og han sa:

Deres barn er ikke deres barn.

De er livets sønner og døtre med egne lengsler.

De kommer gjennom dere, men ikke fra dere.

Og selv om de er sammen med dere, tilhører de dere ikke.

Dere kan gi dem kjærlighet, men ikke deres tanker,

For de har egne tanker.

Dere kan gi hus til deres kropper, men ikke til deres sjeler,

For deres sjeler bor i morgendagens hus, som dere ikke kan besøke, selv ikke i deres drømmer.

Dere kan strebe etter å ligne dem, men prøv ikke å få dem til å ligne dere.

For livet går ikke bakover eller dveler ved i går.

.

(Kahlil Gibran)

Oj! Klokka er jaggu meg halv ni! Jeg som nettopp stod å lagde istand lunsj! Spørsmål: HVORFOR GÅR TIDA SÅ MYE FORTERE NÅ ETTER AT VESLEJENTA BLE FØDT?!?!?! Det betyr jo at jeg blir fortere gammel! Hører jeg noen skrike URETTFERDIG?! (det var nok meg...)

Jepp, det begynner å bli seint, jeg har nettopp prøvd å få lillejenta til å sove, men hun liker mamma best... Ja, sånn er det. Som mannen i huset blir tredjeplassen min på rangsstigen tydelig i slike stunder som dette. Veslejenta sovna først i halv åtte tida, så våkna hun etter trekvarter, og skulle bæsje, og jeg skifta på henne. Hun skreik. Og så holdt jeg henne for å prøve å roe henne ned, putta smokken inni gapet nærmere tjue ganger, tenker jeg, før kona mi ikke klarte og holde igjen lenger (det må være vondt for disse damene å høre på babyskrik - værre enn for meg, men det stikker innimellom, også for meg!). Når Roseane kom, var det frem med puppen, og jammen var hun ikke sulten igjen!

Pappa derimot, må returnere slukøret til stua, og til bloggen. Jeg mener: Det var jo ikke sånn for en uke siden! Da sa jo tilogmed Roseane at jenta sovner fortere når jeg legger henne. Men nå har det skifta... Posisjonene skifter. Pappa er ikke lenger bysselalle-pappa som synger de beste sangene... Nå er han skrikogbaluba-pappa som ikke har den ønskede virkningen på ungen.

Når hun skriker, så skriker hun skikkelig, altså! I begynnelsen er det bare noen lyder, så begynner hun å synge, og så er det som om noen skrur på en bryter, så endrer hun totalt karakter, skriker så hun mister pusten, blir rødlilla i ansiktet, vrir på seg som man vrir en klut, strekker seg og sparker med beina. Hun graver i ansiktet med hendene sine, og får hun tak på ørene, så drar hun hardt i dem, så de blir helt rød (og pappa er sikker på at de kommer til å falle av... Eller hvertfall at hun kanskje får dumbo-ører, så hardt som hun drar...). Og huns kriker så høyt, og har hun først begynt så virker det som om det tar lengre tid nå før hun roer seg ned enn før.

Det er ikke så greit å bare være pappa, da... Prøve å bysse, hysje, sjysje, synge og nå i det siste har vi satt på en liten batteridrevet vifte, den typen som japanske turister har med seg på bussferie i europa... Og samtidig som hun skriker og man synes at det ikke er riktig å la henne skrike så fælt, så hører jeg allikevel stemmen til helsesøstra som på siste babygruppe spurte alle foreldrene om babyene "sovner av seg selv, nå?" Og når jeg sa, som den ærlige sjelen jeg tar meg selv for å være, nei...da fikk vi liksom et blikk fra alle mammaene (jeg var den eneste pappaen), og fikk virkelig følelsen av å være utenfor normalen, hvis man kan si det sånn... Nå har ikke vi den beste babygruppen, har vi funnet ut av -det finnes visst en der de faktisk snakker livlig sammen og ler og tilogmed er blitt gode venner(!). Nei, takke meg til aktiviteter som faktisk gir en følelsen av å mestre situasjonen. Derfor gleder jeg meg til å komme til sørlandet for å besøke min mor, det er nemlig gode sjanser for at jeg oppførte meg likedan når jeg var baby, som det dattera mi gjør nå... I det tilfellet håper jeg på å komme ett skritt nærmere fullstendig opplysning i løpet av våre to uker hos bestemor.

Klokka er plutselig plutselig blitt halv elleve - endelig tid for denne pappan å ta den etterlengtede dusjen sin! Hei så lenge!

Det går nesten ikke en dag uten at foreldre klager over at barna deres bruker for mye tid på Internett og spill. Foreldre engasjerer seg for lite i barnas daglige virkelighet

Les hele kronikken av Dagfinn Nordbø på Aftenposten.no

Pappa er egentlig bare en person som jeg har hørt om at andre har. Alle vennene mine har pappaer, og de fleste pappaene er veldig snille. Bestekompisen min sin pappa leste alltid for han før han la seg. Det var liksom den tiden på døgnet da det var bare han og pappa.

Jeg vet ikke hvordan det føles, det å bare være meg og pappa. Jeg vet ikke hvem pappa er.

Jeg har vel en pappa, en eller annen plass, men jeg har aldri møtt han. Jeg vet ikke hvordan han ser ut. Jeg vet ikke hva slags person han er eller om han ville ha lest for meg hver kveld før sengetid.

