Jeg satt på kafe med ei venninne da vi fikk beskjeden om at feiringa var avlyst. Jeg syns hun uttrykte seg bra:

Dette er for dårlig! Vil de virkelig berøve Tromsøs skeive befolkning muligheten til å feire dette? Eller er det jeg som streit jente som er mest ivrig på å feire at homofile får gifte seg?

Kanskje burde ikke Tromsø kommune avslått søknaden. Jeg har ikke sett søknaden og må si at jeg stiller meg tvilende til kvaliteten på den. LLH Troms har kasta ut de i fjorårets styre som gjorde det de skulle, som ikke trakk seg midtveis i perioden, som sørga for inntekter, som hadde initiativ og pågangsmot til å få ting til å skje. Resultatet ser vi tydelig nå.

Arrangement etter arrangement avlyses. 1. mai ble forbigått i stillhet. Som leder for Tromsø Kristelige Studentforbund var jeg med på å lage den eneste parolen i 1.mai-toget som adressererte homokampen. Det åpnes Regionalt senter for kunnskap og likestilling. Ingen fra LLH dukka opp. Internasjonal dag mot homofobi ble ikke markert. Avlysinga av feiringa av ekteskapsloven, en fantastisk homopolitisk og menneskerettighetspolitisk historisk begivenhet, er altså bare toppen av isfjellet som utgjør vanstyret i LLH Troms.

Jeg håper inderlig at alle som stemte for det sittende styret tar inn over seg hva de har gjort!

Imens sitter jeg og prøver å få utbetalt reisedekning for Warzawa-turen, en konferanse jeg deltok på ei uke etter valg av nytt styre, men planlagt flere måneder i forveien, og som jeg har mast om siden februar. Å holde meg inne med styret er ikke verdt nesten 3000 kr. Så god råd har jeg ikke at jeg kan betale en sånn pris for å bevare freden.

Selv om Tromsø kommune avslo søknaden om feiring burde LLH Troms ha klart å feire den historiske begivenheten med egne ressurser. At de ikke gjør det er et svik. Det hjelper lite at LLH sentralt har fått ny politisk plattform.

For min del ble inngangen til det nye året feiret sammen med Øyvind, Ingunn og noen andre gjester i et rekkehus på Gaustad. Det syns jeg ble en meget hygggelig kveld og natt. Vertene hadde laget kalkunmiddag med gode poteter, stuffing og annet snask. Med ypperlig vin og en medbrakt musserende vin som var deilig tørr, ble det en vellykket feiring.

Ved midnatt gikk vi selvfølgelig ut for å se på den opplyste nattehimmelen. Uheldigvis begynte regnet å falle nærmest på slaget midnatt, så det ble etter hvert en litt ukoselig fornøyelse. En annen sak var det at det ikke virket som om noen var i nærheten av nabolaget for å sende opp raketter. Det er greit å se slikt på avstand, men litt stas å få med seg oppskyting og slikt også.

Vi avsluttet i tretiden på natta, noe som var ganske mye senere enn jeg trodde vi ville holde ut. Alt i alt var nyttårsaften en meget koselig opplevelse.

Som Cathrine skriver var det en høytidelig og fin stund, som etter vært ble døpt "franatra og sjmpanje" ;)

-

-

Senere, samme dag, gikk Kevin og meg ut for å spise Sushi med Sølvi og en venn som plutselig var i Amsterdam. Vi endte til slutt opp i leiligheten vår i Sarphatistraat hvor vi mimret om gamle musikklinjedager for harde livet.

-> Sølvi i Sarphatistraat :)

Søndagen er verdt eit eige avsnitt. Wenche (dama mi) hadde lovd meg ein dag der vi skulle feire at eg tross alt var heilt ferdig på universitetet. På søndags morgen hadde ho laga ein fantastisk frokost med roastbiff sandwich og juice. Så såg vi ein charmed episode (som vi er blitt heilt hekta på begge to). Derretter laga ho ovnsbakt laks med grønnsaker og kokte poteter..Nydelig! (så såg vi nok ein charmed episode..det blei totalt fire episodar den dagen).
Før desserten måtte eg gå inn på rommet og spele på dataen ei stund (noko eg gjorde ganske medvillig). Då eg fikk komme inn i stua igjen hadde ho pynta stua til party/barneselskap med røde hjerteballongar, søte disneyfat&koppar, konfetti og glitrande band og til slutt iskrem, gele og brownies.

