Selve artiklen er Metz' sædvanlige multi-kulti-propaganda. Han kan tydeligvis ikke lide Danmark. Bedømme poesi kan han heller ikke - med mindre det er mudderkastning på dansk nationalfølelse eller DF.

Men døm selv...

[caption id="attachment_2526" align="alignright" width="125" caption="Multikulturens poesi?"][/caption]

Det land der rummer alle jordens farver
Fra kornets guld til skovens klorofyl
Hvor hvide storke, sorte skarver
har redeplads og ræven har asyl
Her bor der folk, der tror de er så ens
O, Danmark

Det land med drømmeduft af sommerhylden
og gøgefuglens fjerne ekko-kuk
Hvor bøgen spejler sig i gyllen
Og bølgen skummer salt til sidst kluk
Her bor der folk, der tror de er så ens
O, Danmark

[caption id="attachment_2580" align="alignright" width="138" caption="Forfatteren til denne smædevise om Danmark, Hans Kragh Jacobsen"][/caption]

Det land med knuste spejle under gulvet,
der vogter på hvert fremmed element
Med tapre brøl fra musehullet
får mørke tunger vores mistro tændt
Her bor der folk der tror, de er så ens
O, Danmark

Det land med blikket rettet stift mod checken
og plomben sat i hjertets fri ventil
Med visumtvang for vintergækken
Der kræves brugsanvisning for et smil
Her bor der folk der tror, de er så ens
O, Danmark

Det land, der rummer alle jordens farver
er blindt af rødgrødsrødt og mælkehvidt
Husk sommerfugle først er larver
før alle farver svæver sammen frit
Her vil vi bo i vor forskellighed
O, Danmark

Forfatterweb kræver pasord. Du kan frit benytte Forfatterweb fra PC'erne på biblioteket. Eller du kan få et pasord fra din skolebibliotekar, så du kan få adgang hjemme fra din egen PC eller fra dit gymnasium.

Du kan også benytte Forfatterweb med betalingskortene: Dankort, VISA eller Mastercard.

www.forfatterweb.dk

www.litteratursiden.dk

En mislykket forfatter er jungelens farligste dyr.

Menzies regner seg ikke som noen skjønnlitterær forfatter. Han mener å kunne bevise - faglig og vitenskapelig - at deler av verdenshistorien må skrives om. Hva er det så han har å melde?

I "1421..." er det kort fortalt følgende: 71 år før Columbus seilte vestover hadde kineserne kartlagt verden, inklusive Amerika. De gjorde sågar et forsøk på å nå Nordpolen. I forbifarten gjorde de kål på den norrøne befolkningen på Grønland. Men de klarte å ta snarveien tilbake til Kina via Nordøst-passasjen. Vel blåst!

Menzies bygger denne teorien på de 7 store sjøreisene evnukken Zheng He foretok på vegne av den kinesiske keiseren mellom 1405-33. Ubåtkapteinen hevder at det var den sjette av disse ekspedisjonene (1421-23) som brakte kineserne kloden rundt.

Ekspedisjonene til Zheng He var imponerende. Les mer om dem HER. Men dette holder altså ikke for Menzies. Historieprofessor Felipe Fernandez-Armesto summerer opp - hoderystende og oppgitt - Menzies påstander slik:

He claims that in the course of two simultaneous expeditions between 1421 and 1423, Chinese explorers anticipated most of the great maritime discoveries usually attributed to the work of the next four of five centuries: finding, inter alia, America, Australia, New Zealand and Antarctica. They crossed the Pacific and Atlantic, charted most of the coastlines of the world, circumnavigated Greenland and got home by sailing along the normally ice-bound northern coast of Eurasia from west to east. Along the way, they established 'permanent colonies … from California to Peru' and in such equally improbable spots as Australia, New Zealand and Easter and Pitcairn Islands, to say nothing of outposts, for instance, in Rhode Island and along the River Zaire. Columbus, Magellan, Vasco da Gama and Captain Cook succeeded only because they were 'carrying copies of Chinese maps'.

Du store all verden! Det er lett å bli svimmel av dette.

"1421..." er imidlertid mildt sagt problematisk, siden den utgir seg for å være faglitteratur. For 2 år siden laget Australian Broadcasting Corporation en dokumentar kalt “Junk History”, hvor det kom fram at av de 130 menneskene forlagshuset Transworld hadde satt til å jobbe med (den forventede bestselgeren) "1421..." var det ingen - ikke én - som hadde ansvar for å utføre faktasjekking. Og dette på en angivelig faglitterær utgivelse.

Mottakelsen av boka ble da også preget av kritiske bemerkninger - i bøtter og spann.

I sin anmeldelse av boka i Aftenposten, tok forsker Harald Bøckman tak i påstanden om at de europeiske oppdagerne skal ha brukt kopier av kinesiske kart for å finne fram:

Hvordan hadde europeerne fått tilgang til kinesiske sjøkart? Menzies' bindeledd er venetianeren Niccolo de Conti (1395- 1469), som skal ha oppholdt seg i Kalikut i India i 1421, omtrent samtidig med Zheng Hes sjette ekspedisjon. De Conti skal ha tatt med seg kinesiske kart tilbake til Europa. De Conti nevner imidlertid ikke noe om slike kart i sine nedtegnelser, og det er ingen spor etter kinesisk kartografi i samtidens europeiske kart.

(...)

Menzies' største problem er at han ikke har noen kinesiske kart å vise til. De kartene som eksisterer viser at kineserne hadde utviklet en mer avansert kartografi enn europeerne på Zheng Hes tid, men man ville ikke ha kommet særlig langt om man prøvde å seile etter dem.

(...)

Hele utgangspunktet for prosjektet, Pizziganos sjøkart fra 1424, er en del av en tidlig europeisk karttradisjon der inntegning av øyer ute i Atlanterhavet var inspirert av fortellinger og legender, noe Menzies må ha vært klar over, men som han underslår.

Bøckman er ikke alene om å mene at "1421..." tar lett på bevisbyrden. Professor T. H. Barrett ved University of London, uttrykte seg slik i The Independent:

... we may rest assured that in 1421 the fleets under Zheng He's command did not circumnavigate the globe, did not explore the Atlantic from Arctic to Antarctic, and did not plant colonies around the Pacific rim, in the Caribbean, or in Massachusetts. Menzies has only reached these conclusions by ignoring five basic principles of research.

La oss ta dem i rekkefølge:

1) Menzies har ikke forstått de strategiske vilkårene for Zheng Hes ekspedisjoner, og hvorfor de ble avviklet. Kinesernes målsettinger var begrensede, av flere årsaker; På denne tiden måtte de fremdeles mobilisere store ressurser for å passivisere mongolene. I tillegg førte riket krig mot vietnameserne. Dette er en av de sentrale årsakene til at de store sjøreisene ble avviklet.

Dessuten, som Barrett påpeker:

... there would have been no point in risking ships and men in the attempt to chart the world beyond trade routes known to Arabs, Tamils and Malays – on whose information the Chinese relied.

Border troubles aside, there was plenty to do at home. We know that when the voyages were cancelled, his army of 10,000, an important element in the fleet's strike force, was kept busy being redeployed as construction workers, so that the southern capital of Nanjing expanded to match the glories of Beijing. That fact undermines completely Menzies' account of the handful of survivors from a decimated fleet, struggling home from the ends of the earth. As for colonising, the emperor did not even colonise Taiwan... 

2) Hver eneste hypotese som kan tenkes å støtte Menzies teorier godtas, uten at andre muligheter blir undersøkt. Dette er ytterst skral vitenskapelig metode.

3) Når det gjelder skriftlige kilder, blir tekstene forstått bokstavelig - uten hensyn til samtidens språklige konvensjoner eller begrensninger.

When we are told that strangers attacked the Viking settlements in Greenland with "fire and sword", to Menzies this can only refer to his Chinese voyagers, since Canada's First Nations never used swords. To believe this, we must suppose our source would otherwise have written "with war whoop and tomahawk", even though he had no experience of such things. Similarly, when Zheng He represents himself in translation as having journeyed "to the ends of the earth", he must have done just that.

4) Menzies kommer også med påstander som brutalt avslører det allerede nevnte faktasjekkingsarbeidet. Barrett nevner følgende eksempel:

His notion that the Chinese loaded up a few mylodons (giant ground sloths) in Patagonia, only to let one escape in Australia, would not have withstood a couple of minutes on the internet. Mylodons, to judge from the solid evidence we have, became extinct several thousand years ago.

5) En problemstilling som Menzies ikke engang kommer inn på er denne: Dersom de sensasjonelle kartene -som angivelig viser deler av Amerika - er basert på kinesiske originaler, hvorfor er da fremstillingen av selve Kina så dårlig på de samme kartene?