Det er mange som har kule pappaer, og det er mange som hater pappaen sin. Jeg vet ikke hva jeg ville gjort. Men både alle de som har kule pappaer, og alle de som hater pappaen sin, vet i alle fall at han er der. Jeg har ingen storebror som kan fortelle meg om ting, og jeg har ingen pappa som kan gjøre det samme. Det er mange ting som hadde vert greit å snakke med pappa om. Det er ikke det at mamma ikke er bra nok, men det er nemlig ikke alt som er like kult å snakke med mamma om.

Jeg lurer på hvem pappaen min er. Jeg vet at han ikke bor i Norge, men noe særlig mer vet jeg ikke. Mamma kjente han ikke så godt, men hu blei nå gravid med meg da. Jeg er det sporet som han satte i livet hennes. Håper jeg var verdt det.

Hvis pappaen min, eller han fyren som gjorde sånn at jeg ble til, tok kontakt en gang, vet jeg egentlig ikke om jeg ville likt det. Det er kanskje best at han bare holder seg unna. Det er jo det han alltid har gjort. Jeg vet ikke om han bryr seg, eller om han i det hele tatt tenker på meg, men det er kanskje like greit. Han vet at jeg finnes, men han har jo ikke brydd seg til nå.

Jeg får ofte en rar følelse når jeg ser at bestekompisen min ler og fleiper med pappaen sin. De har et godt forhold de to. Han er veldig glad i pappaen sin. Han bruker tid sammen med han, og jeg får av og til være med dem.

Men det blir jo likevel ikke det samme. Det blir aldri det samme. Men jeg vil ikke være bitter. Jeg er nå vertfall glad på bestekompisen min sine vegne. Han er heldig.

Han har en pappa som bryr seg om han.

Alle som inngår ekteskap skal være åpne for å få barn. Og det er kun en mann og en dame som på naturlig vis kan lage barn. Den katolske kirke mener all kunstig befruktning er etisk galt fordi livet begynner i det egget er befruktet, og ved f.eks prøverørsforsøk befruktes flere egg enn de som blir til fødte babyer.

Denne argumentasjonen kan jeg altså akseptere, for her ligger det en nøye gjennomtenkt argumentasjon bak. Alle disse andre argumentene med at det er det beste for barnet å ha både en mor og en far, eller at barnet kan bli mobbet, eller lignende, dem har jeg vanskelig for å akseptere, for jeg tror ikke at det er riktig.

Her er mine argumenter:

• Barn (og foreldre) har godt av å ha to foreldre. To voksne og ansvarlige mennesker med omsorg, tid og kjærlighet til og for barnet. To forskjellige mennesker som kan gi barnet forskjellig kunnskap og impulser. Foreldrene har godt av å kunne dele på ansvaret.
• Barnet har godt av å ha en rollemodell eller flere som er i samme kjønn som seg selv. Dette trenger ikke være de daglige omsorgspersoner. Man tar det man har. Selv hadde jeg en dårlig far, og en god bestefar, og følgelig er det min bestefar jeg bruker som farsfigur og modell for hvilken mann jeg ønsket meg og hvordan han bør være som far.
• Barn mobbes uansett hvilket kjønn foreldrene har. Alle barn har enten selv opplevd mobbing eller erting eller kjenner noen som mobber eller blir mobbet. Det kan være for ting som fregner, briller, tenner, hårfarge, kropp, ører, klær osv. Jeg ble mobbet for dialekten min.
• Man kan ikke godta kunstig befruktning kun for heterofile par. All kunstig befruktning er etter mitt skjønn feil. (ref over) Adopsjon burde være eneste mulighet for barnløse par. Man har absolutt ingen garanti for at et heterofilt par er bedre foreldre enn et homofilt eller lesbisk par.
• Mange av dem som er i mot den nye ekteskapsloven er nok i mot homofil praksis i det hele tatt, og det kan de kun begrunne med bakgrunn i tolkning av sin hellige bok (Bibel eller Koran). Ikke noe annet. Det er dessuten litt rart at de aksepterer prevensjon blant heterofile par, og at de ikke går i tog for å få vekk muligheten til samboerskap. Det er jo i så fall like ille som homofil praksis!

Jeg er klar over at det i Bibelen står at menn som ligger med menn begår synd (eller noe i den duren), og jeg må ærlig innrømme at jeg befinner meg i et dilemma, for jeg ser jo teksten i Bibelen, men så kan jeg ikke se hvilken annen synd de begår enn at de har sex som ikke åpner for barn. Og det er mer enn nok barn i verden allerede, så jeg vet ikke om det fremdeles er en synd å ha sex som ikke åpner for barn.

*aksept er ikke det samme som å være enig!

I dag har hyklerne møte, skriver Kjellemann på bloggen sin, "Størst av alt er kjærligheten". Jeg vil anbefale alle å lese innlegget! Velskrevet og inspirerende! I mangel av et virkelig regnbueflagg å henge ut, henger jeg det opp her på bloggen i stedet:

Jeg støtter den nye ekteskapsloven. Ikke nødvendigvis for min egen del, men fordi jeg ikke kan se noen grunn til å hindre voksne mennesker som elsker hverandre i å gifte seg. En del av dem er dessuten mine venner. Jeg ønsker selvsagt alt det beste for vennene mine.

Og for barna deres, de som allerede finnes og de som venter på å bli født. Et par jeg kjenner har fått sitt andre meget planlagte barn. To gode mødre, der bare den enes navn står på fødselsattesten, der den andre kunne risikert å gå i årevis uten å være jurudisk forelder til sine to søte jentunger. Jeg kjenner et par som ville blitt fantastiske fedre. De får ikke lov. Rundt i verden sitter det barn på barnehjem og lengter etter to gode foreldre. Barn trenger kjærlighet. Da spiller det mindre rolle hvilke kjønn foreldrene har. Selv om de færreste land som tillater adopsjon til homofile, gir ikke det grunn til å forby det i Norge.

