Blåbær!!

Det tok litt over 1 time å plukke dem.
Men du og du hvor lang tid det tar med etterarbeid.
Langtekkelig og kjedelig.
Bismak med hele plukkeopplevelsen.
Blader og kart måtte bort.
Sortering, sortering, sortering.

Men endelig ble vi ferdige.
Nærmere 8 kg bær.
Nydelig.
Og noe å glede seg til.
Utalling antikosidanter.

Bra for meg.
Bra for deg.

Gleder meg stort til i morra. 
Da er det, som du kanskje forstår, Skral.
Skral Festival i Grimstad.
Tror det kommer til å bli supert! 

Tre dager.
Konserter og kos.
Venner og (forhåpentligvis) flott vær. 

Dette er ikke historien om mobbingen. Det er historien om min helbredelse.

Det store egoet

Mobbingen fikk meg til å dyrke mitt eget ego så mye at når jeg endelig ble voksen var egoet så stort at det nesten overskygget alt annet. Det var en forsvarsstrategi, selvsagt. Jeg tror denne strategien sprang ut av min stahet og min visshet om at jeg hadde egenverdi. Dette egoet bragte meg trygt gjennom første delen av voksenlivet. Det fikk meg til å ta tak i livet mitt og gjøre noe ut av det.

Men de siste årene har dette store egoet gått på den ene smellen etter den andre. Jeg har åpnet opp for en dypere endring, åpnet for de traumene ni års sammenhengende mobbing på skolen ga meg. Disse traumene har vært skjult under dette egoet, og for å få dem frem har jeg vært nødt til å rive ned DET STORE EGOET.

Tomas blir syk

Det første skrittet var å innrømme for meg selv at jeg var syk, at jeg trengte å være syk, å være fullstendig maktesløs overfor traumene. Ved å gjøre det lot jeg traumene endelig komme opp, herje med meg, ta fra meg makten over min hverdag og mine handlinger. Jeg visste selvsagt ikke hvor jævlig den prosessen kom til å bli når jeg startet den. Jeg ante ikke hvor langt den ville gå, og hvor mye den ville koste. Jeg tror vi er heldige i så måte; at når vi står overfor en virkelig stor utfordring ser vi aldri alle konsekvensene, og det gir oss mot til å starte det hele. Heldigvis.

Jeg ble syk, og måtte gi opp alt håp om å bli frisk. jeg måtte venne meg til at sykdommen tok den tida den tok, og at jeg bare måtte vente, uten å planlegge å bli frisk i morgen eller neste uke. All planlegging måtte stoppes. Alle muligheter måtte parkeres. All fremdrift i livet krasjet i sykdommen. Jeg var altomfattende og alvorlig syk. Lenge. Flere år.

Nå begynner jeg å friskne til. Veldig, veldig langsomt.

Tomas blir liten

Etter sykdommen trenger jeg å komme til et helt nytt sted. Jeg kan ikke lenger være den mannen jeg var. Det store egoet er der fremdeles, men det er ikke lenger et fruktbart alternativ. Jeg trenger å bli liten, en ganske liten og ubetydelig mann som ikke trenger prestere noe stort lenger.

Jeg jobber ganske aktivt med å bli så liten som mulig. Hver gang jeg blir mindre, og tror jeg har nådd målet, finner jeg ut at jeg må bli enda mindre. Mindre og mindre og mindre, hele tida.

Og nå har det gått opp for meg at jeg faktisk er i ferd med å bli ingenting. Null. Nix.

Tomas blir ingenting

Jeg ser frem til å bli et null. Jeg ser virkelig frem til å kaste av meg alle gamle forsvarsverk, å slipe det store egoet helt vekk, å nullstille livet. Jeg ser for meg at i et slikt ingenting finnes det ei ro.

Muligens blir jeg et frø der, eller et sandkorn, eller en utpust som plutselig stopper. En tilstand som ikke forventer eller krever noe mer. Bare ro.

Ro.

