5. juni lanseres antologien fra Forfatterstudiet i Tromsø, foreløpig uten tittel. Det vil bli opplesning på Circa og avduking av tekster i glass og ramme samme kveld.

13.-15. juni går Transfabulous av stabelen i London. Jeg er invitert som transmann og forfatter og har gitt programpunktet tittelen "My body is my logo": Transwritings - between therapy and public presentation. Det foregår lørdag 14. juni kl. 15.00-17.00

Uka etterpå skal jeg sannsynligvis til Harstad for en kveld med opplesning og opplysning i regi av den glimrende organisasjonen LLH Harstad (må ikke forveksles med sirkuset LLH Troms!). Nærmere tidspunkt kommer.

20.-29. juni er det klart for Skeive dager i Oslo, hvor jeg er invitert til å lese fra Framandkar i regi av Skeiv Ungdom. Nærmere tidspunkt kommer.

Deretter tar jeg en pause hos mine foreldre på vestlandet, før Jafnadr er i gang.

16. juli har jeg nemlig fått i oppdrag å holde kombinert foredrag/diktopplesning på Jafnadr, Skeiv Ungdoms sommerleir. Tittel: «Hvem er du i dette landet mellom fitte og kuk?» - Hvorfor trans-spørsmål også er homo-politikk. Dette skjer kl. 15.00

25.juli-3.august arrangeres EuroPride i Stockholm. Jeg har søkt om å få holde både skriveverksted og opplesning, og håper at i alle fall en av delene går i orden så jeg får dekka reisa. Nærmere info kommer.

Og så...

...er sommeren over.

Det har slått meg at jeg burde få meg sommerjobb i stedet for å farte rundt. Men det er så mye mindre lystbetont og givende.

Se forøvrig kalenderen min for å holde deg oppdatert på når jeg kommer til et sted nær deg!

Sånn blir jeg hvis ikke GID-klinikken får ut fingeren snart!

Ikke så veldig beskrivende for min familie, håper jeg. Syns den var utrolig bra tegna!

Forklaringa på hvorfor jeg ikke jobber på gatekjøkken?
Kanskje min favoritt.

Og vi gleder oss til sommeren...

Å joda, det kommer til å virke. Men bare fordi jeg er 110% åpen. Unnskylder meg stadig med at jeg ikke har nådd puberteten ennå.

Syns den var søt.

Johnny ser derimot ikke ut til å ha sperrer på dette feltet, heldigvis, og har nå skrevet årets mest geniale bloggpost. Jeg skulle kunne skrive under på det aller meste der, men har heller ikke nå tenkt å gå i detaljer. Les og bli klok (eller bare forvirra)!

Det nedenforstående sitatet er min favoritt fra teksten:

Ibland tänker jag dock den helt befängt heteronormativa tanken: Jag kanske egentligen bara tänder på tjejer - mitt pojkvänsideal är typ ett flickvänsideal. Men vad är egentligen så motsägelsefullt med att gilla ett “kvinnligt” beteende på någon som har kuk? Ursäkta för mitt ovårdade språk, men jag tycker faktiskt kukar är otroligt sexiga. Och kombinationen kuk+ett androgynt ansikte är ännumer sexigt. I alla fall om de ser sig själva som män trots att de kanske ses som lite fjolliga.

Johnny Scharonne

Festivalutvalget jobber på spreng for å gjøre alt klart til påmeldingen, som starter mandag 12. mai. Spennende gjester som forskeren Agnes Bolsø og poeten Tarald Stein kommer, filmen «Gender me» blir vist.

sier nyvalgt leder i Skeiv Ungdom Stian Antonsen til Blikk.

Gratulerer med valget, Stian!

Bad Questions to Ask a Transsexual: The Director's Cut

Jeg har som kjent ingenting imot å svare på spørsmål, uansett hvor dumme de er. Folkeopplysning er del av mitt kall.

Her kan du lese mer om arbeidsgruppas skremmende sammensetning.

Debatten dreier seg om en eventuell av-klassifisering av transseksualisme og tilgrensende diagnoser. Jeg er absolutt for å fjerne flere av diagnosene i ICD10 (som jeg har satt meg best inn i). Jeg støtter definitivt avdiagnostisering av uskadelig seksuell praksis (Revise F65) og generelle kjønnsavvik (GIDreform).

Jeg ser ingen grunn til at noe som verken skader en selv eller andre, og som det ikke finnes behandling for (noe som heller ikke er ønskelig), skal trenge noen diagnose. Det er rett og slett sunt folkevett som mangler i utarbeidelsen av ICD og DSM. Artikkel generelt om klassifisering av diagnoser i psykiatrien.

Imidlertid er det åpenbart at transseksualisme fortsatt må klassifiseres fordi man ikke får behandling uten diagnose. Behandling i form av hormoner og kirurgi er i mange tilfeller forskjellen mellom liv og død.

På sikt er det mest naturlig at det klassifiseres som en fysisk lidelse, siden psykiske lidelser vanligvis ikke krever kirurgi for å helbredes. Man anerkjenner i praksis at det er kroppen min det er noe galt med og ikke min kjønnsidentitet, samtidig som diagnosen sier det stikk motsatte.

En reklassifisering ligger nok noe frem i tid, fordi man da trenger bevis for at transseksualisme har fysiske årsaker (sannsynligvis nevrologiske). I stedet for å klage over at man stigmatiseres som "gal" med den nåværende klassifiseringen, burde man heller samarbeide i større fora for å øke forståelsen for psykiske lidelser.

