menn at jeg ikke helt mister troen på det motsatte kjønn. Ikke riktig ennå.

Jeg kjenner det som befrielse,
men også som sorg.

Selv da du var her
slet jeg med savnet, tungt
som ei snart sammenbrutt intens stjerne.

Nå glir du bort.
Jeg kjenner befrielsen,
men den lyser ikke.

~Kolbein Falkeid

Jeg skal ikke påstå at jeg var helt mitt gamle jeg, men det går bra når man er sammen med venner som tåler både gråt og latter.

I en bakgård nær Solli plass, med himmelen som tak og omgitt av hundrevis av glade mennesker, satt jeg litt utenfor mengden og prøvde utholde dunk-dunk-musikken. I andre enden av lokalet la jeg merke til en høyreist og vakker indisk mann. Han så neppe meg, men det gjør ikke noe. Han lyste likevel opp litt i mørket mitt. Senere ble jeg dratt med i dansen av en franskmann med noen fantastiske "moves". Egentlig følte jeg ikke for å danse i det hele tatt, men det var nydelig å bli sett. Mannen viste seg å være psykiater på besøk i Norge. Vi brukte noen minutter på å diskutere påstanden "Je suis normal", før vi konkluderte med at det er det ingen som er.

Og så danset han videre, mens jeg røkte og så opp på den nattsvarte himmelen og grunnet litt over livet, døden og kjærligheten.

When his life was ruined, his family killed, his farm destroyed, Job knelt down on the ground and yelled up to the heavens, "Why god? Why me?" and the thundering voice of God answered, "There's just something about you that pisses me off."

- Stephen King

Raga sang jo: Får håpe at det finnes en Gud som elsker oss. Men neiggu...

Men det viser seg at jeg har tatt feil. Dagen har ifølge forskning.no tradisjoner langt tilbake i oldtiden. Den gang feiret Romerne Juno, gudedronning for kvinner og ekteskap. Følger du linken finner du en informativ og artig artikkel om historikken bak dagen i dag. Og det er ikke småtterier, det kan jeg love deg. De ofret geiter og hunder, rev skinnet i strimler og dyppet det i blodet, før de klasket kvinner med det. Senere loddet kvinnene seg ut til byens ungkarer. Hu hei, det var tider det! Lurer på om jeg hadde likt dagen bedre hvis vi fortsatt holdt disse tradisjonene ved hevd?

Men det meste som var moro i riktig gamle dager, tok en brå slutt da kristendommen vokste fram. Så også Valentinesdagen. Etter langt og lenge har dagen altså endt opp som en sukkersøt dag da man skal gi dama kjærlige kort, hjertebamser og sjokolade. Juno rister nok på hodet over våre stakkarslige forsøk på å feire dagen hennes. Det som en gang var en kul dag for single har altså endt opp som (nok) en kjip påminnelse om at man er alene.

Så i stedet for å blomster og sjokolade, hva med å foreslå en god, gammeldags feiring for partner'n din? Sånt blir det barn av.

Alle bildene er hentet fra Tangledwebs fotogalleri.

Hun satte seg i sanden, ikke langt fra vannkanten. Der kikket hun rundt seg på de menneskene som hadde våget seg hit på tross av vinden. Det var ikke mange. Hun hørte drønnet fra bølgene og vinden brakte med seg sjøsprøyt som tørket mot huden hennes. Dette var en slik dag som naturen raslet ørlite med sablene, som for å minne om hvor overlegen den er i forhold til disse ørsmå menneskene, som tror de hersker over kloden. Drønnet fra bølgene lød som knurring i hennes ører, som om de ville si: "Bare pass dere! Uansett hva dere gjør, vil vi en dag skylle over alt menneskeskapt og legge det i grus."