Om kvelden haddde ho nok en overraskelse på lur. Ho hadde kjøpt billetter til Superhero Movie. Når vi venta på filmen las eg litt om Indiana Jones og sa at vi burde sjå den også eingong. Og når filmen var ferdig og vi hadde gått ut på gata igjen, lurte Wenche på om vi ikkje skulle unne oss en film til :) Og då spanderte ho like godt Indiana Jones i samme slengen :)

Søndagen var en fantastisk dag. Har ikkje hatt det så moro på evigheter. Tusen takk vennen <3 <3 <3

og ja.. eg var ute på mandagen også :)

Ingen kan påstå at 17.mai gir den samme, gode følelsen når man blir eldre, som den gjorde da vi var barn. Jeg husker Norges bursdag som en dag som nesten lignet litt på min egen bursdag. Seksten mai gledet jeg meg så utrolig. Gleden av å ta på seg fine klær, få hjelp til å pynte seg av mor og ta bussen til Marienlyst hvor hele klassen samles for å gå sammen i et langt barnetog fylt av sanger til ære for Norges grunnlov var noe så utrolig stort. Jeg elsket å gå i toget, tiltross for at det kjentes ut som at det varte i evigheter og beina var helt utkjørte etterpå. Det var så koselig å lete etter folk man kjente, vinke og veive med det røde, hvite og blå flagget mens man gikk der i den store folkemengden og følte seg som en viktig del av landet.
Ingen kan si at den følelsen man har som barn i 17.-mai-toget eller feiringen generelt er den samme man føler nå. Jeg tror ikke noen blir så glade nå, som før. Det gjelder mye det samme med sin egen bursdagsfeiring. Før kom alle denne gleden av seg selv. Alt man feiret betydde så mye mer og man ble helt yr av å tenke på det, slike ting kommer ikke naturlig lenger, og derfor konkluderer mange med at slike feringer ikke er gøy lenger. Bursdager, jul og syttende mai-feiring er ikke så viktig lenger, nå som ikke de store følelsene for feiringene kommer naturlig, men det er jo helt feil. Når man blir eldre må man gjøre noe selv. Det er ens egne holdninger og instillinger som avgjør hvor betydningsfull feiringen blir. Er man innstilt på at feiring blir dritt, "Jeg har ikke fått juleglede enda. Da kan jeg bare drite i alt" , det er jo da det blir dritt. Til å begynne med i går var jeg ganske negativ. Det regnet og var kaldt, og jeg ble nødt til å stå ute å vente på at toget skulle begynne å gå i over en time. Da vi begynte å gå hadde jeg ikke følelse i verken fingrene eller føttene og det var vanskelig å holde både paraplyen og flagget på samme tid. Etterhvert som vi beveget oss fremover og så at hvor daffe alle tilskuerne og alle som var med i toget generelt bestemte jeg og Astrid oss for å få litt liv her og prøvde å se positivt på dagen, tiltross for regnet og kulden. Vi begynte å synge våre kjære 17.mai-sanger, veivet med flaggene våre og skreik ut "hipp hipp hurra" og fikk flere til å være med. Humøret begynte derfra å stige og kulden forsvant mer og mer fra kroppen. Anders ble også med og ble en stor del av skrikingen, spesielt da vi nærmet oss byen og vi skrek ut "slagord" for landet. "Vi lagde pantemaskinen!" "Vi tok patent på bindersen!" "OSTEHØVEL!"
Da vi endelig var ferdig med toget tok jeg av meg bunadskoene og fant ut at jeg hadde to store, blodig gnagsår, og det mest positive var at mamma hadde parkert bilen på CC, så da måtte jeg ut å gå igjen med mine blodige føtter. I bilen fant jeg ut at strømpebuksa var blitt full av blod, og det samme med kanten p bunaden. Deilig hva? Som jeg sa til Torhild: Ingen kan ihvertfall påstå at jeg ikke blør for landet mitt. (og om du finner det interessant, så væsker sårene veldig og jeg har store problemer med å gå.)
Bunaden min er ihvertfall fin!

