Greitt nok, slik var jeg som aktiv, bare hundre ganger verre. En selvfølge egentlig, når enn går våken noen uker i strekk. Men at det plutselig kommer tilbake nå liker jeg ikke. Ikke i det hele tatt. Er det fordi jeg har begynt å jobbe? At jeg bruker opp all konsentrasjonsevnen og tankekraften der, slik at jeg har ingenting igjen når kvelden kommer? Eller blir man så påvirket av sin egen hårfarge?

Onsdag kveld kom jeg hjem fra jobb, trøtt men fornøyd med dagen. Da var husnøklene vekke. Virkelig vekke. Etter å ha letet i full panikk, fant jeg dem på ett sted som jeg allerede hadde sett flere ganger før. Litt roligere strekker jeg meg ut etter koppen med nytrakta, deilig kaffe som jeg hadde satt på bordet - bare for å oppdage at nå var den vekke. Nå hadde jeg fått nok, og fant meg bare en ny kopp (den gamle koppen dukket seinere opp ute i gangen min).

Jeg trodde virkelig at nå var alt på plass, og bestemte meg for å sjekke vaktlisten min på jobben for neste dag. Bare for å oppdage at jeg hadde sett feil, lest feil, jeg veit ikke, men jeg hadde uansett gått over en time for tidlig fra jobb den dagen. Når jeg signerer meg ut fra jobb, står vakttimene ved siden av navnet mitt. Så at jeg ikke oppdaga det da, er enda mer utrolig.

Tankene mine er på ett helt annet sted enn der de bør være. Når ei venninne spurte om jeg ville være med på stranda og bade, presterte jeg å svare "nei takk, jeg er mett". Fikk ett ganske rart blikk da ja. Så må jeg ofte spørre folk flere ganger om de kan si noe på nytt, før det går opp for meg hva de sier.

Jeg fikk høre av en venn av meg at dette kan være senabstinenser, som pleier å komme tilbake etter 6 måneder. Det høres jo mer sannsynlig ut enn å beskylde frisøren min for noe. Jeg håper bare det går over fort. Greitt nok at andre kan syntes at vimsingen min er underholdene, men jeg blir ganske så sprø av det!

Jeg har gått på høygir i det siste, og når jeg har det sånn, klarer jeg ikke å slappe av.  Jeg har jobbet som en gal, shoppet som en besatt, og danset som en tulling på stuegulvet. Selv når jeg sitter på sofaen om kvelden og skal ta det rolig, så overtar hjerneaktiviteten og tankene går i 240 km/t. Ett indre uro som sitter i magen og bare kverner og kverner rundt. Nå kommer landingen, og jeg føler meg sliten langt inne i sjelen.

Hver gang jeg får disse vonde følelsene så har jeg lyst til å flykte fra dem, istedenfor å kjenne på dem. Samtidig blir energien sugt ut slik at jeg ikke orker å gjøre det jeg vanligvis gjør for å flykte. Jeg er rett og slett stuck med meg selv. Jeg har lyst å være aleine, samtidig som jeg har lyst på en klem; at noen skal holde rundt meg og si at dette kommer til å gå bra.

Det er uvant å leve med og takle diagnosen i nyktern tilstand. Før pleide jeg å ruse den vekk eller regulere form og humør med rusmidler, men det kan jeg ikke lengre. Siden jeg heller ikke vil gå på medisiner, så må jeg lære å takle dette på en annen måte. Det er på godt og vondt at jeg må lære å leve med følelsene mine.

Jeg føler meg skeptisk til å publisere en post som dette, hvor jeg sutrer og klager, men jeg måtte bare få det ut og skrive om det, så jeg slipper å bare holde det inne i mitt eget hode. Men for å prøve å slutte av på en positiv måte; jeg kjenner iallefall at jeg lever, at jeg ikke er avstumpet og apatisk lengre. Nå er det natt, og i søvnen får jeg hvile. Jeg kan stå opp imorgen og kjenne på at det er en ny dag, en ny helg, som jeg kan fylle med positive ting.

Så med Alan Jackson på full guffe, råna vi fornøyd innpå hytte/camping plassen og spurte etter vår hytte. Til stor latter - ingen som trodde på allergien vår! Resten av turen ble vi pekt på - se, der går pollen-jentene! Hm...