På dette punktet er jeg nok for en gangs skyld enig med LFTS, i alle fall delvis. Jeg håper bare at de klarer å bruke litt mer kløkt enn normalt for å bli hørt. Dette er ikke tidspunktet for diktatorisk meningskontroll, ordkløveri og vegring mot kategorier, men for praktisk politisk handling. Da kan det kanskje hjelpe å få korrekte tall på bordet med hensyn til forekomsten av transseksualisme i befolkinga. Mye tyder på at de offisielle estimatene er helt på jordet. Det finnes mange flere transseksuelle enn det f.eks. GID-klinikken hevder. Se f.eks. denne artikkelen, der det bl.a. hevdes:

This makes the 1:30,000 estimate in the DSM-IV-TR wrong by at least a factor of 12. However, I estimate that at least 5 to 10 times as many people in the U.S. suffer from intense gender dysphoria as have undergone SRS. This makes the DSM-IV-TR prevalence numbers off by almost two orders of magnitude. Such a truly egregious error presents a direct challenge to the psychiatric profession's credibility in the entire area of transsexualism.

Jeg går ikke god for detaljene eller målet med artikkelen, men at estimatene er helt villedende er ganske sikkert. Et resultat av villedende tall er at GID-klinikken kan fortsette å behandle færre enn de strengt tatt burde. Det er et klassisk eksempel på hvordan man forsøker å få terrenget til å stemme med kartet.

Svensk forskning säger att ungefär en av 10.000 är transsexuell. Det skulle göra ungefär 900 i Sverige. Cirka 400 personer har hos Socialstyrelsen ansökt om att få ny könstillhörighet.

Lukas Romson

Fungerende livmor og tilhørende eggstokker, 30 år, selges grunnet ubehagelige bivirkninger (østrogenproduksjon, månedlige blødninger og graviditet) og manglende nytteverdi. Bare brukt en gang. Anbefales av 1 stk. 4-åring. Leveres komplett med 3 år gammel hormonspiral som utelukker to av tre bivirkninger. Alt skal vekk! Et røverkjøp!

Byttes gjerne i fungerende penis i omtrentlig gjennomsnittsstørrelse med tilhørende testosteron- og sædproduserende testikler.

Bill.mrk. Utålmodig FTM

Sterkt ønske om å leve og bli akseptert som tilhørende det annet kjønn. Følelse av avsky for, og ofte utilstrekkelighet ved, eget anatomisk kjønn ledsager vanligvis lidelsen. Ønske om kirurgisk eller hormonell behandling for å gjøre kroppen i mest mulig samsvar med det foretrukne kjønn, er vanlig.

Dette er altså diagnosen jeg går og venter på. Er det for mye forlangt? Er det virkelig så vanskelig å avgjøre at jeg har et "sterkt ønske om å leve og bli akseptert som tilhørende" mannskjønnet og derfor bør få hormonell og kirurgisk behandling? WHO lister opp tre kriterier for diagnosen:

F64 GENDER IDENTITY DISORDERS
F64.0 Transsexualism
A. Desire to live and be accepted as a member of the opposite sex, usually accompanied by the wish to make one's body as congruent as possible with one's preferred sex through surgery and hormonal treatment.
B. Presence of the transsexual identity for at least two years persistently.
C. Not a symptom of another mental disorder, such as schizophrenia, or associated with chromosome abnormality.

Jeg har fått muntlige forsikringer om at det ikke er punkt C som gjør at de ikke klarer å bestemme seg. Da må det enten være slik at de tviler på min vilje til å være meg selv (!) eller at de med egne øyne vil bevitne at jeg holder ut to års komplett usikkerhet uten å skifte mening.  Jeg kan bare nok en gang si at jeg ikke kommer til å forandre mening og at det er mann jeg er ment å være. Muligheten av at de skulle finne opp egne kriterier (som heterofili, barnløshet, under 25 år o.s.v.) anser jeg som så uhørt at jeg ikke ønsker å ta det med i betraktningen. Det er vanskelig å gå sånn i uvisse, over to år etter at jeg innså hva jeg måtte gjøre, men om nødvendig holder jeg nok ut noen år til.

De internasjonale Standards of Care for behandling av transseksualisme kommer jeg tilbake til. I mellomtida anbefaler jeg alle å lese Gender Outlaws beretning om å bli kvitt puppene.

Samtidig anerkjenner jeg at det ikke passer for alle. Seksuell orientering har lite med hvordan du ønsker å leve livet ditt, annet enn hvilket kjønn vedkommende har som du evt. Vil dele det med. Av de homofile kvinner og menn jeg kjenner, bærer de fleste på et ønske om et livslangt, monogamt parforhold, gjerne med barn. De vil at dette skal skje i ordnede former som sikrer deres egne og eventuelle barns rettigheter. Dette ønsker de respekt for, også innafor Den Norske Kirke hvis de tilhører den. Og jeg synes at det bare skulle mangle! Det er klart at de må ha de samme rettighetene og respekten som blir heterofile til del i samme situasjon! Jeg støtter deres kamp fullt ut. Det må være lov å være normal. Selv om jeg ikke forstår hvorfor eller ønsker det selv.