En heteronormativ ekteskapslov fører også til at enkelte må skille seg. Jeg kjenner en som har vært gift i mange år som nå har vært nødt til å skille seg, ikke fordi de ikke elsker hverandre lenger, men fordi han endelig blir anerkjent som mann. Dermed kan han ikke lenger være gift med sin mann, men må skille seg for senere å inngå partnerskap. En skilsmisse er en belastning på et forhold som allerede har tålt utrolig mye, og i dette tilfelle helt unødvendig. Jeg har ikke spurt ham hvordan han forklarer dette for barna deres, men det kan ikke være enkelt.

Jeg vet også om en som lever i partnerskap med ei dame og også blir nødt til å skille seg fordi de som heterofile ikke kan være i partnerskap. Jeg tror det var den samme fyren som engsta seg for ikke å få mannlig personnummer før deres barn nummer to ble født. Med mannlig personnummer ville han bli ført opp som far ved fødselen. Med kvinnelig måtte han gjennom hele stebarnsadopsjonsprosedyren før han kunne bli juridisk forelder.

Som i så mange tilfeller illustrerer transkjønnedes erfaringer samfunnets dobbeltmoral og urimelighet.

Så selv om jeg ikke har sansen for det konforme og normative ved ekteskapet generelt, mener jeg at de som ønsker det skal ha muligheten. Og for alt jeg vet kan jeg møte en vakker mann en vakker dag som får meg til å skifte mening.

Finnes en eneste leser som humrer for seg selv mens han leser "..nybakt, jahaha- akkurat som bollene... ja den var skarp og treffende du hmhmhm..."

klar til å begi seg ut i spennende farvann.

Og med en så stor verden,

er det bra hun starter ferden

med foreldre som er i euforisk tilstand :)

Etter en ringerunde av Patrik i kveld, har vi nå sendt bestilling på draktsett (drakt, shorts, strømper) og overtrekksdress.

Draktene blir preget med navn eller artistnavn og logo til sponsor, mens overtrekksdressene får antageligvis kun nummer.

Draktene blir kostnadsfrie, men overtrekksdressen vil koste rundt 500 kroner

Vi takker både Anker Maritim og Bjørn Anker for flotte bidrag!

Dette er en fri fortsettelse på de to artiklene "Å sette grenser for småunger" (del 1 og del 2) .

Disse artiklene er først og fremst ment for de som sliter med å sette grenser for sine unger.

.
Grensesetting kan virke veldig brutalt, særlig når det handler om å skape grenser som ikke har vært der fra første stund. Unger som er vant til å reagere med trass i konflikter, er tøffe motstandere for kjærlige foreldre. De har en trass som må overvinnes for å snu forholdet i positiv retning.

Til en viss grad er det snakk om en "kamp" mellom viljer, men denne gangen må man sørge for at det ikke blir en "skrikekamp". Konfliktene må avsluttes før de kommer ut av kontroll, slik at du og ungen din kommer videre i hverdagen. Sett grenser, men la ikke konfliktene dominere.

Trass er ikke et personlighetstrekk, men et vanlig uttrykk for en frustrasjon ungen bærer på, gjerne på grunn av manglende grenser. Ikke straff ungen din fordi den er trassig. Gjør noe med årsaken til frustrasjonen.

Kaoskonflikter

Når grensesettingen ikke fungerer, kan unger og foreldre havne i en "kaoskonflikt". Dette er en modus der begge parter er hjelpeløse krigere i en fastlåst konflikt. Det skytes på "fienden" i alle situasjoner. Hverdagen er full av skrik og skrål, og tårer. Foreldrene har mista grepet og ungene lider. Det er ingen retning på konflikten. Den bare er der, hele tida, som et ondt monster i brystet på alle i familien.

Dette skjedde med meg også, første gang jeg oppdro et barn. Jeg hadde ikke snøring på grensesetting og positivt samvær, og feila katastrofalt i å lese dattera mi sine signaler. Når konfliktene begynte å balle på seg var jeg ikke bevisst og voksen nok til å bryte mønsteret. Som resultat blei hverdagene våre helt grusomme. Jeg var alenepappa og hjelpeløs, og grein nesten hver dag fordi det var så jævlig. Det var en lettelse når mor tok over omsorgen igjen (vi var skilt). Etterdønningene preget forholdet mellom meg og dattera mi i mange, mange år.

Men nå gir jeg altså råd til andre foreldre, og har et familieliv som er alt jeg drømte om. Det viser kanskje at det finnes muligheter for de mest håpløse av oss ...

Unger i kaoskonflikt kan gå fullstendig bananas, mange ganger om dagen, med hyling og kramper og raserianfall som skremmer fanden på flatmark. Fråden kan bokstavelig talt stå av munnen på en frisk unge. Stilt overfor slikt tør mange foreldre ikke gjøre annet enn å gi etter. De har ikke noe annet valg, tror de.

Foreldre i en kaoskonflikt er like fanget som ungen sin, i et konfliktmønster som spiser grådig av alt overskudd de har. De har alle antenner ute, og forventer seg konflikt i alle situasjoner. Ofte er deres negative forventninger med på å gjøre situasjonen enda verre. I en slik konflikt må foreldrene begynne med seg selv. Søk gjerne hjelp, om du trenger det, men start med å endre din egen oppførsel. Bryt mønsteret! Skap nye hverdager! Prøv å starte hver dag, og hver situasjon, med blanke ark.