Vi tok en liten tur på skolen for å høre en jente i klassen til Katrine holde åpningstale, og da pappa kom hjem fra Hemsedal (han måtte jobbe) dro vi på Mirawa og spiste middag.
Alt i alt må jeg si at feiringen ble overraskende bra, og teorien min er virkelig sann. Om man er positiv og ser lyst på ting blir det positivt og selvom været ødela for mye, er det viktig å gjøre det beste ut av det man har.

HIPP HIPP HURRA!

Det har vært stille her en stund, uten at jeg skal forsøke å unnskylde det; men nå er det altså liv i leiren igjen.

Jeg har den gleden å introdusere et nytt medlem av familien dere, en liten valp ved navn Mr.Bones; som så dagens lys for første gang 17.mai. Vi er selvfølgelig svært stolte foreldre og kommer som seg hør og bør vil det bli lagt ut bilder fortløpende:) Han flytter hjem til oss 6.juli og alle hjerter gleder seg.

Hva annet angår så har vi jo feire vår grunnlovsdag, og jeg vil i den anledning dele ut noen få gratulasjoner.

Jeg vil gjerne gratulere stavangers ordfører Leif Johan Sevland en årets første (og kanskje eneste?) fornuftige avgjørelse; å tillate alle flagg i 17.mai-toget. Gratulerer så mye Leffi, måtte du fortsette å holde deg til denne smale sti.

For det andre vil jeg gjerne gratulere den faren som holdt en russegutt etter øret i parken ved det gamle sykehuset her i stavanger; etter at hans sønn på 7år hadde fått et rått egg i ansiktet. Jeg var særlig imponert over hans utholdenhet både hva gjalt å hindre bakken og russeguttens føtter å stifte bekjentskap og den utrettlige ropinging inn i russeguttens øre. Det er også artig å se at hettegensere med avklippede armer og oppklippet utringning ikke har gått av moten blant store menn med en interesse for tatoveringer og motorsykler.

Above: click the image to read today's Page Six piece about Alice Feiring and her new book.

Alice Feiring's book won't be out until later this spring but it's already making news. Whether you love her or hate her, there's no denying that she's shaking things up.

Click the image above to read today's Page Six piece.

Above: the bottle that started it all... a 1968 Barolo by Scanavino got Alice Feiring interested in wine more than twenty years ago. She's kept it all this time...

Wednesday evening of last week led me to the home of wine writer and blogger Alice Feiring for a preview party for her new book, The Battle for Wine and Love: or How I Saved the World from Parkerization (Harcourt). A group of magazine editors and other guests tasted ten wines blind and Alice talked about the genesis of her book and her fierce love for natural wine.

In the second flight of wines (five bottlings, each made with Syrah), she included a Yellow Tail Shiraz: it was striking to see the guests -- most of them lifestyle as opposed to wine writers -- experience that moment of enlightenment when they tasted naturally made Syrah side-by-side with one of the most industrial wines available on the market today.

Alice is known by many in the wine world as one of the most skeptical and cynical writers on the scene but she spoke that evening of what she calls "the golden age of wine making."

"There's a lot of bad, spoofilated wine out there," she told the group, emphasizing the term that wine-folks use to denote "spoofed" or "tricked out" wine. "But there is also more good wine produced than at any other time in history."

Let's hope she's right...

Look for the book in May, 2008...

Eller er det nå egentlig sånn? Jeg har fortsatt regninger fra 2007, mat fra 2007 og avtaler fra 2007. Det er så mye som henger igjen, så mye som faktisk tyder på at skiftet fra et år til et annet i bunn og grunn ikke skiller seg nevneverig fra en dag til neste. Fysisk sett skjer det ingen naturlige endringer på denne første dagen i det nye året. Solen snudde den 22.desember, jesus ble født en gang mellom slutten av januar og midten av mars og en stor del av verdens befolkning feirer det samme som oss; men på helt andre datoer. Det burde jo fortelle oss noe..