Overført til transkjønna, og spesielt LFTS, ønsker jeg å presisere akkurat det samme: Normalitet er et legitimt mål for et liv. Selv om jeg ikke forstår det. Samtidig krever jeg den samme respekten for mine mål og mine valg. Det går faktisk an å akseptere noe man ikke forstår. Jeg vet at mange ikke forstår min identitet som annerledes, unormal, avviker. For meg er dette en posisjon med potensiale til å forandre verden ved å stille spørsmål ved normene. Ord som for andre har negativ klang, er for meg begreper med historie, stolthet og som har formet meg som menneske. Jeg krever at det blir respektert.

I sammenheng med LFTS er det også et spørsmål om normalitet bør være gruppens mål. Jeg mener at mangfoldet er å foretrekke. Normering og normalitet betyr å innskrenke mangfoldet og i ytterste konsekvens en knebling av minoriteter. Ingen gruppe bør etterstrebe normalisering i slik forstand.

Dette handler også om strategier. Når man har en organisasjon for en liten gruppe som har vært og til dels er marginalisert i storsamfunnet, en interesseorganisasjon, så må man klare å beskrive annerledesheten. Om nødvendig må man forsøke å snu negative merkelapper til noe positivt og fokusere på gruppens marginale posisjon som en ressurs, noe verdifullt vi kan tilføre storsamfunnet. Verken i homokampen eller transkampen nytter det å si at vi er helt normale, akkurat som alle andre. Da mener jeg at vi fornekter oss selv og våre historier i forsøk på å bli inkludert i en normalitet der det ikke er plass for annerledeshet. Jeg mener det er en feig strategi, og sannsynligvis ganske håpløs. Jeg mener at vå eneste mulighet for å få reell aksept og ikke bare tåleranse, er å vise at vi er mennesker, menn og kvinner (f.eks.), som kan tilføre samfunnet noe nettopp fordi de ser på oss som annerledes.

Når jeg har vært i media eller forteller folk om meg selv får jeg høre at jeg er modig og tøff. Folk slutter ikke å se meg som menneske, tvert imot. Jeg opplever at min annerledeshet fører til at folk får mer respekt for meg, ikke mindre. Det er selvsagt mulig at mine erfaringer er grunnleggende annerledes enn flertallet, både blant homofile og blant "menn og kvinner som ønsker/gjennomgår/har gjennomgått kjønnsbekreftende behandling på Rikshospitalets GID-klinikk". Jeg skulle ønske at vi kunne begynne der, med grunnlaget for hvorfor vi velger den strategien vi gjør. Jeg tror det har en sammenheng med våre individuelle erfaringer. Gjennom å utveksle og sette ord på nettopp disse erfaringene kunne vi kanskje oppnå enighet om å være mangfoldige grupper, med rom for folk med ulike erfaringer, strategier og ønsker for våre liv, en enighet som kunne føre til at mangfoldet fikk lov til å synes.

På tampen vil jeg henlede oppmerksomheten mot Megan, som skriver om trans-ekteskap og hvordan disse synliggjør idiotien i å hindre folk i å gifte seg bare fordi de tilhører samme kjønn. Jeg må sitere avslutningen hennes, for den er så bra:

The whole silliness of the gay marriage issue (or strenuous opposition to same) is brought out by trans-marriage issues. I’d love for someone who is anti-gay marriage to explain to me how my marriage to Anh was “ok” on November 27, but  not “ok” on November 28, (Without invoking “God”) or also who I would be allowed to marry if Anh was not the light of my life….

I bl.a. Norge tvinges folk til å skille seg nettopp fordi juridisk kjønn avgjør om du får lov til å være gift eller i partnerskap. Jeg har nok nevnt det tidligere, så jeg lar det ligge. Men det er paradoksalt at jeg kan troppe opp hos en hvilken som helst prest sammen med en mannlig kjæreste og forvente å få gifte meg selv når jeg har gjennomgått stemmeskifte, skjegget gror og håret tynnes. Altså på et tidspunkt hvor de fleste som så meg ikke ville være i tvil om at jeg er mann, men mens jeg fortsatt var registrert som juridisk kvinne. De aller fleste mennesker ville anse en slik vielse for å innstifte ekteskap mellom to menn.

Jammen bra for homofobene at jeg ikke ønsker å gifte meg!

Så, hvilket forhold har jeg til 1. mai?

Jeg tror ikke at jeg har gått i 1.mai-tog før. Hukommelsen min er ikke så god på sånt og det kan være at jeg forveksler det med 8.mars, men jeg tror ikke det.

Det er ikke noe bevisst valg at jeg har unngått å markere dagen. Faktisk har jeg vel deltatt i "tog" på internett. Men det er nok noe med at det er arbeidernes dag. Jeg er jo ingen arbeider, har aldri vært det og kommer forhåpentligvis ikke til å bli det, i tradisjonell forstand vel og merke. Min far kommer derimot fra en arbeiderfamilie med sterke bånd til Ap og fagbevegelse. Så selv om han har vært prest i ca 30 år, har han fortsatt en identitet som arbeider, tror jeg.

Jeg har derimot en identitet som intellektuell og barn av akademikere. Riktignok utdanna på 70-tallet og til tider ganske radikale politisk (om enn ikke teologisk). Mitt liv etter at jeg flytta hjemmefra har lært meg at klassebegrepet ikke er helt utdatert og ubrukelig, men er blitt mer nyansert og mindre verdi-lada. I dag er arbeiderne dem som tjener penger fra de er ferdig med videregående, ikke har studielån og som stemmer FrP. Det er klart jeg har fordommer. Det ville være vanskelig å ikke ha det.