Tror du ungen din er syk må du få den undersøkt, men vær obs på at mye "gal" oppførsel kan komme fra fullstendig friske unger, som er frustrerte. Ungen har alltid en grunn for å reagere som den gjør. Den vanligste grunnen til trass og frustrasjoner er at foreldrene har feilet i grensesettingen.

Er ungen frisk har dere alltid et positivt valg: å sette tydelige grenser fra nå av.

Det gjør grusomt vondt å stramme inn grenserne i en kaoskonflikt. Ungen vil møte slikt med hele arsenalet av reaksjoner, så sterkt at det skremmer! Dere vil føle dere som svikere av deres egen unge, og vil sannsynligvis tvile på at dette har får en god utgang. "Det kan umulig gå bra! Hør som han/hun skriker da! Ungen min har det vondt! Hun/han trenger trøst!", tenker og sier foreldrene, og lengter plutselig tilbake til den trøstefulle ettergivenheten.

Trøst kan skape trass

Trøster du ungen din for mye har du et problem. Særlig om du alltid trøster en skrikende unge. Unger skriker fordi de slår seg (eller blir slått), men oftere skriker de fordi de ikke får viljen sin, i konflikt med foreldre/andre unger.

I konflikt med deg trenger ikke ungen trøst, ikke mens konflikten pågår. Da trenger ungen at du står i konflikten og gir ham/henne tydelige signaler. Selvsagt gjør det vondt for ungen å bryne seg på mamma/pappas regler og forventninger, men ungen må lære at det bare gjør vondt når reglene brytes. Når regler følges og forventinger møtes med positiv adferd, er det faktisk gøy å være sammen.

Mange foreldre trøster ungene sine inn i trass, fordi trøst i konfliktsituasjoner skaper forvirring. Mamma sier at det er galt å gjøre slik og sånn, men samtidig trøster hun, og ungen blir usikker på hva som gjelder. Den skriker kanskje mer for å finne ut av det, og så går karusellen en runde til, og mamma ender med en trassig ungen som alltid skriker når hun sier fra om noe. Ikke trøst ungen når den skriker i trass. Trøst når den skriker i smerte. Når den trasser kan du med god samvittighet behandle ungen din saklig. Du kan være varm og vennlig, men saklig, og vise din kjærlighet på den måten.

Ikke drukne deg selv i konfliktens følelser, men se fremover for deg og ungen din.

De trygge rammene handler om å bli sett og hørt, og å bli møtt med forventninger om god oppførsel. Og så handler det om positivt samvær.

Det gjør vondt å trasse foreldre, men ungen må selv få lov til å ta ansvar for det. Foreldrenes ansvar er å stoppe den dårlige oppførselen ved å være klare og konsise, og hele tida se fremover. Det er en tøff jobb å snu situasjonen, og ungen har ikke den voksnes evne til å se det hele utenfra. De voksne må ta jobben og dra ungen med seg.

Ideen er å slutte å hente nærhet i trøsten du gir under en konflikt, og heller avslutte konflikten slik at dere kan kose dere med noe etterpå. Finn gjerne og ofte på noe hyggelig når en konflikt er over. Kos er kult!

Målet: en god hverdag!

Gjennom positiv stimulering og klok rettledning, får ungen opplæring i å være sammen med andre. Når ungen begynner å fungere i det sosiale samspillet, får foreldrene mindre og mindre bruk for de "brutale" verktøyene som er nevnt i disse artiklene. I hverdagen til godt fungerende familier er de nesten helt overflødige.

Når ungen lytter til foreldrene sine, fordi foreldrene kommuniserer sine forventninger og sin kjærlighet, da blir det mye enklere å være både barn og voksne i forholdet. Ungen lærer seg også positiv kommunikasjon av dette, og begge parter kan legge skriking og kjefting til side. Familien kan begynne å snakke med hverandre; diskutere, forhandle, gi hverandre ansvar og vise hverandre respekt. Dere får ro til å skape glede i situasjoner som før var nervøse eller slitsomme.

For familien er dette helt avgjørende.
Alle tjener på det.
Det gir en hverdag full av glede, trygghet og kjærlighet!

Første del finner du HER.

Du finner også en fri fortsettelse av disse artiklene HER.

Å gi konsekvenser

Når en situasjon spinner ut av kontroll, med en trass som gir seg utslag i skriking, slag eller annen ubehagelig adferd, er det viktig å være tydelig. Ungen trenger å vite at slik oppførsel ikke er akseptabel.

Husk at unger har rett til å bli sinna når noen tramper på dem. Alle følelser er tillatt i et lite menneske. Ikke hindre ungen din i å ha helt alminnelige følelser, men la heller ikke ungens følelser styre familiens hverdag.

Si fra først. Ungen må få vite hva du forventer av den. Vær tålmodig. Ungen skal lære mye i livet, så du må regne med å gjenta visse råd og regler hver eneste dag.

Hver gang det ikke nytter å si fra, kan du bruke mer konkrete konsekvenser. Varsle dette i klare ordelag.

Bruk varsel om konsekvenser som siste verbale advarsel. Fortsetter oppførselen etter det må du iverksette konsekvensene umiddelbart! Husk at konsekvensene må være gjennomførbare der og da, og at deres fremste mål er å avslutte konflikten.

Nedenfor følger eksempler på konsekvenser å bruke i noen hverdags-konflikter.