Men vi er sulteforede på litt ren lykke, alle som en. Sommern her var en lang høst, og det samme kan man nå si om vinteren vi har hatt. Vi bruker hurtig mat og billig vin, micromiddager og raske karbohydrater fra 7-11. Vi har sms-samtaler og chatrooms, en vennekrets av bekjente og en koffert full av masker til enhver anledning. Vi bruker all tiden vår og pengene våre på ting, på TVer og biler og klær og dataspill. Alle disse kalde matrielle tingene har vi kvalitetssikret og vurdert, vi er sikre på at vi får det beste, for et er viktig..

Tenk om vi hadde hatt dette øyet for kvalitet, dette øye for at ting skal vare når det kom til andre ting også. Tenk om vi i stede kjøpte de aller beste råvarene man har råd til, den aller beste maten man har råd til. Og pleiet de aller beste menneskene vi kjente, tok vare på de som var aller aller viktigst. Hva om vi i stede brukte 1000kr hver måned på å lage mat eller kjøpe virkelig god vin, og dele de med vennene våre rundt oss?

Er det en så radikal tanke at vi kjøper den beste og sunneste olivenoljen, fordi det å bruke den i et måltid som vi deler med andre; faktisk betyr noe? Det å gå ut; to tre stykker, og bruke en time i butikken på å kjenne, lukte på og smake seg frem til råvarer som ikke bare er grunsteinene i et måltid som blir et minne man kan dele for alltid, men også fordi vi skal være obs på hva vi putter i oss. Å ha noen kilo ekstra rundt magen syns jeg er en fantastisk ting når det kommer av de middagene man hadde med herlige mennesker, der det var deilig pastasaus laget av skikkelig basilikum, pinjekjærner, plommetomater og olivenolje. Og et par flasker utsøkt vin til å skåle med, og ferskt hjemmebakt brød med godt smør til. Men når alle våre ekstra kilo kommer av ferdigmat spist foran pcen eller tven, og det at vi sover for lite og går for lite. Da er det ikke gode kilo lenger. Ensomme kjedsomhetskilo, som tynger deg ned, uten gode minner fra sene kvelder med venner, vin og veldig god mat.

Jeg la sikkert på meg både tre og fire ekstra kilo i julen og nyttårsfeiringen, men jeg la på meg enda mer i gode minner. Jeg har vært så heldig at jeg har kunnet feire livet og verden og oss selv med mennesker som betyr noe. Og vi har spist det beste vi hadde råd til, og drukket det beste vi kunne drikke, og når man velger kvalitet i slike ting; så blir ofte også kvelden den beste vi kunne hatt.

Jeg ønsker alle til lykke med det nye året.

Gjør det beste dere kan med det!

Til min unnskyldning, så har jeg hatt svært mye å gjøre. Det har knapt vært noe som kan minne om fritid, det har gått i ett kjør. Skole og tentamen og alt med seg. Og så julestria. I år - akkurat som ifjor - satt jeg på juleaften uten antydninger til julestemning. Det hjalp jo ikke akkurat at det, til min store skuffelse, ikke var Amalies Jul på tv i år. Men jeg trøstet meg med Tre nøtter til Askepott og Reisen til Julestjernen :D Tradisjon, tradisjon <3 

I år feiret jeg jul i danmark (!), noe som var heller spesielt, men det var jo jul selv om vi hadde beveget oss over Norges landegrenser. :) Intet skal være uprøvd, det er sikkert og visst.