I forbindelse med boklanseringa ble det klart for meg at jeg snobber nedover. Jeg har lite å snobbe opp til. Jeg står ikke i særlig fare for å miste kulturell kredibilitet, i alle fall ikke i egne øyne. Derfor flørter jeg uhemma med folkeligheten og har ikke særlig problemer med å stille opp i Se og Hor. Jeg vet at jeg ikke er særlig folkelig, men ynder å kokettere med det og agere kvasi-folkelig. Ja, jeg er en overfladisk dillettant på noen områder.

Så hva i all verden gjør en arbeidssky bohem fra et møblert hjem i et 1.mai-tog? Det er nok derfor jeg skriver denne posten. Jeg prøver å finne det ut. Sjølsagt kan jeg vise solidaritet med dem som faktisk jobber, med innvandrere som sliter med å få jobb, med akademikere som ikke får annet enn butikkjobber o.s.v. Men jeg føler behov for en litt dypere, personlig mening med det hele.

Vel, så fungerer jeg neppe i noen vanlig jobb. Bare det å stå opp om morran er en nesten uoverstigelig barriere. Kanskje er ikke bakgrunnen min særlig arbeider-aktig. Kanskje er jeg rett og slett litt representativ for en gangs skyld? Hvem kan identifisere seg med den klassiske arbeideren i dag? Industriarbeiderne blir færre og færre og tjener stadig bedre. Økonomisk og kulturell kapital er i dag ganske adskilte områder, som riktignok ofte forenes på toppen. Mitt inntrykk er at det i dag er enten eller. Og venstresida er overbefolka av folk med kulturell kapital. Det er ofte ikke drosjesjåføren, sykepleieren eller butikkmedarbeideren som leser sosialistisk teori, ikke en gang Klassekampen, har jeg forstått.

Hvem er de undertrykte arbeiderne i dag? Hvem passer inn i Marx' modell der arbeideren ikke har kontroll over produksjonsmidlene? Først og fremst er det blitt et globaliseringsspørsmål. Forresten har det vel egentlig vært det siden kolonitida. Det begynner å bli lenge siden jeg leste noe særlig sosialistisk litteratur. Det var vel mens jeg gikk på videregående at det fascinerte meg.

Men i Norge, hvem er det som ikke har kontroll over sine egne livsbetingelser, som er overgitt et produksjonssystem de ikke har særlig innflytelse på? Kvinner. Klasse er i stor grad blitt til kjønn og geografisk tilhørighet.

Jeg syns også lederen for Den Norske Forfatterforening hadde rett i akkurat det. Forfattere, og egentlig kulturarbeidere generelt, er på mange måter Norges arbeiderklasse. Massevis av kulturell kapital, men man spiser ikke bøker, kreativitet og kunnskap. Man er prisgitt forlag og stipendkomiteer (de siste er riktignok ofte forfatterstyrt, men her ville jeg trekke inn begrepet overbygning, hvis jeg skulle gjøre en skikkelig analyse). Man leverer råstoff til en bokproduksjon som andre høster det største utbyttet av, spesielt pocketbøker.

Og bøndene er pussig nok i en lignende situasjon, råstoffleverandører som de er, selv om de eier de rent fysiske produksjonsmidlene. Hva skal man med traktor og et jorde med poteter hvis man ikke kan leve av det man får solgt dem for, og derfor ikke har råd til diesel på traktoren? Med dagens spesieliserte samfunn; hvor lenge kan man overleve på bare poteter?

Ærlig talt! Det går ikke an å si at man går i tog for forfatterne (eller bøndene) på arbeidernes dag! Ikke i Norge hvor kvalitet er et skjellsord ("kvalitetsreformen" bidro effektivt til det) og kvantitet er et honnørord. Men jeg kan jo gjøre det i smug.

Og selvsagt går jeg i tog for de av vennene mine som har lyst til å gifte seg i kirka. For at dattera mi  skal slippe offisielle myter om at homofile ikke har barn og ville vært dårlige foreldre hvis de hadde. For at barn som har to foreldre i praksis skal få sikra sine rettigheter til samvær med begge to hvis de skulle skille seg, til arv hvis den ene dør, at foreldrene skal kunne dele fødselspermisjonen og dele på å være hjemme med sykt barn. Selv om ungen tilfeldigvis har to mødre eller to fedre. Uten så sinnsykt mye papirarbeid og tigging om godkjenning.

Jeg veit ikke om dette ga noen mening. Men vi sees i toget i morra, kanskje til og med i Domkirka før toget.

Gratulerer med dagen, arbeidere, hvem dere enn er!

Jeg mener fortsatt at den er et viktig historisk dokument, men den svarte nok ikke helt til forventningene. Den er først og fremst en skildring av en vanskelig oppvekst på 1940- og -50-tallet. Det er først helt på slutten at hovedpersonen faktisk får utredning og behandling.

Baksideteksten:

Historien om Eddie Espelids liv er en sannferdig beretning om kjønnsskifte - det første skifte fra kvinne til mann i Norge. Hovedpersonen i denne dokumentarromanen er født i 1940 og fikk en vanskelig oppvekst, dels fordi det var problemer i hjemmet, dels fordi hun selv sterkt mislikte å være jente. Hun ble tvangssendt til en institusjon, men fikk ingen hjelp for sin interseksualitet før i 18-års alderen. Fra 1961 fikk hun hormoninjeksjoner, og det ble foretatt operative inngrep. Etter disse behandlingene er hun blitt til mannen Eddie, og han lever nå i ekteskap.
Mange rystende opplevelser og mye uforstand og intoleranse har møtt hovedpersonen underveis, og boka om Eddie er blitt et til dels skremmende sosialpolitisk dokument om forhold man ikke skulle tro eksisterte i Norge i vår tid. Bernt Eggen har ført Eddies beretning i pennen, og hans framstilling er lettlest og rik på miljøskildring.