Det andre som beviste mitt primitive villmarks-innstinkt, var myggsprayen. Etter å fått tigget til meg en anti-myggserviett, satte jeg og venninna mi igang ett lite spetakkel om brunkremen vår, uten å tenke oss om. For ett første inntrykk vi måtte ha gjort!

Til min store skrekk, var det heller ingen dusj. Men vaske håret skulle jeg! Sneik meg vekk til en strand hvor jeg trodde ingen kunne se meg, og satte igjang med å shave leggene. Selvfølgelig kom det noen av vennene mine roende i båt akkurat da...

Helgen har vært utrolig koselig. Sitte rundt bålet og grille marshmallows, nyte naturen og være i godt selskap, vekk fra jag og mas. Så telttur blir det på meg igjen, det kan jeg love dere! Jeg har aldri klart å nyte og være med på slike ting før, det er ny glede jeg har oppdaget nå.

Men så klart kunne vi ikke reise derfra uten å bevise vår blondhet. Pakket og klart, råna vi på nytt ut av campingplassen med Alan Jacksen på full guffe. Vinka og var så fornøyde. Bare for å oppdage at bagasjerommet stod på vid gap med eiendeler strødd nedover veien...

Ikke alle er like enige med meg. Spesielt de som har bodd med meg. Ekssamboeren min fikk hysterisk anfall da jeg hadde malt leiligheten da han var på jobb. Knallrosa. Lister og alt. Men jeg fikk byen over meg og hadde ikke annen farge tilgjengelig for hånd, og da måtte det bli sånn. Eller den gangen jeg måtte ut midt på natten for å stå på rulleskøyter, da jeg aldri hadde gjort det før. Fant den bratteste bakken og satte utfor. Det gikk ikke så bra.

På en annen side er leiligheten og hagen plettfri på disse tider. Jeg blir veldig kreativ og skriver dikt, og lager mange grafikker. Greitt nok så blir jeg sittende oppe hele natten når jeg har en lang dag på jobb forann meg, men det gjør jo ingenting, for se hva jeg har fått til!

Så på en måte er jeg litt glad i ha det sånn. Jeg er redd for å ta medisiner, og redd for at jeg skal miste personligheten min. Jeg har blitt feilmedisinert til den store gullmedaljen og skal jo aller helst takle alt på egenhånd. Så når jeg får dette spørsmålet, kommer standardsvaret mitt; vi prøver litt til.

Det er krasjlandingene jeg sliter med. Nedturene av sykdommen, ikke oppturen. Når jeg går i kjelleren, er det helt ekstremt. Velkommen søvn, velkommen stemmene i hodet, og velkommen alle mine mørke sider. Velkommen psykriatrisk. Da er da jeg spørr meg selv; vil jeg virkelig ha det sånn?

La meg forklare hvorfor jeg snubler meg frem langs veien med bandasjer over øyet. Natt til søndag var ytterst dramatisk. Jeg ante fred og ingen fare helt til jeg tok av meg kontaktlinsen om kvelden - og bang! - intens, intens smerte.

Jeg kunne ikke se og var livredd, men klarte nå å ringe etter ambulanse og kom meg på sykehuset. Det viste seg at ett av arrene på hornhinnen var blitt betent, og da jeg tok av meg linsen, så rev jeg av hele det beskyttende laget på øyet. Au.

Nå har jeg kommet meg såpass at jeg klarer å holde det ene øyet åpent, og har en diger, ulekker hvit bandasje over det skada øyet. Jeg syntes i det minste at de kunne ha gitt meg en sånn kul svart sjørøver lapp. Jeg elsker sjørøvere. Nå hadde jeg hatt sjangsen til å ligne litt på heltene mine...

Men til tross for at jeg faktisk ikke har klart å sett noe i det hele tatt før ikveld, så skriver de meg ut fra sykehuset med beskjed om å ta bussen hver morgen for kontroll. Det har vært en utfordring. Når jeg ikke har fått tilfeldige forbipasserende til å leie meg dit jeg skal, gikk jeg og følte meg frem og havnet ofte i grøftekanten. At det er fortvilende og ydmykende er en ting, men det verste er at det er farlig. Det er tross alt trafikerte veier jeg må ferdes for å komme meg til bussen.