Hun snudde seg vekk fra havet og bestemte seg for å lage sandslott. En stund jobbet hun i stillhet med sand og vann. Det gjaldt å finne akkurat passe konsistens. Hun klappet forsiktig sandtårnene til med vann, for å herde dem. Med fingrene grov hun opp en vollgrav, men hver gang hun fylte vann i den, rant det vekk i løpet av sekunder. Det gjorde henne trist, det minnet om hennes egen mangel på kontroll over livet. Alle sjansene som skled vekk før hun greide å bestemme seg for om de skulle gripes, eller ei.

Så ble hun lei byggingen og igjen vendte hun blikket mot bølgene som slo innover mot stranden. Noen modige sjeler hadde kastet seg uti. De så ut som filledukker der de ble kastet rundt i vannet. Likevel... det så jammen ut som de moret seg. Hun bråbestemte seg, rev av seg shorts og topp. Bikinien hadde hun under.

Sandbunnen var myk å gå på. Hun kjente sanden renne vekk mellom tærne hver gang sjøen slo mot føttene. Hun rakk ikke å bekymre seg for temperaturen på vannet, for etter bare noen skritt var hun gjennomvåt. Bølgene slo hardt mot henne. Det kjentes som de forsøkte å dra henne med seg på en slags lek. Hun vurderte det et øyeblikk før hun bestemte seg for å besvare utfordringen. Jo visst, her skulle det jammen lekes!

Hun gikk med ustø skritt utover. Det nyttet ikke bli stående på samme sted for lenge. Dragsuget av bølgene som passerte, sugde med seg sanden hun sto på og gjorde at hun mistet balansen. Vannet var i grunn godt og varmt, 25 grader husket hun en av de tyske naboene hadde fortalt før hun dro av gårde den formiddagen.

Hun beveget seg sakte utover, meter for meter. Innimellom lå havet stille, før bølgene på nytt bygde seg opp foran henne. Hun fulgte nøye med, noen ganger snudde hun ryggen til bølgene, for å unngå å bli kastet overende. Andre var såpass rolige at hun kunne stå rolig og møte dem. Ettersom det ble dypere ble det desto vanskeligere å holde seg over vann når bølgene kom. Hun måtte hoppe opp for ikke å bli slått overende og dratt under. Da hun syntes hun hadde kommet langt nok ut, fulgte hun med de største bølgene innover. Hun surfet på bølgeryggen innover mot stranden og fikk ny forståelse for disse vakre menneskene i California og interessene deres.

Slik holdt hun på en stund, før hun beveget seg utover i sjøen igjen, for å leke mer. Munnen kjentes tørr av saltet og bena skalv under henne, men hun fortsatte. Hun greide ikke slutte dette spillet som hun visste hun aldri kunne vinne - bare trekke seg fra, eller gi tapt for.

Det slo henne hvordan havet var liv og død på samme tid. De lekne bølgene som lokket og det mørke dypet som lå under... og ventet? Disse bølgene - hun studerte dem. Noen skvulpet bare slapt. Hun merket dem knapt der de møtte brystet hennes og skled unna. Andre var kraftfulle og hissige og slo ned med en tyngde som kastet henne overende.

"Som livet mitt," tenkte hun plutselig. "Disse bølgene er som livet mitt." En sjelden gang fredelig og behagelig, noe hun kunne bevege seg gjennom uten de store anstrengelsene. Så, noen myke bølgeskvulp som dyttet borti henne uten å gjøre annen skade enn å få henne ut av balanse et øyeblikk. Og de store bølgene - som bygde seg så brått opp før de dundret ned over henne med full tyngde og slo henne i bakken. Det verste var når en slik kjempebølge ble etterfulgt av en ny, like stor, før hun rakk reise seg igjen. Da var det så hun trodde hun aldri ville nå overflaten igjen.

Nå kikket hun rundt seg og så de andre menneskene som moret seg i bølgene. Ikke i hennes bølger - de hadde sine egne. Når vannet var rolig der hun sto, kunne hun se en mann og en ung jente bli slått overende av en kjempebølge like bortenfor. Og lenger borte så hun noen ungdommer kave seg på bena igjen etter et hardhendt møte med en bølge som forlengst var passert og oppløst.