Jeg hadde nok forventa at den medisinske delen; kampen for behandling og for å bli trodd av de som hadde (og har) makta ville være lagt mer vekt på, i og med at den skal handle om et "kjønnsskifte". I tillegg opplevde jeg nok sider ved romanen som litt lite respektfull (spesielt det å omtale Eddie som "hun" helt til nest siste kapittel), men det må nok settes på kontoen for tida den er skrevet i. Uansett gjør det meg veldig takknemlig over at jeg er i stand til å formulere min egen historie skriftlig. Boka framstiller ham i alle fall ikke som gal eller spesielt rar.

Jeg skulle gjerne visst litt om hvilke reaksjoner boka og Eddie møtte i etterkant, samt om utredninga og det medisinske på den tida. Jeg håper tross alt at noe har gått framover, selv om jeg har mine tvil.

Google er en fin ting, og selv om jeg ikke fant noen henvisning til Eddie Espelid, var ikke forfatteren vanskelig å finne. Så nå har jeg sendt ham en mail.

Jeg skal eksperimentere litt. Det har jeg bestemt meg for. Jeg vil bli mann for en dag, kanskje flere. Jeg må se hvordan det går. Hittil i natt har jeg smurt mascara i ansiktet, forsøkt med de gamle brillene og sett over bildene fra Heimly.
På sikt vil jeg få meg mer kjønnsnøytrale briller og neste gang jeg klipper meg skal jeg ha skikkelig guttesveis. Har vurdert å bli munk, men hodeformen min kler det ikke og ørene ville stikke ut.

Ja, som kjent er det det det kommer an på. It's all in the looks, baby. Det merkes på teksten at den er skrevet i overtrøtt modus i et forsøk på å komme til klarhet i saken. Jeg vet det finnes flere slike notater, men de fleste bærer preg av ganske dyp depresjon, så jeg vil ikke lese det helt ennå.

Ser på bildene fra drag-partyet på Finnsnes. Klarer ikke å bestemme meg for om jeg faktisk ligner en mann. Jeg vil uansett bli en feminin mann, så klart.

En vakker dag skal jeg scanne de bildene og legge dem ut her. Det var det første spede forsøket som mann, på et drag-party i 1997. Jeg er ikke helt klar for det ennå.

Lurer på om jeg vil kunne passere som mann? Litt vanskelig tror jeg. Jeg trenger i alle fall noe å binde puppene med. Noe bredt gasbind eller noe sånt. Får spørre på genderqueers hva man bruker. Og så har jeg brede hofter, men det er det ingenting å gjøre med. I likhet med høyden min og de små hendene og føttene. Man finner vel ikke herresko i str. 37? Det kan bli et problem. Skal gå og kjøpe boxershorts en vakker dag når jeg har penger. Det skal jeg jammen!
Hårsveisen først. Kan jeg fikse det selv? Det kan ikke være en feminin frisyre, jeg trenger noe som motsier ansiktet mitt, på en måte.
Lurer på om det at jeg spydde uten å ha inntatt spesielt mye alkohol på drag-partyet den gangen kan ha noe med psyken å gjøre? Ble jeg redd for noe i meg selv? Eller husker jeg feil om hvor mye jeg drakk? Tror ikke det.
I morgen den dag skal jeg stikke innom sosialhjelpa og få meg en time. Kvir meg for å snakke om dette, men tror det må til. Jeg kan jo ikke snakke med noen jeg kjenner, så da trenger jeg en profesjonell. Men det må være en som har vært borti kjønnsidentitetsproblemer før. Orker ingen uvitende gjøk. Håper det blir noen jeg kan stole på.

Det ble det ikke. Jeg begynte med mer ufarlige emner, som min ulykkelige forelskelse i en homofil kompis (ja, historien gjentar seg til det kjedsommelige), oppbruddet fra min samboer gjennom 6 år og den uventa graviditeten. Lenger kom jeg ikke. Jeg følte meg avfeid som et patetisk kvinnfolk med kjærlighetssorg. Etter det gikk det to år før jeg igjen turde å åpne meg for noen "profesjonell".

For å få henvisning til psykologen som skulle henvise meg til Rikshospitalet, måtte jeg innom den samme dusten på studentenes sosialtjeneste. Denne gangen (før jul 2005) visste jeg hva jeg ville. Han kjente meg ikke igjen, spurte om jeg var sikker på at jeg ikke var lesbisk og gikk motvillig med på å henvise meg videre. "Det kan ta litt tid før du får time hos psykologen. I mellomtiden må du gjerne komme og snakke med meg", sa han til avskjed. Jeg følte meg som en potensiell etterutdanning og tenkte "aldri i verden!".

Som en liten kuriositet bringer jeg også min første reaksjon på mulighetene ved testosteronbehandling:

Jeg så bilder på nettet i dag av klitorisen til en som hadde fått hormoner. Den var blitt til en liten pikk. En bitteliten en riktignok, men helt tydelig en pikk. En sånn skulle jeg gjerne hatt. Og dypere stemme.