Historieprofessor Fernandez-Armesto slaktet også "1421...", og var langt mindre diplomatisk i tonen enn Barrett:

The voyages to which Mr Menzies ascribes these surprising achievements are well known. By the standards of navigations of the time, they are extremely well documented. But there are gaps in the record, and there have been plenty of fantasists eager to fill them with speculations as wild as any of Mr Menzies's. His originality consists in taking all the nonsense which has ever been aired about these voyages and stuffing it into a single volume. How does he do it? Ignorance, madam, pure ignorance – allied to outrageous chutzpah, shorn of critical intelligence. The result is heroically defiant of logic, evidence, scholarship and sense.

Menzies har hevdet at hans bakgrunn som ubåtkaptein har gjort ham bedre i stand til å avsløre de skjulte faktaene. Fernandez-Armesto er ikke like sikker:

Mr Menzies says that he has been able to spot truths undetected by professionals because of his 'knowledge of astro-navigation and the world's oceans'. These qualifications, it seems, were largely acquired during a voyage from Singapore in a submarine in 1959. It is hard to respect the navigational knowledge of someone who thinks 'portolan navigation' is the same as triangulation.

Også denne professoren har kritiske bemerkninger angående Menzies metoder:

Dearth of Chinese documents, he admits, drove him to scour European maps for support for his conclusions. Anyone familiar with medieval maps knows their data should never be accepted without corroboration, for no other type of document is so vulnerable to emendation and forgery. Moreover, it was the normal practice of cartographers of the day to fill their maps, beyond the limits of the known, with speculative lands and seas. Mr Menzies is indifferent to these reasons for caution. He repeatedly tells us that 'as soon as' he compared old maps with new ones he 'saw at once' resemblances which he seems to think eluded earlier scrutineers.

(...)

To reckless reliance on misread maps, Mr Menzies adds childish misuse of objects of material culture. He infers 'early Chinese presence' in Mexico from items which are indeed old and Chinese but which were introduced to the country of their present location in recent times. Are there Chinese silks in the Philippines or pepper in Peking? They must have been brought by his pet explorers, rather than arriving as the documents say they arrived, by the normal processes of trade. Are there bananas in Hawaii or sweet potatoes in Polynesia? His Chinese must have taken them there.

(...)

And 'how could drawings of cossacks have been made' in a Chinese book 'without a visit to the Arctic?' Instances of this breathtaking logic are legion. 'The Incas had a word for chicken at least forty years before the arrival of the conquerors' and so must have got it from the Chinese.

I tillegg til disse poengene er det flere andre motargumenter som er blitt reist mot "1421..." La meg bare nevne 3 til:

-Menzies har ikke gått til det mest åpenbare historiske kildematerialet, nemlig de kinesiske arkivene.

-Rent sykdomsmessig ville ikke indianerne tålt kontakt med kinesiske oppdagere bedre enn de tålte kontakten med europeiske. Les Jared Diamonds "Guns, Germs and Steel" for en detaljert, grundig og samtidig lettfattelig fremstilling av hvordan indianernes langvarige isolasjon gjorde dem genetisk sårbare for allmenne sykdommer fra Den gamle verden.

-Menzies påstand om at et Newport Tower på Rhode Island kan ha blitt bygd av kinesere, fordi det "likner" et kinesiske fyrtårn, er blitt avvist. Blant annet på følgende grunnlag: ...

an archaeological investigation was conducted around and under the tower (Godfrey 1951). Most of the artifacts were pieces of pottery, iron nails, clay tobacco pipes, buttons, and buckles. All of these items can be traced to Scotland, England, or the English colonies in America and were manufactured between the seventeenth and nineteenth centuries (Hattendorf 1997). The investigators even found the preserved impression of a colonial bootprint in the soil beneath the stone foundation of the tower. For a seventeenth-century bootprint to have been left under the tower, the tower must have been built either sometime during or sometime after the seventeenth century.

Summa summarum er det altså mange og blytunge grunner til å la Menzies forfatterskap forbigå i stillhet. Men så heldige er vi nok ikke. Pressen har selvfølgelig sett det lesergenererende sensasjonelle i å lage artikler/intervjuer med denne fantasten.

Det gjaldt selvfølgelig "1421...", og det er samme sak nå med oppfølgeren - "1434 - The Year a Magnicent Chinese Fleet Sailed to Italy and Ignited the Renaissance". Tittelen sier alt: Det er et kinesisk flåtebesøk som brakte Europa inn i renessansen. Yes, sir!

På nettsiden Counterknowledge fortviler forfatteren Damian Thompson (Jepp, jeg har fått lest boka hans! Den anbefales!) over at pressen ikke klarer å styre seg denne gangen heller - og nå er det med viten og vilje. Ingen som har gjort det aller minste lille forsøk på research om Menzies kan ha unngått å få med seg all den faglige motbøren teoriene hans har blitt utsatt for. Like forbannet forholder pressen seg fremdeles servilt logrende til påstandene. Og vel så det. Thompson skriver:

After scholars revealed that 1421 was made up, no journalist could ignore the controversy surrounding his work. So we move to stage two – scholars mock him, but could he possibly be right? And, anyway, look at his sales.

(...)

So that’s all right, then. Note the language, incidentally: “while boiling oil was being poured on him from the ramparts of academe.” Much more dramatic than the truth: “while scholars were systematically demolishing his thesis with hard data.”

Ja, man kommer langt med litt semantikk.

Thompson anmeldte "1434..." for London Evening Standard nylig, og et utdrag derfra er på sin plass:

The problem with Menzies’ discovery – and it seems almost churlish to point it out, so delightful is his picture of Chinese junks sailing towards the Doge’s palace – is that it is unsupported by a single source. The Venetians must have had their backs to the water when the junks sailed by, because nobody recorded it. Likewise, although Menzies assures us that the fabulous Chinese inventions “would have made a very forceful impression” on the Florentine scholars gathering in the Palazzo Vecchio, none of them wrote it up.

I mellomtiden noterer jeg at også norsk presse vet å rydde plass til Menzies. NTB har utstyrt ham med tittelen "historiker".

På Wikipedia er det for øyeblikket lagt ut en aldri så liten liste over påpekte feil i Menzies siste opus. Det anbefales derfor å klikke HER før du eventuelt kjøper boka. Eventuelt før du (dersom du er journalist, i NTB eller et annet sted) skriver mer om Menzies og hans teorier. 

Og dersom du lurer på hvorfor dette er viktig å bruke plass på, utover det rent forbrukerjournalistiske, så vil jeg minne om tittelen på en av Francisco Goyas bilder: "The Sleep of Reason Brings Forth Monsters".

De stadige dryppene av pseudokunnskap er faktisk farlige. Les Thompsons bok! Den fortjener oppmerksomheten.

Kildehenvisninger:

Wikipedia: "Issues with conclusions drawn by Menzies"

Harald Bøckman: "Upålitelig bestselger", Aftenposten.

T. H. Barrett: "Did medieval Chinese sailors really span the globe?", The Independent.

Felipe Fernandez-Armesto: Anmeldelse i The Literary Review.

1421: The Year the Chinese DID NOT Discover America

1421.exposed.com

Damian Thompson: "Counterknowledge", Atlantic Books, 2008.

Counterknowledge (nettside)

NTB (via Dagbladet): "-Leonardo da Vinci kopierte kineserne"

Nå, men skønånden Egon skulle være med til at kåre "Årets danske Sang" i en konkurrence udskrevet af KODA. Denne oplevelse har øjensynlig voldt denne kulturrelativistiske Jean de France svare kvaler. Her er et par uddrag af mandens guldkorn - hvis man kan holde til hans ekstrem-klynk, kan man læse hele artiklen her.

...

For en måneds tid siden sad jeg i en komite, der skulle udvælge årets danske sang. Det var KODA, der havde udskrevet en konkurrence, og der kom flere hundrede sangtekster, skrevet af folk fra hele landet.
...

At læse disse tekster var som at blive præsenteret for et nationalt og kulturelt fallitbo.

Noget er åbenbart gået helt galt. En stor del af befolkningen lever tilsyneladende i et land, der kun eksisterer i fantasien, et sted, hvor fiktion betyder mere end fakta, og hvor forestillingen om virkeligheden ofte formes af noget, der ikke findes.

Ja, det er jo Erik og hans litterære meningsfæller på venstrefløjen, som ud fra den dialektiske materialisme burde definere virkeligheden for de tåbelige proletarer. Mage til arrogance at have andre holdninger...

...

For nylig var der for eksempel en ophedet debat om en formulering i en undervisningsvejledning for hf-uddannelsen, hvor der blandt andet stod, at Danmark er et flerkulturelt samfund. Kritikerne påstod, at dette ikke er tilfældet, og selv om danskerne køber kinesiske varer, chatter i finske telefoner, spiser italienske pizzaer, ser amerikanske film, kører i japanske biler, tilbeder indiske guruer, arabiske Muhammed eller den jødiske Jesus, og selv om dansk kultur er en skøn blanding af flere kulturer, benægtede de fakta og fastholdt illusionen om, at i Danmark er der kun dansk kultur. Ligesom sangskriverne lever de åbenbart i et land, der kun findes i fantasien.