Nå kjenner jeg at det svir sånn fra å sitte i pc lyset at jeg må skynde meg å publisere dette og logge av. Vi snakket så snart... øyet tillater det... Hilsner fra Villkatta, den enøyde banditt.

Du er vekke.

Du gjorde voldsomt inntrykk på meg. Alle sirklet rundt deg. Allikevel var du så utrolig grei. Vi satt i flere timer og bare preiket. Vi satt i flere timer bare i stillhet, men det gjorde ingenting. Kanskje ikke så rart at du ble min første, ungdoms forelskelse? Men som en ung tenårings forelskelser ofte gjør, så ble det borte like fort som det kom.

Du ble en venn. Du ble ett fast knyttepunkt i venneflokken vår. Årene gikk, og da min beste venninne fant kjærligheten med deg ble jeg så glad på deres vegne. Vi fant på så utrolig mye kult sammen, da i begynnelsen. Men du var mer enn en festkamerat. Du var en jeg kunne snakke alvorlig med og betro meg til. Alt fra vonde opplevelser til livets filosoferinger.

Jeg husker at du kunne smile, le og være glad. Jeg husker du kunne sitte og virkelig digge musikk. Du levde deg inn i ting. Du fant på sprøe ting, og dro oss med på det. Morsomme ting. En periode så bodde vi i venneflokken omtrent sammen, så knyttet ble vi.

Men livet vi levde smalt fort tilbake på oss. Etterhvert som mitt liv falt sammen, mistet vi kontakt. Noen ganger møttes vi. Jeg husker at det gjorde vondt å se hvordan du kjempet desperat mot livet. Noe gikk fryktelig galt. Alt det så var så bra før, var vekke. Livet var blitt ett levende helvete. Sykdommen holdt ett hardt grep.

Vi ble ikke bare stygge mot oss selv, vi var stygge mot hverandre. Til tider har jeg vært så rasende på deg at jeg ville bare skade deg. Jeg har vært redd deg. Jeg har avskydd deg, for jeg kunne se mitt eget forfall i ditt. Ett hav av instense følelser klumpet seg sammen.

Å få høre de vonde ordene, at du var død, kom som ett knytteneve slag. Jeg knakk sammen i gråt. Jeg var så fortvilende rasende over urettferdigheten med det hele, over tapet, at du er borte. De siste dagene har jeg gått i en slags nummen tåke. Jeg klarer bare ikke å fatte hva som har skjedd. Du så klarte deg så bra på slutten. Hva skjedde? Hva pokker skjedde!

Jeg skal huske deg for den du egentlig var; en god, snill gutt, som jeg har opplevd mye fint med. En god venn, som var lett å bli glad i. Jeg vil ikke si farvell til deg, men jeg vet at jeg må slippe taket. Nå har du endelig fått den freden som du ikke fikk i livet. Hvil i fred. Du vil bli sårt savnet.

Jeg har hele tiden lett etter noe som kan gjøre meg hel, fullstendig, utenfor meg selv. Som om noe eller noen andre kunne fylle det tomrommet som jeg har inne i meg. Jeg har lidd av en slags kronisk ensomhet, og jeg har vært livredd for å være aleine. Å bare være meg.

Jeg har klamret meg til forhold og til andre mennesker, som om de skulle være redningen for meg. Jeg har alltid styrt livet mitt etter det forholdet jeg har vært i, og helt glemt å ta vare på meg selv. Nå har jeg vært tvunget å se på de mønstrene i livet mitt.

Å innse at jeg faktisk må være aleine nå har gitt meg en slags frihet. Å vite at nå må jeg bare ta vare på meg selv og bygge opp mitt eget liv. Jeg har alltid hatt så mye frykt når jeg har gått inn i forhold, antageligvis fordi jeg ikke har vært trygg på meg selv. For hvordan kan jeg være trygg på andre, når jeg ikke engang kan gi meg selv det?

Det har gått opp for meg at jeg er i en spennende tid. Jeg står nå fritt til å leve mitt liv, fri fra aktiv rusavhengiget. Fri til å finne meg selv. Fri til å skape meg ett helt nytt liv. Og selv om jeg er aleine, er jeg ikke ensom. Jeg har fått sånn støtte fra de rundt meg at jeg blir rørt til tårer av takknemlighet.

