Men på mandag er det ny uke, og nye muligheter for blogging. Inntil da, les en god bok og bare steng verden ute de neste to dagene, vi trenger fri en dag i ny og ne.

Det første møtet med det som senere skulle bli IRA var under Éiri Amach (det irske opprøret) i 1798. Da ledet organisasjonen United Irishmen et flere måneder langt opprør mot Protestant Ascendancy; anglikansk-britiske jordeiere og kirkemenn som på vegne av den britiske tronen styrte over den katolsk-irske majoriteten. Siste rest av opprøret ble knust i 1804 etter over 6 år med geriljakrig. Under opprøret mistet et sted mellom 15 000 og 30 000 som direkte følge av kampene, av disse sto United Irishmen for anslagsvis 1 500 døde soldater og 1 000 drepte sivile - resten sto den britiske regjeringshæren og lojalister til den engelske tronen for.

I perioden 1804 til 1858 var det relativt stille, med unntak av mindre opprør som Famine Rebellion i 1848 og noen få reformer som dreide seg stort sett om kampen for katolsk emansipasjon. Men 17. mars i 1858, mer spesifikt i Dublin, så Bráithreachas na Poblachta dagens lys. Denne organisasjonen stiftet av James Stephens skulle etterhvert få mye å si for den irske frigjøringskampen, organisasjonen var Irish Republican Brotherhood (IRB). Det første man skulle merke til denne organisasjonen var forsøket på å starte et opprør i 1867, et opprør som fra første steg gikk i retning helvete. I årene som fulgte søkte lederne i IRB støtte hos ledere i land som var fiendlig innstilt til Storbritannia i håp om at engelske styrker kanskje måtte ut i en krig og at Irland kunne løsrive seg på denne måten. Rundt 1880 kom man så fram til at det ikke så ut til at noen av Storbritannias fiender ville erklære krig og man vendte seg igjen til irer for støtte. Landagitasjonen var sentral for å vinne de irske husmennene over på sin side for frigjøring - frigjøring fra anglikansk-britiske jordeiere og frigjøring fra Storbritannia. Det var likevel i 1882 at man fikk øynene virkelig opp for denne organisasjonen, da den britiske ministeren for Irland, lord Frederick Cavendish, og hans sekretær Thomas Burke ble likvidert i Phoenix Park 6. mai av en utbrytergruppe kalt Irish National Invincibles. Etter dette utviklet IRB seg til å være mer en organisasjon for fremme av irsk nasjonalisme og republikanisme - helt til 1910 da nye vinder tok fatt i organisasjonen.

Vindene som i 1910 tok tak i IRB og ga det et progressivt spark i rævva var de samme gutta som var sentrale i påskeopprøret i 1916, altså gutter som Tom Clarke, Sean MacDermott og Pearse. I den samme perioden infiltrerte IRB Irish Volounters, og i strid med hva lederne til Irish Volounters ønsket, ble de IRBs væpna gren. Like i forkant av påskeopprøret kom det ledelsen for øre at en tredje organisasjon, nemlig Arm Saoránach na hÉireann eller Irish Citizen Army (ICA) - en fagforeningsmilits under ledelse av James Larkin og James Connoly, hadde konkrete planer om opptøyer. Da disse kunne skade det store opprøret, valgte man å trekke denne gruppa med seg også inn i IRB. ICA og Irish Volounters ble senere smeltet sammen til det som var det første samlede IRA. De tok navnet Óglaigh na hÉireann, The Irish Army, og var i realiteten smelta sammen i 1917, men offisielt var det først i 1919.