~ ¤ ~

· Skriker ved bordet. Gi tydelig beskjed: ”Ikke bråke ved matbordet”. Om ungen ikke lytter må han/hun gå fra bordet (løft ungen vekk om nødvendig). Det er vanligvis nok at ungen settes på gulvet ved siden av bordet. Ungen får bare vende tilbake når skrikingen er stoppet, og den sier unnskyld. Om skrikingen fortsetter, så send ungen til et annet rom. Sjekk innom etter noen få minutter, og spør om ungen er ferdig med å skrike, om hun/han vil si unnskyld og komme tilbake bordet. Om ungen ikke vil jenke seg så fortell at den må bli der og forlat ham/henne igjen. Dette kan gjentas mange ganger inntil ungen gir seg.

Når måltidet er over, og ungen ikke har gitt seg, kan man sette ungen til bordet igjen, og si at hun/han må spise maten sin. Om ungen ikke spiser, tas den fra bordet og får ikke noe mat (ungen din overlever å gå glipp av ett enkelt måltid, men vær obs på at ungen kanskje vil sette pris på en banan litt seinere).

· Søler med maten/spiser ikke deler av maten. Gi tydelig beskjed: "Spis pent/spis all maten". Om ungen ikke lytter, så må hun/han gå fra bordet (se over). Middagsmat: ikke spør hva hun vil ha, server all mat med selvfølgelig mine; ”Dette skal vi spise nå”.

Unger har andre smaksløker enn voksne, så ikke gi dem sterkt krydret mat. Men alminnelig mat kan småunger (og store) spise. Og det er viktig for ungen å utvide smakshorisonten sin. Da unngår man blant annet uskikken med unger som sutrer over maten de får i selskaper (da det ofte serveres tradisjonsmat eller andre spesielle retter). Unngå å falle i fella med pølser/pizza til ungene dine, mens du selv har et variert kosthold. Et variert kosthold har også varierte smaker. Allerede som fireåring kan ungen din sette pris på nye smaker, om du har hjulpet ham/henne med å finne matglede.

· Skriker/maser i butikken/cafeen/bussen. Gi veldig tydelig beskjed om at dette ikke er akseptabelt: "Nei, slutt å mase/bråke!" Om ungen ikke slutter så vis sinnet ditt (viktig å ikke bry seg om andre folk i slike situasjoner) og snakk alvorlig med ungen. Se den inn i øynene og fortell at denne oppførselen ikke er akseptabel. Forlang både god oppførsel og en unnskyldning før dere fortsetter (stopper bussen så gå kjapt ut og avslutt konflikten på holdeplassen). Går ikke dette må gi konkrete konsekvenser umiddelbart, om det går. Situasjonen kan være spesiell, og hindre konsekvenser, slik at du bare må holde ut (vær kort og kald, og la ungen drive på inntil den trøtner eller dere er hjemme).

Unger skjønner at foreldre syns det er flaut. Det bruker de, ikke fordi de er slemme, men fordi de er smarte. Din fordel er at du vet skrikende unger er vanlig, så du har ingeting å være flau for. Ta for deg ungen din uten å bry deg med de som ser på.

· Skaper scene når du skal gå fra i barnehagen. Vær tydelig: Nå skal vi gi klem fordi jeg skal gå. Om ungen fremdeles ikke vil gi hade-klem så si at: Neivel! Da får du ingen klem. Ha det fint! - og gå. Dette er en enkel og klar konsekvens. Den kan iverksettes umiddelbart. Vær hard; la ungen hyle og "nødangre" (Jeg vil ha klem likevel!!!). Du har sagt ditt og forlater den skrikende ungen (folka i barnehagen kan ta seg av det. Stol på dem).

Om ungen skriker når du skal gå, men vil ha klem, kan du klemme og gå. Klamrer ungen seg fast når dere klemmer, løsner du grepet, gir ungen over til en voksen, sier Ha det! - og går. Ikke bruk tid på å trøste for noe du ikke kan gjøre noe med. Må du på jobb så må du, og det må ungen akseptere.

· Vansker med å legge seg. Si klart fra at nå er det leggetid (altså ikke spørre, men fortelle ungen et faktum). Et luretriks er å la ungen velge mellom to alternativ som fører til det samme (at leggingen startes): Vil du gå selv eller vil du sitte på ryggen? (valget er reellt, og kan ta fokus fra leggekonflikten). Og så går man gjennom alle rutinene (ta på pysj, gå på do, tannpuss, vaske seg) og ender med å synge for ungen i senga. Så er det nattakos og slukke lys og lukke døra. Eventuell jeg-vil-ikke-legge-meg-skriking får pågå så lenge ungen blir liggende i senga.

Det finnes mange årsaker til at unger ikke får sove, men står ungen opp gjentatte ganger med Får ikke sove! eller Er tørst! - kan det godt møtes med tålmodig forklaring og ny legging: Nå er det sovetid. Gå og legg deg! Første gang en unge ber om vann, får den selvsagt vann, men etter det skal ungen rett i seng hver gang (husk å gi ungen vann før leggingen neste kveld).

· Skriker til voksne som sier fra. Sjekk at det ikke er noe galt med ungen, Om det bare er trass fra ungens side, må den påtales og stoppes før du sier fra igjen. Ta alltid opp igjen tråden etter en slik reaksjon, slik at ungen ikke lykkes i å fjerne fokus fra det den gjorde i utgangspunktet.

Se til at ungen sier unnskyld for det som er påtalt. Unger må lære seg å si unnskyld til både voksne og andre unger. Unnskyld er et viktig ord, og et veldig sterkt ord; for når ungen har sagt unnskyld er alt greit. Da er det greit, kan du si når ungen ber om unnskyldning (og kanskje kan du gjenta hvor dumt det var å gjøre slik). Husk også at du kan be om unnskyldning selv også, om du har gjort ungen din urett.