Jeg har venner som virkelig bryr seg om meg og vil meg vell, det har jeg aldri hatt når jeg har vært ute å brukt - for da ble alle bare styrt av rusen, og den ville alltid komme først. Nå vet jeg at jeg har folk rundt meg som tar imot meg når jeg faller.

Jeg har vært så utrolig styrt av mine egne behov. Jeg har krevd mye fra andre, spesielt fra de jeg var i forhold med - jeg har krevd at de skulle fylle tomrommet mitt og bekrefte min verdi som menneske. Dette blir helt feil. Nå vet jeg at jeg må jobbe med meg selv, så jeg kan klare å gi meg selv det jeg trenger. Og jeg må lære å gi av meg selv til andre - stole nok på andre at jeg lar meg bli sårbar ovenfor de. Tørre å ta den sjansen. Og ikke minst, glemme meg selv og mine behov sånn at jeg kan ta vare på de personene i livet mitt som er viktigest for meg.

Jeg klarte å involvere meg i ett forhold, noe som er risikabelt så tidlig i tilfriskningen. Jeg fikk mange advarsler, men hørte ikke på dem. Forholdet funket ikke, og nå sitter jeg igjen med mange følelser som jeg må jobbe meg igjennom.

Jeg har begynt i ny jobb, og det er krevende å måtte sitte seg inn i så mange regler og prosedyrer. Samtidig er det deilig også, å ha noe å gå til hver dag. Å føle at jeg tjener penger som jeg fortjener. At jeg gjør noe nyttigt ut av dagen.

Å starte på nytt i en ny by. Prøve å få venner og ett nettverk, og ikke føle seg så ensom så langt vekke fra familie og barndomsvenner. Det er tøft. Jeg savner gamle trakter veldig mye, samtidig som dette også er veldig spennende.

Ikke minst å jobbe med meg selv sånn at jeg kan fortsette å holde meg rusfri. Jeg går i selvhjelpsgrupper flere ganger i uken og jobber med mitt 12-trinns program. Jeg reagerer fortsatt med gamle mønstre og må konstant være på vakt over tankene mine.

Alt dette her gjør meg så utrolig stressa! Så denne langhelga her har jeg stukket av til landet, hvor jeg soler meg, griller og trives i godt selskap. Og da fikk jeg endelig overskudd nok til å skrive litt her!

Fortsatt god helg til dere alle!

Den største utfordringen er rett og slett å bli husvant. Jeg har aldri egentlig bodd aleine før, har alltid delt med noen. Så jeg merker jeg er ganske husredd, og har problemer med å slappe av bare i eget selskap. Men slikt blir jo bare bedre med tiden, etterhvert som jeg får mer trening.

Jeg har også fått meg jobb, begynner neste mandag så nå har jeg en uke på å slappe av og finne meg tilrette i leiligheten - og så reiser jeg en tur til familien min om helgen! Gleder meg til å se dem igjen, og til å leke med katten min!

Grunnen til denne oppdagelsen var en av gruppene vi hadde i behandlingen. Temaet i gruppen var forhold, og spørsmålet var hva jeg hadde å gi ett forhold. Cluet var at for å kunne gi det til andre, så måtte vi først kunne gi det til oss selv.

Det var da jeg gjorde den oppdagelsen at jeg faktisk kunne gi meg selv alle disse tingene. Det hele er jo veldig nytt, så det tar nok en stund før denne nye tryggheten og følelsen virkelig sitter inne. Men det gir meg jo håp. Håp om at jeg faktisk kan klare å skape ett godt liv for meg selv.

Jeg har vært avhengig av bekreftelser på at andre er glad i meg for å kunne føle meg vel selv, og da får jeg aldri nok; jeg går på en konstant søken etter bekreftelser. Det trenger jeg ikke lengre, for nå vet jeg at jeg er bra nok uansett hva andre syntes. Jeg kan endelig begynne å stå for mine egne meninger og ikke la meg overkjøre i frykt for å bli avvist.

Så fremtiden er fantastisk, dere! For nå har jeg den støtten og bekreftelsen fra den personen som er aller viktigest i livet mitt, nemlig meg selv!