Dygtig manipulation. En hel gruppe tages til indtægt for, at der kun er dansk kultur i Danmark. Hvilket selvfølgelig er noget vrøvl, og ikke kan tages alvorligt. Vi ved jo alle, at der er islamiske parallelkulturer i Damark. Det er multikultur. Men danskerne har en fælles kulturbaggrund, formet gennem tiden, som giver danskerne vores særpræg, og som vi ikke kan løbe fra eller lade som om ikke er der. Denne kultur minder selvfølgelig om de geografisk nært liggende kulturer, derfor assimileres de fleste ikke-islamiske indvandrere hurtigt.

Min helt klare opfattelse er, at dansk kultur i høj grad er levende - hvorfor skriver Clausen for eksempel ikke på esperanto eller arabisk, men på dansk? Clausen ser jo åbenbart helst al dansk kultur og særpræg på godt og ondt ausradiert, så das neue Herrenvolk kan komme til uden for meget besvær.

...

Derfor nytter det heller ikke at klage over, at postvæsenet tilsyneladende er gået i koma, at politiet ikke kan udføre sit arbejde, at folk ikke kan komme til køreprøve, at byerne kvæles af alt for mange biler, at privathospitaler underminerer det offentlige sygehusvæsen, at folkebiblioteker nedlægges på stribe, at mange lokalsamfund lider af socialt iltsvind, for da slet ikke at tale om krigen i Afghanistan, der har kostet danske soldater livet, og som vi ser ud til at tabe.

Det gør intet indtryk, for det er noget der findes i virkeligheden, og den vil vi åbenbart helst flygte fra.

Vil du gerne vide hvorfor? Det kan for de fleste punkters vedkommende koges ned til ét ord, og prøver man at gøre noget ved det, svines man til af sådan nogen som dig, Clausen.

Postvæsen og politi overfaldes i ghettoerne - det gør brandvæsenet og hjemmeværnet (pfff...) iøvrigt også; islamerne koster samfundet et antal milliarder om året i kriminalitet og hærværk, samt til nyttesløse tiltag og overførselsindkomster til folk, som aldrig har ydet det mindste for landet, og vi er i Afghanistan (islamere igen) efter anmodning fra den afghanske regering og på UN-mandat.

Det er et spørsmål som er vanskeligere å svare på enn man skulle tro. Og det er nok ikke så enkelt som å ta utgangspunkt i hva som er populært her og nå, og føre det opp som vårt bidrag. Det er nemlig ikke vi bestemmer utvalget.

Skal noe av vår litteratur, musikk, film, dramatikk, kunst osv. overleve i framtiden forutsetter det at den taler til framtidens mennesker - at de finner verdi i den. Og det er slett ikke sikkert at de deler vår smak, vårt perspektiv eller vårt verdihierarki. Veldig mye av fortidens populærkultur har idag kun verdi som antropologisk materiale for spesielt interesserte. For å sikre seg klassikerstatus må et verk tale til mer enn én generasjon, og helst så mange slektsledd som mulig.

Dette gjelder ikke bare såkalt populærkultur, men også verk som kan nyte en viss status i sin egen samtid.

Den britiske journalisten og kritikeren Rod Liddle har snudd på problemstillingen og gjort seg noen tanker om hvilke av dagens litterære bidrag - som per idag nyter en viss anerkjennelse - vil være glemt om 30-40 år. Og han er nok inne på et sentralt poeng når han besvarer sitt eget spørsmål slik:

Not, I think, the ones that shocked or disturbed: Michel Houellebecq, Bret Easton Ellis, Martin Amis, Iain Sinclair and so on. Kicking against the pricks seems to imbue a certain staying power. Nor books that are distinguished by their weightiness (WG Sebald) or their experimentalism (Ben Marcus). More likely, it will be those that tick all the right boxes, books that accord so perfectly with what our civilised, liberal middle class wishes to believe in that they might almost have been created spontaneously from the collective willpower. Books that are so terribly of our age, they cannot hope to see beyond it. The obvious contender here is White Teeth by Zadie Smith, a politely written tome of consummate vapidity, from an articulate, photogenic half-black writer, that tells you, in the end, nothing. Delingpole suggested a fairly reliable guide, mind: almost any novel that has won the Booker prize in the past 25 years. Looking down that horrible list, you have to agree that he has a point. Books chosen by committee that feel as if they might have been written by committee.

Kronikken hans har den mildt sagt provokative tittelen "Burning is too good for them"

...

PS! Hvis noen leser denne bloggposten i 2038 eller 2048, kan vedkommede da være vennlig å legge igjen en kommentar hvor han eller hun svarer på hvilke av de nevnte forfatterne som fremdeles blir allment lest. På forhånd takk!

Forfatterforeningen er i utgangspunktet stengt for alle som ikke er i stand til å utgi romaner med en viss litterær kvalitet. Jeg er enig i at av mangel på kriterier, er dette ulne «litterær kvalitet» det beste av ondene. Selv ble jeg veid og funnet for lett, noe jeg ikke furter over, selv om jeg selvsagt er dypt uenig. Det som er synd er at ikke-medlemmer ikke har sjangs i kampen om for eksempel fordeling av arbeidsstipend. For å sitere en av forfatterne i foreningen som har hatt tilgang på slike stipend i mange år: «Du kan ikke bare søke arbeidsstipend, du må ha vært medlem lenge, og ha utgitt mange bøker før du kan ha noen som helst mulighet til å slippe gjennom». Det taler i grunnen godt for seg selv. Kom ikke her og kom her.

Heldigvis lever jeg for tiden godt på luft, kjærlighet, minimalt med mat og en mann som bygger skrivestue til sin litterært kvalitetsorienterte, sårt trengende forfatterkone.

Det jeg rister litt på hodet av nå, er at også Norsk Forfattersentrum skal begynne å veie foreningssøkeres litterære kvalitet. Det skal ikke lenge være nok å skrive og utgi bøker. Jeg aner ikke hvor dypt dette stikker, innlegget er bare en umiddelbar reaksjon på et brev fra denne forening. Jeg er allerede medlem, jeg kan ikke tenke meg at dette har tilbakevirkende kraft, så sånn sett er jeg «inne».

Noe sier meg at dette handler om midler, få midler til fordeling mellom få forfattere, og jeg snakker ikke bare om stipend, men oppdrag som går gjennom Norsk Forfattersentrum. (Skrivekurs, leseoppdrag, osv.)

Jeg vet ikke hvor mange prosent av medlemmene som aldri får oppdrag, men jeg vet de er mange. Også der er det de samme som går igjen.

Den Kulturelle Skolesekken, hvor norske forfattere reiser rundt og snakker litteratur for barn og ungdom, ble foreslått kuttet ned. Men Forfattersentrum tar saken, har hatt møter med departementet, og gjør en jobb i forhold til å omgjøre dette forslaget.

Men midlene blir færre, forfatterne flere. Enkel matematikk.

Er det slik at vi skal ha to store, sterke foreninger som forsterker utenforskapet for de som ikke blir inkludert? Skal vi virkelig vise dem rett de som påstår at forfattere er hverandre nærmest innenfor en liten krets av utvalgte medlemmer?

Jeg bare lurer. Det ville være synd om det om noen år ikke fantes en forening åpen for forfattere.

Forstemmende, vil jeg si. Denne utviklingen tjener ikke forfatteres sak, den er bare med å forsterke populistiske uttrykk og en underminering av litteratur som en aktiv og suveren medspiller i samfunnet.

Huff og huff.

Det var dagens lille sukk, jeg dukker tilbake til manus av høy litterær kvalitet, som straks er ferdigstilt, en eufori selv ikke ovenstående tanker er i stand til å drepe. Bare torpedere. Litt. Natta.

Counterknowledge, med den talende undertittelen How We Surrendered to Conspiracy Theories, Quack Medicine, Bogus Science and Fake History, er en innføring i skeptisk tenkning, med vekt på den vitenskapelige metodes plass i skeptisismen. Ettersom det også er min innfallsvinkel til skeptisismen, er jeg strålende fornøyd.

Og Thompsons utlegning av rasjonalitetens vesen er utmerket lesning. Han skriver klart og lettfattelig, men uten å la det gå utover kvaliteten på innholdet. Utmerket er det også når han tar for seg konkrete eksempler på ikke-kunnskap: Alternativ medisin får gjennomgå, kostholdseksperter blir grundig avkledd, pseudohistorikere blir avslørt (og seriøse forlag som utgir den slags, hvilket dessverre blir stadig flere, blir behørig skjelt ut) og kreasjonister får så hatten passer. Og alle får sitt på en klar og velargumentert måte.