· Sier ikke unnskyld for overtramp. Ta ungen fysisk ut av situasjonen, vis at du reagerer (f.eks. med sinne), sett deg ned med ungen og forklar at dette er dårlig oppførsel, og at unnskyld er en enkel ting å si, og at alle må si unnskyld når de gjør noe galt eller noe som får andre til å bli lei seg (det trenger ikke være galt heller, bare et uhell). Ta en dialog med ungen om det som har skjedd, og hold fast på at en unnskylding er nødvendig (til den skadelidende part).

Ungen som motsetter seg irettesettelser kan bruke tid på å komme ut av det. Dere kan bli sittende lenge, ungen kan både grine og banne, men du trenger å vise ungen at mamma/pappa vet hva som er rett og galt, og vil hjelpe ungen med å forstå det. Når du har tatt en slik konfrontasjon med ungen din, er begge slitne og lei seg, så da må du passe på å gi klem og finne på noe fint å gjøre sammen. Men det må skje etterpå, når ungen har sagt unnskyld.

Snakk først

Prøv alltid å snakke med ungen før du går inn i en konflikt med den. Det beste er å stoppe helt opp, sette deg ned med ungen og snakke med den (spørre, svare, gi uttrykk for medfølelse). Kanskje trenger ungen litt ekstra oppmerksomhet, en klem eller svar på et enkelt spørsmål, før dere går videre ...

Bruk gjerne humor også. Prøv å se det absurde i at ungen din vil gå ut i laussnøen med strandsandaler! Le av det, og gi ungen rett! Foreslå at dere tar med badering, slik at dere kan bade i snøen! Ja, for det er mye finere å bade i kald snø enn i varmt vann! Absurditeter som dette kan løse opp en vanskelig situasjon. Og om ungen virkelig vil bade i snøen, så hvorfor ikke? Prøv det! Ungen vil elske at dere virkelig gjør det (og kanskje hate selve snøbadingen), og dere vil ha ei fin stund når dere hutrende sitter foran ovnen og tørker dere. Det er gøy å være litt gal, og dessuten er det moro å le!

Prøv å ha det hyggelig sammen (men ikke flykt fra konfliktene).

Husk at konsekvenser først og fremst er ment som et verktøy for å avslutte konflikter, og vise vei videre, ikke for å straffe ungen din. Hold hodet klart om det kommer en konflikt der du må gi konsekvenser. Og selv om du er kjølig til ungens reaksjoner, så mist aldri kjærligheten til ham/henne av syne.

Kjærligheten er viktigere enn alt annet.

____________________________

Kona mi, Lise, har vært med å skrive disse to artiklene om grensesetting. Hun er et fantastisk menneske, med høy integritet og en intuitiv forståelse for hva unger trenger.

Andre del finner du HER.

Du finner også en fri fortsettelse av disse artiklene HER.

~ ¤ ~

· Gi ungen enkle, klare regler: kle deg etter været, spis maten din, legg deg når det er leggetid, oppfør deg pent i butikken og hos andre, si unnskyld når du gjør noe galt, hør etter når voksne sier stopp, hør etter når andre barn sier stopp.

Dette er regler som alle alminnelige barn kan forstå og følge, men foreldrene er ansvarlige for informasjon og innlæring. Ikke skyld på ungen din om du ikke får det til. Ungen har ikke dårlig oppførsel fordi den er trett eller sulten eller har vondt i lilletåa. Trette barn vil sove, sultne barn vil spise og barn med vonde lilletær vil gråte og få trøst. Det er ikke naturlig for trette/sultne/syke barn å hyle og kaste ting i veggen.

· Følg selv klare regler: den voksne som er i en konflikt med barnet styrer den fra start til slutt. Den voksne som først kommer til hjelper og trøster. Når en konsekvens loves må den alltid gis, om ikke ungen lytter. Når en konsekvens iverksettes må ungen få oppleve den på kroppen, før ungen får komme "tilbake i varmen".

Unger ønsker alltid unngå virkelige konsekvenser, og vil som oftest forsøke å "nødangre" når du iverksetter konsekvensene. Ta ikke hensyn til slik "anger". Ungen må lære at det eneste som nytter er å lytte før konsekvensene kommer.

· Praktiser likestilling i forhold til ungen: far og mor er likestilte når det gjelder å skjenne, å gi nattaklem og å trøste. Det er oftest pappa som havner i bakleksa med dette, og det er viktig å unngå slike tendenser ved å insistere på at begge foreldre er fullverdige trøstere, skjennere og eventyrfortellere (også pappaer kan lære slikt). Det er viktig at både pappa og mamma har nærhet til ungen (om begge finnes i ungens liv).

Om ungen skriker, men insisterer på at bare mamma kan trøste (f.eks.), er det faktisk ikke så farlig med trøsten. La ungen gå uten trøst. Det er viktig å vite forskjell på unger som har det VONDT og unger som har det "vondt". Unger med VONDT tar den trøsten de kan få, umiddelbart. Husk også at når pappa gir skjenn, skal ikke mamma trøste, og omvendt. Støtt hverandre i dette!

· Vær positive og kjærlige i forholdet! De fleste foreldre elsker ungene sine og vil dem alt godt. Også grensesetting er et uttrykk for kjærlighet. Det handler om å skape rammer kjærligheten kan vokse i, og rammer som gir ungen trygghet. Gi ungen så mye positiv respons og skryt og klemmer og smil og kjærlighetserklæringer dere kan.