Jeg er plutselig alene! Jeg er vant med konstant ha mennesker rundt meg, alltid noe som skjer. Nå må jeg underholde meg selv og stå på egne ben. Før jeg kom i leiligheten, lengtet jeg etter ett privatliv, og å få være litt alene. Og javisst føles det godt ut, jeg nyter det her jeg ligger på sofaen med laptopen på magen, men jeg skjønner at jeg kommer til å savne behandlingen mye. Eller rettere sagt, menneskene jeg har blitt kjent med der og blitt glad i.

Mens jeg har vært i behandlig, så har jeg følt meg utenfor samfunnet på en måte; livet skjedde rundt meg, og jeg levde i min egen verden som bare dreide seg om å bli nykter. Nå har verden tatt meg igjen med stormskritt, og jeg skal lære å leve ett godt og normalt liv ute i friheten.

Det kreves både mot og stå-på vilje. Ingenting kommer dettende oppe i fanget mitt gratis, og jeg får panikk ved den minste lille motstand. Nå har jeg lært meg å takle livet bedre da, jeg øver meg på å takle motgang uten å tro at verden går i oppløsning av den grunn.

Så i det siste, har jeg begynt å bygge opp livet mitt og forberede meg på å komme ut. Komme ut for godt, jeg skal ikke tilbake denne gangen! Jeg har også fått en jobb som freelance skribent i ei lokal avis, så den sjansen må jeg ta godt vare på. Og sakte men sikkert bygge opp en vennekrets, hobbyer og fulltidsjobb.

Skremmende, stressende, men så utrolig spennende! :-)

Jeg har hatt uroen så lenge jeg kan huske. Den driver meg til det ekstreme, når det gjelder oppførsel, slanking, rusing og besettelser på aktiviteter eller ting. Jeg har hatt flere metoder på å holde den under kontroll. Ofte ved å være flink pike. Hvis jeg bare er flink nok, presterer nok i noe, så klarer jeg å dempe uroen. Men det jeg mest av alt vil, er at noen skal holde rundt meg og si at de er glad i meg som jeg er.

Jeg tror at jeg må være flink for at noen skal være glad i meg. Med det minste lille kritikk, eller kommentarer som overfølsome meg kan oppfatte som kritikk, føler jeg meg avvist. Og jeg er livredd for avvisninger. Jeg går hele dagen og tolker og analyserer den minste lille ting, og det er utrolig slitsomt.

Å hele tiden føle seg annerledes. Jeg står på utsiden og ser inn, men når aldri frem. Det hender det går en faen i meg, og jeg tar rollen som syndebukken. Hvis jeg ødlegger for meg selv og oppfører meg umulig, så tar jeg selv avstand og skremmer andre vekk fra meg; de får aldri sjansen til å kunne avvise meg, for jeg hatt tatt kontrollen og sørget for det selv.

Det hele bunner ut i uroen og frykten jeg har for andre mennesker. Eller snarere, den frykten jeg har for å være meg selv. Jeg ser på meg selv som stygg og umulig å bli glad i, og tror automatisk at andre mennesker må syntes det samme. Nå har jeg kommet til ett punkt i livet der jeg må ta tak i dette; la maskene og rollene ligge, og vise meg som jeg er. Sår, følsom og blottlagt. Og da har uroen blitt vekket til live igjen og truer med å kvele meg hel.

Livet har blitt så utrolig skummelt fordi jeg ikke lengre har maskene og rollene mine å gjemme meg bak. Det føles ut som om jeg har tatt ti steg tilbake i behandlingen min og er tilbake til utgangspunktet, men jeg vet det ikke stemmer. Jeg har kommet milesvis frem, fordi den trygge og selvsikre masken jeg hadde var nettopp bare det; en maske. Nå har jeg mulighet til å bli trygg på meg selv for den jeg er.

Hver dag går jeg på oppdagelsesferd, og det jeg utforsker er meg selv og min personlighet. Jeg aner jo ikke hvem jeg er, jeg har rust vekk alle ekte tanker og føleleser og tanker jeg har hatt. Jeg har ikke hatt noen meninger, og har ikke hatt noen interesser eller hobbyer siden rusen alltid stod i fokus. Musikken jeg hørte på avhang av hva stoff jeg brukte.

Og nå skal alt dette finnes ut av og jeg leter etter meg selv. Alt fra reaksjonsmønstre og følelsesliv, til hvilken musikk jeg hører på og hvilke filmer jeg vil se på. Hva gjør meg sint? Hva får meg engasjert? Hva føles meningsfylt å bruke tiden min på? Dette er utrolig spennende. Samtidig som å oppdage alt det nye, er jeg også igang med å endre det gamle; gamle mønstre må brytes, og nye løsninger på problemer må finnes.