Ikke minst setter Thompson et påkrevet fokus på kreasjonisme i den muslimske verden, hvor den har skremmende stor gjennomslagskraft. I stor grad takket være den ufyselige Harun Yahya.

Counterknowledge er en sinna bok. Thompson er både opprørt og skremt over en utvikling der fornuft og rasjonalitet fortrenges av kvakksalveri, anti-rasjonalisme og politisk korrekthet (hans omtale av afrosentrisk historie er på samme tid kostelig og deprimerende). Særlig interessant er bokens avslutning, der han kommer inn på årsakene til denne utviklingen.

Undertegnede er selvfølgelig spesielt opptatt av historiefaget i denne sammenhengen (som tidligere tipset og nevnt). Men jeg ser fram imot å lese Thompsons bok (den er allerede bestilt) i sin helhet. Ikke minst fordi denne tendensen har en dimensjon utover det underholdende bisarre, den rommer en farlig dimensjon. Når rasjonaliteten fordrives fra det offentlige ordskiftet, og erstattes av pseudoargumenter, undergraves selve fundamentet for det demokratiske systemet. Pettersen vet dette veldig godt:

For Thompson er det modernitetens fall (han er veldig glad i opplysningstiden), til fordel for en postmodernitet der sannhet er det som virker for deg, som er kilden til knefallet for "Conspiracy Theories, Quack Medicine, Bogus Science and Fake History".

Et viktig budskap i Counterknowledge, et budskap som jeg helhjertet slutter meg til, er at denne type ikke-kunnskap ikke bare er komisk eller lattervekkende, den er farlig. Vårt samfunn er bygget på et fundament av rasjonalitet og fornuft. Og det er dette fundamentet som undergraves når britiske universiteter utdanner alternativbehandlere, seriøse forlag gir ut pseudohistorie som om det var faghistorie (eller historie overhodet) og selverklærte kostholdseksperter får spre sine elendig underbygde påstander om hva som er sunt i beste sendetid.

Thompson er ikke alene om å skrive bøker som griper fatt i moderne overtro. Francis Wheen leverte sitt bidrag i 2004 med "How Mumbo-jumbo Conquered the World: A Short History of Modern Delusions", og Michael Shermer (som selv har vært innom diverse miljøer) skrev "Why People Believe Weird Things" - for å ha nevnt bare 2 titler fra de siste årene.  

Les også Asbjørn Dyrendals kronikk i Forskning.no om temaet: "Pseudovitenskap - en etisk utfordring?"

Skepsis har dessuten en samleside om pseudovitenskap. Klikk HER.

Så, hvilket forhold har jeg til 1. mai?

Jeg tror ikke at jeg har gått i 1.mai-tog før. Hukommelsen min er ikke så god på sånt og det kan være at jeg forveksler det med 8.mars, men jeg tror ikke det.

Det er ikke noe bevisst valg at jeg har unngått å markere dagen. Faktisk har jeg vel deltatt i "tog" på internett. Men det er nok noe med at det er arbeidernes dag. Jeg er jo ingen arbeider, har aldri vært det og kommer forhåpentligvis ikke til å bli det, i tradisjonell forstand vel og merke. Min far kommer derimot fra en arbeiderfamilie med sterke bånd til Ap og fagbevegelse. Så selv om han har vært prest i ca 30 år, har han fortsatt en identitet som arbeider, tror jeg.

Jeg har derimot en identitet som intellektuell og barn av akademikere. Riktignok utdanna på 70-tallet og til tider ganske radikale politisk (om enn ikke teologisk). Mitt liv etter at jeg flytta hjemmefra har lært meg at klassebegrepet ikke er helt utdatert og ubrukelig, men er blitt mer nyansert og mindre verdi-lada. I dag er arbeiderne dem som tjener penger fra de er ferdig med videregående, ikke har studielån og som stemmer FrP. Det er klart jeg har fordommer. Det ville være vanskelig å ikke ha det.

I forbindelse med boklanseringa ble det klart for meg at jeg snobber nedover. Jeg har lite å snobbe opp til. Jeg står ikke i særlig fare for å miste kulturell kredibilitet, i alle fall ikke i egne øyne. Derfor flørter jeg uhemma med folkeligheten og har ikke særlig problemer med å stille opp i Se og Hor. Jeg vet at jeg ikke er særlig folkelig, men ynder å kokettere med det og agere kvasi-folkelig. Ja, jeg er en overfladisk dillettant på noen områder.

Så hva i all verden gjør en arbeidssky bohem fra et møblert hjem i et 1.mai-tog? Det er nok derfor jeg skriver denne posten. Jeg prøver å finne det ut. Sjølsagt kan jeg vise solidaritet med dem som faktisk jobber, med innvandrere som sliter med å få jobb, med akademikere som ikke får annet enn butikkjobber o.s.v. Men jeg føler behov for en litt dypere, personlig mening med det hele.

Vel, så fungerer jeg neppe i noen vanlig jobb. Bare det å stå opp om morran er en nesten uoverstigelig barriere. Kanskje er ikke bakgrunnen min særlig arbeider-aktig. Kanskje er jeg rett og slett litt representativ for en gangs skyld? Hvem kan identifisere seg med den klassiske arbeideren i dag? Industriarbeiderne blir færre og færre og tjener stadig bedre. Økonomisk og kulturell kapital er i dag ganske adskilte områder, som riktignok ofte forenes på toppen. Mitt inntrykk er at det i dag er enten eller. Og venstresida er overbefolka av folk med kulturell kapital. Det er ofte ikke drosjesjåføren, sykepleieren eller butikkmedarbeideren som leser sosialistisk teori, ikke en gang Klassekampen, har jeg forstått.

Hvem er de undertrykte arbeiderne i dag? Hvem passer inn i Marx' modell der arbeideren ikke har kontroll over produksjonsmidlene? Først og fremst er det blitt et globaliseringsspørsmål. Forresten har det vel egentlig vært det siden kolonitida. Det begynner å bli lenge siden jeg leste noe særlig sosialistisk litteratur. Det var vel mens jeg gikk på videregående at det fascinerte meg.

Men i Norge, hvem er det som ikke har kontroll over sine egne livsbetingelser, som er overgitt et produksjonssystem de ikke har særlig innflytelse på? Kvinner. Klasse er i stor grad blitt til kjønn og geografisk tilhørighet.

Jeg syns også lederen for Den Norske Forfatterforening hadde rett i akkurat det. Forfattere, og egentlig kulturarbeidere generelt, er på mange måter Norges arbeiderklasse. Massevis av kulturell kapital, men man spiser ikke bøker, kreativitet og kunnskap. Man er prisgitt forlag og stipendkomiteer (de siste er riktignok ofte forfatterstyrt, men her ville jeg trekke inn begrepet overbygning, hvis jeg skulle gjøre en skikkelig analyse). Man leverer råstoff til en bokproduksjon som andre høster det største utbyttet av, spesielt pocketbøker.

Og bøndene er pussig nok i en lignende situasjon, råstoffleverandører som de er, selv om de eier de rent fysiske produksjonsmidlene. Hva skal man med traktor og et jorde med poteter hvis man ikke kan leve av det man får solgt dem for, og derfor ikke har råd til diesel på traktoren? Med dagens spesieliserte samfunn; hvor lenge kan man overleve på bare poteter?

Ærlig talt! Det går ikke an å si at man går i tog for forfatterne (eller bøndene) på arbeidernes dag! Ikke i Norge hvor kvalitet er et skjellsord ("kvalitetsreformen" bidro effektivt til det) og kvantitet er et honnørord. Men jeg kan jo gjøre det i smug.

Og selvsagt går jeg i tog for de av vennene mine som har lyst til å gifte seg i kirka. For at dattera mi skal slippe offisielle myter om at homofile ikke har barn og ville vært dårlige foreldre hvis de hadde. For at barn som har to foreldre i praksis skal få sikra sine rettigheter til samvær med begge to hvis de skulle skille seg, til arv hvis den ene dør, at foreldrene skal kunne dele fødselspermisjonen og dele på å være hjemme med sykt barn. Selv om ungen tilfeldigvis har to mødre eller to fedre. Uten så sinnsykt mye papirarbeid og tigging om godkjenning.

Jeg veit ikke om dette ga noen mening. Men vi sees i toget i morra, kanskje til og med i Domkirka før toget.

Gratulerer med dagen, arbeidere, hvem dere enn er!

I "Disraelia: A Counterfactual History, 1848-2008" byr han på et alternativt scenario for Midtøsten, hvor en jødisk stat blir etablert allerede på 1800-tallet. Under helt andre forutsetninger enn situasjonen var i 1948, over et større geografisk område og med et radikalt annerledes resultat - for regionen og staten selv. Dette er meget interessant lesning, slik kontrafaktisk historie ofte er. Men det ligger jo selvfølgelig i sakens natur at scenariet er omgitt av enkelte viktige "dersom".