Den kjærligheten og gleden dere gir ungen er det viktigste innholdet i hverdagen dens, og viktig for resten av livet.

· Skap klar kommunikasjon! Bruk få ord i alle situasjoner der du forventer samarbeid fra ungen, slik at ungen vet at dette forventes. Gi informasjon i enkle klare sentinger; Nå skal du legge deg. Nå skal vi spise. Nå skal vi kle på deg. Osv.

Foreldre har en tendens til å spørre om ting: Er du ikke litt trøtt nå, vennen? (det selvsagte svaret fra ungen er NEI, ungen skjønner hva som kommer, og så starter leggekonflikten). Ikke spør om alternativene ikke er reelle. Om det protesteres fra ungen så forklar hvorfor: fordi kroppen din trenger å sove, fordi alle må spise for å vokse, fordi vi trenger klær for å holde oss varme. Unger liker at foreldre ser dem, og har en iboende respekt for voksnes fagkunnskap om livet. En protest kan være et ønske om å forstå hvorfor.

· Gi konsekvenser! Når en situasjon spinner ut av kontroll, med en trass som gir seg utslag i skriking, slag og annen ubehagelig adferd, må du si fra tydelig at dette ikke er akseptabelt. Om det ikke nytter kan du love klare og umiddelbare konsekvenser. Fortsetter oppførselen må du iverksette konsekvensene umiddelbart! Konsekvensene må være gjennomførbare der og da.

Mer om konsekvenser i hverdagslige situasjoner kommer i andre del av denne artikkelen.

· Gjør godt igjen! Unger får mye kritikk. Slik er det bare. De trenger å lære hva som er rett og galt, og god folkeskikk, og det er en prosess som tar mange år. Å få kritikk kan være ganske sårt, derfor er det viktig at foreldre "gjør det godt igjen" etterpå. Når ungen har fått skjenn eller måttet tåle en konsekvens av sin oppførsel, er det foreldrenes oppgave å gi dem positiv stimulering etterpå, slik at de opplever at mamma/pappa fremdeles er glad i dem og vil ha dem med på leken (eller på å dekke bordet, bake kake, lese bok).

Ungen din trenger å lære hvordan mennesker lever sammen i en familie, noe som er utfordrende for ungen og krever masse tålmodighet fra deg. Storesøsken trenger også en god porsjon tålmodighet innimellom. Men samtidig er dette en prosess som kan være veldig morsom også, for alle parter. Det er jo et lite menneske vi har med å gjøre, som holder på å vokse til, og det er ganske flott!

· Vær slem og urettferdig! Foreldre må finne seg i å bli oppfattet som "slemme" og "urettferdige" av ungene sine, særlig når de gir konsekvenser ungene ikke ønsker. Dette er helt naturlig, og ikke noe du kan unngå. La ungen kalle deg slem! La den si at dette er urettferdig! Av og til vil ungen ha rett i det også, men det trenger du ikke bekymre deg om. I det lange løp tjener du og ungen din masse på at du er bestemt når ungen trasser, kjølig når ungen forsøker å mase eller sutre seg til ting, sinna når ungen bryter dine grenser, og enda mer bestemt når ungen driter i advarsler. Gode foreldre er "slemme" i barnas øyne minst en gang i uka!

Når det oppstår vonde situasjoner mellom unger kan du gripe inn, men la gjerne ungene først få forsøke å løse det selv. Går det ikke så grip inn uten å bry deg så mye med hvem som har "skylda". Lytt til ungenes klager/beskyldninger/gråt, og gi dem gjerne en preken som passer. Men viktigere enn skyldfordeling mellom unger, er at voksne tar ansvar for å løse en vond situasjon.

~ ¤ ~

Ideen med grenser for småunger er å skape trygge rammer. Trygghet for en to-femåring handler om forutsigbarhet. Voksne som er trygge og tydelige er nøkkelen til et godt liv for ungen.

Denne artikkelen har to deler. Neste del vil gi konkrete eksempler på hva slags konsekvenser man gir en unge når hverdagens konflikter oppstår.

Ungdom med skilte foreldre

Jeg undrer på hvorfor det er så mange skilte voksne personer?

De står med alteret og låver hverandre evig troskap helt til døden skiller dem ad. Men hvorfor bryter så mange dette hellige løftet? De låver forann guds alter, at de skal elske hverandre til evig tid. Men utrolig mange bryter dette løftet av nesten ingen grunn. Vi ungdom har ikke mye å si, vi blir bare plassert oss en av foreldrene og blir fortalt at vi må leve med det. Det er ikke alltid like lett, for noen får lange avstander mellom de som de er glad i, noen ser aldri en av foreldrene sine igjen. Flere personer har blitt knust og ødelagt av en skilsmisse, og flere kommer det til og bli.

Jeg som er 14 år gammel og har skilte foreldre, savner en skikkelig far, men min far bor i Skottland, og det er ikke alltid like lett for meg å dra og besøke han. Desuten liker jeg ikke hun stygge heksa som han har giftet seg med, hun har gjort at mine foreldre har gått ifra hverandre. Mine foreldre som var de som sto med alteret. Jeg tror flere personer der ute har lidd samme skjebne som meg.