Først vil jeg si takk for alle de fine kommentarene jeg har fått på bloggen, og for all støtten. Det varmer godt, så stor klem til dere alle sammen! Kjempefint å logge seg på her nå og lese det.

Primærbehandlingen var tøff denne gangen. Jeg kom inn og fikk beskjed at jeg måtte igjennom hele programmet på nytt igjen, og denne gangen la jeg inn mye hardere arbeid. Jeg har møtt meg selv i døren så mange ganger, og i terapien har jeg jobbet meg igjennom mye vonde hendelser som jeg har ruset meg på tidligere.

Jeg føler endelig at jeg begynner å bli voksen og tar mer ansvar. Det er noe vi lærer og må jobbe med her nede på halveis. Som rusmisbruker så tok jeg ikke ansvar i det hele tatt og var avhengig av andre mennesker for å kunne leve. Nå lærer jeg meg endelig å stå på egne føtter, og det føles befriende.

Det er en spennende tid. Jeg har bestemt meg for å bli boende her nede i Vestfold, og behandlingsenteret kommer til å hjelpe meg å finne en leilighet og gi meg den hjelp jeg eventuelt trenger for å kunne etablere meg her. Det er betryggende.

Men det får være alt for nå. Jeg kommer igjen om noen dager med nytt innlegg. Ha en fortsatt fin uke! Store klemmer fra Villkatta!

Jeg har begynt å få livsgnisten min tilbake. Den har vært savnet. Det er deilig å kunne synge og le, og føle seg vel. Det gøyeste er egentlig syngingen. For å få det sagt, så kan jeg ikke synge. Tilogmed katten angriper meg når jeg synger. Men nå har jeg begynt å gi en god f' i dette og juble i vei. Spesielt gøy var det å synge Brann-sanger der borte på østlandet. Jeg fikk oppmersksomhet. Masse oppmerksomhet! ;-)

Livet er plutselig blitt så spennende. Det går opp for meg at jeg er fri til å gjøre hva jeg vil, akkurat hva jeg vil, bortsett fra å ruse meg. Og det er mye, det! Det er herlig å få sjangsen til å leve og nyte livet, for det har jeg aldri hatt før. Jeg har nå fått en drøm for livet, å kunne leve ett bra liv er nå mulig. Jeg har muligheten til de tingene jeg ønsker meg; familie og barn, ett hjem, en jobb.

Jeg har funnet en ny rus; jeg er ruset på livet.

Jeg begynte å ruse meg alt i en alder av 12 år gammel, og fortsatte helt til nå, når jeg er 24 år gammel. Totalt i denne perioden er det lengste jeg har holdt meg vekke fra rus bare tre måneder. Jeg tok alt jeg fikk tak i, spillte ingen rolle hva det var så lenge det funket.

Jeg nådde stadig nye bunner. Jeg har såret og vendt meg i mot både familie og venner, jeg har mistet leilighet og bodd i perioder fra ryggsekken, jeg har mistet jobb og vært på sosialen i flere måneder av gangen, og påført meg selv store psykologiske og fysiske smerter og arr. Jeg har levd ett liv i helvete.

Det sies at sykdommen avhengighet alltid ender i fengsel, instutisjoner og død. Jeg har to ut av tre, og vet at denne gangen har jeg kniven på strupen. Om jeg ikke klarer det, er det bare død som gjenstår. Jeg tar en dag om gangen og gjør de rette tingene, og jeg følger ett 12 trinns program. Så lenger jeg følger denne veien, har jeg ingenting å frykte.

Jeg er avhenging av Ikea. Jeg simpelthen må få ett fiks i ny og ne. Dessuten rimeligest og med mange gøyale ting og løsninger. Jeg er den derr galne kvinnen med full handlekurv som hopper rundt fra hylle til hylle og samler sammen ting jeg aldri før ante jeg trengte. Min mor som sist var med meg på shopping tur, var lettere fortvilet. Hun tok ting utav kurven i samme hastighet som jeg slengte ting inn, og prøvde desperat å få meg til å besinne meg.