Aldri er vi så langt ute
fra hverdagen som de sommer-
dagene vi vandrer lenge under skyer
vi aldri før har gjettet formen på

Det er nå, nå er det vi er
hverandres første fremmede
merkelige bevegelser, berøringer
vi aldri fikk tid til før vi gikk

Da var vi stressede, strenge
med tida vi hadde, vi mistet
noe nærliggende i flukten
til møtet til møtet til

Og nå er sommeren her, føttene
peker oppover, og vi ser skyene
sitt langsomme sirkusopptog
fly over vår forstand

_____________________________________

Det blir litt stille i bloggeland under sommersola, tror jeg. Men det betyr ikke at du er glemt, min leser og kommentator. Jeg har hatt stor glede av denne bloggen og deres kommentarer her i våres, og vil gjerne ønske deg en god sommer!

_____________________________________

Og en spesiell hilsen går til de av våre lesere som er litt tykke og litt gærne:

Ella og Louis (fikk ikke fila inn her)

:)

Vi avslutter altså i samme gate som hele serien: med en suveren "ikke-video". Her det kun stillbilder og ingenting annet som kan forstyrre de gyldne toner. Lukk gjerne øynene og nyyyyt.

Musikk taler til følelsene i oss, sies det. Selvsagt gjør den det. Og jeg tror musikken virker best om vi lytter uten alt for mange hemninger og fordommer. Når vi åpner oss for musikkens rytmer og toner, og lar sangene flyte inn i vårt bevisste og ubevisste jeg. Da har vi sjansen til å oppleve harmonier som går lenger enn tonene.

Det er deilig å åpne opp for det barnslig umiddelbare innimellom. Det er så deilig å bare være et følelsesmenneske uten tanke for annet enn nået. Det er deilig å drukne all rastløshet og ambisjoner i rein musikk.

La oss lytte til Neil Diamond igjen.

Ha en fin dag!

«Vel, Oda. Dette høres forholdsvis tvilsomt ut. Vil du forklare?,» spør du. Og jeg kan vel ikke akkurat vri meg unna nå, som jeg har sagt såpass mye.

Lørdag ettermiddag var det duket for grillmiddag hos én i klassen, som bor, logisk nok, i Brønshøj. Det var fantastisk hyggelig, med grillet squash, aubergine, kylling, pastasalat, potetsalat og mye annet; fordi jeg klarte å svare på hvilken kasus et visst ord på latin stod i, skulle jeg til og med være med å forberede squashen. Yay.

Etter middagen gikk vi tur, til et sted selv ikke husets beboere visste nøyaktig hvor var, de har ikke bodd der særlig lenge. Vi fant et gress, satt og snakket og lo, og som vanlig er det alltid folk som har det morsomt og løper rundt. Denne gangen var jeg én av de, og jeg og én til i klassen..lekesloss? Hadde brytekamp? Med noe karateliknende greier? Ja, noe sånt. Poenget var hvertfall å få hverandre ned i bakken, hvilket viste seg å være litt i vanskeligste laget, siden han jeg lekte med var både høyere, større og sterkere enn meg.

Uansett. Mitt siste sjakktrekk i kampen, som i ettertid ikke har vist seg å være særlig smart, var å ta løpefart og med et hopp satse så høy jeg kunne. Til min overraskelse kan jeg hoppe høyere enn jeg selv hadde trodd, men problemet var vel egentlig hva poenget mitt var; hvor hadde jeg tenkt til å lande? Hva ville jeg oppnå?
Joda. Jeg skulle få ham ned i bakken, det hadde jeg jo bestemt meg for. Men hva med meg? Jeg falt også. Et hardt «DUNK,» og jeg lå på bakken, uten å kunne røre meg. Det er forresten en utrolig merkelig følelse, for jeg visste jo at hele meg ikke var lammet. Selv bena var vanskelige å bevege i begynnelsen, men etter et par minutter fant jeg ut at det bare var armen. Jeg tror det er lenge siden jeg har skjelvet så mye etter én enkelt hendelse.

«Heldigvis,» tenkte jeg. Eller ikke. Det kunne utvilsomt gått mye bedre, og jeg har funnet ut av at det er utrolig vanskelig å være så godt som handicappet i hele høyrearmen. Det første døgnet kunne jeg knapt bevege fingrene, men jeg regner med at det bare er overarmen jeg har forstuet, egentlig, selv om håndleddet og albuen også verker når jeg prøver å sove, og har hovnet veldig opp.