Vi var tydeligvis ikke alene om å "rømme fra" julemaset, for da vi så på nyhetene, ble vi opplyst om at det var godt over 100 000 andre som hadde reist til utlandet for å komme bort fra julen. Men de reiste for å reise fra hele feiringa, og det gjorde ikke vi. Vi hadde med oss pakker, finstas og så videre. God mat hadde vi også :)

Jeg synes nesten det er litt trist at folk på en måte prøver å drive vekk jula. Det er tross alt viktig å holde litt fast på tradisjonene våre, og jula er koselig når alt kommer til alt. For selv om ting kanskje er litt triste og dumme noen ganger, blir ikke ting noe bedre enn vi gjør dem til selv. For husk, det er ikke hva som skjer med menneskene som er viktig, men hva menneskene gjør med det som skjer!

Romjula er også en ganske hyggelig familiehøytid. Kanskje den hyggeligste. Det er deilig at juleaften og nyttårsaften i år har plassert seg på mandager, for da blir det et par ekstra dager fri fra skolen. Det dumme er jo bare at jeg ikke har fri på de dagene, selv om det er ferie :P Jeg jobber nemlig. I ferien. Mhm. Stress og slit, men da blir det litt ekstra penger, og det er jo alltid kjekt å ha.

Jeg tror kanskje jeg skal begynne å skrive om saker og ting med innhold og mening, noe som fanger min interesse. Ikke bare sånt vas som dette, det blir litt slitsomt å lese i lengden. Kjedelig også. Se der, mennesker, jeg tror kanskje jeg har funnet meg et aldri så lite nyttårsforsett! Ved overgangen til 2008 og fremover, skal denne bloggen blir mer up-to-date, følge med på diverse saker ute i verden, revolusjonere bloggmønsteret og finne opp kruttet på ny.

En fortreffelig julehøytid med masse fråtsing og et begivenhetsrikt nytt år ønskes dere alle sammen!

Bye, bye Johnny, bye bye!

And peace on Earth and good will towards men, Insha'allah.
Kos dere. :) ooo & xxx

Lisa og jeg besluttet ganske tidlig at vi ønsket å markere Aurora på en eller annen måte. Det tradisjonelle ville jo vært at hun ble døpt. I og for seg hadde ikke det vært noe problem, men ingen av oss er personlig kristne, og det å la et barn døpe gjør at vi forplikter oss til å oppdra henne i den kristne tro. Det ville for så vidt ikke vært noe problem. Imidlertid opplevde vi at sønnen til Ann Marit, Fredrik, ble feiret med en navnefest i regi av Human-Etisk Forbund. Vi syns seremonien og alt rundt var så bra, at vi tenkte på det som et fint alternativ til dåpsritualet.

Siden jeg skriver om en navnefest, kan det jo passe å snakke om navnet Aurora. Det er egentlig ingen lang og god historie bak hvorfor vi valgte å kalle dattera vår Aurora. Jeg husker at Lisa og jeg startet å snakke om navn til barnet. Jeg tror vi startet med guttenavn. Der var vi ikke akkurat 100% enige. Favorittnavnet til Lisa er Brynjar, med alternativer som Torkild og Tarald. Når det gjelder Brynjar, så er jeg kanskje ikke helt uenig. Jeg har en konkret assosiasjon til navnet, og det er en nabokar fra tiden i Kongsveien på Kattem. Han er mye eldre enn meg, kjørte motorsykkel og etablerte seg som forfatter. Jeg husker at jeg leste ei bok av han. Tjukken, tror jeg tittelen var. Boka var ikke så verst. Jeg husker ingen ting om han personlig, så slik sett er det ingen grunn at jeg skulle få motforestillinger i forhold til navnet Brynjar.

Historien illustrerer at navnevalg har med følelser og erfaringer å gjøre. For min del ville jeg ønsket et navn som Njål, kanskje. Det har assosiasjoner av noe gammelt og rotekte norsk, samtidig som det står for noe stort, både i forhold til sagalitteraturen og den opprinnelige betydningen. Navnet kommer fra irsk og betyr kjempe. En skotsk form er navnet Neil, et av mine favorittnavn i den engelskspråklige verdenen. Tenk bare Neil Gaiman, en av forfatterne jeg leser mest.