Jeg elsker derfor Ikea for alle de gøye tingene som livner opp leiligheten, og det er morsomt å innrede og designe etter som jeg vil ha det. Men pga lommeboken så hater jeg også Ikea for dette. Ikea blir dyrt. Det er rett og slett som mange ting der inne som oppdages underveis. Å holde en handleliste er bare glemmesak, for jeg ser stadig vekk andre ting som jeg bare må ha.

Ikea er også synonymt med forvirring og frustrasjon når det kommer til å sette sammen møbler. De som skriver bruksanvisningene må være fra planet vissvass, for språket er deretter. Så mangler det alltid deler. Sofaen, som jeg så stolt monterte igår kveld, er unaturlig lav fordi det ikke var nok skruer til å feste på beina.

Så er det de andre menneskene der. Like villøyd og manisk som meg, svinger de rundt med vogner og bokser og holder på å ta livet av andre. Å svinge med ett diger lampebord er farlig når de står attmed et menneske som har bøyd seg ned for å se på noe, dvs meg, og den tunge pakken svinger i retning av tinningen min.

Ja, enten du elsker eller hater Ikea, er shopping der en opplevelse blandt de sjeldne, og aldri så lite kompliserte...

Jeg er som sagt god til å finne på unnskyldninger, men nå har jeg funnet den beste. I nyere research har disse forskerene funnet ut at kvinner er født med et gen som gjør at de shopper mer. Jeg visste det! Det er ikke bare meg, det er en vitenskapelig grunn bak det hele. Jeg er født sånn. Og hvem er jeg til å gå imot min kvinnelige natur?

Unnskyldninger har jeg nok av. Må kjøpe en topp fordi det er varmt. En genser fordi det er kaldt. En bukse fordi alle de andre er til vask, og jeg har ikke somlet meg avgårde til vaskemaskinen enda. Et bonsaiitre fordi enhver leilighet trenger en plante (har jeg hørt...). Rosa vinglass fordi.... vel, ok bare fordi de var søte.

Dette er en vane som er meget vond å vende. Jeg mener i fult alvor at det er mulig til å være avhengig av shopping, og her er jeg misbruker nummer en. Jeg har prøvd alle triks. Om jeg setter noe på plass for å tenke over hvis jeg virkelig trenger det, så blir det ikke kjøpt ene og alene fordi jeg såg noe annet jeg hadde mer lyst på. Så mens banken min skriker sin nød over mine utgifter, smiler jeg fornøyd blant shoppingposene og tenker: kan jo ikke noe for det, er jo født sånn...

Det er helt utrolig hvor mange ting jeg bare må beholde, som jeg aldri bruker. Og det er helt utrolig hvilke ting jeg faktisk har tatt vare på i alle disse år. I ei håndveske fant jeg en adapter til ett TV bort i England. I klesskapet fant jeg plagg som stammer 10 år tilbake i tid. Kaste dette? Nei, kan da ikke gjøre det! Får jo kanskje bruk for det en dag!

Jeg prøver å være streng med meg selv. Ja, jeg prøver faktisk på det. Men det er ikke lett. Jeg må kreativt omdøpe 'det-som-skal-kastes' til 'veldig-fjernt-arkiv', og det som skal legges vekk til 'fjern-arkiv'. Det høres litt bedre ut. Å plukke ut noe og erlære det til bosshaugen, grøss og gru, det går jo slett ikke ann. Da klarer jeg ikke å kaste det.

Opprydningen har også forårsaket mange gjensynsgleder. Jeg fant ett par herlige jeans som jeg var forelsket i for ett par år siden, og jeg ble så glad for å se det at jeg satt og klemte på den og smilte fjollete. De skal beholdes selvsagt, selv om jeg ikke kommer til å bruke dem på en stund. Kan jo være jeg vil begynne å gå med dem igjen.... en dag i uviss fremtid... kan ikke kastes da, vettu.

Det er jo kjekt å ha! ;-)

Sokker skal ikke bare forsvinne. Men de gjør det. Dette er ett så universalt problem at talløse sanger har blitt skrevet om det og mennesker verden rundt mumler ilter det Store Spørsmålet når de står opp om morgenen. Alle garderobeskap har en hemmelig inngang til Narnia når det kommer til sokker.