Men var jeg sikker på at jeg ville være mann? Neida... Jeg måtte virkelig overbevise meg selv, langsomt og møysommelig, lenger og lenger ned i depresjonen. Inntil jeg ved nyttårsskiftet 2005/06 lovte meg selv å gjøre noe med saken, til tross for at jeg ikke hadde klart å definere kjønnsidentitet som begrep eller få klarhet i hva som skyldes biologi og hva som er sosialt. Og finnes det psykologiske forskjeller mellom kvinner og menn? Jeg aner fortsatt ikke. Men jeg lar ikke det stoppe meg. Nå vet jeg hvem jeg er og hva som er best for meg. Jeg trenger ikke løse sånne mysterier for å kunne si: "Jeg er mann".

I 1979 kom dokumentarromanen Bastard! - En sannferdig roman om kjønnsskifte i Norge av Bernt Eggen. Den handler om Eddie Espelid (f. 1940), den første FTM i Norge i medisinsk forstand. Han begynte hormonbehandling i 1961.

Den er et helt utrolig historisk dokument som alle burde lese, bare av den grunn. En ting er miljøskildringen og innsynet i et Norge der folk hadde helt andre forutsetninger for sine liv enn det vi har i dag. En annen ting er begrepene som blir brukt, langt fra den politisk korrekte vegringa mot å sette et navn på hva vi er (annet enn menn og kvinner) som de holder på med i LFTS. Veldig interessant!

Jeg er kommet såvidt over halvveis (lånte den på UB i dag) og holder fortsatt på med den vanskelige oppveksten hans. Det er virkelig en helt ærlig skildring. Det store gapet mellom da og nå, samt en del mer tidløse forskjeller i forutsetninger, gjør at jeg ikke har kjent meg særlig igjen til nå. Likevel er det utrolig spennende. Boka er to år yngre enn meg, så tida burde ikke føles så fjern, men den gjør det. Det er en annen verden, der jenter ikke får gå i bukser og blir sendt på anstalt for den minste ting. Jeg kan ikke tro at ingen har tipsa meg om den før, men det er det altså ingen som har. Kanskje fordi veldig få har lest den? Det burde de i alle fall!

Det gjør ingenting at jeg ikke var først. Det gir meg bare en god følelse av å ha en historie. Jeg var uansett først til å gjøre det selv og i diktform. Det må ha krevd et enormt mot å stå fram sånn for 30 år siden. Jeg kan rett og slett ikke forestille meg hvordan det må ha vært. Hvis noen skulle ha opplysninger om Eddie Espelid eller kjenne ham (lever han fortsatt?), så ta gjerne kontakt!

Jeg melder meg med dette ut av deres organisasjon, LFTS, siden jeg er uenig politisk og ideologisk, og dessuten er lei av å gang på gang bli stempla som transperson. Jeg opplever det som at lederen, med resten av styret i ryggen, ønsker å definere meg som ikke tilhørende deres gruppe og dermed noe jeg ikke er.

Etter hva jeg leser på forum rundt omkring er det også flere av medlemmene som prøver å påstå at jeg ikke er mann. Det virker mest fornuftig på meg å slutte å ha noe å gjøre med mennesker som ikke respekterer meg, spesielt siden de som gjør det er så mange flere. Forøvrig har jeg ingenting imot transpersoner og skulle nesten ønske jeg var en så jeg slapp hele LFTS-GID-klinikken-mafiaen.

For ikke å bli bitter skal jeg nå tenke på transkjønna jeg kjenner som ikke er slik LFTS vil ha dem og ikke er enige med dem. Og de begynner å bli en del.

Marit Vaula Rasmussen er intervjua av forskning.no i forbindelse med hennes forskningsprosjekt om intersex-barn. Derfra har jeg klippa noen særdeles interessante sitater som jeg i denne omgangen skal prøve å ikke kommentere nærmere:

Særlig synes hun mangelen på diskusjon er påfallende når man sammenligner med praksisen rundt kjønnsskifteoperasjoner.

Generelt er det norske helsevesenet restriktive med å innvilge operasjoner for transseksuelle, og begrunnelsen for det er nettopp at operasjonene er ugjenkallelige.

– Respekten for den opprinnelige kroppen er stor når det kommer til transseksuelle voksne, mens intersexbarna ikke en gang får ha et ord med i laget når kroppen deres endres for alltid. Det er et tankevekkende paradoks, sier Rasmussen.

Litt senere:

– Medisinens og statens håndtering av intersex viser at kjønn ikke er noe naturgitt som bare kan administreres, det må også formes. Når kjønnet er uklart, går staten inn og gjør en avgrensning ved hjelp av medisinen, sier Rasmussen.

Mot slutten:

Denne nære forbindelsen mellom statsmakt og medisinsk ideologi og praksis er et viktig perspektiv i Rasmussens forskning.

– Medisinen betraktes gjerne som en slags objektiv beskrivelse og forståelse av kroppen. Jeg på min side er inspirert av Foucault og analyserer medisinen som sosialt og kulturelt felt.

– Særlig er jeg opptatt av hvordan den moderne medisinen og legestanden disiplinerer og normerer kroppen, og hvordan den gjør det i samspill med den moderne staten. Intersex gir en veldig god inngangsport til å studere akkurat dette, sier hun.

– I tillegg er Norge – med den tette tilknytningen mellom stat og helsevesen – et ideelt land hvis man er interessert i forholdet mellom medisin og medborgerskap. Noen har kalt Norge «Foucalts drømmeland», sier Rasmussen og ler.