Som han selv skriver mot slutten:

... there is much reason to believe that this state, given a high birth rate, would have some sixty million inhabitants at the beginning of the 21st century. It would have advanced industries, leading the world in fields such as nuclear and computer technologies. It would be the fifth-largest oil producer in the world, economically reasonably healthy with a growth rate of 6-8 percent, competitive with Europe, America and even Asia.

(...)

Could such a state have come into being? Perhaps—assuming that the great anti-Semitic wave would have occurred in Europe eighty years earlier than it did, provided the Ottoman empire would have disintegrated eighty years earlier, and provided that the Jews of Europe would have read the signs of the times correctly, and under wise leadership would have followed a policy leading them to peaceful solutions.

But Hitler appeared on the scene only in the next century, and the Ottoman empire survived another eight decades. The Jews did not emigrate when it might have been possible, because there seemed no cogent reason to do so at the time. There is a world of difference between 1848 and 1948; what was possible a century earlier was no longer possible a hundred years later. Jewish assimilation was much more advanced; Arab nationalism had awakened.

One century could have been the difference between a strong and rich state, universally respected, and a small and relatively weak country, isolated, without important natural resources. There is a vast difference between a state of six million inhabitants and one with sixty, fortified by considerable oil fields and reserves. In terms of Realpolitik as well as moral legitimacy, six million are bad, an invitation to all kind of calamities; sixty million are beyond good and evil, other categories apply.

Les hele artikkelen HER.

Men inden da ligger de i den store rodebunke af dårlig samvittighed og alt for nære æselører.

Bunken er lige nu:

Stuart Sutherland: Irrationality - the enemy within.

En del af et større tema, som jeg længe har rodet med og som ikke giver en skive mening nu -men måske engang. Nemlig om hvordan vi træffer valg, og hvorfor vi oftest træffer dårlige valg. Bogen forklarer bl.a. hvordan vi filtrerer den viden vi har så den fremstår mest i sync med den måde vi gerne vil have tingene skal være fremfor hvordan de er. Jeg mener f.eks. stadig at jeg vilformå at tvinge mig selv til at læse denne bunke bøger, på trods af de har mistet min interesse på grund af deres skrivestil, form, indhold og/eller emne.

David J. Lieberman: Instant Analysis

Samme tema som ovenfor, men her udført som en mærkværdig blanding af selvhjælp og forklaring. Bøger helt uden dramaturgisk kurve synes jeg bare er svære at holde interessen for. Så derfor vil jeg fortsætte min topløse opremsning.

Henrik Vejlgaard: Anatomy of a trend

Denne bog havde jeg virkelig store forventninger til. Men Vejlgaard bruger mest tid på at forklare hvor trendssættende homoseksuelle er i forhold til næsten alle andre grupper. Hvilket er cool med mig. Men trendkroppen må jo bestå af mere. Men det gør den altså ikke på de første 55 sider. Det er nok til jeg føler det er en trend for bogen.

Carsten Wiedemann og Martin Møller: Den lille kloge

Med undertitlen "alt der du ikke vidste du burde vide" er den bog godt forklaret. Og faktisk en af de bedste falde-i-søvn bøger. Her kan man, drøntræt, læse en eller to artikler og falde i søvn med en lille handy bog, der ikke slår en ud når den rammer ansigtet. Artiklerne er spændende, se bare disse overskrifter: "Har Mozart stjålet musik i Vatikanet" og "Hvad er det for en tamp, der brænder".

Anne Lamott: Travelling Mercies

Jeg var virkelig vild med den før fordrukne forfatter Anne Lamotts bog om skrivekunsten "Bird by bird", absolut anbefalelsesværdig. Men denne bog om tro har jeg nu på 3 år liggende i bunken og æselørerne bygger sig op. Det er ikke på grund af god vilje og falske intentioner. Men jeg tror ikke jeg får den læst. Lige nu.

Erlend Loe: Naiv. Super.

Fed bog, jeg har læst to gange. Faldt over den i en norsk lufthavn og købte den straks, sammen med romanen Doppler. Nu ligger den i bunken ved en fejl.

Frederik Stjernfelt og Søren Ulrik Thomsen: Kritik af den negative opbyggelighed.

Idéen er rigtig god. Thomsen og Stjernfelt påstår at, hvis en kunstner, fortæller, journalist, vil anerkendes skal han/hun fremstå som om han/hun er udstødt fra det fine selskab. Og at vi er meget bedre til at fortælle hvad vi ikke vil, end hvad vi gerne vil. Jeg kender godt fornemmelsen af at der kommer noget på spil når man skal melde til og ikke fra. Men deres 7 essays er for hårde at læse. Så jeg snupper pointen og synes den er god. Men jeg vil ikke læse disse artikler. Vil ikke.

The Economist: Intelligent Life -Spring 2008

Faktisk en meget fed idé. Et af de nu gryende businessmagasiner, primært til dem der ikke vil identificere sig med Jyllands Posten, Børsen og Business.dks efterhånden lidt falmende (og lidt sportsjournalistiske) billede af hvordan vi taler folk ind i et fælleskab omkring deres karrierer. Og typisk det der bliver læst. Alt i snippetform. Dejligt når man læser på trods af søvn.

Wired 16.03

Siger sig selv. Køber det altid. Bliver sjældent skuffet.

Scientific American Reports: Special edition on robotics

Jep, det stod der. Og jep. Nu ligger det her. Måske det bliver intelligent nok til at læse sig selv på et tidspunkt.

Julia Cameron: Kreativitet

Et meget effektivt og højt besunget, selvadminstreret kursus i kreativitet. Når der bliver to onsdage i ugen og lidt mere fri, er dette det første jeg kaster mig over. Og jeg mener det sgu!

Morten Sabroe: Rejsen til Amerika

Ajour havde tilbud. Og jeg elsker Morten Sabroe. Han skuffer heller ikke i USA.

Først med det sidste - en nyhedsuge i Danmark. Redigeret af Anker Brink Lund.

Ajour havde tilbud. Og jeg hader nyheder. De er også træls i bogform.
Richard Wiseman: The little book of luck.

Tjah, hvad kan jeg sige ...ifølge den engelske universitetsprofessor Richard Wiseman er held udelukkende tanken om at være heldig. Jeg var så heldig at denne bog viste sig at være en selvhjælpsbog og ikke en faglig bog, som jeg troede da jeg så den på Amazon.co.uk. Men tanken er sjov.

De læste bøger.

De har en helt anden position. De bliver læst i sammenhængende stræk på sofaen. Eller ved spisebordet. Når kombinationen af mulighed og interesse falder sammen gælder det om at læse som lynet. Læs for satan. Læs den færdig mens tid er. Udnyt the window of opportunity. Red den fra bunken. Her er det senest Saabyes Cirkus og Doppler, der er sluppet igennem. Og det er sgu behørigt beriget jeg lagde begge bøger væk efter endt læsning. Så tak for dem Norge.

Hva er/gjør godt, og hva er/gjør ondt?

Det samme spørsmålet er sentralt i all rollespilling, en moderne kunstform vokst frem i forlengelsen av moderne fantasy. Der er konsekvenser av spillernes valg en viktig del av spillmetoden. Det gjør rollespillene godt egnet til å ta opp moralske dilemmaer.

Det er fremdeles noen som "tror" på Bibelen (setter "tro" i hermetegn, siden så mange tror så mye forskjellig om den samme teksten). Grunnen til denne "troen" er forskjellig. Slik jeg ser det skyldes den stort sett tre ting:
- tradisjon: jeg er vokst opp med tro
- sosial søken: kristne er hyggelige
- moralsk søken: jeg trenger leveregler

Av disse tre er det moralske elementet mest interessant, siden det har et fokus på det jeg mener kristendommen (og andre religioner) bærer med seg av positivt innhold: gode råd for hvordan du lever et godt liv.

Uten budene og dydene og dødssyndene ville kristendommen vært et tomt skall rundt ingenting. I vår tid er den et skall rundt noe vi like gjerne kan praktisere uten trosbekjennelsen. Vi skaper vår "hverdagsmoral" med elementer fra flere kilder. Vi får det inn gjennom oppdragelsen, selvsagt, gjennom samvær med venner/familie, i diskusjoner rundt tidens temaer og gjennom det vi leser. Noen kilder er kanskje mer overraskende enn andre, for eksempel moderne fantasyromaner og rollespill.