Enda merkeligere er att parene mystisk skiller lag. Når jeg bare har svarte sokker, skulle det ikke vært ett problem å finne en make; men i realiteten er det helt, klin umulig å lage par av dem. Hvor blir alle disse sokkene av? Hvor forsvinner de til? Lever sokker i ett parallellt univers som gir dem mulighet til reise fra dette universet til et annet, når det passer dem? Tenker de: "å nei, nå står hun snart opp, la oss reise til sokkeuniverset bare for å irritere?"

Dette er da livets store mysterium, og de som løser det, vil aldri lide av sokkeforsvinning igjen...

Jeg elsker regnet. Det å krølle seg opp med god musikk, kopp te, en god bok, og kikke utover regnet som faller mot fjorden og trommer på vinduet. Den forfriskende følelsen etter å ha gått en tur og følt det dugglette vannet mot ansiktet.

I dag slipper jeg å føle press til å være ute i solen. I dag kan jeg kose meg inne, og faktisk få studert litt. Så skal jeg krølle meg opp i sofaen og male like fornøyd som katten min.

Jeg tenkte jeg skulle dele litt av den musikken jeg hører på når det regner. Her har dere min favoritt-regn-musikk, Tori Amos:

Neida, jeg venter ikke kongelig besøk. En svigermor har jeg heldigvis ikke lengre, så det er ikke det som er problemet. Det har heller ikke klikket for meg (tror jeg...). Nei, det er skolearbeidet som skal leverest inn. Og det skal leverest inn snart!

Istedenfor å gjøre det åpenbart mest logiske, sette seg ned og skrive alt ferdig, så virker alt rundt meg så spennende, og det er så mange ting som føles så nødvendig å få gjort. Det føles plutselig ut som ett spørsmål om liv og død å få tatt oppvasken akkurat nå, eller lete etter en trenings-dvd på nettet som jeg sikkert aldri kommer til å bruke. Men jeg må gjøre det nå!

Alt for å få utsette skolearbeidet enda litt til. For eksempel, det var tvingende nødvendig at jeg måtte skrive denne posten her nå. Det kunne simpelthen ikke vente. Og når jeg er ferdig med den, må jeg sjekke e-posten min for hundrede gang idag. Kan jo ha komt noe viktig der. Så må jeg jo ha litt te før jeg begynner...

Egentlig trenger jeg ikke å stresse sånn. Jeg vet at jeg har gjort det bra og læreren har kommet med meget positive tilbakemeldinger, så jeg kan bare sukke lettet ut og få den innlevert. Men det er noe høytidelig ved å avslutte oppgaven - det markerer slutten på studenttiden min. En epoke er over, og en ny begynner. Akkurat den tanken der er stressende i seg selv...

Dette henger nok sammen med mitt naturtalent til å være vimsete. Jeg surrer, glemmer, legger vekk, og irriterer vettet av alle rundt meg, de som prøver å holde styr på meg. For det er ikke lett, og dere fortjener en medalje for alle ganger dere har stått på hodet for å finne en mobil som "jeg hadde jo nettopp her i sted".

Heldigvis gjelder det bare privatlivet mitt, det har enda ikke gått utover skolearbeidet mitt. Perfeksjonist til fingertuppene og full kontroll. Men hvorfor kan jeg ikke ha denne kontrollen når det kommer til hjemmet mitt?!

Lager jeg mat mens jeg snakker i telefonen, så ender mobilen opp i kjøleskapet og ikke pålegget. Jeg har fått skiftet låsene på hele huset fordi jeg mista nøkkelen, den samme nøkkelen som dukket opp i ei veske tre måneder seinere. Jeg har løpt huset rundt for å lete etter briller som jeg har på hodet. Ikke minst, jeg går ifra veskene mine hele tiden. Og det blir dyrt i lengden. Skal jeg ut og ta en røyk, har jeg glemt lighteren. Så glemmer jeg røyken, og går inn igjen for å hente den. Da blir lighteren glemt igjen. Nåja, det siste problemet forsvinner snart, bare en måned igjen til jeg har lovet å slutte.

Jeg tror jeg skal starte en støtteorganisasjon for oss glemske og vimsete. Best jeg skriver ned ideen for jeg glemmer den. Skjønt da mister jeg vel bare lappen jeg skriver det på....

... Og nå har jeg bablet så jeg helt har mista tråden og har glemt hva jeg skal si, så takk for meg, og god lørdag!