Disse to stedene er de to som i særdeleshet burde sette sin ære i å behandle folk med respekt. Det ene føler jeg meg ikke fri til å omtale ennå, men det andre er LFTS - Landsforeninga for transkjønnete som de kaller seg, enn så lenge. Helt fra første gang jeg tok kontakt med dem har jeg følt meg avfeid som noe annet enn jeg er. Selv om jeg i utgangspunktet var usikker på min identitet da jeg tok kontakt med dem første gang, har jeg siden gjentatte ganger påpekt at jeg har en mannlig identitet og vil omtales med tilhørende pronomen o.s.v.

I dag hadde denne parodiske klubben årsmøte. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for at det ble mitt siste og forberedt å si nøyaktig hva jeg mente om måten organisasjonen drives på, dens politikk og forsøk på å stemple enkeltmennesker. Jeg har dem mistenkt for å selv ville bestemme hvem som er transkjønna, "menn eller kvinner som ønsker kjønnsbekreftende behandling på Rikshospitalet" eller hva det enn er som er den korrekte termen på målgruppa for øyeblikket...

Selv om jeg viser solidaritet med dem som har identitet som både menn og kvinner og dem som tilhører et tredje kjønn o.s.v. betyr ikke det nødvendigvis at jeg ikke anser meg selv som mann og vil bli behandlet som det. Jeg ville tro at det ikke er så vanskelig å forstå. I andre sammenhenger er det helt ok å vise solidaritet og kjempe for grupper man ikke selv tilhører. Men altså ikke i LFTS.

I dag forsøkte lederen Tone Maria Hansen atter en gang å framstille meg som transperson. I hennes definisjon er dette mennesker som ikke har noe krav på behandling fordi de ikke kan oppvise en kjønnsidentitet som mann eller kvinne. Hun har konsekvent forsøkt å putte meg i den båsen så lenge jeg har vært medlem i LFTS. Og nå er jeg grundig lei. Det er helt åpenbart et forsøk på å avskrive min kritikk av henne som leder og organisasjonen i sin helhet.

Man skulle tro at en slik forening, med så mange fine ord i arbeidsprogram og vedtekter om omsorg, mangfold, støtte o.s.v. skulle  holde seg for god til å  dyrke  ensretting på den måten de gjør. Jeg lar meg ikke mobbe. Til det er jeg ganske riktig for gammel og erfaren. Det Tone Maria og resten av styret har klart er å frata meg troen på organisasjonsliv som arbeidsform for å skape forandring til det bedre. For et organisasjonsmenneske som meg er det faktisk veldig trist å innse at de fleste organisasjoner gjør ting verre der de skulle gjøre det bedre. Jeg har sett på nært hold hvordan personkonflikter i LLH legger etter seg ødelagte nettverk, ødelagte vennskap og ensomme mennesker.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått høre av lederen i LFTS og hennes lojale tilhengere at GID-klinikken aldri ville eksistert uten dem. Slik som situasjonen er begge steder er jeg nå tilbøyelig til å mene at det hadde vært bedre. Jeg tror ikke alternativet til det nåværende tilbudet er manglende behandling. Det kan etter mitt syn bare bli bedre, ikke verre. Styret i LFTS ligger her 8 år etter utviklinga. Spørsmålet er ikke lenger hvordan vi kan opprettholde et behandlingstilbud, men hvordan vi kan forbedre det.

Og jeg har for lengst skrevet for mye om det andre stedet jeg har møtt fordommer.

Utenom disse to stedene har jeg bare opplevd genuin nysgjerrighet, toleranse og forsøk på å forstå. I likhet med lederen i LLH er jeg ikke så begeistra for ordet toleranse, men det er bedre enn hat og fordommer. Aller helst vil jeg bli respektert som meg selv; en litt annerledes, men like fullt mann. Og det kan jeg åpenbart ikke få i LFTS. Det var på høy til å melde meg ut og jeg føler at jeg fikk sagt i fra om hva jeg mener.

Hvis pupper er kjønnsorganer vil amming være pedofili. Da er det slett ikke så vanskalig å skjønne at GID-klinikken ikke ser med blide øyne på at man har barn. Bare litt pussig at det skulle være spesielt ille at transmenn har gjort det. Det er vel som med røyking og overvekt da...

I tillegg har jeg ei novelle på trykk i dette nummeret, "Mellom blokkene", en av de bedre og mest utfordrende jeg har skrevet. Regn med å bli opphissa, uansett preferanser.

Det finnes altså minst to gode grunner til å kjøpe dette nummeret av Cupido. I tillegg er det mye pent å se på og spennende lesestoff ellers også. Anbefales!

I dag har hyklerne møte, skriver Kjellemann på bloggen sin, "Størst av alt er kjærligheten". Jeg vil anbefale alle å lese innlegget! Velskrevet og inspirerende! I mangel av et virkelig regnbueflagg å henge ut, henger jeg det opp her på bloggen i stedet:

Jeg støtter den nye ekteskapsloven. Ikke nødvendigvis for min egen del, men fordi jeg ikke kan se noen grunn til å hindre voksne mennesker som elsker hverandre i å gifte seg. En del av dem er dessuten mine venner. Jeg ønsker selvsagt alt det beste for vennene mine.