Det finnes fiksjon som bare skummer overfalten, selvsagt. De utnytter kampen mellom godt og ondt til å skape enkle dramatiske universer. Det er tydelig inspirert av Bibelen, men er altså litt for enkelt. Men mye moderne fantasy går dypt i sin tenkning rundt moralske spørsmål, og tar opp tøffe moralske dilemmaer der svaret ikke kan gis i svart/hvitt. De seriøse fantasiene handler altså om hvordan å være et godt menneske i gråsonene der de fleste moralske valg tas. Når fantasy treffer så mange er det nettopp fordi dette er kjernen i kristendommen, og i alle andre religioner. Dette er også kjernen i rollespillet. Unge rollespillere er flinke til å utvikle sterke moralske holdninger. Det skyldes at rollespillene i så stor grad er fokusert på valg og konsekvenser i utfordrende situasjoner. Altså: øving i krisehåndtering; situasjonene da vår moralske ryggrad blir satt på prøve.

Fantasyromaner og rollespill kan altså bidra sterkt til en moralsk dannelsesprosess. De gir leseren/spilleren del i intuitive og seriøse diskurser rundt etikk og moral, diskurser som muliggjøres fordi handlingen foregår utenfor vår virkelighet. Ja, dette er viktig (og muligens grunnen til at Bibelen har hatt så stor suksess også). I fantasiens late-som-landskap er vi faktisk fri fra moderne relativisme og kynisme, og kan tumle med de store moralske spørsmålene. I virkelighetens verden mangler den offentlige samtalen denne diskursen i stor grad. Den er smittet av sin forbindelse til kristendommen. Kirka har vært sentral i den moralske diskursen før, men nå er kirka uten autoritet, og den moralske diskursen ligger i kuvøse på bedehusene. Det har oppstått et tomrom i den offentlige samtalen.

Dyktige forfattere og spillskapere fyller dette tomrommet med sterke fortellinger om mennesker i knipe, der konsekvensene av deres valg males med stadig skarpere blikk. Tilfanget av forfattere som gjør bruk av fantasysjangerens sterke arketyper og fristilte fortellersertifikat, blir stadig større. Det samme gjelder for rollespill: nåtidige spillskapere skriver stadig mer poengterte rollespill, der dilemmaene får stadig større moralsk tyngde.

Det gjør at fantasyromaner og rollespill blir stadig mer interessante. De er viktige elementer i et moderne samfunn.

__________________________________

PS: Gud er på en måte ikke med i ligningen i det hele tatt, annet enn som en teoretisk størrelse. I fantasy og rollespill er Gud like mye et fabeldyr som dragen, enhjørningen og Djevelen. Personlig syns jeg verden blir et bedre sted av at det er slik.

PPS: skrev dette fordi jeg leste denne bloggposten: Dåren Dawkins og "Svar skyldig"

Dag Solstad - Artikler (1993-2004)

Jeg håper jo en gang å få kjøpt Solstads samlede, og det innbundet, men siden den muligheten lar vente på seg, må jeg inntil videre finne meg i å kjøpe noen utvalgte verk når tilbudet er godt. Jeg har fra før Armand V, som jeg kjøpte fordi jeg tenkte jeg måtte kjøpe Solstad straks han kom ut, og ikke drive og vente på billigsalg for favoritten. Den andre boken jeg har er Gymnaslærer Pedersen, som jeg kjøpte i billigutgave fordi jeg la den opp i en norskklasse for noen år siden. Nå får jeg altså artiklene. Det blir fin lesning det også, jeg kjenner ikke Solstad så altfor godt som artikkel-forfatter, jeg har lest en god del av romanene hans, pluss svingstol-samlingen, og hva jeg har lest der, har overbevist meg om at han kan jeg bare kjøpe alt av. Så dette er en bok nødvendig å ha i hus.

Jeg leste forordet og den første artikkelen, og det skuffet slett ikke. Solstad har også i romanene sine mange, lange passasjer med tørt faktastoff, som hos ham slett ikke er tørt, men bare meget underholdende, eller underholdende - fordi det er tørt. I romanene gjør han det ofte ved å legge faktastoffet i munnen på en av karakterene, slik at dennes personlighet kan fargelegge det litt, og i hvert fall insistere på at det er viktig, og så blir det for leseren komisk at denne personen synes dette tørre stoffet er så viktig, og at Solstad bruker side opp og ned på å skrive det. I forordet og den første artikkelen blir han selv på en måte denne hovedpersonen, slik han jo også har vært det i en av romanene sine, 16.07.41, det ble ikke mindre morsomt av den grunn. Så skriver han i forordet hvordan han hadde sittet rett og ned, og plutselig kommet til å tenke på hvor mange artikler han hadde skrevet siden han forrige gang gav ut en samling, og dermed fant ut at han skulle gi ut en til. Han avslutter et mesterverk av et høytidelig uhøytidelig forord med å si at han ikke er noen bestselger av en forfatter, men at de bestselgende bøkene hans har solgt nok til å fylle Ullevaal stadion en landskap. Disse artiklene håper han skal selge nok for et andredivisjonsoppgjør, og så har han en essaistisk avstikker i det han insiterer på er artikler, slik han alltid insisterer på at det er roman han skriver, når han gjør det, og har en like essaistisk, subjektiv påpekning av hvor galt det er å kalle 2. divisjon for 1. divisjon, slik vi gjør nå, og så ender liksom forordet med dette, og at artiklsamlingen derfor kanskje kunne hett Sandefjord-metaforene. Siden Sandefjord er laget hans, og de da samlingen ble gitt ut i 2004 fortsatt var i 2. divisjon (eller altså 1.) og forsøkte å rykke opp i eliten (som burde vært 1.), eller unngå nedrykk til 3. divisjon (eller altså 2.)

Første artikkel er på 12 sider, og handler om skøyteløperen Johnny Höglin fra Sverige, som snøt nordmennene for gullmedaljen på 10 000 meter i OL i Grenoble i 1968, og om skøyter og skøyteresultat generelt. Ja, og om alle de kafesamtalene hvor dette har vært diskutert, hvordan samtalen da har foregått, hva Dag Solstad har lagt vekt på å si, og hvordan de andre da har svart ham, og hvordan samtalene generelt sett har foregått om skøyter og skøyteresultat, før man alltid på et eller annet tidspunkt ender opp med å si Johnny Höglin, og ikke trenger å si noe mer, og heller ikke gjør det.

Og det morsomme språket til Solstad vil jeg vise med en setning, skjønner man denne humoren, er man kommet langt:

"I tillegg har enhevr som er benket rundt disse tusener av kafébord sin egen spesialitet, som før eller siden blir kastet inn i samtalen. Undertegnedes nummer er kjent for sikkert 1200 norske kafégjester, og kan følgelig godt røpes her: Han åpner med å spørre hvem som ble juniormester på skøyter i 1955."

Og for de som ikke kommer til å kjøpe boken, eller en gang til å lese den, det er ikke Knut Bjørnsen som man kanskje skulle tro, det er Bjarne Larsen. Og triumfen er når undertegnede, som han kaller seg, kan si at dette var en sensasjon, ikke på grunn av Knut Bjørnsen, som er helt galt, han ble juniormester tidligere, neida, det er stortalentet Steinar Bøye som var Norges fremste håp på den tiden, men som riktignok aldri klarte å innfri.

Etter denne tiraden brer det seg en lettelse gjennom undertegnedes kropp, og han ser faktisk lykkelig ut.

Det gjør jeg også. Denne boken var et godt kjøp. 

Anton Tsjekhov - Damen med hunden

Anton Tsjekhov er i en kategori for seg. Han har jeg allerede lest alle bøkene jeg kan oppsore av, skuespill og noveller, på bibliotek og kjøpt i butikk, og jeg er også godt i gang med å kjøpe meg opp i novellene hans på russisk også. Skuespillene har jeg allerede på russisk - og engelsk. Pussig nok har jeg ikke lest "Damen med hunden", som er en av de aller mest berømte novellene hans, og som dertil foregår på Jalta, hvor jeg var på museum i huset hans i høst. Det vil si, jeg hadde ikke fått lest den før i dag, men nå har jeg fått den, og nå har jeg lest den.

Det er en stille, sakte novelle, og det handler om det liv man aldri klarer å leve, lengeslen etter det. Det er altså denne damen som lufter hunden sin på Jalta, og denne langt eldre mannen som blir aldeles betatt av henne, og som blir forelsket i henne og hennes uskyld. Men hun er jo slett ikke uskyldig, hun er gift, ulykkelig gift, og så skal de liksom ha hverandre, og det går jo slett ikke, den ene bor i Moskva, den andre i en provinsby, og begge er bare på en kort ferie på Jalta. Så er det denne drømmen om hverandre de vil forfølge, novellen er skrevet gjennom ham, vi får bare vite alt gjennom ham, og han ser sine grå hår, og skjønner at det kan ikke være han som han er, hun er forelsket i. Alle bare danner seg et bilde av ham, et idealbilde han ikke passer inni, og dette bildet er de forelsket i, men bare så lenge de kan holde ham i dette falske bildet. Og han selv, spilte fortsatt rollen som gift mann i Moskva, men hele hans liv var jo innrettet til denne nye, og bedragerske romansen. Slik kom han også i tvil om hele samfunnet og hele livet, om alle bare spiller slike spill, og Tsjekhov bringer som vanlig ingen dom, han bare lanserer ideen og antyder, han slutter med det at de bestemmer seg for å avbryte sine nåværende liv, og flytte sammen til det de tror er ekte, at "det syntes som løsningen var så nær, så nær, og da ville et nytt vidunderlig liv begynne; og begge var klar over at det ennå var svært langt igjen og at de største vanskelighetene bare var i ferd med å begynne." Så slutter novellen.