1919 markerte en ny epoke for kampen for irsk selvstendighet. I parlamentsvalget i 1918 erklærte de valgte representantene fra Sinn Féin at de ikke ville ta sine seter i parlamentet, men opprette et irsk parlament i Dublin. Innen parlamentet ble valgt, var flere av representantene fengslet og først i april i 1919 kunne det irske undergrunnsparlamentet tre i kraft for full maskin, ledet av Éamon de Valera. Samme år ble Michael Collins valgt til leder av IRB, noe som gjorde at mange irer anså ham som den irske republikkens leder, og som leder av "etterretningstjenesten" IRA. Dette var en av mange ting, som bl.a. at IRA erklærte England krig for uavhengighet, som utløste borgerkrigen mellom de to toppene etter at Collins godtok det anglo-irske traktat, et dokument som ga irene den irske republikken mot at de avsto Nord-Irland. De som støttet traktaten vant krigen etter et års kamp, Collins ble drept av en snikskytter og IRA sto plutselig uten leder etter å ha kjempet mot den irske republikken som de Valera ledet - IRA var ikke lenger den irske hær.

Etter borgerkrigen forsøkte man avvæpning, uten at det bar frukter. Etter delingen av den irske øya ble IRA delt i to, en irsk og en nord-irsk. Den nord-irske forsvarte republikanerne i nord, mens den irske hadde geriljaraid inn i nord. Rundt 5 år senere begynte IRA med bomber på engelsk grunn, dels for å unngå å skade egne og dels for å få et folkekrav fra engelske sivile om et samlet og fritt Irland. Dette fortsatte inn i 1940-årene, men opphørte da IRAs ledere innså at bombingen bare skapte forakt for IRA og stadig mindre sympati fra engelskmenn. I årene fra slutten av WWII og fram til slutten av 60-tallet ble den irske republikken formelt sett uavhengig og gjorde det vanskeligere for IRA å rekruttere nye medlemmer - helt fram til 1969...

Da vokste borgerrettsbevegelsen i Nord-Irland fram med krav om like rettigheter for irske katolikker og britiske protestanter. Demonstrasjonstog ble arrangert av irske katolikker og møtte ofte voldelige motdemonstrasjoner, uten at politiet mente motdemonstrantene gjorde noe galt. Til slutt tvang militær tilstedeværelse fra Storbritannia fram for å beskytte mot overgrep mot irske katolikker, noe de fleste irske katolikker nå godtok. Grunnen til dette var rett og slett at IRA ikke hadde forsvart dem når britiske protestanter og jaget irene vekk fra deler av Belfast, IRA hadde som følge av 68-erstemingen i Europa bestemt seg for å kjempe klassekamp på tvers av tradisjonelle skillelinjer i Nord-Irland - resultatet ble en fatal splittelse som kan være en viktig årsak til at Nord-Irland den dag i dag fortsatt er under Storbritannia.

I 1969 ble Óglaigh na hÉireann (Provisisonal Irish Republican Army, PIRA) opprettet, og tok den rolle det gamle IRA hadde hatt før andre verdenskrig. De ble heretter betraktet som det «offisielle» IRA. De ble republikanernes beskyttere, blant annet ved å opprettet såkalt «no-go areas», der politiet og den britiske hæren ikke fikk komme inn. Den mest kjente av disse var i Bogside i Derry, der en vegg med graffitien «You are now entering Free Derry» ble et symbol på motstandskampen. Motstandskampen gikk ikke bare på å male vegger, i begynnelsen var målene for aksjoner og angrep først og fremst sikkerhetsstyrkene, som omfattet både politiet og militæret. Etterhvert begynte PIRA å ta i bruk samme midler som det gamle IRA hadde gjort før og under andre verdenskrig, nemlig rene terroraksjoner mot sivile mål. Det var særlig viktige deler av infrastrukturen, som elektrisitetsforsyningen og gassforsyningen, som ble pekt ut som mål, men kampanjen ble tidlig utvidet til også å rette seg mot tilsynelatende tilfeldige mål som butikker og busstasjoner. Terrorhandlingene ble utført både i Nord-Irland og i Storbritannia.

I 1997 inngikk PIRA en ensidig våpenhvile. Denne ble fulgt av britisk nedtrapping av den militære tilstedeværelsen i Nord-Irland, og legalisering av partiet Sinn Féin, som er svært nær knyttet til PIRA. I kjølvannet av denne våpenvilen oppsto Real IRA, en gruppe som har svært liten, om de fortsatt har noen, støtte i den irske befolkningen.