Nå ble det ikke en gutt på oss, så foreløpig har vi ikke dét problemet. Jentenavn ble aldri noen stor diskusjon. Da jeg lanserte navnet Aurora sent en kveld, var Lisa skjønt enig om at det var et bra navn. Mine assosiasjoner til dette navnet er selvfølgelig Aurora fra Anne Kath. Vestlys bøker (Aurora og pappa kommer til å bli lest for vår Aurora!). Alle lærere assosierer dessuten navn i forhold til elever de har hatt. Eleven jeg forbinder med navnet er det bare gode ting å si om. Ellers har vi Aurora Borealis, nordlyset; Aurora som i morgenrødens gudinne i romersk mytologi; og dagsommerfuglen som kalles Aurora. Ingen grunner til ikke å velge navnet.

Det er forresten forbausende mange som sier at de liker navnet godt, i forhold til hvor vanlig det er. Navnet kommer ikke høyere enn 244. plass på listen over vanlige navn i Norge. Det er 1956 som bærer navnet ifølge siste statistikk. Det er likevel mye som tyder på at vi nå snakker om langt mer enn 2000, ettersom Aurora er på 19. plass av de mest populære navnene i 2006. Grafen nedenfor skulle si noe om den økende populariteten.

Med navnevalget ute av veien, var det bare å bestille plass hos Human-Etisk Forbund i Oslo og invitere gjestene. Vi fikk heldigvis plass en av lørdagene i slutten av oktober. For oss måtte det ble en lørdag, ettersom så mange av gjestene kommer langveis fra. Besteforeldrene Eldbjørg og Ragnar fra Sykkylven, sammen med onkel Christian og tante Monica, med søskenbarna Hans Joakim, Marius, Tonje, Pia og Maja. Onkel Erlend kommer selvfølgelig også derfra, men er for tiden i Trondheim med Siri, i likhet med familien min. Derfra kom farmor Solveig, tante Ann Marit og onkel Tor Helge, med søskenbarnet Fredrik. Tante Heidi og onkel David kom også, i tillegg til tante Lisa Merethe fra Tromsø. Fredagskvelden i stua før den store dagen ble ganske folksom med mange besøkende fra Trondheim.

En stund i forveien hadde besteforeldrene fra Sykkylven kommet for å hjelpe til med arrangementet og spesielt matlagingen. Jeg fikk ikke så mye inntrykk av det fordi jeg var opptatt på jobb, men jeg vet at det ble lagt ned en god del arbeidstimer i forberedelser. Vi fikk også god hjelp fra Eva, Lisas venninne, og Ingunn som er Øyvinds kone. Kvelden før gikk også med til å avslutte dekking og pynting av bord.

Lørdag morgen kom, og ikke alle forberedelser var over. I åttetida dro jeg utover til Åpent bakeri på Damplassen ved Ullevål for å kjøpe brød til festlighetene senere. Deretter gikk turen til Linderud senter for å hente ei fin-fin marsipankake med bilde av Aurora på. Det er nesten kriminelt å tenke på at den skulle kuttes og spises. Etter at disse ekspedisjonene var over og finstasen på, kjørte vi mot sentrum. Lisa liker alltid å være ute i god tid. Det var vi denne dagen, og jeg tror jeg var enda mer fornøyd med det enn mammaen.

For oss startet det hele med oppstilling til prosesjon, mens gjestene fant plassene sine i Bankettsalen. Seremonien foregikk virkelig i flotte omgivelser, med fin utsikt over Oslofjorden og et nydelig interiør som ramme rundt. Mens vi stilte opp til prosesjonen, registrerte jeg at Siv som jeg kjenner fra min gamle arbeidsplass i Sørum kommune, også hadde en sønn som skulle feires på navnefesten: Sverre heter han. Det var en hyggelig overraskelse. For øvrig var det også overraskende og hyggelig å møte Anneli igjen. Hun var navnevitne for et annet barn.