Uansett. Det gjør VONDT, og jeg liker å klage; au. Jeg fikk sove ca. to timer det første døgnet, jeg klarte ikke å sove i det hele tatt. Natt til i dag gikk det noe bedre, men uansett hvor trøtt jeg er klarer jeg ikke å legge meg på en måte som gjør at armen ikke dunker og verker like ille hele tiden. Og når overarmen gir seg, vel, da setter albuen i gang.

-Ibux er overvurdert. Det hjelper nesten ikke i det hele tatt.
-Man kan helt sikkert bli immun mot isposer også. Hmpf.
-Jeg er utrolig glad for at jeg til vanlig har to armer. Man føler seg nærmest invalid når man ikke klarer å vaske opp, knyte skjerf, få på sekken på samme måte som før, løfte tunge ting, åpne tyngre ytterdører og re senger. Æsj. JEG FÅR IKKE TIL Å LØFTE EN PENN. Det begynner å bli bedre nå, da, heldigvis. Selv om det gjør forferdelig vondt å bevege den, så har jeg noe styrke i den.
-Jeg må slutte å tro at jeg kan få folk som er tjue cm. høyere enn meg ned i bakken; det går helt sikkert verre neste gang.

Pst: Til dere som så på, hvis det liknet så fælt på tekken 3-spill eller noe; dere filme neste gang - hvis det skjer.

Tirsdag 10.juni og resten av skoleuken hadde vi i tiende "Elevenes valg". En uke hvor elevene setter opp en plan over hva de har tenkt til å gjøre i fire dager, så gjør de det også skulle man siden fortelle hva man hadde gjort.
Noen dager før innleveringen av planen kom Astrid bort til meg. "Tonje, vil du være med meg å male rommet mitt i elevenes valg?" og etter å ha tenkt meg litt om, og ikke funnet noe spesielt annet å gjøre, sa jeg ja til dette forslaget.

Også tilbake til tirsdagen hvor alt begynte. Jeg møtte opp hos Astrid rundt 11, tok på meg en diger t-skjorte og fant frem malingen og malekost. Mens vi malte begynte jeg å tenke på hva man egentlig gjør når man maler og hva slags paralleller man kan trekke fra dette. Det man gjør er jo å male over den fargen som tidligere fantes, eller som ikke fantes. Det man gjør er jo å male over det som en gang var, og om man tenker seg litt om er det akkurat det vi mennesker gjør hele tiden; vi opplever noe, også opplever vi nye ting som dekker det vi allerede har opplevd. Vi fyller på, lag for lag, med nye opplevelser, nye minner og ny lærdom. Vi maler over det gamle med noe nytt.

Grunnen til at jeg valgte vente helt til nå med å skrive om dette er fordi at det har vært min siste tid på ungdomskolen, Torhild har vært her og jeg var på Tusenfryd med en helt ny person i går; en person jeg aldri før har møtt. Med andre ord har jeg "malt" over veldig mye gammelt den siste tiden, og fylt opp med nye minner.

Å slutte på ungdomsskolen var en utrolig rar opplevelse, og det har enda ikke sunket helt inn at jeg faktisk ikke skal tilbake på Stoppen mer. Jeg skal aldri sitte i klasserommet mitt sammen med de klassen min, jeg skal aldri sitte i aulaen sammen med vennene mine og finne på morsomme kallenavn til folk i klassene under som vi ikke vet hva heter, jeg skal aldri rope "Prison Break" hver gang Sebastian (nå brukte jeg hans virkelige navn. :( ) går forbi i skjortene sine og ligner på han i Prison Break, jeg skal aldri løpe som en mongolid rundt i gangene på skolen sammen med vennene mine mens vi ler oss i hjel, jeg skal aldri gå rundt i hele skolen og klappe sammen med halve trinnet mens alle andre stirrer stygt på oss eller ber oss om å slutte, jeg skal aldri være med en stor gjeng og bare sette oss inn i et random klasserom hvor det sitter en masse niendeklassinger. Herregud, som jeg kommer til å savne ungdomsskolen; og spesielt tiendeklasse. Joda, leksene, innleveringene, prosjektene, prøvene, tentamnene og eksamnene sugde, men menneskene, samholdet og moroa kommer jeg til å lengte etter.
Ikke nok med at vi alle spres rundt til forskjellige skoler, men skolen skal rives. Stoppen Skole skal aldri finnes mer. Nå skal det ble Høvikstoppen eller noe sånt noe. Jeg skal aldri kunne dra tilbake og vise barna mine at "Denne skolen gikk jeg på", for den finnes ikke lenger da. Den kommer til å bli helt borte, og nå kommer heller en gigantskole med masse glass og vinduer og dill og dall. Det blir rart.