I tillegg til RIRA har man en gruppe som brøt ut etter en disputt på Sinn Féins landsmøte i 1986 om hvorvidt man Sinn Féins representanter skulle møte i det irske underhuset - denne gruppen dannet partiet Republican Sinn Féin med det tilhørende Continuity IRA. I likhet med Real IRA har denne organisasjonen liten eller ingen støtte i den irske befolkningen, og er i tillegg til dette på bl.a. USAs terrorliste.

FARC som organisasjon oppsto rundt 1964 som den væpnede fløyen av det colombianske kommunistpartiet etter en lengre og brutal militær kampanje fra den colombianske regjeringa. Før det hadde den bestått av løst tilknyttete bønder som hadde blitt stemplet som kommunister av det liberale og det konservative partiet (som til sammen utgjorde den Nasjonale Front) og drevet fra gårdene sine i Marquetaliadalen etter at de forsøkte å danne autonome regioner uavhengige av regjeringen. Ingen kan vel si seg forundret over at regjeringen i dette tilfellet, som så mange andre ganger og i Latin-Amerika på den tiden, var støttet av USA. Båndene mellom den colombianske regjeringen og USA har i etterkant blitt omtalt som Plan Lazo, uten at vi skal gå nærmere inn på det.

FARC brøt senere med det colombianske kommunistpartiet og kaller seg nå den politiske strukturen i organisasjonen det hemmelige colombianske kommunistpartiet. Sent på 80-tallet stilte organisasjonen valglister som den Union Patriotica (UP) og stilte med en presidentkandidat til valget i 1990. Resultatet ble at i overkant av 3 000 medlemmer av UP, inklusive presidentkandidaten Bernando Jaramillo Ossa, ble regelrett likvidert av høyreorienterte para-militære grupper med mer eller mindre tilknytning til sikkerhetstjenestene, narkobaroner og til USA. Den politiske dialogen ble her ødelagt for svært lang tid, og en politisk løsning på problemet ble blankt avvist av USA og den colombianske høyresiden. På tross av dette har de to andre venstreorienterte militsene, Den Nasjonale Frigjøringshær (ELN) som er inspirert av Cuba og Folkets Frigjøringshær (EPL) som er inspirerte av Hoxha og Albania, forsøkt å forhandle om fred. Regjeringen har i disse tilfellene overbevist geriljaene om å legge ned våpnene, for så å angripe og drepe flest mulig.

FARC blir av vestlige medier kritisert for å ha befattelse med narkotikaproduksjon, noe som også er sant. Likevel er det en viktig presisering at der vestlige medier framstiller det som om FARC faktisk produserer narkotikaen, er det faktisk snakk om at de presser de rike narkobaronene for å ikke brenne avlingene - en skatt på alle ledd i produksjon og salg, fra gjødsling til salg av rein kokain. Dette øker produksjonsprisen og gjør det også mindre attraktivt å produsere, sånn sett vil det ut fra markedsøkonomisk tenkning bli mindre etterspørsel ettersom prisene stiger og FARC bidrar da til mindre narkotikaproduksjon. Men at de økonomisk skor seg på industrien er i seg selv forkastelig, selv om bildet er langt mer nyansert enn hva media vil ha det til.

FARC har en anslått militærkapasitet på 20 000 stridsdyktige og har et rykte på seg for å drive kidnappinger i stor stil. Dette er stort sett av narkobaroner som ikke betaler skatten FARC har avkrevd dem for, men unntakene finnes. Den tidligere presidenten og presidentkandidaten Ingrid Betanocourt er i fangenskap hos FARC per i dag (3. mars 2008) og var takket være forhandlinger gjennomført av Venezuelas president Hugo Chavez nær løslatelse... Men så ombestemte den colombianske presidenten Uribe seg og valgte å nok en gang gå bort fra forhandlingslinja.

Situasjonen har nå toppet seg ved at Uribe, tross stadige løslatelser og progresjon i forhandlingene, i dag morges beordret bombing av stillinger i Equador og å sende inn styrker for å drepe angivelige FARC-medlemmer.

"Who's the big bad wolf in Colombia?"