Etter prosesjonen inn i Bankettsalen fikk vi plasser på første rad. Jeg syns rett og slett det var uvanlig mange pene små barn der denne dagen. Det er mulig at farsrollen har fått meg til å se på babyer på en ny måte, men det kan jeg aldri bli sikker på. Det var uansett en fin stemning der, og Aurora bidro selvfølgelig til det. Lisa og jeg trodde hun skulle bli søvnig, sulten og sutrete, men det skjedde jo ikke. Hun var nok altfor opptatt med å få med seg alle inntrykkene rundt, som den fine musikken fra fiolinisten og pianisten, samt det meget dyktige HUM-koret. Etter å ha mottatt navnetavla fra Kari Pahle som var taler for anledningen, stilte vi opp til knipsing av bilder.

I etterkant dro vi utover mot Bærum og Høvik skole for festlighetene i etterkant. Vi hadde heldigvis god tid før middag, slik at det gikk bra å kjøre Lisa, Heidi og David til Sandvika Storsenter for den siste gavejakten. Denne middagen var spesiell for Lisa og meg, ettersom det markerte det første møtet mellom familiene våre. Noen fant nok hverandre mer enn andre, som for eksempel Ragnar og Fredrik som ble meget opptatt med å sparke ball etter middagen. Koldtbordet var forresten et vellykket affære, og jeg tror ikke det var mange som aktivt tenkte på kakebordet i etterkant. Heldigvis er dessertmagen ikke bare en myte…

Festlighetene fortsatte ut mot kvelden, med mye god mat og muligheter til å ta fine bilder. Vi fikk oppleve pianospill og show fra noen av de yngre. Etter hvert ble det tid for å bryte opp. Mye mat var igjen og måtte fraktes tilbake. Slikt blir det etterfest av, og det var en del som fikk nyte godt av dette i etterkant. Søndagen brukte jeg sammen med familien min, blant annet med en tur til den lokale Café Smatt (flott navn!) på Årvoll, før jeg kjørte Heidi, David og Solveig til stasjonen på ettermiddagen.

Det er mange gode minner fra navnefesten til Aurora. I etterkant kommer hun til å kose seg med bilder og andre synlige bevis fra festen, ikke minst alle de flotte gavene, ikke bare fra de som var til stede, men også andre. Takk til alle!

Var i bursdagsselskap til ham på søndag. Var utrolig koselig :) Han var lid og fornøyd, som alltid. For de som ikke vet det, så er jeg neeeeesten tante til ham. Reservetante, eller filletante, ellernoe :p

Nydeligste gutten med de skjønneste blå øynene, det er Nikolai det.

For å runde av det hele, legger jeg ut et lite bilde av herligheten :)

Jaja. Lørdagen (5. mai, tror jeg) var jeg i bursdag hos Silje, min kjære venninne. Selv om hun egentlig ikke hadde bursdag før igår, Mandag 7. mai (idag).

GRATULERER MED DAGEN SILJE!

Det var veldig koselig , som vanlig :) Vi så film, skravla, spiste mat og godteri, og hadde det gøy :) Slager!
Koselig når alle i jentegjengen møtes og sånn. Selv om ikke alle var der, ble det vellykket alikevel vil jeg si. Mhm.

Og så i dag er det atter en gang; jobbing. Reklamekjøring. Mhm. "Jippi"-kind of thingy. Heldigvis er det ikke fullt så mange reklamer denne gangen - og det hjelper jo ganske mye. UTROLIG mye faktisk. Skal pakke dem idag, og så dele dem ut i morgen, akk o ve. For et stress, men men, it sure pays off! Penger. PENGER. Jeg må nemlig handle nytt tøy, og nye sko.  Helst, men først satser jeg på å gå til anskaffelse av tøyet, ettersom det er det jeg trenger mest. I hvertfall foreløpig :p
Derfor satser jeg på å spare opp noen grunker så jeg kan kjøpe det jeg måtte ha lyst på. Desverre vet jeg ikke når jeg får dradd meg ut for å handle det, det skjer så mye for tida. Mye stress, pes og hardkjør med skole, prøver,eksamen og slikt. Standpunktkarakterene skal settes snart vett. Så jeg får ta det som det kommer, det med handlinga :)

"Denne uka gikk fort, i overmorgen er det alt onsdag, sa mannen."
-Fornuftig. Makes you think!

That's all, folks!