Og for barna deres, de som allerede finnes og de som venter på å bli født. Et par jeg kjenner har fått sitt andre meget planlagte barn. To gode mødre, der bare den enes navn står på fødselsattesten, der den andre kunne risikert å gå i årevis uten å være jurudisk forelder til sine to søte jentunger. Jeg kjenner et par som ville blitt fantastiske fedre. De får ikke lov. Rundt i verden sitter det barn på barnehjem og lengter etter to gode foreldre. Barn trenger kjærlighet. Da spiller det mindre rolle hvilke kjønn foreldrene har. Selv om de færreste land som tillater adopsjon til homofile, gir ikke det grunn til å forby det i Norge.

En heteronormativ ekteskapslov fører også til at enkelte må skille seg. Jeg kjenner en som har vært gift i mange år som nå har vært nødt til å skille seg, ikke fordi de ikke elsker hverandre lenger, men fordi han endelig blir anerkjent som mann. Dermed kan han ikke lenger være gift med sin mann, men må skille seg for senere å inngå partnerskap. En skilsmisse er en belastning på et forhold som allerede har tålt utrolig mye, og i dette tilfelle helt unødvendig. Jeg har ikke spurt ham hvordan han forklarer dette for barna deres, men det kan ikke være enkelt.

Jeg vet også om en som lever i partnerskap med ei dame og også blir nødt til å skille seg fordi de som heterofile ikke kan være i partnerskap. Jeg tror det var den samme fyren som engsta seg for ikke å få mannlig personnummer før deres barn nummer to ble født. Med mannlig personnummer ville han bli ført opp som far ved fødselen. Med kvinnelig måtte han gjennom hele stebarnsadopsjonsprosedyren før han kunne bli juridisk forelder.

Som i så mange tilfeller illustrerer transkjønnedes erfaringer samfunnets dobbeltmoral og urimelighet.

Så selv om jeg ikke har sansen for det konforme og normative ved ekteskapet generelt, mener jeg at de som ønsker det skal ha muligheten. Og for alt jeg vet kan jeg møte en vakker mann en vakker dag som får meg til å skifte mening.

Det må være en av de morsomste og mest sjølironiske musikkvideoene som er lagd på lenge! Det aner meg at Lucas har sjølironi på linje med min. Skulle gjerne møtt ham og prata, bl.a. om det å være transmann.

Det de fleste ikke vet er at pupper faktisk er et kjønnsorgan. De fleste stusser når jeg sier det, for man tror jo vanligvis at et kjønnsorgan er et organ man kan bruke til forplantning. Jeg vet ikke om jeg lo eller så ut som et spørsmålstegn første gang jeg fikk beskjed om at det er slik GID-klinikken definerer det. Og som alle vet er deres ord lov.

Jeg synes det er på tide at befolkninga opplyses om dette enkle faktum: Pupper er kjønnsorganer.

Hvis ikke kunne man risikere at folk selv fikk bestemme hva man ville gjøre med dem, spsielt fjerne dem. Huttetu, for et kaos det ville blitt! Vi lever i et samfunn der kjønnsorganer er hellige, i alle fall det mannlige. Feminisme går for en stor del ut på å gjøre det kvinnelige kjønnsorganet like hellig, og GID-klinikken må vel være et slags utopia i så måte. Ikke bare er det forbudt å røre sitt kjønnsorgan med skarpe gjenstander, de har altså også utvida den gjengse oppfatninga av hva som kan defineres som kjønnsorgan.

Hvis jeg hadde lidd av paranoia i stedet for udiagnostisert transseksualisme, ville jeg sikkert vært redd for at de skulle erklære hele den jævla kvinnekroppen for statlig territorium, omtrent slik det var før abortloven kom.

Et godt stykke ned på lista fant jeg overskrifta "Etikk og menneskerettigheter". Under den var det lista opp ei - 1 - bok. Aha, tenkte jeg. Det burde jeg ha tenkt meg, for det er åpenbart ikke profesjonens sterkeste side. Dette kommer jeg nok tilbake til når jeg føler meg litt friere.

Jeg er er stolt homofil og transmann. Det er ikke en stolthet som den jeg føler for ting jeg har oppnådd, som diktsamlinga mi f.eks. Derimot er det en stolthet over å ha overlevd så langt, til tross for at enkelte vil mene at mennesker som meg ikke har livets rett. Min tilværelse som transhomse er resultat av mange dyrekjøpte erfaringer. I tillegg er det en stolthet over å tilhøre to grupper av mennesker som har erfaringer jeg mener tilfører samfunnet noe viktig, bl.a. mangfold og av og til et spennende perspektiv på kjønn. Sist men ikke minst er det stolthet over en historie av kamp for våre rettigheter, en stolthet over de som kjempa og tapte og til slutt vant slik at jeg kan ha et enklere liv enn det de fikk. Sånn sett kan det nok best sammenlignes med nasjonal stolthet, noe jeg ikke har så veldig mye av selv, men som jeg altså kan forstå ved å sammenligne det med min stolthet over å være en transkjønna homse.

Jeg vet ikke om denne forklaringa hjelper mot fordommene, men det er i alle fall alltid nyttig å formulere sånne ting for seg selv. Det dreier seg altså ikke om stolthet over å prestere homofili, så vanskelig er det tross alt ikke, selv for oss som er noe mangelfullt utstyrt nedentil. Heller ikke stolthet over å prestere en identitet. Hvordan gjør man det liksom? Derimot handler det om å ha klart seg mot alle odds, som gruppe og som enkeltmennesker, og de særtrekka det medfører.