Ivan Turgenjev - Et adelshjem

Dette er bok nummer 1 i en samling Solum forlag gav ut på 90-tallet. Jeg har allerede kjøpt de andre bøkene på tidligere mammutsalg, de var innbundet, det er ikke denne, så den vil dessverre skille seg ut litt i hyllen. Turgenjev er russer, og han var en tidlig favoritt for meg, der nettopp "Et adelshjem" var den første romanen jeg leste av ham, og jeg skrev ned noe sånt som 46 sitater i Microsoft Access, en suveren rekord på den tiden. Jeg husker den også som en veldig flott roman, men siden den gang, så har jeg lest Dostojevskij, og han har et nokså anstrengt forhold til Turgenjev, og bruker ham endog som karakter i De besatte (Turgenjev er Karmasinov!), så etter det har ikke Turgenjev vært helt det samme for meg. Han levde jo store deler av sitt liv i Frankrike, og er mer franskmann og europeer, enn russer. Skrivingen hans er rett og slett for elegant, for forførende og søtt til å være ordentlig russisk. Men bevares, Fedre og sønner, Et overflødig menneskes dagbok og En jegers dagbok er bøker som står seg mot hvem som helst, og som jeg rett og slett for hver enkelt vil anbefale alle å lese.

Her er for øvrig en liten samtale fra "Et adelshjem", for å gjøre rede for stilen til Turgenjev, det er en av mange fine samtaler om Russlands fremtid, som de russiske forfatterene er så flinke til å få frem, og som også Turgenjev gjør på en morsom måte. De har selvsagt diskutert frem og tilbake en hel natt.

"Klokken fire om morgenen ropte han: - Hvorfor har menneskene funnet på å la seg sløve til de ble murmeldyr? Hos oss. Nå. Her i Russland. Nå var Michalevitsch blitt noe hes i stemmen. Det hviler en soleklar plikt på det enkelte menneske, et stort ansvar overfor Gud, overfor folket, overfor oss selv! Vi sover og tiden går. Vi sover...
- Tillat meg å peke på, sa Lavretskij, at vi iallfall ikke sover. Derimot forstyrrer vi nattesøvnen for andre. Vi skriker oss hese som høner."

Og her er et eksempel på hans søte, enkle livsfilosofi (det er lansbykonen Maria Timofejevna som har filosofert)

Vet du, før pleide jeg å misunne fluene. Se, tenkte jeg, de har det godt her i verden. Men en natt hørte jeg en flue surre i nettet til en edderkopp. De har nok også sine plager, tenkte jeg da.

Jeg gleder meg egentlig til å lese denne boken på ny, og se hva jeg synes nå.

Lev Tolstoj - Sevastopol-fortellingene

Tolstoj, han er suveren, han er mesteren, og alle de russiske forfatterne så med rette opp til ham. Sevastopol-fortellingene er dog ikke hans beste verk, langt i fra, det er noen fortellinger han skrev i sin ungdom, om sine egne erfaringer i Sevastopol under krimkrigen. Krimkrigen foregikk mellom 1853 og 1856, og russerne stod i mot en overlegen makt av tyrkere, engelskmenn og franskmenn (og en mindre italiensk styrke fra kongeriket Sardinia). Det var tyrkerne som først hadde erklært russerne krig, siden kom Storbritannia og Frankrike støttende til, i denne krigen som riktignok ble utkjempet på den vesle halvøya Krim omtrent midt i Svartehavet, men hvor kontroll over Balkan og over Bosperosstredet var blant det som stod på spill. Et svekket Tyrkia var i ferd med å kunne gå i oppløsning, og et sterkt og nasjonalistisk Russland ville gjøre seg sterkere ved å støtte den slaviske sak på Balkan, mens vestmaktene Frankrike og Storbritannia nødig så et grådig Russland svulme innover mot hjertet av Europa. En ung og eventyrlysten Lev Tolstoj meldte seg som offiser til denne krigen, som alle adelsmenn var han selvsagt offiser, men han forandret siden syn og ble etter hvert en av verdens fremste pasifister. Det var imidlertid først på hans eldre dager, hvor han også på andre måter radikalt forandret karakter, da han skriver disse Sevastopol-fortellingene, er han bare 27 år gammel, krigen ruller fortsatt, og han er nærmest å se som en av verdenshistoriens første krigsreportere.

Det er mye interessant med dette. Novellene kommer ut i 1855, i Norge skriver Bjørnson sine bondefortellinger, vi er akkurat i mellomperioden av nasjonalromantikk og realisme, da Frankrike og Russland formelig spruter ut i en realisme som vel egentlig inneholder idealer til diktningen som er gjeldende den dag i dag. Den er ikke god hvis den ikke er sann, og den skal være sann i forhold til virkeligheten, ikke idealene. I Frankrike skriver Gustav Flaubert "Madame Bovary" først i 1857, og det er jo en forholdsvis søt realisme, selv om den handler om utroskap, i Russland gir Tolstoj altså ut sine Sevastopol-fortellinger i 1855. Og dette er krigsskildringer som minner mer om "Intet nytt fra vestfronten" fra 1920-tallet, enn på de tidlige idealiserte helteposene om vakre menn til hest. Dette er avrevne armer og bein, håpløse skjebner, døde kamerater, fortvilte leger på sykestuene (husk - dette er også krigen til Florence Nightingale!), kort sagt, kraftig propaganda mot krig, og ikke for krig, som det skulle være, og alltid hadde vært.

Det skal dog sies at disse fortellingene ikke er blant Tolstojs aller beste. Han skriver langt bedre noveller senere i livet, og de virkelig store krigsskildringene gjør han i mesterverket "Krig og fred", men nå som jeg attpåtil har vært i Sevastopol, og besøkt museet fra Krimkrigen der, så skal det bli gøy å lese disse novellene en gang til.

Immanuel Kant - Kritikk av den rene fornuft

Dette er bok av typen jeg liker. Tykk, tung, 706 sider, og ikke et eneste bilde eller noe som helst som gjør boken mindre enn den ser ut. Tvert i mot, dette er Kant, beryktet for sin omstendelige og vanskelige tilgjengelige skrivestil. Men dette er klassiker, og arbeider man seg gjennom slike bøker, blir man alltid premiert, det er min erfaring. Dog må nok denne boken finne seg i å vente litt hos meg. Jeg har andre som står før i køen.

Det vil si, i kjent stil brøt jeg alle køprinsipp og startet på denne boken også, slik jeg har startet på alle fem, de lå nå der og brant. Slik er det med gode boklesere, plutselig er det en bok som frister, og så må man bare lese den. Men denne Kant-boken er nok ikke lest i en fart. Og jeg skal vokte meg vel for å si noe om den, som ikke er riktig, før jeg har lest den.

"Whoever has a clear conscience should boycott the Fair and with it whatever comes from Israel" said the islamic reformer, "one of the world’s top 100 intellectuals," as Prospect magazine calls him.

Mere på EuropeNews

Mere på AnsaMed

Mon ikke de ægyptiske forfattere skulle besøge den danske forfatterforening? De må have en del at tale om - i al gemytlighed.

Uddrag:

Men ikke mindst det litterære miljø i Danmark har bevidst lukket øjnene for dette. Ib Michael drager i stedet til Stillehavet og dykker efter guldfisk ved koraløerne. Benny Andersen vil hellere synge om, at folk skal komme godt hjem når de har fået en bøhmand på. Og Stig Dalager har travlt med at redde verden fra de onder, verden blev reddet fra for tres år siden.
To af de tolv forfattere , der stadig ikke vil sige et ondt ord om islam, er Carsten Jensen og Hanne-Vibeke Holst.

Det kan jeg godt forstå. De skammer sig. De har valgt at krybe i skjul bag os andre og især bag de store internationale forfattere , der sætter livet på spil for den ytringsfrihed, Hanne Vibeke Holst og Carsten Jensen lever af.

Men sådan går det hver gang civilisationen udsættes for fare. Vandene skilles. Nogle består prøven. Andre gør ikke.