Så kommer det store spørsmålet. Hvem av foreldrene skal du forholde deg til? Norske lover sier det at det er moren som har foreldre retten, men jeg syns at det først og fremst skal være barnet som bestemmer nettopp dette. Vis tilfellet er det at moren er en narkoman og faren er en skikkelig man med god jobb og stabil fritid, da er ikke valget stort. Hvem har barnet det best med? Moren som er en narkoman og sniffer pulver hele dagen, eller faren som har et skikkelig stabilt liv? I noen tilfeller er det faktisk slik. Det er ikke slikt for meg, men jeg tror det finnes en del personer der ute som lever i en slik ond sirkel. Folk som lever slikt havner nok i samme skjebne som sin foresatte, noe skolelys må det være vanskelig og bli. Barnet havner kanskje i feil miljø med ''dårlige'' venner, eller kanskje de havner i bråk med politiet? Foreldrene skal gå forann som et godt forbilde, men det kan jeg ikke si at de gjør med å være utro eller gjøre noe annet galt slik at to personer som elsker hverandre så mye, blir så triste og nedfor. Mulig det blir gjernekrympere og tvangsdeprisjoner inni bildet.

Når to voksne personer med barn skiller seg fra hverandre, burde de tenke på to ting, den ene er hvem som skal ta seg av barna, for bli de ikke enige, blir det mora som får foreldreretten.

Så er det hvem som skal følge barna igjennom skolegangen.

Vist det ikke er noen som tar ingiativ til det, ender ungdomen kanskje på gata eller en dårlig betalt møkkajobb og havner på ''kjøret''. Men dette skjer selvfølgelig ikke med alle!

Dagens samfunn sier det at det er greit for voksne personer og skille seg. For over 100 år siden var skilsmisse mer en myte enn en det var et faktum. Men idag er skilsmisser på moten og like vanlig som å bytte sko.

Noen sko blir sure, ille luktende, slitt og fæle, skal du kaste dem i søppelet av den grunn? Eller kanskje du kan gå til en skomaker og lappe litt i skoene?

Eller imponere nye sko fra Thailand?

En skilsmisse er et vendepunkt i et barns liv, det er en ting som snur alt på hodet. Barna og ungdommen vet ikke hvem som har sviktet hvem. Det kommer opp et dilemma uten like. Så etter en stund kommer alt på plass, men etter en stund tenker du, hvorfor ble mine foreldre skilt? Så begynner du å grave i kornet.

Det er tanker som du fortest mulig må få vekk, men det er helt umulig. Det ligger rett under tankene dine og plager og gnager deg, selv om du kanskje har glemt det. Dette er vanskelig ord jeg skriver, men jeg vet ikke noen annen måte å forklare det på. Jeg vet hvorfor mine foreldre skilte seg, men det er ikke noen vits og skrike det ut til hele verden, for det er en altfor personlig sak.

Det finnes et annet problem og ta seg til. Det er nemlig det med stesøken og halvsøsken. Kommer jeg noen gang til å bli skikkelig glad i dem?

Svar et simpelt: Det kommer an på sitvasjonen du er i, om du bor sammen med dem eller du sjelden ser dem. Jeg personlig er ikke knyttet til noen av mine halvsøken eller stesøsken. Jeg har en ekte søster som jeg er kjempe glad i. Hun er mer som en venn enn en søster. Mine stesøsken som er barna til min stefar, er jeg heller ikke akkurat glad i, men er mer som noen venner. Er jeg unormal som ikke klarer og knytte meg til dem, eller er det helt naturlig?

Det spørsmålet er det ikke noen fasitsvar på. Det er rett og slett opp til hver enkel person og bedømme. Det går greit med meg på skolen, det går ellers greit for meg på den sosiale fronten, men mange barn der ute klarer ikke å leve normalt med skilte foreldre. Jeg klare meg helt fint.

Men ellers da, hvorfor velger en person som meg, som nesten aldri snakker om noen personlige ting, skrive en tekst som den her? Vel, jeg må vel få følelsene mine ut på en eller annen måte ivertfall!

Jeg tenker at det er lettere for et barn og få skilte foreldre, da skjønner de kanskje ikke hva som skjer, men når du er midt i puperteten, og masse forelskelser og andre hormonelle følelser og handle med, er det som å bli slått ned med et stålrør i magen. Det kommer så uventet at du føler du bare kan legge deg ned og dø. Kanskje noen legger seg ned og dør, kanskje noen går så langt som selvmord? Jeg syns synd på folk som lever med slike tanker. Greit nok at foreldrene mine er skilte, men hva har det med ditt liv å gjøre?

Du kan vel leve et nesten helt normalt liv selv om foreldrene dine er skilte, eller kan du virkelig det?

For på utsiden kan du si til deg selv, Ja Odd André, du har skilte foreldre, livet ditt er fucked up, men hvorfor sutre over det?

Det er pokker ikke min feil at pappa gikk fra mamma på grunn av ei heks. Søsteren min har det verst, hun føler at det er hennes feil at pappa traff heksa, det var henne som ville gå på ridekurs, og det var pappa som traff heksa og de andre onde trolla der oppe i stallen. Men det har bare noe med skjebnen å gjør. Jeg tror på skjebnen, og det var ment at pappa skulle møte heksa. Men stygge heks, finnes det et heksemiddel som tar knekken på hekser? Ikke vet jeg, men skulle ønske at det fantes.

(Fra internett)

En lykkelig barndom er den beste gave som står i foreldrenes makt å skjenke.

.

(Mary Cholmondeley)

.

(Charles Dickens)

.

(Theodore Hesburgh)

.

Men langt mer fantastiske.

Langt mer dyrebare.

Langt mer spennende.

.

(Pam Brown)

er det mer ekstraordinært enn å bli invitert inn i et romskip.

og på mange måter er det som å møte et utenomjordisk vesen.

.

(Vicky Lovine)

Fint om alle sender deres e-post adresse og mobilnummer til soon98@gmail.com, slik at vi kan få oppdatert kontaktregisteret.