Med ett ble hun fylt med ett mektig sinne, som fikk henne til å møte bølgene med ny styrke. "Er dette alt du kan gi meg?", ropte hun ut mot havet... eller mot himmelen, hun var ikke sikker. Men bølgene bare lo mot henne og fortsatte å dytte og slå og dra.

Til slutt stavret hun seg inn mot stranden, sank utmattet ned på håndkleet sitt og lå stille en lang stund. Solen kilte huden hennes forsiktig og varmet henne langsomt opp. Da hun endelig orket løfte hodet, kikket hun på sandslottet hun hadde bygget tidligere. Fortsatt sto det like helt, men hun visste at det ikke ville drøye lenge før bølgene ville viske det bort og etterlate stranden fri for spor etter henne. Slik det hadde gjort med sporene etter alle andre som hadde vært her før henne.

En flagrende bevegelse fanget oppmerksomheten hennes. En ørliten sommerfugl, med lyse, hvite vinger hadde hvilt en stund på ett av tårnene på sandslottet. Nå fløy den videre med lynraske vingeslag. Hun fulgte den vakre skapningen med blikket. "En fullkommen blant de ufullkomne", tenkte hun, mens den forsvant ut av synsfeltet hennes.

Bare bølgene slo fortsatt mot stranden. Hun kunne høre at de ropte på henne.

Når det gjelder menn har jeg en evne til å være håpløst tålmodig (på en noget utålmodig måte). Jeg venter, håper og tenker at "han trenger mer tid" - og innimellom maser jeg fryktelig. Og mens månedene går er jeg så forståelsesfull og tålmodig jeg bare kan (bare avbrutt av den tidligere nevnte masingen). Det ender selvsagt med at jeg blir fryktelig skuffet.

For noen dager siden kom ei venninne innom med en bok hun mente jeg burde lese. Boken heter "He's just not that into you. The no-excuses truth to understanding guys." Vanligvis avskyr jeg sånne bøker. Jeg har ikke noe tro på bøker som forteller at menn er slik og kvinner noe annet. Denne boka er imidlertid skrevet på en svært humoristisk måte og utgir seg ikke for å være noe annet enn forfatternes mening. Og det de kommer med er slett ikke dumt. Bare se her:

Hey. I know that guy you're dating.
Yeah, I do. He's that guy that's so tired from work, so stressed about the project he's working on. He's just been through an awful breakup and it's really hitting him hard. (...) Right now he has to focus on his career. He can't get involved with anyone until he knows what his life is about.

Da jeg leste dette var det som å lese om meg selv. Det vil si; om menn jeg har kjent. For akkurat dette har jeg jo hørt! Ikke bare en gang, må innrømmes. Nuvel...

Bokas budskap er rett og slett: Hvis en mann virkelig er interessert så er det ingenting som stopper han fra å være sammen med deg. Da vil han ringe deg, treffe deg, gjøre ting sammen med deg osv. osv. (Og så slenger de på den vanlige amerikanske greia om hvor fantastisk du er.)

Venner har jo sagt noe av det samme før, men jeg har visst litt hardt for det. Men nå... nå står det så klart for meg. Det her er ingen vits i å kaste bort energi, tid eller tårer på. Mennene jeg har vært borti er ikke interessert nok, rett og slett. That's the fact. Gå videre.

Det er i grunn en lettelse å ha fått denne innsikten. Jeg trenger aldri mer bruke tiden min på å lure. Er han interessert vil jeg ikke misforstå det. Er det noe å lure på - ja, da er han ganske enkelt ikke interessert nok. Hvis han vil snakke med meg ringer han. Når jeg greier spore opp mennesker på andre siden av kloden, vil en mann som ønsker å prate med meg finne meg og klare å slå nummeret. Menn kan bruke telefon. Så enkelt (og så vanskelig) er det.

I mellomtida bruker jeg tida mi på nyttigere ting enn å sitte her og vente og lure. For en frihet!

(Bakgrunnsmusikk: David Bowie)