Under Danmarks besættelse var de fleste forfattere lunkne og tavse. Vi hørte ikke antinazistiske ord fra Politikens to yndlingsforfattere, Tom Kristensen og Johs. V. Jensen. Eller fra andre af tidens store forfattere som Jacob Paludan, Karen Blixen, Seedorff, Thit Jensen.

Det var en håndfuld modige digtere der satte sig selv på spil og gik til kamp mod undertrykkelsen, med Kaj Munk i spidsen, fulgt af Soya, Morten Nielsen, Mogens Klitgaard, Kjeld Abell, Martin A. Hansen.

Rifbjerg og hans elleve fæller beder om »god tone«, pæne ord og dermed om underkastelse, når verden brænder om vor provinsielle vugge.

De herrer og damer, mine ærede skribentkolleger har sat Kainsmærket i panden på sig selv.

 Fredag den 15. februar kl. 18.00,  Chesters bogcafé, Strandgade 26

Arrangeret af Dansk-Svensk Forfatterselskab omkring bogen 'Min førsta/mit første' med minder om første lyddigt, børnebog, seriebog, erotiske debatbog mm.

George Orwell læser slutningen af romanen 1984.

Reglerne er som følger:

Mindst 100 sider eller ( 165.000 tegn. m. mellemrum)

Max fire billeder/tegninger/grafer eller lign.

Skal være enten en fagbog eller en skønlitterær roman* - ikke en digt eller novellesamling og naturligvis ej heller en telefon eller reklamebog (ja, nogen betegner faktiskt IKEA kataloget som verdens mest læste bog!!).

Intresserad? Läs mer om Harnings utmaning här.

Men det eneste nye der er i den sag, er at en muslim nu skriver en bog om det, som vestlige forfattere har skrevet adskillige bøger om. Han skriver blandt andet om, at slaveriet er udbredt i den muslimske verden - den dag idag.

Men den må da gerne blive oversat - snarest muligt.

Tunstad peker nemlig på funn etter funn som tyder på at førhistoriske samfunn slett ikke var preget av fred, selv om enkelte antropologer gjerne fremstiller det annerledes:

Kalahariørkenens Kung San (de såkalte "buskmenn", min komm.) blir av antropologer generelt ansett som svært fredelige. Elizabeth Marshall Thomas’ bok om dem heter ”The Harmless People” (1989). Men mordraten deres var i perioden 1920 til 1955 fire ganger høyere enn den i USA, og på 1950- og 1960-tallet mellom 20 og 80 ganger høyere enn mordraten i flere store, vestlige industriland, skriver arkeologen Lawrence Keeley i boka ”War before civilization” fra 1996.

Begrunnelsen for likevel å kalle San “det ufarlige folket”, kan kanskje være at arkeologer har vist at førhistoriske beboere av Illinois hadde en mordrate 1400 ganger høyere enn vår tids Storbritannia, eller 40 ganger høyere enn USA på 1980-tallet! I dét selskapet fremstår Xi som, ja både rolig, klok og fredelig.

Tunstad minner om det noe schizofrene synet Vestens toneangivende tenkere har hatt på urfolk de siste par hundre årene. Det har vekslet mellom de to grøftestandpunktene "De er barbarer" og ideen om "De edle ville" - naturbarna. De siste tiårene har det vært det siste synet som har rådd grunnen. Men stadig flere kritiske røster har meldt seg på i diskursen:

Keeley fikk ikke forskningsmidler til å fortsette sine studier av det han kaller et arkeologisk anatema, men gjennomførte til sist en bok der han kunne legge frem en imponerende mengde dokumentasjon på utbredelsen av vold, aggresjon og krigføring i primitive kulturer - de være seg førhistoriske eller nåtidige.

En studie av indianerstammer fra det vestlige Nord-Amerika viste for eksempel at bare 13 prosent av de 157 gruppene som ble undersøkt ”sjelden eller aldri” deltok i krigshandlinger. ”Sjelden eller aldri” betydde i denne sammenheng ”mindre enn en gang i året”.

Bare sju grupper deltok ”aldri” i krigshandlinger. Men om de ikke kriget eller raidet, så hadde disse gruppene, som San, usannsynlig høye drapstall.

(...)

... det finnes påstått fredelige samfunn der samtlige voksne menn har vært involvert i drapshandlinger, og samfunn der alle barn som fødes med meget stor sannsynlighet vil oppleve krig - eller “krig” - med nabostammer.

En liten digresjon fra min side: Midt på 1900-tallet ble et stort funn av eldgammel mayakunst avdekket. Det dreiet seg om avbildninger utført av mayaene, basert på hendelser i deres egen historie. Mange av motivene viste krig, henrettelser og tortur. Men disse bloddryppende motivene ble i mange år forklart med at bildene f.eks. viste "kunstnere som dypper fingrene i rød maling". Denne dårlig funderte teorien blir idag oppfattet som ønsketenking. Vi vil så gjerne finne et paradisisk og gjennomharmonisk drømmesamfunn at vi gjerne lurer oss selv i prosessen. Selv om vi er velutdannete og godt skolerte arkeologer. Digresjon slutt.

Tilbake til Tunstads kronikk. For er det ikke slik at dødsfallene i stammekriger er få? Ja, men også nei, lyder svaret:

... selv om primitiv krigføring kan virke ufarlig og i en viss grad ritualisert for en utenforstående observatør – krigen blir ofte avblåst etter at et par krigere har måttet bite i gresset – må vi ta med i regnskapet at krigshandlingene vanligvis blusser opp igjen etter noen måneder (når potetene er satt og kornet vel i hus), og slik kan det fortsette i tiår etter tiår.

I en befolking på 200, er to, fire eller åtte døde menn årlig en betydelig belastning. Mens for eksempel det ikke så veldig fredelige Japan i perioden 1900 til 1990 opplevde en dødelighet som resultat av krig på 0,03 prosent av befolkningen, er et gjennomsnittlig stammesamfunns tilsvarende tap på 0,5 prosent årlig – hvilket omregnet til siviliserte samfunn ville bety at kriger i det tjuende århundre skulle kostet oss ikke 100 millioner, men 2 milliarder liv!

Og så skal vi heller ikke glemme massakrene.

Primitive og uorganiserte samfunn har ingen infrastruktur som rettferdiggjør å ta fanger. I mer alvorlige konflikter, altså kriger mellom landsbyer og stammer som ikke på noe vis er forbundet med hverandre, er det/var det rutine å drepe alle menn, og det var heller ikke uvanlig å drepe alle kvinner og barn også.

Etter dette refererer Tunstad fra et seminar i St. Louis, hvor flere antropologer kom med innlegg som forsøkte å avfeie forestillingen om en voldelig fortid. Tunstad stiller seg skeptisk til argumentasjonen, og påpeker at disse forskerne gjerne så bort ifra arkeologiske funn - ikke minst av massakrer i fortiden. Og han er dessuten kritisk innstilt til enkelte av argumentene per se, blant annet et som antropologen Douglas Fry brukte:

- “Krig” er definert så vidt, at det ikke bare inkluderer krig, men også feider og til og med gjengjeldelsestokt som ender i drap, sa Fry fra talerstolen.

- Men i følge folks vanlige oppfatning er ikke feider og mord det samme som krig.
Som om, tenkte undertegnede, at vi mennesker bare kan anses som naturlig voldelige dersom vi marsjerer av gårde i samlet flokk, akkompagnert av trommer og hornorkester - aller helst i stilige uniformer?

Fry og hans venner har i så fall viklet seg inn i en sirkelargumentasjon: Bare det moderne vestlige samfunn bedriver krig, fordi “Krig” er krig slik det praktiseres i vesten i moderne tid.

Spørsmålet er om du vil kalle det fredelig, å leve i en kultur med mordrater fire til 1400 ganger høyere enn i vestlige storbyer?

For øvrig er myten om "den edle ville" noe også Steven Pinker har tatt et oppgjør med i sin bok "The Blank Slate". Dersom du allerede her og nå vil lese et konsentrat av argumentasjonen hans, kan du klikke deg inn på Pinkers artikkel i Edge: "A History of Violence", som er basert på et foredrag han holdt på TED Conferance. (Artikkelen ble først publisert i The New Republic i mars i år.)

Den introduseres slik av redaksjonen i Edge:

This doctrine, "the idea that humans are peaceable by nature and corrupted by modern institutions—pops up frequently in the writing of public intellectuals like José Ortega y Gasset ("War is not an instinct but an invention"), Stephen Jay Gould ("Homo sapiens is not an evil or destructive species"), and Ashley Montagu ("Biological studies lend support to the ethic of universal brotherhood")," he writes. "But, now that social scientists have started to count bodies in different historical periods, they have discovered that the romantic theory gets it backward: Far from causing us to become more violent, something in modernity and its cultural institutions has made us nobler."