På lørdag dro Torhild og jeg til Oslo, for å møte Emilie. Eller, egentlig ikke bare dette, for Torhild og Emilie skulle på Seigmen-konsert på kvelden, men jeg ble med for å leke med dem slik at jeg slapp å sitte hjemme alene. Det var utrolig fint vær, en stund, så vi satt litt i Slottsparken og spiste boller, før vi løp rundt og lette etter Italiens Is, noe vi fant og det var diiiigg!
Etter det dro vi ut på en slags liten shoppingtur, med andre ord stakk vi innom H&M hvor jeg kjøpte et utrooolig kult skjørt og en topp. Emilie og Torhild er så koslige og søte og best. Jeg har det alltid så fint sammen med dem. Jeg kommer til å savne dem veldig i sommer. <3
Også over til noe annet. Jeg var på "date" eller noe på søndag. Nei, tror jeg bare vil kalle det "et møte med en ny venn". Det hørtes bedre ut.
Klokken 11.25 satt jeg på toget til Oslo S. Veska mi var fylt med badetøy (som jeg ikke fikk bruk for for å si det sånn), en boks med brownies og en lommebok med et sesongkort til Tusenfryd i. Da jeg klokken 12.08 gikk ut av toget speidet jeg etter en to meter høy gutt med mellomlangt, brunt hår, og jeg så han. Med en gang. Han fikk ikke øye på meg med en gang, noe som ikke er så rart med tanke på at jeg er 1.60 (noe jeg virkelig ble mobbet for resten av formiddagen). Jeg gikk forsiktig mot han, og hilste. Vi klemte, også ble alt pinlig. Hva faen skal man snakke om? Vi ruslet sakte opp rulletrappen og snakket så vidt, og på Tusenfrydbussen ble ikke ting så veldig mye bedre. Vi klarte å holde en samtale gående i kanskje 10 minutter, før vi ble helt stille og ikke sa noen ting på minst 5.
Heldigvis ble ting bedre; selvom været ble verre. Da vi kom frem til Tusenfryd og fikk tatt Speed Monster er par ganger løsnet stemningen litt opp og det ble enklere å snakke sammen, og etter en tur i Space Shot og Dragen og vi kom oss bort til Thunder Coaster begynte mobbingen. Så klart måtte den komme; jeg er 1.60, han er 1.97. Han rakk opp til en bjelke høyt oppe i veien mot Thunder Coaster, mens jeg var en halvmeter unna når jeg sto på tærne! Også begynte det så klart å regne, og vi løp rundt med paraply og vått hår, i shorts og skjørt. Dette er livet dere!
Vi dro inn på "Vikingtoktet" hvor M latet som (forhåpentligvis) han ble veldig redd, noe som mest sannsynlig bare var et billig triks for å få meg til å holde han i hånda, akk, for en lurendreier. Etter regnet stoppet fikk M enda mer å mobbe meg for: håret mitt. På grunn av regnet hadde det krøllet seg veldig og blitt helt mongo, noe som gjorde fristelsen stor for å ødelegge litt til, og rufsing ble en stor hit. Det er jo veldig gøy å rufse til håret til hverandre, men dette hadde for meg en stor ulempe; høyden. Jeg rakk jo så vidt opp til toppen av hodet hans.
Rundt klokka fem holdt vi begge to på å fryse ihjel, så vi satt oss inn på en kaféting hvor vi spiste is og brownies og ventet på at tiden skulle gå. Klokken seks dro jeg hjem med bussen, og lot han stå igjen ute i regnet og vente på faren sin. Jeg er så slem mot vennene mine. :D Og han glemte igjen mp3-spilleren sin i veska mi, eller kanskjes tjal jeg den siden jeg er så slem? Hvem vet.

Jeg har ihvertfall fått en veldig fin start på sommerferien, og jeg håper resten av den også blir fylt av like mange fine minner, slik at jeg kan få visse andre minner på avstand. Slik at det blir enklere å komme seg videre. For er ikke det også en del av de nye opplevelsene, minnene, lærdommen som maler over det gamle; at de skal hjelpe oss til å komme oss videre? Jeg satser på det.
Og som en liten avslutning til innlegget: GOD SOMMER!

Paulus opplevde både tortur, pisking, latterliggjøring for Kristi skyld. Han hadde god grunn til å si at dette å være en kristen ble for tøft for han. Men legg merke til en ting, han gjorde det ikke. Han holdt ut og han gav ikke opp, selv om han måtte lide fordi han var en kristen. Hvordan klarte han dette ?

Ingenting i Paulus gjorde han fortjent til å bli frelst, ingenting i Paulus gjorde at Gud skulle velge akkurat han til å bli en apostel. Men alikavel gjorde Gud det. Denne kjærligheten fra Gud, denne gleden over denne kjærligheten kombinert med gleden over å se Jesus bli forkynt til andre ( selv om det var krevende ) gjorde at Paulus holdt ut selv om han måtte lide.

Kan vi lære noe av Paulus ? Kan vi glede oss over at vi er frelst av nåde, glede oss over å se at Jesus blir forkynt selv om det er krevende ? Kan dette være nok for oss til å holde ut i tunge stunder ? Det kan det, fordi Guds ord i Filipperbrevet forteller oss at det er nok.

Enkelte dager, når værguden under hjernebarken min har bestemt seg for å være mindre grei, snubler tankene mine. Jeg vet ikke om de kan noe for det. Til tross for at de velger å gå, i stedet for å løpe, sklir de inn i hverandre, og når de faller, faller de nesten uten unntak feil vei. Jeg synes de bør lære seg å ikke la seg knekke så lett av glatt og gjørmete gress, motvind eller bitende kulde, men heller være sterke og bli stående.

Jeg tror ikke tanker kan klare seg uten hverandre. Hvis de skal fungere optimalt, bør de være tilknyttet hverandre på én eller annen måte. I dag, for eksempel, når tankene mine er i supergodt humør og føler seg rusa på sol, godt vær og alt det hyggelige som skjer for tida, har de problemer med å konsentrere seg. Det tar lang tid for de å finne ut av hva jeg egentlig vil de skal konsentrere seg om, og som oftest er det uten å lykkes jeg gir opp tankene mine.

Men det er greit. Jeg liker det. Jeg liker følelsen av bare å kunne sveve rundt og nyte det deilige været, fridager og alle de hyggelige tingene som skjer for tida, uten at latskap får konsekvenser.

Smart, huh?

Allerede klokken ni hadde jeg dusjet, spist, vært ute med hundene og var forsåvidt klar til å gripe dagen an. Til min store fortvilelse, var det ikke særlig mye å finne på så tidlig, men det endte med at jeg frivillig dro til skolen - for å levere bøker. På veien hjem var jeg flink og handlet det jeg trengte, og for én gangs skyld fant jeg da jeg kom hjem ut at jeg ikke hadde glemt noe.

Det var litt sært å gå nedover den handlegaten det stort sett alltid vrimler av mennesker i så tidlig, når butikkene var lukket, uten å være på vei til skolen.

Senere tok jeg turen ut i ukjente gater, og jeg har vandret steder jeg aldri har vært før i dag. Det er hyggelig å være på oppdagelsesferd i "egen by", selv om København ennå ikke har rukket å bli min egen på den måten. Jeg tror Emilie ble glad da jeg sendte henne melding og sa at jeg hadde funnet Holgakamera i en av sidegatene her, i det miste fikk jeg penger inn på kontoen min for et par sekunder siden, fordi jeg skal kjøpe kamera til henne.

Vandring er fint, det, ja. Det er tydelig på skoene mine at de har vært på tur i dag, det ser ut som om såla under har blitt voldtatt med kniv eller noe. Jeg har planer om å poste bilde senere i dag, men akkurat nå må jeg ut og kjøpe nye sko - før de andre faller helt fra hverandre.

Senere i dag skal jeg lese.

Edit: Skobilde kommer ikke nå, yeah. Dog har jeg fått nye sko, og kjøpt Holga til Em. ^^

Tusen takk for en fin-fin tur Anne Mari!